Rettferdig skal jeg skue ditt åsyn. Jeg skal mettes ved synet av din herlighet.

Liturgi /

Slik lyder inngangsverset i denne søndagens messe (15. søndag i det alminnelige kirkeår), og slik er resten av messens bønner og antifoner:

KIRKEBØNN
Allmektige Gud, du lar din sannhets lys skinne for de villfarne, så de kan vende tilbake til den rette vei. Gi alle som bekjenner den kristne tro, kraft til å gjøre det som er denne tro verdig, og sky det som står den imot. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, se i nåde til din kirkes bønner og til de gaver den bærer frem. Gi de troende som skal motta dem, å vokse i hellighet. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Spurven har funnet et hjem, og svalen et rede for sine unger, i din helligdom, Herre, min konge og min Gud. Salige er de som bor i ditt hus, uten opphør skal de lovsynge deg. Salme 84 (83), 4-5
Eller:
Den som eter mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham, sier herren. Joh 6, 57

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, vi takker deg for de gaver vi har mottatt. La oss vokse i din frelses nåde så ofte vi feirer disse mysterier. Ved Kristus, vår Herre.

Og slik lyder søndagens evangelium fra Markus 6,7-13:
På den tid kalte Jesus de tolv til seg, og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de vanhellige ånder. En stav var alt de skulle ha med på veien – ikke brød eller skreppe, eller penger i beltet. Sandaler kunne de ha på, men mer enn én kjortel skulle de ikke bære. Og han sa til dem: «Når dere tar inn i et hus, bli der så lenge dere er på stedet. Og hvis folk noe sted ikke vil ta imot dere og nekter å høre på dere, skal dere forlate det stedet og ryste støvet av føttene deres, som en advarsel til dem.» Så drog de ut og forkynte for folk at de skulle omvende seg. De drev ut mange demoner, og mange syke salvet de med olje og helbredet dem. Slik lyder Herrens ord.

Les alle søndagens tekster her.

President Obama besøker pave Benedikt – samtale om livets ukrenkelighet

Generelt /

Da pave Benedikt mottok president Obama til en halvtimes samtale fredag, forteller nettavisene (bl.a. HER) at samtalen i ganske stor grad gikk på spørsmål om abort og andre spørsmål om livets ukrenkelighet. Kirkens syn ble klart presentert for USA’s president (som er en svært sterk forsvarer av fri abort), og som avskjedsgave etter samtalen fikk han med seg ei bok som presenterer det katolske synet på slike spørsmål.

Pope Benedict XVI stressed the church’s opposition to abortion and stem cell research in his first meeting with President Barack Obama on Friday, pressing the Vatican’s case with the U.S. leader who is already under fire on those issues from some conservative Catholics and bishops back home.

The 30-minute meeting Vatican audience was described by both sides as positive _ constructive talks between two men who agree on helping the poor and pushing for Middle East peace but disagree on what the Vatican considers prime ethical issues.

«It’s a great honor,» Obama said, greeting the pope and thanking him for this first meeting.

Afterward, the Vatican said the leaders discussed immigration, the Middle East peace process and aid to developing nations. But the Vatican’s statement also underscored the pair’s deep disagreement on abortion.

«In the course of their cordial exchanges, the conversation turned first of all to questions which are in the interest of all and which constitute a great challenge … such as the defense and promotion of life and the right to abide by one’s conscience,» the statement said.

Even in his gift to the U.S. leader, the pope sought to underscore his beliefs. Benedict gave Obama a copy of a Vatican document on bioethics that hardened the church’s opposition to using embryos for stem cell research, cloning and in-vitro fertilization. Obama supports stem cell research.

«Yes, this is what we had talked about,» Obama said, telling the pope he would read it on the flight to his next stop, Ghana.

Earlier, the pope’s secretary, the Rev. Georg Ganswein, told reporters the document would «help the president better understand the position of the Catholic church.»

Bilder fra prestevielse i Stockholm 29. juni

Katolsk /

Jeg skrev 29. juni om prestevielsen av Morgan Elworth i Stockholms katolske domkirke – vi har hatt litt kontakt, siden vi begge er gifte og begge tidligere har vært lutherske prester. I dag fikk jeg en hilsen fra ham, der han sender meg noen bilder (se over – ved alteret står han på biskop Arborelius’ høyre side), og dessuten skriver: «Ett stort tack för gratulation! Jag är fortfarande lite omtumlad nu en vecka efteråt. 48 år har jag väntat på detta. Redan som 15-åring ville jag konvertera men valde sedan att stanna i svenska kyrkan alltför länge. «

Diskusjon om kirkeinnredning – eksempel fra St Paul kirke i Bergen

Liturgi /

Etter et annet innlegg på denne bloggen – SE HER – er det oppstått en debatt om kirkearkitektur/-innredning. Jeg tar med noen av de siste kommentaren derfra under, og viser også bilder av St Paul kirke i Bergen i 1920, 1975 og 2007 (som jeg skrev mer om HER i februar 2008).

Her er de siste kommentarene (som jeg nevnte over):
Dersom interiøret i St. Paul (som jeg aldri har sett selv, siden jeg knapt har satt min fot i Bergen) er en “underlig miks” av mange forskjellige ting, høres det snarere mer postmoderne ut… Bortsett fra at postmoderne arkitektur vel er en bevisst miks av forskjellige ting, mens gamle kirker som ble “modernisert” rundt 1970 snarere faller inn under slikt som dagens antikvariske myndigheter ville klassifisere som delvis raserte kulturminner.

Forøvrig er slike frittstående altere som du beskriver, nettopp det som menes med “alterbord” eller “bordalter”. Det har aldri, meg bekjent, vært slik at “alteret er som regel plassert i midten av menigheten, men presteskap og menighet rundt” – det var en innovasjon fra 1970-tallet. En såpass ny kirke som St. Hallvard i Oslo (fra 1960-tallet) har det ikke, mens St. Thomas i Lund (som jeg tror er fra 1970-tallet) vel har det slik som du beskriver.

——–

En bok om moderne kirkearkitektur som jeg anbefaler på det varmeste er “No place for God. The denial of the transcendent in modern church architecture” av Moyra Doorly. Det er en profesjonell og interessant analyse av ideologien bak postkonsiliær kirkearkitektur (og ellers mange bilder av postmoderne kirker og altere som ble endret etter konsilet):

“The image of the “People of God gathered around the altar”, which the Modernists have advanced as the inspiration for the new church building, could only be possible in a Relativist universe in which no absolute or objective truth can be said to exist out there and in which all reality is subjectively determined.” – “That the twentieth-century revolution in church architecture cannot be considered separately from the revolution in the Church’s liturgy is admitted by the promoters of the revolution themselves, who insist that a new church building is required for a new liturgy.”

—-

Jeg noterer meg at du ikke har vært i St. Paul kirke (i Bergen). Hadde du vært der på 1980-tallet, ville du sett en enhetlig og minimalistisk utsmykket kirke innvendig (mens den er veldig tradisjonell utvendig). I sentrum av kirken sto alteret og et flott kors (som en slags altertavle) malt av kunstneren J. Weidemann. Jeg vil kalle denne utsmykkingen “modernistisk”—uten noen negative konnotasjoner, og absolutt uten referanse til det du kaller “kommunistisk retorikk”.

I dag har en forsøkt å reversere den “modernisering” av St. Paul kirke som ble foretatt på 1970-årene. Det hele ser veldig lite gjennomtenkt ut. Det er dette jeg kaller “reaksjonært”, dvs. forsøket på å reversere en utvikling. Det fremstår som anstrengt konservativt. Hadde nå dette forsøket enda resultert i en total restaurering av kirken til slik bygningen var ca. 1900, så hadde det vært greit nok. Men resultatet i dag forekommer meg å være alt annet enn stilrent. Hvor er det blitt av det minimalistiske, stilrene og svært majestetiske kirkerommet med den sterkt kristosentriske utsmykningen? …

Og til slutt: Jeg har aldri ment at en bokstavelig talt skulle plassere både presteskap og menighet rundt bordet. Det er ikke noe “mensa rotunda” vi snakker om her. Poenget med å feire messen med alteret mellom menighet og presteskap er at en skal få frem at vi alle er kalt til Herrens bord. Dette “bordet” er både alter og nattverdsbord. For en grei innføring i Den hl. messe vil jeg anbefale Johannes van der Burgs bok Læren om Alterets sakrament. Boken inneholder også en kort forklaring av messen. Boken ble utgitt i 1972, og selv om den er skrevet etter at NO var innført i Norge, så burde den være like aktuell for dem som foretrekker TLM eller enda eldre (katolske) riter. For den sakramentale handlingen har jo hele tiden vært den samme. (RED: Les van der Burgs hefte HER.)

Tur til en av Rogalands perler: Kjerag

Generelt /

I går var vi en tur til Kjerag, ved Lysebotn. Det første bildet viser meg på den berømte Kjerag-bolten – det er mindre dramatisk å stå på steinen enn å se på. Det andre bildet viser min kone og meg på Kjerag-platået, med utsikt utover Lysefjorden – litt over 900 meter over havet, så vidt jeg vet. Jeg har vært på Preikestolen 6-8 ganger i mitt liv, men dette var første gang på Kjerag.

Festen for “Vår Herres Jesu Kristi hellige blod”

Katolsk /

Pave Benedikt mintes Kirkens tidligere minne om Kristi blod første søndag i juli. (I den norske messeboken fra 1962 står det at festen ble fastsatt til 1. juli av pave Pius IX i 1849.) Oversettelsen under er fra Zenit:

Dear brothers and sisters!

In the past, the first Sunday of July was characterized by devotion to the most precious Blood of Christ. In the last century some of my venerable predecessors confirmed this [tradition] and Blessed John XXIII, with his apostolic letter «Inde a Primis» (June 30, 1960), explained its meaning and approved its litanies.

The theme of blood linked to that of the Paschal Lamb is of primary importance in sacred Scripture. In the Old Testament the sprinkling of the blood of sacrificed animals represented and established the covenant between God and the people, as one reads in the Book of Exodus: «Then Moses took the blood and sprinkled it on the people saying: ‘This is the blood of the covenant that the Lord has made with you on the basis of all these words of his'» (Exodus 24:8). …

Festen for “Vår Herres Jesu Kristi hellige blod”Les mer »

Vatikanets Paulinske kapell gjenåpnet

Katolsk, Liturgi /

Lørdag ble Vatikanets Paulinske kapell brukt til en høytidelig vesper, etter grundig restaurasjon av både Michelangelos bilder og det gamle alteret. (Som riktignok nå er frittstående, slik at det er noen meter mellom alteret og tabernakelet rett bak. Kommunionsbenken er også bare delvis på plass.) NLM skriver mer om dette – og viser flere bilder.

På en annen post på denne bloggen er det nylig kommet kommentarer om hva som skjedde med de gamle høyalterene i Norge:
– «Finnes det flere katolske kirker i Norge enn St Josephs kapell som har fått beholde sine høyaltere? …»
– «Vet ikke om det finnes andre katolske kirker med altre i Norge. …»
– «I St Franciskus kirke i Arendal er det gamle alteret bevart … »

Kanskje har andre lesere mer informasjon om dette?

Seriøs og viktig teologisk samtale i England – om messen som offerhandling

Teologi /

En katolsk journalist i England, Moyra Doorly, har skrevet at par interessante artikler i The Catholic Herald om forandringene i messen, som ble innført for førti år siden. Først analyserer hun SSPX’s vurderinger av konsilet og noen viktige kirkelige dokumenter om messen (og ser ut til å være enig med dem i stor grad). Deretter stiller hun noen viktige spørsmål til dominikaneren Fr Aidan Nichols om sine bekymringer om katolske messer i vår tid.

Fr Nichols er i sitt svar bare delvis enig med henne, men skriver likevel:
… the scale of this reform, even had its components been entirely felicitous, was imprudently chosen, since of its nature liturgical life has to strike people as something that happens, not as something that is planned. In the Latin church, in countries like our own, the effects have been at times deeply disorienting, as is obvious to someone coming into the Church (like myself) in the 1960s, and is readily discovered by the inquiring minder of a convert of later date (such as yourself). One of the principal sufferers has been the sense of the Holy Eucharist as a sacrificial act, since the combined effect of textual, ritual and architectural changes (by the latter I have in mind the almost universal adoption of celebration facing the people) has been – unintentionally, of course – to weaken the sense that this sacrament is the renewed Calvary of the Church’s oblation. And this is especially so when these changes are underpinned (as, unfortunately, is often the case) by a catechetics which prefers to concentrate virtually unilaterally on the more easily assimilable theme of the Eucharistic banquet.

Debatten handler aller mest om på hvilken måte messen er et offer til soning for våre synder – ting som jeg flere ganger har tatt opp på denne blogen. Den handler også om om det var bestemmelser om messen fra tida etter konsilet som forandra messen så dramatisk, eller om det var selve tekstene (eller i alle fall tydelige tendenser) fra Vatikanum II som innførte den nye forståelsen.

Avisartikkel om pastor Taxts prestejubileum i år 2000

Katolsk, TLM /

Artikkelen over stod på trykk i avisa Varden i juli 2000, da pastor Anton Taxt feira 50-årsjubileum som prest. (Velvilligst tilsent av en katolikk i Porsgrunn.)

En større utgave av det første bildet (slik at teksten kan leses lettere) finner man HER:

Benediktinerne i Norcia skal feire både den gamle og den nye messen

Liturgi, TLM /

Benediktinerne i moderklosteret i Norcia i Italia har – etter forespørsel fra Vatikanet – bestemt at de skal feire både den nye og den gamle messen i sitt kloster. I april i år sendte kardinal Dario Castrillon Hoyos, President i kommisjonen “Ecclesia Dei” følgende brev til klosterets prior, p. Cassian Folsom, OSB:

His Holiness, Pope Benedict XVI, from the very beginning of his pontificate, has made known his desire to foster the unity of the Church. As in the past so also today, the careful celebration of the Sacred Mysteries is a most efficacious instrument for achieving this goal.

For this reason, fatihful to the intentions of the Motu Proprio Summorum Pontificum, this Pontifical Commission, responding to your request, entrusts to the Monastery of San Benedetto in Norcia the special apostolate of the celebration of the Holy Eucharist “in utroque usu”, that is, both in the ordinary as well as the extraordinary form of the Roman Rite, in collaboration with the Holy See and in communion with the diocesan bishop.

I am confident that your young Benedictine community will always support the pastoral activity of the Supreme Pontiff with faithful prayer.

I klosterets nyhetsbrev (pdf) kan man nå lese (som jeg allerede har nevnt) at de skal feire messen i “in utroque usu”, og i et intervju i dette nyhetsbrevet svarer prioren på spørsmål om hvorfor de gjør dette:

Does this decision respect the Second Vatican Council Council?

It would be useful to read carefully the Council document on the Liturgy, SC 22 says that: “Regulation of the sacred liturgy depends solely on the authority of the Church, that is, on the Apostolic See and, as laws may determine, on the bishop.” Pope Benedict’s Motu Proprio simply reiterates that principle, and legislates for the use of the old rite alongside the new. Pope Benedict also emphasizes that the way to interpret the Council documents is by the hermeneutic of continuity. That principle is also expressed in the document on the liturgy where it says: “…care must be taken that any new forms adopted should in some way grow organically from forms already existing” (SC 23What we’re really talking about here is legitimate pluralism, which the Council advocates as well: “Even in the liturgy, the Church has no wish to impose a rigid uniformity in matters which do not involve the faith or the good of the whole community” (SC 37). So the celebration of the Mass by all means respects the Second Vatican Council. We are embracing both usages, and reaching out to other groups in search of unity. That’s a very conciliar approach.

But doesn’t this mean “turning back the clock”?

On the contrary, I see a monastery “utriusque usus” as very forward looking, especially in terms of authentic ecumenism. By that I mean two things. …

Benediktinerne i Norcia skal feire både den gamle og den nye messenLes mer »

Diakon Aaron Huberfeld forteller om sin vei til Kirken og prestetjenesten

Katolsk, TLM /

Coming Home Network er en organisasjon i USA som har som oppgave å hjelpe protestanter (alle helst prester) til å finne Den katolske Kirke. Jeg ble kontakta av dem rett etter min prestevielse i januar 2000, og har hatt en del kontakt med dem siden. Organisasjonen er ganske konservativ teologisk, men ikke før i dette siste nummeret av deres nyhetsbrev – les det her (pdf) – har jeg sett at de har interessert seg for den Tradisjonelle latiske messen. Der skriver en ung mann som snart skal prestevies for ICK:

That morning in Holy Trinity Church changed the course of my life. Seeing the priest emerge humbly from the sacristy and go unto the altar of God, I thought at once: I want to be a priest. I made it downtown to the Latin Mass a few Sundays later, and it was a High Mass, with Gregorian chant and Palestrina. This is all I want in life. This time I discovered the coffee hour after Mass. The people were very friendly, and I learned from talking with them that there were several communities in the Church where one could study for the priesthood in the traditional rite. A new world had opened to me, and I was beside myself with glee. Despite this first fervor, it would be another three years before I would finally arrive as a candidate for the seminary of the Institute of Christ the King Sovereign Priest. The events that intervened belong as much to the story of my conversion as to that of my vocation.

My faith was “stirred up” on those Sundays of Advent, 1999. I later learned that these were once called the Stir-up Sundays for their collects which begin with that phrase — Excita, Domine. I knew that before making any decision about the seminary, I needed to take a great step forward in the practice of my faith. My life had to be become Christ-centered. I ended a long-standing relationship that had been threatening my faith. I began to attend daily Mass (unlike Sundays, the daily Mass near my apartment was quiet and prayerful) and to say my daily Rosary much more faithfully (I unhesitatingly credit the Rosary for preserving me through those years when I had grown lax in my new religion). For the first time since my conversion, I went to confession regularly. I started to learn more about the worldwide Catholic Church by attending liturgies of the Eastern rites. It was nothing short of a second, greater conversion. All through college, it was enough if I could tell people that religion was an important part of my life. I had now experienced a change of heart: religion was not an important part of my life; my life was part of my religion.

Pastor Anton Taxt døde i dag

Katolsk /


Slik leser vi i dag på katolsk.no: «Pastor Anton Taxt døde i dag onsdag 1. juli. Han sovnet inn på Telemark sentralsykehus ca. kl. 10.30. etter noe tids sykeleie.

Pastor Taxt ble født i Arendal 30. mai 1922 i en katolsk familie. Han tok sine prestestudier ved det pavelige universitetet Urbaniana i Roma, og ble diakonviet i Romas domkirke, Lateranbasilikaen, 8. april 1950. På olsok samme år ble han presteviet i St. Olav domkirke i Oslo av biskop Jacob Mangers S.M.

Pastor Taxt virket først i St. Paul menighet i Bergen før han ble rektor for St. Franciskus Xaveriussøstrenes novisiat og St. Hallvards kapell i Sylling. Pastor Taxt har senere virket i menighetene i Halden, Moss, Kristiansand og Porsgrunn. De siste årene av sitt liv bodde han i Porsgrunn og hjalp til som vikar der.

Vi lyser fred over hans minne, han hvile i fred.»

Jeg møtte selv pastor Anton Taxt bare én gang, i Bergen ca år 2002, men i mine mange år i Arendal hørte jeg en hel del om ham. Jeg besøkte nemlig ofte venner på Tyholmen, som bodde i huset Taxt-familien tidligere hadde bodd i. Og de sa flere ganger til med da jeg var på besøk; «I dette rommet ble det født en katolsk prest.»

Flere av bloggens lesere husker også med glede at pastor Anton Taxt er det presten i Norge som mer enn noen andre regelmessig feiret den tradisjonelle latinske messen – i alle år, uten noe opphold (og med tillatelse fra biskopen), så langt jeg har forstått.

Prestevielse i Stockholm i dag – av en tidligere luthersk prest

Katolsk /

På de svenske, katolske nettsidene kan vi lese følgende:
Diakon Morgan Elworth prästvigs i domkyrkan måndagen den 29 juni 2009 kl. 17.00. Morgan Elworth utnämns som subsidiar i Vår Frus församling i Täby från den 30 juni 2009.

Morgan Elworth ble ordinert til diakon 18. januar i år, og har visst bodd i Täby en tid allerede. Han er 62 år gammel, og har vært prest i Svenska kyrkan i mange år. I vinter har vi hatt litt kontakt, og bl.a. utveksla erfaringer om å være gift katolsk prest.

Avslutning av Paulus-året

Katolsk /

De to flotte bildene over er fra vesperen søndag kveld. Legg merke til de to kardinal-diakonene (er ikke den ene kardinal Kasper?) som gjør tjeneste. Jeg kan ikke huske at kardinal-diakonene har blitt brukt noe særlig i pavelige liturgier de siste årene, men at de nå er på vei tilbake – kanskje noen av leserne kan informere meg/oss om dette?

Pave Benedikt skal ha holdt en svært interessant preken denne kvelden, den italienske teksten kan man lese her, og om ikke lenge håper jeg å finne også en engelsk oversettelse.

Signori Cardinali,

Venerati Fratelli nell’Episcopato e nel Sacerdozio,

Illustri membri della Delegazione del Patriarcato ecumenico,

Cari fratelli e sorelle, … …
L’anno commemorativo della nascita di san Paolo si conclude stasera. Siamo raccolti presso la tomba dell’Apostolo, il cui sarcofago, conservato sotto l’altare papale, … …

OPPDATERING:
Her er et ganske utførlig engelsk referat av pave Benedikts tale denne kvelden (fra Vatican Information Service):
Benedict XVI, standing before the sarcophagus of the Apostle Paul which lies under the main altar, recalled how a recent scientific analysis of the tomb had revealed the presence of a costly purple linen fabric, grains of incense and bone fragments which a carbon-14 test has dated to the first or second centuries. «This», he said, «seems to confirm the unanimous and uncontested tradition that these are the mortal remains of the Apostle Paul, and it fills our heart with profound emotion». …

Avslutning av Paulus-åretLes mer »

Petition Vaticanum2 – hele konsilet må godtas!

Katolsk /

For et par dager siden ble jeg gjort oppmerksom på en underskriftsaksjon i Tyskland, Østerrike og Sveits, som i vinter/vår samla inn ca 55 000 underskrifter. De krevde at Kirken fullt ut måtte akseptere det annet Vatikankonsil, uttrykte (mer eller mindre tydelig) at pave Benedikt ønsker å gå tilbake til tida før konsilet, og krever visse handlinger fra Troskongregasjonen. Les mer HER om Petition «Für die uneingeschränkte Anerkennung der Beschlüsse des II. Vatikanischen Konzils»

En sveitsisk biskop, Kurt Koch i Basel, ser ikke med så blide øyne på dette og lignende initiativer, og skriver:

Many people have signed a petition for the unqualified acceptance of the council. Right from the start, the expression «unqualified acceptance» irritates me because I don’t know anyone—myself included—to whom it would apply. A few arbitrarily chosen examples will suffice:

– The council did not abolish Latin in the liturgy. On the contrary, it emphasized that in the Roman Rite, apart from exceptional cases, the use of the Latin language must be maintained. Who among the vocal defenders of the council wishes «unqualified acceptance» of that?

– The council declared that the Church regards Gregorian Chant as the «music proper to the Roman Rite», and that it must therefore «be given primary place.» In how many parishes is this implemented «without qualification?» … …

– The council described the fundamental nature of the liturgy as the celebration the pascal mystery and the eucharistic sacrifice as «the completion of the work of our salvation.» How can that be reconciled with my experience, made in many different parishes, that the sacrificial understanding of the Mass has been completely eliminated from the liturgical language and the Mass is now understood only as a meal or «the breaking of bread?» In what way can one justify this profound change by reference to the council? … …

It would not be difficult to lengthen this litany. Even so, it should be obvious why I demand more honesty in the current debate about the council. Instead of accusing others, and even the Pope, of wishing to go back to before the council, everyone would be well advised to look over their own books and reassess their own personal position on the council. Because not everything that was said and done after the council, was therefore done in accordance with the council—and that applies also to the diocese of Basel. In any case, the last few weeks have illustrated to me that a primary problem in the current situation has been a very poor, and in part very one-sided understanding and acceptance of the council, even by Catholics that defend the council «without qualification.» In this regard we all—once more including myself—have a lot of ground to make up.

Fra father Z.

Flere hilsener fra Oslo de siste ukene – og spørsmål om gifte prester

Generelt /

Jeg har fått flere hilsener fra katolikker i Oslo-området (det setter jeg pris på), etter at det ble klart at jeg skal flytte dit om ikke lenge. En person har tydeligvis lest mine feste nettsider (se her), og sendt meg en hilsen på min gjestebok. Han skriver slik:

«Håper du vil trives iblant oss … Jeg er nysgjerrig. Det står at du er gift. Jeg går ut fra at du ble gift før du konverterte til den katolske kirken. Måtte du få dispensasjon fra Roma for å beholde standen som gift samtidig som du ble katolsk prest? Jeg visste ikke i så fall at gifte, katolske menn hadde anledning til å bli prester, bare at de kunne bli diakoner.»

Jeg sendte ham følgende svar, som kanskje kan virke oppklarende også på andre:
Regelen for å tillate gifte prester er nokså begrenset; man må være gift og må ha vært protestantisk prest som er blitt katolikk, for at det skal være mulig. Tanken er at slike personer skal få en mulighet til å fortsette i sitt kall når de blir katolikker. Så langt jeg kjenner til ble en slik dispensasjon første gang (i moderne tid) gitt av pave Pius XII tidlig på 50-tallet, til en tidligere luthersk prest i Tyskland. Nå er det kommet med et lite punkt om dette i kirkeretten, og der står det klart at det er paven selv som kan gi denne dispensasjonen.

I mitt tilfelle snakket jeg med biskop Schwenzer om muligheten for å bli katolsk prest litt etter at jeg ble opptatt i Den katolske Kirke i 1994. Han søkte dispensasjon for meg vinteren 1996 (hos troskongregasjonen i Vatikanet), og fikk da en foreløpig dispensasjon for meg ganske lett; der stod det at jeg skulle forberede meg to år til, bl.a. ett år på prsteseminaret Allen Hall i London – før endelig dispensasjon kunne gis. Da disse to årene var omme, søkte han om en endelig dispensasjon for meg i mai 1998. Denne søknaden ble tydeligvis liggende langt nede i noen papirbunker, og ingenting skjedde (på tross av biskopens purringer), før han skrev direkte til kardinal Ratzinger i februar 1999. Da fikk han raskt svar, og etter en tre måneders behandlingstid ble søknaden lagt fram for pave Johannes Paul II i midten av mai 1999, og godkjent av ham. Dispensasjonen ble så sendt til biskop Schwenzer i juni 1999, og 8. september 1999 ble jeg diakonviet og 8. januar 2000 ble jeg presteviet.

Vatikanets regler for gifte prester (bare i latinsk ritus, for katolikker i østlig ritus har jo alltid hatt mange gifte prester) er likevel ganske begrensende: Vi kan ikke bli sogneprester, og skal helst også gjøre institusjons-tjeneste heler enn vanlig menighetstjeneste. Å finne ut hvordan disse reglene skal appliseres har vært litt vanskelig, og disse problemene er nok hovedgrunnen til at jeg nå flytter til Oslo.

Hvordan (og hvorfor) feire messen ad orientem?

Liturgi /

(Bildet over viser kardinal DiNardo, Houston.)

Jeg leste nylig et spørsmål om hvodan man skal feire messen vendt mot alteret/Gud, om man ønsker det når man feirer den nye messen. Det er egentlig ganske enkelt, og både biskop Eidsvig og biskop Schwenzer gjør dette med støste letthet, helt korrekt. (Jeg forstår at det har blitt mer vanlig i det siste å bruke hovedalteret om man låner en stor statskirke til en konfirmasjsmesse eller lignende.) Men jeg har også sett prester som har gjort dette fullstendig feil – og snudd seg mot folk aktfor mange ganger – så det passer nok å ta opp spørsmålet.

Slik svarer father Z:
I recommend that, if you begin at the «chair» rather than directly at the altar (as of old) you might face toward the liturgical «north» for the open dialogue, perhaps with a slight turn to the congregation for the «Dominus vobiscum» and turn to the altar for the Collect.

During the readings, sit. Do the Gospel from the ambo. In other words, they are done in the usual way.

At the altar do everything ad orientem turning to the congregation for the «Orate fratres» and the «Ecce Agnus Dei» – the Pax Domini and the invitation the exchange the kiss of peace (if you so opt for the sign of peace) – and the final blessing. Don’t turn to the people for the Preface dialogue. Don’t turn around with the host or chalice at the consecration. Just elevate them still facing ad orientem.

In the Novus Ordo the Canon or Eucharistic Prayer is to be said aloud. Simply use the level of voice indicated in the rubrics.

Jeg foretekker selv absolutt å feire messe versus Deum (men det er dessverre ikke ofte det er mulig i dag), og å ha prestens stol på siden av koret, og ikke bak alteret (og den muligheten har man litt oftere). Et argument for horfor messefeiring versus Deum er å foretrekke fant jeg i en kommentar til innlegget jeg referert til over: At one parish I announced I would be celebrating mass ad orientem, and one person, a convert, vigorously objected. Later that week, he attended a businessman’s prayer gathering where the prayer leader invited all to face the crucifix and pray. Then it dawned on the man why I wanted the assembly at Mass to face the same direction together.

Omnes gentes, plaudite manibus: jubilate Deo in voce exsultationis.

Liturgi /

Klapp i hendene, alle folk, lovsyng Gud med jublende røst! Salme 47 (46), 2. Slik lød inngangsverset i dagens messe, 13. søndag i kirkeåret, og messens følgende bønner og antifoner slik:

KIRKEBØNN
Herre, vår Gud, du har gitt oss barnekår ved din nåde for at vi skal være lysets barn. Vi ber deg: Fri oss fra villfarelsens mørke, og la oss alltid være omstrålet av din sannhets lys. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Evige Gud, du virker med din kraft i sakramentene. Vi ber deg: La oss utføre vår tjeneste med et sinnelag som gjør oss åpne for dine gaver. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Lov Herren, min. sjel, og alt hva i meg er, love hans hellige navn! Salme 103 (102), 1

SLUTNINGSBØNN
Herre, vi ber deg: La disse gaver som vi har båret frem og mottatt, gi oss nytt liv, så vi blir knyttet til deg med evig kjærlighet og bærer varig frukt. Ved Kristus, vår Herre.

Dagens evangelium var den gripende historien om oppvekkelsen av Jairus’ datter – og Jesu ord, TALITA KOUMI – husker vel mange av oss – «lille jente, reis deg!» Jeg tok opp Herrens løfter om det evige liv (som også første lesning tar opp) i min(e) preken(er), men brukte også en del tid på avslutningen av Paulus-året i kveld, og og den store høytiden for Peter og Paulus i morgen, med overrekkelsen av pallier i 34 nye erkebiskoper. (Alle dagens tekster kan leses her.)

Unntatt inngangsverset er det ikke mye likt i den gamle messen denne dagen (7. søndag etter pinse) – SE HER.

Paulus-året avsluttes i kveld – i Paulus-kirken utenfor muren i Roma

Katolsk, Kirkefedre /

I en høytidelig vesper i kveld vil pave Benedikt offisielt avslutte året som har markert 2000-års-jubileet av den hellige Paulus’ fødsel. Og sist fredag kunne vi lese denne evalueringa av året:

In the Holy See Press Office this morning Cardinal Andrea Cordero Lanza di Montezemolo, archpriest of the papal basilica of St. Paul’s Outside-the-Walls in Rome, and Pier Carlo Visconti, delegate for the administration of the same basilica, held a briefing on the closure of the Pauline Year.

The cardinal recalled how the Year came into being as a «thematic year» with two fundamental objectives: «To increase people’s knowledge of, and invite them to meditate upon, the valuable message left to us by the Apostle of the Gentiles in his writings, which are often difficult and little known or poorly interpreted», and «to create various programmes in the ecumenical dimension, which means working to an ever greater degree with non-Catholic Christian communities on various initiatives of prayer, study and culture».

During the course of the Pauline Year, inaugurated by the Pope on 28 June 2008, the basilica welcomed tens of thousands of pilgrims. «On 1 May 2009 alone more than eighteen thousand pilgrims came to the basilica», explained the cardinal, «and over recent weeks we have certainly seen more than ten thousand a day».

Among the ecclesial events of the Pauline Year, the cardinal mentioned «the opening of the Synod of Bishops on the Word of God, which the Pope wished should be inaugurated in the basilica of St. Paul in October 2008, … …

Paulus-året avsluttes i kveld – i Paulus-kirken utenfor muren i RomaLes mer »

Et vanskelig år for katolsk-jødiske relasjoner

Katolsk, Teologi /

John Allen skriver at forholdet mellom katolikker og jøder ser ut til å ha blitt vanskeligere i løpet av det siste året:

We’ve seen continuing fallout from the revival last year of a Good Friday prayer for the conversion of Jews, uproar over lifting the excommunication of a Holocaust-denying bishop, and a trip to the Middle East where the pope drew rave reviews everywhere but Israel. This week alone brought a new chapter in old debates over Pius XII, and a mini-fracas over a note from the U.S. bishops saying that Christ’s message is meant for Jews too.

While each of those episodes has its own contours, collectively they seem to be telling us something important about where things stand between the two faiths.

The revolution in Jewish-Catholic understanding over the last fifty years, which has gone a long way towards healing wounds that took almost 2,000 years to accumulate, was quite possibly the most important inter-religious accomplishment of the 20th century. The question today is whether that momentum can be sustained in a new set of historical circumstances.

In that regard, recent vicissitudes seem to point to an inescapable conclusion: Lest Jewish-Catholic ties in the 21st century suffer death by a thousand cuts, it’s time for rational people on both sides to confront a couple of hard truths.

Videre sier han at både jøder og katolikker er ansvarlige for at forholdet mellom dem er blitt vanskeligere:
For Jews: Old habits must go

Here’s the first hard truth, meant for Jewish leaders (many of whom, it must be said, already get it): The old habit of criticizing the Catholic church first and asking questions later has to go, because the historical wheels are turning, and before long you may find a church that simply isn’t listening.

That’s a tough thing for any Catholic to say, given that the church was experienced as a source of pain by the Jewish people for so long. Yet the plain fact is that Jews do need to unlearn these psychological patterns, because pouncing on every perceived slight frustrates the best friends Judaism has on the Catholic side, and gives other Catholics an incentive to dismiss legitimate Jewish concerns. … …

For Catholics: Stop dragging Jews into our debates

Now for the second hard truth, this one directed at Catholics: We’ve got to stop dragging Jews into internal Catholic battles.

That tendency is best documented in the «Pius Wars,» meaning debates over Pius XII and his alleged silence during the Holocaust. Catholic conservatives tend to exonerate Pius XII as part of a broader defense of papal authority and wisdom; liberals tend to see Pius’ handling of the Jewish question as symbolic of wider failures of the Vatican and the papacy. In both cases, what may look like a discussion of the church and the Jews is often really about something else.

Yet the habit of treating the Jewish community as a terrain for proxy fights is far more widespread. … …

Skroll til toppen