Økumenikk

Dag Øivind Østereng gir i disse dager ut boka «Fra Luther til Peter» og i en anmeldelse i avisa Dagen skrives det bl.a.:

Denne uken kommer Østerengs egen fortelling i form av boken «Fra Luther til Peter – en pilegrims bekjennelser». Og det har vært en helt usedvanlig interessant opplevelse å følge Østereng på hans trosvandring fra barndommen og frem til han i dag står frem som overbevist katolikk. Interessant fordi Østereng analyserer så klart. Gang etter gang. Og fordi han ikke bare en, men to ganger har valgt å bryte med det kjente og trygge for å følge sin overbevisning. Boken er innholdsrik, flere ganger er nerven i fortellingen sterk. Østereng skriver og forklarer godt, og gjør dermed boken tilgjengelig for flere enn de spesielt interesserte. …

Et av bokens mest innholdsmettede kapitler er det hvor Østereng oppsummerer et foredrag han holdt på NLMs høyborg Fjellhaug i 2007. Jeg skulle gjerne ha vært der i salen og lyttet. Det må ha vært en tankevekkende opplevelse. På punkt etter punkt går han rett inn i standpunkter som har vært sentrale for den lutherske lavkirkeligheten og utfordrer deres holdbarhet. Det må ha vært en spesiell opplevelse å sitte i salen og høre nettopp Østereng si det han sa der. …

Foredraget Dag Øivind holdt på Fjellhaug i 2007, la jeg merke til og skrev om på bloggen.

Boka gis ut på Efrem forlaf – og man kan lese flere sider fra starten av boka på forlagets nettsider.

Fr Hunwicke skrev for noen dager siden interessant om hvordan den latinske delen av Den katolske kirke i 1950 igjen fikk noen (få) gifte prester. Slik skriver han:

Married Clergy

There are some signs on the Internet of the ordination of married men to the presbyterate of the Latin Church becoming a talking-point.

Just for the record: the practice of ordaining married men who had formerly ministered in Separated Western Ecclesial Bodies did not originate in the post-Conciliar period, nor was it introduced in order to favour ex-Anglicans.

It began in 1950, at the direction of Pius XII, and embraced former Lutheran pastors.

Dette syns jeg er interessant fordi (tidligere) anglikanere oftest knytter gifte prester til noe pave Johannes Paul II gjorde i 1980. Her er et eksempel på hva vi ofte leser:

There is disagreement over exactly when priestly celibacy started in practice, but for nearly all Catholic clergy, marriage has been off the table for about half the Church’s 2,000-year existence.

But in 1980, Pope John Paul II created a special provision for Episcopalian priests and some other Protestant ministers who chose to become Catholic, but wanted to remain active in ministry. …

Men det er altså feil, det var ikke da det begynte, og jeg er glad en tidligere anglikansk prest korrigerer det.

Det katolske presten Fr. Dwight Longenecker er selv kommet fra først amerikansk evangelikal, senere anglikansk tradisjon, og han svarer på kritikken mot konvertitter som for en tid tilbake ble presentert av italierne P. Antonio Spadaro, SJ (denne vurderer han som «dårligere enn middelmådig» og fra Prof. Massimo Faggioli (som skriver en del fornuftige ting). Men Longenecker svar bl.a. slik i en artikkel kalt Stop bashing converts:

What should not be overlooked is the immense price, especially the clergy converts pay to become Catholic. Most of them sacrifice their vocation and livelihood, taking their wives and families into the wilderness. Most will not be re-ordained as Catholic priests. There are few employment opportunities in the Catholic church and many of them have no other skills or training.

These are men and women with advanced degrees in every imaginable subject, who take whatever job they can get to feed their family. They take a step of faith to follow Christ’s call to join his church through amazing sacrifices that very few cradle Catholics would ever begin to contemplate. Their courage and commitment should not be ignored.

It must be admitted that a few converts have not only become traditionalists, but strident and vocal traditionalists. Their influence should not be judged by their volume. Their fanaticism has more to do with their temperament than the fact that they are converts. This is clear from the fact that there are many strident traditionalists who are cradle Catholics.

In my work with converts, I have, of course, come across those who want to become Catholics because they don’t like women priests or gay marriage, or the secular modernism that has swamped their Protestant denomination. But those who are simply reacting against elements they dislike in their own denomination usually do not manage to swim the Tiber.

Others, finding that there are feminist nuns, gay activists and modernists in the Catholic church are dismayed. When the aesthetes among them experience the brutal architecture, saccharine music and poor preaching of contemporary American Catholicism they often quietly return to their church of good taste.

When the zealous Evangelical Christians discover that the contemporary American Catholic church is full of lukewarm members who are more Italian or Irish than they are Catholic, they are disturbed. They were used to Christians being sold out for Jesus, and being members of a fired-up fellowship of Christian disciples.

What Faggioli misses is the core reason why we converted. There is a bottom line. We did not convert because we were miserable in our former church. Soon after I became a Catholic, someone asked, “Well, now that you’re Catholic do you like the Catholic Church?” I replied, “No. If I were joining a church I liked, I’d still be an Anglican. I didn’t join the Catholic Church because I liked it. I joined it because it is the true Church.”

While the cradle Catholic of a sophisticated disposition may be amused by such triumphalism, it remains true that we converted because we were convinced of the claims of the Catholic Church to be the foundation rock for Christian belief and practice. This doesn’t mean that we are all hard-line dogmatists, but it does mean that we believe there is a place to stand in the midst of the quicksand.

Some converts turn tail, but the vast majority who come into the Catholic Church stay put. They roll up their sleeves and get involved in their parish. Despite being marginalized, they have persevered and joined religious orders, been ordained, become theologians, Bible scholars, apologists, writers and journalists.

They have founded apostolates for evangelization and apologetics, worked to establish the Anglican ordinariate and formed organizations for the care of fellow converts. They have started schools, established ecumenical conversations on culture and politics, and formed apostolates to further peace, justice and defend human life….

Austen Ivereigh, som skrev den kritiske artikkelen mot konvertitter hos CRUX, har også skrevet en slags beklagelse, som ikke imponerer meg veldig mye.

I det siste har noen (mest i Italia og USA) skrevet negative ting om (konservative) katolske konvertitter. Kirkerettseksperten Edward Peters skriver svært kritisk om disse «angrepene»:

Austen Ivereigh, in one of the most embarrassing essays Crux has ever run, recently smeared seven talented Catholic commentators as suffering from ‘convert neurosis’. Not once in passing, but repeatedly, Ivereigh uses ‘neurosis’ and ‘neurotic’ in regard to some seven writers, Ross Douthat, Daniel Hitchens, Carl Olson, Edward Pentin, Rusty Reno, Matthew Schmitz, and John-Henry Westen. Ivereigh even offers a primer on what “neurosis” means, suggesting a war-scarred woman’s throwing herself to the ground when later stopped by a policeman as, one supposes, an example of how ‘convert neurotics’, supposedly being persons given to extreme reactions to un-realities in the Church, might behave.

While an expert in psychology can tell us whether any of these men are, in fact, “neurotic”, and an expert in morals can tell us whether Ivereigh’s employing and Crux’s circulating of such labels against brothers in the Lord meets any standard of decency in Christian discourse, Ivereigh’s constant referral to these Catholics as “converts” draws my attention.

Ivereigh’s description of several figures (Douthat and Reno as former Episcopalians, Olson as a former Protestant fundamentalist, and Hitchens and Pentin as former Anglicans) plus what I gather about Westen (a once fallen-away Catholic who went through an atheistic period) and Schmitz (who talks respectfully about his days as a Protestant), suggests that not one of them, not one, would, under American catechetical criteria, qualify as “converts” at all—let alone as neurotic ones.

Men Peters fortsetter med noe overraskende; at ordet konvertitt aldri bør brukes på menensker som går over til Den katolske kirke fra andre kristne kirkesamfunn (men spørsmålet er hva man da skal kalle disse/oss?), han skriver:

According to the (US) National Statutes for the Catechumenate (November, 1986) no. 2, “the term ‘convert’ should be reserved strictly for those converted from unbelief to Christian belief and never used of those baptized Christians who are received into the full communion of the Catholic Church.” …

Her er artikkelen Peters kritiserer, Pope Francis and the convert problem, publisert 9. august.

To katolikker (som begge er kirkehistorikere) har de siste dagene skrevet på Verdidebatt om hvordan Den norske kirke overser nyere kirkehistorisk innsikt når de jubler over/ agiterer for at det er 500 år siden Luthers reformasjon startet. Bernt T. Oftestad skriver bl.a.:

Reformasjonsjubileet har for lengst mistet det meste av kontakten med den historie man etter ­sigende mener å feire. Det kirkelige propagandaapparat produserer ikke motforestillinger. Men endelig slapp en reformasjonshistoriker frem mellom alle lovtalene. Sigurd Hareide har både i NRK og Vårt Land kommet med betimelige motforestillinger overfor den propaganda­ om reformasjon og katolisisme vi er blitt foret med den siste tiden. Nåtidens luther-anere må gjerne feire seg selv, sin profet og tilblivelsen av sitt trossamfunn. Men en viss nøkternhet må det være lov å forvente når man skal bruke vår felles historie som grunnlag for hyldingsljom.

Jeg har ikke vært særlig opptatt av at reformasjonsjubileet har aktivert protestantisk antikatolisisme. Men det kan ikke overses. Antikatolisismen er nødvendig for å begrunne protestantismen som oppbrudd fra og brudd med Den katolske kirke. Skal protestantismen legitimere seg selv, må den stadig peke på hvor ille Den katolske kirke var på Luthers tid og hvor ille den er i dag. Denne negative legitimeringen er et vesenstrekk ved så å si all protestantisme. Forsvinner protestantismens antikatolisisme, vil den selv forsvinne. ….

Og Sigurd Hareide skriver bl.a.:

I anledning femhundreårsminnet for reformasjonens begynnelse i år, har katolikker og lutheranere i dokumentet «Fra konflikt til fellesskap» gitt en felles gjenfortelling av reformasjonens hendelser. At dette er mulig, skyldes nyere historieforskning og økumenisk dialog, men å minnes fortiden sammen er lettere sagt enn gjort. For når Den norske kirke i et profildokument presenterer «reformasjonsmarkeringen i Norge», er det verken den økumeniske velvilje eller historieforskningens innsikter som møter oss, men klassisk reformasjonsretorikk. …

Så langt har jeg ikke hørt noen grundige svar på denne kritikken fra Den norske kirke.

Sigurd Hareide ble intervjuet i NRKs program Verdibørsen 24/5, og forklarer fint hvordan den katolske messen ble gjennomført i middelalderen (i Norge og andre land). (Jeg skrev også noe om dette for tre uker siden – SE HER.)

Han kritiserer Den norske kirkes profildokument før reformasjonsmarkeringen i år – som han mener er nokså propagandapreget.

HØR PROGRAMMET HER.

Vårt Land skriver mer om dette i dag (SE HER), bl.a.:

Det verste er påstanden om at folk fikk direkte tilgang til nåden først etter reformasjonen. Det er det samme som å si at det var først da man fikk en skikkelig gudstjeneste, sier høgskolelektor og forsker Sigurd Hareide.

Han jobber med lærerutdanning og reformasjonsforskning ved Høgskolen i Sørøst-Norge. I NRK-programmet Verdibørsen i forrige uke tok han bladet fra munnen og anklaget Den norske kirke for å «drive reformasjonspropaganda».

Hareide går hardt ut mot profildokumentet for markeringen av reformasjonsjubileet, som Kirkerådet i Den norske kirke står bak. Her hevdes det at «reformasjonen har gitt oss Bibelen, gudstjeneste, salmesang og trosopplæring på morsmålet. Slik kan alle ha direkte tilgang til Guds ubetingede nåde».

– De påstår at også trosopplæringen var på latin, ikke bare gudstjenesten. Hva mener de med dette? At prekenen var på latin? At prestene underviste på latin? Dette er det ikke dekning for i kildene, sier Hareide, som er katolikk, men presiserer at han uttaler seg som forsker.

Han mener kirken «fremmer fordommer i stedet for å formidle forskning».

– Det er helt legitimt å reklamere for markeringen. Problemet er når de bruker propaganda
fra 1500-tallet til å gjøre det. …

… Professor i kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet, Kristin Bliksrud Aavitsland, er enig i mye av det Hareide påpeker.

– Dette er i grunnen en reprodusering av historien som er blitt gjenfortalt i 500 år, sier hun, og forteller at det var mye kristen litteratur på folks morsmål, lenge før reformasjonen.

Hun minner også om at man i Norge ikke fikk Bibelen på morsmålet ved reformasjonen.
– Vi brukte dansk i et par hundre år først. Det som skjedde var altså egentlig det motsatte, at morsmålet forsvant fra kirka, sier hun.

…

Jeg tar med i sin helhet en nyhetsmelding fra svenske Dagen, om pave Frans’ besøk i Egypt nylig:

Det var under den romersk-katolske påven Franciskus besök i Egypten i helgen som Franciskus och den koptiske påven Tawadros II skrev under en gemensam deklaration i vilken de tackar Gud för ett närmande mellan kyrkorna och uttrycker avsikt att fortsätta arbeta för synlig enhet.

Den viktigaste punkten i deklarationen är den om dopet. Man förbinder sig att godta varandras dop, något som kommer att vara avgörande för kyrkornas fortsatta syn på varandra. Hittills har de som har konverterat kyrkorna emellan tvingats döpa sig på nytt.

Dessutom sätter man upp två mål som ska uppnås med fortsatt dialog: en gemensam översättning av Fader vår och ett gemensamt datum för påsken.

Därmed kommer den 28 april 2017 gå till historien som den viktigaste milstolpen i de katolsk-koptiska relationerna sedan maj 1973, då påvarna Paulus VI och Shenouda III satte stopp för århundraden av fiendskap kyrkorna emellan och inledde en ekumenisk dialog.

Felleserklæringen mellom pave Frans og den egyptiske paven Tawadros II kan man lese i sin helhet her (et stykke ned på siden), og der skriver de i pkt 11 om dåpen:

11. In obedience to the work of the Holy Spirit, who sanctifies the Church, keeps her throughout the ages, and leads her to full unity – that unity for which Jesus Christ prayed:

Today we, Pope Francis and Pope Tawadros II, in order to please the heart of the Lord Jesus, as well as that of our sons and daughters in the faith, mutually declare that we, with one mind and heart,will seek sincerely not to repeat the baptism that has been administered in either of our Churches for any person who wishes to join the other. This we confess in obedience to the Holy Scriptures and the faith of the three Ecumenical Councils assembled in Nicaea, Constantinople and Ephesus.

We ask God our Father to guide us, in the times and by the means that the Holy Spirit will choose, to full unity in the mystical Body of Christ.

Holdningene Den katolske kirke hadde for ca 100 år siden kan man lese i The Catholic Encyclopedia, som ble utgitt i USA i 1917, etter over ti års arbeid. Hele leksikonet ble lagt ut på nett i 1997, så det er lett å finne og lese mye interessant informasjon.

De har en ganske grundig artikkel om kondisjonell dåp, som jeg gjengir i sin helhet under – jeg har uthevet noen setninger. I dag er reglene i Den katolsk kirke at kondisjonell dåp bare er tillatt om man er i alvorlig og konkret tvil om tidligere kristen dåp er gyldig. For 100 år siden praktiserte man tydeligvis kondisjonell (gjen)dåp ganske mye oftere.

Conditional baptism

From the foregoing it is evident that not all baptism administered by heretics or schismatics is invalid. On the contrary, if the proper matter and form be used and the one conferring the sacrament really «intends to perform what the Church performs» the baptism is undoubtedly valid. This is also authoritatively stated in the decree for the Armenians and the canons of the Council of Trent already given. The question becomes a practical one when converts to the Faith have to be dealt with. If there were one authorized mode of baptizing among the sects, and if the necessity and true significance of the sacrament were uniformly taught and put in practice among them, there would be little difficulty as to the status of converts from the sects. But there is no such unity of teaching and practice among them, and consequently the particular case of each convert must be examined into when there is question of his reception into the Church. For not only are there religious denominations in which baptism is in all probability not validly administered, but there are those also which have a ritual sufficient indeed for validity, but in practice the likelihood of their members having received baptism validly is more than doubtful. As a consequence converts must be dealt with differently. If it be certain that a convert was validly baptized in heresy, the sacrament is not repeated, but the ceremonies which had been omitted in such baptism are to be supplied, unless the bishop, for sufficient reasons, judges that they can be dispensed with. (For the United States, see the First Council of Baltimore.) If it be uncertain whether the convert’s baptism was valid or not, then he is to be baptized conditionally. In such cases the ritual is: «If thou art not yet baptized, then I baptize thee in the name», etc. The First Synod of Westminster, England, directs that adult converts are to be baptized not publicly but privately with holy water (i.e. not the consecrated baptismal water) and without the usual ceremonies. Practically, converts in the United States are almost invariably baptized either absolutely or conditionally, not because the baptism administered by heretics is held to be invalid, but because it is generally impossible to discover whether they had ever been properly baptized. Even in cases where a ceremony had certainly been performed, reasonable doubt of validity will generally remain, on account of either the intention of the administrator or the mode of administration. Still each case must be examined into (S. C. Inquis., 20 Nov., 1878) lest the sacrament be sacrilegiously repeated.

As to the baptism of the various sects, Sabetti (no. 662) states that the Oriental Churches and the «Old Catholics» generally administer baptism accurately; the Socinians and Quakers do not baptize at all; the Baptists use the rite only for adults, and the efficacy of their baptism has been called in question owing to the separation of the matter and the form, for the latter is pronounced before the immersion takes place; the Congregationalists, Unitarians and Universalists deny the necessity of baptism, and hence the presumption is that they do not administer it accurately; the Methodists and Presbyterians baptize by aspersion or sprinkling, and it may be reasonably doubted whether the water has touched the body and flowed upon it; among the Episcopalians many consider baptism to have no true efficacy and to be merely an empty ceremony, and consequently there is a well-grounded fear that they are not sufficiently careful in its administration. To this may be added, that Episcopalians often baptize by aspersion, and though such a method is undoubtedly valid if properly employed, yet in practice it is quite possible that the sprinkled water may not touch the skin. Sabetti also notes that ministers of the same sect do not everywhere follow a uniform method of baptizing.

The practical method of reconciling heretics with the Church is as follows:– If baptism be conferred absolutely, the convert is to make no abjuration or profession of faith, nor is he to make a confession of his sins and receive absolution, because the sacrament of regeneration washes away his past offences. If his baptism is to be conditional, he must first make an abjuration of his errors, or a profession of faith, then receive the conditional baptism, and lastly make a sacramental confession followed by conditional absolution. If the convert’s former baptism was judged to be certainly valid, he is only to make the abjuration or the profession of faith and receive absolution from the censures he may have incurred. The abjuration or profession of faith here prescribed is the Creed of Pius IV, translated into the vernacular. In the case of conditional baptism, the confession may precede the administration of the rite and the conditional absolution be imparted after the baptism. This is often done as a matter of fact, as the confession is an excellent preparation for the reception of the sacrament.