Min vei fra oppvekst i en luthersk familie i et homogent, protestantisk Norge, til katolsk prest i et flerkulturelt Norge
(Jeg skrev teksten under for et par måneder siden, den skal oversettes til tysk og trykkes i St Ansgarsverks årbok for 2018 – så vidt jeg vet.)
Jeg ble født på Bryne i desember 1955, et sted på sør-vest kysten av Norge, litt sør Stavanger. Jeg ble døpt seks uker gammel – i den lutherske Time kirke på Jæren, et gammelt (katolsk) kirkested fra 1100-tallet. Norge hadde blitt kristnet mellom ca. 950 og 1030, hovedsakelig etter innflytelse fra katolske prester, biskoper ordensfolk og konger fra England og kystområdene i Nord Europa. Vår helgenkonge, Olav Haraldsson (konge 1015-1030), ble f.eks. døpt i Rouen i Frankrike vinteren 1013-14.
Og vår første tydelig kristne konge, Olav Tryggvason (konge 995-1000), hadde blitt døpt ca. 990 i England. Han kom fra England til den norske vestkysten i år 995, med en biskop og flere prester om bord, og sørget for at de første offisielle katolske messene ble feiret i Norge. Norge valgte derfor å feire 1000-årsjubileet for innføringen av kristendommen i 1995. I løpet av 1100-tallet fikk Kirken godt feste og det ble bygget mange hundre kirker over hele landet – også en kirke på stedet der jeg vokste opp.
Norge har altså vært katolsk lenger enn det har vært protestantisk, men de siste århundrene har folk i vårt land tenkt lite på det, siden vi aldri møtte noen katolikker. Det var nemlig forbudt å være katolikk i Norge i 300 år, fra 1537 til 1843. Selv møtte jeg bare én eneste katolikk før jeg 19 år gammel kom til Oslo for å starte universitetsstudier – det var en jente i min klasse på gymnaset, som var katolikk fordi hun hadde ungarske foreldre.
Jeg vokste opp i en troende familie, og bønn og bibelfortellinger, søndagsskole, kirkegang og kristent ungdomsarbeid var en svært naturlig del av mitt liv. Jeg opplevde som 17-åring å få et kall til kirkelig tjeneste, og det siste året på gymnaset ventet jeg utålmodig på å få begynne på teologistudiet, på Menighetsfakultetet i Oslo.
Typisk for mine år som teologistudent (1975-82) var at jeg dessverre hadde liten interesse for sakramentene og liturgien, jeg var mer opptatt av spørsmål som hadde med forholdet mellom tro og viten, og med bibelstudier å gjøre. Jeg stod alltid veldig tydelig på det lutherske dåpssynet samt på Kristi virkelige nærvær i nattverden, men i praksis betydde disse tingene lite for meg – det viktige var en mer direkte og eksistensiell relasjon til Gud.
Det var ikke før etter at jeg ble ordinert til luthersk prest i juni 1986, for å arbeide som feltprest i Nord-Norge, at jeg begynte å interessere meg mer for sakramentene og liturgien. Da jeg så ble prest i en vanlig luthersk menighet i Arendal i 1988, arbeidet jeg mer bevisst med liturgien og sørget for at det nokså sterke lutherske synet på sakramentet ble presentert tydelig.
Parallelt med en utvikling av større forståelse for den felleskristne liturgiske og sakramentale tradisjon, utviklet jeg en større sympati for andre kirker som hadde denne tradisjonen; først og fremst Den anglikanske og Den katolske kirke.
Da jeg etter hvert forstod at den katolske, den anglikanske og den lutherske kirke står sammen på så mange områder, var det også naturlig at min medfødte skepsis til «Romerkirken» gradvis forsvant. På et studiebesøk i USA i 1991 – for å studere luthersk kirkeliv – skjedde det to ting som jeg husker godt. 1) Jeg var svært interessert i å finne bøker og andre impulser som omtalte det liturgiske og sakramentale liv. Og 2) jeg oppdaget en høykirkelig, luthersk gruppe som kalte seg «evangelisk katolsk», som hadde en klar forståelse av at den lutherske kirke ikke var en (typisk) protestantisk kirke, men heller en renset katolsk kirke.
Jeg begynte etter hvert å få problemer med å forsvare hvorfor jeg ikke var katolsk (men det er det vel en hel del som gjør, uten at de dermed blir katolikker), siden Jesus ønsker at alle de kristne skal være ett, jf. Joh. 17. Men det var likevel to helt konkrete problemer som til slutt ledet meg ut av den lutherske kirke. De to problemene var i praksis to sakramenter; nattverden og ordinasjonen.
Siden jeg hadde blitt mer opptatt av sakramentsfeiring, ble selvsagt den konkrete nattverdfeiringen i min egen kirke viktig. Den lutherske kirke i Norge hadde i lang tid bare feiret nattverd én gang hver måned, og selv om dette forandret seg ut over 80- og 90-tallet, opplevde jeg at fokuset på nattverden ble altfor svakt. Men det siste og mest avgjørende problemet som gjorde seg gjeldende med styrke, og førte til at jeg ikke lenger kunne være lutheraner, var synet på hvem som har myndighet og autoritet i Kirken.
Jeg hadde på den tid allerede arbeidet en stund med spørsmålet om hvem som hadde avgjørende myndigheten mht. lærespørsmål i en luthersk kirke. På en eller annen måte burde det være de ordinerte (prester og biskoper), men hvordan de skulle utøve denne myndigheten var ganske uklart. Det er jo slik at for lutheranerne er det ingen vesensforskjell mellom prester og biskoper, biskopene ordineres ikke en ekstra gang, men får (bare) en ekstra myndighet i kirken. Det fører bl.a. til at deres autoritet, spesielt i lærespørsmål, er ganske svak.
Katolikker derimot ser på biskopene som apostlenes etterfølgere, de har samme myndighet og kall som apostlene, og det er også de som gir sine prester de nødvendige fullmakter. Og hvis en luthersk biskop ikke er biskop på denne måte, hva er han da, og hva er en luthersk prest, er han virkelig en prest? Anfektelsen og tvilen, som da kom, gikk på hele min identitet som prest, og det kunne jeg i praksis ikke leve med.
Derfor kom jeg til den konklusjonen, sent på høsten i 1993, at jeg måtte bli katolikk. Jeg traff rett etter dette presten i den katolske kirken i Arendal, som jeg hadde kjent flere år, og fortalte ham at jeg hadde bestemt meg for å bli katolikk. Da sa han med en gang at da burde jeg også prøve å bli katolsk prest.
Vinteren 1994 sa jeg opp min stilling i den lutherske kirke, i juni holdt jeg min siste lutherske gudstjeneste, og rett etterpå begynte jeg formelt på forberedelsen til å bli katolikk. Samme høst tok jeg pedagogisk seminar ved Lærerhøgskolen i Kristiansand, og senere tok jeg også universitetseksamen i engelsk og norsk. Jeg hadde begynt å forberede meg på å skifte jobb.
Jeg ble opptatt i Kirken i Arendal 28. desember 1994, (min kone tre måneder senere), og rett etterpå flyttet vi til Bergen – fordi min kone hadde kommet inn på Kunst- og Håndverksskolen der. Jeg hadde fått en stilling på St. Paul katolske skole i Bergen rett før vi flyttet, og til sammen arbeidet jeg 11 år på denne skolen, fem år mens jeg forberedte meg på å bli katolsk prest, og deretter seks år som både lærer, skoleprest og prest i St Paul menighet.
Det var fem krevende år med forberedelse og venting før jeg ble ordinert til katolsk prest 8. januar 2000, av biskop Gerhard Schwenzer. Det var ekstra krevende siden jeg er gift, og biskopen måtte få en dispensasjon fra paven før han kunne ordinere meg – og vi måtte vente lenge før denne dispensasjonen kom. Jeg ble da den første gifte katolske presten i Norge, og det gikk 14 år før det kom flere. Nå er vi fem gifte prester i Oslo katolske bispedømme, fire som tidligere var lutherske prester, og én i ukrainsk ritus.
Allerede før jeg ble katolikk sa den katolske presten jeg først ble kjent med, at jeg måtte være klar over at Den katolske kirke i Norge er svært internasjonal og ikke særlig norsk – men at det nok ikke ville være noe problem for meg, som helt fra 1985 har hatt en amerikansk kone.
Bakgrunnen for at Kirken i Norge er så internasjonal, er at da det etter litt over 300 år (1843) igjen ble lov å være katolikk i Norge, var de første (ganske få) katolikkene innvandrere fra katolske land i Europa, Tyskland, Frankrike og Nederland. Disse innvandrerne ble gradvis mer norske og det kom også og etter hvert noen norske konvertitter, Sigrid Undset er den mest kjente av disse, hun konverterte i 1924. Rundt 1970 hadde Den katolske kirke i Norge endelig blitt ganske norsk, siden de fleste katolikkene da hadde bodd i Norge i flere generasjoner, men det skulle ikke vare.
For da jeg selv ble katolikk i 1994, hadde kirken vokst en hel del, til litt over 30.000 medlemmer, mest pga. innvandring fra slutten av 1970-tallet av katolikker fra Vietnam, Filippinene, Sri Lanka, Latin-Amerika (mest Chile) og Polen. Det var altså en stor overgang for meg å komme fra en luthersk kirke som var helt norsk, til en katolsk kirke der mindre enn 10% hadde to norske foreldre.
Jeg tenkte da at vi ikke ville bli mer internasjonale, men der tok jeg grundig feil. For etter EU-utvidelsene litt etter år 2000, eksploderte antallet europeiske katolikker i Norge, og antallet katolikker fra Afrika og Asia fortsatte også å stige. Nå er det ca. 225.000 katolikker i Norge (ca. 160.000 som har blitt formelt registrert), den suverent størst grupper er fra Polen (nesten 100.000), dernest kommer Litauen, Filippinene, Sri Lanka, Latin-Amerika, og noen tusen katolikker fra flere andre europeiske og afrikanske land.
Det er flott å være med i en slik internasjonal kirke, og det er en luksus for oss prester å måtte feire mange messer og å nesten alltid ha fulle kirker. I Oslo er det hver søndag messer på mange språk, aller mest på norsk, polsk, engelsk, men også på fransk, filippinsk, tamilsk, vietnamesisk, spansk og kroatisk, og det er også regelmessige søndagsmesser på litauisk, ukrainsk, eritreisk og kaldeisk, og av og til messer på enda flere språk.
I alle mine år som katolsk menighetsprest – i St Paul i Bergen 2000-06, St Svithun i Stavanger 2006-09 og St Hallvard i Oslo 2009-2016 – har jeg kunnet glede meg over at kirkene er fulle av mennesker, og at de troende kommer fra et stort antall ulike land og kulturer. Det samme opplever jeg nå, som sykehusprest i Stor-Oslo (jeg er også sekretær for Norges katolske bisperåds liturgiske kommisjon, og søndagsvikar for Oslo katolske bispedømme) at de katolske pasientene som ber om Kirkens hjelp, kommer fra de fleste av verdens land.
P. Oddvar Moi
