TLM

Kardinal Castrillon Hoyos feiret lørdag 5/11 en pontifikal lavmesse i Peterskirkens sakramentskapell – for deldakere i Una Voces generalforsamling. Jeg fant følgende tekst og bilder av messen her:

… the historic Pontifical Low Mass celebrated by Cardinal Castrillon Hoyos for the delegates of the XXth FIUV General Assembly in the Blessed Sacrament Chapel. In his sermon His Eminence paid tribute to the important work of the FIUV but said that our primary work was in trying to make the voice of the Holy Father heard on the question of the true value and liberty of the Extraordinary Form of the Roman Rite.

Når jeg nå ser på hvordan barn og voksne deltok i messen før 1960, kom jeg over et innlegg jeg postet på min blogg for nesten to år siden. Der skrev jeg bl.a.: Jeg har i det siste sett litt på BARNAS BØNNEBOK, utgitt på St Josephs institutt i 1958, med imprimatur fra biskop Mangers. … Boka inneholder også seks ulike oppsett av den hellige messen, som skal hjelpe barna til å følge med i messen (husk at man den gang brukte den tradisjonelle messen på latin). Den første av disse messene kan man se her (pdf-fil).

Jeg skal se litt mer på dette når jeg får tid – om mulig få skannet inn hele boka og gjøre den tilgjegelig i tekstformat.

Et eksempel på hva man arbeidet med i Kirken før 1960; at menigheten skulle delta i messen på en passende måte, siterer jeg fra kapittel 8 i P. Boers bok fra 1945 om katolsk praksis:

Om aktivt å ta del i messen.

Det finnes bare en rett og riktig måte å overvære messen på. Vi må aktivt og personlig ta del i den ved å frambære messeofret i forening med Kristus og den forrettende prest.

Først og fremst i forening med Kristus. Offergaven i messen er Jesus Kristus. Under messens hellige offerhandling må du derfor først ofre Jesus til den himmelske Fader for å tilbe Ham, takke Ham, be Ham om nåde og miskunn og yte Ham fyldestgjøring for dine synder. Men du må huske på at offergaven i messen er ikke bare Jesus i sin individuelle personlighet. Kristus og Hans Kirke – som er «vi» – er jo ett. Når Kristus ofrer seg på ny under messens ritus blir vi alle ofret med Ham, – du også. Derfor må du personlig samtykke i å bli ofret med Jesus, du skal under messens offerhandling ofre deg selv sammen med Jesus til den himmelske Fader, og det på en praktisk måte. Du må ofre ditt daglige arbeide, dine vanskeligheter i dagens og ukens løp, dine lidelser, dine sorger og dine gleder, i ett ord: hele ditt liv.

Venner du deg til å ta del i messen på denne måten, da vil det gjøre hele ditt liv til en messe – ditt kristne liv lever du da i messeofrets kraft og nåde og ditt sinn blir mer og mer forvandlet til Kristi sinn.

Du skal imidlertid også frambære messeofret i forening med presten som forretter. Ta derfor din bønnebok – helst din messebok – i hånden og fordyp deg i den hellige handling ved å følge med i de tekster presten leser og de seremonier han utfører. Da først lærer du å utdype og fatte den hellige offerhandling og du blir ikke bare en tilhører eller et øyenvitne, men, som det seg hør og bør, en medofrende. Søk som medofrende å være så nær altret som mulig under messen. Finn deg en plass i en av benkene, helst fremme i kirken. De siste benker skal du overlate til anderledes-troende, som helst vil være ubemerket.

Som medofrende bør du overvære hele messen. Kom derfor i god tid til gudstjenesten – om søndagen før «Asperges me»! – Styrt ikke på dør straks presten har forlatt altret. Vent til han er gått inn i sakristiet eller, hvis det er høymesse, vent til sluttsalmen er sunget. Våre gudstjenester er ikke av lengre varighet enn at alle har tid til å ta del i dem fullt ut.

Når vi feirer den tradisjonelle latinske messen er det stadig noen som spør hvordan man ksla oppføre seg i messen – stå, sitte, korse seg etc. For å finne ut dette, er det vel mest fornuftig å se hvordan man gjorde dette da denne messen var i vanlig bruk. Jeg viser derfor til boka: KATOLSK PRAKSIS, aV D. J. BOERS O.F.M. – ST. OLAVS FORLAG OSLO 1945 . Der tar jeg med et sitat fra Kap. 08: Alterets hellige sakrament:

Hvilke seremonier skal du utføre under messen?

Når presten tar til med trinnbønnen, gjør du sammen med ham andektig korsets tegn. Ved begynnelsen av dagens evangelium står du opp, legger venstre hånd på brystet og gjør med den høyre hånds tommelfinger – idet du holder de andre fingre utstrakt – et lite kors på pannen, på munnen og på brystet. Samtidig kan du be Gud om nåde til å fatte Hans ord med din forstand, å bekjenne det med munnen og til trofast å bevare det i hjertet. Det samme bør du gjøre straks før presten leser evangeliet fra prekestolen.

Når Jesu hellige navn nevnes, og når «Gloria Patri» eller «Ære være Faderen» blir bedt eller sunget, bør du ærbødig bøye ditt hode. Under «Credo» eller trosbekjennelsen skal du stå – i alle fall, når den synges i høymessen.

Under forvandlingen skal du ærbødig bøye ditt hode, men du bør se opp når den hl. hostie og kalken løftes til tilbedelse. Be da sakte for deg selv, i ydmykhet og troens ånd: «Min Herre og min Gud».

Ved kommunionen, når ministranten ringer tre ganger til «Domine non sum dignus», slår du deg tre ganger for brystet idet du ber: «Herre, jeg er ikke verdig at Du går inn under mitt tak, men si kun ett ord, så blir min sjel helbredet.»

Når presten på slutten av messen velsigner de tilstedeværende, kneler du, bøyer ditt hode og gjør samtidig korsets tegn.

Ved messens siste evangelium står du opp og gjør et lite kors på pannen, munnen og brystet som ved det første evangelium. Hvis messens siste evangelium er begynnelsen av Johannesevangeliet, – og det er det som oftest – kneler du sammen med presten ved ordene: «Og Ordet er blitt kjøt», og reiser deg straks opp igjen. Det er derfor feilaktig å forbli knelende fra disse ord av.

Etter den stille messe blir det alltid bedt noen bønner på morsmålet. Du må be disse bønner sammen med de andre som er til stede. La denne bønn være mer enn en mumlen som ingen kan høre. Be ihvertfall så tydelig at du klart kan høre og forstå dine egne ord.

Ved den stille messe skal du, om mulig, helst knele hele tiden. Kun ved evangeliet står du opp. Skulle du ha vanskelig for å knele hele tiden, kan du sitte mellom evangeliet og sanctus samt etter kommunionen like til velsignelsen blir gitt.

Ved høymessen kneler du, når presten ber eller synger, og du sitter når presten sitter, samt under prekenen. Du kan også sette deg under offertorium inntil presten begynner prefasjonen, samt etter prestens kommunion til han meddeler velsignelsen.

Ved levittmessen. Når messen forrettes av en prest med to geistlige som assistenter – selebrant med diakon og subdiakon – kalles det en levittmesse. For denne gjelder de samme regler som for en alminnelig høymesse. Kun bør du ikke stå når den forrettende prest leser messens første evangelium, men vente til diakonen synger det.

Ved pontifikalmesse. Når biskopen selebrerer høytidelig, kalles det en pontifikalmesse. Her gjelder det samme som ved en levittmesse. Når biskopen går gjennom kirken i høytidelig prosesjon både før messens begynnelse og etter dens slutt, mottar en hans velsignelse knelende.

Det har dukket opp spørsmål om den tradisjonelle dominikanske liturgi, om og hvor den brukes i vår tid. Jeg har hørt at noen (sannsynligvis ganske få) personer har bedt om at den kan brukes også i St Dominikus her i Oslo, men så langt har det ikke skjedd (så vidt jeg vet). Jeg vil her vise til en artikkel om dette skrevet av Fr. Augustine Thompson, O.P., professor ved the Dominican School of Philosophy and Theology i Berkley, California – les om ham her. Det virker som det er i USAa vestre (dominikanske) provins at interessen for denne ritusen har vært størst. Fr. Thompson skriver:

Readers often ask about where they can attend celebrations of the Dominican Rite Mass and what its canonical status is now. … in the Western Dominican Province, the traditional Dominican Rite has been celebrated publicly continuously since 1969. … from 1969 on the the rubrics to be followed were those of 1965 as revised to 1969. But after 1988, we of our province who celebrated the traditional Rite reverted to those of 1962, since the Order follows the discipline of the Roman Rite, as the «Mother Rite.» In that year Ecclesia Dei Afflicta provided that those celebrating the traditional Roman Rite were to follow the rubrics of 1962. I remember that change well since I had permission to celebrate the traditional Dominican Rite from the time of my ordination in 1985. I mention this only because it seems, from Fr. Pius’s summary, that some priests (of the Eastern Province?) who received permission to celebrate the traditional Dominican Rite in 1969 seem to be using the rubrics of that time. In any case, as the Master of the Order Carlos Azpiroz Costa explained in his «State of the Order Report» to the Dominican General Chapter of 2010, those using the Dominican Rite Missal are to follow the rubrics of 1962.

Since readers will no doubt ask which Western Dominican apostolates currently have regular or occasional public celebrations of the Dominican Rite. So here is a summary: Dominican School of Philosophy and Theology, Berkeley CA Anchorage AK, Portland OR, Seattle WA, St. Thomas Aquinas College, and Oakland CA. …

NLM-bloggen har en egen kategori for den dominikanske ritus, og det fins også en egen blogg for den tradisjonelle dominikanske ritus.

Det ble skrevet i en kommentar på denne bloggen at den tradisjonelle dominikanske ritus ikke lenger ble feiret av vanlige dominikanere, bare av (tradisjonalistiske) grupper som har brutt ut av ordenen. Det er vel ikke helt korrekt, for denne gamle og særegne ritus har de siste fire år gradvis begynt å bli mer brukt.

Bildene under viser i alle fall denne ritus nylig feiret av dominikanere i Oxford – les mer og se flere bilder her.

Jeg kjenenr ikke mye til detaljene i den gamle dominikanske ritus, men jeg vet at når presten strekker ut armene i korsform (som han aldri gjør i den romerske ritus), er det rett etter konsekrasjonen, mens han sier:

Unde et momores, Domine, nos servi tui, sed et plebs tua sancta, ejusdem Christi Filii tui Domini nostri tam beatæ Passionis, nec non et ab inferis Resurrectionis, sed et in cælos gloriosæ Ascensionis. offerimus præclaræ majestati tuæ de tuis donis ac datis hostiam + puram, hostiam + sanctam, hostiam + immaculatam, Panem + sanctum vitæ æternæ, et calicem + salutis perpetuæ. – Vi minnes nå, Herre, vi dine tjenere og hele ditt hellige folk, den samme Kristi, din Sønns, vår Herres, salige lidelse. men også hans oppstandelse fra de døde og hans herlige himmelferd, og bærer fram for din opphøyede majestet av dine goder og gaver et + rent offer, et + hellig offer, et + lytefritt offer, det evige livs hellige + brød og den, evige + frelses kalk.

Jeg ga en oversikt over Sara Brødsjøs oppgave om Liturgisk vokalmusikk i Den katolske Kirke for en ukes tid siden, og nevnte at den kan lastes ned i sin helhet her.

Det siste jeg vil ta med fra oppgaven, er hvordan messen av 1970 beskrives, fra side 48:

Den første utgaven av Pave Paul VIs Missale Romanum kom ut i 1970. Den siste utgaven er fra 2002, men rubrikkene for den liturgiske musikken er identiske med førsteutgaven, derfor tar vi for oss her rubrikkene fra 1970, slik de står i Generell orientering om Missale Romanum (GIRM).

En forskjell mellom den gamle og den nye messen som får betydning for organisten og koret, er at presten leser de fleste av sine bønner høyt – dermed blir musikken satt i en mer kronologisk og vertikal sammenheng enn i den gamle messeliturgien, hvor prestens bønner og sangen er mer uavhengige av hverandre og skjer parallelt i større grad.

Selv om det gjerne er et naturlig valg å synge alle ordinarieleddene, finnes det ingen rubrikker som påbyr dette som i 1962-missalet. (Dette skyldes nok bl.a. at det nye missalet ikke skiller mellom missa cantata og missa lecta som to egne messeformer.) Uansett må ordinariets tekst fortsatt fremføres ordrett, men kantoren står mer fritt til å velge teksten som skal synges som proprieledd. Som nevnt tidligere foreligger Graduale Romanum i en utgave som er tilpasset det nye missalet, men et gjennomgående prinsipp er at kantoren har mulighet til å velge en salme på folkespråket som er godkjent av den lokale bispekonferansen i stedet for introitus, offertoriums- eller kommunionsantifonen – i praksis vil dette som oftest si en salme fra menighetens salmebok med imprimatur.

I den nye messens rubrikker gjennomgås også liturgiens enkelte deler, med beskrivelser av hva som kan synges, hvordan og av hvem på de steder i liturgien hvor det kan synges. Allerede ved beskrivelsen av inngangsverset i GIRM nr. 25 vises det til flere muligheter kantoren har:

”25. Når folket er samlet og celebranten med assistenter kommer inn, begynner inngangsverset. (…) 26. Sangen utføres vekselvis av kor og menighet, eller av kantor og menighet; eller det hele synges av menigheten eller av koret alene. Man kan bruke enten den antifonen med tilsvarende salme som står i Graduale Romanum eller i Graduale Simplex, eller man kan ta en annen sang som passer til den hellige handling, til dagens eller årstidens karakter, og hvis tekst er godkjent av bispekonferansen.

Hvis det ikke synges til inngangsverset, skal den antifon som står i Missale, resiteres enten av de troende eller av noen iblant dem, eller av lektoren, eller også av celebranten selv etter at han har hilst menigheten.”

Til forskjell fra den gamle messen er det ikke nødvendig at alle proprietekstene blir enten lest eller sunget, eller begge deler. Introitus og kommunionsverset må leses av presten hvis det ikke synges, men ikke offertoriumsantifonen …

Jeg ga en oversikt over Sara Brødsjøs oppgave om Liturgisk vokalmusikk i Den katolske Kirke for noen dager siden, og nevnte at den kan lastes ned i sin helhet her.

Ett av hovedkapitlene i oppgaven heter «MUSIKKEN I MESSEN» og her beskrives først grundig musikken i høymessen (tradisjonell form) der alle tekstene som brukes er på latin, og fullt ut finnes i messeboken. Musikken finner man i «Liber usualis», selv om det også er tillatt å bruke enklere melodier (til samme tekst).

Deretter beskrives (for messens tradisjonelle form) musikk under lavmessen, fra side 46:

Vi har allerede vært inne på ulike typer lavmesser, der den franske orgelmesse og den sungne lavmesse er de to hovedvariantene vi blir konfrontert med for musikkens vedkommende. I Norge og andre skandinaviske land gikk den sungne lavmessen under navnet sangmesse, som har mest til felles med den tyske tradisjonen og som er den vi vil konsentrere oss om i studiet av den liturgiske sang i Norge. Denne messeformen ble feiret side om side med høymessene frem til liturgireformen av 1970. En annonse for messene og gudstjenestene som fant sted i Oslo hver uke var alltid å finne i St. Olav tidsskrift (første gang den 20. juni 1897), og der nevnes bl.a. stille messe, sangmesse med homili (preken), levittmesse med preken og høymesse.

Under en stille messe var det vanlig at menigheten sang salmer på folkespråket som i større eller mindre grad erstattet ordinariet og propriene, slik vi så det i de ulike typer stille messe i kapitlet om liturgi. I slike messer sang celebranten ingenting, men leste likevel alle tekstene som i en høymesse. Mange som ikke kjenner så godt til den prekonsiliære praksis hevder at denne type menighetssang på folkespråket var et helt nytt fenomen etter liturgireformen – men selv om sangen under høymessene riktignok i praksis var forbeholdt koret, så var det altså minst like vanlig og populært å synge salmer på folkespråket under lavmessene i de fleste europeiske land. …

… I Norge vekslet man mellom 5 forskjellige salmemesser, og disse stod i alle utgavene av salmeboken t.o.m. 1964.

Regler for musikk under en lavmesse finnes ikke blant messens rubrikker av 1962, fordi denne liturgiformen i utgangspunktet er en stille messe uten musikk – men salmesangen i messen nevnes f. eks av pave Pius XII i Musicae Sacrae (1955), der han tilkjennegir at der dette er en gammel eller uminnelig sedvane, kan den lokale ordinarius (biskop) tillate den, dersom den virker umulig å kvitte seg med. De mange salmebøkene som ble gitt ut frem til 1964, med ”messesalmer” som ble sunget til de forskjellige delene av messen, viser at det var en meget utbredt sedvane å synge salmer på folkespråket i Norge i alle fall fra 1897 og frem til tiden rundt 1964, da den siste salmeboken før liturgireformen ble gitt ut. For eksempel kan man finne flere forslag for et slikt salmeoppsett for messen allerede i 1. utgaven av den norske katolske salmeboken av 1893; disse forslagene er identiske i alle de 6 utgavene av denne salmeboken. Det finnes her hele 5 ulike salmesett (i tillegg til høymessens faste, latinske tekster) der det foreslås mellom ett og tre vers fra salmer for følgende øyeblikk i messen: trinnbønnen, Gloria, evangelium, Credo, offertorium, Sanctus, etter forvandlingen, Agnus Dei, kommunion og slutning.

Dette bekreftes også flere andre steder, bl.a. av biskop Fallize i koralboken av 1905 til den første salmeboken fra 1893:

”Idet Vi herved foreskriver de foreliggende melodier til udelukkende brug ved de stille messer, aftenandagter og øvrige gudstjenester, haaber Vi, at de vil tjene til oppbyggelse og andagt baade i kirken, skolen og i hjemmene og overalt vække den levende troes aand og anspore til sand fromhet og dyd.(…) ….

Jeg ga en oversikt over Sara Brødsjøs oppgave om Liturgisk vokalmusikk i Den katolske Kirke for noen dager siden, og nevnte at den kan lastes ned i sin helhet her.

I min korte gjennomgang av oppgaven kan jeg nevne at Sara (ganske kort) også presenterer sine synspunkter på mer generelle liturgiske spørsmål, bl.a. om enkelte elemeter hun syns er blitt uklare i vår tid. Her noen sitater fra s 35-36:

Novus Ordo Missae er knyttet til en forståelse av messen som i alle fall i praksis skiller seg fra det offerkonseptet vi har studert. Av flere grunner vi vil se på senere har messens vesen endret seg i tankegangen til mange katolikker, fra å være et offer til Gud, til en liturgisk handling som er mest rettet mot de tilstedeværende menneskene. Slik sett kan man si at messen har endret seg til en mer protestantisk forståelse av en søndagsgudstjeneste, der forkynnelsen er et viktig element og liturgen forholder seg mye til de troende. ….

Noen av de liturgiske avvikene kommer av mer eller mindre uforskyldte misforståelser rundt de liturgiske reformene, der biskopen eller presten har blitt feilinformert om detaljene rundt implementeringen av reformene i praksis, og trukket feil konklusjoner med tanke på hvordan resultatet skal se ut. Kilden til slike avvik vil kunne defineres som uvitenhet eller inkompetanse, og forhåpentligvis regnes for å ha blitt begått uten overlegg. Men mange av de samme avvikene kan også begås med overlegg, noe som også skjer på grunnlag av visse teologiske holdninger som de ansvarlige personer gir bevisst uttrykk for gjennom dette. Slike situasjoner kan for eksempel oppstå som resultat av å overtolke en instruksjon, eller en mer dyptgående uenighet med Kirkens lære. Som eksempel på et slikt avvik kan nevnes alterets og prestens posisjon under messen. ….

…… noen av misforståelsene som dessverre er meget vanlige både blant prester og lekfolk. De som argumenterer for versus populum-praksisen påstår vanligvis at oldkirkens praksis var slik (en historisk feil som har blitt definitivt tilbakevist), at messen ikke er et offer til Gud, men en bønnesamling der menigheten er subjektet (en utbredt holdning som er eksempel på uenighet med Kirkens lære), eller at folkets “aktive deltagelse” krever dette – og med den siste påstanden er vi inne på nok en misforståelse, som har stor betydning for valg av musikk i messen: hva som menes med folkets “aktive deltagelse” i konsildokumentet om liturgi og i tidligere kirkelige dokumenter hvor dette nevnes.

Allerede fra starten av 1900-tallet og den liturgiske bevegelse oppfordret pavene til å motivere menigheten til en mer aktiv deltagelse i gudstjenesten. Meningen var å gjøre menigheten mer bevisst og oppmerksom på hvilke tekster som ble lest i messen, fremfor å la folket be individuelle bønner. Derfor ble det for eksempel trykket messebøker for folket på latin med oversettelse til bruk i messen. I moderne tid forveksles ofte participatio activia med participatio actuosa; det råder en overbevisning om at liturgien må tilpasses menigheten mest mulig for å engasjere den – for eksempel ved å bruke mest mulig folkespråk, la presten stå med ansiktet mot folket og synge salmer som folk kan delta i å synge.

I konsildokumentet Sacrosanctum Concilium tillates det riktignok å synge på folkespråket i messen som følge av denne forståelsen av aktiv deltagelse, men det stadfestes samtidig at den gregorianske sang “skal normalt ha førsteplassen i de liturgiske handlinger” og at “bruken av det latinske språk bibeholdes i den latinske ritus, med unntak for gjeldende særretter” . Dette gjelder både når det gjelder hvilket språk messen feires på, og hvilket språk det synges på. Det ville være meningsløst å beholde latinen i messen dersom det samme konsilets oppfatning av “aktiv deltagelse” kun handlet om pedagogiske tilrettelegginger av liturgien. …

Jeg ga en oversikt over Sara Brødsjøs oppgave om Liturgisk vokalmusikk i Den katolske Kirke for noen dager siden, og nevnte at den kan lastes ned i sin helhet her.

Her skal jeg presentere litt mer av oppgaven – i fire deler, har jeg tenkt. Den er svært lærerik, bl.a. fordi tradisjonen Kirken hadde fram til ca 1965 er gått helt i glemmeboken. Fra s 32 i oppgaven beskrives den tradisjonelle latinske høymessen slik:

Høymessen, eller levittmessen, er den fulle formen av den tridentinske messe, feiret av en prest, diakon og subdiakon, som foreskriver bruk av røkelse og at det meste av messen synges. Det er disse elementene som skiller den fra en lavmesse. Det er ofte andre prester som fungerer som diakoner og subdiakoner i en slik messe. ….

Høymessens offisielle musikk er den gregorianske sang, men de mange messekomposisjonene som har blitt komponert gjennom historien kan også brukes istedenfor de gregorianske ordinariemelodiene. Spesielt regnes de polyfone verkene til Giovanni Pierluigi da Palestrina og Giovanni Gabrieli for å være spesielt egnede. Musikken fremføres vanligvis av et kor; ordinarieleddene er ment å bli sunget av kor og menighet, og de gregorianske tonesettingene er hovedsakelig syllabiske melodier (bortsett fra Kyrie, som gjerne består av en melisme som har fått tilnavnet “leise” av e-leison), mens proprieleddene er gjerne melismatiske, musikalsk krevende antifoner som koret synger alene. Opprinnelig bestod koret av geistlige eller ordensfolk og var plassert i koret, men i forbindelse med bruken av legpersoner til de mer krevende messekomposisjoner ble koret flyttet bak i kirken, noe som også bidro til at flere instrumenter i tillegg til orgelet ble brukt i musikken.

Det meste av høymessens tekst blir sagt stille av presten, men bortsett fra noen få unntak (f.eks “Orate fratres”) synger han alt det som skal sies høyt av ham (som “Dominus vobiscum” eller intonasjonen til Gloria og Credo). Han leser med lav stemme alt som koret synger, bortsett fra korte svar som “Et cum spiritu tuo” eller “Amen”.

a) Missa cantata er en sunget høymesse uten diakon og subdiakon. Den utviklet seg som form på 1700-tallet i ikke-katolske land der det manglet prester til å feire levittmesse.

b) Pontifikalmesse er en høymesse der en biskop er celebrerende prest. Den innebærer visse seremonielle endringer i forhold til en vanlig høymesse, som f.eks at biskopen feirer messen fra sin cathedra (trone) frem til offertoriedelen, og har en del andre liturgiske plagg og rekvisitter enn en alminnelig prest (dette varierer enda mer under en pavemesse). …..

I dag feirer jeg for første gang festen for jomfru Marias morsverdighet; en fest innstiftet av pave Pius XI i 1931 i anledning av 1500-jubileet for dogmet om Maria som Thetokos. (Jeg feirer private TLM-er de fleste tirsdager og en del torsdager, i oktober vil flere av disse messene bli ‘missa cantata’ – de som ønsker å komme til disse messene, kan få dato og tidspunkt av meg.)

Slik leser vi om dette i dag (i den gamle kalenderen) i Matutins 6. lesning:

From the Acts of Pope Pius XI
In the year 1931, amid the applause of the whole Catholic world, solemn rites were celebrated to mark the completion of the fifteen centuries which had elapsed since the Council of Ephesus, moving against the Nestorian heresy, had acclaimed the blessed Virgin Mary, of whom Jesus was born, as Mother of God. This acclamation had been made by the Fathers of the Church under the leadership of Pope Celestine. Pius XI, as Supreme Pontiff, wished to commemorate the notable event and to give lasting proof of his devotion to Mary. Now there had existed for many years in Rome a grand memorial to the proclamation of Ephesus; the triumphal arch in the basilica of Saint Mary Major on the Esquiline Hill. This monument had already been adorned by a previous pontiff, Sixtus III, with mosaics of marvellous workmanship, now falling to pieces from the decay of the passing ages.

Pius XI, therefore, out of his own munificence, caused these to be restored most exquisitely and with them the transept of the basilica. In an Encyclical Letter Pius set forth also the true history of the Council of Ephesus, and expounded fervently and at great length the doctrine of the prerogatives of the Blessed Virgin Mary as Mother of God. He did this that the doctrine of this lofty mystery might sink more deeply into the hearts of the faithful. In it he set forth Mary, the Mother of God, blessed among women, and the most holy Family of Nazareth as the exemplars to be followed above all others, as models of the dignity and holiness of chaste wedlock, as patterns of the holy education to be given youth. Finally that no liturgical detail be lacking, he decreed that the feast of the Divine Motherhood of the Blessed Virgin Mary be celebrated annually on the 11th day of October by the universal Church with a proper Mass and Office under the rite of a double of the second class.

På katolsk.no kan vi lese om hvordan de ulike festene for jomfru Maria (også denne) har utviklet seg:

… I Roma var den eldste og eneste festen for Vår Frue 1. januar, oktavdagen for Kristi fødsel, før den hellige pave Sergius I (687-701) i 692 innførte de fire store Mariafestene Fødselen, Bebudelsen, Renselsen og Innsovningen/Opptakelsen i himmelen …

Senere, på 1200- og 1300-tallet, ble festen for Jesu omskjæring tilføyd den 1. januar, selv om den hadde blitt innført i Spania og Frankrike allerede på slutten av 500-tallet og i Roma fra 900-tallet. Senere ble den tatt inn i det romerske missalet av den hellige pave Pius V (1566-72).

En folkelig bevegelse for en fest til ære for Marias Morsverdighet begynte i Portugal på 1700-tallet, og i 1914 ble datoen for festen fastlagt til 11. oktober. Den ble utvidet til hele den latinske kirken i 1931 i anledning 1500-årsjubileet for konsilet i Efesos i 431, som ga Maria tittelen Theotókos. Deretter sto denne festen i den romerske kalenderen i 38 år (1931-69) under 11. oktober som «Marias Morsverdighet», Maternitas Beatae Mariae Virginis.

Siden kalenderrevisjonen i 1969 feires den 1. januar, som også er oktavdagen for julen og begynnelsen på det nye året, igjen høytiden for Guds Mor Maria, og dermed ble den opprinnelige romerske praksis gjeninnført. Gjeninnføringen av festen den 1. januar gjør at dagen faller i juletiden og har en økumenisk betydning, den faller også sammen med andre merkedager: for eksempel nyttårsdag (siden 153 f.Kr; offisielt fra 46 f.Kr), oktavdagen for julen, som ble innført allerede på konsilet i Efesos. …

Slik lyder dagens evangelium på norsk (i den tradisjonelle latinske ritus) 17. søndag etter pinse:

Matt. 22, 34-46
På den tid kom fariseerne til Jesus, og en av dem, en lovkyndig mann, spurte ham for å friste ham: «Mester, hva er det store bud i loven?» Og Jesus sa til ham: «Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele ditt sinn. Dette er det største og første bud. Men det andre er likt dette: Du skal elske din neste som deg selv. I disse to bud ligger hele loven og profetene.» Men da fariseerne var samlet, spurte Jesus dem og sa: «Hva mener dere om Kristus? Hvem er han sønn av? De sa til ham: «Av David.» Han sa til dem: «Hvorledes kan da David i ånden kalle ham Herre, når han sier: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg gjør dine fiender til skammel for dine føtter?» Når altså David kaller ham Herre, hvorledes kan han da være hans sønn?» Og ingen kunne svare ham et ord, og heller ikke vågde noen fra denne dag av å spørre ham mer.

I dagens matutinbønner leser vi følgende tanker om denne teksten av den hellige Johannes Krysostomus. (En litt overraskende vinkling, syns jeg; at fariseerne ikke hadde forventet at Jesus skulle bekrefte deres tradisjonelle, jødiske tro, og ikke forandre eller legge noe til. De visste egentlig ikke hva de så skulle kritisere ham for.)

Matt 22:34-46
In illo tempore: Accesserunt ad Iesum pharisaei: et interrogavit eum unus ex eis legis doctor, tentans eum: Magister, quod est mandatum magnum in lege? Et reliqua.

Homily by St John Chrysostom, Patriarch of Constantinople – 72nd homily on Matthew.
When the Pharisees had heard that Christ had put the Sadducees to silence, they gathered themselves together for a fresh attack just when it behoved them to be quiet, they willed to contend and so they put forward one of themselves who professed skill in the law, not wishing to learn, but to lay a snare. This person therefore proposed the question: «Which is the great commandment in the law » The first and great commandment is » Thou shalt love the Lord thy God,» but they expected that He would make some exception or addition to this in His Own case, since He made Himself God. (John x. 33.) With this expectation they asked Him the question. but what said Christ? To show that they had adopted this course, because they were loveless, and sick with envy, He answered «Thou shalt love the Lord thy God with all thy heart, and with all thy soul, and with all thy mind. This is the first and great commandment. And the second is like unto it Thou shalt love thy neighbour as thyself.»

Monsignore Guido Pozzo i den pavelige kommisjonen ‘Ecclesia Dei’ svarer følgende på spørsmålet om hvorfor den tradisjonelle katolske liturgien blir møtt av så mye motstand:

What are the reasons for the hostility in many Church circles toward a liturgy that the Church and so many saints have celebrated for so long and was instrumental in a spectacular development of the Church?

This is a complex question because I think there are many factors involved in understanding why this prejudice against the extraordinary form of the liturgy of the Old Rite is still widespread. One needs to keep in mind that for many years now a really appropriate and comprehensive liturgical formation in the Catholic Church has not been offered. Some have tried to introduce the principle of a rupture, a distancing, a radical break between the liturgical reform proposed, established and promulgated by Pope Paul VI and the traditional liturgy. In reality things are different, because it is clear that there is substantial continuity in the liturgy and in the history of the liturgy; what you find is growth, progress, renewal, but not a break or discontinuity, and hence these prejudices decisively affect the mindset of various people, including clergy and the faithful. We must overcome this prejudice, we must provide a complete and authentic liturgical formation and see how, in actual fact, the liturgical books of the liturgical reform desired by Pope Paul VI are one thing; something else, however, are the other forms of implementation that have occurred in practice in many parts of the Catholic world which are, in reality, abuses of the liturgical reform of Paul VI and also contain doctrinal errors that must be corrected and rejected. This is what the Holy Father Benedict XVI, in a recent speech at the Pontificium Athenaeum Anselmianum in late spring of this year, sought to reaffirm. The books of the liturgical reform are one thing, something else, however, are the concrete forms of implementation which, unfortunately, have spread to many places and are not consistent with the principles laid down and made explicit in the Second Vatican Council’s Constitution on divine liturgy, Sacrosanctum Concilium.

Man kan lese hele intervjuet på engelsk her.

Dagens feiring er i den gamle kalender forbeholdt bare erkeengelen Mikael, mens feiringen i den nye kalenderen er utvidet til alle de tre erkeenglene Mikael, Gabriel og Rafel. På katolsk.no forklares dette ganske greit (se slutten av artikkelen):

29. september har alltid vært erkeengelen Mikaels minnedag. At den feires på denne dato skyldes at man årlig mintes innvielsen av kirken S. Michele på Via Salaria ved Roma under den hellige pave Leo den Store på 400-tallet. Dokumentasjon finnes i Hieronymus’ martyrologium og kalenderen i Verona. I den etiopiske ritus er det en minnedag den tolvte dagen hver måned. I den bysantinske kirken feires Mikael den 8. november. I den latinske kirken ble festen for disse tre erkeenglene godkjent av Laterankonsilet i 745. De to andre erkeenglene er lenge blitt æret i østens liturgi. Før dette århundret hadde de andre erkeenglene bare festdager i lokale vestlige liturgikalendere. På 1400-tallet ble Gabriel feiret for eksempel 18. mars og 3. desember, mens Rafaels fest ble lokalt feiret 8. juli og 6. eller 13. oktober. Englekulten gikk gjennom en betydelig utvikling på 1500-tallet, og pave Pius IV konsekrerte Michelangelos kirke i Diokletians termer til Maria og de Sju erkeenglene.

Pave Benedikt XV kunngjorde i 1921 at den katolske kristenhet skal feire erkeengelen Gabriel den 24. mars, men i øst feires han den 26. mars, dagen etter Herrens bebudelse. Det er også ifølge norsk tradisjon. Festen for erkeengelen Rafael ble feiret på forskjellige dager siden middelalderen, før pave Benedikt XV i 1921 la festen til 24. oktober og gjorde den (og festen for Den hellige Familie) obligatorisk for hele Kirken. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble festene for erkeenglene slått sammen. Minnedagen er også avmerket på den norske primstaven.

Erkeengelen Mikael er blitt mindre viktig etter liturgireformen, fordi han nå ikke lenger har sin egen dag, og enda mer av to andre grunner.

1) Før 1969 ble han alltid nevnt i messens syndsbeskjennelse:

Jeg bekjenner for Gud den allmektige, den hl. Maria, alltid jomfru, den hl. erkeengel Mikael, den hl. Johannes døperen, de hl. apostler Peter og Paulus, alle hellige og for dere brødre, at jeg har syndet meget i tanker, ord og gjerninger: ved min skyld, ved min skyld, ved min store skyld. Derfor ber jeg den hl. Maria, alltid jomfru, den hl. erkeengel Mikael, den hl. Johannes døperen, de hl. apostler Peter og Paulus, alle hellige og dere brødre, be for meg til Herren vår Gud.

2) I stille messer før 1969 ba man alltid noen bønner etter messen (knelende foran alteret), bl.a. denne til erkeengelen Mikael:

Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden, verg oss mot djevelens ondskap og list. Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age. Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer, ber vi om at du, med den kraft som Gud har gitt deg, vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden. Amen.