For meg er det i løpet av disse årene blitt helt naturlig å feire både den tradisjonelle og den nye messen, men det er fortsatt nokså få prester som gjør det (er de redd for motstanden, for ekstraarbeidet med å lære noe nytt, liker de ikke Kirkens gamle tradisjon?). Jeg ser heller ikke så veldig forskjell mellom de to formene av messen, i alle fall når man feirer den nye messen i lys av tradisjonen (som jeg selv gjør).
Det har de siste årene blitt helt normalt for meg å lære av Kirkens tradisjon også når det gjelder liturgiske spørsmål (ikke bare når det gjelder historie og teologi); men for veldig mange mennesker førte slutten av 60-tallet til et dramatisk brudd liturgisk sett, helt unødvendig og svært skadelig etter min mening – dette er et brudd som må leges så snart som mulig.
Slik skriver Father Z. om dagens jubileum:
Today is the anniversary of the happy day when Summorum Pontificum went into force. A lot of progress has been made but there is still a great deal to do.
But consider the fact that, even though many seminaries and even bishops are resisting the formation of priests for the whole of their Roman Rite, after five years, all the major seminarians in formation now have not known a time as seminarians when the provisions were not in effect.
It seems to me that, though sometimes it seems as if the wheels are spinning once in a while, this is going to get traction soon. And when it does….
Perhaps we shall see some great gains during this Year of Faith? Perhaps you can redouble your efforts to promote and stimulate and bring about a wider implementation of the provisions of the Motu Proprio.
Please say a pray for Benedict XVI today, who gave priests and laity alike this great gift.