Jeg er nå ferdig med korrekturlesning av hele pastor van der Burgs bok/ hefte om avlaten – og den kan leses her. Og slik starter hans siste kapittel:

Noe som har nær forbindelse med skriftemålet, men likevel er vidt forskjellig fra det, er avlat. Avlat er ikke syndsforlatelse, men bare en ettergivelse av de timelige (= ikke evige) syndestraffer som et menneske ofte enda har å lide (enten her på jorden eller i renselsesstedet) etter at selve synden (syndeskylden) er forlatt.

At syndsforlatelsen ikke alltid medfører ettergivelse av enhver syndestraff, har vi mange beviser på i den hl. Skrift. Gang på gang beretter den om mennesker som fikk tilgivelse for sin synd (og ble forsonet med Gud), men likevel måtte lide noen straff for den. Jødene fikk som straff for sine misgjerninger ikke komme inn i det forjettede land, til tross for at Gud sa til Moses: «Jeg har tilgitt folket etter ditt ord» (4 Mos. 14,19-23). Samme straff fikk Moses og Aron, fordi de hadde uttrykt tvil (4 Mos. 20,12). …

Neppe noe i den katolske kirkes lære og historie hersker det så mange vrangforestillinger om blant ikke-katolikker som om avlat. I mange av de norske historielærebøker fremstilles avlatspraksisen i middelalderen som et «salg» av «syndsforlatelse». Med hensyn til avlatens opprinnelse sier de ofte at den egentlig bare var en fritagelse fra kirkestraffer, men at folket etter hvert kom til å tro at de derved fikk syndsforlatelse. Kirken beskyldes for å ha latt folket i denne tro, fordi den fikk inn mange penger på den måte. Anger og omvendelse brydde man seg ikke meget om. Ifølge skolebøkene mente folket at det for å få syndsforlatelse var nok å kjøpe et avlatsbrev. Således skriver f. eks. Bang i sin «Kirkehistorie for folkeskolen» (s. 43): «Når Luther formante folk til å omvende seg, viste de ham bare sitt avlats-brev og sa at de hadde kjøpt syndenes forlatelse for sine penger, og ville derfor ikke høre noe om anger og omvendelse». Noen skolebøker går så vidt at de beskylder kirken for å ha solgt syndsforlatelse på forskudd for synder man ville komme til å gjøre i fremtiden.

Til dette bemerkes at det i de pavelige avlatsbuller (også den av pave Leo X på Luthers tid) uttrykkelig ble sagt at en bare kunne få del i avlaten etter et angerfullt skriftemål. De forutsetter altså at en har fått syndsforlatelse i forveien. Av middelalderens prekener og andaktsbøker fremgår at dette ofte ble fremholdt for folket (sml. Dr. N. Paulus, Gesch. des Ablasses im M. A.). Også Tetzel lærte klart at avlaten bare borttok de timelige straffer for synder som var angret og skriftet. Dette fremgår bl. a. av hans teser fra disputasen i Frankfurt am Oder i 1518. Et angerfullt skriftemål som en betingelse for å få del i avlat stod dessuten nevnt i hvert av de avlatsbrev han utstedte. Det er derfor pur fantasi når det i noen skolebøker blir påstått at folk viste Luther sine avlatsbrev og ikke ville høre om anger og omvendelse under påskudd av at de derved allerede hadde fått syndsforlatelse. Enhver katolikk visste at avlat ikke kunne erstatte skriftemålet, og at det til skriftemålet krevdes anger og omvendelse. Skriftemålet er et så viktig middel i den katolske sjelesorg at det allerede av den grunn er tankeløst å anta at kirken ville ha latt folket tro at de ved avlat kunne få det samme som ved skriftemålet. Det er dessuten kjent nok fra historien at de store avlatsforkynnelser pleide å medføre en stor tilstrømning til skriftestolene.

I kapittel fem i sin om bok om skriftemålet forteller pastor van der Burg at Luther selv og lutheranerne brukte skriftemålet aktivt i lang tid (i Norge til ca 1900), men så har det blitt borte:

Det har aldri vært Luthers mening å avskaffe skriftemålet. Tvert imot, han forsvarte det ofte med stor kraft. Han gav det en fast plass i sin «Bønnebok» fra 1527. Hans «Store Katekismus» (2. utg. 1529) inneholder en formaning til skriftemål på 8 sider, hvor det likefrem sies at en som forkaster skriftemålet, ikke er kristen. «Hvis du forakter det og i stolthet unnlater å skrifte, da slutter vi at du ikke er noen kristen og ikke berettiget til å nyte Alterets sakrament. For du ringeakter det som ingen kristen skal ringeakte, og viser derved at du ikke kan ha syndenes forlatelse» …. «Derfor, når jeg formaner til skriftemål, da gjør jeg intet annet enn at jeg formaner enhver til å være en kristen». Nærmest helt katolsk er den skriftemålsundervisning som finnes i Luthers «Lille Katekismus» (slik som den ble utgitt siden 1531 og ble inntatt blant de lutherske bekjennelsesskrifter).

«Til skriftemålet» så heter det der – «hører to stykker: for det første at man bekjenner synden, og for det annet at man tar imot avløsningen eller syndsforlatelsen av skriftefaren som av Gud selv og aldeles ikke tviler derpå, men tror fast at syndene derved er forlatt for Guds åsyn i himmelen». I samme instruks gir han et detaljert skriftespeil (synderegister) til hjelp for de skriftende. «Den augsburgske konfesjon» (1530) sier i Art. 75 («Om skriftemålet»): «Skriftemålet er ikke avskaffet i våre kirker. Man pleier jo ikke rekke Herrens legeme til andre enn dem som i forveien er blitt prøvet og avløst …. Man lærer menneskene at de skal akte avløsningen overmåte høyt, fordi den er Guds røst og tilsies etter Guds befaling. Nøklemakten blir holdt i ære, og man minner om hvilken stor trøst den bringer de forferdede samvittigheter».

«Apologien for den augsburgske konfesjon» (Art. XII) betegner det som «ugudelig» å ville «bortskaffe den private absolusjon av kirken». Også de lutherske «Smalkaldiske Artikler» insisterer på bibeholdelsen av skriftemålet. «Da absolusjonen eller nøklemakten også er en hjelp, en trøst mot synden og den onde samvittighet, innstiftet av Kristus i Evangeliet, må kirken endelig for alle ting ikke la skriftemålet eller absolusjonen gå av bruk» (P. III, Art. 8). Den såkalte «Reformatio Vitebergensis», som Luther underskrev sammen med andre teologer, forplikter presten til å la straffe «den som et helt år hverken søker absolusjon eller kommer til Herrens nattverd». Selv skriftet Luther ofte, særlig hos Bugenhagen. Skriftemålet var ham så dyrebart at han «ville grave det opp av jorden og hente det over tusener mil» (Walch XIX, 1073). «Om tusener og atter tusener av verdener var mine, så ville jeg dog heller miste alt dette enn la et eneste stykke, selv det ringeste, av dette skriftemål komme ut av kirken» (Walch XVII, 2452).

I «Den augsburgske konfesjon» (Art. IX-WII) og i «Apologien for den augsburgske konfesjon» (Art. XIII) regnes skriftemålet som et sakrament. Likeledes i Luthers «Store Katekismus», hvor det omtales som «det tredje sakrament». I hans «Lille Katekismus» fikk det plass mellom dåpen og Alterets sakrament. Ennå året før sin død uttalte Luther at han gjerne vil være med på å kalle skriftemålet et sakrament.

… Etterhånden er skriftemålet mer og mer gått ut av bruk hos lutheranerne. Forskjellige årsaker har bidratt til denne utvikling. En av hovedårsakene er lutheranismens uklare standpunkt fra begynnelsen av med hensyn til skriftemålets nødvendighet. ….

Hele kapittelet kan leses her.

Dette er tittelen på fjerde kapittel i pastor van der Burgs bok om skriftemålet – og her er et utdrag fra det:

Selv bortsett fra de nådegaver som botens sakrament først og fremst er innstiftet til (syndsforlatelse, den helliggjørende nåde med en særlig nådehjelp til livets forbedring), er skriftemålet også av mange andre grunner overordentlig nyttig for det enkelte menneske og for hele samfunnet.

1. Skriftemålet er et middel til å bekjempe det menneskelige hovmod, som er syndens rot.

Hver synd har sin grunn i hovmod, som gjør at et menneske setter sin vilje over Guds vilje. Og ved hver synd blir denne selvopphøyelse næret. Det er derfor at Gud har gjort syndsforlatelsen avhengig av en særlig ydmykelse, nemlig en syndsbekjennelse overfor et annet menneske. Ved en indre bekjennelse, hvor vi alene er vår egen dommer, unnskylder vi oss altfor lett. For å være oppriktige mot oss selv må vi se oss liksom gjennom en annens øyne. …

2. Den tanke at også hemmelige synder må skriftes, er en tøyle mot lidenskapene.

Syndene trives best i mørket, dvs. så lenge de kan begås i hemmelighet. Mange har mindre frykt for Guds dom enn for menneskenes dom. Derfor har Gud bestemt at syndene ikke bare skal bekjennes for ham. I sin barmhjertighet bruker han menneskenes frykt for hverandres dom til å bevare dem for hans dom og den evige fordømmelse.

3. Skriftemålet tvinger et menneske til ofte å ransake sin samvittighet.

Den første betingelse for å kunne forbedre vårt liv er at vi kjenner våre feil. Det kreves en regelmessig ransakelse av samvittigheten. Men hvor vanskelig kommer menneskene til den av seg selv! …

4. Skriftemålet tvinger oss til å gjøre større alvor av vår vilje til å forbedre vårt liv.

For å få syndsforlatelse må man omvende seg fra sine synder, dvs. være villig til å unngå dem i fremtiden. Men særlig med hensyn til sin omvendelse kan en så lett bli et offer for selvbedrag. …. En som skrifter uten viljen til å forbedre seg, får ingen tilgivelse, men gjør seg tvert om (ved sin misbruk av det hellige) skyldig i en ny stor synd. Allerede denne tanke er en kraftig beveggrunn til å prøve seg selv før skriftemålet med hensyn til sitt gode forsett. …

5. Skriftemålets sakrament er en stor kilde til sjelefred og derved meget nyttig for den sjelelige sunnhet.

Når en sorg trykker oss, føler vi oss lettet i hjertet ved å åpne vårt hjerte for en annen, som vi har tillit til. Dette gjelder ikke minst samvittighetskvaler, som er den største smerte. Liksom den legemlige helbredelse ofte begynner med at maven kaster opp giftstoffene, således er syndsbekjennelsen begynnelsen til sjelens helbredelse. …..

6. Skriftemålet er uunnværlig for sjelesorgen.

I skriftestolen finner vi en åndelig lege som vi ikke bare åpenbarer våre svakheter for, men som også hjelper oss til å oppdage dem. Ingen er en god dommer i sin egen sak. Han viser de farer som truer vår sjel, og de midler som er nødvendige for å unngå dem. Med vår skriftefar taler vi frimodig om våre indre vanskeligheter, fordi å høre skriftemål er hans embete, som han i kraft av prestevigselens sakrament får en særlig nådehjelp til, og som han ved et langvarig studium på en særlig måte er blitt utdannet til, og fordi det på grunn av sakramentets ubrytelige segl ikke er noen fare for at han vil tale med andre om det vi har betrodd ham.

I skriftestolen har kirken anledning til å forklare Guds bud også med hensyn til ting som man vanskelig kan komme inn på i offentlige prekener. Særlig for ungdommen er den individuelle sjelesorg i skriftestolen meget viktig. …

Selvfølgelig forutsettes det at en skrifter oppriktig og med det nødvendig alvor. At det siste kan mangle hos en del mennesker, er ikke et bevis mot skriftemålets kraft til helliggjøring. De beste ting (som f. eks. også Nattverdens sakrament) kan bli misbrukt. For å forklare at moralen hos mange katolikker ikke synes å være bedre enn hos andre, må en også ta i betraktning at det – ikke minst i enkelte såkalte katolske land – finnes mange navnkatolikker, som så godt som aldri mottar de hellige sakramenter. …