Økumenikk

John Hunwicke skriver om seg selv og sin vei til Den katolske Kirke

Fr. Hunwickes blogg, «Liturgical notes«, er ofte svært interessant, men han skriver der lite om seg selv. På dette nettstedet leser jeg at han var anglikansk prest fram til askeonsdag i år:

The Reverend John Hunwicke was for nearly three decades at Lancing College; where he taught Latin and Greek language and literature, was Head of Theology, and Assistant Chaplain. He has served three curacies; been a Parish Priest once and Senior Research Fellow at Pusey House in Oxford. Most recently he was priest-in-charge of St. Thomas the Martyr Church in Oxford, a historic Anglo-Catholic church that was in the forefront of the Oxford Movement, from the revival of vestments and incense to ministering to the urban poor.

On Ash Wednesday, 2011, he, with many of his parishioners, entered a period of preparation in order to be received into full communion with the Catholic Church. He is among those former Church of England clergy who is preparing for ordination to the Sacred Priesthood of the Catholic Church via the Ordinariate of Our Lady of Walsingham.

Et annet sted skriver han selv om sin langsomme vei til Den katolske Kirke, bl.a. dette:

…. I would expect some readers to be suspicious. If this man so proudly confesses his acceptance of the entire teaching of the Church and his love for the Mass of Ages, why has he lingered so long in terra aliena? I think you need to understand the history of the Catholic Revival in the Church of England. It began as a movement which was anti-Papal and upheld the Church of England as the true Catholic Church of this land. But many of its members soon saw how silly this idea of ‘Branch Churches’ was. Soon there was an unashamed ‘Papalist Movement’. Why did it stay in the Church of England? Because of a trust in Truth as certain to prevail; a sense that if one stayed and prayed and fought, the day of a corporate unity between Canterbury and Rome would come. This trust was fortified by the ARCIC ecumenical process, which explicitly envisaged the full organic unity of England and Rome. The ordination of women has made it quite clear that this hope is now – permanently – frustrated. Such a ‘reunion’ can now never happen.

If you are glad that so obvious a fact has now become clear to us, well, I won’t argue with you.

Han skal ordineres til katolsk prest ganske snart (jeg vet ikke datoen). Hans argument om at Den anglikanske kirke oppga å være katolsk da den på egen hånd begynte å ordinere kvinner skulle tilsi at han hadde blitt katolikk i 1992. Hvorfor han – og også msgr. Broadhurst – ventet til 2011, syns jeg er vanskeligere å forsvare.

Mange tidligere anglikanske prester ordineres i disse dager

I juni måned skal ca 50 tidligere anglikanske prester ordineres (som katolske prester) i England. Dette er personer som i festen/påsken i år ble opptatt i Den katoslke Kirke, sammen med ca 1000 lekfolk. De første ordinasjonene skjedde tidligere i dag, og zenit.org skrev slik om det fredag:

The Personal Ordinariate of Our Lady of Walsingham is preparing for the first in a wave of priestly ordinations that begins Saturday, with seven Anglican priests set to be ordained in the Church.

… Saturday’s ceremony will be the first ordination of former Anglican priests and begin a wave that will continue throughout the month, with more than 50 ordinations expected in this season.

Archbishop Peter Smith will ordain the seven this Saturday in his Cathedral Church in Southwark (London).

National Catholic Reporter skriver om Ordinariatet – forholdsvis negativt

Liberale National Catholic Reporter i USA skrev nylig om det nye anglikanske Ordinariatet. Overskrifta «With a thousand Anglican converts, ordinariate gets going» er ganske positiv, men langt på vei er artikkelen en kritikk av pave Benedikt og alle konservative krefter i Kirken. Starten av artikkelen er ganske talende:

Not for nothing has the Congregation for the Doctrine of the Faith in Rome been known as the “Suprema.” It does not specialize in consultation with other bodies, whether within the Vatican or elsewhere. This mindset was spectacularly exhibited with the abrupt unveiling of a new supra-territorial Roman Catholic church structure titled a “Personal Ordinariate,” with its doors open to groups of disaffected Anglicans throughout the world who were invited to move collectively to Rome, bringing their Anglican patrimony with them. This explosive device had been secretly laid below the surface of Anglican-Roman Catholic relations by a small party of doctrinal congregation sappers, encouraged by Pope Benedict XVI. In press conferences on Oct. 20, 2009, it was detonated.

The debris from the explosion is now settling. In England, the only country so far where the ordinariate is up and running, almost a thousand ex-Anglicans, composed of groups of laity with 64 of their pastors, of whom 54 have applied to become Catholic priests, have come over in the first wave. The ordination of the former Anglican clergy is being fast-tracked for Pentecost. The Congregation for the Doctrine of the Faith is calling the shots, for the local Roman Catholic bishops had wanted these clergy to undergo a year’s preparation. …

Norges-vennen Msgr. John Broadhurst – er blitt katolikk

————————————————————

I det engelske ordinariatets nettmagasin «the Portal«, kan vi i siste nummer lese hva Norges-vennen Msgr. John Broadhurst om det som har hendt det siste halvåret. Jeg kaller ham Norges-venn fordi han må ha vært i Norge hvert år de siste 15 år, og er venn med mange høykirkelige lutheranere, mange medlemmer og prester i Den norsk katolske kirke – og med mange katolikker. Jeg har de siste månedene tenkt mange ganger på hva hans «nordisk-katolske» venner nå tenker; siden msgr. Broadhurst tok en annen vei enn de gjorde – da de (på en måte) startet sin egen kirke. Til meg sa han at han ikke trodde han kom til å konvertere individuelt, men at han håpet på en mulig avtale med Den katolske Kirke. Jeg trodde aldri de skulle få en så dog «deal» som de nå har fått!

Jeg håper teksten i bildet over kan leses – og msgr. Broadhurst sier videre:

… Generous provision
My real concern is that the Ordinariate should work. The Holy Father has made a generous provision which concerns our culture and history. The great danger is the Ordinariate could be seen simply as a fast track into the Catholic Church. This is certainly not what the Holy Father intends.

Mission and ecumenism
The Ordinariate is about mission and ecumenism. So a serious situation sits in front of us. How do we address our many friends in the Church of England and how do we contribute to evangelism.

Able and competent people
Most of our Groups are by Catholic standards very small though, by Anglican standards they are not. In the Church of England we had a very different pastoral strategy and many parishes were small. On the positive side our ordinariate groups are filled with the committed and the activists. We are very lucky to be part of a community of able and competent people. I do believe we have real possibilities.

Places to live our Anglican heritage
That said how are we to make it work? One issue that is not yet resolved is that of Ordinariate centres. Inevitably a group appended to a much larger Catholic parish will eventually dissipate. We need to find places to live our Anglican heritage in a new Catholic context. I would hope that in the next two or three years we will find new places to be faithful witnesses to Christ.

The Ordinariate is here to stay
I have just moved to the Midlands and there are no Ordinariate Groups here but I already have a list people, supplied by a local priest, who have expressed a real interest. The Ordinariate is here to stay and will offer much to the Church. I am sure it will grow and we owe it to the Holy Father to make it work. The leadership of the Catholic Church in this country have been very helpful and welcoming.

Positive and enthusiastic
As I said at the Forward in Faith Assembly 18 months ago the Holy Father has made a generous offer and we have no choice but to respond. My response is positive and enthusiastic. As we develop our future we will watch with interest the emergence of Ordinariates in North America and Australia.

Mer skryt av de engelske, katolske biskopene

William Oddie nevnte også i sin artikkel i the Catholic Herald i går hvordan de på en helt annen og mye mer positiv måte enn tidlig på 90-tallet har tatt de mot de mange (konservative) konvertittene fra den anglikanske kirke:

… It seemed to fit into a pattern of behaviour which the bishops have been exhibiting more and more since the papal visit. There was the way in which the bishops have welcomed the ordinariate, as the Pope asked them to in Birmingham. I had expected obstruction and barely disguised ill will from certain bishops who shall here be nameless (they were the ones who in the early 1990s squashed plans for a similar but less radical scheme); but all of them, even the most vocal opponent of what was, at that time, called by the aspirant Anglicans “The Roman Option”, have done everything in their power to make the new converts feel welcome. The point about the converts, of course, is that they are coming for papal authority from a Church which has no effective authority of any kind, doctrinal or otherwise: opposition to them back in the early 90s was precisely from bishops who were themselves less than wholeheartedly enamoured of the authority of the Holy See. Thus, genuinely welcoming them now could well indicate a change of heart not only about the idea of an Anglican Catholic presence, gathered as such within the Roman Catholic Church, but also about the authority of the Magisterium itself. Maybe I’m being naïf, but that’s my hypothesis and my hope.

Uvanlig økumenisk møte i Oslo nylig – med Vassula Rydén

Jeg fikk personlig invitasjon fra noen katolikker – med en del informasjon om at det var OK – til samlingen med Vassula Rydén sist helg som dagen.no omtaler slik:

Rydén var forrige helg i Oslo for å snakke om tjenesten hun i 25 år har hatt. Hun fikk sitt første budskap fra skytsengelen i november 1985. Denne kontakten varte i 3 måneder. Siden 1986 er budskapene gitt henne av Jesus Kristus. Kommunikasjonen består i dag av 107 notatbøker, samlet i 12 bind, som utgjør «True Life in God»-serien. Den norske grenen av arbeidet heter «Sant liv i Gud». Født i Egypt, i en gresk-ortodoks familie, giftet hun seg etterhvert med en luthersk mann. Hun hadde lite interesse for religion og tro før episoden med engelen i 1985. Hun har alltid tilhørt den ortodokse kirke, men ikke praktisert troen før 1985. …

Jeg var ikke på møtet, vurderte heller ikke å gå – selv om jeg må innrømme at jeg ikke har studert hva hun står for i særlig grad. Et par av utdragene fra Dagens artikkel peker også på ting jeg nok ville ha reagert på:

Hvis Märtha snakker med engler, hvorfor ikke? Englene leder henne. Det er ingen grunn til at det ikke skal være sant. Jeg er glad at hun tør stå frem å si dette. Hun kunne vært redd for all hånen, sier Vassula Rydén, forfatter, profet og omstridt skikkelse innen den katolske og ortodokse kirke. …

… mange innenfor både den katolske og den ortodokse kirke er kritisk til hennes tjeneste. Debatten går mye på «hvem» det er som skriver beskjedene. Katolikkene er krtiske til hennes åpnehet for økumenikk, protestantene kritisere henne for new-age-tilnærming. Selv mener Rydén at krtikkerne tar feil. Det som skjer er ikke min private meditasjon, det kan bevises. Jeg hadde ingen kunnskap om profetier eller tegn før dette begynte. Hvor kom dette fra da? Jeg var tom. Vi vet alle at Gud kan tale gjennom oss, han talte gjennom et esel i Bibelen. Profetier er veldig vanskelig for presteskapet å akseptere. Det er en sentral tjeneste i Bibelen, men vanskelig å gripe, sier hun. …

Engelske biskoper krevde i 1993 full integrering i vanlige menigheter

Nettstedet The Ordinariate Portal publiserer nå flere dokumenter fra 1993/94, da den første store bølgen av anglikanske prester ble katolikker. De engelske biskopene tok nokså vennlig mot enkeltpersoner den gangen, prester og lekfolk, men ville ikke legge til rette for at grupper av troende kunne konvertere sammen. Dessuten insisterte de på at konvertittene skulle assimileres fullstendig i vanlig katolsk menighetsliv – ikke kunne ta med seg noe av sin arv, ikke ha noen grupper for seg selv. Etter pave Benedikts initiativ overfor anglikanerne for et par år siden, er dette blitt radikalt forandret.

Nedenfor tar jeg med et utdrag fra ett av disse dokumentene – de engelske biskopene sier følgende i november 1993:

Approaches have been made by clergy of the Church of England, both singly and in groups. In some few instances groups of parishioners with their pastors have also made approaches, enquiring about the possibility of coming into full communion with the Holy See, embracing the fullness of Catholic life. After our Low Week meeting we stated that our aim in welcoming those who wish to join the Catholic Church must be their eventual total integration into the Catholic life of our dioceses. This remains our aim. Other paths have been suggested. We have looked carefully at the suggestions of the establishment of a Personal Prelature or of a Special Pastoral Provision, such as exists in the USA. We are of one mind that, in our particular circumstances, such alternatives would serve to increase the multiplicity of Church identities in an unhelpful and confusing manner. Our determination in this matter does not imply any lack of respect or esteem for the tradition, strengths and vision of Christian living represented by those who are approaching us. In fact the opposite is the case. We are convinced that the Roman Catholic community, diocese by diocese, will be enriched by the eventual full integration of those who bring with them not only the traditions of English Anglicanism, but also its commitment to reach out to those who are on the margin of Christian living, or beyond. But for this to be the case, it is essential that we strive to come together in a fully integrated manner, a challenge which will involved real change for all concerned.

It is this fundamental conviction that gives shape to the ways in which we have agreed to respond to those who approach us. …

Protestanters misforståelse av katolsk tro

Tidligere i dag ble det skrevet en kommentar her på bloggen om protetstanter som misfostår katolsk tro – vårt syn på helgener i dette tilfellet. I kommentaren kan vi lese: » .. det skulle ikke lenger være mulig for en fagteolog å komme med slike utsagn som Teigen gjør. Så når han gjør det, må det være mot bedre vitende tenker jeg, og jeg tror jeg skjønner hvorfor.»

Jeg tor nok likevel denne mannen og andre protetanter uttaler seg ærlig nok, når de skriver hva de tror vi katolikker lærer. Men at de etter så mange år, og så mange forsøk på å forklare, fortsatt kan klare å misforstå så fullstendig – ja, det kan ikke jeg heller svare på. I juli i fjor stod det en reportasje i Vårt Land som fullstendig blandet sammen syndstilgivelse og avlat. Jeg skrev da et leserinnlegg til Vårt Land (les det her). Og etter at mitt innlegg stod på trykk, fikk jeg noen henvendelser fra folk som var litt opprørt; trodde vi katolikker fortsatt på avlat?

Jeg skal under ta med (helt anonymisert) litt av en privat debatt jeg hadde etter dette VL-innlegget mitt. Han som skriver er på min alder, har minst mellomfag i kristendom og har i flere år vært ansatt i kristne organisasjoner som forkynner o.l. (Jeg må innrømme at jeg dessverre svarte litt irritert på noen av disse anklagene, fordi ikke riktig klarte å tro at noen kunne misforstå så grundig.)

For meg verkar læra om avlat som brot på 1.bud. Eg forstår det som står om katolsk syn som om Gud rår for himmel og helvete, men skriftefedre og avdøde helgenar rår for skjærselden på vegne av Gud.

Eg kan ikkje sjå at livet har 3 utganger. Det står at eins gjerningar vert prøvd som gjennom eld, men derifrå å lage eiga lære om denne prøven og dessutan kunne «forhandle» med hjelp av botsøvingar om at andre sine gjerningar (Maria og helgenar) skal dekke over følgene av eigne synder. ….

Det er då ikkje merkeleg at det går rykter om at det er så mange katolikkar som ber til helgenar. For meg er dette rein avgudsdyrking og brot på 1. bud. Det er den treenige Gud me skal tilbe og han åleine. Det finst ingen annan mellommann enn Jesus åleine! Å be til avdøde menneske verkar på meg som totalt heidensk avgudsdyrking. Viss Gud åleine ikkje rår for skjærselden, korleis kan han då rå for himmel eller helvete? Skal ein be til ein død mellommann som skal påverke Jesus slik at hans soning også gjeld ei fullstendig soning som røvaren på korset vart tildelt?? …

Eg har lese henvisningane som du viste til. Der står det om katolsk syn, men inga bibelsk grunngjeving for det som etter mitt syn leder menneske bort frå Jesus åleine som frelsar og som sonar for all synd.

Jesu frelsesverk er så fullkome at det er INGENTING som helgenar og andre kan gjere i tillegg. Eg kjenner heller ikkje til noka skriftord om at menneske sine gode gjerningar gjer opp for andre sine. Viss dei gjer opp for andre sine synder, var det altså ikkje nok det som Jesus gjorde!

Denne draumen om å gjere noko sjølv for å kome lettare gjennom skjærselden, er den eldgamle tanken om at kvar må gjere opp sjølv. Ein har berre forflytta saka til skjærselden i staden for himmelen. Kyrkja har likefullt fullmakt gjennom pave og skriftefedre til å gje pålegg om gjerningar og pengegåver m.v. i dag som før. Dette vert gjerningskristendom og ikkje nåden åleine!.

Dette at andre (avdøde) sine gjerningar kan gjere bot på mine gjerningar som eg har gjort no, vil eg gjerne at du finn fram i skrifta for meg. Eg finn det ikkje godtgjort i dei skriva du viser til. Tvert om finn eg til og med forsvar for Mariadyrking! Kva er skriftgrunnlaget for slikt? …

«Helgener drar oppmerksomhet fra Jesus»

Vårt Land har i dag flere artikler om den katolske kirke, bl.a. et stort oppslag om saligkåringa av pave Johannes Paulus, der luthersk biskop Ole Christian Kvarme, og hans domprost Olav Dag Hauge, ikke hadde noen problemer med det som skjedde sist søndag. De var også til stede i messen i Trefoldighetskirken her i Oslo (som markerte dette), og gledet seg stort over å være med.

Men Vårt Land intervjuer også dr. theol. Arne Helge Teigen, fra Fjellhaug skoler, og under overskrifta «Drar oppmerksomhet fra Jesus» siterer de ham bl.a. slik:

Selv er jeg lutheraner, og mener at helgener får en posisjon som drar oppmerksomheten bort fra Jesus Kristus, som ifølge Bibelen er den eneste mellommann mellom Gud og mennesker, sier han.

Teigen ser ikke noe bibelsk grunnlag hverken for at noen skal kåres til helgen, eller at noe menneske kan oppnå den fullkommenhet som helgenkåringen forutsetter. Han avviser også den katolske læren om helgenes rolle som hjelpere og forbedere for de døde, som ifølge katolsk tro renses i skjærsilden.

Er helgenpraksisen i Den katolske kirke et økumenisk binder?

Ja, det tror jeg. Grunnen er at den kommer i konflikt med den evangeliske lære om at Jesus Kristi frelsesverk er nok til å frelse et menneske. Den bygger jo på en lære om at menneskers fortjenester er avgjørende for frelsen, sier Teigen.

Jeg må si det er skuffende at en dr. theol. i år 2011 skal misforstå det katolske synet på helgener så grundig. For: 1) Helgener drar ikke oppmerksomheten bort fra Jesus, tvert imot viser de hvordan vi andre menensker kan leve mest mulig nær ham. 2) Helgener har ikke vært fullkomne, men Kirken kan med sikkerhet fastslå at disse har kommet gjennom skjærsilden og står foran Guds trone – der de også kan be for oss. 3) Helgener hjelper ikke bare de døde, de kan gå i forbønn for både levnede og døde – og som forbedere er de ikke vesnesforskjellige fra mennesker vi omgås, og som også ber for oss.

Og 4) helgener har absolutt ingen ting å gjøre med disse to tingene som Teigen får seg til å si – jeg forstår ikke hvordan en teolog kan si noe så feilaktig – » .. konflikt med den evangeliske lære om at Jesus Kristi frelsesverk er nok til å frelse et menneske» og «.. bygger jo på en lære om at menneskers fortjenester er avgjørende for frelsen». La meg gjenta: Disse to siste sitatene har fullstendig misforstått det katolske synet på helgener.

Fra bloggen «Pray Tell» – Lutherske røtter, kritikk av paven

I dag tidlig leste jeg litt mer på «Pray Tell» bloggen – jeg leser den bl.a. for å få en kontrast de mer konservative nettstedene jeg også besøker, og det er noen dyktige folk som skriver om liturgi der. En benediktiner med svært norske (+svenske og tyske) aner forteller om sin oppvekst, og svarer på spørsmål om sin konversjon fra luthersk til katolsk tro:

When people hear that I was raised Lutheran, they sometimes become curious and ask three questions: 1) From which Lutheran synod? 2) When did you convert? and 3) Why?

I’ll attempt to formulate my thoughts here in response to these recurring questions in hopes that this exercise might help me to reflect on my personal religious wanderings while also creating a means for sharing these thoughts.

My home parish, Vinje Lutheran Church in Willmar, Minnesota, was originally part of the Synoden for den Norsk Evangelisk Lutherske Kirke i America (the Norwegian ethnic synod which was affiliated with the state church in Norway). Today, Vinje is part of the larger ELCA. My grandfather (mother’s father) was a pastor of the Synoden and preached in both Norwegian and English. I also have an uncle who is an ELCA pastor, and my mother’s cousin is a retired ELCA bishop. On my father’s side, my grandmother was Augustana Synod (the Swedish ethnic church which is now ELCA), and my grandfather was baptized and confirmed Missouri Synod (German ethnic). However, my dad was raised in the Norwegian church because my Swedish grandmother and German grandfather joined a Norwegian congregation.

Det er nesten utrolig det går an å ha en så norsk oppvekst i USA! Han går så videre og forteller hvorfor han konverte (et ord han absolutt ikke liker å bruke) til Den katolske Kirke – det ser ut til å være mest musikken som gjorde det.

I kommentarene til dette innlegget, er det en helt ting, også den kirkekritikken som er typsik for denne bloggen:

… It appears that the forthcoming Assisi interfaith gathering on the 25th anniversary of the original event will be a repudiation by Pope Ratzinger of the earlier event. Not only will the interfaith prayer aspect disappear, but the ecumenical dimension will also be removed. Instead Benedict XVI will pray in St Peter’s the night before with the catholic faithful. And other christian churches are invited to do something similar. The image of filletting comes to mind. …

… I agree. Why even bother with Assisi. Better to call it off than to treat it so ungenerously and with such a legalistic attitude. Pope Benedict appears to be genuflecting again to the neo Ultramontanist harpies and the SSPX crowd. …

Hundrevis av anglikanere blir katolikker

Avisa Dagen skrev for et par dager siden (og Vårt Land hadde en lignende artikkel i papiravisa, om de mange hundre anglikanerne i England og Wales som denne uka blir opptatt i Den katolske Kirke:

I Storbritannia forbereder i alt 33 større grupper av anglikanere seg til å bli opptatt i Den katolske kirke i dagene før påske. Ifølge nyhetsbyrået Kathpress dreier det seg om ca 20 prester og 600 legfolk, som vil slutte seg til det nyoprettede ordinariatet «Our Lady of Walsingham». Etter flere ukers forberedelser vil de konvertere skjærtorsdag eller 1. påskedag, hvor de vil motta fermingssakramentet (konfirmasjonssakramentet) og offisielt bli opptatt i Den katolske kirke. Den første prestevielse til det nye ordinariatet vil skje i pinsetiden.

Vatikanet etablerede i november 2009 gjennom det pavelige dekretet «Anglicanorum cætibus» en ordning for anglikanere som ønsket å tre inn i Den katolske kirke. Dermed er det blitt mulig for grupper av anglikanere å konvertere til den katolske tro og samtidig beholde en rekke av sine egne tradisjoner. I den kommende tid vil det bli etablert lignende ordinariater i USA, Canada og Australien, opplyser Rom.

Dette er interessant lesning, men jeg reagerte litt på det lave tallet som ble nevnt. BBC melder her om 900 lekfolk og 61 prester. Og her kan vi lese om 1000 lekfolk og 64 prester.

Bildet under viser Mgr Keith Newton. «He is picutred at Southwark Cathedral after receiving former Anglicans into full communion with the Church on Tuesday. Note the crozier. He is not just a Protonotary Apostolic, but an Ordinary.»

Første økumeniske gudstjeneste i en katolsk kirke i Norge


St Olav skriver svært begeistret 5. februar 1966 om aller første gang en økumenisk gudstjeneste i Norge ble holdt i en katolsk kirke, med stor oppslsutning fra katolikker og protestanter – kirken var overfylt. (Vi ser også på bildet at det gamle alteret og kommunionsbenken fortsatt er på plass. Og bordalteret, som vi så var i bruk så tidlig som desember 1964, tas tydeligvis inn bare av og til.) Her er hele teksten:

VED ET VENDEPUNKT

En stor og merkelig begivenhet», sa biskop John W. Gran om det som fant sted i vår katolske domkirke tirsdag 25. januar. Sin vane tro tok han ikke munnen for full – andre brukte sterkere ord. Avslutningen av den årlige bønneuke for kristen enhet ble en skjellsettende begivenhet. Det mangfold av kristenmennesker som fylte St. Olavs kirke til siste ståplass, de titusener som undrende leste dagspressens dekning av hendelsen, de hundretusener som så utsnitt av den på TV-skjermen – alle fikk de visst, sterkere eller svakere, følelsen av en ny situasjon. De er ikke på villspor.

Uken som helhet, og ganske særlig det «økumeniske fellesmøte» løste ingen av de alvorlige doktrinale problemer som fremdeles preger vår splittede kristenhet. Men den løste hjertene hos svært mange som hittil kanskje hadde betraktet «økumenikken» som en mer eller mindre sær spesialitet: Få av de som så ledende norske kristne samles om Guds ord og forkynnelse på hverandres kirkegrunn kunne unngå å oppleve det som en befrielse og en forpliktelse.

Det betyr et stort skritt fremover for et enhetsarbeide som hos oss i Norge hittil har vært ille forsinket. …

Mer om presiseringen av «Summorum Pontificum»

Father Z. skrev for nylig mer om den kommende presiseringen av pave Benedikts «frigjrøing» av den tradisjonelle latinske messen:

… The claim was made that after the Instruction was drafted by the Pontifical Commission “Ecclesia Dei“, the President of the same who is also Cardinal Prefect of the CDF, Card. Levada, perhaps with the aid of Card. Canizares of the CDW, made it far more restrictive.

The Instruction went to the Pope for his approval.

In the meantime, various people intervened.

The Pope has, if the claims are correct, caused the previous, favorable draft, to be adopted. It will favor, rather than restrict, the provisions of Summorum Pontificum.

Though this is all at the level of rumor, it is nonetheless plausible. …

Ifølge dette var det pave Benedikt selv som ønsket at det nye dokumentet ikke skulle begrense bruken av den tradisjonelle messen på noen måte. Om denne informasjonen / disse ryktene viser seg å være korrekte, vil vi finne ut etter hvert.

P. Finn Thorn: En evangelisk-katolsk kirke?

I St Olav første nummer 1964 skriver p. Thorn en lang artikkel om økumenikk, som interessant nok bruker begrepet «evangelisk-katolsk», som jeg støtte på i USA i 1991, da jeg var der for å studere luthersk kirkeliv – og som påvirket meg sterkt i katolsk retning. (Les mer om Evangelical Catholic her.)

P. Thorns artikkel er interessant bl.a. fordi den må være noe av det første som er skrevet om emnet i Norge – faktisk før Vatikankonsilet var ferdig. Artikkelen kan leses i sin helhet er:

En evangelisk-katolsk kirke?

AV PATER FINN D. THORN

(Fra redaksjonen: Følgene av at den katolske kirke i sin tur, efter årtiers nølen, har kastet sin tyngde inn i de kristne enhetsbestrebelser i vår tid, synes foreløbig uoverskuelige, En bevegelse er i gang som i løpet av bare et par år allerede har gjort virkelig hva ingen trodde mulig på ennå et halvt århundre, og som nær sagt måned for måned forandrer verdenskirkens åsyn. Ennå er de kristnes enhet i én kirke en fjern realitet. Hvordan skal den kunne fremmes? Pater Thorns artikkel analyserer en av de veier utviklingen kan komme til å ta.

Av den moderne nytestamentlige forskning fremgår det med stadig større klarhet at Kristi kirke er en synlig realitet. Selv en så lite katolsk innstillet teolog som Emil Brunner, uttaler at «tanken om den usynlige kirke er fullstendig fremmed for Det nye testamente». Men da reiser spørsmålet seg: Hvor er i dag denne Det nye testamentes synlige kirke? Svaret kan ikke bli at alle de synlige kirkesamfunn til sammen utgjør Kristi kirke, for da står vi overfor en kirke som intet har å gjøre med den kirke som vi møter i Skriften. En slik innbyrdes splittet kirke kan ikke være den kirke som Det nye testamente omtaler som Kristi legeme, for der kan ikke være flere Kristi legemer. Ifølge Skriften hører enheten med til kirkens vesentlige kjennetegn: «Det er ett legeme og én Ånd, likesom dere ble kalt med ett håp da kallet kom til dere; én Herre, én tro, én dåp; en Gud og alles Far.»

I stedet for å være ett i den ene synlige kirke som er Kristi legeme, er de kristne i det tyvende århundre skilt i tre store grupper: den romersk-katolske kirke, en ikke-romersk kirke – den ortodokse – og kirkesamfunnene utgått fra reformasjonen. …

Mange lutherske teologer er blitt katolikker

I denne artikkelen kalles dette «one of the most under-reported religious stories of the past decade». I Norge har vi også eksempler på det samme; på MF er tre professorer nå blitt katolikker, og ved opptagelsen av de to siste (i fjor og forfjor) var det nesten ingen publisitet rundt det. Anglikanere som konverterer får for tids mye oppmerksomhet, men det samme gjelder ikke lutheranere – leser vi:

One of the most under-reported religious stories of the past decade has been the movement of Lutherans across the Tiber.

What first began with prominent Lutherans, such as Richard John Neuhaus (1990) and Robert Wilken (1994), coming into the Catholic Church, has become more of a landslide that could culminate in a larger body of Lutherans coming into the collectively.

In 2000, former Canadian Lutheran Bishop Joseph Jacobson came into the Church. …

In 2003, Leonard Klein, a prominent Lutheran and the former editor of Lutheran Forum and Forum Letter came into the Church. Today, both Jacobson and Klein are Catholic priests.

Over the past several years, an increasing number of Lutheran theologians have joined the Church’s ranks, some of whom now teach at Catholic colleges and universities. They include, but are not limited to: Paul Quist (2005), Richard Ballard (2006), Paul Abbe (2006), Thomas McMichael, Mickey Mattox, David Fagerberg, Bruce Marshall, Reinhard Hutter, Philip Max Johnson, and most recently, Dr. Michael Root (2010).

“The Lutheran church has been my intellectual and spiritual home for forty years,” wrote Dr. Root. “But we are not masters of our convictions. A risk of ecumenical study is that one will come to find another tradition compelling in a way that leads to a deep change in mind and heart. Over the last year or so, it has become clear to me, not without struggle, that I have become a Catholic in my mind and heart in ways that no longer permit me to present myself as a Lutheran theologian with honesty and integrity. ….

Les hele artikkelen her.

Msgr. Keith Newton


Her er nyheter fra sist uke; de tre tidligere anglikanske biskopene som ble katolikker 1. januar og katolske prester uken etterpå, er nå blitt monsignorer – leder av ‘Ordinariatet», msgr. Keith Newton, har blitt monsignore av en grad jeg aldri har hørt om før. Fra ordinariatets nettsider:

17th March 2011

It was announced today that the Ordinary of the Personal Ordinariate of Our Lady of Walsingham has been honoured by His Holiness, Pope Benedict XVI, and has been elevated to the rank of Protonotary Apostolic.

Fr John Broadhurst and Fr Andrew Burnham have also been honoured by being elevated to the rank of Prelate of Honour.

As such, all three priests are now known as Monsignor.

Vatikanet gjør tydeligvis alt nødvendig for at dette skal kunne lykkes. Msgr. Newton kan nå gjøre 90% av det en biskop kan gjøre, uten å være biskop (som han ikke kan bli, siden han er en gift mann).

Pavens tilbud til anglikanere også aktuelt for lutheranere?


I siste nummer av «The Portal», som skriver om ‘Ordinariatet’ i England (og som kan leses her), intervjues kardinal Levada og Fr Hermann Geissler, og de sier bl.a.:

….. The Ordinariate is provided for Anglicans; but could this model be used for other groups? We know from Forward in Faith contacts in North America and Scandinavia that there are Lutherans who may well benefit from a similar model to the Ordinariate, would this be possible? The CDF acknowledged that this was an important question. Already they were receiving similar requests from Lutherans. Would this model be of use to them? “The Holy Father will do all he can to bring other Christians into unity.” ‘Seek ye first the Kingdom of God and everything else will be given you.’

Fr Hermann concluded, “Thank you sincerely for coming to Rome. We pray for you that the Ordinariate goes well. Priests are already ordained. We must be faithful to unity. We will do all we can to help you together with the Bishops of England and Wales. Be encouraged by the words of Jesus Christ, ‘Seek ye first the Kingdom of God and everything else will be given you.’ There will be suffering, but God will guide us.”

We thanked Cardinal Levada and Fr Geissler, and as we left the Vatican marvelled at the generosity and warmth of the welcome. We do indeed life in
interesting times.

Troskongregasjonen mer velvillig enn de engelske biskopene

Troskongregasjonen ønsket at prestene som går inn i det nye ‘ordinariatet’ i England ikke skal trenge å vente lenge før de blir ordinert – de skal opptas i Kirken askeonsdag i år og prestevies pinsedag. De engelsk biskopene ønsket at de skulle forberede seg et helt år (vanligvis er det minst tre år, og enda mer om man er gift), men her var det Trokongragasjonen som bestemte. Fra the Tablet:

The English and Welsh Catholic bishops were overruled in their request for former Anglican clergy wishing to join the ordinariate to undergo at least one year’s formation before ordination as Catholic priests. It is understood that the Catholic bishops wanted a longer period of formation for clergy but the Vatican’s Congregation for the Doctrine of the Faith (CDF), which has overall jurisdiction of the ordinariate, said they should be ordained more quickly. Ordinariate-minded Anglican clergy who resign from the Church of England by Ash Wednesday are due to be ordained at Pentecost, after just a few months’ formation.

Ny ordinasjon av tidligere anglikansk biskop

I går kunne vi lese følgende melding fra England:

Former Anglican bishop, Edwin Barnes, will be ordained to the sacred order of deacons by the Bishop of Portsmouth, the Rt Revd Crispian Hollis, today. We offer him and his wife, Jane, our prayers and best wishes on this important day for them and for the Personal Ordinariate of Our Lady of Walsingham. May our Lady of Lourdes, whom Jesus can refuse nothing, pray for him.

Etter diakonvielsen skrive han selv mer om det som skjedde – her.

Les hele heftet «Hva har Luther å gi oss?»

Jeg har nå korrekturlest og lagt ut hele dette heftet fra 1937, der pater Lutz skriver om Martin Luther og Lutherdommen. Les det her.

P. Lutz ser Luthers grunnproblem i hans radikale forståelse av den trellbundne vilje, som fører lutherske kristne på villspor på flere måter. Her er et par utdragg fra slutten av boka:

Det ville være en forvrengning og en helt urettferdig anklage å erklære lutheranerne for blottet for sann kristendom. Vi vet godt at Luther selv ofte taler som en kirkefar og en mystiker. I mange av hans prekener, bibelkommentarer og brev finner vi virkelig oppløftende tanker, fremført ned en sann kristen glød. Vi innrømmer også gjerne – alle katolske historikere gjør det – at hans avsky mot den katolske kirke delvis kan forklares ved kirkens forfall på hans tid.

Imidlertid må vi ha lov til å kalle for lutherdom det som Luther selv erklærte for ekte lutherdom, det som han selv betraktet som grunnlaget til sin egen kristendomsoppfatning, og det er uten spor av tvil den lære han forkynner i boken «De servo arbitrio». Vi må likeledes ha lov å trekke de slutninger som ligger gjemt i Luthers grunnprinsipper, især når vi er oppmerksom på at selve historien praktisk har trukket dem. Når vi finner hos Luther selv og hos Lutheranerne sannheter og livsverdier de har felles med de apostoliske fedre, med Augustin, Bernard og med den tyske mystikk fra det 14. og 15. århundre, så kaller vi dette ikke for Lutherdom, men for katolsk kristendom. …

… I denne livsoppfatning, som går ut på å la det dyriske fortrenge det åndelige, bunner alt det vi opplever i våre dager av moralsk forfall, av åndelig nød, av råhet og ufred i samfunnene og i verden.

Like overfor denne nød er Lutherdommen maktesløs. Den betyr i sitt innerste vesen nettopp en fare for den menneskelige person. Hva nytter det å hevde fornuft og viljefrihet i vårt forhold til naturen, når de erklæres for verdiløse i det religiøse liv, når de ikke blir delaktige i Jesu frelse? Moralloven rives således ut av dens nødvendige forbund med religionen og mister sin forpliktende kraft på samme tid som «loven» settes i motsetning til «nåden». Deri ligger f.eks. forklaringen for den ansvarsløse lettsindighet hvormed Lutherske teologer fritar seg selv og andre fra den kristne familiemoral. Deri bunner også Lutherdommens avmakt mot sosial uorden og sosiale urettferdigheter. Har religionen mistet sin autoritet som den moralske personlighets norm og kraftkilde, så er denne verden overlatt til sine egne lover, til de økonomiske og politiske krefters frie spill», som på ingen måte bør forstyrres av den visdom og den rettferdighet vi lærer i Guds rike.

Menneskeslektens enhet har Luther aldri fornektet. Men også her maktstjeler han den kristne religion. Det internasjonale samfunn, som er den høyeste oppgave for vår tids politikk, dersom den ærlig etterstreber freden, har sitt forbillede og sin overjordiske kraftkilde i det overnasjonale samfunn som er den katolske kirke. Luther har i ord og gjerning fornektet kirkens universelle karakter. Og ikke bare det. Den religiøse myndighet han frakjente paven, biskopene og prestene overdrog han staten, og styrket således, ved en slags religiøs vigsel, en av de mest skjebnesvangre politiske villfarelser, en av hovedårsakene til den internasjonale ufred, nemlig den absolutt suverene stat.

Skroll til toppen