Er messen et minne om Jesu død eller om hans siste måltid med disiplene?

Jeg snakka nylig med noen mennesker som mente at det absolutt fineste er at presten feirer messen vendt mot folket, for da blir følelsen av fellesskap så tydelig. At messen katolsk forstått er et offer til Gud, tenkte disse katolikkene ikke mye på. Jeg husket denne samtalen da jeg nylig leste hva en katolsk prest i USA skriver om offerets betydning – i messen, og i vårt forhold til Gud.

Offer er sentralt i alle samfunn og i alle religioner, også i jødedommen, men even in the Old Testament God was indicating that this was insufficient. «Do you think I eat the flesh of goats and bullocks?» he asks.

Then he sends his Son as the one, full, final sacrifice. Suddenly all other sacrifices have meaning. They were pointers to this one human sacrifice to end all human sacrifices. The Mass is the proper re-presentation of that one, full, final sacrifice. It brings into the present moment that timeless moment and applies that benefit to one and all.

I messen bæres Kristi fullkomne offer fram for Gud, men for mange katolikker har dette sentrale poenget forsvunnet. For the problem with modern Catholicism is that modern people, thinking that human sacrifice is really rather horrific, and that the wanton, ritualistic slaughter of animals is also rather gruesome, have chucked out the religious concept of sacrifice altogether. The modernists saw it as superstitious, bloodthirsty, primitive and barbaric. The considered themselves to have moved on from such superstitious concepts as placating rather petulant and cruel gods, and wanted a different model for understanding the Mass.

The other model was there. In the Bible we have the Almighty making covenants with his people. The ancients sealed these covenants with a ritual meal. The Jews had lots of ritual meals. The Passover was just one. So this model of covenant, ritual, fellowship meal took precedence in the theology that preceded the Second Vatican Council.

Kan det være rett at nattverdsmåltiden feires for sin egen skyld, for fellesskapets skyld, heller enn som Jesu offer på korset – der måltidet hører med, men da som et offermåltid, som en konklusjon på offeret: …

I dag minnes vi Mor Teresa – 1910-1997

I dag er det mor Teresas minnedag. Hun ble født 26. august 1910 i Skopje i Makedonia, og døde i Calcutta 5. september 1997. Pave Johannes Paul II forrettet 19. oktober 2003 ved hennes saligkåringsmesse på Petersplassen, samme dag som han feiret 25-årsjubileum som pave.

Vi kan lese mye om henne på www.katolsk.no og også på det norske wikipedia. På Wikipedia leser vi bl.a.:
Hennes saligkåringssak ble åpnet før det hadde gått fem år fra hennes død, ettersom Johannes Paul II mente det var riktig å fravike den generelle regelen. For å bli saligkåret trengs et dokumentert mirakel. I 2002 anerkjente kommisjonen, bestående av både geistlige og leger, et mirakel. Den indiske kvinnen Monica Besra hadde blitt kurert for en svulst i underlivet, etter å ha bedt om Moder Teresas forbønn og lagt en medaljong med bilde av henne over svulsten. Hun hevdet selv at en lysstråle kom ut fra bildet og fjernet tumoren; kommisjonen tok ikke stilling til dette, men konstaterte at det ikke fantes noen medisinsk forklaring på at en svulst som var dokumentert med røntgenbilder og andre metoder plutselig forsvant. Før en eventuell helligkåring må nok et mirakel godkjennes.

… Mor Teresa sto på Den katolske kirkes offisielle syn på abort og kunstig prevensjon, noe som er kontroversielt blant hjelpearbeidere. Under sin tale da hun fikk Nobels fredspris sa hun: «Abort er det største onde, og fredens største fiende … For hvis en mor kan drepe sitt eget barn, hva kan forhindre oss fra å drepe oss selv eller hverandre? Ingenting.»

Vi har fire av Mor Teresas søstre i Bergen, og jeg ble godt kjent med dem mens jeg var der. Bildet under er fra SOS-festen på St. Paul skole i Bergen i 2004, siste helg i oktober hvert år, der skolen i mange år har samlet inn penger til Mor Teresas arbeid.

Å skrive helt misforstått om katolsk tro i en seriøs kristen avis er vel unødvendig?

Jeg nevnte for tre dager siden at DagenMagazinet hade presentert å skrive at «pave Benedikt XVI gir adgang til syndsforlatelse gjennom ulike gjerninger», og hvordan de da hadde kommet i skade for å sette likhetstegn mellom syndstilgivelse og avlat.

Jeg sendte dem et leser innlegg, som de i går, 4. september, trykket over hele tredje side (det må man si seg fornøyd med). Der skrev jeg:

DagenMagazinet burde kunne skrive korrekt om katolsk tro

DagenMagazinet er en avis som spesialiserer seg på kirke- og trosliv, og flere redaktører og andre ansatte er dyktige teologer. Hvorfor presenterer de likevel så mange alvorlige feil når de skriver om den katolske kirke?

Fredag 29. august skriver de i en artikkel: ”Pave Benedikt XVI gir i forbindelse med det paulinske jubelår adgang til syndsforlatelse gjennom ulike gjerninger.” Men alle som kjenner litt til katolsk teologi vet jo at en slik påstand er fullstendig feil, ja faktisk ganske meningsløs.

Vi katolikker tror nemlig at vi blir frelst av Guds nåde, ikke ved egne gjerninger. I Den katolske kirkes katekisme leser vi bl.a i § 1996: ”Vår rettferdiggjørelse kommer fra Guds nåde. Nåden er den velvilje, den uforskyldte hjelp som Gud gir oss til å besvare hans kall: bli Hans barn, få barnekår hos Ham, ha del i den guddommelige natur, i det evige liv.”

Ja, vi bekjenner faktisk at vi blir frelst sola gratia,

Erkebiskopen av San Francisco, George H. Niederauer, har uttalt seg om politiker som går inn for fri abort

Jeg nevnte tidligere at den katolske ‘Speaker of the House of Representatives’ i USA uttalte seg for fri abort. Mange (bl.a. mange biskoper) har allerede uttalt seg om dette, og korrigert den feilaktige presentasjonen av katolsk syn på abort som kom fram i hennes uttalelser, og nå har hennes egen biskop, erkebiskop George H. Niederauer i San Francisco, sagt sitt.

Han presiserer at Kirken er klart mot abort, han refererer til svært mange reaksjoner fra katolikker (som mener at slike offentlige uttalelser utelukker fra å motta nattverden), og han ender opp med å invitere ‘speaker’ Nancy Pelosi til samtale om dette temaet. Noen hadde ønska tydeligere tale fra erkebiskopen, men samtidig kan/bør ikke en biskop (eller prest) utelukke noen fra nattverden uten å ha snakket personlig med dem først. Vi får nå vente å se hva som blir konklusjonen av samtalen. Her er litt av det erkebiskopen skriver:

Last month, in two televised interviews and a subsequent statement released through her office, Nancy Pelosi, Speaker of the U.S. House of Representatives and a Catholic residing in the Archdiocese of San Francisco, made remarks that are in serious conflict with the teachings of the Catholic Church about abortion. It is my responsibility as Archbishop of San Francisco to teach clearly what Christ in his Church teaches about faith and morals, and to oppose erroneous, misleading and confusing positions when they are advanced. …

Since August 24th many Catholics have written me letters and sent me e-mails in which they expressed their dismay and concern about the Speaker’s remarks. Very often they moved on to a question that caused much discussion during the 2004 campaign: Is it necessary to deny Holy Communion to some Catholics in public life because of their public support for abortion on demand? I want to address that question in the light of the 2004 statement of the U.S. bishops, «Catholics in Political Life,» and their 2006 statement on preparing to receive Christ worthily in the Eucharist …

I regret the necessity of addressing these issues in so public a forum, but the widespread consternation among Catholics made it unavoidable. Speaker Pelosi has often said how highly she values her Catholic faith, and how much it is a source of joy for her. Accordingly, as her pastor, I am writing to invite her into a conversation with me about these matters. It is my obligation to teach forthrightly and to shepherd caringly, and that is my intent. Let us pray together that the Holy Spirit will guide us all toward a more profound understanding and appreciation for human life, and toward a resolution of these differences in truth and charity and peace.

Les erkebiskopens brev her, og les Father Z.’s kommenterer og diskusjonen på hans blog.

De musica sacra et sacra liturgia – 3. september 1958


Den 3. september 1958, på festen for pave Pius X (i den gamle kalenderen), offentliggjorde liturgikommisjonen en instruks om messens liturgi og musikk som vi gjerne må lese mer i vår tid.

Denne innstruksen fullfører den fine rekken av pavelige dokumenter om liturgien som begynte i 1903, med Motu proprioet Inter sollicitudines of St. Pius X (22/11 1903); the Apostolic Constitution Divini cultus of Pius XI (Dec. 20, 1928); and the encyclical Musicæ sacræ disciplina of the Ven. Pius XII (Dec. 25, 1955). It also embodies much of the teaching of Mediator Dei (November 20, 1947), Pope Pius XII’s great encyclical on the Sacred Liturgy.

It remains until today the guiding document on sacred music for communities and the faithful attached to the Gregorian Rite. Furthermore, all Catholics — even those who serve or worship exclusively in the context of the Novus Ordo — would do well to study this document and think with it, given that it embodies the general principles of sacred music as set forth by the Magisterium.

Her kan vi lese om ulike typer musikk:
5. Gregorian chant, which is used in liturgical ceremonies, is the sacred music proper to the Roman Church; it is to be found in the liturgical books approved by the Holy See. This music has been reverently, and faithfully fostered, and developed from most ancient, and venerable traditions; and even in recent times new chants have been composed in the style of this tradition.

This style of music has no need of organ or other instrumental accompaniment.

Jeg har måttet skrive et nytt leserinnlegg til DagenMagazinet

Fredag 29. august hadde avisa DagenMagazinet en artikkel om avlat. (Jeg pleier å lese avisa på biblioteket hver tirsdag, og så ikke dette før i dag.) Her kan man trygt si at den katolske tro er svært feilaktig presentert. Jeg har nettopp skrevet ferdig et leserinnlegg, som jeg (presenterer her senere, og) avslutter slik: «Jeg vil foreslå at DagenMagazinet studerer det vår Kirke sier om avlat, syndstilgivelse, messeoffer og andre sentrale emner, presenter våre synspunkter korrekt i avisa – og selvsagt også viser hvordan man er uenig. Men å skrive helt misforstått om katolsk tro i en seriøs kristen avis er vel unødvendig?»

Pave Benedikt XVI gir i forbindelse med «det paulinske jubelår» adgang til syndsforlatelse gjennom ulike gjerninger. Norske kristenledere understreker at dette er i strid med Bibelen.

I sitt dekret av 10. mai i år har paven gitt spesielle retningslinjer for hvordan man kan oppnå «fullkommen avlat» eller syndsforlatelse i det paulinske jubelåret som går fra 28. juni i år og til 29. juni 2009.

Så beskrives betingelsene for avlat ganske detaljert (det tar jeg ikke med her), før informasjonstjenestens pastor Pål Bratbak intervjues, men han har nok ikke hatt anelse om at avisa setter likhetstegn mellom avlat og syndstilgivelse: …

Børre Knudsen snakker om sitt abort-engasjement


Børre Knudsen (som jeg alltid har beundra) deltok sist søndag på et møte i Trefoldighetskirken i Oslo (les mer om dette i DagenMagazinet), og der sa han bl.a.:
– Jeg vet at mange hadde det vondt på grunn av mitt engasjement i abortsaken, sa Børre Knudsen til en fullsatt Trefoldighetskirke søndag kveld.

– Jeg følte meg ofte som presten som kommer med dødsbudskap, om at sønnen eller dattera er drept i en ulykke. Ofte får budbæreren skylda i slike situasjoner, ihvertfall til å begynne med. …

I sommer har abort vært debattert i Morgenbladets spalter. Knudsen er fornøyd.
– Jeg har fått tilsendt avisene og det er godt å være vitne til. Når smerten er modnet vil man kunne stå frem med sine opplevelser og nå er det kvinnene som står frem med sviket de føler over å ha blitt sittende med ansvaret. Det er bra de forteller og det kan ikke skje på noen annen måte, mener han.

Til slutt blir han spurt: Hva med veien videre Børre?

– Jeg står fast i ordet at «om så jeg vandrer i dødskyggens dal, frykter jeg ikke for noe». Det er mitt vitnesbyrd, avsluttet Børre Knudsen.

To lutherske bibelteologer har forelest for paven – og et Ratzinger-institutt skal opprettes

Som vanlig tidlig i september møtes kardinal Ratzingers tidligere studenter, hans «Schülerkreis”. I år hadde de invitert to lutherske bibelteologer, Martin Hengel og Peter Stuhlmacher, til å forelese – begge professorer ved universitetet i Tübingen, der Ratzinger underviste på 60-tallet.

… the topic was «the historicity of the Gospel narratives and the particular topic of Jesus’ consciousness of the significance of his own pending death

It added that Benedict XVI, who is in the process of writing the second volume of his book «Jesus of Nazareth,» took part in the «lively discussion […] with the same frankness, humor, and clarity that marked all his university seminars and colloquia.»

For the first time ever, doctoral students who are researching the Pope’s theology were invited to meet the Pontiff and his former students. Some 17 young theologians presented their research projects at two sessions this weekend, which the circle said marked «the beginning of a new generation of Ratzinger students.»

Det er også blitt opplyst at et institutt for å fremme studier av Ratzingers tanker og skrifter skal opprettes – i München 12. november. LES MER HOS ZENIT.

Msgr Gamber om hva som burde og ikke burde ha blitt forandret i messen

Når jeg nå på nytt leser Msgr Klaus Gambers bok om liturgireformen, oppdager jeg at mye av det pave Benedikt har innført av forandringer i messen de siste par åra står i denne boka – som ble skrevet for ca 25 år siden.

I sitatet fra boka (s 60-61) under er det tydelig at han gjerne ønsker at bibeltekstene leses direkte på morsmålet, antallet lesninger må gjenre økes (litt), de bør leses vendt mot folket (men i resten av messen må presten vende seg mot Gud (SE HER), folkets forbønner må gjerne være med og også salmer må gjerne synges.

What exactly did the new liturgy do to bring about the «active participation» of the faithful that had been intended by the Council? The obvious answer is: Nothing – at least nothing that could not have been achieved without making major changes to the traditional rite. Scriptural readings presented in the vernacular, even the practice of offering more than one reading from Scripture on Sundays; the reading of scriptural texts as serials that continue through the week; bringing back the General Intercessions before the Offertory, along with choral chants; the singing of Church hymns and songs – all these would have been good ways to have the faithful more actively participate in liturgical worship.

But to use the vernacular exclusively in liturgical worship was not a change stipulated in Article 36 of the Liturgy Commission’s instructions … Finally, the relevant document of the Liturgical Commission makes no mention that Latin choral chant should be abolished.

Unfortunately, and in summary, the Council’s urging in Article 23 that «there must be no innovations unless the good of the Church genuinely and certainly requires them» has been widely ignored, and the reforms that have been implemented were not confined to what is sensible and necessary. More and more change was demanded; people in the Church wanted to be more open to some very controversial ideas of the New Theology; and finally, the Church was to show itself opening up to the modern world.

Although the argument is used over and over again by the people responsible for creating the new Mass, they cannot claim that what they have done is what the Council actually wanted. The instructions given by the Liturgy Commission were general in nature, and they opened up many possible ways for implementing what the Commission had stipulated, but one statement we can make with certainty is that the new Ordo of the Mass that has now emerged would not have been endorsed by the majority of the Council Fathers.

Sosiologiske aspekter ved versus populum feiring av messen

Jeg leser nå (på nytt) i Msgr Klaus Gambers kjente bok fra 80-tallet (utgitt på engelsk 1993): «The Reform of the Roman Liturgy. Its Problems and Background.»

Her skriver han mye om hva som har vært godt og hva som har vært feilslått i de siste hundre års liturgforandringer. Han skriver mye om misforståelsen (som han mener det er) om at presten skal vende seg mot folket når han feirer messen. (Presten må absolutt stå vendt mot folket under hele ordets del, mener han, men ikke under bønnene, da bør han vende seg mot Gud.) Bl.a. skriver han følgende nokså sjokkerende ting om en sosiologisk vurdering av hva som skjer når presten feirer messen vendt mot folket (sitat fra s 85-89):

We now turn to examine the sociological aspect of the celebration versus populum. The professor of sociology W. Siebel, in his work, Liturgie als Angebot (Liturgy as an Offer), expresses his belief that the priest facing the people «represents the best and primary symbol of the new spirit in liturgy.» He continues,

… the practice (of the priest facing the other way) that had been in use before gave the impression that the priest was the leader and representative of the faithful acting as a spokesperson for the faithful, like Moses on Mount Sinai. The faithful assumed the role of sending a message (prayer, adoration, sacrifice); the priest functioned as the leader delivering the message; God as the recipient of the message.

In his new role, continues Siebel, the priest

hardly continues to function as the representative of the faithful, but as an actor who plays God’s role, at least during the central part of the Mass, similar to what is played out in Oberammergau and other religious plays.

Siebel draws this conclusion:

This new turn of events having changed the priest into an actor expected to play the role of Christ on stage, in the re-enactment of the Last Supper, makes the persons of Christ and the priest merge in a way that heretofore had been impermissible.

Siebel explains the readiness with which almost all priests accepted the versus populum celebration:

The considerable level of insecurity and loneliness experienced by the priest naturally brings about a search for new emotional support structures. A part of this emotional support is the support provided by the faithful. Yet, this support also leads to a new form of dependency: the dependency of the actor on his audience.

In his article, «Pubertätserscheinungen in der Katholischen Kirche» (Signs of Puberty in the Catholic Church»), K. G. Rey observes in a similar way:

Står presten med ryggen mot menigheten eller vendt mot Gud?

Den norske kirke legger i disse dager fram en del forslag til ny gudstjenesteordning, og der foreslår de bl.a. (skuffende syns jeg) at presten nå alltid skal feire gudstjenesten vendt mot menigheten. Katolikken Sigurd Hareide skriver om dette i en kronikk Vårt Land i dag, og trekker fram flere uttaler om det fra kardinal Ratzinger enn jeg tidligere kjente til. Her er litt av hans tekst:

Drøye 40 år etter at denne endringen av kirkerommet og liturgien ble gjennomført nesten over alt i Den katolske kirke under henvisning til 2. Vatikankonsils prinsipp om lekfolkets aktive deltakelse i liturgien, pågår det for tiden en spennende debatt om bønneretningen i messen, ledet an av ingen ringere enn pave Benedikt XVI. Kanskje kan denne debatten bidra til en mer nyansert samtale og praksis også i Den norske kirke, enn ”ryggen-mot-menigheten-retorikken” så langt bærer bud om?

Til tross for at feiring av messen versus populum har blitt offisielt oppmuntret av Vatikanets sakraments- og gudstjenestekongregasjon siden 1964, forutsatte rettledningen underveis i den nye messeboken fra 1970 at prestens normale bønneretning var vendt mot alteret. Dette er likevel blitt en sjeldenhet, og for mange er feiringen vendt mot folket blitt et symbol for liturgireformen med dialog mellom prest og lekfolk på folkespråket. Allerede på 1960-tallet fantes det imidlertid teologer som fullt ut identifiserte seg med konsilets idealer samtidig som de var kritiske til den universelle utbredelsen av versus populum-feiringen og de ofte brutale kirkeombyggingene. Den i ettertid mest kjente er professor Joseph Ratzinger, dagens pave. Under et foredrag i Tyskland i 1966 stilte han spørsmål ved den nye måten å feire messen på: ”Må enhver messe ( … ) bli feiret vendt mot folket? Er det så absolutt nødvendig å kunne se presten i ansiktet, eller kunne det ikke ofte være svært gagnlig å reflektere over at han også er en kristen, og at han har all grunn til å vende seg til Gud sammen med alle sine medkristne i menigheten og sammen med dem si Fader vår?”

I Joseph Ratzingers senere kritikk av versus populum-feiringen påpeker han at det ikke bare er presten som kommer uforholdsmessig mye i sentrum, men også menigheten selv.

Miserere mihi, Domine, quoniam ad te clamavi tota die!

Ha medynk med meg, Herre, for hele dagen kaller jeg på deg! – Quia tu, Domine, suavis ac mitis es, et copiosus in misericordia omnibus invocantibus te. – Du, Herre, er tilgivelse og godhet, og full av miskunn mot alle som søker deg. Sal 86 (85), 3.5

Dagens evangelium er en direkte fortsettelse av sist søndags tekst om Peters bekjennelse. Og her misforstår Peter fullstendig hva Jesus virkelig er kommet for å gjøre. Det var vanskelig for Peter å forstå at lydighet og nederlag kunne føre til virkelig seier, og det er ofte like vanskelig for oss i dag.

«På den tid begynte Jesus å gjøre det klart for sine disipler at han skulle dra til Jerusalem og få meget å lide av de eldste, av yppersteprestene og de lovkyndige; at han skulle bli slått i hjel og så bli oppvakt fra de døde tredje dagen etter. Da tok Peter ham til side og ville tale ham til rette: «Det Gud forby, Herre! Noe slikt må ikke hende deg!» Men Jesus vendte seg og sa til Peter: «Bort fra meg, Satan, snare på min vei! For du tenker som et menneske, uten sans for Guds veier!» Derpå sa Jesus til sine disipler: «Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg. For den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen. Hva gavn har vel et menneske av å vinne hele verden, dersom prisen er hans eget liv? For hva skal en mann kunne gi i vederlag for sitt liv? Ja, Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet og omgitt av sine engler, og da skal han gjengjelde enhver etter hans verk.»»

Les alle søndagens TEKSTER og BØNNER. Etter den gamle kalenderen er det 16. søndag etter pinse.

Mer om broder Rogers forhold til den katolske kirke

I L’Osservatore Romano ble det 15. august trykt et intervju med kardinal Walter Kasper om Taizé’s grunnlegger Roger Schutz. Kardinalen ble der spurt om broder Rogers forhold til den katolske kirke; konverte han og ble katolikk? – Jeg har skrevet om dette litt tidligere, HER, HER og HER.

Jeg syns ikke intervjuet gir noe klart svar på de kirkerettslige spørsmålene rundt broder Roger, men det bekrefter at man gjorde et unntak i hans tilfelle. Han var i full kommunion med Den katolske Kirke, samtidig som han ikke forlot sitt tidligere kirkesamfunn. Her er ett av spørsmålene i intervjuet, og kardinalen sgrundige svar:

Q: Brother Roger often described his ecumenical journey as an “inner reconciliation of the faith of his origins with the Mystery of the Catholic faith, without breaking fellowship with anyone.” This road does not belong to the usual categories. After his death, the Taizé Community denied the rumors of a secret conversion to Catholicism. One of the reasons those rumors arose was because Brother Roger had been seen receiving communion at the hands of Cardinal Ratzinger during the funeral Mass of Pope John Paul II. What should we think about the statement that Brother Roger became “formally” Catholic?

A: Born in a Reformed family, Brother Roger had studied theology and had become a pastor in that same Reformed tradition. When he spoke of “the faith of his origins,” he was referring to that beautiful blend of catechesis, devotion, theological formation and Christian witness received in the Reformed tradition. He shared that patrimony with all his brothers and sisters of Protestant affiliation, with whom he always felt himself deeply linked. Since his early years as a pastor, however, Brother Roger sought at the same time to nourish his faith and his spiritual life at the wellsprings of other Christian traditions, crossing certain confessional limits in doing so. His desire to follow a monastic vocation and to found for this purpose a new monastic community with Christians of the Reformation already said a lot about this search of his.

En prest sier ja til sex utenfor ekteskapet

En gateprest for ungdom, ansatt av den norske kirke, skrev i Aftenposten i går at sex for og utenfor ekteskapet blant mennesker i vår tid må anerkjennes. Han begrunner dette på følgende måte, uten at jeg kan si at jeg forstår hans begrunnelse i det hele tatt:

«I enhver relasjon er anerkjennelse viktig, enten vi snakker om kjæresteforhold, vennskap eller forhold mellom foreldre og barn. … Uten at kirken anerkjenner, lytter og har tillit til unge, har denne relasjonen dårlige kår. Dessverre preges mye kristen samlivsetikk av en manglende anerkjennelse av at dagens unge lever i en annen kontekst enn den Bibelen ble til i. Bibelens samlivsetiske fragmenter er ikke løsrevne regler, men springer ut av dramatiske livserfaringer i et relativt brutalt samfunn.

… Nå befinner vi oss i en annen kontekst. Dagens unge har tilgang til prevensjon, de kan bli gift noenlunde uavhengig av tidligere seksuelle erfaringer, og de har rett til offentlig støtte når de får barn. Faktorene som lå bak samlivsetikken i Bibelen, er derfor endret. Dette betyr ikke at unges samliv i dag ikke lenger innebærer sårbarhet og utfordrende prosesser. Men de fleste unge ønsker likevel å ha sex og bo sammen før ekteskapet, og dette er gjennomtenkt og ansvarlig. Et absolutt nei til sex før ekteskapet og samboerskap springer derfor ikke lenger ut av menneskers erfaringer. Tvert imot uttrykker det en mistillit til unges evne til å ta gode valg i sitt eget liv.»

I dag hadde Aftenposten en nettprat med denne presten, det viste seg å handle mye om bibelsyn (prestens syn er salvsagt svært moderne) og her er noe av det han skriver: …

Erkebiskop Egan i New York med enda sterkere ord mot fri abort

I dag har også kardinal Edward Egan, erkebiskop av New York, kommet med ei pressemelding om uttalelsene til den katolske ‘Speaker of the House of Representatives’. Han bruker et svært sterkt språk, og til forskjell fra de andre biskopene (se her) er ikke hans hovedpoeng at Pelosi feilaktig har presentert den katolske tro og historie, men at ingen mennesker som er villige til å se, og som er ærlige, kan forsette å drepe barna i mors liv. Les selv:

STATEMENT OF HIS EMINENCE, EDWARD CARDINAL EGAN CONCERNING REMARKS MADE BY THE SPEAKER OF THE HOUSE OF REPRESENTATIVES

Like many other citizens of this nation, I was shocked to learn that the Speaker of the House of Representatives of the United States of America would make the kind of statements that were made to Mr. Tom Brokaw of NBC-TV on Sunday, August 24, 2008. What the Speaker had to say about theologians and their positions regarding abortion was not only misinformed; it was also, and especially, utterly incredible in this day and age.

We are blessed in the 21st century with crystal-clear photographs and action films of the living realities within their pregnant mothers. No one with the slightest measure of integrity or honor could fail to know what these marvelous beings manifestly, clearly, and obviously are, as they smile and wave into the world outside the womb. In simplest terms, they are human beings with an inalienable right to live, a right that the Speaker of the House of Representatives is bound to defend at all costs for the most basic of ethical reasons. They are not parts of their mothers, and what they are depends not at all upon the opinions of theologians of any faith. Anyone who dares to defend that they may be legitimately killed because another human being “chooses” to do so or for any other equally ridiculous reason should not be providing leadership in a civilized democracy worthy of the name.

Edward Cardinal Egan
Archbishop of New York
August 26, 2008

————

En kort kommentar viser kanskje hvordan katolikker i USA opplever disse klare uttalelene fra biskopene (som de ikke alltid venter seg så mye av):
Overall, the official response to this has been amazing to me. I never expected that the sleeping giants of american catholicism could really be roused. Now, will they stay awake?

De amerikanske biskopene uttaler seg svært tydelig om abort

Etter valget av en katolske visepresidentkandidat som er for fri abort, har også den katolske Speaker of the House of Representatives (kan sammenlignes delvis med norsk Stortingspresident) uttalt seg om at katolske politikere her må følge sin egen samvittighet, «siden Kirkens lære om abort ganske uklar og ny». Denne uttalsen har ført til svært mange og sterke reaksjoner, faktisk har den amerkanske bispekonferansen offisielt sagt følgende:

Cardinal Justin F. Rigali, chairman of the U.S. Bishops’ Committee on Pro-Life Activities, and Bishop William E. Lori, chairman of the U.S. Bishops’ Committee on Doctrine, have issued the following statement:

In the course of a “Meet the Press” interview on abortion and other public issues on August 24, 2008, House Speaker Nancy Pelosi misrepresented the history and nature of the authentic teaching of the Catholic Church against abortion.

The Church has always taught that human life deserves respect from its very beginning and that procured abortion is a grave moral evil. In the Middle Ages, uninformed and inadequate theories about embryology led some theologians to speculate that specifically human life capable of receiving an immortal soul may not exist until a few weeks into pregnancy. While in canon law these theories led to a distinction in penalties between very early and later abortions, the Church’s moral teaching never justified or permitted abortion at any stage of development.

These mistaken biological theories became obsolete over 150 years ago when scientists discovered that a new human individual comes into being from the union of sperm and egg at fertilization. In keeping with this modern understanding, the Church has long taught that from the time of conception (fertilization), each member of the human species must be given the full respect due to a human person, beginning with respect for the fundamental right to life.

Her er selve intervjuet med (House Speaker) Nancy Pelosi …

Erkebiskop Malcolm Ranjith har både positive og negative ting å si om den nye messen

Sekretæren for sakramentskongregasjonen i Vatikanet, erkebiskop Malcolm Ranjith, var i Maria Vesperbild i Bayern for å feire festen for Marias opptagelse i himmelen, 15. august. Da han var der, ble han intervjua av den tyske, katolske avisa, Die Tagespost. Og litt av intervjuet (om lituriske spørsmål) er oversatt til engelsk på bloggen NLM – etter hvert er hele intervjuet blitt oversatt. Jeg deler erkebiskopens svar om liturgien opp i fem deler, og skriver min egen kommentar til hver del:

Die Tagespost: In what way has the postconciliar liturgical reform contributed to a spiritual renewal?

Msgr. Ranjith: The use of the vernacular has let many people understand the mystery of the Eucharist more deeply and has procured a more intense relationship with the texts of Scripture. The active participation of the faithful has been encouraged.

De positive ting han legger vekt på er altså, 1) fortsåelse av liturgien (pga. morsmålet), 2) at flere bibeltekster i messen er positivt for de troende, og 3) at aktiv (ytre) deltakelse er blitt styrka. (Både gjennom Pius X’s vekt på felles gregoriansk sang, og senere åpning for menighetssvar, spesielt under Pius XII – dette kom egentlig ikke inn etter konsilet.)

However, this must not mean that Mass is to be entirely dialogue-oriented. Mass must have moments of silence, of inwardness and personal prayer. Where there is ceaseless talking, man cannot be deeply penetrated by mystery. We are not to talk uninterruptedly before God, but to also let Him speak.

Denne vektlegginga på stillheten syns jeg absolutt bør tas opp igjen. Jeg kjenner ikke til at dette egentlig er et samtaletema i vår tid.

The liturgical renewal has been affected, however, by the experimental arbitrariness with which Mass today is being freely performed as «do-it-yourself liturgy». The spirit of the liturgy has, in a manner of speaking, been abducted. What has happened cannot now be undone anymore.

Det må bli slutt på at prester og menigheter tar seg alle slags friheter i messefeiringa; man må alltid «gjøre det som står med rød tekst og si det som står med svart tekst».

The fact is that our churches have become emptier. Of course there are also other factors: the unbridled consumerist behaviour, secularism, an excessive image of man.

I mange land blir kirkene stadig tommere, og erkebiskopen innrømmer at det selvsagt er flere grunner til dette, men dårlig messefeiring er også en av faktorene.

We have to muster the courage to correct course, because not everything which happened after the reform of the liturgy was according to the intention of the Council. Why should we drag along ballast which the Council did not want at all?

Kursen må absolutt justeres, feil må rettes opp, og vi må prøve å gjøre det konsilfedrene virkelig ønska i 1962-65.

Jeg syns disse kommentarene er interessante. Erkebiskopen uttaler seg balansert og klarer å fokusere på de viktigste temaene i det videre liturgiske arbeidet.

Skroll til toppen