Økumenikk

Mer om økumenikk i Europa – ikke de store visjonene

Økumenikk /

Jeg har lest dokumentet som ble resultatet av den økumeniske møte i Romania sist uke. I tillegg til dette dokumentet kommer selvsagt de personlige kontaktene deltakerne har hatt – kanskje noe av det viktigste i økumenisk arbeid. De siste åra har det vel knapt nok vært forventinger om teologiske gjennombrudd når man møtes økumenisk, skuffende for alle som husker tilbake til den økumeniske oppstarten fra slutten av 60-tallet, og felleserklæringa om rettferdiggjørelsen fra 1999.

Dokumentet avsluttes med 10 anbefalinger, og sier noe om Kristus som verdens lys, og noe om å bevare skaperverket. Dette er vel og bra, men egentlig syns jeg ikke det er så svært spennende. Les selv:

Recommendation One: We recommend renewing our mission as individual believers and as Churches to proclaim Christ as the Light and the Saviour of the world;

Recommendation Two: We recommend continuing the discussion on mutual recognition of baptism, taking into account the important achievements on this topic in several countries and being aware that the question is deeply linked to an understanding of eucharist, ministry and ecclesiology in general;

Recommendation Three: We recommend finding ways of experiencing the activities which can unite us: prayer for each other and for unity, ecumenical pilgrimages, theological formation and study in common, …

Mer om økumenikk i Europa – ikke de store visjoneneLes mer »

Stort økumenisk møte ferdig – samtalene er blitt mer ærlige og direkte

Økumenikk /

Fredrikstads lutherske biskop sa at samtalene er blitt mer ærlige og direkte (og vanskeligere?), og kardinal Kasper følte seg beklemt over Troskongregasjonen. Det kan vi lese i dagens Vårt Land, som bl.a. skriver følgende:

2.500 kristne ledere har sammen tatt et stort steg fremover for det kristne enhetsarbeidet i Europa. Slik oppsummerer generalsekretær Olav Fykse Tveit i Mellomkirkelig råd det tredje European Ecumenlcal Assembly som ble avsluttet i går.

I en uke har kirkeledere fra Den katolske kirke og en rekke ortodokse og protestantiske kirker satt hverandre stevne i den rumenske middelalderbyen Sibiu.

– Når jeg skal sammenfatte møtet vil jeg sitere en italiensk biskop som denne uka sa: ”l min fars hus er det mange rom. Og i dette rommet er vi allerede”, forteller Fykse Tveit til Vårt Land.

– Møtet har vært preget av kjærlighet mellom kristne brødre og søstre. Vi bekjenner i trosbekjennelsen at kirken er fellesskap. Denne uken har vi opplevd dette og blitt inspirert til videre arbeid for kristen enhet, sier biskop Helga Haugland Byfuglien, som denne uken deltok som delegat på sitt første store internasjonale økumeniske møte.

Haugland Byfuglien sa også:
– Det er lett å sette spørsmålstegn ved om det kommer noe ut av de store økumeniske møtene. Men møtene er i seg selv vitnesbyrd om at kirkene vil gå videre sammen. Mange profilerte innlegg har ikke lagt skjul på uenighet. Mitt inntrykk er at den økumeniske bevegelsen har nådd en modenhet som gjør at deltakerne våger både åpenhet og tydelighet.

Det økumeniske stormøtet i Romania foregikk noen uker etter at Vatikanets troskongregasjon uttalte at reformasjonskirkene ikke kan kalles kirker i egentlig forstand. Dette har vært et hyppig kommentert tema på kirkemøtet som er et fellesarrangement i regi av Konferansen av Europeiske Kirker og Rådet for de katolske bispekonferanser i Europa.

Olav Fykse Tveit sier at innholdet i og betydningen av dette utsagnet er blitt utdypet og moderert i løpet av uka i Sibiu. Den tyske kardinalen Walter Kasper, som er leder av det pavelige råd til fremme av kristen enhet, sa på en pressekonferanse i Sibiu at han selv kunne tenkt seg en bedre formulering enn den som ble brukt av troskongregasjonen.

– Vi fikk et klart inntrykk av at Kasper er beklemt over denne uttalelsen. han gjorde det klart at uttalelsen var rettet innover i Den katolske kirke. men samtidig er det klart at katolikker har ulik kirkeforståelse, bemerker Fykse Tveit.

I morgen er det årsdagen for min diakonvielse

Generelt, Økumenikk /


8. september – på festen for jomfru Marias fødsel – 1999 ble jeg ordinert til diakon av biskop Gerhard Schwenzer, under det årlige prestemøtet for bispedømmets prester på Mariaholm. Det hadde tatt lenger tid en vi regna med å få den endelige tillatelsen fra pave Johannes Paul II (som var helt nødvendig siden jeg er gift), så jeg var glad da et års ekstra ventetid var over. (Noen ganger har jeg fortalt interesserte hvordan det var kardinal Ratzinger som fikk henta min sak fram fra ei stor bunke papirer på et obskurt kontor i Vatikanet.) Min prestevielse kom så forholdsvis kort tid etterpå, 8. januar 2000, i St. Paul kirke i Bergen.

Min tidligere lutherske presteordinasjon (i juni 1986) var likevel mindre i mine tanker enn jeg (og kanskje andre) hadde regna med. Jeg hadde nok flere år tidligere innsett at min lutherske ordinasjon (som var vel og bra på sin måte) ikke hadde noe direkte med min katolske diakon- og prestvielse å gjøre. En gang var det en person som spurte om min reordinasjon, og jeg opplevede og sa da at han ikke måtte bruke det uttrykket. Den lutherske og den katolske kirke har kommet ganske langt i sin forståelse av hverandre og i enighet om mange ting, men når det gjelder synet på bispe- og presteembedet er avstanden fortsatt svært stor.

Biskop Schwenzer snakker om sine teologiske studier

Økumenikk /

Her er litt mer av intervjuet i St. Olav tidsskrift med biskop Swchwenzer, pensjonert katolsk biskop i Oslo, og dr. theol. på studier i luthersk og katolsk teologi:

– I ditt doktorarbeid skrev du om kirkebegrepet til den lutherske teologen Edmund Schlink. Hva var det den gang som brakte deg til ham?

Edmund Schlink var observatør på Det andre Vatikankonsil fra luthersk side. Som kjent stod ekklesiologien i sentrum ved dette konsilet. I denne forbindelse fant man nye aspekter ved Kirken som hadde gått i glemmeboken og elementer som var nye. Det var lange diskusjoner om hva egentlig Kirken er, hva som kjennetegner den osv. Man hadde ingen problemer med å betegne de ortodokse som Kirke, men med kirkene som var utgått fra reformasjonen var det annerledes. Konsilet kom frem til betegnelsen kirkelig fellesskap. Det ble ikke nådig mottatt fra luthersk side. Man spurte seg: Vi er da også Kirke? Hvorfor i all verden kan ikke Den katolske kirke anerkjenne oss som Kirke på lik linje med seg selv? Hvordan kan noen kristne være Kirke og andre ikke? Ut ifra denne diskusjonen kom man under konsilet frem til en teologisk modell som prøver å forklare dette nærmere: Den katolske kirke har fylden av alt Kristus ville utruste sin Kirke med. …

Biskop Schwenzer snakker om sine teologiske studierLes mer »

Biskop Schwenzer snakker om økumenikk i Norge

Økumenikk /

I siste nummer av St. Olav tidsskrift var det også et intervju med tidligere biskop i Oslo katolske bispedømme, dr. theol. Gerhard Schwenzer. Han sier følgende om det økumeniske klimaet i Norge i hans år her – fra slutten av 70-årene:

– Hvordan har det økumeniske klimaet vært i Norge i de årene du har vært biskop?

Dialogen har ikke vært lett. I 1970-årene prøvde man å danne noe som kan ligne på Norges Kristne Råd. Den gang hadde man valget mellom pinsevenner og katolikker. Mange pinsevenner kunne ikke tenke seg å ha med oss å gjøre. Etter en stund forstod man i Den norske kirke at det ikke kunne fortsette slik: Katolikkene måtte trekkes inn i dialogen. Derfor opprettet man en luthersk-katolsk samtale-gruppe. Den bestod og består i dag av fire medlemmer fra hver side. Utgangspunktet for dialogen var internasjonale dokumenter mellom det lutherske verdensforbund og sekretariatet (nå: rådet) for kristen enhet. Det var særlig tre temaer vi diskuterte: nattverd, embete og rettferdiggjørelse. Etter at vi hadde publisert tre egne dokumenter om nevnte emner var det stemning for å nedlegge samtalegruppen. Men jeg satt meg inn for å opprettholde den. Dette førte til at vi heller vendte oss til spørsmål av praktisk natur: sykehustjeneste, fengselstjeneste og blandede ekteskap. Det var en utfordring å forklare vårt syn på ekteskapet som et sakrament, og samtidig redegjøre for de betingelser vi har for at man kan inngå et blandet ekteskap.

I den siste tiden har vi igjen tatt opp spørsmål av mer teologisk art. På siste møte snakket vi om apostolisitet.

– Hva er etter din mening kjerneproblemene i det økumeniske samarbeidet idag?

Selv om vi nå er enige om f.eks. rettferdiggjørelselæren, er det en viss form for praksis som gir anledning til bekymring. …

Biskop Schwenzer snakker om økumenikk i NorgeLes mer »

St. Olav tidsskrift: Herlig befriende om økumenikk

Katolsk, Økumenikk /

Jeg fikk det nye nummeret av St. Olav tidsskrift i går, og leste med interesse redaktør Henrik Holms lederartikkel, omkring den katolske definisjonen om hva en kirke er. Her er en del av artikkelen:

Kongregasjonen for Troslæren presenterte for noen uker siden et kort skriv om kirkens syn på seg selv, og om hva det medfører i bedømmelsen av andre kristne fellesskap som også påberoper seg å være «kirke». Det er ikke bare protestanter som har reagert på skrivet. Enkelte katolikker har også stilt spørsmål ved om det var riktig å stadfeste at protestantismens forskjellige retninger etter katolsk syn ikke kan omtales som kirke.

Det er en forskjell på om noe er sant, og om man vil at det skal være sant. I tverrkirkelighetens tidsalder hadde det ikke skadet om man begynte å tenke mer i hypoteser: Før man uttaler seg om man synes noe er galt eller riktig, er det klokt å stille spørsmålet: Er det sant det som her sies, uavhengig av om man vil at det skal være sant eller ikke. Hvis det er sant at Kongregasjonen for Troslæren har rett når den sier at protestantismen ikke er kirke, hva da? Og omvendt: Hvis det er sant at Kongregasjonen for Troslæren tar feil i sitt utsagn, hva da?

Med frykt og beven tør jeg påstå at skrivet i bunn og grunn er sant. Her våger man å stå for noe! …

St. Olav tidsskrift: Herlig befriende om økumenikkLes mer »

Svak argumentasjon for en helt ny seksualmoral

Katolsk, Økumenikk /

Biskop Tor B. Jørgensen skrev 13/8 et innlegg i Vårt Land, der han presenterte et enkelt og oversiktlig – men helt uholdbart – argument for at Den norske kirke må kunne godta det nye synet på homofilt samliv. Jeg har nettopp skrevet et leserinnlegg til Vårt Land, der jeg imøtegår Jørgensen med bla. disse punktene (jeg trykker hele mitt leserinnlegg her senere):

1. Kirken levde ikke videre med to ulike syn den gangen, for det ble slått fast at hedningekristne ikke trengte å omskjæres og følge de jødiske renhetsbudene.

3. Den viktigste grunnen til at jeg som katolikk reagerte på Jørgensens innlegg, er likevel at han sammenligner seg med apostlene på en noe sjokkerende måte. …

4. Hvis Bibelen hadde inneholdt tekster som åpner for at homofilt seksuelt samliv kan være moralsk tillatelig, hadde det jo vært mulig å diskutere en slik eksegese på en fornuftig måte. Men det er ikke tilfelle, for Bibelen fordømmer jo en slik praksis på det strengeste. …

Her er det meste av Jørgensens innlegg i Vårt Land:

… … I slike spenningstider er det viktig å huske at kirken har levd med store og tunge teologiske konflikter fra sin begynnelse. For egen del vender jeg stadig tilbake til rapporten fra det vi gjerne kaller apostelmøtet i Jerusalem (Apg. 15). Da var det ”konflikt og heftig ordskifte”, står det. Fellesskapet var truet. De Kristustroende med jødisk bakgrunn hadde vanskelig for å akseptere at ”hedningkristne” kunne tilhøre Guds folk uten å følge de pålagte renholdsforskriftene. …

Svak argumentasjon for en helt ny seksualmoralLes mer »

Pensjonert episkopal biskop blir katolikk

Økumenikk /

Den pensjonerte episkopale biskopen fra Fort Worth, Texas, Clarence C. Pope, Jr., er blitt opptatt i Den katolske kirke, leste jeg i går. Og det er heller ikke første gang han blir katolikk. (!)

In an Aug. 6 e-mail sent to the clergy of the Diocese of Fort Worth, Bishop Jack Iker announced that his predecessor had “telephoned me this morning” to say that he and his wife had “returned to membership in the Roman Catholic Church.”

Bishop Pope was a long-time advocate for corporate reunification with the Roman Catholic Church, which he and his wife joined upon his retirement in 1994. He was received by Cardinal Bernard Law of Boston at a ceremony in a former Episcopal church in Arlington, Texas. He then applied for ordination as a Roman Catholic priest in the Diocese of Baton Rouge, Louisiana.

The bishop of Baton Rouge gave his conditional approval, subject to the agreement of his diocesan priests’ council, but the council refused his request. Bishop Pope therefore returned to The Episcopal Church in 1995 and served there for 10 more years.

En annen artikkel forteller at han har vingla enda mer.

Vatikanets presisering av kirkeforståelsen – en klok respons

Teologi, Økumenikk /

En anglikansk teologisk doktorgradsstudent i USA skriver en svært interessant respons til Troskongragasjonens presisering av det katolske synet på Kirken. Bl.a. skriver han at Vatikanet her har sagt svært viktige ting om hvordan vi som bekjenner den kristne tro kan være ett, på tross av vår mangel på full kommunion. The answer to (this question) arguably remains unmatched on account of its creativity, tolerance of paradox, and spiritual intelligence. …

… the “how” of the Church’s unity is complicated in interesting and challenging ways. For “the Spirit of Christ” uses all the churches and communities “as instruments of salvation,” the document continues, whence the one Church “is present and operative in” them. Thus, in the words of the council, a “certain but imperfect” communion exists now between all baptized Christians, who rightly call one another sister and brother in Christ. If, in the conjunction of these two points, there are still remnants of old-fashioned triumphalism, it seems crucial nonetheless to insist upon the ecumenical dividends paid out. For an unambiguous, if often poorly understood, option has been taken for describing our common membership in the one, catholic body, even as a motley collocation of churches and communities imperfectly united. Both the irreducible unity of the Church and her licit plurality as a communion have therefore been secured.

… In particular, does sacramental “nonvalidity” rule out sacramental efficacy? The distinction may, at first sight, appear to be one without a difference. The Catholic Church at and after Vatican II has, however, itself proposed the distinction, and answered “no” to the question.

If this is the Roman Catholic view, one nonetheless longs both for a charitable restatement and some development of the point in documents like the recent one from the CDF. For how is the Lord present in the Eucharist as it is celebrated simultaneously in churches that do not ye have the courage or the wherewithal to share the sacrament with one another? …

Obviously Rome’s ecumenical lexicon remains a stumbling block to many Christians—presumptuously authoritative hence annoyingly authoritarian to most mainline protestants … I would argue, however, that the Roman Catholic Church rightly adopts this posture precisely on account of its commitment to visible catholicity; whence the message is a gift, albeit at times a painful one— not only to receive, but, we should presume, to offer. For the avowed end of Catholic teaching is communion-in-love, a goal and a vocation that is irreproachable on gospel grounds. Who, then, would fault our Roman friends for attempting to lead all of us together?

Common prayer and labor toward the end of visible reconciliation are therefore not negotiable. And if we find the Roman style irksome or offensive, what of it? Pragmatically speaking, future ecumenical leaders will surely come to care about these matters in many different ways, including in some cases via a jolt from a Roman Catholic Church that seems to rebuke as it invites and to sting as it embraces. But will this not still be a provision of providence? The bottom line, as always, is love — and faith, and hope.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Hvorfor paven er så viktig – van der Burg forklarer

Teologi, van der Burg, Økumenikk /

«Den klippe Jesus ville bygge sin Kirke på, er ikke Peters trosbekjennelse – som det ofte blir sagt fra protestantisk hold. Uttrykkelig sier Jesus at Peter er klippen (”Jeg sier deg: Du er klippen, og på denne klippe” osv.), likesom det også er Peter selv, og ikke hans trosbekjennelse, Jesus lovte å gi nøklene til himmelriket. Men selvfølgelig skulle Peter være Kirkens klippe ved sin tro (dvs. ved selv å stå fast i troen).»

Dette sier pastor van der Burg når han avslutningsvis i boka ”KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom” skriver litt om pavedømmet. Her følger det han her skriver om paven:

Blant apostlene innsatte Jesus én, nemlig Peter, til den øverste leder, og gav tilkjenne at også denne særlige lederstilling, skulle fortsettes gjennom etterfølgere. Peters etterfølgere er de romerske biskoper. Utførlig har vi bevist dette i en spesialavhandling ”Pavedømmet” (St. Olavs Forlag, Oslo). Derfor vil vi her nøye oss med en kort redegjørelse.

Vi kristne, som tror at Guds Sønn har påtatt seg den menneskelige natur og derfor har villet gi sitt rike formen av et menneskelig samfunn, må ikke forundre oss over at han til å bevare Kirkens enhet også bruker det menneskelige middel at én blant styrerne har den øverste ledelse.

Dette er ikke i strid med at Kristus selv er ”hodet for Kirken” (Kol. 1, 18). Pavedømmet er – i likhet med de øvrige kirkelige embeter – bare et middel Kristus som Kirkens hode utøver sin makt igjennom. Historien viser klart at det uten pavedømme ikke kan eksistere enhet i Kristi verdensomspennende Kirke. Og siden Kristus vil at det skal være en kirkelig enhet, hvorfor skulle det da være vanskelig å tro at Jesus har innstiftet pavedømmet? Dessuten finnes det få ting som bevitnes så klart i den hl. Skrift som grunnleggelsen av pavedømmet.

Vi vil bevise:
1. Jesus innsatte Peter til Kirkens overhode.
2. Etter Jesus vilje skulle Peter ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode.
3. Peters etterfølgere er biskopene av Rom. …

Hvorfor paven er så viktig – van der Burg forklarerLes mer »

“Katolikker må være økumeniske” – det har vi visst lenge

Økumenikk /

Samtidig som jeg fikk et leserinnlegg på trykk i Vårt Land, trykket de også et annet innlegg av en katolikk, av Baby Johannessen, kjent gjennom bl.a. gruppa «Også vi er Kirken». Det er – mildt sagt – stor forskjell på mine og Baby Johannessens synspunkter. Jeg trykker her deler av hennes innlegg (med noen kommentarer), for å illustrere hvor ulikt vi tenker. Hun skriver:

Det som nå har skjedd fra Troskongregasjonens side i Roma, er de siste krampetrekninger før en nødvendig desentralisering skjer i vår Romersk-katolske kirke, nemlig at det lenge etterlengtede subsidiaritetsprinsipp blir gjennomført. (Jeg kan ikke se NOE som tilsier at et slikt prinsipp snart skal innføres. Prisippet, slik forstått, er en libaral ønskedrøm som vi ikke kommer til å oppleve.) …

“Katolikker må være økumeniske” – det har vi visst lengeLes mer »

Nye perspektiver i de økumeniske samtalene?

Teologi, Økumenikk /

«Jeg deler Oppegaards lengsel etter fortsatt framgang for økumenikken, men kan ikke følge ham når han avslutter innlegget med å si at «det helt maktpåliggende at Den katolske kirke nå bidrar offisielt med nye perspektiver på arbeidet for kirkens enhet.» Jeg er enig i at dette er ønskelig, men når Den katolske kirke ikke kan se slike nye perspektiver, hva skal man da gjøre? Det viktigste for oss er sannheten, og utgangspunktet for oss er Guds åpenbaring, og når vi ser på den apostoliske suksesjon og sakramentene (og deres gyldighet) som helt uoppgivelige sannheter, så begrenser dette selvsagt hva slags nye alternativer og perspektiver vi kan legge fram. Skal vi kritiseres for at vi ikke kan oppgi det vi mener er sentrale sannheter?»

Dette skriver jeg i et leserinnlegg i Vårt Land, som trykkes i dag. Jeg kan faktisk ikke se at Den katolske kirke kan kritiseres for å ikke klare å finne en løsning på problemet om embedets gyldighet, som er det største problemet i forhold til de protestantiske kirkene.

Hele leserinnlegget kan leses her: …

Nye perspektiver i de økumeniske samtalene?Les mer »

Kommentar til Troskongregasjonens fem svar – fra Mellomkirkelig råd

Teologi, Økumenikk /

Sven Oppegaard, som er assisterende generalsekretær Mellomkirkelig Råd, skrev tirsdag et ganske engasjert innlegg i Vårt Land om Troskongregasjonens dokument om kirkeforståelsen.

Han beskriver først ganske presist (han er jo fagmann og kjenner dette temaet godt) hva som sies og ikke sies i dokumentet, men så syns jeg nok han etter hvert kommer i skade for å nekte Den katolske kirke å mene det den virkelig mener. Her følger deler av hans innlegg med mine kommentarer:

De fem spørsmålene som tas opp, henger sammen, og handler om sentrale deler av katolsk kirkeforståelse. Spørsmål 5 lyder slik: «Hvorfor anvender ikke tekstene fra konsilet, og det katolske læreembete deretter, betegnelsen ‘kirke’ på de kirkelige fellesskap som ble født ut av reformasjonen i det sekstende århundre?».

Her er det viktig å være klar over at det ikke er frelsen, men kirken det handler om. Det benektes ikke, og betviles ikke, at Guds frelsesverk også skjer utenfor Den katolske kirke. Den gamle formelen «Utenfor kirken ingen frelse» bruker ikke Den katolske kirke på seg selv.

… Det er derfor helt misvisende når det i visse kommentarer blir hevdet at det nå er ettertrykkelig slått fast at Den katolske kirke vil bevare inngangsporten til himmelen for seg selv. (Så langt er jeg helt enig.) …

Kommentar til Troskongregasjonens fem svar – fra Mellomkirkelig rådLes mer »

Kommentar til Troskongregasjonens fem svar – fra Vårt Land.

Teologi, Økumenikk /

Vårt Lands teologiske redaktør, Jon Magne Lund, skriver også (19/7) en grundig kommentar om Den katolske kirkes forståelse av hva en KIRKE er. Han har etter mitt syn et ganske realistisk bilde av hva uttalelsen betyr, men overdriver enormt betydningen av den ganske marginale bevegelsen «Vi er kirke». Her er et utdrag av det hans kriver, hele artikkelen kan leses her.

Vatikanet har på nytt klargjort sitt kirkesyn. «Kongregasjonen for Troslæren» presenterte tirsdag i forrige uke et dokument som har provosert en lang rekke mennesker både i og utenfor Den katolske kirke. Det vekker ettertanke å se hvor rødglødende noen katolikker er blitt over at dokumentet igjen fastslår den gamle katolske sannhet om at protestantiske kirker ikke kan kalles kirke i ordets rette forstand. …

Protestantiske ledere spør seg i etterkant om det i det hele tatt er meningsfullt å føre økumeniske samtaler med Den katolske kirker etter det de opplever som en fornærmende økumenisk provokasjon. Katolikker med tilknytning for eksempel til reformbevegelsen «Også vi er kirke» som oppsto som en grasrotaksjon i Østerrike i 1995 – med norsk avlegger fra 2002 – bruker enda sterkere ord: «En teologisk fadese! En skandale!» skriver Per Bang i dagens Vårt Land.

Biskop Bernt Eidsvig .. sa til Vårt Land for en uke siden at i en katolsk selvforståelse er det riktig at ikke alle kirker er kirker i samme betydning av ordet, og at det må være lov å uttrykke klart hva man mener. …

Kommentar til Troskongregasjonens fem svar – fra Vårt Land.Les mer »

Kommentar til Troskongregasjonens fem svar – fra Dagen

Teologi, Økumenikk /

Sjefsredaktør Odd Sverre Hove skrev 14. juli en kommentar (som jeg leste først i dag da jeg var tilbak efra ferie) en kommentar til Troskongrgasjonens presiseringer av det katolsk kirkesynet. Det han skriver er interessant på mange måter, og det er godt at han ikke (som flere andre) er overrasket over at Den katolske kirke holder fast på sin lære. Likevel syns jeg nok han har bomma litt i sine kommentarer; ved å legge for stor vekt på messeofferet i nattverden, og mindre vekt på andre (og enda klarere) uttrykk for den apostoliske suksesjon. Her følger noe av det han skriver:

Da Martin Luther i 1520 skrev det reformatoriske hovedskriftet «Om kirkens babylonske fangenskap», kunne han trygt skrive at «hvert barn vet» at messen er et offer. («Messen» betydde da den katolske gudstjenesten med alterets sakramente i sentrum). l et protestantisk land som Norge er det 500 år senere blitt diametralt motsatt. Hverken barn eller voksne har noen som helst anelse lenger om at den katolske messen (med alterets sakramente i sentrum) er et offer. Og ikke bare det. Men messeofferlæren er den dag i dag selve det fundamentaldogmet som definerer den mest dyptgripende forskjellen mellom protestantisk og katolsk.

… mens man på katolsk side fremdeles har en svært høy grad av bevissthet om dette spørsmålet, er det på protestantisk side gått så godt som fullstendig i glemmeboken. Ikke bare blant folk flest (og hos barna), men også langt inn i prestenes, teologenes og de teologiske forskernes rekker. Antagelig er denne bevisstløsheten en av årsakene til de uvanlig vrede og svært lite økumeniske utbruddene som tirsdag og onsdag kom fra internasjonale økumener og kirkeledere mot Troskongregasjonen. …

Kommentar til Troskongregasjonens fem svar – fra DagenLes mer »

Stadig større problemer for økumenikken

Økumenikk /

I forb. med Troskongregasjonens siste erklæring om hva en kirke er, leste jeg nylig dette om hva som kan skje med økumenikken i tida framover (Skrevet av en tidligere anglikansk, nå katolsk prest):

Does the statement signal the end of ecumenism as we knew it? I think the old fashioned 60s-70s ecumenism has been a dead duck for a long time, and it’s not Rome’s fault. What has happened, for instance, to the World Council of Churches? Is there anything left of it other than a gaggle of ageing left wing Protestants? The Catholics never joined. The different conservative Protestant sects never had time for it either.

When it comes to ecumenical dialogue with the mainstream Protestant churches isn’t it time now for some tough talking? Everyone needs to take a serious look at the formal situation in the mainstream Protestant churches. …

LES VIDERE HER.

Troskongregasjonen har gitt fem tydelige svar

Katolsk, Økumenikk /

Troskongregasjonen har nettopp svart på fem spørsmål ang. kirkesynet, svar som noen mennesker syns er ubehagelige, men det var vel vanskelig å tenke seg at Vatikanet kunne svare på noen annen måte:

First Question: Did the Second Vatican Council change the Catholic doctrine on the Church?

Response: The Second Vatican Council neither changed nor intended to change this doctrine, rather it developed, deepened and more fully explained it.

Second Question: What is the meaning of the affirmation that the Church of Christ subsists in the Catholic Church?

Response: Christ «established here on earth» only one Church and instituted it as a «visible and spiritual community», that from its beginning and throughout the centuries has always existed and will always exist, and in which alone are found all the elements that Christ himself instituted.

Third Question: Why was the expression «subsists in» adopted instead of the simple word «is»?

Response: The use of this expression, which indicates the full identity of the Church of Christ with the Catholic Church, does not change the doctrine on the Church. Rather, it comes from and brings out more clearly the fact that there are «numerous elements of sanctification and of truth» which are found outside her structure, but which «as gifts properly belonging to the Church of Christ, impel towards Catholic Unity».

Fourth Question: Why does the Second Vatican Council use the term «Church» in reference to the oriental Churches separated from full communion with the Catholic Church?

Response: The Council wanted to adopt the traditional use of the term. «Because these Churches, although separated, have true sacraments and above all – because of the apostolic succession – the priesthood and the Eucharist, by means of which they remain linked to us by very close bonds», they merit the title of «particular or local Churches», and are called sister Churches of the particular Catholic Churches.

Fifth Question: Why do the texts of the Council and those of the Magisterium since the Council not use the title of «Church» with regard to those Christian Communities born out of the Reformation of the sixteenth century?

Response: According to Catholic doctrine, these Communities do not enjoy apostolic succession in the sacrament of Orders, and are, therefore, deprived of a constitutive element of the Church. These ecclesial Communities which, specifically because of the absence of the sacramental priesthood, have not preserved the genuine and integral substance of the Eucharistic Mystery cannot, according to Catholic doctrine, be called «Churches» in the proper sense.

LES MER OM DETTE HER.

Tre tidligere lutherske prester er blitt katolske prester

Økumenikk /

Jeg leste i går om to tidligre lutherske prester i Tyskland og én i Østerrike som er blitt ordinert til katolske prester i løpet av de siste ukene.

«Father Hans-Tilmann Golde, a former Lutheran and the married father of 3 children, was ordained on June 30 for the Diocese of Eichstatt. In May another former Lutheran cleric, Gerhard Stille, was ordained in Paderborn.

Father Gerhard Hoberth, yet another ex-Lutheran, was recently ordained as a priest of the Vienna, Austria, archdiocese.»

Ikke sett ditt håp og din tillit til noe annet enn Jesu Kristi fortjenester og død

van der Burg, Økumenikk /

Slik må enhver kristen be til Gud: «Jeg kan ikke frelse meg ved mine gjerninger, men Du, Herre Gud, frels meg og forbarm Deg over meg. Jeg har ingen fortrøstning til mine fortjenester, men jeg stoler på din guddommelige miskunn: Du er alene mitt håp».

Slik skriver pastor van der Burg (allerede i 1949) om det katolske synet på rettferdiggjørelsen på starten av 1500-tallet. Det ville kanskje overraske en del at Den katolske kirke på den tid ikke var full av gjerningsrettferdighet (som protestanter oftest hevder), men van der Burg har i sin bok om Rettferdiggjørelsen (her fra kap. VIII) mange sitater som viser at katolikker på reformasjonstida satte sin lit til Guds nåde alene:

Om enn bestemte utvortes gjerninger inntok en uforholdsmessig stor plass i middelalderens fromhetsliv, er det helt urettferdig å se i dette et utslag av fariseisk selvrettferdiggiørelse. Man trodde at disse gjerninger behaget Gud, men gjorde dem ikke for å fortjene sin rettferdiggjørelse. Vi behøver bare å henvise til de utallige undervisnings? og andaktsboker som var utbredt blant folket kort før reformasjonen, og som er fulle av mistillit til egne gjerninger. Tenk for eks. på «Kristi Etterfølgelse» av Thomas av Kempen (1380-1471), som nest etter Bibelen var den mest utbredte bok (ca. 100 tyske utgaver fra 1472-1500). Sml. særlig tredje bok, kap. 8: «Om å anse seg selv som ringe i Guds øyne»; kap. 14: «Hvorledes vi bør gi akt på Guds lønnlige domme for ikke å opphøye oss ved det gode»; kap. 20: «Om å bekjenne sin egen svakhet og om dette livs elendighet»; kap. 25: «Hva den trygge fred i hjertet og den sanne vekst består i»; kap. 40: «At et menneske har intet godt av seg selv og intet som det kan være stolt av»; kap. 55: «Om naturens fordervelse og kraften av den guddommelige nåde»; kap. 59: «At man bor feste alt sitt håp og all sin tillit til Gud alene».

l den meget utbredte katekisme, «Christenspiegel», som den store folkepredikant Dederich Coelde utgav i 1470, heter det: «Mennesket skal ikke sette sin tillit til noe annet enn til Jesu Kristi fortjenester». Som en praktisk andaktøvelse anbefaler han de troende ved hvert klokkeslett å løfte sitt hjerte til bønn og å skjule seg i Jesu sår.

Også i «Selenwürzgertlein», en av de mest utbredte bønnebøker, sies det: «Du skal ikke sette ditt håp og din tillit til noe annet enn Jesu Kristi fortjenester og død». En kristen skal be: «Barmhjertige Herre Jesus, din smertelige død setter jeg mellom din dom og min arme sjel». …

Ikke sett ditt håp og din tillit til noe annet enn Jesu Kristi fortjenester og dødLes mer »

Rettferdiggjørelsens nåde er en uforskyldt gave

van der Burg, Økumenikk /

Luthers spesielle lære om «troen alene» var den vesentlige grunn til at han kom i konflikt med den katolske Kirke. Med denne artikkel – så erklærte han selv – «står og faller» hele den protestantiske kirkereformasjon. For det kirkelige enhetsarbeid mellom de kristne er det derfor særlig viktig å komme til forståelse om dette stridsspørsmål. Først vil vi gi en framstilling av den katolske lære om rettferdiggjørelse, og dernest undersøke hva Luthers opprinnelige sola-fide-lære gikk ut på.

I – Hva er rettferdiggjørelse?

Rettferdiggjørelse er det samme som delaktiggjøring i barnekåret hos Gud. Den kalles også den helliggjørende nåde. Vår opphøyelse til Guds barn betyr mer enn en tittel. «Se, for en kjærlighet Faderen har vist oss, at vi kalles Guds barn, og vi er det» (1 Joh. 3,1). Peter sier at vi «får del i guddommelig natur» (2 Petr. 1, 4). For å kunne ha behag i oss meddeler Gud vår sjel noe av sin egen skjønnhet. Den helliggjørende nåde – sier den romerske katekisme (utgitt av Kons. i Trient) – er «som en avstråling fra Gud, som utsletter syndesmittene på våre sjeler og gjør disse strålende og skjønne» (II, 2, 50).

II – Rettferdiggjørelsens nåde er en uforskyldt gave, som vi får på grunn av Kristi fortjenester.

Våre første foreldre fikk denne gave da de ble skapt. Men på grunn av sin synd mistet Adam den både for seg selv og sine barn. l Adam «syndet alle» (Rom. 5, 12). «De mange ble syndere ved det ene menneskes ulydighet» (v. 19). Tapet av den helliggjørende nåde (det guddommelige barnekår) utgjør arvesyndens vesen. Adams synd hadde også til følge en formørkelse av forstanden og en svekkelse av viljen, samt den legemlige død. Men alt dette er bare noe som fulgte med arvesynden, og er ikke selve arvesynden. Disse følger forblir også etterat arvesynden er borttatt hos et menneske.

For å gjenerverve oss den helliggjørende nåde er Jesus Kristus, den nye Adam, død for oss på korset. «Alle blir rettferdiggjort ufortjent ved hans (Guds) nåde ved forløsningen i Jesus Kristus» (Rom. 3, 24).

Slik skriver pastor J. van der Burge i boka: «DEN BIBELSKE LÆRE OM RETTFERDIGGJØRELSEN. En sammenligning mellom den katolske Kirkes og Luthers lære.» Og han fortsetter med noen litt mer katolske tanker: …

Rettferdiggjørelsens nåde er en uforskyldt gaveLes mer »

Skroll til toppen