Økumenikk

Jeg «forsvarte» min oppgave på Angelicum i dag, og legger den ut på nettet så alle interesserte kan lese den. Oppgaven dreier seg som overskriften sier om: Synet på Peters-embedet i luthersk-katolske dialoger. Med andre ord: Hvor langt har lutheranere og katolikker kommet i enighet om selve paveembedet?

Man er vel ikke kommet så veldig langt skulle man tro – siden paven ekskommuniserte Luther, og lutheranerne (i alle fall) på reformasjonstiden kalte paven noe så uhyrlig som anti-Krist – men dette er faktisk bare delvis riktig. Hele oppgaven min kan leser HER, og konklusjonen min er disse fem korte punktene:

* The issue of the Petrine office has been considered a very difficult problem in the Catholic-Lutheran dialogues.

* Lutherans have not quite ruled out the possibility of the Petrine office – even though they at one point called the pope the anti-Christ. Some Lutherans see the need of a unifying office in the church, though they are not really sure this office should be set up.

* There still seems to be two very important questions/problems between Catholics and Lutherans when they talk about this issue: a) Is the Petrine office necessary for the church and b) how should it be exercised?

* I have noticed a certain imbalance in this dialogue; the Lutherans seem to need to change a lot to accept the papacy, while for Catholics it is more a matter of presenting the papacy in a more open way.

* There is a certain openness among some Lutherans to accept the Petrine office, yet after the last 30-40 years of dialogue, this potential solution has remained just that; potential. And it is really very hard to say if or when Catholics and Lutherans will come closer to an agreement on the Petrine office.

For et par dager siden så jeg gjennom noen gamle e-poster på datamaskinen min, og kom over en diskusjon om felles nattverd/ kommunion mellom katolikker og lutheranere som flere ganger de siste årene har blusset opp i Norge. I mine økumeniske studier i Roma, derimot, er det klart og respektert fra alle at så langt har dessverre ikke tilnærmingen mellom katolikker og protestanter ennå kommet. I Norge er dette fortsatt ikke klart for alle, og den gangen, i august 2004, formulerte jeg meg slik i sakens anledning:

”I Vårt Lands spalter fortsetter samtalen om felleskommunion mellom katolikker og lutheranere, og jeg gjerne si litt personlig om hvordan jeg opplevde dette i forbindelse med min konvertering i 1994.

I denne debatten er det kanskje ikke så fruktbart å spesifisere dette nærmere, kanskje er det ikke mulig. Kristus er tilstede i de protestantiske kirker og deres sakramenter, men man kan dessverre ikke si at de protestantiske sakramenter er fullt ut gyldige slik som i den katolske og i de ortodokse kirker. Denne forståelsen fører til at lutheranere og katolikker kan samarbeide om mange ting, men dessverre er det ennå ikke fullt kirke- eller nattverdfellesskap mellom oss.”

Evangelicals and Catholics together heter en samtalegruppe mellom katolikker og ‘evangelikale’ kristne i USA. De begynte sitt arbeid i 1992, møtes vanligvis to ganger i året, har så langt produsert fire fellesdokumenter og arbeider nå på det femte. Richard Neuhaus skriver nå på siden til «First Things»:http://www.firstthings.com at de i går, torsdag, skulle ha et nytt møte. De arbeider nå på et dokument med arbeidstittelen, «That They May Have Life», som de håper å ha klar til høsten. Det dokumentet skal handle om de store spørsmålet om livet og menneskeverdet, som er så viktige i vår tid, abort og euthanasi blant annet.

Dokumentene disse katolikkene og konservative protestantene (som er betydningen av ordet ‘evangelikal’) allerede er blitt enige om er:
— the common Christian mission
— the meaning of salvation
— scriptural authority
— the call to holiness.

De tidligere dokumentene finnes på «min side»:http://aomoi.net/odv/ekumen/ og på «denne siden.»:http://www.firstthings.com/collections/coll-ECT.html

Jeg leser ikke nyheter så ofte her nede fra Roma, men den siste uken har jeg fått med meg at Oslos lutherske biskop Ole Christian Kvarme har blitt angrepet (på nytt). Han skal visstnok (for noen uker siden) ha oppfordet alle homofile om å gå til psykiater for å få endret sin legning! Mange uttalte seg i svært sterke ordelag om hvor upassende en slik uttalelse var, selv tvilte jeg sterkt på om Kvarme hadde uttalt seg slik.

Og ganske riktig; det viser seg igjen at det kokt suppe på en spiker. Etter noen dager leste jeg nøyaktig hva biskopen sa: «Helt mot slutten av et møte bemerket Kvarme «at han også hadde kontakt med lesbiske og homofile som hadde valgt annerledes» enn Åpen Kirkegruppes folk og som «ønsker hjelp til å avklare sin seksuelle identitet», inkludert «hjelp til endring. Også disse må respekteres». Det var det eneste Kvarme sa.» (Sitatet tatt fra en leder i avisen «Dagen»:http://www.dagen.no i Bergen.)

Dette er jo noen helt annet enn de første avisoppslagene påstod, men det vises seg vel igjen (som ved hardkjøret mot Kvarme i fjor) at man i Norge ikke tolererer noen som helst avvik fra det nye synet om at å være homofil/lesbisk er helt flott, så når biskopen sier at han også kjenner homofile som ønsker hjelp med sin (uønskede) legning, også at også deres syn må respekteres – så har ikke fulgt den meningstvangen som fins på dette feltet i dag, og må straffes.

For en uke siden var jeg på et foredrag på det økumeniske senteret i Roma, Centro pro unione, som ligger ved Piazza Navona. Foredraget var ved den amerikanske, lutherske professoren William Rusch og handlet om i hvilken grad lutheranere i dag kan godta paveembedet. Mitt referat fra foredraget kan leses her.

Hvis man er interessert i økumeniske spørsmål, «bør man besøke web-sidene til Centro Pro Unione»:http://www.prounione.urbe.it/home_en.html
De har her samlet en stor mengde av informasjon om økumeniske dialoger som er gjennomført de siste tiårene. «Denne oversikten finnes på denne siden»:http://www.prounione.urbe.it/dia-int/e_dialogues.html
De utgir også et interessant tidskrift to ganger i året, dette kan «lastes ned fra denne siden»:http://www.prounione.urbe.it/att-act/e_bulletin_fr.html (NB se nederst på siden, der ligger tidl. nummer i pdf-format)

I forb. med mine studier her i Roma har jeg begynt å undersøke grundigere om hvordan Petersembedet/ paveembedet blir oppfattet av kristne som ikke er katolikker. Noen husker sikkert at Pave Johannes Paul II ga ut encyklikaen «Ut unum sint» om økumenikk i 1995, der han bl.a. (i paragraf 96) ber andre kristne kirker om å svare på hva som må gjøres med hans embede for at andre kristne kan godta det. «Encyklikaen kan leses her»:http://www.vatican.va/holy_father/john_paul_ii/encyclicals/documents/hf_jp-ii_enc_25051995_ut-unum-sint_en.html

I et av mine kurs/seminar på Angelicum ser vi nå på akkurat dette spørsmålet. Etter en oppgave denne uken om den generelle responen på pavens spørsmål, skal vi kommende uke skal vi se på den ortodokse kirkes svar – her er det ikke kommet noen offisiell respons, bare synspunkter fra enkeltteologer.

Neste uke skal også en av mine lærere, professor Bill Rusch, fra USA, holde et foredrag der han prøver å svare på i hvilken grad lutheranerne kan godta pavens embede. Det høres interessant og aktuelt ut og jeg kommer tilbake med et referat fra foredraget, som holdes på Centro Pro Unione torsdag 23. mars.

Nå er jeg ferdig med de to første studieukene på Angelicum. Det har vært interessant, og jeg må innrømme at det er ganske mange ting som er gjort på det økumeniske området, som har vært nokså uklart og ukjent for meg. (Og for mange, tror jeg nok; verken her på Angelicum eller andre steder i kirkene er det mange som bruker tid på økumenikk.)

Et par ting har overrasket med så langt: For det første at man også i de katolsk-lutherske samtalene har kommet et ganske langt stykke mht. problemet med kirkens embede og pavens plass i den verdensvide kirken. Spesielt i samtalene mellom disse to kirkene i USA og Tyskland har man kommet mye lenger enn det kunne se ut til – sett fra Norge.

Det andre er hvor fort man kom til enighet i de første katolsk-anglikanske samtalene. Allerede på 70-tallet virket det som man hade ryddet alle de viktige spørsmålene av veien; med uttalelsene om Eukartistien i 1971, om Embedet i 1973 og om Kirkens autoritet i 1976. Mitt førsteinntrykk er likevel at disse tre første dokumentene er litt vagt/uklart skrevet; det er ikke så lett å se hva som menes med de veldige «samlende» uttrykkene som brukes. Og så virker det også som man ikke har kommet så mye lenger i forholdet mellom katolikker og anglikanere siden denne første perioden. Men så har også problemet med kvinnelige prester hele tiden stengt for framgangen her, og i de siste årene også problemene med homofil praksis.

De katolsk-lutherske dokumentene har (syns jeg så langt) drøftet ting tydeligere, og også sett på flere spørsmål i historisk lys. Bl.a. var det svært interessant å lese dokumentet utarbeidet i USA er 10. runde med katolsk-lutherske samtaler. «Dokumentet fligger her»:/blog/fil/usa_luth_cath_koinonia_10th_round.pdf. I Tyskland har også siste runde med samtalet ledet fram til et meget interessant dokument kalt Communio Sanctorum, som jeg bare delvis har lest.

En av mine svigerinner i USA (jeg har fem!) skriver at hun i gårsdagens nettutgave av «Sojourners magazine»:http://www.sojo.net/ har lest at en lærer ved det kjente Wheaton College ved Chicago er blitt oppsagt fordi han ble katolikk. Han ble ansatt for å undervise i Thomas Aquinas’ filosofi, men lesningen av denne store katolske filosofen førte til at mannen ble katolikk.
«LES ARTIKKELEN HER»:/blog/fil/06_wheaton.htm

Det er ganske tydelig at det har blitt et bedre klima mellom Den katolske kirke og protestanter, spesielt av den mer radikale typen (kirkelig sett). For litt over ett år siden ble vi katolsk prester i Bergen for første gang invitert med i byens predikantring. Siden den gang ble for det første jeg i høst bedt om å innlede om hvorfor jeg ble katolikk ( «SE HER»:/blog/arkiv/54 ), deretter hadde St. Paul menighet i forgårs (4/1) predikantringen på besøk hos oss.

Temaet for møtet var at redaktør Odd Sverre Hove fra Dagen snakket om den kristne dagspresse i vår tid, men før møtet begynte, ville alle gjerne ha en omvisning i kirken. De var svært interessert i å se hvordan vi har det, og stemningen på samlingen var svært god.

For et par dager siden svarte Per Lønning på reaksjonene på hans innlegg ved bispesynoden i Roma i høst. Mye av det han skriver, kan man være enig i, men han sjokkerte i alle fall meg når han skriver:

«.. til de ikke få av Romer-kirkens egne som tydelig har vist at de, med henvisning til nytestamentlige grunnsannheter, kjenner uro ved fastlåst praksis? Skulle formell innordning under én overhyrde i Roma ha forkjørsrett fremfor bekjennelsen til Jesu Kristi ene legeme – hva sier da vårt vitnesbyrd til den verden som vi kristen enhet skulle vinnes til tro?»

Min kollega her i Bergen, diakon Gunnar Wicklund-Hansen, holder akkurat nå på å oversette det nye kompendiet til Den katolsk kirkes katekisme, og derfra tar jeg meg et par spørsmål og svar som handler om dette skillet/ denne motsetningen mellom Bibelen og Kirkens læreembedet som Lønning mener fins. Selv håper jeg å kunne skrive et svarinnlegg til Vårt Land om et par dager.

16. Hvem tilkommer det å fortolke trosarven på en bindende måte?
Den bindende fortolkning av trosarven tilligger alene Kirkens levende læreembete, det vil si Peters etterfølger, biskopen av Roma, og biskopene i fellesskap med ham. Det tilkommer også læreembetet, som i Guds ords tjeneste besitter sannhetens sikre nådegave, å definere dogmer. Disse er formuleringer av sannheter som den guddommelige Åpenbaring inneholder. Denne autoritet strekker seg også ut til sannheter som står i en nødvendig sammenheng med Åpenbaringen. (85-90, 100)

17. Hva er forholdet mellom Skrift, tradisjon og læreembete?
De er så nært knyttet sammen at ingen av dem består uten de andre. I fellesskap bidrar de, hver på sitt vis og under innflytelse av den Hellige Ånd, til menneskenes frelse. (95)

Cardinal Edward Cassidy, som i mange år var ansvarlig for det økumeniske arbeidet i Vatikanet, har nylig utgitt en bok, som heter: «Rediscovering Vatican II: Ecumenism and Interreligious Dialogue» I et intervju med Zenit.org snakker han både litt om Kirkens forhold til jødene, ang. forholdet til de protestantiske og aller mest til de ortodokse kirkene har han håp om videre fremgang:

With other Christian churches, our aim is to come into full communion as far as possible. This was again seen in the message the Synod of Bishops sent out, highlighted in the regret held by the bishops about the fact that still we are not able to share at the Eucharistic table with the other denominations, apart from the Orthodox, of course, but even there we aren’t able to do that fully yet.

The kind of relationship which would allow us to accept each other in full communion has still got a long way to go, but that is where we are heading and I am very confident that we will reach that goal at least with the Orthodox churches and the ancient Eastern Churches.

The great thing for me in ecumenism is that, though you know the goal may be difficult and a long way away, we can still rejoice in the fact that we have come from where we were before — i.e., either hostile to each other or indifferent — to what John Paul II said so beautifully that we have «rediscovered the fact that we are not enemies, we are not strangers, that we are brothers and sisters in the one Lord Jesus Christ.» I believe this has been a great accomplishment for all the churches.

«LES HELE INTERVJUET HER»:/blog/fil/05_nov_cassidy.htm

Det rapporteres fra vatikanet at pave Benedikt i går møtte biskop Mark Hanson, som er president i Det Lutherske Verdensforbund. Et felles dokument om «Kirkens apostolisitet» nærmer seg nå ferdigstillelse og i den forbindelse sier paven:

The International Lutheran-Roman Catholic Commission on Unity will soon complete its fourth phase of dialogue and publish its findings in a document on the apostolicity of the Church. We are all aware that our fraternal dialogue is challenged not just by the need to verify the reception of these shared formulations of doctrine in our respective communions, but even more so today by a general climate of uncertainty regarding Christian truths and ethical principles which formerly went unquestioned. This common patrimony in certain cases is being undermined by changed hermeneutical approaches.

«LES HELE MELDINGEN FRA Vatikanets informasjonstjeneste HER»:/blog/fil/05_nov_lwf.htm

Vår nye biskop Bernt Eidsvig blir intervjuet om felleskommunion i dagens Vårt Land, og sier:

– Hvorfor kan ikke Den katolske kirke åpne nattverdbordet for andre kristne?
– Vi sier at man må være i kommunion for å motta kommunionen. Dette gjelder etiske spørsmål. Man må skrifte og gjøre opp for seg før man tar del i nattverden. Dette gjelder prinsipielt alle døpte. Da er det også en logikk i at den som vil gå til kommunion i Den katolske kirke, bør ha en læremessig enhet med oss. …. Det er ikke stor avstand mellom den lutherske og katolske nattverdlære, men ordinasjonens gyldighet og den apostoliske suksesjon vanskeliggjør spørsmålet. En lutheraner ser ikke selve skismaet like alvorlig som en katolikk. …. Man må ikke bli utålmodig i dette arbeidet. Kanskje går det to skritt fram og ett tilbake. Men det kan være et nødvendig ledd i prosessen. Jesus sier at Den Hellige Ånd skal føre oss til den hele sannhet. Det gjelder alle døpte. Både katolikker og protestanter må ha ydmykhet nok til å bli ledet av Den Hellige Ånd. Juridiske detaljer kan forandres fra vår side, men lutheranere må ikke av prinsipp bagatellisere slike. Hovedsaken må være at vi har en felles visjon. Kristus ser sin kirke som én. Det må bevege oss.

«LES HELE INTERVJUET I VÅRT LAND»:http://www.vl.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20051103/ARTIKLER/51102008/1036