TLM

Fem år siden den tradisjonelle messen ble frigitt

For meg er det i løpet av disse årene blitt helt naturlig å feire både den tradisjonelle og den nye messen, men det er fortsatt nokså få prester som gjør det (er de redd for motstanden, for ekstraarbeidet med å lære noe nytt, liker de ikke Kirkens gamle tradisjon?). Jeg ser heller ikke så veldig forskjell mellom de to formene av messen, i alle fall når man feirer den nye messen i lys av tradisjonen (som jeg selv gjør).

Det har de siste årene blitt helt normalt for meg å lære av Kirkens tradisjon også når det gjelder liturgiske spørsmål (ikke bare når det gjelder historie og teologi); men for veldig mange mennesker førte slutten av 60-tallet til et dramatisk brudd liturgisk sett, helt unødvendig og svært skadelig etter min mening – dette er et brudd som må leges så snart som mulig.

Slik skriver Father Z. om dagens jubileum:

Today is the anniversary of the happy day when Summorum Pontificum went into force. A lot of progress has been made but there is still a great deal to do.

But consider the fact that, even though many seminaries and even bishops are resisting the formation of priests for the whole of their Roman Rite, after five years, all the major seminarians in formation now have not known a time as seminarians when the provisions were not in effect.

It seems to me that, though sometimes it seems as if the wheels are spinning once in a while, this is going to get traction soon. And when it does….

Perhaps we shall see some great gains during this Year of Faith? Perhaps you can redouble your efforts to promote and stimulate and bring about a wider implementation of the provisions of the Motu Proprio.

Please say a pray for Benedict XVI today, who gave priests and laity alike this great gift.

Tradisjonell latinsk messe i Oslo 9. september

I søndagens messe vil vi få høre følgende inngangsvers:

Inclina, Dómine, aurem tuam ad me, et exáudi me: salvum fac servum tuum, Deus meus, sperántem in te: miserére mihi, Dómine, quóniam ad te clamávi tota die. – Herre, bøy ditt øre til meg og hør min bønn; frels din tjener, som håper på deg, min Gud. Miskunn deg over meg, Herre, for dagen lang roper jeg til deg.

Og evangeliet er fra Lukas 7, 11-16:

På den tid hendte det at Jesus gikk til en by som heter Naim, og hans disipler gikk med ham og en stor mengde. Og da han kom nær til byporten, se, da ble en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke; og en stor mengde fra byene var med henne. Da Herren så henne, ble han rørt av medlidenhet med henne, og han sa til henne: «Gråt ikke.» Og han gikk bort til båren og rørte ved den, og de som bar, sto stille. Og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp.» og den døde reiste seg opp og begynte å tale. Og han ga ham til moren. Men de ble alle tatt av frykt, og de priste Gud og sa: «En stor profet er stått fram mellom oss; Gud har gjestet sitt folk.»

Denne (kjente) teksten brukes svært lite i vår tid – les om det her.

Dette er siste gang disse tradisjonelle latinske søndagsmessene i Oslo feires i St Joseph kirke sent søndag kveld, fra neste gang av (23. september) vil den finne sted i St Hallvard kirke i Oslo kl 14.30.

De tradisjonelle latinske søndagsmessene i Oslo flyttes

Søndag 9. september kl 19.00 er siste gang de tradisjonelle latinske søndagsmessene i Oslo feires i St Joseph kirke; neste gang – 4. søndag i måneden – 23. september, feires søndagsmessen i St Hallvard kirke i Oslo, kl 14.30.

Inntil påske i år var dette tidpunktet ikke ledig i St Hallvard kirke (faktisk var ikke no tidspunkt ledig hele søndagen, men nå er det en åpning her), dette pluss min arbeidssituasjon og et ønske fra flere om å få messen på et tidligere tidspunkt, har ført til denne forandringen. Etter noen måneder får vi vurdere hvor vellykket det er.

Tradisjonell latinsk søndagsmesse i Oslo 26. august

Vi starter opp igjen med de tradisjonelle latinske søndagsmessene i Oslo etter sommeren, og feirer søndag 26. august messe i St Joseph kirke til vanlig tid, kl 19.00. Vi feirer denne dagen 13. søndag etter pinse. Antifoner, bønner og tekster kan man lese her på latin og norsk.

Dagens kollektbønn lyder slik:

Omnípotens sempítérne, Deus, da nobis fidei, spei, et caritátis augméntum: et ut mereámur ássequi quod promíttis, fac nos amáre quod præcipis. Per Dóminum nostrum … (Norsk oversettelse;) Allmektige evige Gud, gi oss vekst i tro, håp og kjærlighet, og la oss elske dine bud, så vi kan fortjene å oppnå det du har lovet. Ved vår Herre …

Og evangeliet – fra Lukas 17, 11-19 – slik:

På den tid hendte det at Jesus vandret midt igjennom Samaria og Galilea på veien til Jerusalem. Og da han kom til en by, møtte han ti spedalske menn som sto langt borte. Og de løftet røsten og sa: «Jesus, mester, miskunn deg over oss.» Og da han så dem, sa han: «Gå bort, vis dere for prestene.» Og mens de gikk bort, skjedde det at de ble renset. Men en av dem vendte tilbake da han så at han var blitt renset, og priste Gud med høy røst, falt på sitt ansikt for hans føtter og takket; og det var en samaritan. Og Jesus tok til orde og sa: «Ble ikke alle ti renset? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede mannen som vendte tilbake og ga Gud æren?» Og han sa til ham: «Stå opp og gå bort, din tro har frelst deg.»

Hvordan feires (den tradisjonelle og den nye) messen?

Den engelske presten, Fr. Ray Blake, skriver ganske interessant om hvordan han feirer den nye (og den tradisjonelle) messen:

Most of the Masses I celebrate, in either Form, are strictly according to the rubrics, including the turning from the altar to the people at the proper times. At a said Mass I read the entrance and communion antiphon, at a Mass where our choir is present, following the rubrics these are sung in preference to hymns, we also follow the rubric in singing the Gradual in preference to the Responsorial Psalm, because we have bought copies of the new Graduale, we even sing the Offertorium.

Alt var heller ikke rosenrødt, innrømmer han, med feiringen av den tradisjonelle messen fram mot 1965:

The TLM of today isn’t the TLM of the Concilliar and pre-Concilliar period – thank God. From what I can see that was a period of experimentation and rubrical laxity, even Fr Paul Crane the founder of Christian Order had his altar on castors so it could be wheeled forward for ad populum celebration. The strict distinction of low and sung Mass had broken down somewhat, vernacular hymns were common, even the singing of the Ordinary at low Mass had crept in in places, as had the use of vernacular for the lections, at least in some places – a practice still in use by the SSPX on the continent and permitted by Summorum Pontificum. In many dioceses the rule was that from «amice to amice» low Mass should not exceed half an hour, which meant many priests left great junks out. Of course Pius XII had encouraged the «dialogue Mass» and various priests experimented with ways of getting the people involved.

Derfor – og det er hovedpoenget i hans innlegg – liker han ikke at ting på en upassende måte blir satt på spissen, ved at den tradisjonelle messen verdig feiret blir sammenlignet med «ballongmesser» o.l.

I orden for de Transalpine Redemptoristene


Catholic Herald melder at den fire år lange ventetiden nå er over for disse prestene:

The Congregation of the Sons of the Most Holy Redeemer, also known as the Transalpine Redemptorists, was erected today, on the feast of the Assumption, as a Clerical Institute of Diocesan Right. The community, which has about 15 members, has been in limbo since 2008 when it announced that it wished to enter into full communion with Rome.

The group’s decision was a response to Pope Benedict XVI’s Motu Proprio Summorum Pontificum, which allowed priests to celebrate the traditional Latin Mass freely.

Previously, the community had been a part of the worldwide Society of St Pius X (SSPX), the estranged traditionalist group currently in dialogue with Rome.

Next Wednesday evening, August 22, the community are to make a public profession of vows at their home on Papa Stronsay, a tiny, windswept island in Orkney, off the north-east of Scotland. The profession will be celebrated by Bishop Hugh Gilbert OSB of Aberdeen, who, as their diocesan bishop, granted them canonical recognition.

Bishop Gilbert was ordained as Bishop of Aberdeen exactly a year ago, taking over from Bishop Peter Moran, who had retired.

Brødrene skriver også om dette på sin egen blogg.

Den viktige stillheten i messen

Allerede 3. august noterte jeg at jeg burde legge noe informasjon om dette på bloggen, og allerede da var jeg noen uker for sent ute, men bedre sent enn aldri. Una Voce har nemlig presentert enda et dokument i rekken av interessante og nyttige dokumenter om liturgien – se en oversikt her.

Det nye dokumentet her «SILENCE AND INAUDIBILITY IN THE EXTRAORDINARY FORM» og kan leses i sin helhet her.

Silence and Inaudibility in the Extraordinary Form – Abstract:
Liturgical texts read silently or inaudibly are a striking feature of the Extraordinary Form, and this has seemed scandalous to those attached to a didactic model of the liturgy, such as the supporters of the Synod of Pistoia. The explanation of why some texts cannot be heard by the Faithful is threefold. First, some texts are obscured by singing, at sung Masses; these include the texts actually being sung. The close connection between the singing, and the natural space in the liturgy which allows this singing to take place, was noted by Pope St Pius X. Secondly, the ‘priestly prayers’ addressed personally by the celebrating priest to God, for example at the Munda cor meum and Lavabo, express the intimate relationship between the priest and God, which, as Pope Benedict XVI has emphasised, is important for all to appreciate and imitate. Thirdly, the silence of the Canon marks it as a prayer of special sacredness, with an atmosphere recalling the silence of Calvary. Pope Benedict XVI has described the deeply prayerful participation of the Faithful in the ‘filled silence’ the silent Canon creates.

Forskjellen mellom den tradisjonelle og den nye messen trenger ikke være så enormt stor på dette punnktet – for den nye messen har også mange stille bønner, som gjerne kan gjøres tydeligere – men at kanon leses stille (innførst ca år 800), er jo en svært viktig forskjell.

Prestestudenter må lære den tradisjonelle messen

Biskop Morlino i Madison, Wisconsin, USA, hadde nylig en samling for sine prestestudenter, om ba dem alle lære den tradisjonelle latinske messen (i tillegg til den nye messen) før si ordinasjon. Father Z. skriver om dette, bl.a.:

Bp. Morlino told the [seminarians] that it was his expectation that all of them learn how to say Mass in the Extraordinary Form before they are ordained.

Morlino did not say that they would be required to use it all the time, but that they must know how to use it. If seminaries are not offering the opportunity to learn the older form (which they ought to be, by the way), they could go to workshops or find priests who could help them to learn it. Bottom line: they are to learn the Extraordinary Form.

I think this was a remarkable. How many bishops, after all, are saying this openly to their seminarians? It was also, frankly, a paternally charitable thing to tell the seminarians.

First, if there were any doubts about their bishop’s attitude toward his seminarians and traditional forms, these doubts were thereby removed. They need never fear the bishop or worry about what would happen to them when he heard that they were going to TLM’s here or there, learning the rubrics, serving Masses. They need not on this account fear the rector of the seminary they attend, since they are following the expressed desire of the bishop. Moreover, Universae Ecclesiae (the Holy See’s commentary on Summorum Pontificum) gently asserts that seminarians are to know the Extraordinary Form.

Second, knowledge of and use of the older form of Mass teaches men -seminarians and priests alike – something about the priest and the priesthood which the Novus Ordo doesn’t really do on its own. The older form stresses the sacrificial and priestly nature of the priest’s actions and words during Mass as well as the priest’s own deep unworthiness and complete dependence on God’s mercy and grace.

Third, no priest of the Roman Rite ought to rest easy until he knows also the older form. Ignorance of the older form means ignorance of his own rite. Furthermore, when it comes to their ordination, someone must stand up and attest to the ordaining bishop that the men have been properly formed. How can he honestly say they are properly formed if they have been left ignorant by their seminaries of their rite? The seminarians of Madison, by learning the Extraordinary Form, can always be at ease on this point.

(Underlig at noen biskoper krever noe, og andre biskoper nekter akkurat det samme – mens pave Benedikt legger tydelig til rette for at den tradisjonelle messen gjerne må brukes.) Og Father Z. skrev også nylig om en prest som hadde blitt spurt av sin biskop om å lære den tradusjonelle messen:

During his homily this weekend, my pastor stated that our bishop asked him to learn to say the TLM so that he can say mass for a group of Carmelite nuns who recently moved to the area. I would like to pray for my pastor as he learns to say the TLM. …

Pave Benedikts vektlegging på kontinuiteten

Kardinal Burke snakker på denne videoen svært interessant om at den katolsk tradisjonen fortsetter – før, under og etter konsilet. Og om hvordan det er liturgien som aller sterkest må vise denne kontinuiteten – og hvordan dette kommer fram i tillatelsen gitt til alle prester til å feire den tradisjonelle messen, og i den nye engelske oversettelsen av messen. Fr. Z. har transkribert deler av intervjuet:

What the Holy Father … and I’m just reflecting now on what he himself has written … is trying to communicate is the continuity of our Catholic faith down the centuries. Sadly, what happened after the Second Vatican Council was – an idea developed that we were forming a new Church and that everything that had gone on since the time of the first Chrsitians was all retrograde and in some way a defection from what was supposedly this Church of freedom and truth and joy. And what happened in the process is that the tradition was lost, especially in the sacred liturgy. There were many abuses and even the reform of the rite itself was so radical that people didn’t see sometimes how there was a continuity between what’s now called the Ordinary Form of the Roman Rite and the Extraordinary Form. The Holy Father … and this is important not just for the sacred liturgy but is important for every aspect of our life … we can see it in catechesis, we can see it the moral life, we can see it in family life, religious life, priestly formation – no need to go into all of that. The Holy Father rightly has put his focus on the sarcred liturgy because this is the highest and most perfect expression of our life in Christ. And if we can reestablish in the celebration of the sacred liturgy a strong sense of the worship of God as God wants it, not my creation, but the gift of God, that sacred worship has been handed down to us in the Church through the centuries, we’ll get a lot of other things straightened out at the same time. It has to start with the sacred liturgy.

Professor John Rao fra The Roman Forum

Fra Rorate Cæli så jeg lenken til videoene under (del 2,3,4,5 kommer automatisk), der Catholic News Service interessant nok har beskrevet den tradisjonalistiske bevegelsen på en grundig og objektiv måte. (Se flere av deres videoer her.)

Professor Rao sier selv i en kommentar på Rorate:

I want to reaffirm one theme with a great number of consequences: namely, that most Catholics are not sufficiently aware of Church History, and that it is this lack of awareness that makes it seem as though everything only «went wrong» because of Vatican II. Rome has often been «asleep» and a «problem» for thinkers and saints.
Popes have often done both good and bad things and driven zealous believers to despair. More to the point, Enlightenment ideas have had a huge influence everywhere in the Church since the mid-1700’s. Church authorities—the popes included—have experienced great problems since the early 1800’s fighting against more open «socialist» manifestations of the Enlightenment without falling into the hands of its more subtle, materialist, individualist, economic libertine, constitutional forms. Packaged under the name of Americanism and Pluralism, and in possession of a world-wide missionary zeal, it is this more «moderate» anti-Catholic force that has had an overwhelming influence over much of the globe since 1945—well before the Council began. Personally, one of the most tragic facts of Catholic life in America today is the fact that many well-meaning traditionalists do not realize that they are supporters of this moderate Enlightenment individualism—and therefore of a vision that can never allow Christ to rule over man and society. The dominant spirit at Vatican II played with both forms of the Enlightenment. Both worked against the Traditional Mass. In addition to fighting for the victory of the Mass of the Ages and the overturning of the horrible consequences of the Council, defenders of the faith must fight for a recovery of the whole of the Catholic Tradition. That’s a tall order and it involves a self-purgation of a lot of individualist, materialist Americanist «customs» as well as a battle against Marxism and Islam. Nothing is going to change with a snap of the finger.

Gratulerer Fr. John Berg!

Jeg møtte Fr. Berg (som har norske aner) i Fribourg Sveits i mars i år. Han var meget vennlig og sympatisk, så jeg er glad for å lese i dag at han er gjenvalgt som superior for FSSP for 6 nye år. Fra FSSPs nettsider leser vi nå følgende kunngjøring:

Communiqué of the Priestly Fraternity of St. Peter: Wednesday, July 11, 2012, Our Lady of Guadalupe Seminary, Denton, Nebraska, USA

The General Chapter of the Priestly Fraternity of St. Peter (FSSP), gathered from July 3 to July 18, 2012 at the International Seminary of Our Lady of Guadalupe, Denton, Nebraska, in plenary session elected Fr. John Berg as Superior General for 6 years. This election, at which the 33 capitulants were present, took place on July 9. The Pontifical Commission Ecclesia Dei was immediately informed and sent a congratulatory message.

The election of the Assistants and Counselors will follow in the next days.

An American priest born in 1970, Fr. John Berg studied philosophy at St. Thomas Aquinas College (California, USA) and theology at the International Seminary of St. Peter in Wigratzbad (Bavaria, Germany). Fr. Berg holds a licentiate from the Pontifical University of the Holy Cross in Rome. Ordained a priest in 1997, Fr. Berg taught as a professor at the International Seminary of Our Lady of Guadalupe (Nebraska, USA) from 1999 to 2000. Afterwards he exercised his ministry from 2000 to 2005 at the FSSP parish in Sacramento (California, USA), before being appointed again as professor at Our Lady of Guadalupe Seminary. In 2006, the FSSP General Chapter elected him Superior General for a first term of office. The Chapter reelected him on 9 July 2012 for a second term of six years.

Hvordan har utviklingen av den tradisjonelle messen vært de siste fem år?

Jeg skrev tidligere i dag om at det er fem år siden pave Benedikts motu proprio om den tradisjonelle messen ble offentliggjort, og mange spør kanskje seg selv hva som har skjedd siden den tid. I Norge har det skjedd noe, men ikke veldig mye. Vi er tre bispedømmeprester (alle norske) som feirer den tradisjonelle messen noenlunde ofte. Selv feirer jeg TLM offentlig to ganger hver måned og en privatmesse hver uke. De offentlige messene i St Joseph kunne gjerne vært bedre besøkt (og her er det en oppfordring til lekfolket), men det hadde selvfølgelig vært mye bedre om denne messen kunne blitt feiret hver søndag og på et bedre tidspunkt (enn kl 19.00). Disse to praktiske spørsmålene nevnte jeg for bispen for noen få uker siden. Han skulle se på det, sa han – og så får vi se hva som skjer.

Bloggen Rorate cæli har et innlegg i dag, der de ber leserne fortelle hvordan pave Benedikts brev (og vilje) er blitt implementert der de bor: «Tell us if and how the motu proprio Summorum Pontificum, of Pope Benedict XVI, has been applied in your diocese and changed your Catholic life. You do not have to identify your diocese, if you do not wish to do so (in this case, please identify at least your country).» Dette er litt skuffende lesning, må man innrømme, men det skjer i alle fall en langsom forbedring mange steder.

FSSP får en ny (flott) kirke i Fribourg

Jeg leste hos Rorate cæli i går: «The Swiss Catholic news agency APIC reported yesterday that Bishop Charles Morerod OP of the Diocese of Lausanne, Geneva and Fribourg has decided to entrust the pastoral care of the Basilica of Our Lady (Basilique de Notre-Dame) in Fribourg to the FSSP, starting September 2012.»

Det er en god nyhet, for det er vanskelig å få folk til å komme i messer om man ikke har en fast tid og et fast (og godt) sted å tilby, og FSSP måtte i Fribourg tidligere bruke flere ulike kirker – som også hadde andre brukere, slik at det var mange hensyn å ta. Og det er ekstra hyggelig å lese om nyheter (i fremmede land) som man selv også har litt ekstra kjenneskap til. De to bildene av den aktuelle kirken i Fribourg har jeg nemlig tatt selv, i mars i år, da jeg var der for å snakke med FSSP’s leder, Fr. Berg. Og dagen før jeg traff ham, hadde han hatt sin første samtale med biskop Morerod – en dominikaner flere av oss møtte i Oslo ikke lenge før han ble utnevnt til biskop.

Bildet under viser koret i kirken ganske tydelig; det er ikke mye arbeid å flytte det upassende bordet og de upassende stolene, så høyalteret kan brukes slik det var tenkt.

Under et bilde av meg selv samme dag i Fribourg – utenfor en av nabokirkene.

Festen for vår Herres Jesu Kristi hellige blod – 1. juli

I den tradisjonelle kalender feires 1. juli alltid festen for vår Herres Jesu Kristi hellige blod, også når dagen faller på en søndag. I dagens messe brukes bl.a. følgende tekster:

Inngangsvers, Joh.åp. 5,9-10: «Herre, med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner.Til et kongerike har du gjort dem.»

Graduale, 1. Joh. brev 5, 6-8: «Han er den som kom med vann og med blod, Jesus Kristus – ikke bare med vannet, men med vannet og blodet. .. For det er tre som vitner: Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer.»

Evangelium, Joh. 19, 30-35: «Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: Det er fullbrakt! Så bøyde han hodet og oppgav sin ånd. Det var helgaften, og de døde måtte ikke bli hengende på korset over sabbaten, for denne sabbaten var en stor høytidsdag. Jødene bad derfor Pilatus om at bena måtte brytes på dem, og likene bli tatt ned. Soldatene kom da og brøt bena først på den ene og så på den andre som var blitt korsfestet sammen med Jesus. Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de brøt ikke hans ben. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Og den som har sett det, han har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant.»

Til matutin er de tre første lesningene tatt fra Hebreerbrevet – lesning 4-6 fra en preken av Johannes Krysostomos, og lesning 7-9 fra Augustin. Her er de første tre leningene:

Heb 9:11-15
Men Kristus er kommet som øversteprest for de frelsesgoder som vi nå har. Han har gått igjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke hører denne skapte verden til. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og således vant han en evig forløsning. Riktignok er det slik at blodet av bukker og okser gjør hellig og ren i det ytre, likeså vann med asken av en kvige, når det blir stenket på dem som er blitt urene. Hvor mye mer skal da ikke Kristi blod rense vår samvittighet fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud. Kristus har jo i kraft av en evig Ånd båret seg selv fram som et lyteløst offer for Gud. Så er da Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde, og det ble til forløsning fra overtredelsene under den første pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arv som var lovt.

Heb 9:16-22
Det er med pakten som med et testamente: det må godtgjøres at den som har opprettet det, er død. Først når han er død, er det gyldig; det trer ikke i kraft så lenge han lever. Derfor ble heller ikke den første pakt innviet uten blod. Da Moses hadde kunngjort for hele folket alle budene som står i loven, tok han blodet av kalvene og bukkene sammen med vann, skarlagenrød ull og isop, stenket så blodet både på bokrullen og på hele folket og sa: «Dette er blodet for den pakten som Gud har fastsatt for dere.» Like ens stenket han blod på teltet og på alle de kar som ble brukt under gudstjenesten. Etter loven blir jo nesten alle ting renset med blod, og synd blir ikke tilgitt uten at blod blir utøst.

Heb 10:19-24
Så kan vi da, brødre, i kraft av Jesu blod med frimodighet tre inn i helligdommen. Han har innviet en ny og levende vei for oss dit inn gjennom forhenget, det vil si hans jordiske legeme. Når vi har så stor en prest over Guds hus, så la oss tre fram med oppriktig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset for vond samvittighet og legemet badet i rent vann. La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; for han som gav løftet, er trofast. La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.

Alle bibeltekster her er fra Bibelselskapets utgave 1978/85.

50 år siden den tradisjonelle messen ble promulgert

Bloggen Rorate cæli påpeker at det man i dag vanligvis kaller den tradisjonelle latinske messen ble promulgert for akkurat 50 år siden i dag, 23. juni 1962. Pave Johannes XXIII hadde da, sammen med sine medarbeidere, gjort noen små forandringer i messen, slik pave Pius XII også hadde gjort på 50-tallet.

Jeg feirer selv denne messen kommende søndag kl 19.00.

TLM St. Hans – «De ventre matris meæ vocavit me Dominus nomine meo.»

Slik lyder inngangsverset på den store høytidsdagen: De ventre matris meæ vocavit me Dominus nomine meo: et posuit os meum ut gladium acutum sub tegumento manus suæ protexit me, et posuit me quasi sagittam electam. – Alt i min mors liv kalte Herren meg ved navn og han gjorde min munn til et skarpt sverd; i skyggen av sin hånd har han gjemt meg og gjort meg til en utvalgt pil.

Det feires en tradisjonell latinsk messe denne søndagen – i St Joseph kirke i Akersveien i Oslo kl 19.00. Tekstene for messe kan leses her.

Datoer for TLM til høsten er også på plass – se her.

P. Frode skriver interessant om liturgien

Jeg måtte til det danske nettstedet Katolsk tradition for å lese denne nyheten fra Kristiansand (som ble skrevet for over to uker side). P Frode skriver:

2. Pinsedag 2012 er ”Summorum Pontificum- dagen” i St Ansgar menighet. Etter over 40 år feirer menighetens sogneprest den gamle liturgien, med kor og organist og med ministranter med lys, kors og røkelse! Den gamle messen har riktignok vært feiret flere ganger i St. Ansgar kirke de siste årene, men av gjestende prester og uten stor høytidlighet.

Fra nå av vil Den ekstraordinære form være en del av det liturgiske livet i St. Ansgar menighet og vil etter hvert finne sin faste plass i vår ”timeplan”.

Det er mitt håp at mange i menigheten vil bli glad i den ekstraordinære form. Den er verdifull i seg selv av mange grunner; Den har en lang og ubrutt tradisjon og enda eldre røtter. Den har stor en stor skjønnhet og har skapt stor kirkemusikk.

Men noe annet er like viktig; Den ekstraordinære form er også verdifull fordi den kan inspirere oss til å feire den ordinære form mer trofast mot kirkens tradisjon. Dette tror jeg også er en tanke som Pave Benedikt har.
Hvis alle katolikker blir fortrolig med den tradisjonelle liturgien, da får vi hjelp til å forstå liturgiens utvikling og dermed også til bedre å forstå hva liturgi er. Da forstår vi enda bedre hvorfor vi gjør det vi gjør uansett form.

Selv om det er klare forskjeller mellom de to messebøkene er det likevel mer som er likt og jo likere de to formene feires jo tydeligere vil vi se at Kirken har bare en liturgi, selv den har flere riter og vårt rite, det romerske, har to former.

Les mer om dette på St Ansgar menighets blogg.

TLM i St Joseph kirke søndag 10. juni

Søndag 10. juni er det offentlig feiring av Corpus Christi i St Joseph kirke kl 19.00. Messeboken fra 1961 skriver følgende om denne festen:

Skjærtorsdag er den egentlige festdag for innstiftelsen av Alterets hellige sakrament. Men den dag er Kirken grepet av sorgen over Kristi lidelse. Derfor har Kirken valgt en annen dag som kan høve bedre til gledesfest: første torsdag etter Påsketidens slutt. I året 1264 påbød pave Urban IV. at denne fest skulle feires i hele Kirken, og det ble overdradd til den store teolog Thomas av Aquino å utarbeide teksten til officium og messe for dagen. Hvor det lar seg gjøre, holdes på denne dag – eller på den følgende søndag – høytidelig prosesjon med Det helligesakrament.

Tekstene for messen kan leses her – og programmet lastes ned her – det blir tilbedelse, kort prosesjon og sakramental velsiglese etter messen.

Skroll til toppen