Tradisjonell latinsk messe i Porsgrunn 20. april

TLM /

Messen som feires i Vår Frue kirke i Porsgrunn denne fredagen er ukedag etter 2. søndag etter påske, og her er noen utdrag fra tekstene som brukes:

Inngangsvers
Jorden er full av Herrens miskunn, alleluja. Ved Herrens ord er himlene festet, alleluja, alleluja. Juble i Herren, rettferdige: Lovsang sømmer seg for de rettvise. Ære være Faderen …

Kollektbønn
Gud, du som ved din Sønns ydmykelse har reist opp den falne verden, gi dine troende en evig glede, så de som du har revet ut av den evige døds farer, må få nyte den evige salighets gleder. Ved vår Herre …

Epistel (1. Pet. 2, 21-25)
Høytelskede, Kristus har lidt for oss og etterlatt dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor. Han gjorde ikke synd, og i hans munn ble det ikke funnet svik. Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, truet ikke da han led, men ga seg over til dem som dømte ham urettferdig. Han bar selv våre synder i sitt legeme på treet, så vi, døde fra synden, skal leve for rettferd, og ved hans sår er dere blitt legt. For dere var som villfarende får; men nå er dere vendt om til deres sjelers hyrde og biskop.

Graduale og påskealleluja
Alleluja, alleluja. Disiplene kjente Herren Jesus da han brøt brødet, alleluja.

Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine får, og mine kjenner meg. Alleluja.

Se alle tekster og bønner for denne messen HER.

Maria Magdalena og Jesu oppstandelse

Generelt, Katolsk, Liturgi /

Siden det i dag er påskedag, passer det godt å presentere hvordan NT og Kirkens liturgi framstiller Maria Magdalenas vitnesbyrd om Jesu oppstandelse.

Utgangspunktet er det som står skrevet i Johannesevangeliet (20, 1-3,11-18)

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. … …

Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»

Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

Dernest nevnes Maria Magdalena også svært tydelig i den høytidelige Påskesekvensen som synges påskedag og gjerne hele påskeoktaven. Den lyder slik:

Kristenhet, la lovsang tone påskens lam til ære.

Lammet som for hjorden døde, Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone.

Død med liv en tvekamp stred som i under endte,
da vår konge døden led, død til liv seg vendte.

«Maria, tal for sant om tegnene du fant!»

«Jeg så den grav som nyss var hans, jeg så den oppstandne i strålekrans,
så engler stå vitner, så svetteduk og svøp.

Oppstanden er Kristus, mitt håp og min heder.
Til Galilea vandrer han forut for eder.»

Oppstanden er Herren, det vet vi for visst.
Skjenk oss din miskunn, du seirende Krist.
Amen. Halleluja.

Og da minnedagen for den hellige Maria Magdalena (22/7) i fjor ble opphøyet til fest, ble denne nye prefasjonen laget til messen, for Maria Magdalena, som nå kalles Apostlenes apostel:

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi i alle ting forkynner deg, allmektige Fader,
hvis miskunn ikke er ringere enn din makt,
ved Kristus, vår Herre.

Han åpenbarte seg i haven for Maria Magdalena,
hun som i livet hadde ham kjær, som så ham dø på korset,
og søkte ham da han lå i graven.

Hun var den første som tilba ham da han sto opp fra de døde.
For apostlenes åsyn æret han henne med apostolisk oppdrag,
slik at det gode budskap om nytt liv kunne nå til verdens ende.

Derfor, Herre, lovpriser vi deg, sammen med englene og alle de hellige,
idet vi jublende istemmer:

Mye blir feil i filmen om Maria Magdalena

Generelt /

Jeg skrev nylig en anmeldelse av den nye filmen om Maria Magdalena for katolsk.no. Jeg så filmen på premieredagen 23/3, og skrev følgende:

Reiser man rundt i (det katolske) Europa og besøker kunstmuseer, ser man stadig bilder av den hellige Maria Magdalena; enten som en (ofte lettkledd) kvinne med langt utslått hår, med tittel «den angrende Magdalena», eller i hagen ved graven etter Jesu oppstandelse, der bildene har en latinsk tittel «Noli me tangere» (ikke rør meg).

Slike bilder viser hvor viktig Maria Magdalena har vært for kristne i svært lang tid; av kvinnene i Bibelen er det bare Maria, Jesu mor, som har en større plass i folks bevissthet. Det er derfor gledelig at det fredag før palmesøndag var norsk premiere for en film om henne, med tittel Den sanne historien om Maria Magdalena.

Men ordene «den sanne historien om» gir oss også et forvarsel på hva filmskaperne ønsker å gjøre, nemlig å fortelle en alternativ historie om Maria Magdalena. I praksis legger filmen stor vekt på fremveksten av Guds rike, den både begynner og slutter med lignelsen om at Guds rike kan sammenlignes med et lite frø som vokste opp og ble til et stort tre.

Men det er uklart for meg hva filmen mener innholdet i dette riket er, det nærmeste man kommer er at det har noe med ærlighet og barmhjertighet å gjøre. Det minner meg faktisk om elementer fra flere apokryfe evangelier, som verken Den katolske kirke eller andre kirkesamfunn godkjenner. Fokuset i disse evangeliene er i stor grad hvordan Jesu lære kunne «opplyse» hans etterfølgere, slik gnostiske religioner vektlegger dette.

Et slikt feilaktig fokus på Jesu oppdrag på jorden er mitt viktigste ankepunkt mot filmen, for det er ikke slik de aller fleste kristne oppfatter evangeliet. At Jesu død skulle ha noe med soning for synd å gjøre, er for eksempel helt borte fra filmen.

Vi gjenkjenner også andre elementer fra de apokryfe evangeliene når Maria Magdalena beskrives; hennes ekstra nære forhold til og dype samtaler med Jesus og at hun går blant de tolv apostlene som én av dem. Når Jesus sender ut mange disipler to og to for å forkynne om Guds rike, er det faktisk Magdalena og Peter som går sammen! Akkurat det blir litt for søkt, og er et eksempel på at filmen ikke på noen måte hensyn til hvordan kvinner kunne oppføre seg den gang.

NT beskriver tydelig at Maria Magdalena og noen andre kvinner var blant Jesus disipler, men samtidig skiller NT tydelig mellom disiplene og de tolv utvalgte apostlene – noe denne filmen ikke tar hensyn til.

To tekster avslutningsvis i filmen beskriver tydelig hva den ønsker å gjøre. Den første teksten sier at filmen vil stoppe den gamle tolkningen der Magdalena var identifisert som den prostituerte kvinnen som vasket Jesu føtter med sine tårer, og tørket den med sitt hår. Kirken regner stort sett ikke i dag med at Maria Magdalena var denne kvinnen, så på det punktet kan man si at filmens kritikk er berettiget – eller at den slår inn åpne dører.

Det andre filmen ønsker å gjøre, bommer den kraftig på. Den nevner at pave Frans i fjor opphøyet Maria Magdalenas minnedag (22/7) til fest, og ga henne navnet apostlenes apostel, og så påstår filmen at dette gjorde henne lik apostlene. Men da forstår man ikke hva det greske ordet apostel betyr. Det betyr utsending, og Maria Magdalena blir altså kalt den som er utsendt for å fortelle de tolv utsendte at Jesus hadde stått opp fra de døde.

Også i beskrivelsen av dette fantastiske, at Jesus stod opp fra de døde, bommer filmen alvorlig. Den beskriver riktignok at Magdalena hadde et møte med (eller syn av) den oppstandne Jesus (etter å ha sovet hele natten utenfor graven!), men da hun forteller dette til apostlene, tror de henne ikke – og slik slutter filmen.

Men dette aller viktigste som Maria Magdalena gjorde, beskrives slik i Johannes 20: Hun går til graven tidlig søndag morgen for å salve Jesu legeme, og da hun ser at graven er åpen og tom, løper hun og forteller dette til apostlene. Av disse løper Peter og Johannes til graven og ser også at den er tom. Magdalena løper også tilbake til graven, og etter at de to andre har gått derfra, møter hun Jesus, og han sier det berømte «rør meg ikke». Maria går da tilbake til de tolv, og sier til dem: «Jeg har sett Herren!»

Min anbefaling er at man bør se denne filmen hvis man ønsker å se en helt annen (og ganske sær og lite troverdig) fremstilling av den hellige Maria Magdalena enn den Kirken formidler. Ellers bør man la det være.

Mercatornet har også en anmeldelse av filmen om Maria Magdalena (som jeg har lest i ettertid), og de avslutter sin anmeldelse slik:

… perhaps there is a film to be made about Mary Magdalene. But it would need to be much more faithful to the scriptural sources than Davis’ effort, and much less influenced by tired feminist tropes about what constitutes women’s genius and leadership.

Tradisjonell latinsk messe i Porsgrunn 16. mars

Liturgi, TLM /

Messen jeg feirer i Porsgrunn i dag er for fredag etter 4. søndag i fasten, og her er noen utdrag fra tekstene som brukes:

KOLLEKTBØNN:
Deus, qui ineffabílibus mundum rénovas sacraméntis: præsta, quǽsumus; ut Ecclésia tua et ætérnis profíciat institútis, et temporálibus non destituátur auxíliis. Per Dominum nostrum Iesum Christum …. — Gud, du som fornyer verden ved dine underbare sakramenter, vi ber deg: Gi at din Kirke må få kjenne deres evige gavn og heller ikke savne hjelp her i tiden. Ved vår Herre …

TRAKTUS:
Dómine, non secúndum peccáta nostra, quæ fécimus nos: neque secúndum iniquitátes nostras retríbuas nobis. Dómine, ne memíneris iniquitátum nostrárum antiquárum: cito antícipent nos misericórdiæ tuæ, quia páuperes facti sumus nimis. (Hic genuflectitur) Adiuva nos, Deus, salutáris noster: et propter glóriam nóminis tui, Dómine, líbera nos: et propítius esto peccátis nostris, propter nomen tuum. – Herre, gjør ikke med oss etter de synder vi har gjort, og gjengjeld ikke våre misgjerninger. Herre, kom ikke våre gamle misgjerninger i hu. La din miskunn komme oss til hjelp; for vi er blitt å uendelig fattige (her kneler alle). Hjelp oss, Gud, vår frelse, og fri oss ut for ditt navns æres skyld, Herre, og tilgi oss nådig våre synder for ditt navns skyld.

En lang evangelietekst: Johannes 11,1-45

KOMMUNIONSVERS:
Videns Dóminus flentes soróres Lázari ad monuméntum, lacrimátus est coram Judæis, et exclamávit: Lázare, veni foras: et pródiit ligátis mánibus et pédibus, qui fúerat quatriduánus mórtuus. – Da Herren så Lasarus’ søstre gråte ved graven, gråt han i jødenes påsyn og ropte: «Lasarus, kom ut.» Og han som hadde vært død i fire dager, kom ut, bundet på hender og føtter.

Den økumeniske veien er blitt atskillig mye mer humpete

Katolsk, Økumenikk /

Ei slik overskrift (over) ga Vårt Land intervjuet med redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, i gårsdagens intervju, der ham bl.a. snakket svært varmt om pave Benedikts bøker om Jesus. Men om Ulf Ekmans konversjon i 2014 skriver altså Selbekk så pass dramatiske ting som:

I 2014 skjedde det noe dramatisk for oss i de karismatiske miljøene: En stor «stjerne» i vårt miljø, Ulf Ekman, konverterte til Den katolske kirke. Det var et jordskjelv, både for meg og andre. Det satte det økumeniske arbeidet mange, mange år tilbake. I hvert fall på den karismatiske siden, det ble plutselig veldig vanskelig å la seg berike av katolsk trosliv mer. For ting hadde vært på glid.

Dette tvang jo folk på evangelisk side – og da snakker jeg mest om den pinsekarismatiske delen av det – til å lete etter argumenter for hvorfor vi er evangelisk, troende protestanter. Klimaet før Ekmans konvertering var preget av å peke på det som forener oss, mens Ekmans konvertering fikk de samme miljøene til å begynne å legge vekt på det som skiller. Jeg, personlig, trodde at Ulf i de 15 årene han hadde «arbeidet» med Den katolske kirke i kroppen, hadde bredt ut sitt teologiske syn – at han oppriktig ønsket å lære av andre kristne tradisjoner, de klassiske, og se verdien i dem. Mange tenkte nok – «OK, er det her vegen slutter? Er målet å bli katolikk?» Det skremte mange. For å si det slik: Den økumenske veien er blitt atskillig mer humpete etter dette. Det er trist. For kristenheten er stor, og troserfaringen og trosskattene tilhører oss alle sammen.

Gleder seg over pave Benedikts bøker om Jesus

Katolsk, Teologi /

Vårt Land skriver i dag at redaktør av avisa Dagen, Vebjørn Selbekk, begeistres over pave Benedikts to Jesus-bøker:

Jeg tror at alle norske, protestantiske forkynnere ville vært stolte av å kunne skrive noe sånt. Det er Jesus-sentrert, de er sterkt oppbyggelige, jeg vil si felleskristne bøker for hele kristenheten. Det var godt at det var Luther forlag som ga dem ut i Norge, tenkte jeg den gangen. Jeg har naturligvis prøvd å lete etter særkatolsk teologi her, men det fnner jeg ikke. Jeg har knapt lest noen bøker som har gjort Bergprekenen og Jesu lignelser så levende. Det er denne kombinasjonen av det praktisk oppbyggelige med den tunge, teologiske kompetansen som Ratzinger besitter, som gjør lesningen så spesiell. Det er vakkert, rett og slett.

Det vi fnner, er et sterkt vitnesbyrd om Jesus Kristus, personen Jesus Kristus, menneskesønnen – det er noe vi har felles, uansett om vi er evangeliske, ortodokse, katolske eller karismatisk troende, han snakker om det som er sentrum og stjernen i vår tro. Benedikt – eller Josef Ratzinger som er det sivile navnet – tar et solid oppgjør med liberale, teologiske tolkninger av Jesus, det er vel verd å legge merke til. At det kommer fra en så «tung» og tenkende teolog.

Det er fint at flere uttrykker at katolikker ikke har noe annet syn på Jesus og hans frelsesverk enn andre (protestantiske) kristne. Samtidig er det litt trist at det har tatt så lang tid å komme over misforståelsene fra 1500-tallet. Om ikke annet så burde Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 (som jeg skrev om for en tid tilbake) klart å opplyse alle.

P. Richard John Neuhaus blir minnet

Generelt, Katolsk /

P. Richard Neuhaus var en av de som hadde påvirket med mest da jeg i 1994 valgte å bli katolikk – jeg hørte om ham da jeg vinteren 1991 var i USA noen uker for å studere luthersk kirkeliv «over there». I dag leser jeg på Catholic Herald at det i forgårs ble arrangert en seminar om hans arbeid og innflytelse i Washington, D.C. Der leser vi bl.a.:

Friends, colleagues and intellectuals influenced by the late author, editor and public figure Fr Richard John Neuhaus gathered Wednesday to discuss his contribution to American Christianity and public society. …

… the March 7 symposium, “Catholic Witness in the Public Square: Celebrating the Life and Letters of Father Richard John Neuhaus,” held at the Catholic University of America in Washington, D.C. The event corresponded with the donation and cataloguing of Fr Neuhaus’ papers to the university’s American Catholic History Research Center. The donated papers include personal correspondence, photographs, articles, personal artefacts and writings by the priest and author.

Neuhaus wrote and spoke as an advocate for Christianity in the public square over the course of four decades, helping to reshape the conversation on Christianity and public life in America over the course of his lifetime. A convert from Evangelical Lutheranism to Catholicism, Neuhaus was a prolific author and editor, the founder of the ecumenical religious journal, First Things, and co-convener of “Catholics and Evangelicals Together.”

Les gjerne hele den interessante artikkelen.

Pave Frans’ fem år som pave

Katolsk, Paven /

Catholic Herald trykker i dag en interessant artikkel om Pave Frans’ fem første år, og artikkel oppsummeres slik:

Despite Pope Francis’s clear desire for change, and for all the grand, structurally reforming moves of the last five years, it is hard to point to any measurable progress. In fact, things look worse, not better, in many cases. How is this possible?

The key to understanding Francis is his paradoxical style of governance. He wants to think big, give clear direction and leave it to others to carry through the minutiae. Yet he has kept himself apart, and even at odds with, the very structures and mechanisms which would allow him to work like this.

The small circle on which he has become dependent are far from the loyal friends he needs. Many are now enmeshed in scandals of their own, well past the age of retirement, freelancing their own agendas, or jockeying outright for position at the next conclave.

A zealous reformer and a conscientious, maybe even saintly, priest Francis may be, but as the head of a functioning government, he cuts an increasingly isolated figure.

En anden reformation – Rom som religiøst epicenter

Katolsk, Økumenikk /

Jeg har i dag lest om en ny (dansk) bok om den såkalte motreformasjonen (på Orbis forlag), og den presenteres slik:

En anden reformation – Rom som religiøst epicenter tegner omridset af en katolsk Kirke, der efter Luthers kritik indledte en intern reformation og et vidtrækkende selvopgør. Bogens forfattere, der hver er eksperter på deres områder, viser, hvordan Kirken organiserede sig efter kirkemødet i Trento og skabte nye former for disciplin, ledsaget af en kamp­beredt forkyndelse. Præsterne blev nu uddannet på seminarier, og biskopperne var synligt til stede i deres stifter. Inden for alle kunstarter, arkitektur, billedkunst og musik, blev formsprog og æstetik forvandlet som led i en ny opfattelse af kunstens funktion i det daglige liv. Rom var et religiøst epicenter, men bevægelsen kom også ”nedefra”. Det religiøse liv blomstrede op hos lægfolk, sygeplejevæsenet opstod, og der var fortsat plads til mystikere. Missionsvirksomheden tog til i styrke og forsvarede oprindelige folk i Sydamerika.

Jeg leste om boka på danske Katolsk orientering, og de skriver bl.a. dette om boka:

Det er så forfriskende ved denne bog, at Tridentinerkoncilets epoke endelig beskrives in its own right. Med Mette Birkedal Bruuns ord er koncilet et selvstændigt og omfattende reformprojekt, som den protestantiske reformation kun er et delprojekt i. Men En anden reformation fokuserer ikke bare på fortiden. Den indbyder også til overvejelser om, hvor Den katolske Kirke er på vej hen i dag. Det kommer der flere bud på. Sebastian Olden-Jørgensen kommer katolsk set med en væsentlig pointe, når han skriver, at væsentlige punkter i Luthers angreb på Den katolske Kirke byggede på misforståelse og at derfor ikke er sært, at man nu på mange punkter er nået til fælles forståelse.

Pave Benedikt blir stadig svakere

Katolsk, Paven /

Kommende søndag er det 5 år siden pave Benedikt kunngjorde sin avgang og NTB har laget en artikkel som starter med at «Tidligere pave Benedikt skriver i et avisinnlegg at han nærmer seg døden og er klar for sin «siste pilegrimsreise».» Flere aviser har trykket denne teksten, og på katolsk.no finner vi den her. Også Catholic Herald skriver om det samme, og nevner at pave Benedikt svarte på forespørsler om hans helse fra lesere av den italienske avisa Corriere della Serra:

In a nine-line letter to Corriere della Serra, Benedict XVI thanks the paper’s readers for their concern, and assures them he is surrounded “by a love and a goodness that I could not have imagined”.

“I was moved that so many readers of your newspaper want to know how I am spending this last period of my life,” he said.

“I can only say in this regard that, in the slow decline of physical strengths, inwardly I am on a pilgrimage Home,” he added, capitalising the Italian word ‘Casa’.

“It is a great grace for me to be surrounded, in this rather tiring last piece of the road, by a love and a goodness that I could not have imagined.”

He said he considered the reader’s concerns as “company” on his journey, and assured them of his prayers.

The paper says it had contacted Benedict XVI through a “reserved channel” to ask him how he was doing.

Biskop Eidsvig ba om å få slutte som biskop

Generelt, Katolsk /

I går ettermiddag ble det lagt ut et intervju på katolsk.no med biskop Eidsvig, med følgende innhold:

To ganger under medlemsregistersaken, i november 2014 og i februar 2015, ba biskop Bernt Eidsvig om å få lov til å tre tilbake. Roma svarte nei.

I dette intervjuet med katolsk.no beklager biskop Eidsvig den belastning medlemsregistersaken har vært for de troende, han oppsummerer og lukker kapitlet etter straffesaken og han sier det er viktig for ham fremover å bygge tillit gjennom sitt daglige virke.

Jeg må innrømme at jeg ble spesielt overrasket da intervjuet inneholdt følgende:

– Pater Oddvar Moi skrev nylig på sin blogg: «Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.» Er du enig med ham i dette?

– Jeg tror dette er en presis vurdering fra Oddvar Mois side.

Jeg skrev dette først til Vårt Land 29/12 (som forandret en del på ingresser o.l.), og hele mitt innlegg kan leses på Verdidebatt her, og på min blogg her.

Tradisjonell latinsk messe i Porsgrunn 9. februar

Katolsk, Liturgi, TLM /

Her er en del av tekstene for minnedagen for den hellige Kyrill av Aleksandria, som feires i Vår Frue kirke i Porsgrunn fredag 9. februar 2018 kl 18.00 – på latin og norsk:

INNGANGSVERS:

In médio Ecclésiæ apéruit os eius: et implévit eum Dóminus spíritu sapiéntiæ et intelléctus: stolam glóriæ índuit eum. Bonum est confitéri Dómino: et psállere nómini tuo, Altíssime. Gloria Patri, et Filio ….. In médio Ecclésiæ …. — Midt i Kirken åpnet Herren hans munn og fylte ham med visdoms og forstands ånd; han kledde ham i herlighets skrud. Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste. Ære være. …

KOLLEKTBØNN:

Deus, qui beatum Cyrillum Confessorem tuum atque Pontificem divinæ maternitatis beatissimæ Virginis Mariæ assertorem invictum effecisti: concede, ipso intercedente; ut qui vere eam Genitricem Dei credimus, materna eiusdem protectione salvemur. Per eundem Dominum nostrum Iesum Christum …. — Gud, du som har gjort den salige Kyrill, din bekjenner og biskop, til en uovervinnelig forkjemper for den saligste jomfru Marias guddommelige morsverdighet, unn oss på hans forbønn at vi som tror at hun i sannhet er Guds mor, må frelses ved hennes moderlige vern. Ved ham vår Herre …

EVANGELIUM: Matteus 5,13-19

In illo témpore: Dixit Iesus discípulis suis: Vos estis sal terræ. Quod si sal evanúerit, in quo saliétur? Ad níhilum valet ultra, nisi ut mittátur foras, et conculcétur ab homínibus. Vos estis lux mundi. … … – På den tid sa Jesus til sine disipler: Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys! … …

Ågotsmesse 5. februar

Generelt, Katolsk, Liturgi /

I dag er det den hellige Agatas minnedag. Hun var fra Catania på Sicilia, og jeg skal i ettermiddag døpe et barn i en familie fra Catania – som spesielt ønsket dåp denne dagen.

Vårt Land viser i dag dette bildet (under) og skriver om Ågotsmessen:

Ågotsmesse er en av primstavens minst markerte dager. Men 5. februar er minnedagen for Den hellige Agata fra Sicilia, som led martyrdøden i 251. Hun avslo tilnærmelser fra en romersk prefekt, da hun avviste ham ble hun forfulgt som kristen. Legenden forteller at hun ble torturert, men i fengselet fkk hun besøk av St. Peter og en engel som helbredet henne.

Om bildet skriver Vårt Land: «St. Agatha pleid av St. Peter og engel i fengselet, malt av Alessandro Turchi, og fnnes i Walters Art Museum i Baltimore. Det er scenen i maleriet til Alessandro Turchi (1578-1649), som tidlig i barokken har tatt opp Caravaggios dramatiske lyssetting.»

På katolsk.no kan man lese mye mer om den hellige Agata.

Tilbake i kalde Oslo

Generelt /

I går kveld kom vi tilbake til Oslo etter en måned i varmen. En nokså ubehagelig overgang må jeg si; flere kuldegrader og is på alle fortauer – men gradvis venner vi oss vel til det, og det har allerede blitt en hel del lysere.

Reformasjonen i Danmark

Generelt, Katolsk, Økumenikk /

Katolsk orientering skriver (les siste side her) i sitt siste nummer om hvordan reformasjonen (med slu taktikk å rå makt) ble innført i Danmark i 1536. Der kan vi lese bl.a.:

… Hvad skete der egentlig, den gang Danmark så pludseligt kasserede 600 års historie som et katolsk land i Europa til fordel for Luthers nyfortolkning? Det er et spørgsmål, der også må rejses og belyses nu ved jubilæumsåret. Selvfølgelig har enhver af vore mange danmarkshistorier, der stadig udkommer, skildringer af de dramatiske politiske og kirkelige begivenheder, der fandt sted i disse år.

Om natten den 11.-12. august afholdt kong Christian et hemmeligt krigsråd. Deltagerne var to holstenere, feltherren Johan Rantzau og diplomaten Melchior Rantzau, samt netop Johan Pein selv og nogle officerer for lejetropperne, men ingen danskere!

Det var dette tyske ”krigsråd”, der besluttede straks at tage ”biskopperne ved vingebenet”. København blev sat i undtagelsestilstand, i tre dage lukkedes alle porte. Om morgenen kl. 4 blev de tre biskopper, der var kommet til byen for at deltage i herredagen, nemlig Torben Bille af Lund, Joachim Rønnov af Roskilde og Oluf Munk af Ribe arresterede af soldaterne og fængslet i Blåtårn på Københavns Slot. Derefter blev flere militærkolonner sendt ud i landet for også at pågribe de andre biskopper.

Først kl. 8 om morgenen blev de verdslige danske rigsråder sammenkaldt og orienteret. Kongen stillede dem et ultimatum. De skulle underskrive en samtykkeerklæring. For fremtiden skulle Danmark styres rent verdsligt, så ingen biskop mere måtte få noget gejstligt eller verdsligt embede her i landet. Bispernes gods skulle konfiskeres til fordel for kronens økonomi, og Luthers lære prædikes frit i Danmark. Kl. 6 om aftenen havde rigsråderne underskrevet, dog med et vigtigt forbehold: ”Dette skal kun gælde, indtil et almindeligt koncil, hvor Danmark deltog, havde bestemt noget andet”. På den måde markerede de katolske rigsråder dog deres mening. I breve dagen efter til sine evangeliske fyrstekolleger, Filip af Hessen og Ernst af Braunsweig, røbede kongen, at han havde truet rigsråderne med bispernes skæbne, hvis de ikke føjede sig.

De udsendte militærkolonner fik snart arresteret de øvrige biskopper rundt om i landet. Dog ikke uden modstand. Biskop Jørgen Friis forsvarede sig mod Johan Rantzau på Hald Slot, men blev narret ud til en forhandling og så pågrebet. Biskop Ove Bille af Århus var så anset, at selv kongen tøvede. Men da han nægtede at beordre sin høvedsmand på Silkeborg Slot til at overgive sig, blev også han taget i forvaring.

Dette var naturligvis et ”statskup”, der skaffede kong Christian III af med konkurrenter i Rigsrådet og tilmed forøgede krongodset med ca 1/4 af Danmark. Men i virkeligheden var det vigtigste resultat, at han dermed for altid fjernede selve Den katolske Kirkes ledelse, biskopperne. Som Danmarks officielle religion fandtes Den katolske Kirke ikke mere. Kongen havde fået helt frie hænder til at nå sit eget religiøse mål, nemlig at indføre Luthers tros- og kirkeforståelse i Danmark. …

Snø på Petersplassen i 1956

Generelt /

Det var visst mye snø i Europa vinteren 1956; fra mitt eget liv er jeg blitt fortalt at det var uframkommelig på veiene både da jeg skulle hjem fra fødeklinikken rett før jul 1955 og ved min dåp i slutten av januar 1956, og fra mine år i Arendal husker jeg bilder fra mars 1956 da folk måtte lage tuneller i snøen for å komme seg ut av huset.

På NLM-bloggen kan vi lese om Roma den samme vinteren, bl.a.:

… this marvelous photo of seminarians of the North American College having a snowball fight in St Peter’s Square. The exact provenance of the photo is unknown, but the date would be in February of 1956, when Rome experienced its heaviest snowfall since 1796. Many of the national colleges in Rome had a distinctive design for their cassock, the wearing of which was, of course, absolutely mandatory at all times; that of the North American had blue buttons and piping, and a red fascia, but was only used by students. … Even without the fascia, the fact that they are enjoying the snow, and not desperately huddled around a radiator somewhere inside, clearly marks them as Americans.

Fint å tenke på dette når vi har fin varme på Gran Canaria.

Store omveltninger av tro og kirke i England

Generelt, Katolsk, Økumenikk /

Nå har jeg lest ferdig Peter Marshalls bok Heretics and Believers: A History of the English Reformation. Det var interessant lesning, der rundt 70 år av engelsk kirkehistorie (ca 1520-1590) blir gjennomgått år for år, noen ganger uke for uke. Det viser hvordan de ulike monarkene, Henry, Edward, Mary og Elizabeth, bestemte hvordan mennesker i England og Wales (Irland og Skottland nevnes bare noe få ganger) skulle tro og oppføre seg i kirkene.

Så langt jeg kan se er dette en rettferdig framstilling av hva som skjedde, om hvor populær Den katolske kirke var i mesteparten av England (med noen få områder der en del mennesker hadde protestantiske sympatier) og hvor mye makt som ble brukt fra begge sider (flere ganger gis det presise tall over hvor mange som ble fengslet, flyktet fra landet eller ble drept).

Det har tatt ei uke å lese disse 600 sidene, men det har vært interessant og nyttig.

Fint vær her i januar

Generelt /

Nå har vi vært på Gran Canaria i to uker, med 4-5 timer studier hver dag, lange turer og bading (havet er ca 20 grader).

Theological Origins of Modernity

Generelt, Katolsk /

I januar skal jeg også lese The Theological Origins of Modernity av Michael Allen Gillespie. Amazon skriver om boka:

Exposing the religious roots of our ostensibly godless age, Michael Allen Gillespie reveals in this landmark study that modernity is much less secular than conventional wisdom suggests. Taking as his starting point the collapse of the medieval world, Gillespie argues that from the very beginning moderns sought not to eliminate religion but to support a new view of religion and its place in human life. He goes on to explore the ideas of such figures as William of Ockham, Petrarch, Erasmus, Luther, Descartes, and Hobbes, showing that modernity is best understood as a series of attempts to formulate a new and coherent metaphysics or theology.

Bringing the history of political thought up to date and situating it against the backdrop of contemporary events, Gillespie’s analyses provide us a way to begin to have conversations with the Islamic world about what is perhaps the central question within each of the three monotheistic religions: if God is omnipotent, then what is the place of human freedom?

Litt over 20 grader varmt

Generelt /

Bildet over viser været vi kan regne med de neste dagene, her vi bor mellom Puerto Rico og Arguineguin på Gran Canaria. Jeg har i år begynt forsiktig på pensjonisttilværelsen, med å redusere mitt arbeid med ca. 10 %, nærmere bestemt ved i ta fri (uten lønn) hvert år i januar. Jeg leser da bl.a. de bøkene jeg har nevnt her på bloggen.

Skroll til toppen