Teologi

Her er et utdrag av kapittel av av pastor van der Burgs bok «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan«:

XII. Marias legemlige opptagelse til himmelen.

Etter å ha fullendt sitt jordiske liv er Guds hellige mor både med legeme og sjel blitt opptatt til den himmelske herlighet. Denne lære, som nylig (1 nov. 1950) høytidelig ble proklamert som dogme, har vært kristentro helt fra oldtiden av. Et bevis på dette er den eldgamle årlige minnefest, som allerede i det 6. århundre ble feiret både i øst og vest, noe som forutsetter at troen på Marias legemlige opptagelse til himmelen eksisterte lenge før. Inntil den dag i dag står festdagen nevnt i den offisielle norske almanakk som «Marimesse om høstcn» (15 aug.). At dagen ble holdt for særlig betydningsfull, fremgår av at den (helt siden det 9. årh.) ble feiret med en oktav og ble forberedt med en fastedag. Om troen på Marias legemlige opptagelse finner vi også tydelige uttalelser i den gamle greske liturgi (noen fra kort tid etter kirkemøtet i Efesus i 431). I den gresk-orthodokse kirke ble denne lære endog høytidelig erklært for et dogme (på et konsilium i Jerusalem i 1677). Også nestorianerne og monofysittene (i Armenia og Abessinia), som i 5. og 6. årh. skilte seg fra den katolske Kirke, beholdt troen på Marias legemlige opptagelse til himmelen. De har sikkert ikke overtatt den fra den katolske Kirke etterat de skilte seg ut. Vi kan videre henvise til det faktum at det fra historien ikke kjennes noen relikviedyrkelse som Marias legeme har vært gjenstand for. Og dette sier meget, når vi tar i betraktning den pietet som Kirken fra de første kristne tider av har vist de helliges levninger. Man har bevart relikviene av apostlene og av flere andre hellige fra den apostoliske tid. Men aldri har noen by eller kristen menighet påstått å eie levninger av Marias legeme. …

…. Dogmet om Marias legemlige opptagelse til himmelen har som så mange andre dogmer gjennomgått en modningsprosess. Inntil det 13. århundre møter vi ennå tvil hos en del teologer. Fra den tid, og særlig etter proklamasjonen av dogmet om Marias uplettede unnfangelse i 1854 var det praktisk talt enstemmighet. I året 1946 sendte paven et brev til alle biskoper i hele verden for å høre deres mening. I dette brev henviser han til de utallige bønnskrifter som den -hl. Stol i det siste århundre hadde mottatt (fra 113 kardinaler, 2523 biskoper, 82 000 andre geistlige og over 8 000 000 alminnelige troende) med anmodning om en høytidelig dogmeerklæring. Det er en feiltagelse når protestantene mener at det først etter pavens proklamasjon er blitt en samvittighetsplikt for oss katolikker å tro på Marias legemlige opptagelse til himmelen. …

Les hele kapittelet her.

Jeg har nå korrekturlest de først 12 kapitlene av pastor van der Burgs bok «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan» Her er starten av kapittel 11:

XI. Marias uplettede unnfangelse.

Den katolske Kirke lærer at Maria er blitt fritatt for arvesynden. Vi kaller dette privilegium hennes «uplettede unnfangelse». Det betyr ikke at Maria er unnfanget på en overnaturlig måte, men at hennes sjel fra det øyeblikk den ble skapt ved hennes unnfangelse i mors liv, var i nådens stand (dvs. hadde barnekåret hos Gud) i kraft av Kristi forutvirkende fortjenester. Marias uplettede unnfangelse betyr altså heller ikke at hun ikke trengte Kristi frelsesgjerning. Som Adams barn kunne også hun bare gjennom Kristus oppnå sin evige salighet. Men Kristi frelsende nåde virket hos henne slik at hun faktisk aldri har vært i syndens tilstand.

Også denne lære er en konsekvens av at Maria er den nye Eva, som ble lovt oss istedenfor vår falne stammor. Gud, som gav oss sin elskede Sønn som en mer fullkommen Adam enn den første, ville ikke gi oss en ny Eva som med hensyn til nådelivet var mindre fullkommen enn den første Eva før syndefallet. Djevelens særlige fiendskap mot (dvs. maktesløshet overfor) den nye kvinne utelukker at hun noensinne har vært i hans makt. Det var et fiendskap som stilles på linje med det fiendskap Gud lovte å sette mellom djevelen og kvinnens sæd, Kristus.

Et menneske som engang har hatt arvesynden, beholder i hele sitt liv som en ettervirkning det uordnede begjær, som gjør at djevelen fortsatt har en viss makt over det. Derfor lærer Bibelen at «vi alle», også etterat vi ved dåpen er blitt renset for arvesynden, «snubler i mange ting» (Jak. 3, 2). Det uordnede begjær er som et sårmerke, som stadig minner om det bit vi engang har fått av den giftige slange. Når vi derfor av det særlige fiendskap mellom slangen og kvinnen må slutte at Maria er blitt bevart for personlige synder, må vi samtidig (på grunn av sammenhengen mellom arvesynden og det uordnede begjær) anta at hun også er blitt bevart for arvesynden. Hun hadde ikke noe sårmerke etter arvesynden, fordi hun aldri har hatt arvesynden. …

Les hele kapittelet her.

med en redegjørelse for læren om hennes opptagelse i himmelen

Oslo – St Olavs forlag 1952
Av pastor Dr. teol. J. van der Burg

Dette heftet – som ble ferdigskevet og fikk imprimatur høsten 1951, og utgitt i 1952 – kan nå leses her. Og her er innholdsoversikten:

I. Maria er den nye Eva, som ble forutsagt allerede straks etter syndefallet
II. Engelens budskap
III. Forventningen om den nye kvinne hos profetene
IV. Maria i Høysangen
V. Kvinnen, kledd med solen
VI. Maria er den nye Eva, ikke bare ved sin hellighet, men samtidig ved sin lidelse
VII. «Se, der er din mor»
VIII. Marias andel i Jesu åpenbaring. Bryllupet i Kana
IX. At Maria med hensyn til vår frelse inntar den samme plass som Eva med hensyn til vårt fall, er noe som Kirken alltid har lært
X. Marias jomfruelighet
XI. Marias uplettede unnfangelse
XII. Marias legemlige opptagelse til himmelen
XIII. Nådens mor – Himmeldronningen
XIV. «Se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig»
XV. Mariadyrkelsens betydning for den kristne tro
XVI. Mariadyrkelsens betydning for det moralske liv
XVII. Rosenkransen

Jeg nevnte nylig pater Thorns hefte om Jomfru Maria, som ble utgitt helt i starten av 1951. Senere samme år kom pastor van der Burg med et større hefte (75 s) om Jomfru Maria – som jeg nå har begynt å skanne inn. Det er klart at disse to heftene ble utgitt rett etter at dogmet om Jomfru Marias opptagelse til himmelen ble erklært året før – som et svar på mange protestanters innsigelser, vil jeg tro. I forordet til heftet skriver pastor van der Burg:

Den katolske Kirke tilber ikke Maria. Vi ærer henne og ber om hennes forbønn, men viser henne ikke noen guddommelig dyrkelse. Kristus er Gud og derfor uendelig opphøyet over Maria. Det er for Sønnens skyld at vi ærer moren. Han alene er vår Frelser. Men avhengig av Kristus inntar jomfru Maria en særlig plass i Guds frelsesplan. Og Gud vil at vi skal erkjenne det. Marias plass i Guds frelsesplan kan i all korthet uttrykkes med at hun er den nye Eva, som skulle virke med til vår frelse på lignende måte som vår første stammor har virket med til vårt fall. Hun er de frelstes mor i en virkelig betydning. Å bevise og forklare dette er hovedhensikten med foreliggende skrift.

Maria er de frelstes mor fordi hun er Frelserens mor. Men hennes medvirken til vår frelse besto ikke bare i hennes fysiske morsfunksjon, men meget mer i hennes hellighet (med hennes tro og gudhengivne liv), som var nødvendig for at hun kunne bli Guds mor. Dessuten hadde – som vi vil se – også hennes lidelse en særlig betydning i Guds frelsesplan.

At den kvinne som Guds Sønn ville bli født av, måtte eie en særlig hellighet, er innlysende. Når «det sømmer seg hellighet for Guds hus» (Salme 93, 5), hvor meget mer da for Guds mor? Et menneske må ha et rent hjerte for å motta Jesu hellige legeme og blod i den hellige Nattverd (Joh. 13, 8; 1 Kor. 11, 27-28). Men hvor meget helligere måtte ikke hun være som Guds Sønn ville ta sitt legeme og blod fra?

Denne særlige hellighet virket Gud i henne på grunn av Kristi forutsette fortjenester; men den var samtidig noe som etter Guds vilje krevdes til Kristi komme (og således også til vår frelse). Den egentlige årsak til vår frelse er Guds frivillige godhet. Men hans barmhjertige beslutning om å frelse oss ved å la sin Sønn bli inkarnert i vår slekt omfattet også det mirakel at Han beredte for Ham en verdig mor.

I 1951 ga dominikanerpater Finn Dominique Thorn ut et dokument han kalte: Kristus-tilbedelse og Maria-vyrdnad. Det var «betraktninger i anledning proklamasjonen av dogmet om Jomfru Marias opptagelse i himmelen» året før. Heftet som kan leses HER eller i pdf-format HER åpner slik:

Den 1. november 1950 gav pave Pius XII. en dogmatisk formulering av den gamle katolske tro på Jomfru Marias opptagelse i himmelen. At vi her ikke står overfor noen ny lære har vi bl. a. et vitnesbyrd om i den offisielle almanakk som utgis av Oslo Universitet. Der leser vi den 25. mars: Marimesse om våren. Den dagen feiret våre forfedre Marias bebudelse. Den 15. august leser vi: Marimesse om høsten. Den dagen feiret våre forfedre Marias opptagelse i himmelen. Det «nye» dogme er altså ikke noe nytt. Det bekrefter høytidelig en gammel kristen tro som også var våre forfedres tro.

Overfor denne gamle kirkelige tradisjon står norske protestantiske kristne i dag temmelig uforstående. Marimesse om våren – Marias budskapsdag – feires ennå i den lutherske statskirke. Men Marimesse om høsten – Marias opptagelsesfest – er ikke bare forsvunnet, den har i den siste tid endog vært gjenstand for lite forståelsesfulle angrep. Pavens proklamasjon av dette dogme er blitt karakterisert som et «kjempemessig kuriosum». Redaktøren av «Vårt Land» er endog gått så langt som til å avfeie det hele som «menneskedyrkelse for ikke å si likefram blasfemi».

Det er grunn til å stanse litt ved denne indignasjon fra protestantenes side. Hva er det som ligger til grunn for den? Vi kan se bort fra det vanlige, affektbetonte kompleks som gjør at enkelte protestanter fullstendig mister sin dømmekraft bare de hører ordet katolsk. Det er noe annet og dypere som ligger til grunn for indignasjonen denne gang. Det er neppe feilaktig å gå ut fra at den først og fremst har noe å gjøre med den sterke ekumeniske interesse som i dag gjør seg gjeldende blant katolikker og protestanter. Vår tids åndelige situasjon er så alvorlig at den maner de kristne til å stå sammen. De kristne kan ikke fortsette sin bekjempelse av hverandre når de selv trues av en felles ytre fiende. Stillet overfor de hedenske ideologier kan det bli skjebnesvangert at også kristendommen er merket av Splittelsens tegn. ….

Her kan man lese hele kapittel XXII i boka «Kjenn din religion«:

XXII. SYNDEN

Ved å handle imot Guds vilje, slik som vi kjenner den gjennom Guds og Kirkens bud og vår samvittighet, gjør mennesket seg skyldig i synd. Årsaken til denne ulydighet er først og fremst det onde begjær som arvesynden etterlater seg i vår natur, og som gjør oss tilbøyelig til å glemme vårt evige endemål, salig, heten i Gud, for å søke vår lykke i de skapte ting. «Hver især fristes når han drages og lokkes av sin egen lyst» (Jakob 1, 14). Det onde begjærs makt blir øket ved verdens dårlige eksempel. «Alt det som er i verden er kjødets lyst og øynenes lyst og hovmod, og disse ting er ikke av Faderen, men av verden» (1. Joh. 2, 16). Med «verden» mener evangeliet menneskeheten for så vidt den lever etter sin syndige naturs impulser, i opprør mot Gud og søker å fortrenge Guds rike. Men det onde begjær kan også direkte påvirkes av Satan. Han kalles nettopp «fristeren». De onde ånder har vel ingen makt over vår frie vilje. Og ennå mindre har de makt over en sjel som eier nådens liv. Men med den makt de har over den materielle verden, kan de påvirke den del av vår natur hvor det sjelelige og det legemlige møtes, altså vår fantasi og vare sanser. Således framkaller de syndige drifter og illusjoner.

Gir mennesket etter for det onde begjær i den grad at det bevisst og frivillig vender seg bort fra Gud, for å søke sitt høyeste gode i sin egen onde vilje, eller i verdens rikdom eller vellyst eller i makt og ære eller i noe skapt i det hele tatt, så blir synden en dødssynd. Den dreper ikke det naturlige liv, men nådens liv går tapt, og mennesket er hjemfallen til den evige død. «Dersom de lever etter kjødet skal de dø; men dersom de dreper kjødets gjerninger ved Ånden skal de leve» (Rom. 8, 13). En dødssynd forutsetter altså to ting: …

Pater A. J. Lutz skriver om hva synd erLes mer »

Jeg har nå skannet inn og korrekturlest hele boka «Kjenn din religion» av pater A. J. Lutz, O.P. – den kan leses her. OPPDATERING: Den kan også lastes ned som pdf-fil HER.

Under ser man en oversikt over alle kapitlene.

FORORD
I. Åpenbaringen
II. Gud
III. Gud og verdensaltet
IV. Guds forsyn
V. Den guddommelige Treenighet
VI. Mennesket og syndefallet
VII. Jesus, Gud og menneske
VIII. Guds Sønns liv på jorden
IX. A. Jesu lidelse og offerdød – B. Jesu død som årsak til vår frelse
X. Jesu absolutte syndefrihet og fullkomne hellighet
XI. Kristus i herligheten
XII. Antikrist
XIII. Nådens liv
XIV. De overnaturlige sjelsevner
XV. Kirken
XVI. Den kristne moral
XVII. Våre plikter mot Gud
XVIII. Kjærlighet til oss selv og til våre medmennesker
XIX. Krig og fred
XX. De fire hoveddyder
XXI. Kirkens bud
XXII. Synden
XXIII. Sakramentene
XXIV. Sakramentaliene
XXV. Bønn og liturgi
XXVI. Døden og det hinsidige
XXVII. Tidenes ende

Slik skriver p. A. J. Lutz i siste del av kapittel 15 i sin bok «Kjenn din religion – ganske balansert og interessant:

G. «Utenfor Kirken er det ingen frelse».

Ut fra Kirkens vesen som «Kristi Legeme» må vi også forstå en grunnsetning som den katolske Kirke urokkelig holder fast ved, så meget forargelse den enn vekker, nemlig grunnsetningen: «Extra ecclesiam nulla salus». («Utenfor Kirken er det ingen frelse»). Kirkens motstandere kaller det for intoleranse. ja, den katolske Kirke er intolerant som Jesus selv var det. Jesus er uendelig kjærlig og overbærende med syndere og villfarende mennesker; men selve synden og selve villfarelsen er han ubønnhørlig imot. «Hva samfunn har rettferdighet med urett? og hva samfunn er det mellom lys og mørke? Og hvilken samklang er det mellom Kristus og Belial?» (2. Kor. 6, 14-15). Usannheten kan aldri ha rett mot sannheten; heller ikke kan den stå på like linje med sannheten. Gud ville opphøre å være Gud, dersom han kunne vedkjenne seg læresetninger som går ut på det motsatte av hva han har åpenbart; eller dersom hans åpenbaring inneholdt selvmotsigelser. Kristus ville opphøre å være Guds Sønn og verdens Frelser, dersom han kunne anerkjenne som sann og ekte kristendom påstander og meninger som står i motsetning til den apostoliske tradisjon. eller tåle sammenslutninger som er i opprør mot den Kirke han har stiftet. Når han taler med strenge ord til mennesker, så er det nettopp til de mennesker som forsøker å stenge veien til sann, heten for andre, til de mennesker som hårdnakket synder mot lyset. «Hver plante som ikke min himmelske Fader har plantet, skal rykkes opp med roten. La dem fare; de er blinde og veiledere for blinde; men når en blind leder en blind, faller de begge i grøften» (Matt. 15, 13-14). Det er den samme Kristus som i alle tider og gjennom den apostoliske læremyndighet uttaler sitt ubønnhørlige nei til alle påstander som går imot den lære han har betrodd til sin Kirke; den samme Kristus som frakjenner heretiske sammenslutninger evnen til å føre menneskene til Gud.

Disse fordømmelser som Kirken uttaler, retter seg imidlertid ikke mot de enkelte villfarende mennesker. …

«Utenfor Kirken er det ingen frelse».Les mer »

Jeg har nå gjort klar kapittel 14 og 15 av boka – klikk på lenkene under for å lese dem.

XIV. De overnaturlige sjelsevner

A. Troen – B. Håpet – C. Kjærligheten – D. De overnaturlige moralske dyder – E. Den Hellige Ånds gaver – F. Andre nådegaver – G. Fortjenesten

XV. Kirken

A. Kirken som Kristi Legeme – B. Kirken som synlig samfunn – C. Tradisjon – D. Ufeilbarhet – E. Bibelen – F. Den sanne Kirkes synlige egenskaper – G. «Utenfor Kirken er det ingen frelse»

Pater A. J. Lutz skriver i sin bok «Kjenn din religion» i siste kapittel om Tidenes ende. Kapittelet (som kan leses her) har fire hoveddeler: 1. Kristi gjenkomst (Parousia) – 2. Kjødets oppstandelse – 3. Dommedag – 4. Den nye himmel og den nye jord

Om Den nye himmel og den nye jord skriver han følgende:

4. Den nye himmel og den nye jord.

Verdensaltet ble skapt for menneskets skyld. Jorden er menneskeslektens bosted. Alle naturkrefter medvirker til å skaffe oss de livsvilkår vi trenger til vår legemlige tilværelse, samtidig som universet er en åpenbaring av Skaperens allmakt og visdom og hjelper menneskene til å finne Gud. Når menneskeslekten ved kjødets oppstandelse og den siste -dom har nådd sitt evige endemål, når de salige med udødelige og forklarte legemer er gått inn i himmelen, har også verdensaltet nådd målet for sin utvikling. Dets tjeneste er avsluttet. Legemet trenger ikke føde lenger, og ånden ser Guds allmakt, visdom og skjønnhet i Gud selv. Verden blir ikke tilintetgjort. Mennesket fortsetter jo også sin legemlige eksistens. Men den vil gjennomgå en forvandling som svarer til den legemlige og sjelelige forvandling som er foregått med mennesket selv. Likesom mennesket blir opphøyet til en tilstand av overjordisk klarhet, renhet, frihet, således vil også det materielle verdensalt ved en hemmelighetsfull lutring bli frigjort fra forkrenkelighetens lov. «Hele skapningen venter med lengsel på Guds åpenbaring. Skapningen er nemlig lagt under forgjengelighet, ikke med sin vilje, men etter hans vilje som la den under (forgjengeligheten) i håp, fordi også skapningen selv skal frigjøres fra forgjengelighetens trell, dom til Guds barns herlige frihet» (Rom. 8, 19-21). «Himmel og jord skal forgå» (Matt. 24, 35). «Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var forsvunnet, og havet var ikke mer» (Joh. Åp. 21, l).

Hvorledes må vi tenke oss denne forvandling av verdensaltet? Herren selv kaller den «gjenfødelse» (Matt. 19, 28). Petrus sier at den skal skje gjennom ild. «Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene gå rundt med sterk fart; men himmellege, mene skal komme i brann og løses opp, og jorden med alle de verk som er på den, skal bli brent opp. Siden alt dette skal gå under, hvor burde de ikke da være ivrige i hellig ferd og gudsfrykt, de som venter og stunder etter at Herrens dag skal komme, da himlene skal brenne og løses opp, og himmellegemene smelte i ildens hete! Men etter hans løfter venter vi på nye himler og en ny jord hvor rettferd skal bo» (2. Pet. 3, 10-13).

Slik er vår framtid. Naturforskere vil kanskje smile over denne idé om universets utvikling og påstå at intet i naturen berettiger oss til å anse den for mulig eller sannsynlig. Det kan så være hvis en ser på naturen bare med naturforskernes blikk. Men vi bør ikke glemme at den dypeste av alle naturlover er tingenes sammenheng med deres evige urgrunn, Gud. Naturkreftene er hva de er fordi Guds skapende allmakt alltid er virksom i dem. Og så lærer Guds åpenbaring oss at verden er til for menneskets skyld og mennesket for Guds skyld. Menneskets endemål er en overnaturlig og evig varende delaktiggjørelse i Guds eget liv og salighet. For å føre oss fram til målet kom Gud selv til oss i menneskelig skikkelse. Hele den materielle verden fikk da det høye kall og den høye adel gjennom menneskets legemlige natur å være forenet med Guds Sønn. Det er ut fra disse åpenbarte realiteter vår tro lærer oss å dømme om verdensaltet og dets framtid. Mot en vitenskap som bare bygger på hva øyet ser og øret hører og som mener at enden på alt er tilintetgjørelse og død, hevder vi at enden på alt er fornyelse, gjenfødelse, herlighet, og at verdensaltet, som allerede nu forkynner Guds ære, i all evighet vil være et strålende vitnesbyrd på at Gud er «den som er» (2. Mos. 3, 14) og at Gud er kjærlighet (1. Joh. 4, 8). 1 tanken på den nye himmel og den nye jord finner vi også en inntrengende advarsel mot å feste oss ved de forkrenkelige ting, som om vårt hjem var en verden som forgår. «Derfor sier jeg dere, brødre: tiden er kort. For resten bør de som har hustruer, være som om de ingen hadde, og de som gråter, som om de ikke gråt, og de som er glade, som om de ikke var glade, og de som kjøper, som om de ikke eide noe, og de som bruker denne verden, som om de ikke gjorde bruk av den; for denne verdens skikkelse går til grunne» (1. Kor. 7, 29-31).