TLM

Jeg fikk i dag et spørsmål fra en leser angående påskevigiliens liturgi: «Iår fulgte jeg triduum på to nettsteder: FSSP fra Fribourg og SSPX fra Zaitkofen, og ble forundret over at mens man i SSPX fulgte Pius XIIs “nye” litugi for påskenatt, feiret man i FSSP den gamle fra før 1955. Vet moderator noe om bakgrunnen herfor? Lesningene i den eldste variant tok fryktelig lang tid, så i pedagogisk henseende må den “nye” være mye bedre egnet i en sognekirke – men hvilken er den den historisk sett mest “korrekte”?»

Jeg kan gi to korte svar på dette spørsmålet: 1) Det opprinnelige tidspunktet for å feire påskevigilien var utvilsom kvelden/natten før påskedag, og så ble dette gradvis flyttet til lørdag formiddag – den ble feiret så tidlig i flere hundre år før 1955. (Liturgien var også så lang at det i liten grad passet for hele menigheten, som det blir påpekt.) Catholic Encyclopedia skriver om dette, bl.a.

In the primitive Church Holy Saturday was known as Great, or Grand, Saturday, Holy Saturday, the Angelic Night, the Vigil of Easter, etc. It is no longer, like Maundy Thursday, a day of joy, but one of joy and sadness intermingled; it is the close of the season of Lent and penance, and the beginning of paschal time, which is one of rejoicing.

By a noteworthy exception, in the early Church this was the only Saturday on which fasting was permitted (Constit. Apost., VII, 23), and the fast was one of special severity. Dating from the time of St. Irenaeus, an absolute fast from every kind of food was observed for the forty hours preceding the feast of Easter, and although the moment assigned for breaking the fast at dawn on Sunday varied according to time and country, the abstinence from food on Holy Saturday was general.

The night of the vigil of Easter has undergone a strange displacement. During the first six or seven centuries, ceremonies were in progress throughout the entire night, so that the Alleluia coincided with the day and moment of the Resurrection. In the eighth century these same ceremonies were held on Saturday afternoon and, by a singular anachronism, were later on conducted on Saturday morning, thus the time for carrying out the solemnity was advanced almost a whole day. Thanks to this change, special services were now assigned to Holy Saturday whereas, beforehand, it had had none until the late hour of the vigil.

2) Om innholdet i påskevigilien fra 1955 eller 1969 er særlig opprinnelig er et annet spørsmål; sannsynligvis er den ikke det, den er vel heller et uttrykk for den liturgiske bevegelses arkeologisme (reformen i 1955 er første eksempel på dette).

New Liturgical Movedment har flere artikler om hvordan påskevigilien ble gjennomført før reformen i 1955; se nr. 1 HER og nr. 2 HER, skrevet av Gregory DiPippo.

Peter Kwasniewski har skrevet om sitt første møte med den stille ukes gamle [før 1955] seremonier (i 2019) og han oppsummerer sin opplevelse av påskevigilien slik:

The whole Vigil liturgy — one vast hymn of praise to the might of God revealed in the creation of the world, the creation of the old Israel, and the creation of the new Israel — possessed a cosmic sweep, a historical rootedness, and an immersion into mystery that I have never seen before, in a seamless interconnection that had none of those embarrassing modular joints or ceremonial caesuras typical of the work of Vatican committees from 1948 onward.

There is no doubt in my mind that the pre-1955 Easter Vigil is the crown jewel of the Tridentine rite and that we must do everything we can to recover it. I am also, again as with Palm Sunday, speechless that any reformers could dare to take away something like this.

A priest who has celebrated both forms of Holy Week (the pre-’55 and the ’55) told me recently: “The old liturgical rites drive home the integral and essential connection between the sacrifice of the Cross and the Eucharistic sacrifice. The new [Pacellian] versions systematically downplay this. The old liturgies are coherent in what they contain and when they present it; the new versions are piecemeal and chaotic. In fact, some of the same people who worked on the ‘renewed’ Holy Week later worked on the Novus Ordo, and when they got around to fixing some of the problems they themselves had introduced, they blamed the problems not on their bungling of the work, but on the ‘old liturgy’! How’s that for mendacious?” …

3) Til slutt kan jeg ikke si noe annet om hvorfor SSPX brukte 1962-liturgien og FSSP brukte liturgien fra før 1955, enn at det i de aller siste årene gradvis har vokst frem en interesse for liturgien før 1962 – og den stille ukes liturgi var egentlig det eneste som hadde blitt reformert før 1962. Kanskje andre kan svare bedre på dette spørsmålet?

I tidsskriftet jeg leser aller grundigst (og som jeg har lest hvert nummer av siden våren 1981), First Things, skriver redaktør R.R. Reno i siste nummer (Desember 2019) i sin faste spalte The Public Square (et stykke ned på siden) om sitt møte med den tradisjonelle latinske messen, som han begynte å gå til sommeren 2018. Her er en hel del av hans tanker om dette:

Et Cum Spiritu Tuo

I don’t know more than a few Latin words and ­phrases. A former Episcopalian, I take for granted the liturgy in the vernacular. I’ve never been punctilious about ritual. I can’t tell you the difference between the “Introit” and the “Gradual.” … … In spite of all that, I’ve been attending a Latin Mass in Manhattan for more than a year.

My initial reasons for switching to the Tridentine rite had to do with the revelations about Theodore McCarrick in the summer of 2018. I was angry, exasperated by the feckless leadership of bishops and their tolerance of moral corruption in their own ranks. But anger, however righteous and fitting in the moment, can turn into bitterness, even despair, corroding faith and undermining the spiritual life. So I knew I had to find an affirmative way to express my disgust with the status quo in the Catholic Church.

Under these circumstances, I turned to the Latin Mass. In church parlance, it is called the Extraordinary Form, as opposed to the order of the Mass established after Vatican II by Paul VI, which is called the Ordinary Form. These terms are exactly right. The Ordinary Form is the almost universal mode of worship for American Catholics, while the Extraordinary Form marks the exception. Thus, my decision to make the Tridentine rite my regular Sunday Mass was a vote of no confidence in the status quo, but not one that pushed the Church away. Going to the Extraordinary Form was a way of drawing nearer, entering into the great storehouse of the Catholic tradition.

There are Mass booklets for the Extraordinary Form that allow you to follow along with a facing-page translation. Even with this aid, it takes time to get oriented. ….

From the outset I was romanced by the long silences. The Tridentine rite emphasizes the priest as mediator. He faces the altar, not the congregation, and he speaks many parts of the Mass in a whisper. His words are directed, on our behalf, toward God, not toward us. This dynamic of prayer (a dialogue between priest as representative and God) affects the worshiper in subtle ways. It encourages each individual member of the congregation to enter into his own silent conversation with the divine. This is especially true during the consecration of the elements.

…. ….

Many priests are suspicious of the Latin Mass. Some are hostile. These responses are understandable. Going to the Latin Mass requires me to decide against attending the Ordinary Form, which is of course widely available throughout New York. And because the priestly vocation comes into its most intense focus in the sacrifice of the Mass, this decision can easily be seen casting doubt on the education and formation of priests over the last fifty years.

But my experiences with the Extraordinary Form have been otherwise. The more familiar I have become with the old rite, the more I see and feel the profound continuities with the new one. The elements of the Mass are the same in both. Furthermore, my experience with the Tridentine Mass allows me to appreciate the intentions of the liturgical reformers of the twentieth century. The old rite is colder and less immediately communal. It presumes a well-catechized congregation. By contrast, the use of the vernacular, the more fulsome lectionary, and the clear articulation by the priest of all the elements of the liturgy make the Ordinary Form more effective as a means for inculcating into the faithful the basic teachings of the Church about the nature of God and the role of Christ as the sacrament of our salvation. And not just the faithful. The Extraordinary Form has an other-worldly allure that might attract unbelievers, but both the Latin language and the ritual remoteness of the rite make it difficult to hear the gospel message. By contrast, the Ordinary Form makes the gospel audible.

At the same time, by attending the Extraordinary Form on a regular basis I have learned more about what has been lost. In the Latin Mass, the priest risks tending toward the caricature of remote hierophant engaged in mysterious rites at a distant altar. In the Ordinary Form, he risks tending toward the caricature of mediocre TV host chatting with his daytime audience of distracted housewives. If forced to choose between the two perversions, I vastly prefer the former.

…. ….

Benedict XVI observed that the Extraordinary and Ordinary Forms are two usages of the ­self-same Roman rite. This does not mean that they do not have distinct charisms, as it were. The Ordinary Form is well suited for evangelization and catechism. My own entry into the Catholic Church was greatly eased by the accessibility of the Mass in the vernacular. Its more horizontal orientation encourages a sense of Christian community, as the liturgical reformers intended. The reduced emphasis on ritual precision shifts attention to the central gospel truths announced in the readings and reiterated in a liturgy readily heard in the language of the people. All these elements enrich the ­Catholic Church.

The charism of the Extraordinary Form is needed as well. At a time when all the institutions of the West, ­including the Church, are wobbling, the antiquity of the Tridentine Mass anchors corporate worship deep in the Church’s past. The remoteness of Latin, a “dead” language, builds a spiritual wall around the Church that helps protect her from capture by the whims and fashions of the contemporary world. The vestments, incense, and ritual create another world, in which it becomes easy to see oneself entering into the precincts of the divine, a prospect at once daunting and joyful. Centuries of use have tuned the Latin Mass to a near perfect pitch. In its more elaborate forms, the orchestrated layers of music, movement, and prayer interweave into a liturgical ­Gesamtkunstwerk, which is why, although the Mass I now attend is thirty minutes longer than the Ordinary Form liturgy, it seems shorter.

I have not become an ardent proponent of the Extraordinary Form. It has limitations, which is why it was reformed in the last century. But I have come to think the Latin Mass can make a contribution to the Church’s renewal. In the twentieth century, influential theologians called for ressourcement, a return to the sources of our Christian faith. We need always to soak ourselves in the living water of the tradition. The Tridentine rite offers an opportunity for ressourcement. This is not an opportunity to be shunned, because Ordinary Form, too, has it limitations, as most of us know only too well. Those limitations are to be expected. We are only at the first stage of what will be an ongoing refinement and perfection of the Mass in the vernacular. And this process, so needed in order to realize the full promise of what was begun at Vatican II, can be enhanced by the example and inspiration of the Extraordinary Form.

I den tradisjonelle messen jeg feirer fredag 27. september kl 18.00 i Porsgrunn er det De hellige Kosmas og Damian som feires. Det er (litt overraskende) dagen etter at de minnes i den nye kalenderen. I en grundig artikkel på katolsk.no forklares dette slik: «Kosmas og Damian ble tidligere minnet i vest den 27. september, som var vigselsdagen for kirken Ss Cosma e Damiano i Roma. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble deres minnedag flyttet til 26. september, siden 27. september nå opptas av den hellige Vincent de Paul.»

Det er messen «Sapientiam» som brukes (med en del unntak) og der lyder Inngangsverset slik:

Sapiéntiam Sanctórum narrent pópuli, et laudes eórum núntiet ecclésia: nómina autem eórum vivent in sǽculum sǽculi. Exsultáte, iusti, in Dómino: rectos decet collaudátio. – Om de helliges visdom forteller folkene, og Kirken forkynner deres lov, og deres navn lever i evighet. Rettferdige, gled dere høyt i Herre; lovsang sømmer seg for de rettvise.

Slik lyder dagens kollektbønn:

Præsta, quǽsumus, omnípotens Deus: ut, qui sanctórum Mártyrum tuórum Cosmæ et Damiáni natalítia cólimus, a cunctis malis imminéntibus, eórum intercessiónibus, liberémur. Per Dominum nostrum Iesum Christum …. — Vi ber deg, allmektige Gud: Gi at vi som feirer fødselsfesten for dine hellige martyrer Kosmas og Damian, på deres bønn må bli frelst fra alt ondt som truer oss. Ved vår Herre ……

I evangeliet hører vi saligprisningene fra Lukas 6, bl.a.:

Beáti,páuperes: quia vestrum est regnum Dei.
Beáti, qui nunc esurítis: quia saturabímini.
Beáti, qui nunc fletis: quia ridébitis.
Beáti éritis, cum vos óderint hómines, et cum separáverint vos et exprobráverint, et eiécerint nomen vestrum tamquam malum, propter Fílium hóminis.
Gaudéte in illa die et exsultáte: ecce enim, merces vestra multa est in cælo.

Salige er dere fattige,Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter, dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter, dere skal le.
Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt – for Menneskesønnens skyld!
Gled dere på den dagen og hopp av fryd,stor er lønnen dere har i himmelen.

I den tradisjonelle messen fredag 30. august kl 18.00 i Porsgrunn er det Den hellige Rosa av Lima som skal feires – og martyrene Felice og Adaucto skal også minnes.

Messens inngangsantifon er:

Dilexísti iustítiam, et odísti iniquitátem: proptérea unxit te Deus, Deus tuus, óleo lætítiæ præ consórtibus tuis. Eructávit cor meum verbum bonum: dico ego ópera mea Regi. Gloria Patri … Dilexísti iustítiam …. –- Du har elsket rettferd og hatet urett; derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje framfor dine søstre. Mitt hjerte strømmer over av liflig tale; jeg kveder min sang for Kongen. Ære være … Du har elsket rettferd …

Kollektbønnen lyder:

Bonórum ómnium largítor, omnípotens Deus, qui beátam Rosam, coeléstis grátiæ rore prævéntam, virginitátis et patiéntiæ decóre Indis floréscere voluísti: da nobis fámulis tuis; ut, in odórem suavitátis eius curréntes, Christi bonus odor éffici mereámur: Qui tecum vivit et regnat …. — Alle goders giver, allmektige Gud, du som ville at den salige Rosa skulle blomstre blant indianerne som jomfruelighets og tålmods pryd, vernet med dugg fra den himmelske nåde: Gi oss dine tjenere, at vi må følge etter hennes mildhets vellukt og fortjene å bli en liflig duft for Kristus, han som lever og styrer …

Om den hellige Rosa av Lima kan vi lese bl.a.:

… Rosa var den første person i Amerika som ble helligkåret. Året etter ble hun utnevnt til skytshelgen for Peru. Det ble senere utvidet til hele Mellom- og Sør-Amerika, Filippinene og til og med India. På grunn av navnet blir hun også (uoffisielt) betraktet som skytshelgen for blomsterhandlere og gartnere. I Roma er et eget kapell viet til henne i kirken Santa Maria sopra Minerva. Tidligere ble hennes fest feiret den 30. august, mens den nå feires 23. august i nesten hele verden. I hjemlandet Peru minnes hun fortsatt den 30. august. Dødsdagen 24. august er opptatt av den hellige Bartolomeus. Hennes attributter i kunsten er blomster og Jesusbarnet, og hun avbildes ofte i Dominikanerdrakt. …

Jeg feirer den tradisjonelle latinske messen i Porsgrunn fredag 7. juni kl 18.00, og det er messen for Kristi himmelfartsdag som feires på hverdagene mellom Kristi himmelfart og pinse, om ikke en helgen minnes. Under ser man inngangsantifon, kollektbønn og evangelieum på denne dagen i det gamle missalet. Norsk oversettelse er fra den norske 1961-utgaven (for lekfolk).

INNGANGSANTIFON:

Viri Galilæi, quid admirámini, aspiciéntes in Cælum? Allelúja: Quem-ádmodum vidístis eum ascendéntem in cælum, ita véniet. Allelúja, allelúja, allelúja. Omnes gentes pláudite mánibus: jubiláte Deo in voce exsultatiónis. Gloria Patri ….

Menn fra Galilea, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Alleluja. Som dere har sett ham fare opp til himmelen, skal han komme igjen, alleluja, alleluja, alleluja. Vis deres glede, alle folk; syng jubelsang for Gud med gledefull røst. Ære være ……

KOLLEKTBØNN:

Concéde, quæsumus, omnípotens Deus: ut qui hodiérna die Unigénitum tuum Redemptórem nostrum ad cælos ascendísse crédimus, ipsi quoque mente in cæléstibus habitémus. Per eundem Dóminum nostrum …..

Vi ber deg, allmektige Gud: Unn oss som tror at din enbårne Sønn, vår Frelser, i dag er steget opp til himmelen, også selv i ånden må dvele ved de himmelske ting. Ved Ham, vår Herre …

EVANGELIUM: Mark. 16,14-20

In illo témpore: Recumbénti úndecim discípulis, appáruit illis Jesus,et exprobrávit incredulitátem eórum et durítiam cordis: quía iis, qui víderant eum resurrexísse, non credidérunt. Et dixit eis: «Eúntes in mundum univérsum, prædicáte Evangélium omni creatúræ. Qui credíderit et baptizátus fuerit, salvus erit: qui vero non credíderit, condemnábitur. Signa autem eos, qui credíderit, hæc sequéntur: In nómini meo dæmónia ejícient; linguis loquéntur novis; serpéntes tollent et si mortíferum quid biberint, non eis nocébit: super ægros manus ímpónent, et bene habébunt.» Et Dóminus Quidem Jesus, postquam locútus est eis, assúmptus est in Cælum, et sedet a dextris Dei. illi autem profécti prædicavérunt ubíque, Dómino cooperánte, et sermónem confirmánte, sequéntibus signis.

På den tid viste Jesus seg for de elleve da de satt til bords. Og han bebreidet dem deres vantro og hardhjertethet, siden de ikke hadde trodd dem som hadde sett ham oppstanden. Og han sa til dem: «Gå ut i all verden og forkynn Evangeliet for all skapningen. Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt. Men disse tegn skal følge dem som tror: i mitt navn skal de drive ut djevler; de skal tale med nye tunger; de skal ta i ormer, og om de drikker gift, skal det ikke skade dem. De skal legge hendene på de syke, og de skal bli friske.» Og etter at Herren Jesus hadde talt til dem, ble han tatt opp til himmelen og sitter ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte ordet overalt, og Herren virket med og stadfestet ordet ved de tegn som fulgte med.

Jeg har det siste året arbeidet en del med en revisjon av det norske katolske missalet, og har sett at det er en del forandringer fra andre utgave (1975) av Romersk missale, som det nåværende norske missalet (fra 1982) bygger på, til tredje utgave (2002) som det nye norske missalet skal bygge på. I fastetiden er det nå bl.a. kommet inn en bønn over folket til hver dag – og dette ser ut til å være akkurat de samme bønnene som var i det tradisjonelle romerske missalet (fra 1962).

Siden jeg kommende fredag skal feire den tradisjonelle latinske messen (i Porsgrunn), sammenlignet jeg nytt og gammelt missale og fant svært mange likheter – ofte (spesielt i det grønne kirkeåret) finner man få likhetstrekk. Antifonene til messen (se under) er helt forskjellige, men bønnene er langt på vei de samme – det er én forandring i kollektbønnen og bønn over offergavene er byttet helt ut. Den siste bønnen over folket er helt lik, men denne er ny i det nye norske missalet og så langt ikke oversatt til norsk (her tar jeg utgangspunkt i en ny dansk oversettelse).

---

Inngangsantifon

1962 (Sal 17(16),15.1): Ego autem cum iustítia apparébo in conspéctu tuo: satiábor, dum manifestábitur glória tua. Exáudi, Dómine, iustitiam meam: inténde deprecatióni meæ. Gloria Patri, et Filio … Ego autem cum iustítia …. -– Men jeg vil med rettferd vise meg for ditt åsyn; jeg skal mettes når din herlighet åpenbares. Hør min rett, Herre, og vend til min indrelige bønn ditt øre. Ære være … Men jeg vil med rettferd …

2002 (Sal 31(30),2.5): In te, Dómini, sperávi, non confúndar in ætérnum; edúces me de láqueo quem abscondérunt mihi, quóniam tu es protéctor meus. — Herre, jeg søker tilflukt hos deg, la meg aldri bli til skamme. Fri meg fra garnet de har spent ut for meg, for du er min tilflukt.

Kollektbønn

1962: Da, quǽsumus, omnípotens Deus: ut, sacro nos purificánte ieiúnio, sincéris méntibus ad sancta ventúra fácias perveníre. Per Dominum nostrum Iesum Christum …. — Vi ber deg, allmektige Gud; gi at vi renset ved den hellige faste med rene hjerter må gå inn til den kommende høytid. Ved vår Herre …

2002: Da, quǽsumus, omnípotens Deus: ut, sacro nos purificánte pænitentiæ stúdio, sincéris méntibus ad sancta ventúra fácias perveníre. Per Dominum nostrum Iesum Christum …. — Allmektige Gud, vi ber deg: Styrk vår vilje til å gjøre bot, og rens vår sjel, så vi går til den kommende høytid med det rette sinnelag. Ved vår Herre …

Bønn over offertorgavene

1962: Hæc in nobis sacrifícia, Deus, et actióne permáneant, et operatióne firméntur. Per Dominum nostrum Jesum Christum …. — Gud, la dette offer bli ved å virke i oss og stadfestes i våre handlinger. Ved vår Herre …

2002: Miserátio tua, Deus, ad hæc peragénda mystéria, fámulos tuos, quæsumus, et prevéniat competénter, et devóta coversatióne perdúcat. Per Christum Dominum nostrum. — Vi ber deg, Gud: Vis din miskunn mot dine tjenere og kom oss til hjelp, så vi kan feire disse mysterier med ærefrykt og hengivenhet. Ved Kristus, vår Herre.

Kommunionsantifon

1962 (Sal 12(11),8): Tu, Dómine, servábis nos, et custódies nos a generatióne hac in ætérnum. -– Du, Herre, vil bevare oss mot denne slekt til evig tid.

2002 (1 Joh 4,10): Diléxit nos Deus, et misit Fílium suum propítiationem pro peccátis nostris.– Gud har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

Bønn etter kommunion

1962: Fac nos, quǽsumus, Dómine: accépto pígnore salútis ætérnæ, sic téndere congruénter; ut ad eam perveníre póssimus. Per Dominum nostrum Jesum Christum … – Herre vi ber deg: Når vi har mottatt pantet på vår evige frelse, la oss da ferdes slik at vi kan nå fram til den. Ved vår Herre …..

2002: Fac nos, quǽsumus, Dómine: accépto pígnore salútis ætérnæ, sic téndere congruénter; ut ad eam perveníre póssimus. Per Christum Dominum nostrum. — Herre, vi har mottatt pantet på vår evige frelse. Styrk vår lengsel etter dette mål, og la oss vinne frem til ditt rike. Ved Kristus, vår Herre.

Bønn over folket

1962: Da, quǽsumus, Dómine, pópulo tuo salútem mentis et córporis: ut, bonis opéribus inhæréndo, tuæ semper virtútis mereátur protectióne deféndi. Per Dominum nostrum Jesum Christum … — Herre, vi ber deg: Gi ditt folk frelse for sjel og legeme, så at det – når det legger vinn på gode gjerninger – alltid kan fortjene å bli forsvart ved ditt mektige vern. Ved vår Herre …

2002: Da, quǽsumus, Dómine, pópulo tuo salútem mentis et córporis: ut, bonis opéribus inhæréndo, tuæ semper virtútis mereátur protectióne deféndi. Per Christum Dominum nostrum. — (Fra dansk) Herre, gi ditt folk sunnhet på sjel og legeme, så de må være ivrige etter å gjøre gode gjerninger og alltid oppnå å vernes av din beskyttelse. Ved Kristus, vår Herre.

---

Jeg så også gjennom de andre hverdagene i 2. uke i fasten, og fant at en eller to av antifonene eller bønnene er like i gammelt og nytt missale, uten at jeg kunne se noen system i hva man syntes man måtte forandre på slutten av 60-tallet. Blant bibellesningene er ingen av tekstene like på mandagen, men alle de andre hverdagene har samme evangelium, og på torsdagen og fredagen er også første lesning lik i det gamle og nye missalet.

Den tradisjonelle messen jeg skal feire fredag i Porsgrunn er en vanlig hverdagsmesse i 5. uke etter åpenbaringen, der både bønner og tekster tas fra sist søndags messe. (Det er nokså sjelden man feirer en grønn hverdagsmesse i den gamle kalenderen, siden det er så mange helgendager. Og i den tradisjonelle messen brukes da både bønner og tekster fra søndagens messen, mens man i den nye messen bare bruker bønnene fra søndagen.)

I messens inngangsvers hører vi:

Tilbe Gud, alle hans engler, Sion hører det og gleder seg, og Judas døtre fryder seg.
Herren er konge; jorden juble, og gleden nå ut helt til de fjerne øyer.

Hallelujaverset gjentar andre del av dette inngangsverset, og i evangeliet hører vi fra Matteus 13,24-30:

På den tid la Jesus frem for folket en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: ‘Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?’ ‘Det har en fiende gjort’, svarte han. Tjenerne spurte ham: ‘Vil du vi skal gå og luke det bort?’ ‘Nei’, svarte han, ‘for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.’»

Alle messens bønner og tekster kan leses her.

Den tradisjonelle messen feires i Porsgrunn i vår også fredagene 22. mars, 26. april og 7. juni.

Det er interessant å legge merke til at det stadig blir flere kirker som begynner å feire den tradisjonelle latinske messen. Jeg leste nettopp på NLM-bloggen (og bildet under viser nyhetsoppslaget):

The Pontifical University of St Thomas Aquinas in Rome, commonly known as the Angelicum, has recently instituted two regular weekly Masses in the traditional Rite. The Mass on Tuesday is in the Roman Rite, the Mass on Thursday in the Dominican Rite, both beginning at 12:30 pm. These are being celebrated in the church of Ss Sixtus and Dominic, which is next to the university and administered by the Dominican Fathers.