En ukjent verden og milevis fra det man gjør i en katolsk messe – og jeg må legge til at jeg glad at jeg slipper å være med på dette.
Etter et par timers lovsang kommer taleren på scenen – under.
Avisa DagenMagazinet skriver slik om dette som skjedde i Oslo sist helg:
«For en utenforstående må det virke nokså merkverdig det som skjer på møtene i Ekeberghallen i Oslo denne uka. Møtene starter med løssluppen lovsang til drivende frisk musikk der tilbedelsen av Gud som Far og Jesus som Frelser og Herre er i fokus.
Nokså snart inntreffer innslag av roping, hyling og brøl fra publikum og det høres en del høy, hysterisk latter, mens musikken roes ned og får mer og mer suggererende, ensformig karakter. Noen rister voldsomt, andre skriker i spasmer. I halvannen til to timer pågår den lange sangsekvensen før taleren slipper til. «Soaking» kalles fenomenet der det viktigste er å oppnå en tilstand der Gud og Jesus blir tilbedt – i høylydt utrop, eller i stillhet på eller under et teppe. Ved slutten av seansen ligger også mange av tilhørerne strekk ut på gulvet framfor plattformen eller i midtgangene og soaker – ber eller tilber på godt norsk. Her brukes det bare ekstra lang tid på å «soake» enn det en finner i andre kristne sammenhenger, og hemninger er en uting.»
En venn av meg, som tidligere var aktiv i karismatiske sammenhenger, fortalte at han begynte å bli svært skeptisk til alt spetakkelet etter at han hadde hatt med seg noen asiater på et slikt treff. Tungetalen som foregikk hadde oppskaket asiatene voldsomt, fordi den var en ansamling blasfemier, sexuttrykk og kjønnsord på deres eget språk.
Ikke mye «hellig» den ånden som var der, altså.
Slike ting som det avbildede over, mener jeg er direkte vanærende.
Når tro bare er følelser, er det et hus på sandgrunn.
Helt enig i skepsisen overfor slike fenomener. På grunnlag av reportasjen virker det relativt smakløst (og ubibelsk, etter artikkeforfatterens ord: «og hemninger er en uting” — Paulus og andre taler om beherskelse i menighetens samlinger). Dette kan være farlig. På den annen side tror jeg at katolikker skal unngå alltid å sammenligne med det som skjer i en katolsk messe, for også katolikker tilber naturligvis Herren utenfor messens rammer. Jeg ser ingen grunn til å fordømme en rosenkransandakt, eller en fri bønnesamling, bare fordi det ikke er messe. Generelt talt, er det ikke et problem at man holder bønnesamlinger som i form er «milevis unna» en katolsk messe, men at man ikke feirer messe overhodet. Det kunne jo tenkes at deltagerne ved slike seanser har hjemstavn i en mer verdig liturgi — selv om det nok sannsynligvis sjelden er tilfelle.
««Soaking» kalles fenomenet der det viktigste er å oppnå en tilstand der Gud og Jesus blir tilbedt – i høylydt utrop, eller i stillhet på eller under et teppe.»
Dette er berre massesuggesjon. Kunne gjort akkurat det same med ein kva som helst samling av menneske, utan noko religiøs ramme.
KJ, eg trur at grunnen til at Oddvar tok opp dette er at messa er i fokus for katolikkar, medan mange innan denne «soake»-rørsla set denne «soakinga» i sentrum.
Man kan vel ikke bedre skildre forskjellen på de katolske messene og disse «soaking» møtene, enn å be folk ta en titt på bildene i dette innlegget og siden bildet som følger innlegget over?
KJ
Det er vel slik i praksis at denne type (lovsangs)møter er de viktigste eller eneste typen møter slike kristne grupper har i vår tid. Deres lokale møter er bygget over samme lesten, og er bare litt mindre spektakulære.
Vi katolikker har messen som viktigste samling, dessuten kan vi lese tidebønnene sammen eller f.eks. be rosenkransen. Også i mindre grupper vil katolikker oftest be noen av de kjente, faste bønnene sammen, og det vil nesten alltid være lite av denne type ekstatiske følelser involvert.
Derfor konkluderer jeg med at det er svært stor forskjell antropologisk og kulturelt – og teologisk – mellom disse kirkelige verdenene.