Forlegenhet blant norske katolikker om Kirkens lære om avlat og skjærsilden?

Katolsk /

En leser av bloggen spurte meg i dag tidlig: «Jeg kjenner jo godt til dette i teorien, men det kunne være interessant å høre mer om avlat har noen betydning for oss katolikker i Norge i dag? Har vi for tung luthersk balast til forholde oss til det? Sigrid Undset samlet visstnok på «indulgenser», men jeg føler meg faktisk alltid litt brydd når avlat kommer opp, spesielt i forhold til andre kristne. Har det gått litt ut på dato?»

Gått ut på dato har avlat (selvsagt) ikke, men min erfaring sier også at norske katolikker tenker lite på skjærsilden; på hjelp med de «timelige syndestraffene», både for seg selv og for sine kjære. Det er f.eks. sjelden at norske katolikker ber om messer lest for sine kjære avdøde, noe katolikker fra andre land og kulturer ofte gjør.

Kanskje leserne her kan komme med sine egne innspill og reaksjoner; hva tenker dere om avlat og bønn for de avdøde, og hva skal til for å gjøre oss norske katolikker mer katolske?

Presten i Hamar får ikke lov til å fungere i stillingen mens saken avgjøres i rettsapparatet

Generelt, Katolsk /

Oslo katolske bispedømme kom i går med informasjon rundt striden om sognepresten i Hamar:

Bispedømmet anket kjennelsen om gjeninntreden (i stillingen som sogneprest på Hamar) til Borgarting Lagmannsrett. Den 4. september avsa lagmannsretten kjennelse med følgende slutning:

1. Begjæringen om gjeninntreden tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, for noen instans.

Kjennelsen, som er avsagt under dissens 2-1, innebærer at presten ikke har krav på å fungere i bispedømmet mens saken pågår. Lagmannsrettens begrunnelse er prinsipiell. Den fastslår at gjeninntreden vil «innebære et betydelig inngrep i et forhold som tradisjonelt har vært underlagt kirkens indre selvstyre. En slik inngripen etter en eventuell dom i kirkens disfavør, vil være dramatisk nok. Men en slik inngripen allerede før en eventuell rettskraftig dom, er enda mer dramatisk. Særlig gjelder dette når det – slik flertallet ser det – er høyst usikkert om den endelige dommen vil være i kirkens disfavør».

Oslo katolske bispedømme er tilfreds med at lagmannsretten har forstått hvor alvorlig den katolske kirke ser på konsekvensene av Oslo tingretts beslutning. Utover dette ønsker ikke bispedømmet å kommentere saken som fortsatt ikke er endelig avgjort i rettsapparatet.

Både Vårt Land, DagenMagazinet og Hamar arbeiderblad skriver om dette, men jeg syns ikke de gjør det så klart at dette bare er en midlertidig kjennelse – inntil saken er ferdig behandla i rettssystemet.

Hvordan starter messen – med introitus, inngangssalme eller “Gathering song”?

Liturgi /

Jeg leste i dag tidlig en diskusjon om hvordan den katolske messen helst bør begynne . Helst med inngangsverset/ introitus som er satt opp for dagen, men dette brukes veldig sjelden i Norge nå. Dernest kan man begynne med en inngangssalme (som de fleste gjør i vårt land), og her liker jeg å bruke en salme som takker/ priser Gud for hans storhet og hans omsorg for oss. Men man kan (dessverre) også åpne messen med en «gathering song» (svært vanlig blant katolikker i alle fall i USA) som fokuserer veldig mye på det horisontale, på det fellesskapet vi har i messen.

Denne diskusjonen handler nota bene ikke først om fremst om musikksmak, den handler (syns jeg) om hvordan man får hjelp til å samle seg om det mest sentrale i messen; møtet med Herren, der vi hører Hans ord og bærer fram Kristi fullkomne offer for Faderen.

Så til det jeg leste i dag tidlig:
The Holy Sacrifice is the main reason we come to mass, and even if people don’t entirely understand that explicitly, the idea that we are there for deeper reasons than social ones is a pervasive understanding even today in the Catholic Church. A chipper, welcoming song just doesn’t connect with the Catholic sense.

What happens is this. People arrive and kneel to pray. There is usual a sense of quiet and this is very much to be valued. Suddenly the music begins, and you are called on, and sometimes badgered incessantly, to pick up your hymnal and sing and sing. It goes on for a few verses, and the mood is transformed dramatically and decisively from penance and quiet to loud celebration. Then it stops. The priest is at the altar, though you didn’t see him get there, since your head was buried in a book. The penitential rite begins. The shift is too dramatic. You have time for neither authentic celebration nor authentic penance, and this is vaguely annoying.

The phrase «gathering song» really must be completely retired from use. …

Hvordan starter messen – med introitus, inngangssalme eller “Gathering song”?Les mer »

Mer om messens fokus – på Jesu offer på korset

Liturgi /

Jeg diskuterte for ikke lenge siden om messen/ nattverden fokuser på Jesu måltid med apsotlene, eller enda mer på hans offerdød på korset. Når vi ser på fokuset i selve Skjærtorsdags kveldsmesse blir dette enda klarere:

Slik er nemlig messens introitus:
Nos autem gloriari oportet in cruce Domini nostri Iesu Christi: in quo est salus, vita, et resurrectio nostra: per quem salvati, et liberati sumus. – I vår Herres Jesu Kristi kors er all vår ros. I ham er vår frelse, vårt liv og vår oppstandelse; ved ham er vi frelst og fridd ut.

Graduale (bare i den gamle messen):
Christus factus est pro nobis obediens usque ad mortem, mortem autem crucis. V.: Propter quod et Deus exaltavit illum: et dedit illi nomen, quod est super omne nomen. – Kristus er blitt lydig for oss til døden på korset. Derfor har også Gud opphøyet ham og gitt ham et navn som er over alle navn.

Jeg leste om dette i kommentarene til en post på bloggen The New liturgical Movement, som tar utgangspunkt i salmevalget i messen.

«Gathering song» implies that Mass is something like a family reunion, a dinner party, a staff meeting, or some other people-center event in which people just sort of show up and enjoy each other’s company.

This idea immediately followed Vatican II and comes from the Protestant experience. The Mass for Catholics became mainly a meal where people get together to eat, and so we have the family atmosphere of a meal for the Mass. I think we are slowly getting away from this view and going back to look traditionally at the Mass mainly as a sacrifice, and like all sacrifices it incorporates the meal aspect. But the music has still not been following this change. In fact the best way to accelerate the change is to change the music.

Which raises the question of the celebration of the Last Supper on Maundy Thursday, coincidentally, with the introit of this Sunday: the introit of MT does not celebrate the Last Supper as a meal, but as a sacrifice of Christ on the cross within the Eucharistic meal of the evening. In fact the famous gradual Christus Factus Est says everything about Maundy Thursday; but following the change of emphasis after Vatican II that gradual was extricated from Maundy Thursday in the Novus Ordo and placed on Palm Sunday.

L’Osservatore Romano tar opp igjen spørsmålet om Kirken kan akseptere hjernedød-kriteriet

Katolsk, Teologi /

I ca 40 år har «alle» godtatt hjernedødkriteriet, dvs. at man kan bli erklært død selv om hjertet fortsatt slår. Bl.a. for organdonasjon har dette vært viktig, fordi organene da kan tas svært tidlig. Nå ser det ut som at noen katolikker stiller spørsmåltegn med dette, og ønsker å gå tilbake til det gamle dødskriteriet; at hjertet slutter å slå.

I alle fall var det en artikkel i Vatikanets egen avis L’Osservatore Romano, som tok til orde for dette:
The pope’s newspaper has called into question whether cessation of brain activity is enough to certify a death. And with this, it has reopened the discussion on taking organs from «warm cadavers» while the heart is still beating. The scholars of the Pontifical Academy of Sciences are even more critical. …

Beneath the surface, however, doubts are growing in the Church. From Pius XII on, the pronouncements of the hierarchy on this question have been less clear-cut than they appear. This «ambiguity» of the Church is illustrated in an entire chapter of a book published recently in Italy: «Brain death and organ transplant. A question of legal ethics,» published by Morcelliana in Brescia. The author is Paolo Becchi, professor of the philosophy of law at the universities of Genoa and Luzern, and a pupil of a Jewish thinker who dedicated concerned reflections to the question of the end of life, Hans Jonas. According to Jonas, the new definition of death established by the Harvard report was not motivated by any real scientific advancement, but rather by interests, by the need for organs for transplants.

But it is especially in the Church that critical voices are gaining strength. Since 1989, when the Pontifical Academy of Sciences took up the question, Professor Josef Seifert, rector of the International Philosophical Academy of Liechtenstein, advanced strong objections to the definition of brain death. At that conference, Seifert’s was the only dissenting voice. But years later, when from January 3-4, 2005, the Pontifical Academy of Sciences again met to discuss the question of the «signs of death,» the positions had been reversed. The experts present – philosophers, jurists, neurologists from various countries – found themselves in agreement in maintaining that brain death is not the death of a human being, and that the criterion of brain death, not being scientifically credible, should be abandoned.

Les mer hos www.chiesa.

Pave Benedikts liturgiske forandringer forklart

Liturgi /

Om ikke lenge skal pave Benedikt til Frankrike, og den franske (ganske radikale) avisa Le Figaro har et stykke om de liturgiske forandringene som franskmenn da kommer til å se. Stykket bygger i stor grad på et intervju med pavens MC, Guido Marini, og kan leses på engelsk her og fransk her. Her er litt av innholdet:

«Benedict XVI wants to emphasize that the norms for distributing Communion in the Catholic Church are still in force. One has indeed forgotten that the distribution of Holy Communion in the hand is due to an indult, an exception, one might say, given by the Holy See to the episcopal conferences that request it.» He recognizes that Benedict XVI has a «preference» for communion in the mouth but that «the use of this modality does not detract from the other modality, to receive the host in hand.» However, he observes, «to receive the host in the mouth highlights the truth of the Real Presence in the Eucharist, it helps the devotion of the faithful and introduces more easily into the sense of mystery. So many aspects it is important to stress today and urgent to recover.» Nothing, therefore, of a papal fantasy. These changes in liturgical forms are part of a clear vision of Benedict XVI and explicitly expressed in Rome by several interlocutors close to him: «To achieve, ultimately, a liturgical synthesis between the Mass of Paul VI and that which tradition can contribute to it as enrichment.»

Skal små barn motta en velsigelse under kommunionen?

Liturgi /

På Father Z.’s blog var det nylig en liten diskusjon om det var godt og korrekt å gi en velsignelse til barn og andre som ikke mottar kommunion i messen. Mange syns vel at spørsmålstillinga er overraskende, siden dette er så vanlig i Norge. Men mange vet sikkert at man ikke kan regne med at prestene forstår hva man ønsker når man i andre land i Europa går fram for å motta en velsignelse under kommunion – og at en slik velsignelse ikke er beskrevet i noen kirkelige dokumenter.

Personlig ser jeg ikke denne praksisen som et problem (det gjør heller ikke Father Z.), men det er lenge siden jeg slutta å tegne barna med et kors på pannen med de samme fingrene som jeg bruker til å ta i hostiene. Nå legger jeg de tre andre fingrene av høyre hånd (minus tommel og pekefinger) på barnas hode og gir dem en velsignelse.

Det burde nok startes en debatt om hvor forsiktig man bør være for å unngå at partikler fra de innviede hostier spres rundt omkring. I den tradisjonelle latinske messen er jo reglene for dette svært strenge, og jeg skulle ønske at den gamle tradisjonen kunne påvirke dagens praksis i større grad.

Nettlesere og reklamefilter

Data/blogg /

Digi.no har i dag en undersøkelse der brukerne sier hvilken nettleser de foretrekker, De datainteresserte folka som besøker dette nettstedet har litt uvanlige preferanser (se over), siden det er nesten ingen der som anbefaler Internet Explorer. Jeg har selv heller ikke brukt IE på 8 år, og stemte i dag på Firefox – mest fordi denne nettleseren har hatt effektive reklamefilter i flere år.

Men etter at jeg hadde avgitt svar, ble jeg oppmerksom på Privoxy, en mellomtjener (proxy) som kan stoppe reklame på alle nettlesere. Jeg installerte den og den fungerer perfekt (så langt jeg kan se). Denne nye oppdagelsen kan få meg til å bruke både Opera (som jeg brukte tidligere en del år) og den nye Chrome (som jeg har prøvd en hel del i det siste) mer – to nettlesere som ikke har egne reklamefilter.

På mine egne nettsider ser vi (under) en litt mer normal bruk av nettlesere – det er jo fortsatt Internet Explorer folk flest bruker.

Justus es, Domine, et rectum judicium tuum: fac cum servo tuo secundum misericordiam tuam.

Liturgi /

Du er rettferdig, Herre, og din dom er rettvis. Gjør med din tjener etter din miskunn! Salme 119 (118), 137.124

Herren er sannelig rettferdig og full av miskunn. Tekstene i dag er temmelig alvorlige, og handler om hvordan vi alle (men mest biskopene og også prestene) har et ansvar for å rettlede og tale til rette andre kristne som farer på ville veier. Dette er svært så tydelig i første lesning fra profeten Esekiel 33, (7-9):
Så sier Herren: Og du, menneske, jeg har satt deg til vokter for Israels ætt. Når du hører et ord fra min munn, skal du gi dem en advarsel fra meg. Hvis jeg sier til en ugudelig mann: «Du skal sannelig dø», og du ikke advarer ham mot det liv han fører, da skal han dø fordi han har syndet. Men deg vil jeg kreve til ansvar for hans død. Men advarer du ham mot hans gudløse liv for at han skal vende om, og han likevel ikke vender om, da skal han dø på grunn av sin synd. Men du har berget ditt liv.

Første del av evangeliet, fra Matteus 18, 15-20, tar opp akurat det samme temaet:
På den tid sa Jesus til disiplene: «Dersom din bror synder, så gå til ham og forklar ham det på tomannshånd. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke, ta da enda en eller to med deg, slik at ‘saken kan bli gjort opp ut fra to eller tre vitners utsagn’. Vil han heller ikke høre på dem, så legg saken frem for kirken; og nekter han til og med å høre på kirken, da skal han for deg stå i samme stilling som en hedning, eller en tolloppkrever. …

Les alle messen bønner og tekster.

Den gamle messen har som vanlig samme inngansgvers, men helt andre tekster – SE HER.

Er messen et minne om Jesu død eller om hans siste måltid med disiplene?

Katolsk, Teologi /

Jeg snakka nylig med noen mennesker som mente at det absolutt fineste er at presten feirer messen vendt mot folket, for da blir følelsen av fellesskap så tydelig. At messen katolsk forstått er et offer til Gud, tenkte disse katolikkene ikke mye på. Jeg husket denne samtalen da jeg nylig leste hva en katolsk prest i USA skriver om offerets betydning – i messen, og i vårt forhold til Gud.

Offer er sentralt i alle samfunn og i alle religioner, også i jødedommen, men even in the Old Testament God was indicating that this was insufficient. «Do you think I eat the flesh of goats and bullocks?» he asks.

Then he sends his Son as the one, full, final sacrifice. Suddenly all other sacrifices have meaning. They were pointers to this one human sacrifice to end all human sacrifices. The Mass is the proper re-presentation of that one, full, final sacrifice. It brings into the present moment that timeless moment and applies that benefit to one and all.

I messen bæres Kristi fullkomne offer fram for Gud, men for mange katolikker har dette sentrale poenget forsvunnet. For the problem with modern Catholicism is that modern people, thinking that human sacrifice is really rather horrific, and that the wanton, ritualistic slaughter of animals is also rather gruesome, have chucked out the religious concept of sacrifice altogether. The modernists saw it as superstitious, bloodthirsty, primitive and barbaric. The considered themselves to have moved on from such superstitious concepts as placating rather petulant and cruel gods, and wanted a different model for understanding the Mass.

The other model was there. In the Bible we have the Almighty making covenants with his people. The ancients sealed these covenants with a ritual meal. The Jews had lots of ritual meals. The Passover was just one. So this model of covenant, ritual, fellowship meal took precedence in the theology that preceded the Second Vatican Council.

Kan det være rett at nattverdsmåltiden feires for sin egen skyld, for fellesskapets skyld, heller enn som Jesu offer på korset – der måltidet hører med, men da som et offermåltid, som en konklusjon på offeret: …

Er messen et minne om Jesu død eller om hans siste måltid med disiplene?Les mer »

I dag minnes vi Mor Teresa – 1910-1997

Katolsk /

I dag er det mor Teresas minnedag. Hun ble født 26. august 1910 i Skopje i Makedonia, og døde i Calcutta 5. september 1997. Pave Johannes Paul II forrettet 19. oktober 2003 ved hennes saligkåringsmesse på Petersplassen, samme dag som han feiret 25-årsjubileum som pave.

Vi kan lese mye om henne på www.katolsk.no og også på det norske wikipedia. På Wikipedia leser vi bl.a.:
Hennes saligkåringssak ble åpnet før det hadde gått fem år fra hennes død, ettersom Johannes Paul II mente det var riktig å fravike den generelle regelen. For å bli saligkåret trengs et dokumentert mirakel. I 2002 anerkjente kommisjonen, bestående av både geistlige og leger, et mirakel. Den indiske kvinnen Monica Besra hadde blitt kurert for en svulst i underlivet, etter å ha bedt om Moder Teresas forbønn og lagt en medaljong med bilde av henne over svulsten. Hun hevdet selv at en lysstråle kom ut fra bildet og fjernet tumoren; kommisjonen tok ikke stilling til dette, men konstaterte at det ikke fantes noen medisinsk forklaring på at en svulst som var dokumentert med røntgenbilder og andre metoder plutselig forsvant. Før en eventuell helligkåring må nok et mirakel godkjennes.

… Mor Teresa sto på Den katolske kirkes offisielle syn på abort og kunstig prevensjon, noe som er kontroversielt blant hjelpearbeidere. Under sin tale da hun fikk Nobels fredspris sa hun: «Abort er det største onde, og fredens største fiende … For hvis en mor kan drepe sitt eget barn, hva kan forhindre oss fra å drepe oss selv eller hverandre? Ingenting.»

Vi har fire av Mor Teresas søstre i Bergen, og jeg ble godt kjent med dem mens jeg var der. Bildet under er fra SOS-festen på St. Paul skole i Bergen i 2004, siste helg i oktober hvert år, der skolen i mange år har samlet inn penger til Mor Teresas arbeid.

Å skrive helt misforstått om katolsk tro i en seriøs kristen avis er vel unødvendig?

Katolsk, Teologi /

Jeg nevnte for tre dager siden at DagenMagazinet hade presentert å skrive at «pave Benedikt XVI gir adgang til syndsforlatelse gjennom ulike gjerninger», og hvordan de da hadde kommet i skade for å sette likhetstegn mellom syndstilgivelse og avlat.

Jeg sendte dem et leser innlegg, som de i går, 4. september, trykket over hele tredje side (det må man si seg fornøyd med). Der skrev jeg:

DagenMagazinet burde kunne skrive korrekt om katolsk tro

DagenMagazinet er en avis som spesialiserer seg på kirke- og trosliv, og flere redaktører og andre ansatte er dyktige teologer. Hvorfor presenterer de likevel så mange alvorlige feil når de skriver om den katolske kirke?

Fredag 29. august skriver de i en artikkel: ”Pave Benedikt XVI gir i forbindelse med det paulinske jubelår adgang til syndsforlatelse gjennom ulike gjerninger.” Men alle som kjenner litt til katolsk teologi vet jo at en slik påstand er fullstendig feil, ja faktisk ganske meningsløs.

Vi katolikker tror nemlig at vi blir frelst av Guds nåde, ikke ved egne gjerninger. I Den katolske kirkes katekisme leser vi bl.a i § 1996: ”Vår rettferdiggjørelse kommer fra Guds nåde. Nåden er den velvilje, den uforskyldte hjelp som Gud gir oss til å besvare hans kall: bli Hans barn, få barnekår hos Ham, ha del i den guddommelige natur, i det evige liv.”

Ja, vi bekjenner faktisk at vi blir frelst sola gratia, …

Å skrive helt misforstått om katolsk tro i en seriøs kristen avis er vel unødvendig?Les mer »

Erkebiskopen av San Francisco, George H. Niederauer, har uttalt seg om politiker som går inn for fri abort

Katolsk /

Jeg nevnte tidligere at den katolske ‘Speaker of the House of Representatives’ i USA uttalte seg for fri abort. Mange (bl.a. mange biskoper) har allerede uttalt seg om dette, og korrigert den feilaktige presentasjonen av katolsk syn på abort som kom fram i hennes uttalelser, og nå har hennes egen biskop, erkebiskop George H. Niederauer i San Francisco, sagt sitt.

Han presiserer at Kirken er klart mot abort, han refererer til svært mange reaksjoner fra katolikker (som mener at slike offentlige uttalelser utelukker fra å motta nattverden), og han ender opp med å invitere ‘speaker’ Nancy Pelosi til samtale om dette temaet. Noen hadde ønska tydeligere tale fra erkebiskopen, men samtidig kan/bør ikke en biskop (eller prest) utelukke noen fra nattverden uten å ha snakket personlig med dem først. Vi får nå vente å se hva som blir konklusjonen av samtalen. Her er litt av det erkebiskopen skriver:

Last month, in two televised interviews and a subsequent statement released through her office, Nancy Pelosi, Speaker of the U.S. House of Representatives and a Catholic residing in the Archdiocese of San Francisco, made remarks that are in serious conflict with the teachings of the Catholic Church about abortion. It is my responsibility as Archbishop of San Francisco to teach clearly what Christ in his Church teaches about faith and morals, and to oppose erroneous, misleading and confusing positions when they are advanced. …

Since August 24th many Catholics have written me letters and sent me e-mails in which they expressed their dismay and concern about the Speaker’s remarks. Very often they moved on to a question that caused much discussion during the 2004 campaign: Is it necessary to deny Holy Communion to some Catholics in public life because of their public support for abortion on demand? I want to address that question in the light of the 2004 statement of the U.S. bishops, «Catholics in Political Life,» and their 2006 statement on preparing to receive Christ worthily in the Eucharist …

I regret the necessity of addressing these issues in so public a forum, but the widespread consternation among Catholics made it unavoidable. Speaker Pelosi has often said how highly she values her Catholic faith, and how much it is a source of joy for her. Accordingly, as her pastor, I am writing to invite her into a conversation with me about these matters. It is my obligation to teach forthrightly and to shepherd caringly, and that is my intent. Let us pray together that the Holy Spirit will guide us all toward a more profound understanding and appreciation for human life, and toward a resolution of these differences in truth and charity and peace.

Les erkebiskopens brev her, og les Father Z.’s kommenterer og diskusjonen på hans blog.

De musica sacra et sacra liturgia – 3. september 1958

Liturgi /


Den 3. september 1958, på festen for pave Pius X (i den gamle kalenderen), offentliggjorde liturgikommisjonen en instruks om messens liturgi og musikk som vi gjerne må lese mer i vår tid.

Denne innstruksen fullfører den fine rekken av pavelige dokumenter om liturgien som begynte i 1903, med Motu proprioet Inter sollicitudines of St. Pius X (22/11 1903); the Apostolic Constitution Divini cultus of Pius XI (Dec. 20, 1928); and the encyclical Musicæ sacræ disciplina of the Ven. Pius XII (Dec. 25, 1955). It also embodies much of the teaching of Mediator Dei (November 20, 1947), Pope Pius XII’s great encyclical on the Sacred Liturgy.

It remains until today the guiding document on sacred music for communities and the faithful attached to the Gregorian Rite. Furthermore, all Catholics — even those who serve or worship exclusively in the context of the Novus Ordo — would do well to study this document and think with it, given that it embodies the general principles of sacred music as set forth by the Magisterium.

Her kan vi lese om ulike typer musikk:
5. Gregorian chant, which is used in liturgical ceremonies, is the sacred music proper to the Roman Church; it is to be found in the liturgical books approved by the Holy See. This music has been reverently, and faithfully fostered, and developed from most ancient, and venerable traditions; and even in recent times new chants have been composed in the style of this tradition.

This style of music has no need of organ or other instrumental accompaniment. …

De musica sacra et sacra liturgia – 3. september 1958Les mer »

Jeg har måttet skrive et nytt leserinnlegg til DagenMagazinet

Katolsk, Økumenikk /

Fredag 29. august hadde avisa DagenMagazinet en artikkel om avlat. (Jeg pleier å lese avisa på biblioteket hver tirsdag, og så ikke dette før i dag.) Her kan man trygt si at den katolske tro er svært feilaktig presentert. Jeg har nettopp skrevet ferdig et leserinnlegg, som jeg (presenterer her senere, og) avslutter slik: «Jeg vil foreslå at DagenMagazinet studerer det vår Kirke sier om avlat, syndstilgivelse, messeoffer og andre sentrale emner, presenter våre synspunkter korrekt i avisa – og selvsagt også viser hvordan man er uenig. Men å skrive helt misforstått om katolsk tro i en seriøs kristen avis er vel unødvendig?»

Pave Benedikt XVI gir i forbindelse med «det paulinske jubelår» adgang til syndsforlatelse gjennom ulike gjerninger. Norske kristenledere understreker at dette er i strid med Bibelen.

I sitt dekret av 10. mai i år har paven gitt spesielle retningslinjer for hvordan man kan oppnå «fullkommen avlat» eller syndsforlatelse i det paulinske jubelåret som går fra 28. juni i år og til 29. juni 2009.

Så beskrives betingelsene for avlat ganske detaljert (det tar jeg ikke med her), før informasjonstjenestens pastor Pål Bratbak intervjues, men han har nok ikke hatt anelse om at avisa setter likhetstegn mellom avlat og syndstilgivelse: …

Jeg har måttet skrive et nytt leserinnlegg til DagenMagazinetLes mer »

Børre Knudsen snakker om sitt abort-engasjement

Generelt /


Børre Knudsen (som jeg alltid har beundra) deltok sist søndag på et møte i Trefoldighetskirken i Oslo (les mer om dette i DagenMagazinet), og der sa han bl.a.:
– Jeg vet at mange hadde det vondt på grunn av mitt engasjement i abortsaken, sa Børre Knudsen til en fullsatt Trefoldighetskirke søndag kveld.

– Jeg følte meg ofte som presten som kommer med dødsbudskap, om at sønnen eller dattera er drept i en ulykke. Ofte får budbæreren skylda i slike situasjoner, ihvertfall til å begynne med. …

I sommer har abort vært debattert i Morgenbladets spalter. Knudsen er fornøyd.
– Jeg har fått tilsendt avisene og det er godt å være vitne til. Når smerten er modnet vil man kunne stå frem med sine opplevelser og nå er det kvinnene som står frem med sviket de føler over å ha blitt sittende med ansvaret. Det er bra de forteller og det kan ikke skje på noen annen måte, mener han.

Til slutt blir han spurt: Hva med veien videre Børre?

– Jeg står fast i ordet at «om så jeg vandrer i dødskyggens dal, frykter jeg ikke for noe». Det er mitt vitnesbyrd, avsluttet Børre Knudsen.

To lutherske bibelteologer har forelest for paven – og et Ratzinger-institutt skal opprettes

Katolsk /

Som vanlig tidlig i september møtes kardinal Ratzingers tidligere studenter, hans «Schülerkreis”. I år hadde de invitert to lutherske bibelteologer, Martin Hengel og Peter Stuhlmacher, til å forelese – begge professorer ved universitetet i Tübingen, der Ratzinger underviste på 60-tallet.

… the topic was «the historicity of the Gospel narratives and the particular topic of Jesus’ consciousness of the significance of his own pending death.»

It added that Benedict XVI, who is in the process of writing the second volume of his book «Jesus of Nazareth,» took part in the «lively discussion […] with the same frankness, humor, and clarity that marked all his university seminars and colloquia.»

For the first time ever, doctoral students who are researching the Pope’s theology were invited to meet the Pontiff and his former students. Some 17 young theologians presented their research projects at two sessions this weekend, which the circle said marked «the beginning of a new generation of Ratzinger students.»

Det er også blitt opplyst at et institutt for å fremme studier av Ratzingers tanker og skrifter skal opprettes – i München 12. november. LES MER HOS ZENIT.

Msgr Gamber om hva som burde og ikke burde ha blitt forandret i messen

Katolsk, Liturgi, TLM /

Når jeg nå på nytt leser Msgr Klaus Gambers bok om liturgireformen, oppdager jeg at mye av det pave Benedikt har innført av forandringer i messen de siste par åra står i denne boka – som ble skrevet for ca 25 år siden.

I sitatet fra boka (s 60-61) under er det tydelig at han gjerne ønsker at bibeltekstene leses direkte på morsmålet, antallet lesninger må gjenre økes (litt), de bør leses vendt mot folket (men i resten av messen må presten vende seg mot Gud (SE HER), folkets forbønner må gjerne være med og også salmer må gjerne synges.

What exactly did the new liturgy do to bring about the «active participation» of the faithful that had been intended by the Council? The obvious answer is: Nothing – at least nothing that could not have been achieved without making major changes to the traditional rite. Scriptural readings presented in the vernacular, even the practice of offering more than one reading from Scripture on Sundays; the reading of scriptural texts as serials that continue through the week; bringing back the General Intercessions before the Offertory, along with choral chants; the singing of Church hymns and songs – all these would have been good ways to have the faithful more actively participate in liturgical worship.

But to use the vernacular exclusively in liturgical worship was not a change stipulated in Article 36 of the Liturgy Commission’s instructions … Finally, the relevant document of the Liturgical Commission makes no mention that Latin choral chant should be abolished.

Unfortunately, and in summary, the Council’s urging in Article 23 that «there must be no innovations unless the good of the Church genuinely and certainly requires them» has been widely ignored, and the reforms that have been implemented were not confined to what is sensible and necessary. More and more change was demanded; people in the Church wanted to be more open to some very controversial ideas of the New Theology; and finally, the Church was to show itself opening up to the modern world.

Although the argument is used over and over again by the people responsible for creating the new Mass, they cannot claim that what they have done is what the Council actually wanted. The instructions given by the Liturgy Commission were general in nature, and they opened up many possible ways for implementing what the Commission had stipulated, but one statement we can make with certainty is that the new Ordo of the Mass that has now emerged would not have been endorsed by the majority of the Council Fathers.

Sosiologiske aspekter ved versus populum feiring av messen

Katolsk, Liturgi /

Jeg leser nå (på nytt) i Msgr Klaus Gambers kjente bok fra 80-tallet (utgitt på engelsk 1993): «The Reform of the Roman Liturgy. Its Problems and Background.»

Her skriver han mye om hva som har vært godt og hva som har vært feilslått i de siste hundre års liturgforandringer. Han skriver mye om misforståelsen (som han mener det er) om at presten skal vende seg mot folket når han feirer messen. (Presten må absolutt stå vendt mot folket under hele ordets del, mener han, men ikke under bønnene, da bør han vende seg mot Gud.) Bl.a. skriver han følgende nokså sjokkerende ting om en sosiologisk vurdering av hva som skjer når presten feirer messen vendt mot folket (sitat fra s 85-89):

We now turn to examine the sociological aspect of the celebration versus populum. The professor of sociology W. Siebel, in his work, Liturgie als Angebot (Liturgy as an Offer), expresses his belief that the priest facing the people «represents the best and primary symbol of the new spirit in liturgy.» He continues,

… the practice (of the priest facing the other way) that had been in use before gave the impression that the priest was the leader and representative of the faithful acting as a spokesperson for the faithful, like Moses on Mount Sinai. The faithful assumed the role of sending a message (prayer, adoration, sacrifice); the priest functioned as the leader delivering the message; God as the recipient of the message.

In his new role, continues Siebel, the priest

hardly continues to function as the representative of the faithful, but as an actor who plays God’s role, at least during the central part of the Mass, similar to what is played out in Oberammergau and other religious plays.

Siebel draws this conclusion:

This new turn of events having changed the priest into an actor expected to play the role of Christ on stage, in the re-enactment of the Last Supper, makes the persons of Christ and the priest merge in a way that heretofore had been impermissible.

Siebel explains the readiness with which almost all priests accepted the versus populum celebration:

The considerable level of insecurity and loneliness experienced by the priest naturally brings about a search for new emotional support structures. A part of this emotional support is the support provided by the faithful. Yet, this support also leads to a new form of dependency: the dependency of the actor on his audience.

In his article, «Pubertätserscheinungen in der Katholischen Kirche» (Signs of Puberty in the Catholic Church»), K. G. Rey observes in a similar way: …

Sosiologiske aspekter ved versus populum feiring av messenLes mer »

Står presten med ryggen mot menigheten eller vendt mot Gud?

Liturgi, Teologi /

Den norske kirke legger i disse dager fram en del forslag til ny gudstjenesteordning, og der foreslår de bl.a. (skuffende syns jeg) at presten nå alltid skal feire gudstjenesten vendt mot menigheten. Katolikken Sigurd Hareide skriver om dette i en kronikk Vårt Land i dag, og trekker fram flere uttaler om det fra kardinal Ratzinger enn jeg tidligere kjente til. Her er litt av hans tekst:

Drøye 40 år etter at denne endringen av kirkerommet og liturgien ble gjennomført nesten over alt i Den katolske kirke under henvisning til 2. Vatikankonsils prinsipp om lekfolkets aktive deltakelse i liturgien, pågår det for tiden en spennende debatt om bønneretningen i messen, ledet an av ingen ringere enn pave Benedikt XVI. Kanskje kan denne debatten bidra til en mer nyansert samtale og praksis også i Den norske kirke, enn ”ryggen-mot-menigheten-retorikken” så langt bærer bud om?

Til tross for at feiring av messen versus populum har blitt offisielt oppmuntret av Vatikanets sakraments- og gudstjenestekongregasjon siden 1964, forutsatte rettledningen underveis i den nye messeboken fra 1970 at prestens normale bønneretning var vendt mot alteret. Dette er likevel blitt en sjeldenhet, og for mange er feiringen vendt mot folket blitt et symbol for liturgireformen med dialog mellom prest og lekfolk på folkespråket. Allerede på 1960-tallet fantes det imidlertid teologer som fullt ut identifiserte seg med konsilets idealer samtidig som de var kritiske til den universelle utbredelsen av versus populum-feiringen og de ofte brutale kirkeombyggingene. Den i ettertid mest kjente er professor Joseph Ratzinger, dagens pave. Under et foredrag i Tyskland i 1966 stilte han spørsmål ved den nye måten å feire messen på: ”Må enhver messe ( … ) bli feiret vendt mot folket? Er det så absolutt nødvendig å kunne se presten i ansiktet, eller kunne det ikke ofte være svært gagnlig å reflektere over at han også er en kristen, og at han har all grunn til å vende seg til Gud sammen med alle sine medkristne i menigheten og sammen med dem si Fader vår?”

I Joseph Ratzingers senere kritikk av versus populum-feiringen påpeker han at det ikke bare er presten som kommer uforholdsmessig mye i sentrum, men også menigheten selv. …

Står presten med ryggen mot menigheten eller vendt mot Gud?Les mer »

Skroll til toppen