Teologi

Katolsk katekisme fra 1958 – arvesynden

Gamle tekster, Katolsk, Teologi /

Jeg tar med to hovedavsnitt i denne danske katekismen (språket er blitt fornorska ganske mye) som forklarer hva arvesynden er og betyr:
19. De første mennesker syndet
20. Ursyndens følger for alle mennesker

———— SELVE TEKSTEN ————–

19. De første mennesker syndet

Slangen sa til kvinnen: «Mon Gud virkelig har forbudt at dere spiser av alle havens trær?» Da sa kvinnen til slangen: «Vi har lov å spise av frukten på alle havens trær; kun av frukten på treet midt i haven, sa Gud, må dere ikke spise, ja, dere må ikke røre derved, for så skal dere dø.» Slangen svarte: «Dere skal ingenlunde dø, men Gud vet, at når dere spiser derav, åpnes deres øyne, så dere blir Gud lik og vil kunne skjelne mellom godt og ondt. » Da så kvinnen, at treet var godt å spise av, en lyst for øynene. Hun tog av dets frukt og spiste og gav også sin mand, og også han spiste (jfr. 1. Mos.1-6).

I fristelsens time var de første mennesker ikke lydige imot Gud, men fulgte djevelen og spiste av den forbudne frukt; de ville være som Gud. Adam og Eva innså klart, at de overtrådte Guds hellige bud, og de gjorde det av fri vilje. De begikk en svær synd imot Gud. Adams og Evas synd kaller vi ursynden.

Ved synden i paradiset holdt de første mennesker opp med å være Guds barn; de mistet nådens liv og kunne ikke mere komme i Himmelen. Det var den verste følge av deres synd.

Ved deres synd mistet de også alle paradisets særlige nådegaver. Det var dem ikke mere tillatt å leve i Guds nærhet, og de måtte forlade paradiset. Deres forstand blev formørket, deres vilje svekket; de blev fra nå av tilbøyelige til å gjøre det onde. De måtte også lide meget, arbeide strengt for å skaffe deres daglige brød og til sist dø. Ved de første menneskers synd hadde djevelen fått makt over dem.

Skjønt de første mennesker hadde syndet så alvorlig, forbarmede Gud sig over dem. …

Katolsk katekisme fra 1958 – arvesyndenLes mer »

Katolsk katekisme fra 1958 – fem utdrag

Gamle tekster, Katolsk, Teologi /

En av de gamle, katolske bøkene jeg har, er den danske KATOLSK KATEKISMUS fra 1958. Den er en oversettelse av Katholischer Katechismus der Bistümer Deutschlands fra 1957.

Jeg tar med noen utdrag derfra fordi jeg regner dette for å være en standard katekisme (sannsynligvis ganske moderne) fra de siste årene før konsilet, som derfor viser hvordan den katolske tro ble presentert på den tid. De fem utdragene jeg tar med (og som kommer etter hvert) er:

1. Om arvesynden (der vektlegginga slik jeg ser det har blitt ganske dramatisk forandra)
2. Barnedåpsliturgien (som ble forandra svært mye etter konsilet, og som avspeiler punkt 1)
3. Presentasjonen av messen (spesielt messeofferet)
4. Om avlat (som er kommet veldig i bakgrunnen etter 1970)
5. Om de siste ting – og skjærsilden (der det også sies mye mindre i dag enn før)

P. Lutz – Kors og alter – Fra KONSEKRASJONEN til «FADER VÅR»

Gamle tekster, Katolsk, Teologi, TLM /

Vi fortsetter presentasjonen av p. Lutz’ forklaring av messen i 1928. Følgende kapittel kaller han FRA KONSEKRATIONEN TIL «FADER VOR»:

«Gjør dette til min ihukommelse», sa Jesus ved nadverbordet, efterat det store mysterium var fuldbyrdet. Vi adlyder denne befaling:

Unde et memores, Domine, nos servi tui, sed et plebs tua sancta, ejusdem Christi Filii tui Domini nostri tam beatæ passionis, nec non et ab inferis resurrectionis, sed et in cælos gloriosæ ascensionis, offerimus præclaræ majestati tuæ de tuis donis ac datis hostiam puram, hostiam sanctam, hostiam immaculatam, panem sanctum vitæ æternæ, et calicem salutis perpetuæ.

Derfor, Herre, ihukommer vi, dine tjenere, og hele Dit hellige folk, saavel samme Kristi, Din Søns, vor Herres salige lidelse, som ogsaa Hans opstandelse fra de døde og Hans herlige himmelfart, samt frembærer for Din ophøiede majestæt av Dine goder og gaver et rent offer, et hellig offer, et ubesmittet offer, det evige livs hellige brød og den evige frelses kalk.

Ja, vi vil altid ihukomme vor Jesus. Hans liv og død og herlighet er vor sjæls kjæreste erindring. Hvem skulde vi tænke paa, hvis ikke paa Ham? Han er os mere end alt. Heller vil vi glemme far og mor og hjem og os selv, end at tape Ham av syne. Intet er godt eller vakkert eller stort i verden foruten Gudmennesket. I Hans Person er vor natur blit frigjort fra det onde, det stygge, syndens trældom, og i en saa høi grad adlet, at den lever i personlig enhet med Guds Søn. Men nu dvæler vi ved, Jesus med endnu større kjærlighet, nu Han staar for vor troende sjæl baade som offerlam og som seierherre over døden. Som offerlam indgir Han os den medlidende kjærlighet som gjør os rede til at gaa korsets vei med Ham. Som opstanden fra de døde vækker Han i os den begeistrede kjærlighet, som jubler over Hans Triumf. I den hellige erindring frembærer presten og hele Kirken Jesu legeme og blod til Faderen. Vel er Jesus baade prest og offer, men Han er vor. Ogsaa vi ofrer Ham.

Hvor stort og dyrebart dette vort offer er! Den gamle pakts ofre var urene. Det var skapte ting, det var jordens frugter eller dyr. Som skapninger var de vel gode, men de var Gud altfor uværdige. De kunde ikke paa en fyldestgjørende maate fremkalde eller gi uttryk for hjertets hele hengivelse. Det var altfor svake symboler, altfor fjerne fra den aandelige realitet, sjælens tilbakevenden til Gud. Men nu har Gud git os et rent og fuldkomment offer, det som de gamle bare var en skygge av. Jordens frugter, brød og vin, er gaat over til Jesu legeme og blod. Det er den eneste gave som er Gud værdig.

Nu følger to bønner fulde av dyp mystikk: …

P. Lutz – Kors og alter – Fra KONSEKRASJONEN til «FADER VÅR»Les mer »

P. Lutz – Kors og alter – Konsekrasjonen

Gamle tekster, Liturgi, Teologi, TLM /

P. Lutz skriver her om hva som skjer under konsekrasjonen i messen, og forsvarer det katolske synet på realpresensen mot alle angrep. Bl.a. skriver han: «Med denne velsignede overbevisning bøier vi vore knær, naar presten hæver den hellige hostie og kalk. I vort hjerte roper det tilbedende: «Du er Kristus, den levende Guds Søn».

Ved Konsekrationen fuldtbyrdes det hellige offer. «Det er fuldbragt». Derved at brød og vin konsekreres særskilt, blir messen en mystisk-symbolsk fremstilling av Jesu død. Et gripende syn staar for vor sjæl: Jesus utgyder alt sit blod, blekt og dødt hænger Hans legeme paa korset. Og derved at Jesus er virkelig tilstede, stiger ogsaa Hans evige offer op til Faderen, brænder den uendelige kjærlighet i det guddommelige hjerte … «

Her er hele hans tekst:

—————— KONSEKRATIONEN ———————-

I nadverdsalen har Jesus forsamlet de tolv. Om nogen timer vil Han reise sig og gaa ut i den mørke nat til oljehaven. Men først vil Han ta avsked med disciplene. Et dypt og overjordisk vemod ligger over Hans siste møte met dem. Han vet at Han er forraadt og solgt for tredve sølvpenger. Han lider ved tanken paa at nu maa Han gaa fra sine elskede disciple. Alene skal de bli tilbake med det store hverv hvilende paa sig at dra ut og utbrede Guds rike i en fiendtlig verden. Som en ven der reiser fra sin ven, som en far der dør fra sine barn, vil efterlate et minde til dem han elsker, saaledes vil ogsaa Jesus gi disciplene og alle som ved disciplenes ord skal ta imot Hans aabenbaring, et varig vidnesbyrd om sin kjærlighet, et minde som skal trøste dem og vedlikeholde bevisstheten om at Han altid er med dem indtil verdens ende. Dette minde er Ham selv. En ven kan gi et billede av sig til avskeden. Jesus tar avsked paa en guddommelig maate. Han efterlater sig selv. Han gaar, og allikevel er Han iblandt os, den samme lærer og ven, Gud og menneske, som har levet vort liv paa jorden. Vore øine kan ikke skue Ham, men vi ser Ham med et organ som, ser dypere end vore øine og vor naturlige forstand: troen.

Qui pridie, quam pateretur, accepit panem in sanctas ac venerabiles manus suas, et elevatis oculis in cælum, ad te Deum Patrem suum omnipotentem, tibi gratias agens, benedixit, fregit, deditque discipulis suis dicens: Accipite, et manducate ex hoc omnes:

Hoc est enim corpus meum.

…

P. Lutz – Kors og alter – KonsekrasjonenLes mer »

Erkebiskop Agostino Marchettos bok om Vatikankonsilet

Katolsk, Teologi /

Jeg bestilte boka som vi ser bilde av til høyre hos amazon.co.uk før jul, og hver måned får jeg en melding fra Amazon om at boka er forsinka, ny dato for utgivelse (vanl. en måned senere), og spørsmål om jeg vil avbestille den. Det vil jeg ikke, for jeg vil gjerne lese den når den (endelig) er klar. NLM-bloggen skriver i dag at boka nå nesten er klar (les om det her), og forteller også på nytt hvorfor den er så viktig:

… … As we have noted previously, the release of this study in an English edition is likely to be noteworthy for it sets out to challenge a popular rupturist interpretation of the Second Vatican Council, specifically the so-called «Bologna School» which Marchetto argues has done well in «monopolizing and imposing one interpretation» of the Second Vatican Council, presenting it as a kind of «Copernican revolution, the passing to… another Catholicism». … …

P. Lutz – Kors og alter – CANON (til konsekrasjonen)

Gamle tekster, Liturgi, Teologi, TLM /

(P. Lutz forklarer her i 1928 hvordan messens KANONBØNN skal forstås. Det er akkurat den samme bønn som første eukaristiske bønn i dag, men det kan likevel være interessant å lese hvordan hva man la inn i denne bønna den gangen den tradisjonelle latinske messe rådte grunnen.)

CANON

Lovsangen er forstummet. En hemmelighetsfuld stilhet indtræder. Der er følelser som best vækkes ved sangens rythme og harmoni og inspirerer til sang, der er andre som trænger taushet for at vaagne og stemmer til taushet. Slik er den ærefrygt med hvilken vor sjæl skal samle sig i forventning om den Velsignede som kommer i Herrens navn. Men her er tausheten mere end bare stemming. Den er et symbol paa det uutsigelige som sker paa alteret.

Med dæmpet stemme læser derfor presten de følgende bønner, med stille andagtskal sjælen fordype sig i disse ældgamle, hellige ord:

Te igitur, clementissime Pater, per Jesuni Christum, Filium tuum, Dominuin nostrum, supplices rogamus ac petimus, uti accepta habeas et benedicas hæc dona, hæc munera, hæc sancta ,sacrificia illibata, in primis quæ tibi offerimus pro ecclesia tua sancta catholica, quam pacificare, custodire, adunare et regere digneris toto orbe terrarum, una cum famulo tuo papa nostro N. (et antistite nostro, N.) et omnibus orthodoxis atque catholicæ et apostolicæ fidei cultoribus.

Dig, mildeste Fader, ber og anroper vi da ydmygelig ved Jesum Kristum, Din Søn, vor Herre, at Du vil anta og velsigne disse gaver, disse frembærelser, disse hellige, ubesmittede ofre, som vi bringer Dig, fornemmelig til held for Din hellige katolske Kirke, at Du naadig vil bevare den i fred og enighet, bevogte og regjere den paa den hele jord, til like med Din tjener, vor pave N. (og vor biskop N.) samt alle rettroende bekjendere og dyrkere av den katolske og apostoliske tro.

Gud kunde forsmaa os og vore gaver, efterdi vi saa ofte har misbrukt dem og søkt os selv istedenfor Ham. Men de er nu bestemt til at bli det rene, uplettede offer, Jesu legeme og blod. Derfor maa Gud gi sin velsignelse til dem.

Det hellige offer frembæres for hele Kirken, og det vi ber om er Kirkens, fred. Den trænger at verges, fordi den altid er utsat for angrep fra fiendtlige magter. En sneversynt politik, en falsk filosofi, en falsk mystik lurer altid paa Jesu Kirke for at undergrave dens fred, Den trænger ogsaa enhet i den ene sande tro. Den trænger især at styres med visdom og kraft. Derfor blir offeret specielt frembaaret for bærerne av Kirkens autoritet, paven og biskopene, forat de skal faa del i Jesu egen visdom og seierrike magt.

Nu kommer vi selve menigheten ihu og alle vore bekjendte. …

P. Lutz – Kors og alter – CANON (til konsekrasjonen)Les mer »

P. Lutz – Kors og alter – Prefasjonen og sanctus

Gamle tekster, Liturgi, Teologi, TLM /

P. Lutz skriver i sin bok så om PREFASJIONEN OG SANKTUS (se forrige del her).

——————–

Sekreten sluttet med den formel: «Han som lever og regjerer med Dig og den Helligand fra evighet til evighet. Amen.»

Men ved de sistle ord : «Per omnia sæcula sæculorum» hæver presten sin røst til en høitidelig sang:

PREFATIONEN.

Den skal gi uttryk for den glæde vi føler over Jesus, hvis komme som offerlam er forestaaende, hvis død vi mindes og som allikevel er konge i evighet.

Prefationen begynder med en vekselsang mellem presten og menigheten, for at utfolde sig til den store «Eucharisti» eller taksigelse.

Pr. : Dominus vobiscum. – Herren være med Eder.
Tj. : Et cum spiritu tuo. – Og med din aand.

Atter det samme ønske om at alle skal være sig Jesu nærværbevisst, Jesu usynlige iboen, i sin Kirke.

Pr. Sursum corda!
Tj. Habemus ad Dominum.

Opløft Eders hjerter!
Vi har opløftet dem til Herren.

Det er en opfordring til at løfte os over nuet, over jorden, og med en inderlig længsel at hige efter him len. Den kristnes liv skal altid være præget av evighetstanker. Altid skal han, med sine tanker og ønsker staa høiere end verdens forkrænkelige ting.

I sin tilværelse utenfor Kirken er han vel nødt til at sysle med alslags timelige ting, vor materielle natur kræver det. Imidlertid skal bevisstheten om vort aandelige liv og om vor evige bestemmelse gi os kraft nok til at indordne alt det timelige under det evige. Vort hjerte skal altid være opløftet. Men nu især skal vi i aanden stige op, til et høiere plan, hvor de sedvanlige bekymringers eller fornøielsers larm ikke naar op, hvor verdens uro stilner av, hvor vi i ophøiet ensomhet med Gud kan faa en lysning ind i os av det hellige mysteriums fred.

«Opløft Eders hjerter» roper Kirken til alle dem som er altfor mottagelig for verdens forkrænkelige glæder, til alle dem som arbeider og sliter og ofte er fristet til at glemme det høiere liv, hvis spire de bærer i sig selv, til alle dem som føler en tung sorg tære paa sit hjerte. …

P. Lutz – Kors og alter – Prefasjonen og sanctusLes mer »

P. Lutz: Kors og alter – ‘De døptes messe’ – Offertoriet

Liturgi, Teologi, TLM /

I starten av mai skrev jeg følgende: «I serien av gamle katolske bøker på norsk er vi nå kommet til ‘KORS OG ALTER. Eftertanker over messeofferet og messeliturgien’, av J. Lutz. prest i dominikanerordenen – 1928. Dette er en bok på 140 sider, der de første 45 er en innledning og forklaring av hva messens offer er, og de neste nesten 100 sidene er en forklaring til messens ledd.» Jeg skrev mer om boka her og hele første del av boka er skannet inn og kan leses her

Nå arbeider jeg med siste del av messeliturgien – DEl III. DE DØPTES MESSE – og under tar jeg med hva p. Lutz skriver om offertoriet:

———————————

Med «Credo» avsluttes katekumenernes messe, og nu begynder den egentlige offerritus. Brød og vin frembæres. I de første tider pleiet menigheten processionsvis at gaa frem for at lægge brød paa alteret. En del av det blev brukt til selve messeofferet og til menighetens kornmunion, resten blev utdelt til de fattige. Senere blev denne ceremoni forenklet og antok den nuværende form. Presten tar brød og vin, som paa forhaand er blit bragt paa alteret, og ber over dem de liturgiske velsignelser, mens koret synger en antifon (Offertorium), som atter uttrykker dagens idé.

Denne ritus, omend den kaldes «ofring», er ikke det egentlige offer, dette fuldbyrdes først ved konsekrationen. Den har bare som formål at vie brødet og vinen, at unddra dem den almindelige bruk ved at lægge dem, frem for Guds ansikt, at hellige dem ved bønner og velsignelser til den ophøiede handling de er bestemt til. Ut fra den tanke taler liturgien i ofringsbønnen allerede om «det ubesmittede offer» og om «frelsens kalk».

Suscipe, sancte Pater, omnipotens, æterne Deus, hanc immaculatam hostiam, quani ego indignus famulus tuus offero tibi, Deo meo vivo et Vero, pro innumerabilibus peccatis et offensionibus et negligentiis meis, et pro omnibus circumstantibus, sed et pro omnibus fidelibus christianis, vivis atque defunetis, utmihi et illis proficiat ad salutem in vitam æternam. Amen.

Motta, hellige Fader, almægtige, evige Gud, dette ubesmittede offer hvilket jeg, Din uværdige tjener, bringer Dig min levende og sand Gud, for mine utallige synder, forseelser og forsømmelser og for alle tilstedeværende samt for alle troende kristne, saavel levende som avdøde, forat dette offer maa bli mig og dem til frelse og evig liv. Amen.

Med vinen blandes litt vand. Det er sandsynlig at Jesus selv gjorde det ved nadverden, efter orientalsk skik. Men Kirken lægger en dyp symbolsk betydning i denne ritus. For det første skal den minde os om at blod og vand fløt ut av Jesu side, da den blev aapnet ved et lansestøt (Joh. 19, 34). Vandet betegner ogsaa daaben som faar sin helliggjørende virkning av Jesu blod. Paa samme tid er denne blanding av vin og vand et symbol paa Guds Søns menneskevorden. Vandet betyr den menneskelige natur, som inderlig er forenet med den guddommelige i Jesu person. Dette antydes i den vakre bøn som presten ber, naar han helder vandet i kalken:

Deus qui humanæ substantiæ dignitatem mirabiliter condidisti et mirabilius reformasti : da nobis per hujus aquæ et vini mysterium ejus divinitatis esse consortes, qui humanitatis nostræ fieri dignatus est particeps, Jesus Christus, Filius tuus, Dominus noster, qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus sancti, Deus, per omnia sæeula sæculorum. Amen.

Gud Du som har vidunderlig skapt den menneskelige natur i dens værdighet og efter dens fald endnu vidunderligere har fornyet samme, la os ved dette vands og denne vins hemmelighet faa del i Hans guddom, som har fornedret sig til at vorde delagtig i vor menneskehet, Jesus Kristus, Din Søn, vor Herre, som lever og regjerer med Dig i den Helligaands enhet, – Gud, fra evighet til evighet. Amen.

Men der er især en tanke av den største betydning, som skal anskueliggjøres, ved denne blanding, en tanke som atter og atter vender tilbake i liturgiens forløp, fordi den utledes av messeofferets inderste væsen: Det er ikke Jesus alene som blir frembaaret som offer, men vi alle med Ham. …

P. Lutz: Kors og alter – ‘De døptes messe’ – OffertorietLes mer »

Sølibatets bakgrunn og historie

Katolsk, Teologi /

På www.chiesa skriver Sandro Magister en oversikt over Kirkens sølibatspraksis fra den første tid – både i vest og i øst. Fra begynnelsen av ble mange gifte menn ordinert til prester og biskoper, men da var forutsetningen alltid at de ikke skulle fortsette å leve sammen med sin kone; de skulle leve avholdende. …

For many more centuries, the Western Church continued to ordain married men, but always demanded that they renounce conjugal life and separate from their wives, after receiving their consent. Infractions were punished, but they were very frequent and widespread. In part to combat this, the Church started trying to select its priests from among the celibate.

In the East, however, from the end of the seventh century onward the Church held firm the absolute obligation of continence only for bishops, who were increasingly chosen from among monks rather than from among married men. With the lower clergy, it allowed the married to continue leading a conjugal life, with the obligation of continence only «on the days of service at the altar and of the celebration of the sacred mysteries.» This was established by the Second Council of Trullo in 691, a council never recognized as ecumenical by the Western Church.

From then until now, this is the discipline that has been in effect in the East, as also in the Churches of the Eastern rite that have returned to communion with the Church of Rome since the schism of 1054: absolute continence for bishops, and conjugal life permitted for the lower clergy. On the condition that marriage must always precede sacred ordination, and never follow it. …. ….

In the West, however, the Church reacted to the great political and religious crisis of the eleventh and twelfth centuries – with the reform called «Gregorian,» from the name of Pope Gregory VII – precisely by combating vigorously the two evils that were running rampant among the clergy: simony, meaning the buying and selling of ecclesiastical offices, and concubinage. …. ….

The later crises of the Western Church also saw the question of clerical celibacy in the forefront. One of the first acts of the Protestant Reformation was precisely the abolition of celibacy. At the Council of Trent, there were some who were pushing for a dispensation from the obligation of celibacy for Catholic priests as well. But the final decision was to keep the traditional discipline in full force.

Not only that. The Council of Trent required all of the dioceses to institute seminaries for the formation of the clergy. The result was that ordinations of married men fell dramatically, almost to the point of disappearing. For four centuries, almost all of the priests and bishops in the Catholic Church have been celibate, with the sole exception of the lower clergy of the Eastern rite Churches united with Rome, and of the former Protestant pastors with families who have been ordained priests, most of them from the Anglican Communion.

From the perception that Catholic priests are all celibate, the idea has spread that clerical celibacy consists in the prohibition of marriage. And therefore that «moving past» celibacy consists both in ordaining married men as priests and allowing them to continue living conjugal life, and in permitting celibate priests to marry.

After Vatican Council II, both of these requests have been advanced repeatedly in the Catholic Church, even by bishops and cardinals. But both of them are in clear contrast with the entire tradition of this Church itself, beginning from the apostolic era, and in the case of the second request with the tradition of the Eastern Churches as well, and therefore with the journey of ecumenism.

Also, the idea that «moving past» celibacy is the most appropriate choice for the Catholic Church of today is by no means shared by the reigning pope.

Going by what Benedict XVI says and does, his intention is the opposite: not to move past, but to confirm priestly celibacy, as a radical following of Jesus in service of all, all the more so at a crucial crossroads of civilization like the present. ….

En nødvendig diskusjon om Vatikankonsilet

Katolsk, Teologi /

Et par vennlige katolikker ga meg tidligere denne uka en engelsk utgave av Msgr. Brunero Gherardinis bok «Concilio Ecumenico Vaticano II: Un discorso da fare» – på engelsk er tittelen blitt: «.. A Much Needed Discussion».

Så langt har jeg lest halvparten av boka, og jeg kommer om ikke lenge med utdrag og kommentarer.

En kirkerettsekspert – om kommunion for samboende

Katolsk, Teologi /

En kirkrettsblogger jeg ofte leser fortalte sist uke at han var blitt utnevnt av pave Benedikt XVI til Referendarius (Referendary) of the Apostolic Signatura. As one of some dozen international consultants to the Church’s highest administrative tribunal, it will be my privilege and responsibility to advise*, on an as-needed basis, the officials of that dicastery regarding matters impacting the administration of law and justice within the Church.

Han skriver også om en katolsk verdensnyhet (som jeg ikke har sett på norsk ennå) at biskoper på Malta har bedt samboende par om å ikke motta kommunion. Om dette skriver han:
It’s been chuckle time, again, reading some secular press characterizations of the Maltese bishops’ recent statement against reception of holy Communion by cohabiting couples. One would think, to judge from various secular headlines, that the bishops of Malta and Gozo had hurled some kind of anathema at quivering couples whose only sin was to love too much. Balderdash.

The bishops’ statement is, instead, a model of pastoral solicitude and firm but gentle recollection of the saving truths taught by Christ and his Church. …. Han viser så hvilken paragraf i kirkeretten som uttaler seg tydeligst om dette spørsmålet, canon 916: A person who is conscious of grave sin is not to celebrate Mass or receive the body of the Lord without previous sacramental confession …

Og her kan vi lese hva den maltesiske bispekonferansen selv skriver:
Lately, several people have been questioning whether couples who are unmarried and who cohabit are able to receive Holy Communion.

We wish to affirm that everybody – these couples included – is welcome in the Church, who shall continue to offer all the spiritual support that is necessary. As your Bishops, we encourage you, among other things, to participate in the life of the Church and attend for the celebration of the Mass.

However, the Catholic Church reiterates that those couples who live together outside of marriage are not to receive the Eucharist. The Church does not impose this as a form of punishment, but rather because their way of living is not in conformity with the Sacrament of Christian marriage. Besides this, their life-style is not consistent with the Church’s teaching regarding the Eucharist and their situation does not manifest the moral disposition which is proper in order to receive the Eucharist. The teaching of the Magisterium of the Church states that in order to receive the Eucharist, a person must be in full communion with God and the Church. … …

Om bearbeidelse av gamle tekster – kan noen hjelpe?

Data/blogg, Katolsk, Teologi /

For et par uker siden gjorde jeg en hel del (data)arbeid, med tanke på å få publisert flere gamle norske, katolske tekster på nettet. Jeg oppretta en nytt (sub)domene for å samle tilgjengelige katolske dokumenter ( http://katdok.aomoi.net ), pluss nettsider der mange kan samarbeide om å gjøre klar/ publisere flere tekster ( http://katdok.aomoi.net/wiki ) – De siste sidene bruker mediawiki.org (som jeg aldri hadde installert før), på samme måte som de nye katolske liturgisidene og wikipedia.

Jeg vil altså utfordre mennesker til å 1) se hvilke norske katolske bøker og hefter de har, og sende meg en oversikt (over ting som ikke allerede står på listen), og 2) tilby seg å hjelpe med innskanning og korrekturlesing av nye tekster. (Uten hjelp fra en del personer vil det ikke bli mye av dette prosjektet.)

Se på de to nettstedene øverst, og vurder hvordan du kan hjelpe.

Pave Benedikt om prestens helliggjørende tjeneste

Katolsk, Paven, Teologi /

Under gårsdagens audiens på Petersplassen, snakket pave Benedikt om prestens helliggjørende tjeneste, gjennom sakramantene, og sa bl.a.:

Today, in this catechesis, I would like to return to the specific tasks of priests, which, according to tradition, are essentially three: to teach, to sanctify, to govern. … …

Today I would like to reflect briefly with you on the second task the priest has, that of sanctifying men, above all through the sacraments and the worship of the Church. Here first of all we must ask ourselves: what does the word «saint» mean? The answer is: «Saint» is the specific quality of God’s being, that is, absolute truth, goodness, love, beauty … … Without a minimum contact with God, man cannot live. Truth, goodness, love are fundamental conditions of his being. The question is: How can man find this contact with God, which is fundamental, without dying, overwhelmed by the grandeur of the divine being? The faith of the Church tells us that God himself creates this contact, which transforms us little by little into true images of God.

Thus we return again to the task of the priest to «sanctify.» No man on his own, by his own strength, can put another in contact with God. An essential part of the grace of priesthood is the gift, the task to create this contact. This is done in the proclamation of the Word of God, in which He comes to meet us. It is done in a particularly profound way in the sacraments. Immersion in the Paschal Mystery of the death and resurrection of Christ happens in baptism, is reinforced in confirmation and in reconciliation, is nourished in the Eucharist, the sacrament that builds the Church as People of God, Body of Christ, Temple of the Holy Spirit.

Hence, it is Christ himself who makes us saints, namely, who attracts us to the sphere of God. …

Pave Benedikt om prestens helliggjørende tjenesteLes mer »

Pastor Bergwitz i 1935: “Derfor er jeg katolikk”

Katolsk, Teologi /

Her er første kapittel i boka «De søkte de gamle stier»:

Foredrag holdt av p. Haakon Berwitz i St. Olavs kirke, Oslo, høsten 1935.

To begivenheter som begge er hendt i den senere tid, er årsak i at jeg vil fortelle litt om hvordan jeg blev katolikk og hvorfor jeg er en overbevist katolikk like fullt idag som da jeg for mer enn ti år siden tok skrittet og gikk over til den gamle katolske kirke.

Den første begivenhet angår mig selv direkte.

Hele min slekt og en vesentlig del av min omgangskrets var og er protestanter. For ikke få av dem har det vært, det inntrykk har jeg iallfall fått, noe av et problem hvordan jeg kunde falle på å gå over til den katolske kirke. Et større problem har det kanskje vært at jeg har fortsatt med å være katolikk, at jeg til og med har valgt å bli katolsk prest. – Mitt standpunkt blir nok respektert, men de synes det er ufattelig at noen i vår moderne tidsalder vil vende tilbake til et efter deres mening så tilbakelagt stadium som det den katolske kristendom representerer. Noen spør også: Kan han være helt ut ærlig og opriktig i denne religion? Eller må han ikke i mangt og meget, for lydighetens skyld, bøie sig under katolsk åndstvang? Må han ikke ofte hevde og forkynne ting som han, dersom han var fri og ikke stod i den stilling han gjør, med den katolske kirkes mektige autoritet over sig, ikke vilde hevde og forkynne?

Denne påstand vet jeg er blitt fremsatt nylig av en person jeg setter pris på. For å gi denne og for øvrig alle som måtte dele den samme mening om konvertittene et svar, er det først og fremst at jeg taler i kveld.

Den annen begivenhet angår ikke mig selv direkte. Men den har allikevel nøie tilknytning til mitt virke som prest.

Da nylig en person som har stått det lutherske menighetsliv i vår by nær, blev optatt i kirken, ytret en av dennes bekjente, som hadde vært til. stede ved optagelseshøitideligheten: «At De kunde avlegge en slik trosbekjennelse! Ved det binder De Dem jo på hender og føtter og finner aldri mere veien ut igjen. Vi lutherske kristne har da virkelig frihet til å tro hva vi vil –.»

Også denne uttalelse. krever et svar, en redegjørelse for hvorfor lutherske kristne ikke sjelden går over til den katolske tro …

Pastor Bergwitz i 1935: “Derfor er jeg katolikk”Les mer »

Om bønneretningen i eukaristien i oldkirken

Liturgi, Teologi /

Jeg mottok en kommentar til bloggen fra Sigurd Hareide, som er så interessant at jeg trykker den her i sin helhet:

Ang. spørsmålet om bønneretningen i eukaristien i oldkirken, bygger jeg på Ratzinger som bl.a. bygger på Bouyer og Peterson. Ratzinger vektlegger i tråd med dem (særlig Bouyer) kirkebyggets sammenheng med synagogen: “Man ser ikke lenger i retning Jerusalem … Man ser nå mot øst, mot den oppgående sol … Kristus … historiens sanne lys.” “Bønn rettet mot Østen er i den tidlige Kirke blitt betraktet som en apostolisk tradisjon … dette har alltid vært betraktet som et vesentlig kjennetegn for den kristne liturgi.” (Ratzinger: Liturgiens ånd, St. Olav Forlag 2001, s. 48-49).

Ratzinger viser videre til Bouyer om misforståelsen av gjestebud i oldkirken: “Ideen om (at) feiringen versus populum er den opprinnelig form, og særlig svarer til det siste aftensmåltidet, hviler helt enkelt på en feilaktig forestilling om kristne eller ikke-kristne gjestebud i oldtiden. Den ledende i bordfellesskapet i den tidlige kristne tid tok aldri plass direkte overfor de øvrige deltagere. Alle satt eller lå på den konvekse siden av et sigma- eller hesteskoformet bord … I den kristne oldtid ville det aldri ha kunnet komme frem noen idé om at den som første forsetet skulle innta sin plass versus populum. Måltidets fellesskapskarakter ble understreket nettopp gjennom den motsatte ordning: nemlig den kjensgjerning at alle befant deltagere befant seg på samme side av bordet.” (Samme, s. 55) Ratzinger tilføyer at “de kristnes eukaristi overhodet ikke kan bli tilstrekkelig beskrevet med begrepet “måltid”.” Men det er jo delvis en annen sak!

For en grundigere gjennomgang av bønneretningen i kristen gudstjeneste, bl.a. hvordan overgangen fra bordefellesskapet til større gudstjenester med alter kan ha skjedd, viser jeg til Langs bok: Turning Towards the Lord. Orientation in Liturgical Prayer – Her er innledningskapitlet hans.

Om tro og fornuft: “Oppløsningen av troens og fornuftens syntese fører uvegerlig til relativisme og nihilisme”

Katolsk, Teologi /

Dette blir mitt siste utdrag fra den nye boka om pave Benedikts teologi (jeg lover), selv om jeg så lagt bare har presentert stoff fra to av bokas seks artikler. Det siste sitatet er også fra dom Elias artikkel om «Tre sentrale tekster fra Benedikt XVIs pontifikat», og handler om det viktige forholdet mellom tro og viten:

Den katolske kirke har i lengre tid forsøkt å forsone troen og fornuften, eller for å si det mer presist, troen og den moderne forståelse av fornuften. Kirkens fremstøt på 1800-tallet, det være seg Det første Vatikankonsils dokumenter eller utsagn fra pavene og deres betrodde medarbeidere, vitner om en tilbakeholdende og mistroisk holdning til den moderne fornuft (og fideisme). … Det tyvende århundrede så et fornyet ønske vokse frem om en tilnærming: mellom Kirken og den moderne verden. Det annet Vatikankonsil søkte å formulere den katolske tros evige sannheter på et språk som en verden formet av moderne fornuft og vitenskap kunne forstå og la seg overbevise av.

I Regensburgstalen forklarer Paven at han helt siden han var en ung teolog har beskjeftiget seg med denne selvsamme utfordring. Hans forsvar for teologiens plass blant universitetsfagene er også en kamp for å gjenerobre plassen for den kristne røst i det offentlige rom. Parentetisk bemerket kan det nevnes at denne motivasjon også var en viktig inspirasjonskilde for den økumeniske bevegelse, men det er en annen sak. … …

… (det) moderne fornuftsbegrep bunner kort sagt i en syntese av platonisme (cartesianisme) og empirisme. Denne syntese er så blitt forsterket ved teknologiens suksess. På den ene side forutsetter den materiens matematiske struktur og materiens iboende rasjonalitet som gjør det mulig å forstå hvordan materien opererer og hvorledes den virkningsfullt kan brukes: Dette grunnleggende premiss er så å si det platoniske element i den moderne forståelse av naturen. På den annen side forutsettes den mulighet at naturen kan utnyttes til vår fordel. Her er det bare verifisering og falsifisering gjennom eksperimenter som kan frembringe uomtvistelig visshet.

Det moderne fornuftsbegrep og den naturvitenskapelige metode dukket opp i reformasjonens kjølvann. Stilt overfor datidens dekadente skolastikk, avviste de protestantiske reformatorer at filosofien kunne spille noen rolle i å presentere troen, ettersom den tilsynelatende kvelte Guds levende Ord. Det utilsiktede resultat var at senere generasjoner radikaliserte dette skillet i langt større grad enn reformatorene hadde kunnet forutse: For eksempel henviste Kant troen til den praktiske fornufts område, nemlig etikken.

Det nittende og tyvende århundreders liberale teologi fortsatte den moraliserende tendens Kant representerte. Ifølge Adolf von Harnack, liberalteologiens pioner, viste ikke Jesus oss et fullkomment billede av Guds forhold til mennesket; han var isteden den nye morals grunnlegger, og således fortrengte etikken gudstjenesten. Paven er ikke blind for denne professors gode hensikter, men påpeker at denne teologis pris er for høy. En vitenskapelig teologi tuftet på den moderne naturvitenskaps premisser adskiller tro og fornuft på en måte som lemlester mennesket, idet mange fundamentale spørsmål om Gud, menneskets opphav og mål, religion og etikk simpelthen ikke passer inn i den moderne fornufts forestillingsverden. Disse spørsmål blir relegert til det subjektive felt, til følelsene og den individuelle erfaring, og endelig til irrasjonalitetens skraphaug.

Oppløsningen av troens og fornuftens syntese fører uvegerlig til relativisme og nihilisme. Til tross for at mennesket stilles overfor en forbløffende lang rekke valgmuligheter, kan det ikke treffe noen sikre valg, fordi det mangler de nødvendige kriterier for å kunne avgjøre hva som er sant og hva som er falskt, hva som er godt og hva som er ondt. Det ensomme og rotløse individ ser i friheten og ansvaret blott en forbannelse, som det flykter fra. Denne kritikks troverdighet styrkes unektelig av de voldsomme sosiale og personlige problemer som hjemsøker den utviklede del av verden. … …

Gifte prester er et unntak – fra et seminar i Roma

Katolsk, Teologi /

Nylig ble det holdt en konferanse på et av Romas pavelige universiteter, Santa Croce, om «Prestenes sølibat – teologi og praksis». Fra denne konferansen tar Zenit med et intervju med p. Laurent Touze, som hadde holdt et foredrag om bakgrunnen for sølibatskravet.

(Personlig kan jeg si at jeg aldri har ment at Kirken bør oppgi sølibatskravet, og at jeg derfor tydelig ser på min egen situasjon som et unntak. Jeg kan også legge til at det opplevdes nokså dramatisk for 16 år siden å brenne alle broer da jeg sluttet som luthersk prest, ble katolikk og ønsket å bli katolsk prest; fire ulike jobber på seks måneder, til sammen fem og et halvt år ventetid før jeg ble presteviet – det er lettere å tenke tilbakepå slike ting enn å være midt oppe i det. Og i dag må jeg legge til at det fortsatt er ganske så uklart hva jeg kan gjøre som gift prest, og hvordan mine (og min kones) levevilkår skal være – der burde bispedømmet ha klart å være litt tydeligere.)

Så til intervjuet med p. Touze:
ZENIT: Is celibacy a dogma of faith or a discipline?

Father Touze: Neither one nor the other. It isn’t a dogma of faith because we see married priests in the Church today such as, for example, some [priests] of the Eastern Catholic Church. Not all but some admit married priests. Or as has been reminded recently in the Holy Father’s motu propio «Anglicanorum coetibus,» published last Nov. 4: Among the ex-Anglicans who want to return to communion with the Catholic Church, there will be married priests admitted.

ZENIT: With this measure, do you think that one day, celibacy might become voluntary also for priests of the Latin rite?

Father Touze: No, because the Church is understanding more and more the relation between priesthood, episcopate and celibacy. It is something that could be likened to the revelation of a dogma, though it isn’t so at this time; one tends increasingly to understand that a practice must be promoted among all priests and also among Eastern Catholic priests which is truly similar to the one lived in the first centuries.

Vatikankonsilets reform: “Fornyelsen skjer i overensstemmelse med kontinuiteten i den ene Kirke Herren har gitt oss”

Katolsk, Teologi /

På denne bloggen har vi mange ganger diskutert hvordan det andre Vatikankonsilet korrekt skal forstås, og jeg er glad for at Dom Elias Carr i sin artikkel i den nye boka om pave Benedikt (boka som jeg har skrevet om mange ganger den siste uka) understreker og forsterker de argumentene jeg har prøvd å komme med flere ganger. Han skriver bl.a.:

«Det finnes en rekke ulike tolkninger av konsilet. Den ene ytterlighet representeres av dem som simpelthen bestrider konsilets gyldighet og forkaster alt hva det avstedkom. Den andre fløy bebos av dem som ser på konsilet som en stadig pågående revolusjon. Disse sistnevnte anser mer konservative elementer i konsildokumentene som resultater av uheldige kompromisser som hindret konsilets egentlige ånd i å tre klart frem. Denne egentlige ånd må følgelig frigjøres fra de mer moderate dokumenters tekst, og dette er den postkonsiliære tids oppgave. Slik implementeres konsilets sanne ånd.

Det er interessant å merke seg at begge disse tilsynelatende diametralt motsatte tolkninger av konsilet har et felles utgangspunkt: De anser konsilet som et grunnleggende brudd i Kirkens historie. Begge tolkninger skiller skarpt mellom Kirkens pre- og postkonsiliære identitet. De førstnevnte ser i konsilet et svik mot mer enn nitten århundrers katolsk tradisjon, mens de sistnevnte anser konsilet som Kirkens befrielse fra en tridentinsk og motreformatorisk tvangstrøye. Blant de førstnevnte finnes grupper som er lojale mot den avdøde erkebiskop Marcel Lefebvre; de sistnevnte består blant annet av de innflytelsesrike Bologna-teologene, hvis autoritative trebindsverk History of Vatican Two beskriver en kirke som reformeres i henhold til deres egen visjon og ideologi.

Mellom disse to ytterpunkter finnes et bredt spekter av tolkninger som alle har det til felles at de – til tross for alle forandringer – ikke anser Det annet vatikankonsil som slutten på én kirke og begynnelsen på en ny. I dette selskap befinner pave Benedikt XVI seg. Som kardinal blandet hans røst seg med de mange andre som konkurrerte om oppmerksomhet i en mediastyrt verden som foretrekker budskap om skandaler, kontroverser, nymotens påfunn og revolusjoner, fremfor tale om kontinuitet, stabilitet og trofasthet. Nå har den fordums kardinal ikke lenger noen likemenn; som pave når hans røst til verdens ende. …

Vatikankonsilets reform: “Fornyelsen skjer i overensstemmelse med kontinuiteten i den ene Kirke Herren har gitt oss”Les mer »

Ny bok på norsk: Benedikt XVI – Troens & tankens forsvarer

Katolsk, Teologi /

Jeg gleder meg over nyheten jeg mottok i dag; at Efrem forlag nå gir ut ei bok på norsk om pave Benedikts teologi. Og det er heller ikke ei bok oversatt fra engelsk e.l., det er ei bok skrevet av norske bidragsytere; redaktører er Ståle Johannes Kristiansen og Olav Hovdelien. Så langt vet jeg ikke hvem som har skrevet artiklene i boka, og helt konkret hva de handler om, men jeg håper å få lest den ganske snart. Forlaget skriver selv om boka: «På en klar og lettfattelig måte formidler Benedikt XVI – troens & tankens forsvarer sentrale perspektiver på Joseph Ratzingers omfattende teologiske verk. De ulike bidragene er skrevet av fagpersoner som har arbeidet inngående med tematikken.»

De skriver videre om kardinal Ratzinger/ pave Benedikt XVI:
«Ratzinger var sentral i det forrige århundrets fornyelse av katolsk tenkning, ikke minst gjennom sitt arbeid som peritus – teologisk spesialist – for biskopene ved Det annet Vatikankonsil. Her fikk han særlig innflytelse på konstitusjonen om åpenbaringen, Dei Verbum. Mange av dem som så konsilet mer som et oppbrudd enn som kontinuitet med den kirkelige tradisjonen, har i ettertid blitt skuffet over den progressive Ratzinger da han kom i kirkelig posisjon. Men hans hensikt har hele tiden vært å ajourføre troen for verden nettopp ved å fremstille den i hele dens fylde, gjennom en kreativ anknytning til kirkefedrenes og middelalderteologenes kristosentriske skrifttolkning og liturgiske teologi – stadig sammenholdt med en åpenhet for nyere filosofi. Dette knytter seg til hans blikk for den naturlige og gudgitte sammenhengen mellom tro og fornuft.»

—–OPPDATERING—–

Jeg er nå blitt informert om at boka har følgende artikler og forfattere:

Dom Elias Carr, Can.Reg. er tilknyttet Stift Klosterneuburg i Østerrike, og arbeider med en doktoravhandling om teologisk antropologi ved Pontificia Università Gregoriana i Roma. Artikkel i boken: Tre sentrale tekster fra Benedikt XVIs pontifikat. Oversatt av Ole Martin Stamnestrø

Gösta Hallonsten er professor i systematisk teologi ved Lunds Universitet i Sverige. Han var medlem av Den katolske kirkes internasjonale teologkommisjon fra 1992-2002. Artikkel i boken: Paven, Jesus og eksegesen. Oversatt av Gunnar Wicklund-Hansen

Olav Hovdelien (red.) er førstelektor ved Høgskolen i Oslo, Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier. Artikkel i boken: Postsekularistisk konsensus? Om München-dialogen mellom Joseph Ratzinger og Jürgen Habermas

Ståle Johannes Kristiansen (red.) arbeider med en doktoravhandling om Dionysius Areopagitens symbolske teologi, ved Universitetet i Bergen.
Artikkel i boken: Mottakelsens mysterium Integrert mariologi hos Joseph Ratzinger og Hans Urs von Balthasar

Fr. Aidan Nichols, O.P. er tilknyttet dominikanerordenens hus i Cambridge, England: Blackfriars Cambridge. Han er medlem av det teologiske fakultet ved Cambridge University. Artikkel i boken: Joseph Ratzingers plassering innen katolsk teologi. Oversatt av Ståle Johannes Kristiansen

Maria Junttila Sammut er stipendiat ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo, hvor hun arbeider med en doktoravhandling om Joseph Ratzingers historieteologi. Artikkel i boken: Kristen teologi mellom det Absolutte og historiske prosesser

Skillelinjene mellom liberale og tradisjonelle kristne dreier seg mest om seksualmoral

Generelt, Teologi /

I artikkelen av Mary Eberstadt, om lettversjonene av kristendommen, som jeg nevnte tidligere i dag, skriver hun at det faktisk er først og fremst seksualmoral som skiller den ‘lette’ formen for kristendom fra den mer ‘solide’:

… … As of now—and as has been true for some time—those churches have increasingly defined themselves as dissenting on one issue above all others: They have jettisoned one or another or all of the teachings of traditional Christian sexual morality.

Certainly ordinary parishioners see things this way. Ask any contemporary Mainline Protestant what most distinguishes his or her version of Christianity from that of Roman Catholicism, and you will likely get some version of this response: Catholics are still hung up on sex, and we’re not. They prohibit things like divorce and birth control and abortion and homosexuality, and we don’t. Moreover, this rendition of the facts would be essentially correct. At this particular moment in Christian history, it is sex—not Mary or the saints or predestination or purgatory or papal infallibility or good works—that is the Rubicon no one can really imagine these particular Protestants crossing again.

Problemene med seksualmoralen begynte, skriver hun, først med synet på skilsmisse, dernest med synet på kunstig prevensjon. Spørsmålet om prevensjon har tradisjonelt sett ikke blitt diskutert mye i Norge; blant lutheranere (og andre protestanter) ble det bare gradvis godtatt i mellomkrigsåra, uten at jeg kjenner til noen diskusjon rundt det. Også blant katolikker i Norge forblir dette spørsmålet oftest forbigått i stillhet. Derfor er det ganske nytt (og sjokkerende) når Eberstadt argumenter svært så sterkt for at; å tillate kunstig prevensjon var det første steget som førte til en rasering av hele den kristne seksualmoralet, og oftest førte til at man fornektet også sentrale kristne dogmer. Jeg tar med en del av hennes argumenter her:

… another example of the historical attempt to disentangle a thread of moral teaching out of the whole: the dissent about artificial contraception. Here, too, Anglicans took the historical lead. Throughout most of its history, all of Christianity—even divided Christianity—upheld the teaching that artificial contraception was wrong. Not until the Lambeth Conference of 1930 was that unity shattered by the subsequently famous Resolution 15, in which the Anglicans called for exceptions to the rule in certain difficult, carefully delineated marital (and only marital) circumstances.

Exactly as had happened with divorce, the Anglican okaying of contraception was born largely of compassion for human frailty and dedicated to the idea that such cases would be mere exceptions to the theological rule. Thus Resolution 15 itself—for all that it was a radical break with two millennia of Christian teaching—abounded with careful language about the limited character of its reform, including “strong condemnation of the use of any methods of conception control from motives of selfishness, luxury, or mere convenience.”

And also as had happened with divorce, the effort to hold the line at such carefully drawn borders soon proved futile. …

Skillelinjene mellom liberale og tradisjonelle kristne dreier seg mest om seksualmoralLes mer »

Skroll til toppen