Teologi

Jeg er nå i ferd med å skanne inn og gjøre ferdig enda en norsk, katolsk klassiker: «Katolisismen og det personlige gudsforhold» av dominikanerpater Lutz. Boka er fra 1927 og de ti første kapitlene kan leses her – og den begynner slik:

Personlighet, rett til uavhengig tenkning, rett til å leve og handle etter sin egen overbevisning og til å utvikle seg etter sine særegne anlegg, er ting som menneskene alltid gjør krav blir seg den menneskelige verdighet bevisst. En politiker som lar seg ta på slep av andre, en kunstner som blindt følger motens strømninger og lukker sitt øre for inspirasjonens stemme i sin egen barm, en vitenskapsmann uten egen dømmekraft i sitt forskningsarbeide, kan ikke gjøre fordring på vår fulle aktelse. Men enda mere forlanger vi personlighet i det religiøse liv. For uendelig mere enn av politikk eller kunst eller vitenskap avhenger vårt livs utfoldelse, vårt hjertes fred og vår evige skjebne av den stilling vi antar overfor Gud. Derfor skal det fremfor alt være vi selv som har det avgjørende ord i de spørsmål som angår vårt religiøse liv.

Nå er det en kjensgjerning at vi katolikker ofte beskyldes for å miskjenne eller undervurdere den personlige religions verd og nødvendighet. Den katolske form for kristent liv skal hindre dets fulle og frie utfoldelse. I religiøs henseende skal vi bare ha et forminsket personlighet; vårt forhold til Gud skal være blottet for den opprinnelighet og den inderlighet som svarer både til Guds krav og vårt eget hjertes lengsel.

Spør vi om grunnen til denne ringeaktende dom, så får vi følgende svar. «Den katolske kirkes autoritet er det som kuer det personlige liv. Den tynger på sjelen som et åk, og står som en skillevegg mellom Gud og den. En katolikk har ikke lov til å tenke annerledes enn paven i religiøse ting. Han behøver endog ikke å vite hva han skal tro; paven, biskopene, prestene vet det, og det er nok. En alminnelig legmann tror på hierarkiet uten å bry seg om hvor dets lære stammer fra, hva den inneholder, eller hvorledes den stiller seg til fornuften og den guddommelige åpenbaring. På samme måte er katolikkenes moralske liv ikke betinget av deres egen samvittighet, men av de lover som kirken pålegger. En sådan tilstand kan ikke annet enn kvele personligheten; for et religiøst initiativ blir umulig, tankelivet sovner inn, og det moralske liv mister karakteren av frihet og kjærlighet, for å utarte til mekanisk vanegjengeri. For enkelte kan vel dette formynderskap være til nytte. Der finnes jo alltid mennesker som mangler dømmekraft og viljeenergi og som gjerne finner seg i at andre tenker for dem og anviser dem deres plikt. Imidlertid lar den katolske kirkes autoritet seg ikke forene med den respekt som de fleste mennesker med rette føler for seg selv, heller ikke med Guds egne rettigheter, da Gud direkte vil virke i de kristnes sjeler.» Trelldom er et sterkt ord; dog finnes der ikke få protestantiske teologer som med forkjærlighet bruker det, når det gjelder å fremheve det mest karakteristiske trekk i vårt trosliv.

Blant de mange bebreidelser vi er gjenstand for er der ingen som vi mere ville ta oss nær av, dersom vi ikke i forveien visste at den beror på en misforståelse. Imidlertid akter vi å påvise hvordan en katolikk til tross for kirkens autoritet står i et personlig og intimt forhold til Gud, i et forhold av direkte og umiddelbart samliv med Ham, og at intet i vår oppfatning av kristendommen står i motsætning til den frihet som Kristus har bragt oss.

Jeg ferdig med bearbeidelsen av P. Lutz’ viktige bok om messen; den kan leses/ lastes ned i pdf-format her – den er på 62 A-4 sider.

(Jeg har bearbeidet språket en hel del, siden hans rettskriving fra 1928 var nesten helt dansk – enkle konsonanter for f.eks. tak og bøn, æ svært ofte der vi har e på norsk, at som infinitivsmerke etc – og det gjenstår nok en del småfeil som jeg må se på etter hvert.)

Om Arvesynden og den Bibelske Skapelsesberetning
Pastor Dr. teol. J. van der Burg – 1976

Dette heftet av pastor van der Burg var et av de siste hans skrev, selv om han hadde noen få (ny)utgivelser til fram til 1979 (se en oversikt over alle hans utguvelser her). Hans hefte om arvesynden åpner slik:

Et grunndogme i den kristne religion er læren om arvesynden, som har sammenheng med læren om Kristi soningsdød og med flere andre viktige trossannheter. Den går ut på at mennesket opprinnelig var skapt i hellighet og rettferdighet, og var fritatt fra døden. Disse privilegier skulle etter Guds bestemmelse gå i arv til hele etterslekten. Men på grunn av en stor synd, som vår stamfar gjorde, mistet han dem både for seg selv og for oss alle. At også hans etterkommere mistet dem, skyldes ikke deres etterligning av Adams eksempel (ved deres personlige synder), men deres enhet med ham ved avstamning. Arvesynden finnes også hos nyfødte barn, som ennu ikke har begått noen synd. Derfor må også disse bli døpt. Alt dette er troslære, som er definert bl. a. av Tridentinerkonsilet («Decretum de peccato originali»).

Og han skriver også:

… Arvesyndens eksistens fremgår for det første av Bibelens lære at Jesu soningsdød var nødvendig for alle mennesker. «Han gav seg selv til en løsepenge for alle» (1. Tim. 2, 6; Hebr. 2, 9). «Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh. 14, 6). Ingen – og derfor heller ikke små barn, som ikke har gjort noen personlig synd – vil komme i himmelen uten gjennom Kristi offerdød. Derfor må vi tro på en tilstand av unåde som menneskene er kommet i uavhengig av personlige synder.

En bekreftelse av det er de rituelle renselsesskikker som både før og etter Kristi tid er blitt anvendt også på barna. Det ordinære middel som Jesus har foreskrevet til renselsen fra arvesynden, er dåpen. «Sannelig, jeg sier deg: Uten å bli født av vann og Ånd kan ingen komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt» (Joh. 3, 5-6). …

Alle mennesker har fått del i den dødsdom Gud uttalte over Adam (1. Mos. 3, 19). «Alle dør i Adam» (1. Kor. 15, 22). Ved å forføre Adam til synd er djevelen blitt «en manndraper fra begynnelsen» (Joh. 8, 44). Også av dette faktum at vi har arvet døden fra Adam, kan vi slutte at vi har fått del i hans synd. «Døden er syndens lønn» (Rom. 6, 23). Alle dør i Adam, fordi alle har syndet i ham, dvs. mistet Guds vennskap ved hans synd.

LES HEFTET HER.

I kapittel XIII i sin bok om avlaten, den siste av kapitlene jeg har lagt ut på nett (les hele boka her), skriver p. Lutz ganske klart og tydelig at det er kjærligheten som er grunnlaget for den katolske avlatslæren:

Hele den tankegang som forklarer avlatslæren er i full overensstemmelse og i organisk sammenheng med den åpenbarte tro; så meget står fast for den kristne meditasjon som alvorlig fordyper seg i dogmene om frelsen, nåden og de helliges samfunn. Imidlertid er der en enda dypere realitet enn disse dogmer som ligger til grunn for avlaten; og den frem for alt er den prøvesten som setter oss i stand til å vurdere det ekte kristelige i avlaten. Kristendommens hjerte er kjærligheten. «Så har Gud elsket verden at Han gav oss sin Sønn, den Enbårne, for at hver den som tror på Ham ikke skal fortapes, men ha det evige liv.» (Joh. 3. 16). «Så har Gud elsket oss,» det er det som er kristendommens opphav. Guds første gave er Hans kjærlighet. For dennes skyld blev Guds Sønn menneske, døde for oss og gav oss det vi trenger for å nå frem til Ham. Vår tro, vår anger, vår bønn, vårt håp på de evige goder, vår kjærlighet til Gud og våre medmennesker, vårt moralske liv, alt det som er kristelig, spirer frem av denne første Guds gave.

Vi søker ikke Gud i første rekke fordi vi har opplevet vårt moralske sammenbrudd og fått et innblikk i vår synds mørke avgrunn, men fordi Gud elsker oss og drager oss. Kjærligheten er vår religions innerste sjel. Vil vi bli klar over hvorvidt en lære, en praksis, en institusjon er kristelig, må vi frem for alt drøfte i hvilket forhold den står til kristendommens absolutte verdi: Kjærligheten. Avlatslæren består denne prøve. Betrakt den fra hvilken side du vil, gjennomtenk alle dens grunnprinsipper og alle konsekvenser de innebærer, overalt møter du den guddommelige kjærlighet.

…..

I kapittel XII i sin bok om avlaten fortsetter p. Lutz med å kritisere den protestantiske trosforståelsen, mer konkret deres syn på mennesket fullstendige fordervelse:

Det var altså ikke misbruken, men selve de grunnprinsipper Luther bygget sin reformasjon på, som førte ham til å forkaste avlaten. Vi katolikker holder fast ved den, fordi Luthers oppfatning av det kristne liv og av Kirkens vesen ikke lar seg forene med Evangeliet, heller ikke med vår fornuft eller med vår religiøse og moralske erfaring. Bibelen kjenner ikke den til bunds fordervede natur; den forutsetter tvert om en menneskehet som er seg sitt fulle ansvar bevist, sin evne til frivillig å gjøre det gode og det onde.

Men syndefallets konsekvenser er alvorlige, og en overdrevet optimisme har heller ingen plass:

Den katolske oppfatning av mennesket har visst nok intet felles med J. J. Rousseaus sentimentale drømmer om vår naturs absolutte godhet; eller med den hedenske humanismes begeistring for den samme natur som skal være seg selv nok. En sådan åndsretning fortjente nok Luthers og alle alvorlige menneskers forakt. … Synden hørte middelalderen til, tenkte (noen). Denne tåpelige optimisme er ikke katolsk. Alle katolske kristne kjenner arvesyndens uhyggelige makt og sukker etter den opprinnelige renhet og fred. «Dagene i dette liv er korte og onde, oppfylt av smerter og trengsler; her besudles mennesket av mange synder, det besnæres av mange lidenskaper, plages av megen frykt, splittes av mange bekymringer … trykkes av fristelser, svekkes av nytelser, pines av armod» (Thomas a. K. Kristi Etterfølgelse III. 48).

Men Luthers forståelse blir likevel helt feil:

Men vi kan heller ikke forene Luthers mørke pessimisme med vår tro på Gud, vår Skaper, fordi Gud er god. … Vi forveksler ikke hangen til synden med selve synden. Ellers måtte vi også betrakte den naturlige trang til dyden som selve dyden. For mennesket har også gode tilbøyeligheter og evner. Selv Paulus, som Luther påberoper seg for å hevde den helt fordervede natur, vitner om det motsatte. Taler han ikke om «de hedninger som ikke har loven, men av naturen gjør de ting som er ifølge loven? Da er de, skjønt de ingen lov har, seg selv en lov. De viser nemlig at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter» (Rom. 2. 14-15). Paulus tenker sikkert på en del virkelig høymodige skikkelser i den antikke historie; og hvor mange menn og kvinner fant han ikke på sine apostoliske vandringer som et edelt sinnelag og et rent liv gjorde mer mottagelige for Jesu lære enn andre! Har menneskets natur bevart noe av sin opprinnelige adel: gode tilbøyeligheter, anelser, lengsler, hvor meget mere må vi ikke beundre Guds verk i mennesket, når Hans nåde har overvunnet syndens onde, når den Helligånd med Faderen og Sønnen «elsker mennesket og tar bolig i dets sjel»? (Joh. 14. 23), når Jesu bønn er blitt oppfylt – og Jesus blir alltid bønnhørt – Jesu bønn om at «den kjærlighet hvormed du har elsket meg må være i dem og jeg i dem?» (Joh. 17. 26).

I kapittel XI i sin bok om avlaten skriver p. Lutz svært interessant om den egentlige grunnen til at Luther og de andre reformatorene ikke kunne godta den katolske avlatslæren:

Det var .. ikke de misbruk avlaten hadde gitt anledning til, som fikk de protestantiske reformatorer til å forkaste den. Deres motvilje hadde en meget dypere årsak. Hvilken? Var det uvitenheten om avlatens teologiske grunnlag? Til en viss grad ja. For uvitenheten var ikke liten. Luther selv tar Frelseren til vitne på at han ikke visste hva avlaten var for noe, da han reiste seg mot Tetzel, og vi ville nok tro ham uten ed når vi sammesteds ser hvor tilgjengelig han var for den motbydelige bakvaskelse som blev satt i omløp angående Tetzels avlatsprekener. Men uvitenheten alene kan ikke forklare reformatorenes voldsomme opprør mot avlaten. Støter vi på noe vi ikke forstår, så er jo det første vi føler trang til å søke opplysning, hvis vi absolutt mener å måtte uttale oss om saken, med mindre en forutfattet mening ligger så tungt på vår ånd, at en upartisk granskning ikke kan iverksettes. Og dette var tilfellet med reformatorene. De ideer ut fra hvilke Luther forsøkte, å gjenoppbygge kristendommen, reformasjonens vesentlige og grunnleggende anskuelser om synd, frelse, natur, nåde, sjelsliv, kirke, det var opphavet til kampen mot avlaten.

….

Les hele p. Lutz’ videre argument her.