Pave Benedikt er opptatt av naturvern

Katolsk /

John Allen har offentliggjort en liste med ti viktige saker innenfor Den katolske Kirke som har fått for lite oppmerksonhet (les hele listen hans HER). Blant disse ti kommer Pave Benedikts (nye) grønne prfil på sjette plass, Slik skriver han om dette punktet:

Benedict’s Unique Shade of Green
Throughout ’08, the pope continued to craft his distinct form of Christian environmentalism, in a way seemingly destined to give everybody heartburn. To conservatives, Benedict insisted that the doctrine of creation requires engagement from the church on issues such as the rainforests or climate change, whatever fears they may have about baptizing Greenpeace; for liberals, Benedict asserted that ecology cannot be separated from the church’s defense of other aspects of creation, such as unborn life and marriage. One sign that this budding environmentalism has made some people nervous is that Benedict felt compelled to lay it out one more time in his year-end address to the Roman Curia, where popes often try to reassure their lieutenants about aspects of their activity which have raised eyebrows in the Vatican.

Jeg har selv her i menigheten hørt fra noen (amerkanske) medlemmer, at Kirken her i Norge snakker så lite om livsspørsmål (som abort og eutanasi) i forhold til det de er vant med – en tankevekkende bemerkning syns jeg. Et par norske katolikker, på den annen side, har bedt meg om å huske på vårt ansvar for naturen, nå som klimakrisa ellers i samfunnet får så mye oppmerksomhet – og det har jeg prøvd å gjøre i det siste, i alle fall i messens forbønner.

Julenattsmessen fra Peterskirken

Katolsk, Liturgi /

Her er fem blder fra midnattsmessen i Peterskirken – og under kan man lese hele pave Benedikts preken (på engelsk). Paven begynner med å fokusere på den enorme forskjellen mellom Gud og mennesker, som forandres radikalt da Gud selv blir menneske. Han snakket mye om barn, og det er dette norske aviser har notert seg i talen – se bl.a. HER.

Dear Brothers and Sisters,
“Who is like the Lord our God, who is seated on high, who looks far down upon the heavens and the earth?” This is what Israel sings in one of the Psalms (113 [112], 5ff.), praising God’s grandeur as well as his loving closeness to humanity. God dwells on high, yet he stoops down to us… God is infinitely great, and far, far above us. This is our first experience of him. The distance seems infinite. The Creator of the universe, the one who guides all things, is very far from us: or so he seems at the beginning. But then comes the surprising realization: The One who has no equal, who “is seated on high”, looks down upon us. He stoops down. He sees us, and he sees me. God’s looking down is much more than simply seeing from above. God’s looking is active. …

Julenattsmessen fra PeterskirkenLes mer »

Paven forsvarte verdensungdomsdagene, fokuserte på miljøvern, samt skaperordningene som gjelder menneskene

Generelt, Katolsk /

John Allen har en ganske annen vinkling på pave Benedikts tale til kuriaen i Vatikanet (der noen få ord i talen har fått homofile organisasjoner til å se rødt). Slik skriver John Allen:

Pope defends World Youth Day, environmental concern

It’s Vatican tradition for the pope to deliver a sort of “Year in Review” address to his staff in the Roman Curia each December, and over time these speeches have come to play two roles – one overt, the other implicit. The first is to give the pope a chance to frame how he’d like the year to be remembered; the second is to subtly defend aspects of his activity or teaching over the last 12 months which may have raised eyebrows, or set tongues wagging, in his own house.

This year, Benedict XVI used his annual address to the Curia, delivered the morning of Dec. 22, to highlight two such elements of his track record in ’08: World Youth Day, and his growing emphasis on environmentalism. He suggested that both pivot on a core Christian doctrine: the role of the Holy Spirit. … …

Et stykke nede i artikkelen skriver Allen at paven også kort tok opp miljøvern (som han forsvarte), samt de føringer skapelsen også la for menneskelig fellesskap (uten å nevne homofili i det hele tatt). Her er en engelsk oversettelse av denne delen av talen:

Since faith in the Creator is an essential part of the Christian Creed, the Church cannot and should not limit itself to transmitting to its faithful only the message of salvation. She has a responsibility for Creation, and it should validate this responsibility in public.

In so doing, it should defend not just the earth, water and air as gifts of Creation that belong to everyone. She should also protect man from destroying himself.

It is necessary to have something like an ecology of man, understood in the right sense. It is not outdated metaphysics when the Church speaks of the nature of the human being as man and woman, and asks that this natural order be respected.

This has to do with faith in the Creator and listening to the language of creation, which, if disregarded, would be man’s self-destruction and therefore a destruction of God’s work itself.

That which has come to be expressed and understood with the term ‘gender’ effectively results in man’s self-emancipation from Creation (nature) and from the Creator. Man wants to do everything by himself and to decide always and exclusively about anything that concerns him personally. But this is to live against truth, to live against the Spirit Creator.

The tropical rain forests deserve our protection, yes, but man does not deserve it less as a Creature of the Spirit himself, in whom is inscribed a message that does not mean a contradiction of human freedom but its condition.

The great theologians of Scholasticism described matrimony – which is the lifelong bond between a man and a woman – as a sacrament of Creation, that the Creator himself instituted, and that Christ, without changing the message of Creation, welcomed in the story of his alliance with men.

Part of the announcement that the Church should bring to men is a testimonial for the Spirit Creator present in all of nature, but specially in the nature of man, who was created in the image of God.

One must reread the encyclical Humanae vitae with this perspective: the intention of Pope Paul VI was to defend love against consumer sex, the future against the exclusive claim of the moment, and human nature against manipulation.

Homofile organisasjoner reagerer på paven Benedikts uttalelser

Generelt, Teologi /

Jeg leste først på BBC og deretter i Aftenposten, at pave Benedikt har uttalt seg bl.a. om problemene knyttet til homofili i en tale til Vatikanets ansatte i går. Slik kan vi lese i Aftenposten:

«Kirken snakker om menneskets natur som «mann» og «kvinne», og ber om at denne orden respekteres.»

– Det som ofte uttrykkes og antydes med ordet «kjønn», leder til menneskets selvfrigjørelse fra skapelsen og fra Skaperen. Mennesket ønsker å skape seg selv på egen hånd, og alltid å bestemme helt alene om det som angår ham, sa Paven, som inntil 2005 het Joseph Alois Ratzinger.

Ved således å ville definere seg selv, lever mennesker i strid med «sannheten og skaperånden», konkluderte Paven. Han understreket alvoret ved å sammenligne med truslene mot miljøet.

– Regnskoger fortjener, ja, vår beskyttelse, men mennesket — som en skapning med et budskap som ikke står i motsetning til hans frihet, men som er en forutsetning for hans frihet — fortjener ikke noe mindre, sa han.

Homofile organisasjoner reagerer naturlig nok (ut fra ensidig dekning i media) svært negativt på dette, og det kan vi lese om de de to artiklene jeg har lenket til over.

O Emmanuel – 23. desember

Liturgi /

O Emmanuel = Gud-med-oss


Å Gud med oss, Immanuel! Lovgiver og konge, vi venter deg med lengsel.
Du er vårt håp, du er vår frelse. Forløs oss, Herre, vår Gud.

O Emmanuel, Rex et legifer noster,
exspectatio gentium, et Salvator earum:
veni ad salvandum nos Domine Deus noster.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra Jesaja 8,9-10 og 9,2.6

Jordens folk, la krigsropet lyde! Dere skal likevel bli slått av skrekk. Lytt, alle land langt borte! Rust dere til strid, dere blir forskrekket, ja, rust dere, men dere blir forskrekket! Legg en plan, den skal slå feil! Tal et ord, det skal ikke slå til! For Gud er med oss.
Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.

O Rex gentium – 22. desember

Liturgi /

O Rex = konge

Å, verdens konge, alle slekter venter deg med lengsel.
Du er den hjørnesten som samler alle til ett. Forløs det falne menneske som du har skapt av jord!

O Rex gentium, et desideratus earum, lapisque angularis, qui facis utraque unum:
veni, et salva hominem, quem de limo formasti.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Daniel 7, 13-14
Videre så jeg i mine nattsyner: Se, med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn. Han nærmet seg den gamle av dager og ble ført fram for ham. Han fikk herredømme, ære og rike; folk og stammer med ulike språk, alle folkeslag skal tjene ham. Hans velde er et evig velde, det skal ikke forgå; hans rike går aldri til grunne.

Himler, send dugg fra det høye, la den Rettferdige komme som regn fra skyen, og vår Frelser fødes av den åpne jord!

Liturgi /

Rorate, coeli, desuper, et nubes pluant iustum: aperiatur terra, et germinet Salvatorem.

Slik var inngangsverset i dagens messe, 4. søndag i advent, og resten av bønnene og antifonene var slik:

ÅPNINGSBØNN
Vi ber deg, Herre, fyll våre hjerter med din nåde, så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet, han som lever og råder . . .

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, la gavene på ditt alter bli helliget av den Ånd som med sin kraft fylte Jomfru Marias skjød. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og hans navn skal være Emmanuel. Jes 7, 14

SLUTNINGSBØNN
Allmektige Gud, du har skjenket oss pantet på vår evige forløsning. Gjør oss rede til å feire det store mysterium at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, han som lever og råder fra evighet til evighet.

Inngangsverset er det eneste som er likt i messens gamle og nye form denne søndagen. I TLM handler evangeliet om Johannes døperen, men i den nye messen hørte vi om engelen Gabriels møte med jomfru Maria.

Se messens gamle form HER – og tekstene i den nye messen HER.

O Oriens – 21. desember

Liturgi /

O Oriens = soloppgang

Å, morgen kjær, evige lys, all nådes sol.
Lys opp hvor syndens mørke ruger. Skap nytt og hellig liv!

O Oriens, splendor lucis æternæ, et sol iustitiæ:
veni, et illumina sedentes in tenebris et umbra mortis.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Jesaja 42, 6-7
Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og grepet din hånd. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folkene, til et lys for folkeslagene. Du skal åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengslet, dem som sitter i mørke, ut fra fangehullet.

O Come, O Come Emmanuel

Katolsk /

Denne salma – som bygger på Å-antifonene, skal vi synge i den engelske messen her i Stavanger – om én time. Vi har engelsk messe her hver søndag kl 09.30.

O Clavis David – 20. desember

Liturgi /

O Clavis = nøkkel

O clavis David, et sceptrum domus Israel: qui aperis, et nemo claudit; claudis, et nemo aperit:
veni, et educ vinctum de domo carceris, sedentem in tenebris.

Å, Davids sønn, Herre over Israel! Du er nøkkelen til Guds rike.
Den dør du åpner, kan ingen lukke til, og ingen åpne hvor du har lukket.
Løs fangene av syndens lenker og før dem ut av mørket og av dødens skygge.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Jesaja 22,22 og 49,8-9

Jeg legger nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Når han åpner, skal ingen lukke, og når han lukker, skal ingen åpne.
Så sier Herren: Jeg bønnhører deg i nådens tid og hjelper deg på frelsens dag. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, for at du skal reise landet på fote og skifte ut eiendommer som ligger øde, og si til fangene: «Gå ut!» til dem som er i mørket: «Kom fram!» De skal finne mat langs veiene og beite på alle snaue høyder.

Imbredager – Feriæ Quatuor Temporum

Liturgi /

Denne uka – onsdag, fredag og lørdag – har vi hatt de såkalte imbredagene, i messens gamle form (og i går og i dag feira jeg de foreskrevne messene). Messeboka fra 1961 beskriver disse dagene slik:

Som hver uke blir innledet, likesom vigslet, ved søndagsfesten, så blir de fire årstider vigslet ved Imbredagene (Feriæ Quatuor Temporum). Det norske navnet våre fedre brukte, kommer fra et angelsaksisk ord (engelsk emberdays) som betydde omløp, periode. Til imbrehøytiden hører tre dager: onsdag, fredag og lørdag. Imbreuken om vinteren er tredje adventuke, om våren første fasteuke, om sommeren pinseuken, om høsten uken etter Korsmesse, 14. sept. Imbredagene er bots- og fastedager. Sjelen søker seg bort fra verden til bønn under faste og abstinens. Men samtidig skal vi be Gud signe årstiden, takke ham for markens grøde, og endelig hjelpe de fattige med almisse. Bønn, faste og almisse blir da oppgaven for oss alle på imbredagene.

Dagene forsvant, såvidt jeg forstår, i 1966, og vi leser slik om dem på Wikipedia:

Rorate, cæli, desuper, et nubes pluant iustum.

Liturgi /

Som forberedelse til søndagens messer har jeg sett bl.a. på den kjente latinske hymnen «Rorate cæli», som bygger på inngangsverset for 4. søndag i advent:

Rorate cæli desuper, et nubes pluant iustum.
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

Ne irascaris Domine, ne ultra memineris iniquitatis: ecce civitas Sancti facta est deserta: Sion deserta facta est: Jerusalem desolata est: domus sanctificationis tuæ et gloriae tuæ, ubi laudaverunt te patres nostri.
La ei din vrede råde, kom ikke lenger ihu vår brøde. Se den hellige stad er forlatt, Sion er blitt ødelagt: Jerusalem lagt øde, bolig for din helligdom og for din herlighet, der hvor din lov og din pris lød fra våre fedre.

Rorate cæli desuper, et nubes pluant iustum.
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

Peccavimus, et facti sumus tamquam immundus nos, et cecidimus quasi folium universi: et iniquitates nostræ quasi ventus abstulerunt nos: abscondisti faciem tuam a nobis, et allisisti nos in manu iniquitatis nostræ.
Vår synd er stor, og vi er blitt lik det urene menneske, og vårt fall er dypt, som det visne blad faller fra treet. Liksom vinden har våre synder båret oss langt avsted, og ditt åsyn har du skjult for oss. Du har overgitt oss til straffen for vår urettferdighet.

Rorate cæli desuper, et nubes pluant iustum.
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

Vide Domine afflictionem populi tui, et mitte quem missurus es: emitte Agnum dominatorem terræ, de Petra deserti ad montem filiæ Sion: ut auferat ipse iugum captivitatis nostræ.
Se ned, o Herre, til ditt folks kval og vånde, og send oss Ham som du sende skal! Ja, send oss det Guds Lam, som er jordens herre, fra ørkenens klippe til fjellet hvor Sions datter bor: For at Han selv kan befri oss for åket av vårt fangenskap.

Rorate cæli desuper, et nubes pluant iustum.
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

Consolamini, consolamini, popule meus: cito veniet salus tua: quare mærore consumeris, quia innovavit te dolor? Salvabo te, noli timere, ego enim sum Dominus Deus tuus, Sanctus Israel, Redemptor tuus.
Trøst deg, mitt folk, trøst deg og gled deg, du mitt eget folk: Snart kommer din Frelser og frir deg ut! Hvorfor sukker du i sorg og klage, hvorfor lar du smerten overvelde deg? Jeg skal frelse deg, frykt derfor ikke. Til evig tid er jeg din Herre og din Gud, Israels Hellige og din Forløser.

Rorate cæli desuper, et nubes pluant iustum.
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

(Norsk oversettelse ved Rolf Østbye, 1970)

O Radix Jesse – 19. desember

Liturgi /

O Radix = rot

O Radix Jesse, qui stas in signum populorum, super quem continebunt reges os suum,
quem gentes deprecabuntur: veni ad liberandum nos, iam noli tardare.

Å, friske skudd på Jesse tørre rot. Underfulle tegn for alle folkeslag.
Selv konger tier når du taler, og alle slekter bøyer kne.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Jesaja 11, 10-12
Den dagen skal folkeslag søke til renningen fra Isais rot. Han skal stå som folkenes samlingsmerke. Han skal løfte et banner for folkene, samle de fordrevne av Israel og føre Judas spredte flokk sammen fra verdens fire hjørner.

Pave Benedikt har snakka tre ganger om syndefallets betydning i løpet av advent

Katolsk, Teologi /


På www.chiesa leser jeg en grundig artikkel om hvordan pave benedikt ved tre anledninger nå i advent har tatt opp den katolske og felleskristne læra om arvesynd; to gang med utgangspunkt i Paulus og en gang ved markeringa av jomfru Marias ubesmittede unnfangelse, 8 desember. Ved sistnevnte anledning sa han følgende:

«The mystery of the Immaculate Conception of Mary, which we solemnly celebrate today, reminds us of two fundamental truths of our faith: original sin first of all, and then the victory over this by the grace of Christ, a victory that shines in a sublime manner in Mary Most Holy.

The existence of what the Church calls ‘original sin’ is, unfortunately, overwhelmingly obvious, if we only look around ourselves, and above all within ourselves. The experience of evil is, in fact, so significant that it raises within us the question: where does this come from? Especially for a believer, the question is even deeper: if God, who is absolute Goodness, has created everything, where does evil come from? The first pages of the Bible (Gn. 1-3) respond precisely to this fundamental question, which tests every human generation, with the story of creation and of the fall of the progenitors: God created everything for existence, and in particular he created the human being in his own image; he did not create death, but this entered the world through the envy of the devil, who, rebelling against God, also drew men into deceit, inducing them to rebel (cf. Wis. 1:13-14; 2:23-24).

10. desember la paven bort sitt manuskript tydeligere enn vanlig og sa følgende personlige ord om syndefallets betydning, som en oppfølging av hva han hadde sagt onsdagen før:

«Dear brothers and sisters, in following St. Paul we saw two things in the catechesis last Wednesday. The first is that our human history has been tainted from the beginning by the abuse of created freedom, which intends to emancipate itself from the divine will. And in this way it does not find true freedom, but opposes itself to the truth, and as a result falsifies our human realities. Above all, it falsifies the fundamental relationships: with God, between man and woman, between man and the earth. We said that this tainting of our history is spread through the entire fabric, and that this inherited defect has increased, and is now visible everywhere. This was the first thing. The second is this: we learned from St. Paul that there is a new beginning in history and of history in Jesus Christ, He who is man and God. With Jesus, who comes from God, there begins a new history formed by his yes to the Father, and thus founded not on the pride of a false emancipation, but on love and truth.

But now the question arises: how can we enter into this new beginning, into this new history? How does this new history reach me? With the first tainted history, we are inevitably connected by our biological origin, we all belong to the one body of humanity. But communion with Jesus, the new birth in order to enter to become part of the new humanity, how does this take place? How does Jesus come into my life, into my being? The fundamental answer of St. Paul, and of the entire New Testament, is: he comes through the work of the Holy Spirit. If the first history gets underway, so to speak, with biology, the second gets underway in the Holy Spirit, the Spirit of the risen Christ. This Spirit created, at Pentecost, the beginning of the new humanity, of the new community, the Church, the Body of Christ.»

Aller grundigst tok paven opp dette temaet onsdag 3. desember, da hele hans preken tok opp (ut fra Paulus) forholdet mellom Adam og Kristus, forholdet mellom arvesynd og frihet – her trykker jeg alt han sa da: …

Pave Benedikt har snakka tre ganger om syndefallets betydning i løpet av adventLes mer »

Instruksjons-DVD om den tradisjonelle latinske messen – mottatt i går

TLM /

For noen måneder siden bestilte jeg denne DVDen om den tradisjonelle latinske messen som FSSP har laga i samarbeid med EWTN. Den viser alt det en prest eller seminarist kan tenke seg å vite om messen; svært tydelig og detaljert, og kvaliteten både på det tekniske og det innholdsmessige er svært god. (Samtidig merker jeg at jeg nå kan den gamle messen så godt, at det bare er små detaljer og nyanser jeg fortsatt trenger å lære.)

Her er noen bilder fra DVD-en (som kan bestilles HER):

Adonai – eksempel på bruk av Guds hellige navn

Katolsk, Liturgi /

Dagens Å-antifon er et eksempel på hvordan Kirken har brukt og bruker Guds hellige bavn: JHVH – dvs, at vi ikke bruker det, men bytter dte ut med Adonai=Herre. (For noen måneder diskuterte vi dette her på bloggen, HER og HER.)

Slik skriver Father Z. om dette:
«Adonai» is «LORD.» It was the Hebrew word that the Jews used when they found the four-lettered word for God’s name which they held to be too sacred to pronounce aloud. The four letter word for God’s Name, the Tetragrammaton, is still venerated by us to the point that Holy Church asks us not to use it in liturgical song.

Christ is Lord, Lord of Creation. We sang this yesterday in the antiphon «O Sapientia». Christ is also Lord of the Covenant with the People He chose. The Lord made covenants with Noah, Abraham, and Moses. He guided them and all the People. He gave them Law. He protected and feed them. The Lord delivered them from bondage to Pharaoh and unending slavery. He went before them with arm outstretched.

This was all a pre-figuring of the great work of redemption that Christ would work on the Cross. He redeemed us His People from Satan and the eternal damnation of hell.

He once appeared clothed in the burning bush that was not consumed by fire. He is about to appear again clothed in flesh in our liturgical celebration of Christmas. He will appear again one day in the future to judge the living and the dead. Each day He appears to us in the person of our neighbor.

What amazing contrasts we find in our Lord! He came in thunder and lightening to give the Law on Mt. Sinai. He comes now in swaddling clothes. He will come again in glory. He comes humbly in the appearance of Bread and Wine. He still goes before us with outstretched arm and our foes are put to flight at the sight of His banner!

O Adonai – 18. desember

Liturgi /

O Adonai = Herre

O Adonai, et Dux domus Israel, qui Moysi in igne flammæ rubi apparuisti,
et ei in Sina legem dedisti: veni ad redimendum nos in brachio extento.

Å Adonai, sterke Gud. Du førte Israel bort fra Egyptens trelldom.
Du talte til Moses fra tornebuskens flammer og gav ham loven på Sinai fjell.
Strekk ut din sterke arm! Frels oss fra syndens åk.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra 5. Mosebok 30, 8-11
Moses sa til hele Israel: Da skal du igjen være lydig mot Herren og holde alle hans bud som jeg gir deg i dag. I alt ditt virke skal Herren din Gud gi deg rikelig av det som godt er, både barn, avkom i buskapen og grøde på jorden. For Herren vil igjen glede seg over deg og gjøre godt mot deg, likesom han gledet seg over dine fedre, så sant du er lydig mot Herren din Gud og holder hans bud og forskrifter som er skrevet i denne lovboken, og så sant du vender om til Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel. Disse budene som jeg gir deg i dag, er ikke for vanskelige eller fjerne for deg. Nei, ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det.

Det går godt for de fleste innvandrerne

Generelt /

For oss katolikker – som har så enormt mange innvandrere i våre menigheter – er det godt å lese at de fleste innvandrerne i vårt land klarer seg fint. Slik leste jeg i DagenMagazinet i går:

«Det går godt for de fleste ikke-vestlige innvandrerne med botid over fem år i Norge. Det viser en rapport som onsdag ble lagt fram av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). …

På vegne av direktoratet intervjuet meningsmålingsinstituttet 1.011 personer i aldersgruppen 18 til 67 år fra Afrika, Asia, Øst-Europa og Sør- og Mellom-Amerika i 2007. Alle hadde bodd i Norge i mer enn fem år, og de ble spurt om opplevelser og synspunkter på innvandring og integrering.

Et hovedfunn viser altså at det går godt for de aller fleste – åtte av ti – ikke-vestlige innvandrere. Men de i intervjuutvalget som opplever seg best integrert, er også de som er mest kritisk til norsk integreringspolitikk. …

Dette er en av de få rapporter der integreringen ses på fra minoritetenes perspektiv. Det finnes svært liten kunnskap om innvandrernes egne erfaringer. Rapporten er et viktig bidrag for å gi stemme til innvandrernes egne opplevelser.

Man finner det gledelig at det store flertall som deltok i undersøkelsen føler at det er fullt mulig å være seg selv og beholde sine tradisjoner. …»

Likevel opplever mange innvandrere ulike former for diskriminering og at de ikke har like muligheter til arbeid og utdanning som etnisk norske. Les mer HER.

Skroll til toppen