Økumenikk

”Det er tragikomisk når paven skriver bok om Jesus, og folk på kontinentet går mann av huse og kjøper boka. Ingen pave er interessert i noen riktig fremstilling av den historiske Jesus. Hadde de vært det, ville de for lengst ha henvist sine undersåtter til fremragende seriøse vitenskapsmenn innen Jesus-forskningen. En kunne også nevne Johannes Lehmanns bok Rabbi Jesus, som utkom for noen år siden. Autoriteter kan inndeles i to grupper: De som baserer sin autoritet på vitenskapelighet, rasjonalitet og faglig kompetanse, og som har sannhet som mål, og de som er det man kaller irrasjonale autoriteter og som bestemmes av utenforliggende hensyn som ønsker, fordommer, ideologi eller dogmatisk religion, for å nevne noe. Hva slags autoritet paven representerer kan man jo tenke seg.”

Dette har en leser fra Drammen skrevet og sendt inn til Vårt Land. Jeg mistenker ikke Vårt land for å sympatisere med slike synspunkter, og det er litt forfriskende å lese slike ting som så tydelig er ikke-kosher. Har denne mannen hørt om positivismekritikken, vet han at pave Benedikt helt tydelig har sagt og skrevet at han skriver boka om Jesus som teolog, slik at alle må føle seg fri til å være uenige med ham osv?

Jeg skrev for et par dager siden om at Troskongregasjonen har sendt et brev til amerikanske biskoper om hva som kreves for en tidligere protestantisk prest som blir katolikk, og også ønsker å bli katolsk prest: Tre års forberdelse og en liste på nesten ti punkter med teoretiske/teologiske og praktiske punkter som må oppfylles, men jeg syns det var få eller ingen overraskelser. Her er kilden min og her følger hele teksten:

Minimum Profile of Formation for Former Protestant Ministers Who Desire to Be Ordained Catholic Priests:

It is understood that former ministers of Protestant ecclesial communities require particular attention in their formation for Catholic priesthood, particularly as regards those areas of Catholic theology which would be lacking in their previous studies. The bishop, in his care for these candidates, must apply this minimum profile in the light of both the circumstances of the local church and the needs of the candidate (cf. John Paul II, Pastores Dabo Vobis, Ch. 5). The study resources listed, while fundamental, are not exhaustive. …

Dette kreves av protestanter som ønsker å bli katolske presterLes mer »

En luthersk teolog, Michael Root, (fra Lutheran Theological Southern Seminary i Columbia, South Carolina) hevder at den katolske vurderinga av det lutherske (og andre protestantiske) bispe- og presteembetet er uklart og selvmotsigende. Fra én side sett sider de at den protestantiske ordinasjonen er «defectus», på en annen side sier de at Gud arbeider i de protestantiske kirkene og sakramentene, og man behandler protestantiske prester og biskoper med respekt, ikke som legfolk (som man burde ha gjort hvis ordinasjonen ikke er noe verd).

Jeg finner denne måten å argumentere på ganske underlig, men les gjerne selv mer om hva Root sier her.

Søndag kveld pleier vi å ha det ganske rolig, etter at dagens arbeid er over; i dag to messer og dåpssamtale for flere barn i en familie og ekteskapsforberedelse i en annen. Nå sitter jeg og ser på hva som skjedde for to år siden, da vi flytta ut av Roma etter at mine økumeniske studier på Angelicum var ferdige. Da skrev jeg først en evalueirng av studiene – som kan leses HER– og en vurdering av det økumeniske klimaet, som åpner slik:

«Alle som arbeider med økumenikk snakker om at økumenisk arbeid er blitt så vanskelig; det ser ikke ut til å skje noen i tilnærmingen mellom kirkene. Det eneste lyspunktet på 90-tallet var den luthersk-katolske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen. Bortsett fra denne har det vel ikke vært noen økumeniske gjennombrudd siden slutten av 70-tallet! Hvorfor er det slik?

Flere personer her i Roma har i vår sagt til meg at åpningen for kvinnelige prester (og biskoper) i de anglikanske og lutherske kirkene … … «

Francis Beckwith forlot Den katolske kirke, og noen av grunnene for det nevner jeg i denne posten. Her presenterer jeg noen grunnene til at han kom tilbake til Kirken. Han sier dette i et interessant intervju, som man kan lese her. Jeg syns det mest interessante er det han sier om rettferdiggjørelsen; er det det forensiske (å bli erklært rettferdig) eller det mer aktive effektive aspektet som er viktigst? Les vider selv:

I read Truth and Tolerance by Ratzinger and portions of his Introduction to Christianity. Out of curiosity, I picked up a book I saw while browsing the stacks at a local bookstore: David Currie, Born Fundamentalist, Born-Again Catholic. I was not entirely convinced by all his arguments, but he did raise some issues about the Church Fathers and the Catholic doctrines of the Eucharist and infant baptism that led me to more scholarly sources.

For example, in their section on salvation, they write: “Although the forensic aspect of justification stressed by Reformation theology is scarcely found prior to the Reformation, there is continuity between medieval Catholicism and the Reformers”. Then when I read the Fathers, those closest to the Apostles, the Reformation doctrine was just not there. …

Hvilke grunner kan føre en person til Den katolske kirke?Les mer »

Jeg skrev for noen uker siden om en kjent amerikansk protestantisk filosof som nylig kom tilbake til Den katolske kirke, Francis Beckwith. I et interessant intervju forteller han nå om hvorfor han forlot den katolske kirke i ungdomsårene. Det var fordi Kirken var for interessert i å være «moderne» og fordi den ikke klarte å sette moderne teologiske fenpmener inn i en kirkehistorisk og teologisk sammenheng.

I didn’t realize it at the time, but I was part of the first generation of Catholics who would have no memory of the Church prior to Vatican II. This also meant that I grew up, and attended Catholic schools, during a time in which well-meaning Catholic leaders were testing all sorts of innovations in the Church, many of which were deleterious to the proper formation of young people.

What I needed, and what many of us desired, were intelligent and winsome ambassadors for Christ who knew the intellectual basis for the Catholic faith, respected and understood the solemnity and theological truths behind the liturgy, and could explain the renewal movements in light of these.

Les hele intervjuet her.

I går kveld kom jeg over nyheten om at Robert Koons, filosofi-professor ved the University of Texas, som hele sitt liv har vært medlem i the Lutheran Church, Missouri Syond, skal bli opptatt i Den katolske kirke i pinsehelga – les hans egen forklaring og begrunnelse her.

Jeg syns han begrunnelse er interessant; at nyere bibelforskning leser Paulus’ uttalelser om rettferdiggjørelsen litt mindre protestantisk-vennlig, at kirkefdrene støtter en mer katolsk forståelse av rettferdiggjørelsen, og at den luthersk-katolske avtalen om rettferdiggjørelsen fra 1999 fjerner helt grunnlaget for at reformasjonens kjernepunkt kan begrunne at man holder seg utenfor Den katolske kirke.

Francis Beckwith (som jeg skrev om tidligere) har nylig også sagt følgende: «At the end of the day, the reason for the Reformation was the debate over justification. If that is no longer an issue, I have to be Catholic,» Beckwith said. «It seems to me that if there is not a very strong reason to be Protestant, then the default position should be to belong to the historic church.»

Slik lyder Robert Koons’ egen begrunnelse: My confidence in this position was shaken by three blows: (1) new scholarship (primarily by Protestants) on Paul’s epistles, which raised profound doubts about the correctness of Martin Luther’s and Phillip Melanchthon’s excessively individualistic and existentialist reading of Paul’s teaching on justification by faith, (2) the fruits of Lutheran/Roman Catholic dialogue on justification, expressed most fully in the Joint Declaration on the Doctrine of Justification in 1997, that greatly clarified for me the subtlety of the doctrinal differences between the two bodies, and (3) a more thorough exposure to the writings of the early Church fathers, especially those considered most “evangelical”: Chrysostom, Ambrose, and (above all) Augustine of Hippo.

Her i Stavanger låner vi ut vårt kapell til de russisk-ortodokse en gang i måneden, denne helga er de her både fredag kveld og lørdag formiddag. I går kveld nevnte en av dem til meg den gledelige gjenforeninga av de russik-ortodokse i og utenfor Russland. Jeg hadde så vidt hørt om gjenforeningsseremonien som skjedde i Moskva 17. mai, og her har jeg funnet litt mer stoff:

As bells pealed and worshippers wept, Russian Orthodox leaders signed a pact Thursday to heal an 80-year schism between the church in Russia and an offshoot set up abroad following the Bolshevik Revolution.

«A historic event awaited for long, long years has occurred. The unity of the Russian church is restored,» Moscow Patriarch Alexy II said before signing the agreement with Metropolitan Laurus, head of the Russian Orthodox Church Outside of Russia. That branch split off in anger when the Russian church declined to defy the Communist government.

LES MER OM DETTE HER.

For noen dager siden kom jeg over en artikkel som ble skrevet for akkurat to år siden, rett etter det store inrykket/ vitnesbyrdet hele verden fikk ved pave Johannes Paul II’s død og valget av pave Benedikt XVI. Forfatteren er D. Stephen Long, som underviser ved Garrett Evangelical Theological Seminary i Evanston, Illinois.

Han skriver om flere grunner til å ønske en pave, bl.a. disse to: There are also two positive reasons Protestants need the papacy; for the sake of the unity of the church, and for the sake of truth grounded in love. Og han svaslutter sin artikkel slik:

At one point in history, to be a Protestant was explicitly or tacitly to will an end to the papacy. I think many Protestants can now confess that was a mistaken view. Both the church and the world would sorely lack a necessary witness if there were no papacy. If being a Protestant means willing the end to the papacy then I find myself no longer capable of willing such an act.

So what is to be done? Only two possibilities seem to present themselves. Either we try to find a place for our separated communities from within the Catholic Church or we find a place for Catholic unity from within our separated communities. Neither can be accomplished without willing the visible unity the papacy embodies.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Jeg ble litt overraska, men på ingen måte sjokkert, da jeg sist uke leste i Vårt Land at Luther forlag skal gi ut pave Benedikts nyutgitte bok om Jesus fra Nasaret – ei bok som så langt har solgt utrolig godt. Først og fremst syns jeg det er positivt at tilnærminga mellom katolikker og lutheranere er kommet så langt at en slik utgivelse er mulig – og ikke en gang kontroversiell. I Vårt Land leser vi bl.a.:

– Det er en stor glede for meg å få utgi boken som er skrevet av den viktigste kristne leder i vår tid, sier forlagssjef Asle Dingstad til vl.no.

– Både ja og ikke ja. Alt kommer jo an på bokens innhold. Det er ingen ting som tyder på at det er noe i boken som strider mot protestantisk teologi, sier han. Boken kommer før jul i år.

For ca 15 år siden (mens jeg var luthersk prest i Arendal) var jeg aktiv i en støttegruppe for avhoppere fra trosbevegelsen, og hadde nær kontakt med ‘avhoppere’ både fra norske og svenske trosmenigheter. De hadde en svært stor skepsis til trosbevegelsens ledere og hadde blitt alvorlig såret av det de hadde opplevd i dette miljøet. Derfor vil de sikkert ikke så lett som meg glede seg over (eller ha tillit til) normaliseringen (og avradikaliseringen) som nå skjer i stadig flere trosmenigheter.

I dag leste jeg et intervju i svenske Dagen med Birgitta Ekman, Ulf Ekmans kone, der hun bl.a. sier positive ting også om Den katolske kirke. Her er avslutningen av intervjuet:

Ni närmar er andra kyrkor nu?

– Vi fajtas nog inte så mycket. Vi är båda verbala, bra på att argumentera. Men vi skriker aldrig. Det är en förmån att kunna be tillsammans om förlåtelse om man har varit knasig.

Francis Beckwith gikk 28. april til skrifte i St. Joseph’s Catholic Church i Waco, Texas, og dagen etterpå ble han offentlig gjenopptatt i Den katolske kirke i søndagens høymesse. Han var døpt og konfirmert som katolikk, men forlot Kirken tidlig i tenårene og var nå (47 år gammel) en kjent protestantisk teolog, professor på baptistuniverstetet Baylor i Texas. Og enda mer; han var president for the Evangelical Theological Society (ETS).

Ikke alle i Norge vet hva «evangelikal» er; det er en konservativ protestantisk kristen, vanligvis med sterke kalvinistiske trekk. Mens lutheranere og anglikanere har hatt nære og grundige dialoger med oss katolikker i mange år, så er det ikke tilfelle med de evangelikale.

Siden doktor Beckwith er så kjent, har det vært veldig mye skriving på amerikanske blogger om ham siden nyheten ble kjent for 2-3 dager siden. Les gjerne det HAN SELV HAR SKREVET, inkludert rundt 100 kommentarer (en del svært negative).

Han skriver her om hvofor han gikk tilbake til Den katolske kirke; han hadde på nytt lest grundig gjennom hva de gamle kirkefedrene (og Bibelen) skriver om rettferdiggjørelsen, og funnet ut at det katolske synet på rettferdiggjørelsen (forholdet mellom tro og gjerninger) er bedre enn det protestantiske.

In January, at the suggestion of a dear friend, I began reading the Early Church Fathers as well as some of the more sophisticated works on justification by Catholic authors. I became convinced that the Early Church is more Catholic than Protestant and that the Catholic view of justification, correctly understood, is biblically and historically defensible. Even though I also believe that the Reformed view is biblically and historically defensible, I think the Catholic view has more explanatory power to account for both all the biblical texts on justification as well as the church’s historical understanding of salvation prior to the Reformation all the way back to the ancient church of the first few centuries. Moreover, much of what I have taken for granted as a Protestant—e.g., the catholic creeds, the doctrines of the Trinity and the Incarnation, the Christian understanding of man, and the canon of Scripture—is the result of a Church that made judgments about these matters and on which non-Catholics, including Evangelicals, have declared and grounded their Christian orthodoxy in a world hostile to it. Given these considerations, I thought it wise for me to err on the side of the Church with historical and theological continuity with the first generations of Christians that followed Christ’s Apostles.

Det blir (for meg) stadig tydeligere at synet på bispe- og prestembedet er det største problemet i de økumeniske samtalene; det gjør bl.a. at vi katolikker stiller alvorlige spørsmål ved nattverdfeiringa i de protestaniske kirkene.

Jeg tenker av og til tilbake på fjoråret i Roma, og akkurat nå er det et år siden jeg leverte inn en oppgave på det pavelige universitetet Angelicum. Den handlet ikke om embedssynet generelt, men mer spesifikt om «Synet på Peters-embedet i luthersk-katolske dialoger«. Med andre ord: Hvor langt har lutheranere og katolikker kommet i enighet om selve paveembedet?

Man er vel ikke kommet så veldig langt skulle man tro, men det var til min overraskelse bare delvis riktig. Hele oppgaven min kan leses HER, og konklusjonen min er disse fem korte punktene:

1. The issue of the Petrine office has been considered a very difficult problem in the Catholic-Lutheran dialogues.

5. There is a certain openness among some Lutherans to accept the Petrine office, yet after the last 30-40 years of dialogue, this potential solution has remained just that; potential. And it is really very hard to say if or when Catholics and Lutherans will come closer to an agreement on the Petrine office.

Den svenske avisa Dagen har også dekket Ulf Ekmans artikkel om sekulariseringen som får kristne til å samarbeide – som jeg skrev om i forrige post. Men noen er også kristiske til for mye samarbeid, som de mener kan føre til synretisme og det som verre er. I i gårsdagens utgave av Dagen får disse kritikerne svar fra Magnus Malm, som skriver om «den nye enheten» blant kristne.

Den enhet som i dag växer fram som en kraftig underström i svensk kristenhet, helt oberoende av konfessionell etikett, kan bara bli bestående om den hämtar sin vägledning ur den odelade kyrkans tro och liv, med dess självklara närhet till evangelierna. Här finns utrymme för en mångfald av uttryck och gudstjänstformer, men de bråddjupa källorna flödar av ett klart vatten.

… …vår egen kristna tradition rymmer källor, sprungna ur evangelierna, vars djup vår tids kyrka ännu bara anat.
Det är ur dessa källor – ur den odelade kyrkans rika andliga arv – som tidskriften Pilgrim, liksom de retreater och möten den inbjuder till, öser ur. Vad sedan gäller Wilfrid Stinissen och Per Mases behöver de inte mitt försvar. Inför en lång livsgärning som väglett oändligt många närmare den kristna trons djupa källor framträder klarheten i Jesu ord: ”På frukten skall trädet kännas.”

LES MALMS ARTIKKEL I DAGEN HER.