Økumenikk

Om reformasjonen og prestetjenesten

Katolsk, Paven, Teologi, Økumenikk /

Sandro Magister skriver i forbindelse med Joseph Ratzingers markering av presteordinasjonen 29/6 1951 en artikkel med følgende ingress: «“And so on the Catholic priesthood fell the fury of Protestant criticism.” At the anniversary of the priestly ordination of the future Benedict XVI, Cardinal Müller recounts his unyielding resistance to Luther’s followers.»

Til Ratzingers jubileum var det utgitt ei bok med 43 av hans prekener, og i bokas innledning skriver kardinal Gerhard L. Müller en del om reformasjonens og den moderne bibelkritikks uheldige virkning på forståelsen av prestetjenesten, bl.a.:

Vatican Council II sought to reopen a new path to the authentic understanding of the identity of the priesthood. So why in the world did there come, just after the Council, a crisis in its identity comparable historically only to the consequences of the Protestant Reformation in the 16th century?

I am thinking of the crisis in the teaching of the priesthood that took place during the Protestant Reformation, a crisis on the dogmatic level, by which the priest was reduced to a mere representative of the community, through an elimination of the essential difference between the ordained priesthood and the common one of all the faithful. And then of the existential and spiritual crisis that took place in the second half of the 20th century, which in chronological terms exploded after Vatican Council II – but certainly not because of the Council – the consequences of which we are still suffering from today.

Joseph Ratzinger highlights with great acumen that, wherever the dogmatic foundation of the Catholic priesthood declines, (it) does dry up that spring from which one can in fact drink of a life of following after Christ, …

…. Joseph Ratzinger subjects to detailed critical examination, in its turn, the historical criticism imprinted on Protestant theology and does so by distinguishing philosophical and theological prejudices from the use of the historical method. In this way, he succeeds in demonstrating that with the accomplishments of modern biblical exegesis and a precise analysis of historical-dogmatic development one can arrive in a very well-founded way at the dogmatic statements produced above all at the Councils of Florence, Trent, and Vatican II.

That which Jesus means for the relationship of all men and of the whole of creation with God – therefore the recognition of Christ as Redeemer and universal Mediator of salvation, developed in the Letter to the Hebrews by means of the category of “High Priest” (Archiereus) – is never made to depend, as a condition, on his belonging to the Levitical priesthood.

The foundation of the being and mission of Jesus resides instead in his coming from the Father, from that house and that temple in which he dwells and must be (cf. Lk 2:49). It is the divinity of the Word that makes Jesus, in the human nature that he assumed, the one true Teacher, Shepherd, Priest, Mediator, and Redeemer.

He makes participants in this consecration and mission of his through the call of the Twelve. From them arises the circle of the apostles who found the mission of the Church in history as a dimension essential to the ecclesial nature. They transmit their power to the heads and pastors of the universal and particular Church, who operate on the local and supra-local level.

Anfin Skaaheim er død

Generelt, Økumenikk /

16juni_skaaheim
Vårt Land skriver at Anfin Skaaheim døde tidligere i dag, ikke lenge før sin 77-årsdag 7. juli. De skriver bl.a.:

Fra 1975 til 1987 var han generalsekretær i Lagsbevegelsen og fra 1987 til 2000 i Indremisjonsselskapet. Skaaheim sto sentralt i forbindelse med fusjonen mellom Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen, og ble ved siste århundreskifte også den første generalsekretær i Normisjon (og var generalsekretær der fram til 2003). ….

Også etter at han sluttet som Normisjonsgeneral, for ni år siden, har Skaaheim hatt almanakken full av avtaler.

Etter at jeg ble pensjonist, har jeg fått gjøre noe av det jeg liker aller best. Jeg reiser Norge rundt og forkynner. Mange ønsker bibelundervisning, så annenhver helg er det oppdraget mitt. Forkynnelse og veiledning er det jeg liker best, fortalte han til Vårt Land da han fylte 70 år i juli 2009. …

Jeg kjente Skaaheim godt på slutten av 70-tallet, og hørte bl.a. hans gode bibeltimer i Blinderns største auditorium og på det nordiske studentmøtet i Trondheim. Siste gang jeg traff ham illustrerer siste punkt i artikkelen; jeg fløy hjem til Oslo fra familiebesøk på Jæren, og bli sittende ved siden av ham på flyet fra Sola, der han hadde vært på en av sine mange prekenturer. Det er trist at han skulle dø såpass tidlig.

Pave Frans i Armenia

Paven, Økumenikk /

16jun_francis_armenia John Allen skriver om pavens besøk i Armenia, at han på alle måter behandlet Karekin II, Den armenske apostoliske kirkens leder, som likemann, bl.a.:

… By any worldly measure, a comparison between Pope Francis and His Holiness Karekin II, the Catholicos of All Armenians, is a total mismatch.

A pope leads a global faith made up of 1.2 billion people, presides over a sovereign state in the Vatican that has diplomatic relations with pretty much everybody, and is a media rock star all around the world.

The head of the Armenian Apostolic Church, on the other hand, has at most 9 million followers, and is a rock star in exactly one spot: Armenia, a nation of around 3 million people. Otherwise, take off his clerical vestments, and he could move through airports unrecognized.

Despite its history as the world’s first officially Christian nation, Armenia is, frankly, something of a bit player even within Orthodoxy. It’s one of six Oriental Orthodox churches that don’t recognize the Council of Chalcedon, and thus tends to be overlooked in comparison to better-known Orthodox groups such as the Patriarchate of Constantinople and the Russian Orthodox Church.

Yet over the past three days, the choreography of the trip, over and over again, has projected the idea that Francis and Karekin are complete equals, both heads of ancient churches and both invested with spiritual authority.

Everywhere Francis has gone, Karekin has been at his side; everywhere Francis has spoken, so too has Karekin; and anything Francis has blessed, prayed, over, or put flowers in front of, he was joined in doing so by Karekin. Francis stayed in Karekin’s Apostolic Palace, sharing meals and prayer every day. …

On Saturday, Francis and Karekin visited the northern Armenian city of Gyumri, and before leaving they stopped at both the Armenian and Catholic cathedrals. Francis offered the final blessing in the Armenian place of worship, while Karekin did so in the Catholic setting.

Also on Saturday, Karekin joined Francis for an open-air Mass the pontiff celebrated in Gyumri’s Vartanants Square, and on Sunday Francis returned the favor by taking part in a Divine Liturgy staged in the courtyard of the Apostolic Palace of the Armenian church in Etchmiadzin.

In both cases, the two men processed in together, side-by-side, and Sunday’s Orthodox liturgy was a rare case of a public event at which a pope was present but not actually the main actor. At one point, a choir intoned prayers for both Karekin and Francis.
The demonstration of common cause among Francis and Karekin reflects not only the corporate commitment of both churches to ecumenism, but also Francis’s personal passion for Christian unity. …

Møtet mellom alle ortodokse kirker i fare

Teologi, Økumenikk /

16juni_ortodokse
Sandro Magister skriver om dette viktige møtet, som etter planen skal avholdes om noen få uker, 19. til 26. juni:

There hasn’t been one for more than a thousand years, it’s been in the works for sixty years, and it has finally been convened for this Pentecost, which for the Eastern Churches falls on June 19 this year.

But just as the launch draws near, the much-implored pan-Orthodox Council is at risk of falling through.

And yet everything seemed to be moving in the right direction. At the end of January the heads of the fourteen Orthodox Churches of the Byzantine tradition, meeting in Chambésy, Switzerland, had come to a final agreement on the venue of the Council (the island of Crete), its starting date (June 19), its duration (until June 26), the procedural rules, and the documents to be brought up for discussion, five of them, on the following topics:

– the autonomy of the Churches and the manner of proclaiming it;
– the importance of fasting and its observance today;
– the sacrament of marriage and its impediments;
– the relationships of the Orthodox Church with the rest of the Christian world;
– the mission of the Orthodox Church in the contemporary world in regard to peace, freedom, and brotherhood among peoples.

On each point the voting was unanimous on the part of all fourteen delegations, except for the rules and the document concerning marriage, not approved by the patriarchate of Antioch. So all of the signs were good, in spite of knowing that at a pan-Orthodox Council only that which is unanimously approved is valid, and that every modification of a rule or document must also have the agreement of all. …

…. The most serious divergences, however, especially concern one of the five documents that will be discussed at the Council, the one on relations between the Orthodox Church and the rest of the Christian world, also available in English and French:

On April 22, the patriarchate of Bulgaria declared unacceptable some passages of points 4, 5, 6, 12, and 16 of the document that it had however approved three months before.

The document, in the judgment of the Bulgarian patriarchate, errs theologically, dogmatically, and canonically in failing to recognize that outside of the Orthodox Church there is no other “church” but only heresies and schisms; that Christian unity has never been lost, because the Orthodox Church has always been united and will always be so; that those who have fallen into heresy and schism must first return to the Orthodox faith and give obedience to it before being accepted in that which is the only true Church.

As a result, the patriarchate of Bulgaria has warned that it will approve the document only if it is rewritten at the Council as it requests. If not, it will not sign it and therefore it will lack the unanimity necessary for approval. … …

John Allen skriver også om dette møtet; 7. juni startet han artikkelen Leading cleric says Orthodox Church’s ‘Vatican II’ is a go slik: «»Unity is an objective, not a given,» says the Rev. John Chryssavgis, an archdeacon and theological adviser to Patriarch Bartholomew of Constantinople. «It may be there spiritually and liturgically and sacramentally, but to make it visible is hard, painful, slow work, and it takes time.»»

Og 12. juni startet han artikkelen Gut-check time in June for both Orthodox and Catholics slik: «Catholics may be tempted to see June’s «Holy and Great Council» of the Orthodox churches as having nothing to do with them, but that’s a serious mistake. Catholics have an investment in whether the Orthodox get their act together for theological, pastoral, and political reasons.»

Østereng: Jeg er grunnleggende katolsk

Generelt, Katolsk, Økumenikk /

I en artikkel i avisa Dagen forteller Dag Øivind Østereng mer om hva han nå kommer til å gjøre – etter at han i forgårs i et fjernsynsinterju fortalte at han snart skal bli katolikk:

… Han kaller seg selv «grunnleggende katolsk» i sin kirkeforståelse. Med det viser han til formuleringen fra den nikenske trosbekjennelse «én, hellig, allmenn og apostolisk kirke», der «allmenn» betyr «katolsk». Så mitt spørsmål har vært: Hvor er den kirken? Svaret på det spørsmålet har gjort at jeg har måttet se i retning av Den katolske kirke.

Han beskriver dette som en prosess som har foregått i det stille, parallelt med at han har sett seg nødt til å melde seg ut av Den norske kirke. Det har vært tungt, sier han.

– Hvor eksistensielt er dette for deg?
– Det er dypt eksistensielt og ingen lette avveininger. Jeg må være hel i forhold til det jeg gjør. Jeg har måttet spørre om jeg er en hyrde nå, eller bare en som stikker.
– Hva har vært det vanskeligste?
– Relasjonen til mennesker som har hatt forhåpninger til meg og som kanskje blir skuffet. Det har gjort at dette har sittet langt inne. Men jeg har kommet til at konverteringen også er et ledd i mitt hyrdekall.

Han innser at mennesker som hittil har sett på ham som en tydelig og klar røst i det kirkelige landskapet ikke vil kunne følge ham til Rom. «Ikke på kort sikt. Det er for mye i kirkehistorien og vår lavkirkelighet som vekker motforestillinger.»

Og de motforestillingene hadde han selv den gang Arnfinn Haram konverterte til Den katolske kirke. Nå går han imidlertid i avdøde Harams fotspor. …

… Er det så en uforbeholden konvertitt som i løpet av et års tid vil tre inn i Den katolske kirke?

Det er lettere å ta med lutheraneren i meg inn i Den katolske kirke enn å ta katolikken i meg inn i en frikirke, sier han. Veiledningen han har funnet i den romersk-katolske katekisme har vært en viktig veiviser. Men det er klart at hvis Den katolske kirke ikke hadde hatt The Joint Declaration of the Doctrine of Justification så kunne jeg ikke konvertert, sier Østereng. ….

Underlig felleskristen markering i Oslo

Økumenikk /

Det har over flere år et sted i Oslo blitt arrangert en felleskristen gudstjeneste 2. pinsedag. Jeg har (med glede) vært med flere ganger, og ble invitert også i år – men måtte trekke meg.

Arrangørene hadde nemlig ganske overraskende (for meg) bestemt seg for å inkludere en nattverdfeiring i gudstjenesten; de burde vel ha visst at dette ville ekskludere katolikker og de ortodokse? Men selv om arrangørene var erfarne prester i Den norske kirke, hadde de visst ikke tenkt på det, og de mottok min beskjed om å trekke meg fra arrangementet med en viss overraskelse.

I planleggingen av gudstjenesten hadde de faktisk gitt meg en plass i gudstjenesten knyttet til selve nattverden: «Vi ønsker å gi mulighet for velsignelse / personlig forbønn ved alteret samtidig med nattverdutdelingen. Fint om du (sammen med flere andre) kan delta som forbeder.» I denne gudstjenesten har DNKrk strukket seg langt i retning av de karismatiske og såkalte «born-again-kristne» – det ser man både i liturgien, som inkluderer moderne «lovsang», og dette ekstra ikke-sakramentale leddet knyttet til nattverden – og da virker det ekstra underlig at de skulle be en katolsk prest ta en del i nattverdhandlingen.

Den norske kirkes problemer med vigselsliturgien

Generelt, Teologi, Økumenikk /

Jeg snakket nylig med en av biskopene i Den norske kirke, som kunne fortelle at nå ikke lenger var flertall blant dette kirkesamfunnets biskoper for å vie likekjønnede par – det var uavgjort, seks var for og seks var mot. Men det som var nytt var at den nå (for første gang) er flertall i kirkemøte for en slik ny vigselspraksis – så hva skulle disse (noenlunde) konservative biskopene gjøre?

Likevel har det vist seg at biskopene med et tradisjonelt syn på ekteskapet har fått veldig mye kritikk, fordi de faktisk stemte for innføring av en ny ekteskapspraksis.

På Veridebatt skriver f.eks. Rolf Kjøde 10/5 under overskrifta Biskopenes narrespill og Nordhaugs tomme ord bl.a. dette:

… Premissene for Bispemøtets forslag i høst var uholdbare. Innføring av nye liturgier for like­kjønnede «ekteskap» splitter kirken dypt. Den praktiske ordningen som de foreslo, var like­vel et krystallklart skille mellom dagens liturgi for ulikekjønnede­ og en ny for likekjønnede. Da ville­ ulikekjønnede par alltid og konsekvent vies etter en liturgi som kan bruke ord fra Skriften om ekteskapet. At den nye og kjønnslikegyldige liturgien for inngåelse av ekteskap vil være avskåret fra å hente fram Bibelens tale om ekteskapet, er i seg selv et betydelig paradoks.

Utenom storbyene ville vi med høstens forslag over år likevel trolig bare ha fått noen få vigsler for likekjønnede. Jeg sier ikke at et slikt vedtak ikke ville være dramatisk for ei kristen kirke med tanke på forvirring om hennes lære, men de praktiske vigselsutfordringene med overkjøring av lokalmenighetene ville trolig være relativt få.

Dramatisk. Den dramatiske endringen som nesten 20 (ifølge­ Vårt Land) såkalt konservative i Kirkemøtet gikk med på uten å blunke, gjør at vanlige hetero­file par nå blir overgitt til den lokale­ prests valg av liturgi. Dette­ er ganske utvetydig etter paragraf sju i tjenesteordningen for ­menighetsprester. Åpen folkekirke bør naturligvis feire dette, for da er basis lagt for en brei utfoldelse av en kjønnslikegyldig liturgi og lære for ekteskap i kirken. …

Og Egil Morland skriver 15/5, bl.a.:

… Biskopane hevdar at «vi har ved vår stemmegivning medvirket til å sikre rommet for vår forståelse av ekteskapet i kirkens fremtidige vigselspraksis.»Dette er ein farleg retorikk. Den føreset at lesarane skal byggja alt vidare resonnement på den «faktiske» situasjonen som er skapt. Men dersom ein evnar å tenkja «utanfor boksen», så tvingar eit spørsmål seg fram: Om no Åpen Folkekirke (ÅF) hadde brukt makta si og lyst «vår forståelse» heimlaus i kyrkja, ville de biskopar då ha site roleg og sett på det? Hadde det ikkje då tvert om opna seg eit enormt fri-rom for dykk – og for oss? Eit fri-rom der de ikkje kunne anna enn å rå prestane dykkar til å sjå bort frå vedtaket?Då kunne vi ha stemt i med salmen: «Jublende løfter vi her våre hender»!

Dette vil eg gjerne ha svar på: Dersom KM hadde slått fast at kjønnspolariteten ikkje lenger er konstituerande for ekteskapet – ikkje eingong som unnatak – ville de ha kunna fungera som biskopar på slike premissar? No har de diverre faktisk langt på veg svara på dette, ved blankt å godta det siste punktet i KM sitt vedtak, det som seier at den nye liturgien også kan brukast i vigsler for heterofile. Slik har de laga ein kanal inn i alle kyrkjelydar for ei lære som i praksis kanskje ikkje hadde blitt ei utfordring på 10 eller 20 år, eller kanskje i det heile ikkje i eit langt presteliv – i mange lokalsamfunn.

De vart lurt i ei felle på KM. Det var tomme og innhaldslause truslar frå ÅF de vifta med. Om berre ein biskop då hadde sagt: Dette vil eg i mi bispeteneste aldri retta meg etter, så hadde truslane falle døde til jorda.

I realiteten har ikkje Den norske kyrkja ei lære om ekteskapet lenger. To innbyrdes motstridande «lærer» kan pr. definisjon ikkje formulerast som «lære». Vi står igjen med «syn» og «forståelser», der premisset er at vi skal tvingast til å «respektere» kvarandre. Men ein kvar må forstå at det er berre den som har relativisert heile saka som kan respektera den andre læra.

For å seia det rett ut: De biskopar har ikkje sikra noko som helst. De har aktivt gjort fleirtalet langt sterkare enn det var grunnlag for. …

Nyheter fra Den russisk-ortodokse kirke

Generelt, Økumenikk /

Ortodokse kristne feiret påskedag i forgårs, altså uvanlig lenge etter den vestlige påsken, mens det visst neste år er sammenfall. Jeg har i år merket denne tidsforskjellen veldig tydelig, siden vi har en stor gruppe eritreiske katolikker (Ge’ez ritus) som samles i St Hallvard kirke i Oslo, og de har markert fastetiden hver dag ukevis etter at påskefeiringen for alle de andre gruppene i menigheten begynte. Sist uke var det ekstra tydelig, da de med mange og lange sanger og bønner markerte Langfredag hele dagen i menighetssalen vår.

16mai_patriark_kirill

Aftenposten skriver bl.a. om dette i en artikkel om Den russisk-ortodokse kirke – en artikkel med en unødvendig provoserende tittel. Der skriver de bl.a.:

Søndag innledet 300 millioner ortodokse kristne feiring av sine største og viktigste høytid, nemlig påsken. Patriark Kirills påskebudskap – vist på den russiske TV-stasjonen NTV søndag 1. mai – vil være viktig for flere millioner russere som i påsken strømmer til kirkene. …

…Kirill (snakket om) «farene som truer den moderne sivilisasjonen»: «Hvis du ødelegger det moralske fundamentet til en person, ødelegger hans indre liv, så stopper mennesket å være et menneske», sa patriarken. Han viste spesielt til situasjonen i Europa.

Sammen med Putin står Kirill sentralt i å utvikle en ny russisk statsbærende ideologi, som skal erstatte kommunismen og 90-årenes kaotiske liberale demokrati.

Patriarken er langt fra den eneste som mener dette. Innen den ortodokse kirken er det mange som ser på Europas nyere utvikling, humanisme og «dyrking av mennesket» som en av de største katastrofene i menneskets historie. …

… Et av de viktigste argumentene ifølge den russiskortodokse kirken for at Europa er oppløsning, er at homofiles rettigheter – samt strømmen av muslimske migranter. …

… Etter at kirken fikk innført nye lover som skal stoppe «homofil propaganda», er påskens store kampsak å forby abort. Den russiskortodokse kirken har som mål å samle inn en million underskrifter som støtter et forbud mot abort.

Kirken har opprettet 29 krisesentre for mødre, hvor kvinner kan bo gratis de første månedene etter fødselen – og overlate barnet til kirkens barnehjem når de vil.

«Jeg sier til prestene at de skal fortelle kvinnene at vi kan ta imot barna, men at de fortsatt er moren. De kan komme når som helst og hente barnet tilbake», sa Kirill i påskeintervjuet. …

Jeg har prøvd å finne et mer fyldig og seriøst referat av dette intervjuet, men har så langt ikke lyktes – har bare funnet dette.

«Sekulariserte kirkesamfunn av protestantisk tapning, kirkesamfunn som har mistet kontakten med sine røtter.»

Generelt, Økumenikk /

Dag Øivind Østereng skriver i dagens Vårt Land (bare i papirutgaven, ser det ut som) om den pågående uenigheten om homofil vigsel i Den norske kirke – om hva som kan ha ført et kirkesamfunn slik på villspor. Han innleder artikkelen sin slik:

Én av kirkens store teologer, Bernhard avClairvaux, tilskrives ordtaket: «Veien til helvete er brolagt med gode hensikter». Sjelden har ordtaket passet bedre enn nå.

Kirkemøtevedtaket bidrar ikke til kirkens enhet, men til økt splittelse i Den norske kirke og enda mer i den verdensvide kirke. Biskop Nordhaug tenker for smått om kirkens enhet (Vårt Land 26. april). Og vi kommer til å snakke forbi hverandre dersom vi ikke definerer tydeligere hva vi mener med kirkens enhet. I det Nordhaug skriver ser jeg en enhetsbeskrivelse som handler om å holde organisasjonen Den norske kirke samlet. …

Det en biskop og et bispemøte skal orientere kirken etter, er de bibelske realitetene. Da går det til slutt en grense for hvor langt man kan tøye lærebegrepet og sannhetsbegrepet. Det kan umulig skape enhet å innføre rom for to uforenlige lærestandpunkt og praksiser, uansett hvor mange ganger bispekollegiet blir enige seg imellom om å hevde noe annet.

Denne nye troen og praksisen kan ikke deles av den verdensvide kirke. Fenomenet med liturgier for likekjønnet ekteskap oppstår kun i sekulariserte kirkesamfunn av protestantisk tapning, kirkesamfunn som har mistet kontakten med sine røtter.

Derfor står ekteskapet svakere i Den lutherske kirke

Generelt, Teologi, Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag om hvorfor synet på ekteskapet har forandret seg så mye i Den norske (lutherske) kirke:

… Luther oppfattet ekteskapet som en verdslig ordning underlagt verdslige styremakters myndighetsområde, samtidig som det er innstiftet av Gud. Her ligger den store forskjellen: Luther avsakramentaliserte ekteskapet, sagt litt enkelt. I Den katolske og de ortodokse kirkene er fortsatt ekteskapet et sakrament, det betyr at det er uoppløselig, en hellig handling og en helt spesiell kontrakt med Gud.

Så kan vi spørre: Hva da med ekteskapets teologi? Luther mente vel at ekteskap og samliv kun var for mann og kvinne? Jo, det er nok rett, men tolkning av bibelske tekster er en dynamisk øvelse som alltid gjenspeiler vår forståelseshorisont. Det er umulig å gjøre noe annet. Hver gang vi leser et ord eller en setning tolker vi, det er slik ordene gir mening. Det gjør også at vi kommer fram til ulike standpunkt.

Et sakrament forholder vi oss annerledes til. Det er et konkret synlig tegn på Guds handling.

Jeg tror denne argumentasjonen har en del for seg, men det bør legges til at også Den anglikanske kirke ser på ekteskapet som et sakrament, et unntak blant protestantene. Man kan se at det får betydning i England, men vel ikke for Den episkopale kirke i USA.

Det er også interessant at Blystad ikke tror at bibeltolkning alene kan gi argumentene særlig mye tyngde. Det er også et nyttig innspill når man skal vurdere hvor heldige de reformatoriske prinsippene (som «sola scriptura») egentlig har vært og er.

Østereng sier mer om hvorfor han forlater Den norske kirke

Teologi, Økumenikk /

Dag Øivind Østereng skrev i går ettermiddag et innlegg på Verdidebatt (trykket i dagens Vårt Land) der han gir en videre begrunnelse for hvorfor han velger å forlate Den norske kirke. Jeg legger merke til at begrunnelsen både er rent teologisk ut fra bruddet med en tradisjonell skapelsesteologi, samt at den også gir en ganske sviende kritikk av alle (ganske konservative) som var med på kirkemøtets kompromissvedtak. Han skriver bl.a.:

… Mitt valg er ganske enkelt en naturlig konsekvens av at jeg ikke lenger deler Dnks tro på et vesentlig skapelsesteologisk og etisk spørsmål, nemlig hva som definerer og konstituerer et ekteskap. Kirken har ikke bare et ekteskapssyn, det har en lære om ekteskapet. Den læren er nå endret i strid med selve skapelsens orden, slik Skriften vitner om kjønnspolariteten som konstituerende for ekteskapet (1Mos 1,27-28; Matt 19,4-6). Denne gudbilledlige enhet mellom mann og kvinne er opphevet, og erstattet av et rent psykologisk kjærlighetsbegrep og moderne juridisk forståelse av hva som konstituerer et ekteskap. …

… Som prest med de løfter jeg har gitt kirken kan jeg ikke lenger være tro mot det løftet når vilkåret for fortsatt tjeneste hviler på følgende premisser: 1) At jeg må innrømme andre vigslede å ha den nye praksis i samme kirke, 2) at den skal gjelde over alt, også i den menighet jeg er hyrde, 3) tilslutte meg det premiss at dette ikke splitter kirkens gudstjenestelige og sakramentale fellesskap, når det bryter med Guds ord. Hvordan skal man kunne være hyrde med en slik pålagt praksis? …

… Før KM 2016 hadde kirken en velbegrunnet forskjellsbehandling av likekjønnede og ulikekjønnede par. Kirken gjorde forskjell på det som er forskjellig, begrunnet i kirkens tradisjonelle ekteskapslære. Nå har kirken endret sin lære, men har samtidig innrømmet at de som ikke kan delta i disse vielsene kan få avstå fra det. Spørsmålet har blitt et spørsmål om hva den enkelte prest mener, og nå løper alle landets lokalaviser rundt og skal finne ut hvem som er åpen og inkluderende og hvem som lever i fortiden og vil diskriminere. Disse prestene står med et svakt vern i det kirkelige system, og noen er allerede utsatt for mobbing i lokalsamfunnet. …

… Min prinsipielle begrunnelse for å forlate Dnk er at jeg ikke lenger deler Dnks tro. Der er begrunnelsen. Og jeg verken kan eller vil være prest i en kirke som ikke kan ta vare på sine prester i en tid hvor nettopp sterke krefter presser kirken fra alle hold i denne kjønnsideologiske maktspillet som samfunnet ellers nå bedriver. Biskopene har abdisert og sviktet. Vi har ingen ledere. Og det gjelder dem alle sammen.

Jeg – og sikkert mange andre – lurer på hva Østereng nå tenker å gjøre.

Dag Øivind Østereng melder seg ut av Den norske kirke

Generelt, Økumenikk /

I går kveld kunngjorde Dag Øivind Østereng på sin Facebook-side at han gir opp kampen i Den norske kirke og melder seg ut. Jeg snakket med Dag Øivind om hans dilemma for flere år siden, og har fulgt hans kamp (han har vært en av de viktigste lederne i Carissimi) ganske nøye, bl.a. har han og familien hans bodd på Jæren en del år nå, og sin siste stilling i DNkrk har han på Undheim (i Time kommune), der mor mi vokste opp. Jeg har mange ganger undret meg over hvor mye og hvor lenge han har holdt ut. Slik skriver han:

Den norske kirke har i dag vedtatt en ny lære i vår kirke. En lære om at ekteskapet ikke er en ordning utelukkende for mann og kvinne, men skal forståes kjønnsnøytralt, og at liturgier som målbærer et ekteskap for likekjønnede skal innføres. Dette er en lære som er i strid med Bibelen og en samlet kirkelig og økumenisk tradisjon. Inntil i dag har det vært to syn på spørsmålet om likekjønnet samliv. Det har vært en vanskelig debatt og et problematisk syn i kirken, men vi må kunne leve med debatt og uenighet i syn. Enheten har nemlig vært begrunnet i det faktum at kirken tross alt har hatt én lære og én liturgi som har vært fastholdt gjennom kirkens vigselspraksis. I alle mine presteår har jeg viet brudepar med ordene om at Bibelen sier at ekteskapet er hellig og ukrenkelig, og ord fra skapelsesfortellingen og av Jesus om at Guds vilje for ekteskapet ligger i kjønnspolariteten som konstituerende for denne ordningen (Jfr. Matteus 19,4-6). Det å oppløse mann/kvinne som grunncellen i ekteskapet er i strid med Guds åpenbarte vilje og naturretten som kan avleses av skaperverket selv. Kirken har bøyet seg for en kjønnsideologi som er i direkte strid med Bibelens ord og det jeg som prest er forpliktet på. I dag er altså det nye at kirken har endret sin lære. …

Det er med stor sorg og dype kvaler, og samtidig med den ro som overbevisning gir, at jeg må meddele at jeg i løpet av de nærmeste ukene vil levere inn min oppsigelse og etter oppsigelsestiden tre ut av tjenesten som prest i Den norske kirke og likedan ut av Den norske kirke.

Etter det aktuelle Facebook-innlegget har også min venn Torkild Masvie skrevet om hva det koster å gi opp jobb, inntekt, pensjon, bolig, kontaktnett osv som prest, og finne noe annet å gjøre. For meg er det akkurat 22 år siden jeg ga opp min lutherske prestetjeneste og opplevde hvor vanskelig det var. Torkild har også opplevd det samme, men jeg tror nok slike praktiske ting er grunnen til at mange prester i Den norske kirke fortsatt biter seg fast.

Både Dagen og Vårt Land skriver om dette.

Fraværende ekteskapsteologi i Den norske kirke

Teologi, Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag om debatten om homofil vigsel i Den norske kirke; om hvor vennlig debatten ser ut til å være – men hvor lenge freden vil vare er vel nokså usikkert. De skriver også om at den nye liturgien for samkjønnet vigsel også vil kunne brukes når en mann og en kvinne gifter seg. Og det de der skriver overrasker meg en hel del:

En del har understreket at Åpen folkekirke strekker seg langt ved å si ja til to likestilte liturgier, selv om de bare ønsket en. Men organisasjonen får antakelig i pose og sekk med det endelige vedtaket.

Den nye liturgien vil nemlig være uten setninger som også mange heterofile opplever som fremmede: skriftsteder om å «være fruktbare og bli mange», «fylle jorden» og «forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru».

Dermed kan den nye liturgien fort bli hovedliturgien, mens den gamle blir for spesielt interesserte. Det handler bare om å være tålmodig.

Det virker som folk har mistet av syne hva som er hovedformålene med ekteskapet – og kanskje ikke så underlig; da jeg tok ekstra studier i 1997-98 som forberedelse til å bli katolsk prest, lærte jeg svært mye om ekteskapets historie og teologi som i løpet av mine seks års teologistudier på MF ikke hadde blitt nevnt med et ord.

Den katolske kirke er svært tydelig på hva som er ekteskapets to hovedformål; 1) et godt fellesskap mellom ektefellene og 2) å få barn – og da er det selvsagt naturlig å bruke tekstene fra 1. Mosebok i vielsen, om å «være fruktbare og bli mange».

Katolikker kan ikke glede seg over reformasjonen

Katolsk, Økumenikk /

Troskongregasjonens leder, kardinal Gerhard Müller, har nylig sagt dette, at katolikker ikke kan feire at reformasjonen begynte for snart 500 år siden (skriver Catholic Herald):

The German cardinal said in a new book-length interview: “We Catholics have no reason to celebrate October 31, 1517, the date that is considered the beginning of the Reformation that would lead to the rupture of Western Christianity.” …

… Cardinal Müller says in the new book: “If we are convinced that divine revelation is preserved whole and unchanged through Scripture and Tradition, in the doctrine of the Faith, in the sacraments, in the hierarchical constitution of the Church by divine right, founded on the sacrament of holy orders, we cannot accept that there exist sufficient reasons to separate from the Church.”

The remarks will cause a stir, coming a year before the 500th anniversary of Reformation Day. Extensive celebrations and commemorations are planned in Germany and elsewhere. ….

Fr Alexander Lucie-Smith skriver også om dette i Catholic Herald, bl.a.:

The reminder from the ever excellent Cardinal Müller that the Reformation is nothing to celebrate, while a statement of the obvious – after all, how can one celebrate disunity? – still leaves us with a question: just how are we to mark the 500th anniversary of Martin Luther’s revolt against Church doctrine?

Just ignoring it would not be right. The Reformation was a huge event and we are still living with its consequences, no one can deny. Much better that we should mark the anniversary in a way that deepens our understanding of it. Why did it happen? What can we learn from it? And what can we do, five centuries on, to heal the breaches created then? …

Han skriver så litt om hvorfor reformasjonen skjedde; tidligere trodde man det var fordi datidens katolske kirke hadde spilt fallitt og mistet oppslutning (men dette har vist seg å være feil), dernest nevner han politiske grunner (at noen herskere dermed fikk mer makt), og til slutt nevner han en ting som Den katolske kirke delvis var ansvarlig for, nemlig uklarheten om hvordan man blir frelst. Men i vår tid er jo ikke mennesker i moderne land interessert i å bli frelst – og så avslutter han artikkelen sin slik:

I think the best way to mark the Reformation is to emphasise that the Church can only be universal, that is Catholic, in that Christ only brought one revelation, and only founded one Church. The idea of a national church is completely absurd. Coupled with this there needs to be a strong presupposition in favour of internationalism (which, as my Brexiteer MP and I agreed, was quite in keeping with leaving the EU, as that institution is not to be confused with Europe itself).

Finally, I think we need to make the Reformation anniversary into a celebration of the role and nature of the papacy as the focus of unity and guarantor of doctrinal truth, for the splintering of Protestantism (of which Luther would not have approved, I feel) is the best advert for the papacy ever devised. Instead of asking the question “How can I be saved?” we need to turn our attention to the question “What is the Church?”

Konvertitter forblir katolikker

Generelt, Katolsk, Økumenikk /

Jeg må innrømme at jeg har hørt denne «sannheten» i Norge noen ganger de siste 2-3 årene; at en stor prosent av menneskene som blir opptatt i Den katolske kirke i voksen alder (konvertitter) forlater Kirken igjen ganske snart. Dette samsvarer ikke med min egen erfaring, men det har blitt påstått. Nå kan det se ut til at denne «sannheten» aldri har vært korrekt (skriver Catolic Herald):

For several years now, I have been hearing a “fact” stated with the utmost confidence: that a large proportion of adults entering the Church through the RCIA end up lapsing within the space of a year or two. I have even heard some depressingly precise figures quoted – 50 per cent, 75 per cent, even 90 per cent – along with authoritative, albeit non-specific, appeals to “a study from the United States”.

You have probably heard something similar yourself. Perhaps it flashed through your mind recently, briefly souring the joyful moment as you clapped those white-clad, beaming-faced “world’s newest Catholics” at your parish’s Easter Vigil.

Well, let me tell something. This week I was in Washington DC, among other things visiting the Center for Applied Research in the Apostolate (CARA). This is Georgetown University’s crack team of social scientists, who have been providing empirically rigorous yet pastorally useful answers to all manner of Catholic questions for over 50 years. (They have also partly inspired the creation of at least one other research centre, likewise based at a leading Catholic University in a major capital city.)

To be perfectly blunt, if there really is a “study from the United States” on the perseverence (or not) of adult converts, the good folks at CARA would not only know about it, but there’s a very good chance it would be theirs in the first place. Here’s the thing, though. No such study, showing a significant and imminent falling away of RCIA-ers, exists. What CARA do, however, is a raft of evidence suggesting precisely the opposite. All this is clearly set out in two blog posts, one from February of this year and the other from 2014, both of which I urge you to read.

The most recent, though modestly described as “a quick back of the envelope reality check”, is in fact a clever use of some very robust data sources. This estimates that something like 84 per cent of all American former RCIA-ers still regard themselves as Catholic. Given that, according to my own analysis of similar sorts of data, only 64 per cent of US cradle Catholics still identify as Catholic, that’s not bad going at all. …

Intervju med Fast Grunn – om økumeniske spørsmål

Generelt, Teologi, Økumenikk /

Jeg ble for noen uker siden intervjuet av tidsskriftet Fast Grunn, som ville utgi et nummer om kirkelig splittelse. Her er intervjuet etter at det ble skrevet ut og korrigert litt av meg selv:

Kirken har en lang historie med splittelser bak seg. Noen av disse splittelsene er leget, mens andre vedvarer. Ulike retninger ser svært ulikt på hverandre. Fast Grunn snakket med representanter fra to av de eldste kirkene – Den romersk-katolske kirke og Den ortodokse kirke.

Oddvar Moi, prest i Den romersk-katolske kirke

Hvordan forholder den romersk-katolske kirke seg til de mange splittelsene vi ser i kristenheten? Hva er deres selvforståelse i dette bildet?

Vi katolikker regner kirken som udelt fram til skismaet i 1054 og ser på de ortodokse som like gamle og tradisjonelle. Det vi mener er det mest avgjørende punktet overfor de ortodokse handler om anerkjennelsen av pavens overordnede posisjon.

Når det gjelder reformasjonen i vest, er vi mer kritiske. I et dokument fra Vatikanet i 2000, Dominus Jesus, ble det blant annet slått fast at vi vi stiller krav til at en kirke har et utbygd episkopat for å kunne anerkjennes som fullt ut en kirke. De som ikke har et ordentlig bispeembete – med den apostoliske suksesjon – kan vi ikke kalle kirke, men heller kirkelignende trossamfunn. Vi anerkjenner i denne sammenheng den ortodokse ordinasjonen.

Hva er deres lære/oppfatning av spørsmålet om hvorvidt medlemmer av andre kristne kirkesamfunn kan oppnå evig salighet dersom de står utenfor den romersk-katolske kirke?

Her er dåpen aller viktigst. Men når katolikker er på sitt strengeste, vil vi si at en person som er fullt overbevist om at den katolske kirke er den sanne kirke, og likevel lar være å bli medlem, vil han ha et problem med sin frelsessak. Men i tilfeller hvor for eksempel en protestant ikke er overbevist om dette, men er døpt og tror på Gud, ja, da tror vi at han blir frelst.

Et annet spørsmål er de som ikke har hørt? Har de fått noen mulighet? Vi tror at slike personer vil på en eller annen måte få en mulighet til å komme inn i fellesskap med Jesus. Og i den sammenheng vil jeg understreke at det nevnte dokumentet, Dominus Jesus, tydelig fastslår at det er kun gjennom Jesus frelsen er mulig.

Hvordan forholder katolikker seg til henholdsvis orientalske (koptere, assyriske etc.), ortodokse og protestantiske kristne? Hvem står dere nærmest og hvem står dere lengst fra? Hvilke lærepunkter anses som viktigst og mest presserende å løse for å kunne komme nærmere hverandre?

I mange områder av Midtøsten og Etiopia finner vi gamle, orientalske kirker som står i fellesskap med paven og Den romersk-katolske kirke. I liturgien følger noen av disse mer eller mindre latinsk ritus (liturgi), mens de fleste følger ortodoks ritus av ulik art. Vi godtar også at de følger ortodoks dåpspraksis i stedet for latinsk, og gir konfirmasjon og kommunion sammen med barnedåpen. Disse kirkene har stor frihet og selvstyre, men felles for dem alle er at de er godkjent av paven og anerkjenner hans spesielle posisjon.

Når det gjelder de ortodokse ellers, er det punktet med pavens ledelse som vi ønsker at de skal endre.

De protestantiske kristne utgjør et større problem. Og dette er, som nevnt, særlig knyttet til kirkesyn og embetssyn. For oss er den apostoliske suksesjon veldig viktig. Det handler om overgivelse av myndighet og det handler om at det er knyttet ulik myndighet og ulike oppgaver til embetene i hierarkiet. Ingen kan ordinere uten en biskop, og vi kan ikke feire nattverd uten en prest.

Det økumeniske arbeidet viser også en viss differensiering. Man tok først, i 1963 et møte med de ortodokse, der fordømmelsene ble trukket tilbake. Deretter fulgte anglikanerne og siden lutheranerne, hvor særlig felleserklæringen om rettferdiggjørelsen var viktig. Siden har vi også ført samtaler med andre protestanter. Da mormonerne henvendte seg, ble det bl.a. erklært at deres dåp ikke er gyldig. Dette skyldes mest at de ikke har dåp i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.

Hvordan vil du fra et katolsk perspektiv vurdere uenigheten i Den norske kirke om homofil vigsel? Hvordan ville en slik diskusjon sett ut blant katolikker? Ville det ført til brudd/ splittelse/ ekskommunikasjon, eller har dere en struktur/organisering som gjør det mulig å leve med store spenninger?

En viktig forskjell er at verken prester eller lekfolk ville hatt noe med debatten å gjøre. Det foregår på helt andre nivåer, blant biskopene.

I selve homofilisaken vil vi også argumentere annerledes og legge naturretten til grunn i større grad. For at et ekteskap skal kunne inngås etter katolsk syn, må ekteparet si seg villige (og ha mulighet) til å motta barn.

Et annet eksempel kan være vielse av gjengifte. Ingen katolsk prest vil på eget initiativ vie en fraskilt, ganske enkelt fordi ekteskapet da vil være ugyldig. Gjengifte er kun lov dersom det første ekteskapet erklæres ugyldig. Det er en ganske lang prosess, via en kirkelig domstol (tribunal) at dette kan skje. Så det å presse gjennom forandring ved hjelp av ulydighet er mye mindre attraktivt.

I Den romersk-katolske kirke finnes det noen svært radikale grupper som kan gjøre ting som er langt over grensen for hva som er akseptabelt. Reaksjonen mot slike er i ytterste konsekvens ekskommunisering – at de stenges ute fra Kirkens kommunion.

Nyttig og oppdatert bok om messens utvikling

Liturgi, Teologi, Økumenikk /

spinks_eucharist Do this in Remembrance of Me: The Eucharist from the Early Church to the Present Day av Bryan D. Spinks er den siste oversiktsboka over messens utvikling jeg har med meg, og jeg har lest den ferdig i dag. (De siste bøkene jeg har med meg på dette studieoppholdet handler mer om liturgisk utvikling de siste 100 år – og jeg kommer tilbake til dem.)

Jeg må si at jeg likte Spinks bok svært godt; den viser et helt oppdatert (den er fra 2013) bilde av liturgihistorien, og er skrevet på en saklig og ryddig måte. (Bl.a. slår den klart fast at den såkalte Apostoliske Tradisjon (Hippolytus) ikke kan brukes til å beskrive den liturgiske tradisjonen i Roma.) Den beskriver mange liturgiske tradisjoner (den egyptiske og den etiopiske kjente jeg f.eks. lite til fra før) og ser også på reformasjonens forandringer (her er jeg riktignok mye mer interessert i den lutherske enn den reformerte eller radikale reformasjonens liturgi). De mange fotnotene og den fyldige bibliografien gir også mye viktig informasjon.

Amazon skriver om boka:

Bryan Spinks’s book is an outstanding new manual on the historical development of the Eucharist. It is excellent not only because it connects liturgical texts and rituals with Eucharistic theologies, but also because of its wide range, varying from the New Testament data to current practice in East and West; from the early Anaphoras to present-day Dutch Table Prayers and internet liturgies; and from the ancient Ethio-Eritrean tradition to contemporaneous Pentecostalism. Bryan Spinks displays great scholarship, investigating the primary sources in many regions, languages, and eras. This will be a ‘classic’, a standard work on Eucharistic liturgies and theologies for many years to come.

John Allen om møtet mellom paven og den russisk-ortodokse kirken

Katolsk, Økumenikk /

16feb_pave_patriark
John Allen skriver interessant og nøkternt om dette møtet som nylig ble avholdt på Cuba. Han uttrykker lede over at møtet mellom de to kirkelederne endelig skjedde, men fortsetter slik:

Alas, and without trying to rain on anyone’s parade, there are also good reasons for caution, in large part because Moscow’s motives — both in terms of the Russian church, and the Kremlin under Vladimir Putin — are open to serious doubt.

(The Russian Orthodox Church is a close ally of Putin, and most observers believe Friday’s meeting would not have happened without his encouragement.)

In recent decades, the Catholic Church has bent over backwards to improve relations with Moscow. Given fears that Catholics try to poach Orthodox worshipers, for instance, the Church in Russia has been under what amounts to a quiet “no-growth” policy. Pastors have received instructions that if a Russian seeks to convert, he or she should be sent back to an Orthodox congregation.

Yet despite a slew of similar accommodations, Russian Orthodox leaders still routinely exude hostility. ….

Han kommer med mange flere interessante observasjoner (les gjerne hele artikkelen) og avslutter slik:

Given all that, how will we know if Friday’s meeting was more than a photo-op?

First, the Russian Orthodox could stop making life difficult for other Christians in their sphere of influence, whether that means Greek Catholics in Ukraine or other Orthodox Christians who want to be independent (the term in the East is “autocephalous.”)

Second, Kirill could officially reject claims by arch-conservative traditionalists in his church that Catholic sacraments and ministries aren’t valid. Catholic experience shows doing so won’t make those folks go away, but it will at least prevent them from claiming they speak for the church.

Third, Orthodox clergy could stop providing religious cover for Putin’s imperial ambitions and establish genuine independence from state control.

Fourth, Pope Francis and the Vatican could make the preceding three steps a precondition for moving forward.

If those things occur, then Friday’s get-together will represent a sea change. Longtime observers, however, may be forgiven for not holding their breath.

Upresist om katolsk-ortodoks møte

Økumenikk /

Videoen over viser noen glimt fra det sensasjonelle møtet mellom pave Paul VI og patriark Athenagoras i Jerusalem 5.-6. januar 1964. DET VAR VEL DEN FØRSTE FORSONINGEN MELLOM KATOLIKKER OG ORTODOKSE SIDEN 1054. Om dette skriver Wikipedia:

Pope Paul VI visited the Orthodox Patriarchs of Jerusalem and Constantinople in 1964 and 1967. He was the first pope since the ninth century to visit the East, labeling the Eastern Churches as sister Churches. He was also the first pope in centuries to meet the heads of various Eastern Orthodox faiths. Notably, his meeting with Ecumenical Patriarch Athenagoras I in 1964 in Jerusalem led to rescinding the excommunications of the Great Schism, which took place in 1054.

This was a significant step towards restoring communion between Rome and Constantinople. It produced the Catholic-Orthodox Joint declaration of 1965, which was read out on 7 December 1965, simultaneously at a public meeting of the Second Vatican Council in Rome and at a special ceremony in Istanbul. The declaration did not end the schism, but showed a desire for greater reconciliation between the two churches.

Vårt Land skriver en del interessante ting om dagens møte mellom pave Frans og patriarken av Moskva på Cuba, men når de som overskrift og ingress skriver: «Første toppmøte siden 1054. Patriarken og paven lyste hverandre gjensidig i bann for 962 år siden. I dag møtes patriarken og paven på Cuba», blir det feil. For det fantes ingen patriark i Moskva i 1054, det var ikke før i 1448 at den russiske kirken frigjorde seg fra Konstantinopel. Fra Wikipedia:

In 1448, the Russian Church in Moscow became effectively independent from the Patriarchate of Constantinople — when the Russian bishops in Moscow elected their own primate, Jonas, a Russian bishop, without recourse to Constantinople. The Russian church within the bounds of the Grand Duchy of Moscow was thenceforth effectively autocephalous.

Metropolitan Jonas was given the title of Metropolitan of Kiev and All Rus’, but his successors styled themselves as Metropolitans of Moscow and All Rus’. Five years later, Constantinople fell to the Ottoman Turks. From this point onward the Russian Orthodox Church saw Moscow as the Third Rome, legitimate successor to Constantinople, and the metropolitan of Moscow as head of the Russian Church.

Møtet mellom paven og patriarken av Moskva er svært viktig, men man bør holde tunga rett i munnen.

De afrikanske kirkene viser styrke – hva betyr det for katolikker?

Katolsk, Økumenikk /

Nyheter fra Den anglikanske kirke denne uka, at the Episcopal Church of the USA (der de fleste anglikanere i USA er medlemmer) er blitt suspendert fra det anglikanske kirkefellesskapet for tre år pga sitt syn på og sine vedtak om homofile ekteskap, har en betydning også for katolikker – skriver Fr Dwight Longenecker (tidligere anglikansk, nå katolsk prest):

As Catholics view this debacle there are several signals we would be foolish to ignore. First, the Africans are here to stay and they mean business. The North-South clash over issues of human sexuality is as vocal, visible and vibrant in the Catholic Church as it is in the Anglican. Who can forget Cardinal Kasper’s arrogant dismissal of the Africans last Spring, and the Africans assertiveness when sidelined from the synod on the family? The African Anglican victory will doubtless strengthen the resolve of not only the other Anglican African bishops, but also their Catholic brothers in the ongoing battles for the family.

Secondly, the Africans’ victory in this matter will re-orient those in the North who adhere to Biblical Christianity. Historic Christians in both the Anglican and Catholic churches will look to the Africans as the defenders of orthodoxy. Weary of bishops who seem timid and spineless in the North’s culture wars, the Africans will appear to be the saviors of historic and Biblical Christianity. The Anglican Church of North America is already aligned with African bishops. As the lights go down on the Francis papacy, Catholics of the North may well look to the continent of Africa for the next successor of Peter.

Finally, there may be an ecumenical kickback from the Anglican decision. One of the problems that have bogged down Anglican-Catholic discussions is the fact that the ecumenical blabfests have been dominated by theologians from the North who are notoriously ambiguous in their thought and language. Too often “progress” has been made by both sides watering down their language sufficiently and making statements ambiguous enough that both sides can agree. The Africans bring a certain edge and clarity to discussions which are lacking in the more nuanced North. Ecumenical discussions are bound to take a fresh turn with the increasing dominance of the Africans.

Finally, this decision is the first solid sign that the long-predicted shift in global Christianity’s center of gravity from the disenchanted, decadent and declining North to the vibrant and growing South is now upon us.

Skroll til toppen