Jeg leste her om dokumenter fra Wikileaks der den britiske ambassadøren i Vatikanet hadde meldt at forholdet mellom Vatikanet og Storbritannia ville kunne bli veldig dårlig pga pave Benedikts generøse tilbud til anglikanere som ønsket å bli katolikker. Men eksperter mener at disse dokumentene har blandet sammen hummer og kanari – som man sier. Se innslaget selv:
I dag (lørdag) har jeg hatt fire timer konfirmantundervisning med 40 konfirmanter, pluss en ekstra time med fem av dem som ikke tidligere har mottat førstekommunion. Deretter er det skriftemål og kveldsmesse. I morgen har jeg tre messer, med konfirmasjon av en voksen i den ene messen, samt besøk hos en gammel mann med kommunion. Det er gledelig arbeid, så jeg blir ikke så veldig trøtt (og alle søndagsmessene er i samme kirke) – bortsett fra at så mange konfirmanter tapper en del krefter, selv om de er hyggelige nok.
Mandag morgen reiser min kone og jeg så til Fuerteventura (en av Kanariøyene) for å feire både sølvbryllup og min 55-årsdag. Det skal bli fint med en annerledes uke – og litt sol og varme!
Father Z. skriver om en prest som skulle ønske han kunne feire den gamle messen, men så langt er han ennå ikke klar – av flere grunner:
… I confidentially ask for your prayers for us younger priests who are not supported in our willingness to serve the church using the older rite. … it is a cross to carry as one easily feels isolated in this situation. One of my best priest friends celebrates TLM and I have seen the joy it has brought to his priesthood. If it is God’s will hopefully some day, and soon, I can get to that point. Whatever the consequences may be I will have to deal with. … God willing soon I can go out of my comfort zone and celebrate the Latin Mass even if privately. Thanks again for your wonderful presence on this website and know of my prayerful support in your ministry! …
Det er også flere interessante kommentarer til innlegget. Selv feirer jeg ofte den tradisjonelle latinske messen, og legger ikke skjul på det – selv om jeg møter nokså blandede reaksjoner. Men jeg skulle det var flere prester i Norge som også feiret den gamle messen.
I går var det akkurat tre år siden jeg feiret min første tradisjonelle latinske messe, og jeg markerte dette med en missa cantata. Én av de to minsitrantene fra den gang, Ivar B, ministrerte for meg (den andre, Christian S, er under utdannelse hos FSSP i Tyskland). Jeg takker igjen Trond for for hans hjelp den gangen for tre år siden. Vi tok opp viedo av messen, og under kan man se noen flere stillbilder fra denne. …
På s 48 i boka «Benedict XVI and the Sacred Liturgy» beskrives msgr. Gambers syn på messens fokus på denne måten:
… The description of liturgy as worship corresponds to its traditional treatment in the documents of the Magisterium, as for instance in the encyclical Mediator Dei of Pope Pius XII. ‘The sacred liturgy … is the public worship which our redeemer, the head of the Church, offers to the heavenly Father, and which the community of Christ’s faithful pays to its founder, and through him to the eternal Father Pius XII accentuates the role of ordained priests to represent Christ as head of the Church before the heavenly Father and before the other faithful. The Second Vatican Council, when it describes the significance of ‘liturgy,’ bears witness to the priesthood of Christ: the priestly ministry embraces both public worship and sanctification; that is, it possesses equally the ‘katabatic’ dimension, by which God ‘sets out’ or descends to man, and the ‘anabatic’ element by which man ‘returns’ or ascends to God.
In the years after Vatican II, however, many liturgists preferred a more sociological description which characterizes the liturgy as the ‘worshipping assembly of God’s people’. This definition fails to distinguish between the ministry of ordained priests and that of the lay faithful; here the element of worship is relegated to the background. Gamber, on the contrary, affirms that the ‘primary’ or chief sense of divine worship’ is to ‘offer to God due adoration and thanksgiving’. The earthly worship of God is an image of the heavenly liturgy. ….
The Canons Regular of John Cantius i Chicago gjør mye godt arbeid. Bl.a. har de et nettsted der prester rundt i hele verden kan lære å feire den gamle messen – HER. Nå har de også gjort tilgjengelig en video der en av hjelpebiskopene i Chicago feirer en høy tidelig medd, Novus ordo, på engelsk, og bruker det store høyalteret i kirken. Videoen kan sees her.
Jeg har lenge vært opptatt av at messen er et offer som blir båret fram for Gud, og opplever at dette ofte er utydelig i mange katolske messer i dag. Veldig mye av fokus her ligger på kommunionen, måltidet, fellesskapet – som selvsagt skal være med, med som ikke er det eneste som skjer i messen. Det virker også på meg som fokuset i den eukaristiske bønn ligger på selve forvandlingen, og ofte svært lite på at dette Kristi fullkomne offer bæres fram for Gud. I boka «Benedict XVI and the Sacred Liturgy» liker jeg godt måten msgr. Gamber uttrykker denne tematikken på – på s 38:
… In the next contribution, Gamber studies the ‘essence’ of the Holy Mass: ‘The Sacrifice of the Mass – Since When?’ Gamber cites the witness of the New Testament and of the church fathers according to whom the Mass was considered ‘from the beginning both meal and sacrifice.’ The meal manifests itself principally in the distribution of Communion and the sacrifice in the great Eucharistic prayer recited by the priest. ‘Certainly it was no aberration’ that also the ‘presentation of the gifts of bread and wine’, together with other parts of the Mass, had been ‘considered under the title of sacrifice’. Thus the rediscovery of the communitarian aspect of the Mass must not lead to its overemphasis. …
Jeg leser som jeg nevnte boka «Benedict XVI and the Sacred Liturgy», og har begynt på et kaåittel om den kjente msgr. Klaus Gamber. På s 32 kan vi lese at Gamber i 1966 var ganske optimistisk med tanke på den nye liturgien:
In 1966, Gamber published with Herder a much-noted treatise, Liturgie Übermorgen (Liturgy on the Day after Tomorrow). In this book the author summarizes his views on the historical developments that affected the liturgy, and then presents his own vision for the liturgy of the future Gamber already expresses some regrets, but he still reflects great optimism …
The first part of Liturgy on the day after tomorrow treats ‘The celebration of the Lord’s Supper.’ … The author investigates the development of the celebration of the Eucharist until the time of Constantine. The title ‘Lord’s Supper’ implies the relationship between the Eucharist and the agape, and underscores the sacramental meal, whereas Gamber, in his later publications, would stress the doctrine of Eucharistic sacrifice. In 1966, Gamber the liturgical theologian maintained (likely following the views of Romano Guardini) that the basic structure of the Eucharistic celebration’ is the meal, whereas the ‘idea of sacrifice’ became only later on ‘the dominant factor in the Mass’. … The author intentionally overlooks developments that occurred in the Middle Ages as well as in the modern era precisely in order to describe his utopian ideals for the future.
Men på s 36 kan vi så lese at Gamber i 1972 hadde snudd helt om:
… Although Gamber, in 1966, was still following the mainstream of the day, … the situation changed radically over the course of the next few years. He himself noted, shortly before his death twenty-three years later, that in writing Liturgy on the day after tomorrow, he had laboured away full of optimism for the renewal of Roman Catholic worship in the near future … The outcome, then, was very quick … and entirely different from what I had expected.’ Gamber describes the decline of the faith that ensued after Vatican II even as the greatest catastrophe in the entire history of the Church. …
Jeg skrev om «Benedict XVI and the Sacred Liturgy» allerede i februar, boka kom ut på forsommeren, og nå har jeg fått tak i den – svært interessant. Jeg har kommet halvveis i et kapittel skrevet av Manfred Hauke (Un. i Lugano, Sveits), som heter: Klaus Gamber: father of the new liturgical movement. Jeg kommer med stoff fra dette kapittelet om ikke lenge. Her er litt om det:
Father Manfred Hauke, a theologian of the University of Lugano, Switzerland, and one of Europe’s most educated and widely published Catholic scholars, discusses the influence of Monsignor Klaus Gamber on the “new liturgical movement”. Father Hauke contextualizes both the thought of Joseph Ratzinger concerning the liturgy and the importance of Klaus Gamber (1919-1989) in the development of a movement based on sound scholarship that questioned the direction of the post-Conciliar liturgical establishment.
We learn of Ratzinger’s observation that by Gamber’s remaining on the “outside” of the German-speaking liturgical establishment he was able to speak prophetically about the state of the liturgy in the aftermath of the Council, and to question whether one could really talk about a unity of the liturgical rite in the face of an abundance of what Gamber termed “‘individual rites’ since so many priests now design their own liturgy, just as they please”. Gamber’s prodigious writings on the liturgy address a multiplicity of issues. He is perhaps best known for his book The Reform of the Roman Liturgy, Its Problems and Background, which appeared in English in 1993.
I dag, 8. desember, leser vi til Matutin fra en bønn av den hellige Anselm, erkebiskop av Canterbury:
Jomfru, den velsignelse som har fylt deg, velsigner hele naturen.
Himmel og stjerner, jord, elver, dag og natt – alle ting som ble skapt til menneskenes gavn – lykkønsker nå hverandre, for ved deg, å Frue, har de gjenfunnet skjønnheten de en gang tapte, og ved deg er en ny og uutsigelig nåde skjenket dem.
Da de mistet den verdighet som var deres natur: å være undergitt og tjene dem som lover og ærer Gud, ble de som døde ting, så kuet og vansiret var de av avgudsdyrkere som Gud ikke hadde skapt dem for. Men nå er de oppvekket til sin sanne verdighet, for på ny er de underlagt dem som ærer Gud, og kan atter tjene menneskene.
Men de jubler også over en ny og uforlignelig nåde: For ikke bare føler de at Gud, deres skaper, hersker over dem som en usynlig konge. Nei, de møter ham synlig, midt i blant dem. Han selv tar dem i bruk og helliger dem, og denne store nåde kommer til oss som frukten av ditt skjød, du høyt velsignede jomfru.
Ved fylden av din nåde opplever alle som var i dødens vold, sin befrielse, og også …
«Jomfru, den velsignelse som har fylt deg, velsigner hele naturen.»Les mer »
En katolikk i Zagreb i Kroatia har i et par år prøvd å få tillatelse til at den gamle messen lan feires der, uten å lykkes. Han skriver på engelsk om hva som har skjedd her. (De hadde fått flere lange, men nokså underlige svar fra en av hjelpebiskopene; det var visst umulig nå og i all framtid å fåtillatelse til å feire den tradisjonelle messen i Kroatia.) Men han skriver også i dag at han nå har fått følgende brev fra Vatikanets kommisjon Ecclesia Dei, datert 25/11-10:
This Pontifical Commission would like to thank you for your kind letter of 8 November 2010.
This Pontifical Commission is able to inform you that after contacting His Eminence Josip Cardinal Bozanić, it has received the assurance of His Eminence that the Holy Mass in the Extraordinary Form will be celebrated in one of the churches in Zagreb.
På St Paul menighets nyhetsblogg leser vi at man 8. desember skal følge pave Benedikts oppfordring – som vi i St Hallvard menighet gjorde ved starten av advent:
På dagen for Marias uplettede unnfangelse, onsdag 8. desember, blir det bønnedag for det ufødte liv i St. Paul menighet klokken 9-20.
Pave Benedict XVI oppfordret nylig alle verdens katolikker til å be for det ufødte liv ved inngangen til adventstiden. “The time of preparation for Holy Christmas is a propitious moment to invoke divine protection for every human being called into existence, and also for a thanksgiving to God for the gift of life received from our parents,» sa paven i følge Zenit.org.
I den anledning arrangerer St. Paul menighet en bønnedag for det ufødte liv fra morgen til kveld onsdag 8. november. … …
Bildet over fra St Paul kirke gleder meg – jeg var i menigheten i 11 år og ble også presteviet her. Da korherrene kom til Begrne fra Klosterneuburg hadde de også med seg de flotte messehaklene vi ser på bildet – jeg brukte dem selv ved noen store anledninger. Menigheten har nå også fått en egen blogg (bildet over er bakgrunn for bloggen) – på denne adressen.
Jeg skrev nylig om møtet møtet i Vatikanet mellom pave Benedikt og Olav Fykse Tveit i Kirkenes verdensråd. Vårt Land hadde signalisert at de ville skrive mer om innholdet for møtet i lørdagens papirutgave, men det gjorde de vel knapt. Så langt vet vi vel egentlig ikke hva som kom ut av møtet, bortsett fra at det vare en hyggelig møte, der paven bl.a. fikk et par selbuvotter – VL og Aftenposten. (Bildet er fra Aftenposten)
Jeg skrev for ikke lenge siden om boka «Ingen vei utenom», som kom ut på St Olav forlag 1/12. Nå har jeg kjøpt den i elektronisk format (halv pris i forhold til trykt utgave) og har så langt lest halvparten av den. Den er interessant og ganske godt skrevet. Den kan bestilles her.
Vårt Land skriver at den norske generalsekretæren i Kirkens Verdensråd møtte pave Benedikt og andre sentrale personer i Vatikanet fredag – og at de vil skirve mer om møtet i lørdagens papirutgave:
Det blir jo gjerne sagt at årene vi har bak oss, har vært en «økumenisk vinter», hvor spørsmål knyttet til homoseksualitet og kvinnelige biskoper bidrar til å forsterke utfordringene vi står overfor i den økumeniske dialogen. Alt dette ønsker jeg å snakke så åpent som mulig om med pave Benedikt, sier Fykse Tveit til Vårt Land.
Han skal også møte kardinal Kurt Koch, som leder det pavelige råd for fremme av kristen enhet. Koch har nylig uttalt at krisen i økumenikken skyldes «dyptgående ulik mentalitet» mellom protestantiske og katolske kirker når det gjelder synet på kirkens vesen. … …
the Traditional Anglican Communion (TAC) har følt seg litt tilsidesatt de siste månedene; det var de som aller tydeligst spurte pave Benedikt om hjelp, men så har de kommet litt i skyggen av «moderkirken» i Engalnd. Fra Catholic Culture:
The leader of the Traditional Anglican Communion (TAC) has disclosed that over 150 clerics in his group, including 17 bishops, hope to enter ordinariates within the Catholic Church in the coming year.
Anglican Archbishop John Hepworth, in a message to members of the TAC, expressed high hopes for the success of the ordinariates—although he revealed that the past year’s negotiations have not always proceeded smoothly.
“There have been exquisite difficulties this year,” Archbishop Hepworth conceded. “We have discovered how little detailed knowledge we have of the way the Catholic Church does things, and Catholic officials have discovered, I believe, their need to acquire a better and more profound knowledge of contemporary Anglicanism.” …
Erkebiskop Hepworth skriver selv følgende:
The creation of the first Ordinariate for Anglicans under the Apostolic Constitution of Pope Benedict XVI has been announced. As anticipated, for a host of symbolic and historical reasons, the first Ordinariate will be in England. ….
Ingen har hjelpt folket vårt til so stor einskap som Heilag Olav, for di han grunnfeste det i den eine trui på den eine Herren i den eine heilage ålmenne kyrkja. Er det velsigning med å minnast alle gode fedrar, so må det vere velsigning med å minnast Heilag Olav og livsverket hans, med takk til Herren som sende han.
Slik skreiv folkehøgskulestyrar Lars Eskeland om den hellige Olav til 900-årsminnet.
«Våre fedres gamle kristentro» er det også trykt utdrag av en St. Olavspreken fra Gammelnorsk Homiliebok – les den her.
Jeg har gjort klar noen flere sider fra «Våre fedres gamle kristentro», som handler om messens hellige offer – de kan leses her.
Det hellige Messeoffer står i den nøyeste forbindelse med Kristi korsoffer. Der er ikke noen vesentlig forskjell mellem dem, kun måten å ofre på og virkningen er forskjellige. Apostelen Paulus sier at Kristus har ofret seg én gang for alle (Hebr. 7, 27); for mens jødedommen hadde mange slags ofre, har kristendommen bare ett eneste offer som engang på korset på blodig måte har bevirket forløsningen, og hvis frukter uavlatelig tilegnes og meddeles oss i det hellige messeoffer. …
Et tegn med den lille alterklokke gjør så de tilstedeværende oppmerksom på at hele messens helligste øyeblikk nå er kommet. Presten uttaler over brødet forvandlingens (konsekrasjonens) hemmelighetsfulle ord, Kristi egne ord, hvorved brødet ved Kristi allmakt forvandles til hans hellige legeme. Tilbedende synker presten på kne og oppløfter Kristi legeme, for at de troende også skal tilbe sin Gud og Frelser. Det samme skjer med kalken etterat vinen er blitt forvandlet til Kristi hellige blod.
Under brødets skikkelse skjuler Jesu legeme seg, men det levende legeme, d.v.s. forenet med Jesu blod og sjel og vesentlig forbundet med Guds Sønns person. Under vinens skikkelse skjuler Jesu blod seg, men det levendegjørende blod, d.v.s. flytende i Jesu årer. Det er altså den levende Kristus, Gud og menneske, vi tilber.
Ja, dette er troens hemmelighet som her fullbyrdes. I enhver av skikkelsene er Jesus Kristus helt til stede, som Gud og som menneske.
Kirken ber nå for de avdøde og ber om innlemmelse i de helliges samfund. Deretter bes Fader vår (Pater noster), innbegrepet av alle bønner. Denne Herrens bønn bes i et meget høytidelig og stemningsfullt øyeblikk. Alles øyne og tanker er henvendt på det tilstedeværende Guds lam, og da minnes vi at Herren jo selv har lært oss hva vi skal be om, spesielt nå da vi skal nyte det hellige offermåltid.
Messens tredje hoveddel er kommunionen. Atter lyder den lille messeklokke. Etter tre ganger å ha sagt: «Herre, jeg er ikke verdig,» mottar presten kommunionen, først den hellige hostie, deretter kalken. De troende tilrådes å ta del heri, i det minste på åndelig måte. Etter kommunionen følger en del takkebønner og presten lyser deretter velsignelsen over menigheten: «Den allmektige Gud, Fader, Sønn og den Hellige Ånd velsigne dere. Amen.» …
Jeg har skannet inn hele boka «Våre fedres gamle kristentro«, men ser at det vil ta litt tid å rette alle feil som er oppstått i prosessen. Jeg tar likevel med noen drypp fra boka allerede nå. I et kapittel som heter Trekk fra Kirken i middelalderen, har man bl.a. med en liste over alle norske erkebiskoper:
Man har navnene på alle erkebispene i Norge helt fra den første, bisp Reidar av Nidaros, som fikk palliet (erkebispekledet) i Rom 1151, men døde på hjemveien. Den første som virket som erkebiskop var Jon Birgerssøn 1152-1157. Han var biskop av Stavanger og ble innsatt i sitt nye embede av kardinal Breakspeare. Så fulgte vår store erkebiskop Eystein som i 1160 ble innviet av pave Alexander III. Erik 1189-1206 var også biskop av Stavanger, han hentet seg palliet hos pave Clemens III. Thore 11206-1214. Guttorm 1215-1224. Peter 1225-1226. Thore II 1227-1230. Sigurd 1231-1252. Alle disse ble innviet i Rom. Sørle 1253-1254. Einar 1255-1263. Begge innviet av pave Innocens IV. Håkon 1267. Han var biskop i Oslo. Etter bemyndigelse av paven ble han i Nidaros iført palliet av biskopene Peter av Bergen og Thorgils av Stavanger skjærtorsdag 14. april. De islandske annaler beretter at der tillike var en grønlandsk og en færøysk biskop tilstede (biskop Olav av Grønland og biskop Gaute av Færøyene). Jon Raude 1268-1282, viet i Rom. Det var ham som brakte et stykke av den hellige tornekrone til landet. Jørund 1288-1309. Han var biskop av Hamar. Paven bemyndiget biskopene av Oslo og Stavanger å iføre ham palliet. Den nye erkebiskop innviet derpå i samme messe biskop Thord til Grønland i den i 1280 avdøde biskop Olavs sted. I 1307 visiterte han de nordligste kirker og kom endog like til Vardø hvor han innviet den nye kirke. Eilif 1309-1332. Pål Bårdssøn 1333-1346. Arne Vade 1346-1349. Denne siste falt som offer for sortedøden. Alle tre drog ved sin utnevnelse til Kirkens overhode, paven, og ble viet der. Det samme var tilfelle med Olav I 1350-1371. Thrond 1371-1381. Nils Rusare 1381-1386 samt Vinalde 1387-1403. Derimot vites ikke hvor Askell 1404-1428 ble viet. Aslak Bolt 1428-1450 var biskop av Bergen. Han fikk titelen «Apostolica Sedis legatus» som erkebiskop Eystein i sin tid hadde. Dominikaneren Henrik Kalteisen 1452-1454. Olav II Trondsson 1459-1474. Han døde i Rom og ble begravet ved Augustinerkirken. Gaute 1474-1510. Erik II Walkendorf 1510-1522. Olav III Engelbrektssøn 1523-1537, den siste høvding fra vår gamle saga. Alle disse siste ble viet i Rom.
