Økumenikk

Francis Beckwith gikk 28. april til skrifte i St. Joseph’s Catholic Church i Waco, Texas, og dagen etterpå ble han offentlig gjenopptatt i Den katolske kirke i søndagens høymesse. Han var døpt og konfirmert som katolikk, men forlot Kirken tidlig i tenårene og var nå (47 år gammel) en kjent protestantisk teolog, professor på baptistuniverstetet Baylor i Texas. Og enda mer; han var president for the Evangelical Theological Society (ETS).

Ikke alle i Norge vet hva «evangelikal» er; det er en konservativ protestantisk kristen, vanligvis med sterke kalvinistiske trekk. Mens lutheranere og anglikanere har hatt nære og grundige dialoger med oss katolikker i mange år, så er det ikke tilfelle med de evangelikale.

Siden doktor Beckwith er så kjent, har det vært veldig mye skriving på amerikanske blogger om ham siden nyheten ble kjent for 2-3 dager siden. Les gjerne det HAN SELV HAR SKREVET, inkludert rundt 100 kommentarer (en del svært negative).

Han skriver her om hvofor han gikk tilbake til Den katolske kirke; han hadde på nytt lest grundig gjennom hva de gamle kirkefedrene (og Bibelen) skriver om rettferdiggjørelsen, og funnet ut at det katolske synet på rettferdiggjørelsen (forholdet mellom tro og gjerninger) er bedre enn det protestantiske.

In January, at the suggestion of a dear friend, I began reading the Early Church Fathers as well as some of the more sophisticated works on justification by Catholic authors. I became convinced that the Early Church is more Catholic than Protestant and that the Catholic view of justification, correctly understood, is biblically and historically defensible. Even though I also believe that the Reformed view is biblically and historically defensible, I think the Catholic view has more explanatory power to account for both all the biblical texts on justification as well as the church’s historical understanding of salvation prior to the Reformation all the way back to the ancient church of the first few centuries. Moreover, much of what I have taken for granted as a Protestant—e.g., the catholic creeds, the doctrines of the Trinity and the Incarnation, the Christian understanding of man, and the canon of Scripture—is the result of a Church that made judgments about these matters and on which non-Catholics, including Evangelicals, have declared and grounded their Christian orthodoxy in a world hostile to it. Given these considerations, I thought it wise for me to err on the side of the Church with historical and theological continuity with the first generations of Christians that followed Christ’s Apostles.

Det blir (for meg) stadig tydeligere at synet på bispe- og prestembedet er det største problemet i de økumeniske samtalene; det gjør bl.a. at vi katolikker stiller alvorlige spørsmål ved nattverdfeiringa i de protestaniske kirkene.

Jeg tenker av og til tilbake på fjoråret i Roma, og akkurat nå er det et år siden jeg leverte inn en oppgave på det pavelige universitetet Angelicum. Den handlet ikke om embedssynet generelt, men mer spesifikt om «Synet på Peters-embedet i luthersk-katolske dialoger«. Med andre ord: Hvor langt har lutheranere og katolikker kommet i enighet om selve paveembedet?

Man er vel ikke kommet så veldig langt skulle man tro, men det var til min overraskelse bare delvis riktig. Hele oppgaven min kan leses HER, og konklusjonen min er disse fem korte punktene:

1. The issue of the Petrine office has been considered a very difficult problem in the Catholic-Lutheran dialogues.

5. There is a certain openness among some Lutherans to accept the Petrine office, yet after the last 30-40 years of dialogue, this potential solution has remained just that; potential. And it is really very hard to say if or when Catholics and Lutherans will come closer to an agreement on the Petrine office.

Den svenske avisa Dagen har også dekket Ulf Ekmans artikkel om sekulariseringen som får kristne til å samarbeide – som jeg skrev om i forrige post. Men noen er også kristiske til for mye samarbeid, som de mener kan føre til synretisme og det som verre er. I i gårsdagens utgave av Dagen får disse kritikerne svar fra Magnus Malm, som skriver om «den nye enheten» blant kristne.

Den enhet som i dag växer fram som en kraftig underström i svensk kristenhet, helt oberoende av konfessionell etikett, kan bara bli bestående om den hämtar sin vägledning ur den odelade kyrkans tro och liv, med dess självklara närhet till evangelierna. Här finns utrymme för en mångfald av uttryck och gudstjänstformer, men de bråddjupa källorna flödar av ett klart vatten.

… …vår egen kristna tradition rymmer källor, sprungna ur evangelierna, vars djup vår tids kyrka ännu bara anat.
Det är ur dessa källor – ur den odelade kyrkans rika andliga arv – som tidskriften Pilgrim, liksom de retreater och möten den inbjuder till, öser ur. Vad sedan gäller Wilfrid Stinissen och Per Mases behöver de inte mitt försvar. Inför en lång livsgärning som väglett oändligt många närmare den kristna trons djupa källor framträder klarheten i Jesu ord: ”På frukten skall trädet kännas.”

LES MALMS ARTIKKEL I DAGEN HER.

For et par dager tiden stod det på trykk en artikkelen i den svenske avisa Dagens Nyheter en artikkel med denne innledningen: Livets Ord, Den katolske kirke, pinsevennene og den lutherske høykirkeligheten møtes i en ny økumenikk for å møte avkristningen. Flere enn vi aner vil bevare den kristne kulturarven. Kirken må ikke fjerne seg fra Bibelen og kirkens tradisjon, skriver Livets ords pastor Ulf Ekman.

Ulf Ekman skriver her videre:
Det är glädjande att en ny form av ekumenik nu växer fram i Sverige. Detta kan få större positiva konsekvenser än vad vi kan ana. 1900-talets sekularisering har gjort att stora delar av det svenska folket för första gången någonsin inte har vare sig kunskap eller kulturell trygghet i det 1000-åriga kristna arv som är en omistlig del av vår historia.

Ett teologiskt fördjupnings- och omprövningsarbete i våra egna kretsar och hos mig personligen har ägt rum. Det som för ett antal år sedan verkade omöjligt är nu helt plötsligt mer naturligt.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Jeg har lest en del svensk i kveld. Det begynte med en svært kritisk vurdering av Ulf Ekmans kontaketer med den katolske kirke og hans sympatier med katolsk teologi – på denne nettsiden, og fortsatte med at jeg leste følgende pressemelding fra Livets Ord etter at biskop Arborelius hadde samtal med Ulf Ekmann 7/9 i fjor om deres felles kristne tro:

Under onsdagskvällen den 27 september besökte den katolske biskopen Anders Arborelius Livets Ord. I en dryg timme samtalade han öppenhjärtigt med pastor Ulf Ekman på temat ”Vad har kristna gemensamt – den kristna trons olika yttringar”.

.. Vi kan som Kristi kropp bli enhetliga vittnen så att människor kan se Gud, sade pastor Ulf Ekman och tillade avslutningsvis: Det har varit underbart att få sitta och samtala tillsammans med en så genuin, kristen broder.

LES HELE DENNE TEKSTEN.

Meldinga var på en måte venta, men kom litt tidligere enn jeg hadde regna med; nemlig at Den nordisk katolske kirke i Norge skal få sin biskop om et halvt års tid. Både Dagen og Vårt Land dekker denne saka i dag, og VL skriver: «Roald Flemestad (64) er valgt som den første biskop i Den nordisk-katolske kirke.
Valget foregikk da denne kirken i helgen arrangerte sin tredje generalsynode i Oslo, med fjorten delegater fra kirkens fire fellesskap i Norge samt en observatør fra den svenske gren av kirken.

– Vi er et lite kirkesamfunn, og vi har ingen forestillinger om å bli store i løpet av den første generasjonen. Men vi opplever en positiv utvikling, sier Roald Flemestad til vl.no.»

Egentlig syns jeg hele opprettelsen av Den nordisk katolske kirke i Norge var en ulykke; det hadde vært bedre om disse katolsk-troende kristne, prester og lekfolk, hadde gått inn i Den katolske kirke, isteden for å opprette et ekstra kirkesamfunn i Norge. Men de har mange gode og fromme prester i kirkesamfunnet, Flemestad er en av dem, og det var absolutt venta at han skulle bli valgt til den første biskopen.

LES HELE ARTIKKELEN I VÅRT LAND HER.

I serien «Minner fra fjoråret i Roma», vil jeg nevne at jeg for akkurat et år siden vår på et interessant foredrag om Lutheraneres forhold til pavedømmet. «Jeg var nettopp på et foredrag på det økumeniske senteret i Roma, Centro pro unione, som ligger ved Piazza Navona, der vi også bor. Foredraget var ved den amerikanske, lutherske professoren William Rusch og handlet om i hvilken grad lutheranere i dag kan godta paveembedet.»

Fra fordraget vil jeg her bare ta fram min vurdering av det som ble sagt. (Interesserte kan lese hele referatet fra foredraget her.)

I felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 hadde man kommet veldig langt i retning av en full enighet i synet på rettferdiggjørelsen, derfor kunne man si at man kommet til en differensiert enighet om spørsmålet, med bare noen få ikke-kirkesplittende områder med uenighet tilbake.

På en måte syns jeg professor Rusch kom med lite nytt i sitt foredrag – mye av stoffer er også kommet frem i andre fora – bl.a. i et foredrag av Harding Meyer i Roma i 1997. Det helt nye han foreslo var å bruke det nye begrepet «differensiert praksis», men her hadde det vært enda mer interessant om han hadde vært litt mer konkret i å foreslå hvilke ulike praksiser de to kirkene skulle kunne akseptere.

Jeg skrev også selv en oppgave om dette temaet i april/mai i fjor – LES DEN HER.

Jeg nevnte for noen få dager siden Dag Øivind Østerengs foredrag om hva man kan gjøre som konservativ og ‘høykirkelig’ medlem i Den norske kirke, med den læremessige utglidningen og den mangelfulle ekklesiologien der. Her er det han skriver om hva slags løsninger man ikke kan velge. (Les hele hans foredrag her.)

Når (vi har slått fast at) det kirkelige fellesskapet er en forpliktelse, en skyldighet, en obligatio, så melder følgende spørsmål seg; hvor finner vi dette fellesskapet? Med hvem kan vi ha dette fellesskapet? Og omkring hva er det vi samles om i dette fellesskapet?

E. Det evangelium (evangelisk frihet), og det spiritualistiske kirkebegrep som de facto oppløser det forpliktende kirkefellesskapet og gjør hele kirkens ordo om til et adiaforon og til et spørsmål om individuell frihet – under påberopelsen av evangeliet, representerer et annet evangelium enn bibelens og er en annen kirke enn den Jesus grunnla på apostlene.

Jeg snakket for noen dager siden med en sentralt plassert lekperson i Den norske kirke og personen var svært fortvilet og usikker på hva man nå skulle gjøre, når så mange biskoper, prester og lekfolk i statskirken hadde forlatt sentrale kristne moralske standpunkter.

I Den anglikanske kirke har man, som sikkert mange kjenner til, hatt enda større problemer på dette feltet, mest synlig etter bispevielsen av en homofilt samlevende mann i USA for fire år siden. For en måneds tid siden møttes mange anglikanske biskoper i Kenya for å prøve å løse problemene innenfor det anglikanske fellesskapet, og de kom med mange anbefalinger til Den episkopale kirke i USA – mest om hvordan dene kirken måtte gjøre det mulig for de konservative prester/medlemmer å leve ut sin overbevisning. Sist uke var biskopene i USA samlet til møte og de avviste mer eller mindre alle anbefalinger. Den anglikanske kirkes verdensvide kommunion ser vel ikke ut til å kunne reddes etter dette, og konservative prester/lekfolk i USA er blitt enda mer fortvilet.

På bloggen Pontifications har det de siste dagene vært en intens diskusjon om hva slags utvei man skal kunne finne. Der kan vi lese: “There is clearly no real place left for conservative Christians within TEC’s official structures”—so declares Fr Ephraim Radner in response to the recent pronouncements of the Episcopal House of Bishops. This, I know, was not an easy thing for him to say. Fr Radner has been a powerful voice for the reform of the Episcopal Church.

I would like to commend my past postings on the Episcopal Church and Anglicanism. Most of them were written before I decided to become Catholic. Episcopalians who are now wondering what to do may find them of interest.

LES VIDERE HER.

Det lutherske verdensforbund har nettopp hatt et møte i Lund i Sverige, der de har feiret sitt eget 60-årsjubileum, og også sett framover. Ofte ble det nevnt at forskjeller ikke trenger true fellesskapet – vel fordi møtet diskuterte vanskelige ting som seksualetikk og familiespørsmål.

Vårt Land sier også at møtet diskuterte biskopens rolle. VL skriver bl.a.: I dokumentet slås det blant annet fast at biskoper skal opptre som ledere i kirken og være et pålitelig talerør i det offentlige rom. De er kalt til å være veiledere for menighetenes liv i det området de har ansvar for, spesielt gjennom å visitere menighetene og støtte fellesskapet deres. De har autoritet til og ansvar for å ordinere prester, og de skal ha tilsyn med forkynnelse og åndelig praksis i kirken, spesielt hos dem som er ordinert. Dette kan man ikke si er særlig klart, i alle fall ikke noe særlig teologisk – og jeg finner ingen ting om dette temaet på LWF’s nettsider.

Kardinal Kasper hilste sist søndag fra pave Benedikt, og sa bl.a. at paven paid tribute to the “always fruitful” dialogue between the LWF and Roman Catholic Church and the major progress in ecumenical relations after the Second Vatican Council.

Of the major progress in ecumenical relations made since the 1960s, Pope Benedict singled out the solemn signing of the Joint Declaration on the Doctrine of Justification on 31 October 1999 in Augsburg, Germany. He noted that the questions currently calling for further clarification include, above all, the understanding of the Church, its sacraments and its ministries.

Jeg skrev tidligere at Dag Øivind Østereng i februar holdt et foredrag om hva man kan gjøre som konservativ medlem i Den norske kirke, med den læremessige utglidningen osv. I dag fikk jeg beskjed om at hele foredraget hans kan leses på fbb’s nettsider – SE HER. På meg virker det som han mener at eneste løsning er å bli romersk-katolsk, les konklusjonen hans her:

Derfor kjenner jeg at det eneste alternativet vi har, med mindre vi vil rendyrke frikirketanken, det er å søke et nytt økumene, og peke på dette økumene som en felles vei for kristenfolket i Norge som bærer med seg en evangelisk-luthersk arv, men som vet at Kirken verken er luthersk eller norsk, men at Jesu Kristi kirke i bunnen er apostolisk og katolsk.

Min røst i denne debatten er; vi må alle kjenne kallet til å bryte opp og søke en kirkelig enhet for en ny tid, og jeg tror vi må gjøre det i en eller annen protestantisk samlet dialog med den Kirken som hadde den kirkelige jurisdiksjonen her i landet fra kristningen til reformasjonen. Ikke mindre enn det. Hvor mange som vil gå den veien er for meg uinteressant, så lenge jeg ser det som vårt kall.

Jeg skrev i forgårs om om den karismatiske bevegelsen i Den katolske kirken, som har vært med på å bremse flukten til pinsekirker i Latinamerika og Afrika. Men karismatiske ytringer og tendenser kan også være med på å skape konflikter. I går leste jeg om en helt nytt katolsk universitet i Florida, Ave Maria University, som nettopp har sagt opp en viktig prest, Father Joseph Fessio – stifter også av Ignatius Press, og tidligere student under Joseph Ratzinger.

Det ser ut til at han har blitt oppsagt pga uenighet om liturgien; skal den være klassisk katolsk (som Fessios står for) eller mer karismatisk preget, med bl.a. helbredelsesmesser (som eieren av universitetet går inn for).

LES MER OM DENNE SAKEN HER.

Jeg leser i dag at rapporter fra Nigeria og Honduras indikerer at flukten fra Den katolske kirke til pinsekirker og andre karismatiske kirker holder på å stoppe. Hvorfor? Fordi at man nå kan være karismatiker også innenfor Den katolske kirke. Dette påstår i alle fall John Allen:

Rev. William Okoye, founder of the All Christian Fellowship in Nigeria … told NCR in early March that the “explosive growth” of Pentecostalism in his country initially came at the expense of other Christian bodies, “especially the Anglicans and the Catholics.”

“To a large extent, that has stemmed their losses,” Okoye said.

I Honduras sier kardinal Oscar AndresRodriguez at despite the defections, he’s convinced the Catholic Church in Honduras is “stronger and better” today in comparison with 40 years ago.

“Our people are very enthusiastic,” he said. “When they can sing and clap their hands and be together, it’s good for them. It gives them an answer to what they’re looking for inside the church, so they don’t have to find it somewhere else.”

LES MER OM DETTE HER.

I Vårt Land i dag har Jarle Kallestad skrevet en ganske lang artikkel om felleskommunion mellom katolikker og protestanter. Artikkelen har en litt dramatisk overskrift; Stengt for protestanter, og den starter slik:
Den katolske nattverden er ikke for åpen alle, fastslår pave Benedikt. I «Sacramentum Caritatis» understreker paven at Den katolske kirkes nattverd er resevert for for medlemmer av Den katolske kirke. …

«Eukaristien manifesterer ikke bare vårt personlige fellesskap med Jesus Kristus, men innebærer også fullt fellesskap med kirken. Dette er grunnen til at vi, med beklagelse men ikke uten håp, ber kristne som ikke er katolikker forstå og respektere vår overbevisning, som er grunnlagt i Bibelen og tradisjonen. Vi tror at det eukaristiske felleskapet og det kirkelige felleskapet er så knyttet til hverandre at det generelt sett er umulig for ikke-katolske kristne å motta det ene uten å ta del i det andre,» framholder Benedikt XVI.

Dette er selvsagt ikke noe nytt. Det er beklagelig, men dette er faktisk realitetene. Og vi katolske prester har ingen myndighet til å overprøve Kirken på dette punktet.