Økumenikk

Tydelig katolsk markering under MFs jubileumsfeiring

En person som hadde sett NRKs nyhetsdekning i går kveld, kunne fortelle at både kardinal Kasper og vår egen biskop Eidsvig hadde vært til stede under MF’s jubileumsgudstjeneste i Trefodlighetskirken i Oslo i går. Vårt Land presenterer også flere bilder fra jubileumsfeiringa som viser den katolsk deltakelsen.

Under ser vi to bilder av kardinal Walter Kasper i forb. med hans foredrag, og ett bilde av biskop Eidsvig i en økumenisk panelsamtale.

Den katolske kirkes forhold til Menighetsfakultetet

Vel ett år etter at jeg hadde blitt katolikk (muligens var det sommeren 1996), ble jeg spurt av en ganske toneangivende katolikk i Oslo, om jeg hadde studert på MF eller TF. Jeg svarte «MF», og merka en tydelig negativ reaksjon fra spørsmålsstilleren.

På den tid (og det er ikke lenge siden) var det universitetets teologiske fakultet som gjaldt for katolikker flest; MF ble regna som for sneversynt og for svakt faglig (!) Det er mindre enn 10 år siden omslaget kom, slik jeg husker det, og jeg tror rett og slett at TF ble så radikalt/ liberalt på enkelte moralteologiske emner (eks. homofili) at det ble uspiselig for katolikker. (Her kan blogglesere korrigere meg, om de har andre synspunkter.)

I dag skriver også Jon Magne Lund i Vårt Land en nokså personlig evaluering av MF. (Har man studert et sted i 6-7 år blir man selvsagt påvirka av miljøet, lærerne, vennene – og MF var for de fleste også mer enn et vanlig studiested. (Lund nevner også samarbeidet med katolikkene i slutten av sin tekst.) Slik skriver han:

Samtlige av Den norske kirkes elleve biskoper har sin utdannelse fra MF. Dette gir ikke mye ammunisjon til karakteristikken av MF som en «uforsonlig fordømmende presteskole», som presten Johan Løken skrev i en brosjyre da MF ble opprettet for 100 år siden. Han ble ivrig applaudert av ledende teologer, og i offentligheten hånlo man av MF. Vittighetsbladet «Vikingen» kom med en karikatur av «Odlands nye høykirkelige presteskole», der leserne ser MFs «far», professor Sigurd Odland, «ruve over seks merkverdige personer, som er preget av fanatisme og/eller skinnhellig enfoldighet – det er studentene», som Carl Fr. Wisløff skriver i sin kirkehistorie. …

Vi som studerte på MF på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, følte oss hverken som fanatikere, skinnhellige eller enfoldige.

Gunnar Stålsett med en kort hilsen på den katolske bispesynoden

Torsdag ettermiddag fikk representanter fra andre kirkesamfunn tale til bispesynoden i Roma, og biskop Gunnar Stålsett var den lutherske representanten. (For tre år siden valgte lutheranerne også også en pensjonert norsk biskop, da Per Lønning svært så direkte «Ba paven åpne nattverdbordet». Se HERHERHER.)

Stålsett nevner at de luthersk katolske dialogene har fokusert på hva Bibelen sier om rettferdigggjørelse, det ordinerte embete og hvordan Kirken skal forstås. Og på hvordan det lutherske norma normans og norma normata forholder seg til det katolske synet på skrift og tradisjon. Så sier han litt mer kontroversielt at alle de tre «bokens religioner» må komme til rette med skularisme og fundamentalisme (noen reagerer på at han trekker inn Islam her). Til sist kritiserer han Den katolske Kirke (litt skjult) for å ikke bruke kondomer for på bekjempe AIDS-krisen.

På Catholic.net leser vi hele (tror jeg) Stålsetts innlegg:

Rev. Gunnar STÅLSETT, Bishop Emeritus of Oslo, Lutheran World Federation (NORWAY)

The theme of the Synod is truly ecumenical, it impacts all religions and has a message to the world.

The Roman Catholic-Lutheran dialogue has through more than 30 years contributed to the substance of the theme of the Synod with such central issues as the doctrine of justification, the role of the ordained ministry and the nature of the church.

The Lutheran distinction between the Holy Bible as norma normans and the confessions – or traditions of the church – as norma normata places the Holy Scriptures as the final authority of the Church.

All the three religions of the Book – Judaism, Christianity and Islam, are today in a squeeze between secularism and fundamentalism.

Soaking – en ukjent verden for katolikker

En ukjent verden og milevis fra det man gjør i en katolsk messe – og jeg må legge til at jeg glad at jeg slipper å være med på dette.

Etter et par timers lovsang kommer taleren på scenen – under.

Avisa DagenMagazinet skriver slik om dette som skjedde i Oslo sist helg:
«For en utenforstående må det virke nokså merkverdig det som skjer på møtene i Ekeberghallen i Oslo denne uka. Møtene starter med løssluppen lovsang til drivende frisk musikk der tilbedelsen av Gud som Far og Jesus som Frelser og Herre er i fokus.

Nokså snart inntreffer innslag av roping, hyling og brøl fra publikum og det høres en del høy, hysterisk latter, mens musikken roes ned og får mer og mer suggererende, ensformig karakter. Noen rister voldsomt, andre skriker i spasmer. I halvannen til to timer pågår den lange sangsekvensen før taleren slipper til. «Soaking» kalles fenomenet der det viktigste er å oppnå en tilstand der Gud og Jesus blir tilbedt – i høylydt utrop, eller i stillhet på eller under et teppe. Ved slutten av seansen ligger også mange av tilhørerne strekk ut på gulvet framfor plattformen eller i midtgangene og soaker – ber eller tilber på godt norsk. Her brukes det bare ekstra lang tid på å «soake» enn det en finner i andre kristne sammenhenger, og hemninger er en uting.»

Støtte til biskopene Baasland og Kvarme

Biskop Ole Christian Kvarme får på ny sterkt kritikk, og som vanlig fordi han følger Den norske kirkes bestemmelser – da han fredag prøvde å stoppe en ekteskapslignende homofil kirkelig handling i Oslo. Og i dag skriver Vårt Land ganske sjokkerende at Norges justisminister her uttaler seg svært kritisk som vanlig statskirkemedlem – men en minister kan selvsagt ikke være «vanlig» kirkemedlem. Kvarme fortjener på nytt katolikkers støtte, når han nå igjen prøver å forsvare det tradisjonelle kristne synet på ekteskapet.

OPPDATERING:
Kvarme har svart ganske skarpt på justisministerens uttalelser, gjennom et brev til kirkeministeren. Les det HER (pdf-fil):

DagenMagazinet har skrevet på lederplass en sterk støtte til biskop Ernst Oddvar Baasland, som jo er oppe i en helt annen type problemer. De skriver: «Det er blitt det kjent at en domstol har slått biskopen og hans kone konkurs. Det er det ingen grunn til å kommentere her i avisen. Men tabloide mediekommentatorer har nå vist tegn til å kreve biskopens avgang. Det er det derimot god grunn til å kommentere, med et stikk motsatt votum og en direkte oppfordring: Ikke gå av, biskop Baasland.» Avisa oppgir også en epost-adresse der man kan sende en støtte til Baasland.

Jeg formidler gjerne videre en støtte til disse to lutherske biskopene, som jeg møtte på en svært positiv måte i løpet av mine første år som student.

Jeg har måttet skrive et nytt leserinnlegg til DagenMagazinet

Fredag 29. august hadde avisa DagenMagazinet en artikkel om avlat. (Jeg pleier å lese avisa på biblioteket hver tirsdag, og så ikke dette før i dag.) Her kan man trygt si at den katolske tro er svært feilaktig presentert. Jeg har nettopp skrevet ferdig et leserinnlegg, som jeg (presenterer her senere, og) avslutter slik: «Jeg vil foreslå at DagenMagazinet studerer det vår Kirke sier om avlat, syndstilgivelse, messeoffer og andre sentrale emner, presenter våre synspunkter korrekt i avisa – og selvsagt også viser hvordan man er uenig. Men å skrive helt misforstått om katolsk tro i en seriøs kristen avis er vel unødvendig?»

Pave Benedikt XVI gir i forbindelse med «det paulinske jubelår» adgang til syndsforlatelse gjennom ulike gjerninger. Norske kristenledere understreker at dette er i strid med Bibelen.

I sitt dekret av 10. mai i år har paven gitt spesielle retningslinjer for hvordan man kan oppnå «fullkommen avlat» eller syndsforlatelse i det paulinske jubelåret som går fra 28. juni i år og til 29. juni 2009.

Så beskrives betingelsene for avlat ganske detaljert (det tar jeg ikke med her), før informasjonstjenestens pastor Pål Bratbak intervjues, men han har nok ikke hatt anelse om at avisa setter likhetstegn mellom avlat og syndstilgivelse: …

Mer om broder Rogers forhold til den katolske kirke

I L’Osservatore Romano ble det 15. august trykt et intervju med kardinal Walter Kasper om Taizé’s grunnlegger Roger Schutz. Kardinalen ble der spurt om broder Rogers forhold til den katolske kirke; konverte han og ble katolikk? – Jeg har skrevet om dette litt tidligere, HER, HER og HER.

Jeg syns ikke intervjuet gir noe klart svar på de kirkerettslige spørsmålene rundt broder Roger, men det bekrefter at man gjorde et unntak i hans tilfelle. Han var i full kommunion med Den katolske Kirke, samtidig som han ikke forlot sitt tidligere kirkesamfunn. Her er ett av spørsmålene i intervjuet, og kardinalen sgrundige svar:

Q: Brother Roger often described his ecumenical journey as an “inner reconciliation of the faith of his origins with the Mystery of the Catholic faith, without breaking fellowship with anyone.” This road does not belong to the usual categories. After his death, the Taizé Community denied the rumors of a secret conversion to Catholicism. One of the reasons those rumors arose was because Brother Roger had been seen receiving communion at the hands of Cardinal Ratzinger during the funeral Mass of Pope John Paul II. What should we think about the statement that Brother Roger became “formally” Catholic?

A: Born in a Reformed family, Brother Roger had studied theology and had become a pastor in that same Reformed tradition. When he spoke of “the faith of his origins,” he was referring to that beautiful blend of catechesis, devotion, theological formation and Christian witness received in the Reformed tradition. He shared that patrimony with all his brothers and sisters of Protestant affiliation, with whom he always felt himself deeply linked. Since his early years as a pastor, however, Brother Roger sought at the same time to nourish his faith and his spiritual life at the wellsprings of other Christian traditions, crossing certain confessional limits in doing so. His desire to follow a monastic vocation and to found for this purpose a new monastic community with Christians of the Reformation already said a lot about this search of his.

En prest sier ja til sex utenfor ekteskapet

En gateprest for ungdom, ansatt av den norske kirke, skrev i Aftenposten i går at sex for og utenfor ekteskapet blant mennesker i vår tid må anerkjennes. Han begrunner dette på følgende måte, uten at jeg kan si at jeg forstår hans begrunnelse i det hele tatt:

«I enhver relasjon er anerkjennelse viktig, enten vi snakker om kjæresteforhold, vennskap eller forhold mellom foreldre og barn. … Uten at kirken anerkjenner, lytter og har tillit til unge, har denne relasjonen dårlige kår. Dessverre preges mye kristen samlivsetikk av en manglende anerkjennelse av at dagens unge lever i en annen kontekst enn den Bibelen ble til i. Bibelens samlivsetiske fragmenter er ikke løsrevne regler, men springer ut av dramatiske livserfaringer i et relativt brutalt samfunn.

… Nå befinner vi oss i en annen kontekst. Dagens unge har tilgang til prevensjon, de kan bli gift noenlunde uavhengig av tidligere seksuelle erfaringer, og de har rett til offentlig støtte når de får barn. Faktorene som lå bak samlivsetikken i Bibelen, er derfor endret. Dette betyr ikke at unges samliv i dag ikke lenger innebærer sårbarhet og utfordrende prosesser. Men de fleste unge ønsker likevel å ha sex og bo sammen før ekteskapet, og dette er gjennomtenkt og ansvarlig. Et absolutt nei til sex før ekteskapet og samboerskap springer derfor ikke lenger ut av menneskers erfaringer. Tvert imot uttrykker det en mistillit til unges evne til å ta gode valg i sitt eget liv.»

I dag hadde Aftenposten en nettprat med denne presten, det viste seg å handle mye om bibelsyn (prestens syn er salvsagt svært moderne) og her er noe av det han skriver: …

Kan man fortsatt si “I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn”?

Jeg var for ikke lenge siden med på en økumenisk gudstjeneste, der den norske kirkes liturg bevisst ikke ville åpne gudstjenesten «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn», siden det også var en del muslimer til stede. Det syntes jeg var underlig og litt ubehagelig, men akkurat der og da var det ikke så mye jeg kunne gjøre med det.

Den norske kirke arbeider videre med sin gudstjenestereform. Jeg skrev også litt om det for en måned siden, da handla det om syndsbekjennelsen. Nå handler det om å være kjønnsnøytral. Slik kan vi lese i Vårt Land:
I et høringsbrev fra Kirkerådet heter det man i denne omgang har nøyd seg med å supplere typiske mannlige termer med mer kjønnsnøytrale begreper for å beskrive Gud. Samtidig heter det at det på «et sent tidspunkt i arbeidsprosessen» er kommet signaler på at det «kan være behov for å se på nytt på forholdet mellom personene i treenigheten, slik de er presentert bl.a. i nattverdbønnene.»

Feministteolog og kapellan Gyrid Gunnes mener det er prisverdig av Kirkerådet å invitere til debatt om inkluderende språk, men konstaterer at det bare dreier seg om å supplere klassiske formuleringer. Gud er fortsatt mann og tiltales som herre og konge.

– Skal vi først bruke suppleringsstrategien, bør det være med et eksplisitt feministisk språk. Da må Gud omtales som «mor». Det må være reell likestilling, sier Gunnes.

I et tidligere utkast til høringsbrevet heter det at «det kan være problematisk å bruke tilretteleggingen Gud – Sønnen – Den hellige ånd».

Denne versjonen ligger fortsatt ute på kirken.no som en del av den offisielle presentasjonen av høringspapirene. Men i Kirkerådets endelige versjon er den omstridte setningen strøket.

Det var forøvrig Gyrid Gunnes som nylig ikke ville døpe barn «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» – SE HER.

Kirken er i sitt vesen katolsk – klostermiljøene redder kirken

De to svenske, frikirkelige pastorene, Peter Halldorf Ulf Ekman, har vært i Morge. og lørdag kom de med de to uttalelsene i overskrifta. Slik leser vi i DagenMagazinet:

Halldorf er pinsepastoren som knyttet nære bånd til oldkirken og ikke minst syrisk ortodoksi. … Halldorf sa at kirken i sitt vesen er katolsk og i sin lære ortodoks. … Pinsepastoren la straks til at han ikke mente katolsk i betydningen romersk-katolsk, men i den grunnleggende betydningen hel og altomfattende.

Livets Ord-pastor Ekman … ga vennen hjertelig støtte i tanken om at kirken hører sammen i hele verden og gjennom historien.

… Halldorf sa at sekulariseringskreftene og disses dragning fra det sentrale til det perifere trolig har kommet lenger enn vår tids kristne nødvendigvis innser. Derfor etterlyste han klostermiljøer som ikke nødvendigvis trenger å se ut slik de gjorde på 1100-tallet, men som kan tjene til å gjenoppvekke kirkens åndelige liv.

I historien er det alltid klostervesenet som har reddet kirken, sa Ulf Ekman.

Er det anglikanske kirkelige fellesskapet berget?

Både Vårt Land og DagenMagazinet skriver i dag at det anglikanske kirkelige fellesskapet kan være berga, etter at det var stor fare for splittelse under Lambeth-konferansen – som nå nettopp er avslutta:

På tampen den prestisjetunge Lambeth-konferansen lanserte erkebiskopen av Canterbury en ny modell, som kan holde den anglikanske kirkefamilien sammen til tross for uforenlige motsetninger i synet på homofiilt samliv og homofile prester og biskoper.

Erkebispens løsning er å gjøre The Anglican Communion (Det anglikanske fellesskap) til en løsere, global overbygning over kirker som ikke står i samme forpliktende fellesskap som de har gjort til nå.

Hvilke kirkerettslige implikasjoner dette vil få, er ikke klart. Et arbeidsgruppe er nedsatt for å lage utkast til en pakt, som kan bringe det 77 millioner medlemmers store kirkefellesskapet ut av den årelange, utmattende og eksplosive homofilistriden.

Men det ser egentlig ut som om man berger enheten ved å gjøre den mindre bindende og mer uklar, er det da noen (stor) seier? Den klartskrivende engelske katolikken, Damian Thompson, syns at hele konferansen var 5 millioner bortkastede pund.

Han sier videre at konferansen av konservative anglikanere i Jerusalem tidligere i sommer, GAFCON, hadde skremt biskopene så mye that most of them were more than happy to shift the blame for the troubles of the Anglican Communion on to gay-ordaining American Episcopalians. And, in the absence of votes, they didn’t have to put their hands up in order to do so. They just vaguely assented to a smorgasbord of «structures» dreamt up by Rowan and his allies which are targeted at liberals but which will take years to come into force – by which time the Episcopal Church will be marrying and consecrating every gay and lesbian it can lay its hands on.

Katolsk-anglikansk dialog har problemer – må baseres på trofasthet mot Skriften og Tradisjonen

Jeg har ikke fulgt med så veldig nøye på Lambeth-konferansen, som akkurat nå foregår i Canterbury i England – jeg regner vel ikke med at det skal skje så mye positivt der, men muligens klarer anglikanerne å behelde den ytre enheten ennå noen år.

I går ettermiddag talte kardinal Walter Kasper, Vatikanets økumeniske leder, til de anglikanske biskopene, og uttrykte at den katolsk-anglikanske dialogen nå går feil vei. Fra the Catholic News Agency:

The cardinal noted that these efforts at dialogue have been “based on the Gospel and on our ancient common traditions” and motivated by “fidelity to Christ.”

And yet, “now it seems that full and visible communion as the goal of our dialogue has taken a step backwards,” Cardinal Kasper lamented.

According to the Catholic prelate, two questions are creating tension between the Anglican Communion and the Catholic Church: “the ordination of women and human sexuality.” The teaching of the Catholic Church on human sexuality and in particular on homosexuality, said Kasper, is “firmly based on the Old and New Testament,” and what is “at stake is fidelity to Holy Scripture and to the apostolic tradition.”

Cardinal Kasper closed his speech by expressing the concern of the Catholic Church over the divisions currently appearing in the Anglican Communion.

“Our acute consciousness of the greatness and considerable depth of the Christian culture of your tradition increases our concern for you in relation to your current problems and crises …»

Troskongregasjonens kardinal William Levada med oppmuntrende brev til the Traditional Anglican Communion

Tidligere i juli skrev kardinal Levada et brev til erkepiskop Hepworth i the Traditional Anglican Communion. Brevet ble mottatt som en oppmuntring og kardinalen nevnte også muligheten for at denne gruppa av konservative anglikanere (totalt ca 400.000) kunne få del i en «corporate reunion» – dvs. ikke bare opptas som enkeltpersoner, og ikke fullt ut måtte integreres i eksisterende katolske menigheter. Slik siteres kardinal Levada av Catholic News Agency:

Cardinal Levada told Archbishop Hepworth that the Congregation has studied the proposals Archbishop Hepworth presented on behalf of the House of Bishops of the Traditional Anglican Communion. The proposals had been presented during the archbishop’s October 9, 2007 visit to the Congregation’s dicastery offices.

“As the summer months approach, I wish to assure you of the serious attention which the Congregation gives to the prospect of corporate unity raised in that letter,” Cardinal Levada wrote.

The cardinal noted that the situation within the Anglican Communion in general “has become markedly more complex” since the archbishop’s visit. He wrote that the Congregation will inform Archbishop Hepworth as soon as the Congregation is in a position to “respond more definitively.”

Cardinal Levada closed the letter with a blessing, saying “I assure you of my continued prayers and good wishes for you and your brother bishops of the Traditional Anglican Communion.”

Pave Benedikts økumeniske tale i Australia

Pave Benedikt møtte i går formiddag – i krypten under St. Mary’s Cathedral i Sydney – representanter fra mange kirkesamfunn i Australia og sa bl.a.:

Dear Brothers and Sisters in Christ,
I give heartfelt thanks to God for this opportunity to meet and pray with all of you who have come here representing various Christian communities in Australia. …

This year we celebrate the two thousandth anniversary of the birth of Saint Paul, a tireless worker for unity in the early Church. In the scripture passage we have just heard, Paul reminds us of the tremendous grace we have received in becoming members of Christ’s body through baptism. This sacrament, the entryway to the Church and the «bond of unity» for everyone reborn through it (cf. Unitatis Redintegratio, 22), is accordingly the point of departure for the entire ecumenical movement. Yet it is not the final destination. The road of ecumenism ultimately points towards a common celebration of the Eucharist (cf. Ut Unum Sint, 23-24; 45), which Christ entrusted to his Apostles as the sacrament of the Church’s unity par excellence. Although there are still obstacles to be overcome, we can be sure that a common Eucharist one day would only strengthen our resolve to love and serve one another in imitation of our Lord: for Jesus’ commandment to «do this in memory of me» (Lk 22:19) is intrinsically ordered to his admonition to «wash one another’s feet» (Jn 13:14). For this reason, a candid dialogue concerning the place of the Eucharist – stimulated by a renewed and attentive study of scripture, patristic writings, and documents from across the two millennia of Christian history (cf. Ut Unum Sint, 69-70) – will undoubtedly help to advance the ecumenical movement and unify our witness to the world.

Dear friends in Christ, I think you would agree that the ecumenical movement has reached a critical juncture. To move forward, we must continually ask God to renew our minds with the Holy Spirit

Hva mener pave Benedikt om anglikanerne?

Vårt Land skriver i dag at pave Benedikt ikke ønsker at konservative anglikanere skal konvertere til Den katolske Kirke. En mildt sagt svært underlig uttalelse, men her er sitatet (journalist er Astrid Dåstøl):

«Pave Benedikt XVI har kommet med uventet støtte til erkebiskopen i Canterbury, Rowan Williams. Den anglikanske kirken er preget av stridigheter rundt homofili og utnevning av kvinnelige biskoper. Forrige uke ga Kirkemøtet i Church of England grønt lys for å utnevne kvinner i bispeembeter. Paven ber anglikanske ledere finne en moden og trosorientert måte å unngå splittelse av kirken på, skriver avisen The Independent. Paven har sendt tre kardinaler til Lambeth-konferansen i Canterbury, blant dem en av sine viktigste medarbeidere.

Det går rykter om at en gruppe konservative anglikanske biskoper vurderer å konvertere til katolisismen. Paven understreker at han ikke støtter slike konverteringer. [?!?!?!] Flere sentrale personer innenfor den katolske kirken mener en slik manøver ville vært umodent gjort av de anglikanske biskopene. En annen grunn til pavens engasjement er at han har knyttet sterke personlige vennskapsbånd med erkebiskopen. …

Kirken må unngå flere skismaer og fraksjoner, mener paven. Samtidig ga han uttrykk for at han vil være forsiktig med å blande seg inn. Vi kan og må ikke gripe inn i deres diskusjoner, og vi respekterer ansvaret de sitter med, sa paven.»

En kjent engelsk katolsk blogger, Damian Thomson, karakteriserer denne typen uttalser som usanne – og refererer til at Timesonline har kommet med dem, mens Vårt Land henviser til The Independent.

Father Z (som jeg siterer ofte) sier at det er litt vanskelig å si hva pave Benedikt har ment men sine uttaler (i flyet på vei til Australia), men at han ikke skal ønske at de konverterer må være tatt ut av lufta. Han siterer bl.a. hva paven sa på flyet: … We cannot and must not intervene immediately in their discussions, we respect their own responsibility and it is our hope that schisms and new breaks can be avoided, and that a responsible solution will be found given our times, but also in fidelity to the Gospel. These two things must go together.

… We hope, and I personally pray, that together they will find the way of the Gospel for our day. This is my wish for the archbishop of Canterbury: That the Anglican Communion in communion with the Gospel of Christ and the Word of the Lord will find the answers to the present challenges.

Engelske katolske biskoper tar ikke imot konservative anglikanere med åpne armer

På Damian Thompsons nokså dristige blog (Holy Smoke) kan vi lese at flere konservative anglikanere nå ønsker å bli katolikker, men at de engelske katolske biskopene knapt ønsker å ta imot dem. Kan det være sant? Selv er jeg noe usikker; men mange ting ser ut til å være problematiske i Kirken i England, og jeg har lest flere ganger at kardinal Hume hadde store problemer med sine medbiskoper, da han ville ta imot med åpne armer de hundrevis av anglikanske prester som konverterte rundt 1992. Slik leser vi på bloggen:

At least one Church of England “flying bishop” is ready to convert to Catholicism, and so are thousands of Anglicans. What is stopping them? According to a highly placed source, they simply cannot face the hostility of the current bishops of England and Wales.

There are four provincial episcopal visitors, to give them their proper name, and my information is that one or perhaps two of them want to be Roman Catholics, sacrificing their status as bishops in the process.

There is tremendous enthusiasm for Pope Benedict among Anglo-Catholics, who love his theological emphasis on beauty in the liturgy. He, in turn, is anxious to welcome them into the Roman fold.

Not so the current bishops of England and Wales, who are almost uniformly liberal.

Felles pinsebudskap fra katolsk biskop og pinseleder

«Da pave Johannes XXIII 1961 åpnet andre Vatikankonsil, gjorde han det med bønnen: «Send oss en ny Pinse.» Og pave Johannes Paul II skrev i sin første encyklika: «Kirken i dag gjentar med stadig større glød og med hellig iver: Kom hellig Ånd!» Denne bønn om Ånden er svaret på vår tids stadig dypere splittelse og konflikter mellom mennisker og grupper i vårt samfunn. Den kan vise seg å bli avgjørende for kirkens overlevelse i Europa.»

Dette avsnittet, som står i den svenske avisen Dagen, er en liten del av en større tekst om Den Hellige Ånds betydning, som er skrevet av katolsk biskop Anders Arborelius og pinseleder Sten-Gunnar Hedin. Disse to har også tidligere samarbeida om bl.a. et Jesus-manifest (2003) og uttalelser om ekteskapet og om abort. Nå skriver de:

När pingsten går förlorad riskerar kristen tro att reduceras till en fråga om rätt och fel. Vi får en kyrka som gör samhällets moraliska upprustning till huvuduppgift. Pingstdagen frigör det specifikt kristna. Det består inte i en ny etik, utan i en ny mystik, i en personlig erfarenhet av det mysterium Jesus talade om när han sa: «Den som tror på mig, ur hans inre skall flyta strömmar av levande vatten.»Ett andligt liv som inte får radikala följder – etiskt, politiskt, socialt – måste kraftigt ifrågasättas. Men de följderna är inte resultatet av att människan skapat sig ett nytt etiskt utkast. De har sin upprinnelse i en djupt personlig erfarenhet av pingstens Ande.

Har Den katolske Kirke gitt opp tradisjonell økumenikk?

Damian Thompson skriver på sin blog «Holy Smoke» – nokså skarpt som vanlig, som en kommentar til kardinal Kaspers kommentarer om Den anglikanske kirke – at kardinalen muligens fortsatt tror at man kan komme til større enighet med anglikanerne, men at pave Benedikt i større grad har gitt opp dette håpet, og heller imøteser en konversjonsbølge fra konservative anglikanere (og andre grupper):

Cardinal Kasper is clearly hoping for some sort of breakthrough – or break-up? – at this summer’s Lambeth Conference, which already promises to be a spectacular disaster. But I don’t think we should jump to the conclusion that his views represent those of Pope Benedict.

Kasper is the Catholic Church’s worldwide head of ecumenism, committed to a search for formal unity between Rome and Canterbury. That can only come about if the Anglicans eventually decide to stop ordaining women. Well, dream on.

The Pope, on the other hand, recognises that old-style ecumenism is dead in the water, and that a degree of unity is most likely to be achieved by large numbers of conservative Anglicans becoming Catholics. That possibility is growing stronger by the day.

Dette er tanker som ikke er helt ‘kosher’, men jeg har selv også vanskelig for å se hvordan vi katolikker kan komme videre økumenisk med de tradisjonelle protestantiske kirkene, som jo stadig fjerner seg fra den klassiske (katolske) lære og moral.

Anglikanerne må bestemme seg om de vil være katolikker eller protestanter

I en artikkel i the Catholic Herald har kardinal Kasper uttalt seg ganske tydelig om Den Anglikanske kirke, og om hva den bør gjøre bl.a. med hensyn til kvinnelige biskoper. De bør ikke innføre kvinnelige biskoper (og ikke tillate homofilt samliv) for velger de bort den felles (katolske) tradisjonen de delvis står i:

The Vatican has said that the time has come for the Anglican Church to choose between Protestantism and the ancient churches of Rome and Orthodoxy.

Speaking on the day that the Archbishop of Canterbury met Benedict XVI in Rome, Cardinal Walter Kasper, the president of the Pontifical Council of Christian Unity, said it was time for Anglicanism to «clarify its identity».

He told the Catholic Herald: «Ultimately, it is a question of the identity of the Anglican Church. Where does it belong?

«Does it belong more to the churches of the first millennium, Catholic and Orthodox, or does it belong more to the Protestant churches

KVA ER DET FELLESKRISTNE?

P. Arfinn heldt eit interessant fordrag over dette temaet på årskonferansen for Blå Kors sist veke. På bloggen sin har han skreve eit konsentrat av det han sa:

Vi er i dag vitne til ei endring av haldningar og konstellasjonar i det som handlar om ’det felleskristne’. Uventa konstellasjonar: Katolske kyrkje og Misjonssambandet/ lågkyrkjeleg kristendom står saman. Jamvel Pinsevenene og karsimatiske rørsler er inne i dette. Ikkje berre når det gjeld det ’etiske!; også når det gjeld dogma/lære. Rett nok har dei tradisjonelt ’katolsk-kritiske’ endå vondt for å innrømme endringa, men det er kulturavhengig, og vil endre seg vidare.

I eit protestantisk dominert miljø som det norske, har ’det felleskristne’ lett blir konsentrert –eller redusert – til nokre enkle parolar: -Bibelen! Jesus! Nåden!

JA til alt dette – men vi lever i ei tid der fornkla slagord/honnørord ikkje er nok. Dei kunne fungere så lenge den den overleverte, vanlege kristendomen og kristendomskunnskapen låg som eit grunn-nivå i landet/kulturen, innmura i sjølve det norske byggverket – av den historiske kyrkja både før og etter Reformasjonen.

Den tida er no forbi – både i samfunnet og i kyrkjelivet. Vi treng tjukkare og djupare/lengre røter!

Tjukkare:

Sjølve læra om Den Treeinige Gud. Treeingsdogmet. Det har avgjerande tyding for trua på Gud, på skapinga, på verda, på frelsesverket, på det kristne livet.

Saman med det: Læra om Kristus. Det Kristologiske dogmet. Det har også avgjerande tyding for tru og liv. Kristus, Gud og menneske. Inkarnasjonen. …

Dette er articulus stantis et candentis ecclesiæ! Den trusartikkelen som kyrkja står- og fell med!

Lengre:

Røtene kan ikkje bli tjukkare om vi ikkje gjer dei lengre. Berre ved det kan vi auke den teologiske substansen og dermed styrken og krafta i trua og truslivet!

Og no nærmar vi oss ’den store tradisjonen’, historisk forstått. …

Les vidare på p. Arnfinns eigen blog
.

Skroll til toppen