Økumenikk

For et par dager tiden stod det på trykk en artikkelen i den svenske avisa Dagens Nyheter en artikkel med denne innledningen: Livets Ord, Den katolske kirke, pinsevennene og den lutherske høykirkeligheten møtes i en ny økumenikk for å møte avkristningen. Flere enn vi aner vil bevare den kristne kulturarven. Kirken må ikke fjerne seg fra Bibelen og kirkens tradisjon, skriver Livets ords pastor Ulf Ekman.

Ulf Ekman skriver her videre:
Det är glädjande att en ny form av ekumenik nu växer fram i Sverige. Detta kan få större positiva konsekvenser än vad vi kan ana. 1900-talets sekularisering har gjort att stora delar av det svenska folket för första gången någonsin inte har vare sig kunskap eller kulturell trygghet i det 1000-åriga kristna arv som är en omistlig del av vår historia.

Ett teologiskt fördjupnings- och omprövningsarbete i våra egna kretsar och hos mig personligen har ägt rum. Det som för ett antal år sedan verkade omöjligt är nu helt plötsligt mer naturligt.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Jeg har lest en del svensk i kveld. Det begynte med en svært kritisk vurdering av Ulf Ekmans kontaketer med den katolske kirke og hans sympatier med katolsk teologi – på denne nettsiden, og fortsatte med at jeg leste følgende pressemelding fra Livets Ord etter at biskop Arborelius hadde samtal med Ulf Ekmann 7/9 i fjor om deres felles kristne tro:

Under onsdagskvällen den 27 september besökte den katolske biskopen Anders Arborelius Livets Ord. I en dryg timme samtalade han öppenhjärtigt med pastor Ulf Ekman på temat ”Vad har kristna gemensamt – den kristna trons olika yttringar”.

.. Vi kan som Kristi kropp bli enhetliga vittnen så att människor kan se Gud, sade pastor Ulf Ekman och tillade avslutningsvis: Det har varit underbart att få sitta och samtala tillsammans med en så genuin, kristen broder.

LES HELE DENNE TEKSTEN.

Meldinga var på en måte venta, men kom litt tidligere enn jeg hadde regna med; nemlig at Den nordisk katolske kirke i Norge skal få sin biskop om et halvt års tid. Både Dagen og Vårt Land dekker denne saka i dag, og VL skriver: «Roald Flemestad (64) er valgt som den første biskop i Den nordisk-katolske kirke.
Valget foregikk da denne kirken i helgen arrangerte sin tredje generalsynode i Oslo, med fjorten delegater fra kirkens fire fellesskap i Norge samt en observatør fra den svenske gren av kirken.

– Vi er et lite kirkesamfunn, og vi har ingen forestillinger om å bli store i løpet av den første generasjonen. Men vi opplever en positiv utvikling, sier Roald Flemestad til vl.no.»

Egentlig syns jeg hele opprettelsen av Den nordisk katolske kirke i Norge var en ulykke; det hadde vært bedre om disse katolsk-troende kristne, prester og lekfolk, hadde gått inn i Den katolske kirke, isteden for å opprette et ekstra kirkesamfunn i Norge. Men de har mange gode og fromme prester i kirkesamfunnet, Flemestad er en av dem, og det var absolutt venta at han skulle bli valgt til den første biskopen.

LES HELE ARTIKKELEN I VÅRT LAND HER.

I serien «Minner fra fjoråret i Roma», vil jeg nevne at jeg for akkurat et år siden vår på et interessant foredrag om Lutheraneres forhold til pavedømmet. «Jeg var nettopp på et foredrag på det økumeniske senteret i Roma, Centro pro unione, som ligger ved Piazza Navona, der vi også bor. Foredraget var ved den amerikanske, lutherske professoren William Rusch og handlet om i hvilken grad lutheranere i dag kan godta paveembedet.»

Fra fordraget vil jeg her bare ta fram min vurdering av det som ble sagt. (Interesserte kan lese hele referatet fra foredraget her.)

I felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 hadde man kommet veldig langt i retning av en full enighet i synet på rettferdiggjørelsen, derfor kunne man si at man kommet til en differensiert enighet om spørsmålet, med bare noen få ikke-kirkesplittende områder med uenighet tilbake.

På en måte syns jeg professor Rusch kom med lite nytt i sitt foredrag – mye av stoffer er også kommet frem i andre fora – bl.a. i et foredrag av Harding Meyer i Roma i 1997. Det helt nye han foreslo var å bruke det nye begrepet «differensiert praksis», men her hadde det vært enda mer interessant om han hadde vært litt mer konkret i å foreslå hvilke ulike praksiser de to kirkene skulle kunne akseptere.

Jeg skrev også selv en oppgave om dette temaet i april/mai i fjor – LES DEN HER.

Jeg nevnte for noen få dager siden Dag Øivind Østerengs foredrag om hva man kan gjøre som konservativ og ‘høykirkelig’ medlem i Den norske kirke, med den læremessige utglidningen og den mangelfulle ekklesiologien der. Her er det han skriver om hva slags løsninger man ikke kan velge. (Les hele hans foredrag her.)

Når (vi har slått fast at) det kirkelige fellesskapet er en forpliktelse, en skyldighet, en obligatio, så melder følgende spørsmål seg; hvor finner vi dette fellesskapet? Med hvem kan vi ha dette fellesskapet? Og omkring hva er det vi samles om i dette fellesskapet?

E. Det evangelium (evangelisk frihet), og det spiritualistiske kirkebegrep som de facto oppløser det forpliktende kirkefellesskapet og gjør hele kirkens ordo om til et adiaforon og til et spørsmål om individuell frihet – under påberopelsen av evangeliet, representerer et annet evangelium enn bibelens og er en annen kirke enn den Jesus grunnla på apostlene.

Jeg snakket for noen dager siden med en sentralt plassert lekperson i Den norske kirke og personen var svært fortvilet og usikker på hva man nå skulle gjøre, når så mange biskoper, prester og lekfolk i statskirken hadde forlatt sentrale kristne moralske standpunkter.

I Den anglikanske kirke har man, som sikkert mange kjenner til, hatt enda større problemer på dette feltet, mest synlig etter bispevielsen av en homofilt samlevende mann i USA for fire år siden. For en måneds tid siden møttes mange anglikanske biskoper i Kenya for å prøve å løse problemene innenfor det anglikanske fellesskapet, og de kom med mange anbefalinger til Den episkopale kirke i USA – mest om hvordan dene kirken måtte gjøre det mulig for de konservative prester/medlemmer å leve ut sin overbevisning. Sist uke var biskopene i USA samlet til møte og de avviste mer eller mindre alle anbefalinger. Den anglikanske kirkes verdensvide kommunion ser vel ikke ut til å kunne reddes etter dette, og konservative prester/lekfolk i USA er blitt enda mer fortvilet.

På bloggen Pontifications har det de siste dagene vært en intens diskusjon om hva slags utvei man skal kunne finne. Der kan vi lese: “There is clearly no real place left for conservative Christians within TEC’s official structures”—so declares Fr Ephraim Radner in response to the recent pronouncements of the Episcopal House of Bishops. This, I know, was not an easy thing for him to say. Fr Radner has been a powerful voice for the reform of the Episcopal Church.

I would like to commend my past postings on the Episcopal Church and Anglicanism. Most of them were written before I decided to become Catholic. Episcopalians who are now wondering what to do may find them of interest.

LES VIDERE HER.

Det lutherske verdensforbund har nettopp hatt et møte i Lund i Sverige, der de har feiret sitt eget 60-årsjubileum, og også sett framover. Ofte ble det nevnt at forskjeller ikke trenger true fellesskapet – vel fordi møtet diskuterte vanskelige ting som seksualetikk og familiespørsmål.

Vårt Land sier også at møtet diskuterte biskopens rolle. VL skriver bl.a.: I dokumentet slås det blant annet fast at biskoper skal opptre som ledere i kirken og være et pålitelig talerør i det offentlige rom. De er kalt til å være veiledere for menighetenes liv i det området de har ansvar for, spesielt gjennom å visitere menighetene og støtte fellesskapet deres. De har autoritet til og ansvar for å ordinere prester, og de skal ha tilsyn med forkynnelse og åndelig praksis i kirken, spesielt hos dem som er ordinert. Dette kan man ikke si er særlig klart, i alle fall ikke noe særlig teologisk – og jeg finner ingen ting om dette temaet på LWF’s nettsider.

Kardinal Kasper hilste sist søndag fra pave Benedikt, og sa bl.a. at paven paid tribute to the “always fruitful” dialogue between the LWF and Roman Catholic Church and the major progress in ecumenical relations after the Second Vatican Council.

Of the major progress in ecumenical relations made since the 1960s, Pope Benedict singled out the solemn signing of the Joint Declaration on the Doctrine of Justification on 31 October 1999 in Augsburg, Germany. He noted that the questions currently calling for further clarification include, above all, the understanding of the Church, its sacraments and its ministries.

Jeg skrev tidligere at Dag Øivind Østereng i februar holdt et foredrag om hva man kan gjøre som konservativ medlem i Den norske kirke, med den læremessige utglidningen osv. I dag fikk jeg beskjed om at hele foredraget hans kan leses på fbb’s nettsider – SE HER. På meg virker det som han mener at eneste løsning er å bli romersk-katolsk, les konklusjonen hans her:

Derfor kjenner jeg at det eneste alternativet vi har, med mindre vi vil rendyrke frikirketanken, det er å søke et nytt økumene, og peke på dette økumene som en felles vei for kristenfolket i Norge som bærer med seg en evangelisk-luthersk arv, men som vet at Kirken verken er luthersk eller norsk, men at Jesu Kristi kirke i bunnen er apostolisk og katolsk.

Min røst i denne debatten er; vi må alle kjenne kallet til å bryte opp og søke en kirkelig enhet for en ny tid, og jeg tror vi må gjøre det i en eller annen protestantisk samlet dialog med den Kirken som hadde den kirkelige jurisdiksjonen her i landet fra kristningen til reformasjonen. Ikke mindre enn det. Hvor mange som vil gå den veien er for meg uinteressant, så lenge jeg ser det som vårt kall.

Jeg skrev i forgårs om om den karismatiske bevegelsen i Den katolske kirken, som har vært med på å bremse flukten til pinsekirker i Latinamerika og Afrika. Men karismatiske ytringer og tendenser kan også være med på å skape konflikter. I går leste jeg om en helt nytt katolsk universitet i Florida, Ave Maria University, som nettopp har sagt opp en viktig prest, Father Joseph Fessio – stifter også av Ignatius Press, og tidligere student under Joseph Ratzinger.

Det ser ut til at han har blitt oppsagt pga uenighet om liturgien; skal den være klassisk katolsk (som Fessios står for) eller mer karismatisk preget, med bl.a. helbredelsesmesser (som eieren av universitetet går inn for).

LES MER OM DENNE SAKEN HER.

Jeg leser i dag at rapporter fra Nigeria og Honduras indikerer at flukten fra Den katolske kirke til pinsekirker og andre karismatiske kirker holder på å stoppe. Hvorfor? Fordi at man nå kan være karismatiker også innenfor Den katolske kirke. Dette påstår i alle fall John Allen:

Rev. William Okoye, founder of the All Christian Fellowship in Nigeria … told NCR in early March that the “explosive growth” of Pentecostalism in his country initially came at the expense of other Christian bodies, “especially the Anglicans and the Catholics.”

“To a large extent, that has stemmed their losses,” Okoye said.

I Honduras sier kardinal Oscar AndresRodriguez at despite the defections, he’s convinced the Catholic Church in Honduras is “stronger and better” today in comparison with 40 years ago.

“Our people are very enthusiastic,” he said. “When they can sing and clap their hands and be together, it’s good for them. It gives them an answer to what they’re looking for inside the church, so they don’t have to find it somewhere else.”

LES MER OM DETTE HER.

I Vårt Land i dag har Jarle Kallestad skrevet en ganske lang artikkel om felleskommunion mellom katolikker og protestanter. Artikkelen har en litt dramatisk overskrift; Stengt for protestanter, og den starter slik:
Den katolske nattverden er ikke for åpen alle, fastslår pave Benedikt. I «Sacramentum Caritatis» understreker paven at Den katolske kirkes nattverd er resevert for for medlemmer av Den katolske kirke. …

«Eukaristien manifesterer ikke bare vårt personlige fellesskap med Jesus Kristus, men innebærer også fullt fellesskap med kirken. Dette er grunnen til at vi, med beklagelse men ikke uten håp, ber kristne som ikke er katolikker forstå og respektere vår overbevisning, som er grunnlagt i Bibelen og tradisjonen. Vi tror at det eukaristiske felleskapet og det kirkelige felleskapet er så knyttet til hverandre at det generelt sett er umulig for ikke-katolske kristne å motta det ene uten å ta del i det andre,» framholder Benedikt XVI.

Dette er selvsagt ikke noe nytt. Det er beklagelig, men dette er faktisk realitetene. Og vi katolske prester har ingen myndighet til å overprøve Kirken på dette punktet.

For akkurat et år siden skrev jeg følgende fra mine studier i Roma:

Nå er jeg ferdig med de to første studieukene på Angelicum. Det har vært interessant, og jeg må innrømme at det er ganske mange ting som er gjort på det økumeniske området, som har vært nokså uklart og ukjent for meg. (Og for mange, tror jeg nok; verken her på Angelicum eller andre steder i kirkene er det mange som bruker tid på økumenikk.)

Et par ting har overrasket med så langt: For det første at man også i de katolsk-lutherske samtalene har kommet et ganske langt stykke mht. problemet med kirkens embede og pavens plass i den verdensvide kirken. Spesielt i samtalene mellom disse to kirkene i USA og Tyskland har man kommet mye lenger enn det kunne se ut til – sett fra Norge.

Jeg fikk nettopp en innlegg på min blogg, til en sak jeg skrev om for to uker siden, et møte på Fjellhaug skoler der Den norske kirkes framtid og problemer ble diskutert.

Ingebrigt Austnes skriver til min blog om foredraget til Dag Øyvind Østereng: den einaste løysinga for oss som framleis er blitt ståande i DNK, er å arbeide for at DNK, eller ein del av den, kan søkje fellesskap med Den katolske kyrkja. Eg seier ja og amen til alle argument og alle konklusjonar i denne artikkelen, og spør: korleis kan vi starte arbeidet med 1) ei slik forståing av krisa i DNK, og 2) å søkje i eit fellesskap med den katolske kyrkja.

Jeg visste ikke at så dristige/dramatiske forslag hadde kommet fram i foredraget; som å samarbeide med Den katolske kirke, siden jeg bare hadde lest Dagens referat av det. I Norge i dag leser jeg nå et fyldigere referat, der forslaget om katolske kontakter kommer tydeligere fram. Nå skal jeg prøve å få tak i hele foredraget. Slik er deler av referatet i Norge i dag:

Prest Dag Øyvind Østereng innledet om; Kirkelig fellesskap, med hvem? – om hva?
Han pekte på krisen i Den norske kirke. Det er viktig å komme opp av de dype tilvante spor understreket han, og gikk inn på grunnlaget for det kirkelige fellesskap. Han la stor vekt på nattverdfellesskapet som avgjørende. De troende må støtte opp om dette fellesskapet. Her står også kjærligheten sentralt.

I samtalen etterpå var det en viss reservasjon overfor Østerengs forståelse av en ny økumenisk sammenheng og hva en skal legge i apostolisitet.

Avisen Dagen skriver i dag om et seminar kalt «Morgendagens kirke – visjon og veivalg», som startet på Fjellhaug i Oslo i går. Bak arrangementet står blant annet Normisjon, FBB, Frikirken, DELK og Fjellhaug skoler.

Informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband, Espen Ottosen, mener synet på Bibelen er avgjørende for vår tro.

– Vår kirke har kollapset og med dagens ordning er det uopprettelig. Vi har fått tilbake de politiserte fyrstebiskopene som Martin Luther var så arg på. Selv om jeg ikke har tro på DNK i fremtiden, har jeg tro på de mange kristne menneskene i kirken, sa Østereng.

Jeg har forstått at Den anglikanske kirkes framtid er usikker, spesielt etter sommers stormøte i Den episkopale kirke i USA – der de valgte en svært liberal (kvinnelig) ledende biskop, og også nektet å bøye seg for kritikk fra mer konservative anglikanske kirker – men jeg hadde ikke regnet med at splittelsen kunne komme allerede nå. Men i går startet et viktig møte mellom mange kirkeldere i Tanzania, og erkebiskop Rowan Williams er ikke sikker på om det anglikanske fellesskapet overlever neste uke:

“I fear schism,” Rowan Williams told the BBC, and with good reason. Today the annual meeting of the Anglican Communion officially begins in Tanzania, and it is not at all clear that the communion will last the week. No fewer than thirty-seven Anglican archbishops have assembled at a hotel in Dar-es-Salaam, charged with the task of deciding what to do about the communion’s recalcitrant American branch, otherwise known as the Episcopal Church.

… The details remain to be sorted out, but it is likely that most of the Episcopal Church will be demoted to second-rank Anglican status, leaving an orthodox remnant to form what eventually will become a new Anglican province in the United States.

LES MER OM DETTE HER.