Liturgi

I går feiret vi Kristi himmelfartsdag, og jeg merket at det var første gang jeg holdt prekener over det temaet/ disse tekstene. I mine lutherske år tror jeg ikke jeg gjorde det, og i St. Paul menighet i Bergen hadde vi konfirmasjon den dagen alle 12 årene jeg var der. Vi feiret messen for dagen, og leste tekstene, men prekenen (av biskopen) handlet alltid om konfirmasjonens sakrament som 40-50 ungdommer skulle motta. Jeg følte meg derfor noe usikker under messene i går, men nå, etter at dagen er over, har jeg i litt større grad klart å samle mine tanker om dagens tema – i fem stikkord.

Første lesning handler om selve himmelfarten, og vekten ligger mye på det majestetiske i det som skjedde, og disiplenes ærefrykt og tilbedelse – dette inntrykket blir forsterket av den bibelske salmen som følger: «Gud stiger opp under jubelrop, Herren til hornets klang. Syng, ja, syng for vår Gud, syng, ja, syng for vår Konge. / For Herren er all jordens Konge; syng for Gud med fryd. Gud hersker over alle folk, sitter på sin hellighets trone.»

Evangelieteksten legger nok vekten mest på oppdraget som gis og om utrustingen som skal komme: «I Kristi navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.»

Andre lesning tar også opp et sentralt tema: «Han gikk inn i selve himmelen; nå skulle han for vår skyld tre fram for Guds ansikt.» Denne tanken fant jeg igjen i helligdagens bønner og antifoner; det er et svært trøsterikt budskap. Kristus er alltid der for å tale vår sak hos Faderen, og våre mange gleder og velsignelser kan vi takke ham for.

Litt mer teologisk krevende er det andre lesning sier om Kristi prestetjeneste, som beskrives med at Kristus ofret sitt blod for oss en gang for alle; en henvisning til døden på korset og på vår nattverdfeiring. (Det kan nok være at dette temaet ikke bør nevnes denne dagen.)

Til slutt kommer henvisningen til Kristi gjenkomst og den evige dom: «Likeså visst som det er menneskenes lodd å dø én gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret én gang for å ta bort manges synder, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham.» Dette domsaspektet la jeg (kanskje noe overraskende) en del vekt på i går, og nevnte det også på min blog i forkant.

Les alle TEKSTENE og BØNNENE for dagen.

Denne søndagens evangelium (om at kjærlighet og lydighet hører sammen) skal jeg tale over for en gruppe engelskspråklige barn i vår menighet som skal motta sin første hellige kommunion. Det er ikke en vanskelig oppgave; de har forberedt seg i lang tid til den hellige handlingen, de har skriftet sine synder til en prest, og de er klar til å gjenta forsakelsen og troen som lød ved deres dåp.

På en måte er dette et enkelt og klart evangelium, som i sin helhet lyder slik:

Johannes 14,23-29: Jesus sa da til sine disipler: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Faderen, for han er større enn jeg. Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.

Men for voksne kan nok dette temaet være vanskeligere, spesielt i vår sekulariserte tid, der også kristne blir fristet til å avvike fra moralnormer som Bibelen og Kirken alltid har hevdet.

Jeg fokuserte i dagens prekener på at vi kristne er Guds folk, og at vi på denne måten har fellesskap med Ham på en helt spesiell måte. Denne søndagen fokuserer en del på Jesus som vintreet – som er evangelisetekst denne dagen i år B – og Jesus sier at vi som grener må være forbundet med ham for å kunne (leve og) bære frukt.

I prekenen tok jeg utgangspunkt i 2. lesning fra Johannes’ Åpenbaring, der dette poenget kommer veldig godt fram: Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem.» Guds folk er både en åndelig og en mer konkret størrelse, og når det gjelder hvordan kirken konkretiseres, skiller katolikker og protestanter lag en hel del. For protestanter er det ikke så sentralt hvordan kirken er, mens for katolikker er den apostoliske tradisjonen nødvendig for Kirken.

I dagens første lesning kommer Kirkens konkrete sammensetning klart til uttrykk, ved at Paulus ordinerte prester i menigheten før han reiste der fra: Paulus og Barnabas reiste så tilbake til Lystra, videre til Ikonium og derfra til Antiokia. De styrket disiplene, oppfordret dem til å holde fast ved troen … … I hver menighet valgte de ut eldste for dem; og under bønn og faste overgav de dem til den Herre de trodde på.

I evangeliet er også forholdet mellom Kristus og hans folk svært tydelig, når han sier: Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. (Senere sier han, at når han forlater dem, skal han sende dem talsmannen, Den Hellige Ånd, og slik være hos oss.)

Når vi lever sammen som Gud folk, skal vi prøve å følge Jesu nye bud, å elske hverandre. Og vi har hans eget eksempel som vårt utgangspunkt. Han var villig til å gi sitt liv for oss mennesker,og ga oss derfor et enestående eksempel som vi skal prøve å etterfølge.

Når vi feirer messen, er Kristus midt i blant oss på en helt konkret måte. Og hans kjærlighet til oss er også svært synlig; hans korsoffer er sentralt i hver nattverdfeiring. La oss derfor styrket av messefeiringa leve som Guds folk og etterfølge Jesu kjærlighetsgjerninger i vårt eget liv.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Søndag 29. april ordinerte pave Benedikt 22 menn til prester under messen i Peterskirken i Roma. Her er talen han holdt denne dagen:

Today’s Fourth Sunday of Easter, traditionally called the Sunday of the Good Shepherd, has a particular significance for us who are gathered here today. It is an absolutely singular day especially for you, dear Deacons, to whom, as Bishop and Pastor of Rome, I am happy to confer Ordination into the priesthood. Thus you will now be part of our ‘presbyterium.’ …

The theological density of the brief Gospel passage which was proclaimed just now helps us to better understand the sense and the value of this solemn celebration. Jesus speaks of Himself as the Good Shepherd who gives eternal life to His sheep (cfr Jn 10,28). The image of the shepherd is well rooted in the Old Testament and dear to the Christian tradition. The title ‘shepherd of Israel’ is given by the Prophets to the future descendant of David, and also has an undoubted messianic relevance (cfr Ez 34,23). …

Pave Benedikts tale på den gode hyrdes søndagLes mer »

Fjerde søndag i påsketida kalles ofte hyrdesøndagen, siden evangeliene alltid handler om Jesus som den gode hyrde. LES alle søndagens tekster her. Nedenfor følger noen tanker jeg har gjort meg denne søndagen.

Forkynnelsens utfordring

I dagens første lesning hører vi at Paulus forkynner evangeliet (i dagens Tyrkia), mange hører på ham og kommer til tro, men mostanden vokser også. Paulus hadde ingen lett tjeneste, det vet vi, og han endte også som martyr til slutt.

Fra teksten hører vi Paulus si:
”For dette er Herrens befaling til oss: Jeg har satt deg til et lys for folkeslag, for at du skal bringe frelse helt til jordens ende.» Da hedningene hørte dette, gledet de seg og lovpriste Herrens ord.”

Hva er det som forkynnes?

Det er et budskap om renselse fra synd, om ganske radikalt om hjelp og veiledning gjennom livet, om trøst og lindring for alle som lider.

I andre lesning hører vi om:
”de som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de nå for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke lenger sulte eller tørste, og sol eller brennende hete skal ikke falle på dem. For Lammet, som står midt foran tronen, skal være deres hyrde og føre dem til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.”

Hvor har kallet til tjeneste sitt utspring?

Det har sitt utspring hos den gode hyrde, slik vi hører det i dagens evangelium: ”Jesus sa: Mine sauer hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg.”

Verdensbønnedagen for kall

Denne søndagen er det verdensbønnedag for kall – spesielt for preste- og ordenskall, men også for det kallet til å tjene Herren som enhver kristen får. Pave Benedikt kar skrevet en tekst til denne dagen, som spesielt fokuserer på hvordan kallet både springer ut fra Kirkens fellesskap, og skal tjene Kirkens fellesskap. Her er noen utdrag fra dokumentet:

Den årlige verdensdagen for bønn for kall er en passende anledning til å understreke kallenes betydning i Kirkens liv og sendelse, og til å intensivere vår bønn om at disse kall må øke i både antall og kvalitet. Ved den kommende feiring av denne dag ønsker jeg å henlede hele Guds folks oppmerksomhet mot temaet: «Kallet til å tjene fellesskapet i Kirken«. …

Mine sauer hører min røst – og de følger megLes mer »

I dag feirer Den katolske kirke den hellige Markus, forfatteren av Markusevangeliet. Mange ting er usikkert rundt Markus, og på denne siden på www.katolsk.no finnes det mye informasjon, bl.a. dette:

Den hellige Markus skrev Markus-evangeliet. Han betraktes i vest som identisk med den Markus (Barnabas’ nevø) som nevnes av den hellige apostelen Paulus i brevet til kolosserne: «Aristark, min medfange, hilser dere, og det samme gjør Markus, fetter til Barnabas. Dere har fått beskjed om ham; ta godt imot ham hvis han kommer» (Kol 4,10). Han betraktes også som identisk med den Johannes Markus fra Apostlenes gjerninger som omtales flere ganger i Det nye Testamente: «Barnabas og Saulus utførte sitt oppdrag i Jerusalem og tok med seg Johannes med tilnavnet Markus da de drog derfra» (Apg 12,25).

Da 1900-årsjublieet for grunnleggelsen av den koptiske kirke ble feiret i 1968, ga pave Paul VI (1963-78) deler av Markus’ relikvier tilbake til Egypt og patriarken av Alexandria, og det ble bygd en katedral i Kairo for å huse dem. Hans hode er i en kirke i Alexandria som bærer hans navn, mens resten av relikviene fortsatt er i Markuskatedralen i Venezia.

Det er tredje søndag i påsketida og vi hører evangeliet om hvordan Jesus møtte disiplene for tredje gang, og viste dem at han virkelig levde. Denne gangen var det ved Genesaretsjøen. De får fantastisk mye fisk i garnene (akkurat som første gang de møtte ham) og kjenner ham derfor igjen. Slik avslutter evangeliet:

Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av seg – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og drog noten med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen. Da de var kommet i land, så de en kullild der med fisk og brød. «Kom hit med noen av de fiskene dere fikk,» sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk noten i land. Den var full av stor fisk, et hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke noten. Jesus sa til dem: «Kom og få mat.» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» Men de visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og gav dem, og likeså fisken. Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.

Første lesning handler (som vanlig i påsketida) om den første kristne tid – det første vitnesbyrd, motstanden fra evangeliets fiender – og er tatt fra Apostlenes gjerninger. Andre lesning handler om tilbedelsen av Kristus (Lammet) i himmelen, og disse tekstene leder vår oppmerksomhet bort fra dåpen – som stod veldig i fokus påskenatt og påskeoktaven – og mer i retning av nattverden; Kristi offer som vi minnes/gjentar i eukaristien, og det framtidige måltidet ved Lammets bord.

I alle fall kommer jeg til å flytte fokus litt i denne retningen i mine to søndagsmesser.

LES ALLE TEKSTENE HER

Dette bildet passer svært godt til dagens evangelietekst, fra Johannes 20:
Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket; han stod midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, og se mine hender, og kom med hånden og stikk den i min side. Vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser og likevel tror.»

Jeg kunne ikke huske å ha sett dette bildet av Caravaggio før, men der tok jeg feil. Kona kunne huske at vi så det i Potsdam (nær Berlin), da vi var i Tyskland sommeren 2004, og vi fant faktisk også et bilde som kan bevise at vi var der.

Lovpris Herren for han er god, evig er hans kjærlighet.

Israels hus forkynne det, evig er hans kjærlighet.
Arons hus forkynne det, evig er hans kjærlighet.
Alle som frykter Herren, forkynne det, evig er hans kjærlighet.
Lovpris Herren for han er god, evig er hans kjærlighet.

Stenen bygningsmenne vraket er blitt hovedhjørnesten.
Dette er Herrens verk. Det er underfullt i våre øyne.
Dette er dagen som Herren har gjort, en dag til fryd og glede.
Lovpris Herren for han er god, evig er hans kjærlighet.

Kom Herre, gi oss frelse. Gi oss seier, du er Herren.
Velsignet være han som kommer i Herrens navn.
Vi velsigner dere fra Herrens hus. Herren er Gud, han skjenker oss lys.
Lovpris Herren for han er god, evig er hans kjærlighet.

Jeg har valgt å trekke fram reponsoriesalmen (Salme 118) fra dagens tekster, selv om folk flest tenker mest på Tomas tvileren denne søndagen. Vi hører alltid evengeliet om Tomas’ tvil nå en uke etter påskedag, men det var jo på grunn av Herrens kjærlighet, omsorg og hjelp at Tomas klarte å tro på oppstandelsen. Slik er det også med oss, om vi tillater Herren å vise oss noen av de mange gode grunnene for å tro – at Han er verdens lys, menneskenes frelser.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Kristenhet, la lovsang tone påskens lam til ære.
Lammet som for hjorden døde,
Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone.
Død med liv en tvekamp stred som i under endte,
da vår konge døden led, død til liv seg vendte.
(fra påskedagens sekvens)

I dag holder jeg en preken (i de to messene jeg har) som samler seg rundt tre enkle punkt:

1
Bakgrunnen for påsken

Denne bakgrunnen er det absolutt nødvendig å ta med seg, ellers forstår vi ikke hvorfor jesus kom til jorden, hvorfor han måtte lide, dø, og oppstå fra de døde. I tekstene vi leser påskenatt, siden vi hører både om skapelsen, syndefall, frelse, løfter, kall, prøvelse.

2
Dåpen som død og oppstandelse

Kristus døde og stod opp til nytt liv. Vi dør også med Ham (dvs. vårt gamle, syndige menenske), og vi blir oppreist med ham. Den eneste obligatoriske lesningen fra Den gamle testamente påskenatt er Isarelsfolkets vandring gjennom det røde hav; der de ble begravet og oppstod til nytt liv. Og påsken er den viktigste tida for fornyelse av dåpsløftene – både i ord og gjerning, gjennom liturgien og det praktiske liv.

3
Kristus har seiret!

For å frelse oss kom Kristus til jord, gikk gjennom sin frivillige lidelse, og seiret til slutt over død og grav. Derfor jubler vi: Har Kristus seiret! – og vi har også vunnet seier over død og grav gjennom ham.

På bakgrunn av vår nød, vårt behov, er også vår glede så stor.

Paulus sier om dette i påskedagens andre lesning:
Er dere da oppstandne med Kristus, så streb etter de ting som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre! Stem tanke og sinn etter dem, og ikke etter de jordiske ting. For dere har vært gjennom døden, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Men når Kristus står frem i lyset – han som er vårt liv – da skal også dere stå frem med ham i herligheten. (Kolosserbrevet 3, 1-4)

LES ALLE TEKSTENE FOR PÅSKEDAG HER.

«Hvorfor gråter du, kvinne?» sier Jesus til Maria Magdalena. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sier til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg er ennå ikke fart opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» (Johannes 20, 15 – 17)

Jeg mottok rett før påske denne påskehilsenen fra Elisabethsøstrene i Oslo:

Høydepunktet i vår påskefeiring er alltid påskenattsmesse i kirken til minne om Jesu oppstandelse fra de døde. ”Oppstandelsen er en eksplosjon av kjærlighet.” Jesu oppstandelse angår oss alle, siden vi får del i den gjennom dåpen.

sr. Asumpta med medsøstre

Kl 15 (den 9. time) markerer katolikker Jesu død gjennom en helt spesiell gudstjeneste, og gjennom hele dagen – som er en dag med faste og abstinens – mediterer vi over Hans kjærlighet, som vi ser så tydelig gjennom Hans død for oss.

P. Arnfinn Haram skriver dette om påsken og Kirkens liturgi:

Israel skulle hvert år feire påskehøytiden – som en påminnelse om den første og egentlige påsken (2 Mos 13). I den jødiske påskefeiringen blir fortidens store hendelser gjort nærværende slik at alle som deltar i påskemåltidet, deltar i det som skjedde den gang. En «israelitt» er en som er utfridd fra slaveriet i Egypt, som har slaktet påskelammet og smurt blodet på sin dørstokk, som har gått tørrskodd gjennom Det røde hav, som har mottatt paktsloven ved Sinai og holdt gudstjeneste for Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.

Rent historisk sett er det også slik at påsken er det første elementet i Kirkens liturgiske ordning, selve begynnelsen på det som senere utviklet seg til det vi kaller kirkeåret, Kirkens liturgiske år. Og aller først kom feiringen av søndagen, Herrens dag, som den ukentlige fest for Kristi oppstandelse. Søndagen er både «ukens første dag» og «den åttende dagen». De syv ukedagene som munner ut i sabbaten (den syvende dagen) står symbolsk for det fullendte – for Guds hvile etter at han hadde fullført sitt skaperverk. Det at han «hviler» sier det samme som når det står: «Og Gud så at det var godt» (1 Mos 1).

Artikkelen kan leses i sin helhet her.

Søndagen er Kirkens egentlige og første påskedag – en dag som representerer både den første skapelsesdagen, Kristi oppstandelsesdag og «den ytterste dag». Alle disse «dagene» er «Herrens dag». Det vi feirer i påsken – og dermed hver søndag – er hele skapelsens forløsning og fornyelse! Det er viktig at vi ikke har for små dimensjoner på det som skjer i påsken. Det dreier seg ikke bare om menneskets frelse, men også om frelse for naturen og universet.

Eukaristien er jo nettopp en feiring av den oppstandne Kristus og Hans stadige og levende nærvær i Kirken! Han er til stede som Den seirende, som med sitt offer overvant døden og dødskreftene. Alleluja!

Dette og mye emr skriver p. Arnfinn Haram i en artikkel kalt «Påskefeiringen og kirkens liturgi», som er trykket i siste nummer av det katolske bladet Broen. Artikkelen kan leses i sin helhet her.