Svært mange kunstnere har malt bilder av Johannes døperens martyrdød. Her presenterer jeg mer enn 15 av disse, som jeg har funnet på bloggen The Crescat.
Kunstnerens navn står UNDER hvert bilde.
Andrea Salori
Giovanni Battista Tiepolo
Carelo Fabritius
Juan de Flandes
…
Bildet over er malt av Caravaggio – trykk HER for å se en mye større kopi av det.
Jeg skrev også om dette i fjor – og da trykte det andre bildet Caravaggio har malt av denne scenen. Da trykte jeg også evangeliet på denne dagen, fra Matteus 14, 3-12.
I L’Osservatore Romano ble det 15. august trykt et intervju med kardinal Walter Kasper om Taizé’s grunnlegger Roger Schutz. Kardinalen ble der spurt om broder Rogers forhold til den katolske kirke; konverte han og ble katolikk? – Jeg har skrevet om dette litt tidligere, HER, HER og HER.
Jeg syns ikke intervjuet gir noe klart svar på de kirkerettslige spørsmålene rundt broder Roger, men det bekrefter at man gjorde et unntak i hans tilfelle. Han var i full kommunion med Den katolske Kirke, samtidig som han ikke forlot sitt tidligere kirkesamfunn. Her er ett av spørsmålene i intervjuet, og kardinalen sgrundige svar:
Q: Brother Roger often described his ecumenical journey as an “inner reconciliation of the faith of his origins with the Mystery of the Catholic faith, without breaking fellowship with anyone.” This road does not belong to the usual categories. After his death, the Taizé Community denied the rumors of a secret conversion to Catholicism. One of the reasons those rumors arose was because Brother Roger had been seen receiving communion at the hands of Cardinal Ratzinger during the funeral Mass of Pope John Paul II. What should we think about the statement that Brother Roger became “formally” Catholic?
A: Born in a Reformed family, Brother Roger had studied theology and had become a pastor in that same Reformed tradition. When he spoke of “the faith of his origins,” he was referring to that beautiful blend of catechesis, devotion, theological formation and Christian witness received in the Reformed tradition. He shared that patrimony with all his brothers and sisters of Protestant affiliation, with whom he always felt himself deeply linked. Since his early years as a pastor, however, Brother Roger sought at the same time to nourish his faith and his spiritual life at the wellsprings of other Christian traditions, crossing certain confessional limits in doing so. His desire to follow a monastic vocation and to found for this purpose a new monastic community with Christians of the Reformation already said a lot about this search of his. …
Mer om broder Rogers forhold til den katolske kirkeLes mer »
En gateprest for ungdom, ansatt av den norske kirke, skrev i Aftenposten i går at sex for og utenfor ekteskapet blant mennesker i vår tid må anerkjennes. Han begrunner dette på følgende måte, uten at jeg kan si at jeg forstår hans begrunnelse i det hele tatt:
«I enhver relasjon er anerkjennelse viktig, enten vi snakker om kjæresteforhold, vennskap eller forhold mellom foreldre og barn. … Uten at kirken anerkjenner, lytter og har tillit til unge, har denne relasjonen dårlige kår. Dessverre preges mye kristen samlivsetikk av en manglende anerkjennelse av at dagens unge lever i en annen kontekst enn den Bibelen ble til i. Bibelens samlivsetiske fragmenter er ikke løsrevne regler, men springer ut av dramatiske livserfaringer i et relativt brutalt samfunn.
… Nå befinner vi oss i en annen kontekst. Dagens unge har tilgang til prevensjon, de kan bli gift noenlunde uavhengig av tidligere seksuelle erfaringer, og de har rett til offentlig støtte når de får barn. Faktorene som lå bak samlivsetikken i Bibelen, er derfor endret. Dette betyr ikke at unges samliv i dag ikke lenger innebærer sårbarhet og utfordrende prosesser. Men de fleste unge ønsker likevel å ha sex og bo sammen før ekteskapet, og dette er gjennomtenkt og ansvarlig. Et absolutt nei til sex før ekteskapet og samboerskap springer derfor ikke lenger ut av menneskers erfaringer. Tvert imot uttrykker det en mistillit til unges evne til å ta gode valg i sitt eget liv.»
I dag hadde Aftenposten en nettprat med denne presten, det viste seg å handle mye om bibelsyn (prestens syn er salvsagt svært moderne) og her er noe av det han skriver: …
I dag har også kardinal Edward Egan, erkebiskop av New York, kommet med ei pressemelding om uttalelsene til den katolske ‘Speaker of the House of Representatives’. Han bruker et svært sterkt språk, og til forskjell fra de andre biskopene (se her) er ikke hans hovedpoeng at Pelosi feilaktig har presentert den katolske tro og historie, men at ingen mennesker som er villige til å se, og som er ærlige, kan forsette å drepe barna i mors liv. Les selv:
STATEMENT OF HIS EMINENCE, EDWARD CARDINAL EGAN CONCERNING REMARKS MADE BY THE SPEAKER OF THE HOUSE OF REPRESENTATIVES
Like many other citizens of this nation, I was shocked to learn that the Speaker of the House of Representatives of the United States of America would make the kind of statements that were made to Mr. Tom Brokaw of NBC-TV on Sunday, August 24, 2008. What the Speaker had to say about theologians and their positions regarding abortion was not only misinformed; it was also, and especially, utterly incredible in this day and age.
We are blessed in the 21st century with crystal-clear photographs and action films of the living realities within their pregnant mothers. No one with the slightest measure of integrity or honor could fail to know what these marvelous beings manifestly, clearly, and obviously are, as they smile and wave into the world outside the womb. In simplest terms, they are human beings with an inalienable right to live, a right that the Speaker of the House of Representatives is bound to defend at all costs for the most basic of ethical reasons. They are not parts of their mothers, and what they are depends not at all upon the opinions of theologians of any faith. Anyone who dares to defend that they may be legitimately killed because another human being “chooses” to do so or for any other equally ridiculous reason should not be providing leadership in a civilized democracy worthy of the name.
Edward Cardinal Egan
Archbishop of New York
August 26, 2008
————
En kort kommentar viser kanskje hvordan katolikker i USA opplever disse klare uttalelene fra biskopene (som de ikke alltid venter seg så mye av):
Overall, the official response to this has been amazing to me. I never expected that the sleeping giants of american catholicism could really be roused. Now, will they stay awake?
Jeg fikk nettopp tilsendt informasjon fra Carl Winsløw med lenke til denne videoen:
Festen for Jomfru Marias Optagelse i Himlen fra Fred Wins på Vimeo.
Etter valget av en katolske visepresidentkandidat som er for fri abort, har også den katolske Speaker of the House of Representatives (kan sammenlignes delvis med norsk Stortingspresident) uttalt seg om at katolske politikere her må følge sin egen samvittighet, «siden Kirkens lære om abort ganske uklar og ny». Denne uttalsen har ført til svært mange og sterke reaksjoner, faktisk har den amerkanske bispekonferansen offisielt sagt følgende:
Cardinal Justin F. Rigali, chairman of the U.S. Bishops’ Committee on Pro-Life Activities, and Bishop William E. Lori, chairman of the U.S. Bishops’ Committee on Doctrine, have issued the following statement:
In the course of a “Meet the Press” interview on abortion and other public issues on August 24, 2008, House Speaker Nancy Pelosi misrepresented the history and nature of the authentic teaching of the Catholic Church against abortion.
The Church has always taught that human life deserves respect from its very beginning and that procured abortion is a grave moral evil. In the Middle Ages, uninformed and inadequate theories about embryology led some theologians to speculate that specifically human life capable of receiving an immortal soul may not exist until a few weeks into pregnancy. While in canon law these theories led to a distinction in penalties between very early and later abortions, the Church’s moral teaching never justified or permitted abortion at any stage of development.
These mistaken biological theories became obsolete over 150 years ago when scientists discovered that a new human individual comes into being from the union of sperm and egg at fertilization. In keeping with this modern understanding, the Church has long taught that from the time of conception (fertilization), each member of the human species must be given the full respect due to a human person, beginning with respect for the fundamental right to life.
Her er selve intervjuet med (House Speaker) Nancy Pelosi …
De amerikanske biskopene uttaler seg svært tydelig om abortLes mer »
Sekretæren for sakramentskongregasjonen i Vatikanet, erkebiskop Malcolm Ranjith, var i Maria Vesperbild i Bayern for å feire festen for Marias opptagelse i himmelen, 15. august. Da han var der, ble han intervjua av den tyske, katolske avisa, Die Tagespost. Og litt av intervjuet (om lituriske spørsmål) er oversatt til engelsk på bloggen NLM – etter hvert er hele intervjuet blitt oversatt. Jeg deler erkebiskopens svar om liturgien opp i fem deler, og skriver min egen kommentar til hver del:
Die Tagespost: In what way has the postconciliar liturgical reform contributed to a spiritual renewal?
Msgr. Ranjith: The use of the vernacular has let many people understand the mystery of the Eucharist more deeply and has procured a more intense relationship with the texts of Scripture. The active participation of the faithful has been encouraged.
De positive ting han legger vekt på er altså, 1) fortsåelse av liturgien (pga. morsmålet), 2) at flere bibeltekster i messen er positivt for de troende, og 3) at aktiv (ytre) deltakelse er blitt styrka. (Både gjennom Pius X’s vekt på felles gregoriansk sang, og senere åpning for menighetssvar, spesielt under Pius XII – dette kom egentlig ikke inn etter konsilet.)
However, this must not mean that Mass is to be entirely dialogue-oriented. Mass must have moments of silence, of inwardness and personal prayer. Where there is ceaseless talking, man cannot be deeply penetrated by mystery. We are not to talk uninterruptedly before God, but to also let Him speak.
Denne vektlegginga på stillheten syns jeg absolutt bør tas opp igjen. Jeg kjenner ikke til at dette egentlig er et samtaletema i vår tid.
The liturgical renewal has been affected, however, by the experimental arbitrariness with which Mass today is being freely performed as «do-it-yourself liturgy». The spirit of the liturgy has, in a manner of speaking, been abducted. What has happened cannot now be undone anymore.
Det må bli slutt på at prester og menigheter tar seg alle slags friheter i messefeiringa; man må alltid «gjøre det som står med rød tekst og si det som står med svart tekst».
The fact is that our churches have become emptier. Of course there are also other factors: the unbridled consumerist behaviour, secularism, an excessive image of man.
I mange land blir kirkene stadig tommere, og erkebiskopen innrømmer at det selvsagt er flere grunner til dette, men dårlig messefeiring er også en av faktorene.
We have to muster the courage to correct course, because not everything which happened after the reform of the liturgy was according to the intention of the Council. Why should we drag along ballast which the Council did not want at all?
Kursen må absolutt justeres, feil må rettes opp, og vi må prøve å gjøre det konsilfedrene virkelig ønska i 1962-65.
Jeg syns disse kommentarene er interessante. Erkebiskopen uttaler seg balansert og klarer å fokusere på de viktigste temaene i det videre liturgiske arbeidet.
Pave Benedikt XVI ba Angelus ved Castel Gandolfo sist søndag, og sa da også litt om søndagens evangelium; om Peters bekjennelse, og Jesu oppdrag til Peter. Her fokuserer paven først på Peters bekjennelse, som alle kristne stadig må fornye. Deretter tar han opp Peteres madat, som han selv som pave stadig må forholde seg til:
“Even today we want to proclaim this with innermost conviction,” said the Pontiff. “Yes, Jesus, you are Christ, the Son of the Living God! We are aware that Christ is the true ‘treasure’ for whom it is worth sacrificing all. He is the friend who never abandons us for he knows the innermost expectations of our heart. Jesus is the ‘Son of the Living God’, the promised Messiah, who came on earth to offer humanity salvation and satisfy the thirst for life and love that dwells in every human being. What advantages would humanity get if it welcomed the announcement that brings with it joy and peace!”
Following the Apostle’s confession of faith Jesus conferred upon Peter his mandate …
Pave Benedikt snakker om søndagsteksten: “Du er Peter …”Les mer »
Nå har du sjansen. Den tyske/østerriske/sveitsiske kringkasingen, 3sat, hadde nylig en temadag om Romerriket, der de hadde et program som fullt og helt var på latin. (NB den tyske uttalen av latin er mer klassisk enn italiensk, der f.eks. bokstaven ‘c’ uttales ‘k’ også foran fremre vokaler.)
Programmet forteller om ting som skjer i Roma, bl.a. om den tradisjonelle latinske messen som nå feires der regelmessig av FSSP. Programmet er teksta på tysk.
Visepresidentkandidat Joseph Biden bor i staten Delaware, og hans biskop er Michael A. Saltarelli – i bispedømmet Wilmington, med ca 200.000 katolikker. Biskop Saltarelli kan nå få stor betydning for presidentvalget, siden Biden er en katolikk som går inn for fri abort. Så langt ser biskopen ut til å være ganske klar på dette spørsmålet:
Biden’s own bishop, Bishop Michael Saltarelli of Wilmington, Del., has said that the issues pertaining to the sanctity of human life are the «great civil rights issues of this generation.”
Bishop Saltarelli denounced the notion that politicians can ‘personally oppose’ abortion, but refuse to pass laws protecting the unborn.
«No one today would accept this statement from any public servant: ‘I am personally opposed to human slavery and racism but will not impose my personal conviction in the legislative arena.’ Likewise, none of us should accept this statement from any public servant: «I am personally opposed to abortion but will not impose my personal conviction in the legislative arena,” said Bishop Saltarelli.
In fact, Bishop Saltarelli made clear that pro-abortion Catholic politicians should refrain from receiving the Eucharist.
«The promotion of abortion by any Catholic is a grave and serious matter. Objectively, according to the constant teaching of the Scriptures and the Church, it would be more spiritually beneficial for such a person to refrain from receiving the Body and Blood of Christ. I ask Catholics in this position to have the integrity to respect the Eucharist, Catholic teaching and the Catholic faithful.”
Les mer om dette her. På bispedømmets egne nettsider kan vi lese mer om biskopen, bl.a. dette: Bishop Saltarelli has made significant contributions on national Catholic discussions concerning the sanctity of human life in the womb and all its stages …
Deus meus sperantem in te: miserere mihi, Domine, quoniam ad te clamavi tota die. – Vend ditt øre til meg, Herre, og svar meg i Frels din tjener som setter sin lit til deg, min Gud! Ha medynk med meg, Herre, for hele dagen kaller jeg på deg. Sal 86 (85), 1-3
Evangeliet i dag er om Peters bekjennelse ved Cæsarea Filippi: «Simon Peter ordet, og svarte: «Du er Messias, sønn av den levende Gud.» Og Jesus svarte ham: «Salig er du, Simon Bar-Jona! Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i himlene. Og jeg sier deg, at du er Peter – Klippen – og på denne klippe vil jeg bygge min kirke. Og den skal dødsrikets porter aldri få i sin vold. Deg vil jeg gi nøklene til himlenes rike; det du binder på jorden, skal være bundet i himlene, og det du løser på jorden, skal være løst i himlene.»»
Dette er jo en veldig kjent tekst, og selv om den handler om Peter alene, vil jeg likevel i min preken i dag snakke om hele Kirkens apostoliske embete. Jeg finner det f.eks. alltid mest fruktbart, når man skal forklare pavens stilling i Kirken for protestantene, å begynne med de tolv apostlene som Jesus valgte ut og ga myndighet. Deres myndighet gikk videre til deres etterfølgere, biskopene, og slik har det fortsatt til denne dag. Deretter blir det anledning til å ta opp Peters, og pavens, spesielle plass blant apostlene, biskopene.
Les alle tekstene og bønnene på denne 21. søndagen i kirkeåret. Etter den gamle kalenderen er det 15. søndag etter pinse. Inngangsverset er det samme, men ellers er tekster og bønner helt forskjellige (evangeliet er at Jesus vekker opp fra de døde enkas sønn i Nain).
The Catholic Herald skriver at biskop Crispian Hollis i Portsmouth, England, har opprørt polakker der ved å nekte en ukentlig messe på polsk i en sognekirke.
He said in a letter that priests were unanimous in opposing the idea of a Polish Mass celebrated each week. Such a Mass has been held at St Swithun’s Church in Southsea, Portsmouth, since June when an extra priest arrived from Poland.
But in a letter to members of the congregation Bishop Hollis said the Mass should only be celebrated once a month. .. Canon Hopgood had said in a letter dated June 14 that a Mass in Polish every Sunday was likely to damage integration and so should not be established.
… His comments reflect a wider concern that Polish migrants are failing to integrate into the English Catholic Church.
Cardinal Cormac Murphy-O’Connor caused controversy in December when he said Poles should join English parishes rather than create «a separate Church».
Det er underlig å se en praksis så ulike den vi har i Den katolske Kirke i Norge. Det prinsippet vi ser ut til å bruke her, er en søndagsmesse i måneden på flere nasjonalspråk. Men ved denne kjempestore økningen av polakker vi har sett de siste 2-3 åra, har vi mange steder (flere) polske messe hver søndag. Og det virker på meg at disse mange polske messene vil kunne fortsette 3 – 5 år til.
St Olav domkirke i Oslo har likevel hatt en mye mer generøs praksis i mange år; de har messe på en hel del nasjonalsårk hver søndag. Man kan nok diskutere om det er en god idé (om man heller skulle arbeide litt mer for integrering), men det er jo også plassnød som gjør at det blir slik i Oslo.
Jeg skrev nylig om DagenMagazinets misforståelse av katolsk messeofferlær. Jeg hadde sendt et leserinnlegg til avisa, og ser i dag at de på torsdag trykte mitt innlegg over neste hele tredje side. Hadde jeg visst det, kunne jeg ha skrevet litt grundigere. Her er litt av mitt innlegg (som kan leses i sin helhet her):
DagenMagazinet skriver 19/8 på lederplass om messeofferet i katolsk teologi. Det syns jeg er fint, men samtidig er det trist at lederen skriver nokså upresist om dette emnet.
For det første knytter lederskribenten messeofferet sammen med de planene noen jøder har om å bygge et nytt tempel i Jerusalem. Men jeg kan ikke se at det er noen som helst forbindelseslinje mellom jøders ønske om å ta opp igjen dyreoffer i tempelet og den katolske nattverden.
… Det er korrekt at katolikker (som alle andre gamle kirker) legger stor vekt på vekt på offeret (Kristi fullkomne offer) som bæres fram for Faderen i messefeiringa – og så diskuterer man livlig hvordan man skal beskrive dette offeret, som ublodig gjentakelse, som ihukommelse etc. – men å sammenligne messen med GT’s dyreoffer er vel ganske drøyt. …
For det andre tar lederen feil mht grunnlaget for den katolske embetsforståelsen. … … Apostlene fikk sin enestående myndighet fra Jesus selv, og denne myndigheten har også apostlenes rettmessige etterfølgere, som er biskopene. Så enkelt forklart er den hierarkiske strukturen i vår Kirke.
Så langt mitt leserinnlegg, og det undrer meg fortsatt at avisa kunne skrive noe så ‘sprøtt’. De mener nok ikke at det katolske messeofferet kan sammenlignes med GT’s dyreoffer direkte. Men de mener nok faktisk at når Kristi fullkomne offer bæres fram for Faderen i den katolske messen, så er dette noe som kommer isteden for Kristi offer på korset; altså noe svært kritikkverdig – blasfemisk ifølge Luther. Det er ganske sjokkernede at noen protestanter (etter så mange oppklaringsrunder) fortsatt har dette synet.
Barack Obama har valgt Joe Biden til sin visepresidentkandidat. Det interessante for oss katolikker er at Biden er katolikk, og det som kommer til å skape stor debatt (som allerede er begynt) , er at han er for fri abort.
Biden får ikke full score hos abortforkjemerne i USA, fordi han er mot «partial-birth abortion», men han støtter sterkt og tydelig hovedtrekkene i den amerikanske abortpraksisen, som er ansvarlig for ca 1,3 millioner aborter i året. Barack Obama selv har i alle år støtta fri abort i absolutt alle sammenhenger og tilfeller.
Slik svarer Joe Biden på spørsmål om abort:
Q: You have changed your position on abortion. When you came to the Senate, you believed that Roe v. Wade was not correctly decided and that you also believed the right of abortion was not secured by the Constitution. Why did you change your mind?
A: Well, I was 29 years old when I came to the US Senate, and I have learned a lot. Look, I’m a practicing Catholic, and it is the biggest dilemma for me in terms of comporting my religious and cultural views with my political responsibility.
Q: Do you believe that life begins at conception?
A: I am prepared to accept my church’s view. I think it’s a tough one. I have to accept that on faith. That’s why the late-term abortion ban, where there’s clearly viability.
Q: As president would you have a specific litmus test question on Roe v. Wade that you would ask of your nominees for the high court?
A: I strongly support Roe v. Wade. I wouldn’t have a specific question but I would make sure that the people I sent to be nominated for the Supreme Court shared my values; and understood that there is a right to privacy in the United States Constitution.
Jeg var for ikke lenge siden med på en økumenisk gudstjeneste, der den norske kirkes liturg bevisst ikke ville åpne gudstjenesten «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn», siden det også var en del muslimer til stede. Det syntes jeg var underlig og litt ubehagelig, men akkurat der og da var det ikke så mye jeg kunne gjøre med det.
Den norske kirke arbeider videre med sin gudstjenestereform. Jeg skrev også litt om det for en måned siden, da handla det om syndsbekjennelsen. Nå handler det om å være kjønnsnøytral. Slik kan vi lese i Vårt Land:
I et høringsbrev fra Kirkerådet heter det man i denne omgang har nøyd seg med å supplere typiske mannlige termer med mer kjønnsnøytrale begreper for å beskrive Gud. Samtidig heter det at det på «et sent tidspunkt i arbeidsprosessen» er kommet signaler på at det «kan være behov for å se på nytt på forholdet mellom personene i treenigheten, slik de er presentert bl.a. i nattverdbønnene.»
Feministteolog og kapellan Gyrid Gunnes mener det er prisverdig av Kirkerådet å invitere til debatt om inkluderende språk, men konstaterer at det bare dreier seg om å supplere klassiske formuleringer. Gud er fortsatt mann og tiltales som herre og konge.
– Skal vi først bruke suppleringsstrategien, bør det være med et eksplisitt feministisk språk. Da må Gud omtales som «mor». Det må være reell likestilling, sier Gunnes.
I et tidligere utkast til høringsbrevet heter det at «det kan være problematisk å bruke tilretteleggingen Gud – Sønnen – Den hellige ånd».
Denne versjonen ligger fortsatt ute på kirken.no som en del av den offisielle presentasjonen av høringspapirene. Men i Kirkerådets endelige versjon er den omstridte setningen strøket.
Det var forøvrig Gyrid Gunnes som nylig ikke ville døpe barn «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» – SE HER.
Kardinal Dionigi Tettamanzi, erkebiskop av Milano, skrev i vinter et klargjørende og svært vennlig brev (først og fremst) til fraskilte og gjengifte katolikker. Jeg syns det er et riktig og viktig brev, siden han både holder fast på Kirkens (nokså strenge) lære, samtidig som han gjør dette på en måte som viser kjærlighet og omsorg.
I Norge er min erfaring dessvere den at Kirkens regler ikke følges så nøye, både når det gjelder gjengifte og (faktisk også) samboere. Og dette er et brev som vi ikke riktig vet hvordan vi skal gripe tak i.
Hele brevet er oversatt til dansk av katholika.dk, og kan leses her (pdf-fil). Her er et lite utdrag:
Er det plass til dere i Kirken?
Hvilken plass er der i Kirken til mennesker, som er blitt separert, skilt eller lever i et nytt parforhold?
Er det sant, at Kirken utelukker dem fra sitt liv for evig? Selv om pavens og biskopenes lære på dette område er klar og er blitt gjentatt mange gange, skjer det fortsatt, at man hører denne dom: «Kirken har ekskommunisert de fraskilte! Kirken jager de separerte bort!»
Den oppfattelse er så rotfestet, at disse mennesker i krise ofte fjerner seg fra det kristne fellesskap av frykt for å bli avvist eller under alle omstendigheter fordømt.
Jeg vil være tro mod mitt forsett om å tale til dere på en medmenneskelig, likefrem måte og derfor fremfører jeg igjen det avgjørende punkt i denne overveielse, nemlig Jesu ord, som vi som kristne trofast bør holde fast ved. I det ordet finner vi svaret på våre spørsmål. …
Kardinal Tettamanzi skriver til dem som ikke kan motta kommuionLes mer »
Den nye prefekten for Vatikanets Apostoliske Signatura, erkebiskop Raymond Burke, uttalte seg nylig ganske så tydelig og alvorlig om faren man utsetter seg for om man mottar kommunion og vet at man lever i alvorlig synd. (Dette snakkes det dessverre altfor lite om i Kirken i vår tid.)
In an interview with the magazine, Radici Christiane, Archbishop Burke pointed out that there is often a lack of reverence at Mass when receiving Communion. “Receiving the Body and Blood of Christ unworthily is a sacrilege,” he warned. “If it is done deliberately in mortal sin it is a sacrilege.”
To illustrate his point, he referred to “public officials who, with knowledge and consent, uphold actions that are against the Divine and Eternal moral law. For example, if they support abortion, which entails the taking of innocent and defenseless human lives. A person who commits sin in this way should be publicly admonished in such a way as to not receive Communion until he or she has reformed his life,” the archbishop said.
“If a person who has been admonished persists in public mortal sin and attempts to receive Communion, the minister of the Eucharist has the obligation to deny it to him. Why? Above all, for the salvation of that person, preventing him from committing a sacrilege,” he added.
“We must avoid giving people the impression that one can be in a state of mortal sin and receive the Eucharist,” the archbishop continued. “Secondly, there could be another form of scandal, consisting of leading people to think that the public act that this person is doing, which until now everyone believed was a serious sin, is really not that serious – if the Church allows him or her to receive Communion.”
Amy Welborn har på sin blog nylig skrevet om flere besøk i katolske kirker med østlig ritus, og opplevd rikdommen fra «Kirkens andre lunge». Hun oppsummerer sin erfaringer i sju punkt:
Some things I think a Latin Rite Catholic, new to the Eastern Catholic liturgies, might learn or take away:
1) A sense of antiquity and rootedness.
2) An encounter with beautiful, prayerful liturgical traditions.
3) Physicality – lots of bowing and kissing of icons and crosses, crossing oneself and so on.
4) Amid the elaborate ritual and lengthy prayers, a relaxed sense of what the congregation does.
5) The organic integrity of the chanted liturgy.
6) A pretty direct encounter, I think, with the catechetical function of liturgy.
7) An insight, perhaps, even if you have never attended the Extraordinary Form of the Latin Rite, what that is all about.
I kommentarene til hennes innlegg, finner vi også flere interessante ting: …
Hva kan vi lære av den ortodokse/østlige liturgien?Les mer »
Avisa DagenMagazinet skriver i dag på lederplass om: Det ukjente messeofferet
Der skriver de at «i Romerkirken fins det et eget lærepunkt om messens offer. Det er et lærepunkt som protestanter flest synes å forstå mindre enn lite av. En av farene med det er at man da egentlig ikke forstår riktig den arven man selv har fått fra den protestantiske reformasjonen. … Luther klagde i et av sine reformatoriske hovedskrifter over at «hvert barn har lært» at messen er et offer. I vår tid er situasjonen nærmest motsatt. Blant protestanter fins det nesten ikke voksne en gang som vet at Romerkirken forstår messen som et offer.»
Tidligere i sommer skrev avisa om planene for et nytt jødisk tempel i jerusalem, der jødenes gamle offer kan gjenopptas, og de sa «at Hebreerbrevets nei til nye ofringer etter Kristi Golgataoffer gjør det naturlig å spørre hva et eventuelt nytt tempel i Jerusalem skal brukes til. «
Så knyttes i neste avsnitt disse planene om et nytt tempel – sjokkerende syns jeg – til den katolske forståelsen av messeofferet: «Romerkirken har alltid hevdet at man med prestens ublodige offer i messen ikke «gjentar» Kristi blodige offer. .. Men protestanter har alltid svart med å henvise til at Kristi offer på Golgata ifølge Hebreerbrevet var et offer «en gang for alle». Det skal hverken gjentas, gjenfremstilles eller samtidiggjøres.»
I nest siste avsnitt blanderen lederen så fullstendig sammen katolsk forståelse av messeofferet og synet på bispeembetet: «Det dramatiske med dette spørsmålet er at selve hovedforskjellen mellom Romerkirkens hierarkiske kirkestruktur og protestantenes lære om det alminnelige prestedømmet springer ut av dette lærepunktet. Mens en katolsk prest er en offerprest (latin: «sacerdotium») er en protestantisk prest en mann som tjener troens folk med Ord og sakrament (latin: «ministerium»).» Men det er ikke offertjenesten som er grunnlaget for det katolske hierarkiet, det er Jesu utsendelse av apostlene.
Siste avsnitt syns jeg likevel var mest sjokkerende, og jeg spør leserne: Er det noen forbindelse mellom det katolske messeofferet og jødenes dyreoffer i tempelet som skulle kunne lede protestanter til følgende konklusjon? «Men hvis de mest endetidsengasjerte proterstantene fremstiller det som totalt uproblematisk med en fremtidig jødisk gjenopptagelse av GTs stedfortredende dyreofringer i et fjerde endetidstempel, vil man jo samtidig annullere en av de mest avgjørende hovedsakene i reformasjonen.»
Etter mitt syn hadde det vært bedre å si at hele grunnlaget for den kristne tro annulleres hvis de jødiske dyreofferne var tilstrekkelige. Jeg har skrevet et svar til DagenMagazinet, som jeg poster her etter hvert.
