Liturgiske forandringer for katolikker i Australia

Liturgi /

Erkebiskop Mark Coleridge i Canberra og Goulburn, Australia, har nylig skrevet et svært interessant dokument om liturgien – det kan man lese i sin helhet her (pdf). Jeg kommer tilbake til dette dokumentet snart (for det er svært interessant), men her vil jeg bare nevne de to forandringene som er innført i Australia fra 11. mai.

The General Instruction sets out how Mass is to be celebrated in the Roman Rite, and the new version has been drawn up in the light of forty years of experience of Mass celebrated according to the Missal of Paul VI. The changes it introduces are not great. For the celebrant there are a number of changes, but for the people there are just two:

1
The congregation stands immediately after the celebrant has said “Pray, brothers and sisters, that our sacrifice will be pleasing and acceptable to God, the almighty Father” and before praying “May the Lord accept this sacrifice…”.

Denne forandringen ble innført i Norge for ca 4 år siden, da den internasjonale GIRM (General Instructions for the Roman Missal) kom ut i ny utgave. I noen land har så bispekonferansen gjort noen små forandringer i teksten (og fått dem godkjent i Vatikanet – i USA har man bl.a. bestemt at alle SKAL stå!). I Australia har man nå bestemt at alle skal bøye seg ærbødig før de mottar kommunion; det har jeg ikke hørt at man har vudert å innføre i Norden – men det er en svært god idé.

2
Before receiving Holy Communion, communicants bow to the One they are about to receive. Bowing is the preferred gesture, but those who are accustomed to genuflect before receiving or to kneel to receive will be free to follow their custom.

I et eget dokument som blir delt ut til kirkegjengere i Australia forklares disse forandringene slik: …

Liturgiske forandringer for katolikker i AustraliaLes mer »

Forskjellen mellom tradisjonalister og (ny)konservative

Teologi /

En kommentar til et tidligere innlegg står det: «Kirken kan ikke endre sin dogmatiske lære fra å ha vært A til å bli B. Slik jeg ser økumenikk, er den kristne enhet perfekt når alle kristne er i kommunion med Kirken. Økumenikk skal lede til dette. Takker for velment advarsel, men jeg står på trygg 1960 års konstant kirkelig praksis.»

Dette sammenfaller med en ganske kjent artikkel av Fr. Chad Ripperger, F.S.S.P. (fra 2001) som jeg leste i dag, om hvordan man skal forstå den kirkelige tradisjonen, og om hvordan tradisjonelle katolikker og de såkalte (ny)konservative katolikker oppfatter tradisjonen forskjellig. Her tar jeg med innledning og avslutning til (den forholdsvis lange) artikkelen:

… a group of friends had lunch in Rome. One of the priests who offers Mass according to the new rite was a bit dumbfounded. He had written an article in which he had discussed certain aspects of the liturgical reform. His puzzlement came from the fact that traditionalists had attacked his article and he could not understand why. A traditionalist seminarian said to the priest, “We agree that something has to be done about the liturgy, but we do not agree on what should be done.” Traditionalists and neoconservatives often find each other mystifying, and the reason for this has to do with the relationship each position holds with respect to ecclesiastical tradition. … …

… In summary, then, the differences between traditionalists and neoconservatives are rooted in their respective attitudes to extrinsic or ecclesiastical tradition. Even if a neoconservative holds notionally that the extrinsic tradition is of value, nevertheless in the daily living of his life and in his deliberations he simply ignores a large portion if not all of it. …

Felles pinsebudskap fra katolsk biskop og pinseleder

Økumenikk /

«Da pave Johannes XXIII 1961 åpnet andre Vatikankonsil, gjorde han det med bønnen: «Send oss en ny Pinse.» Og pave Johannes Paul II skrev i sin første encyklika: «Kirken i dag gjentar med stadig større glød og med hellig iver: Kom hellig Ånd!» Denne bønn om Ånden er svaret på vår tids stadig dypere splittelse og konflikter mellom mennisker og grupper i vårt samfunn. Den kan vise seg å bli avgjørende for kirkens overlevelse i Europa.»

Dette avsnittet, som står i den svenske avisen Dagen, er en liten del av en større tekst om Den Hellige Ånds betydning, som er skrevet av katolsk biskop Anders Arborelius og pinseleder Sten-Gunnar Hedin. Disse to har også tidligere samarbeida om bl.a. et Jesus-manifest (2003) og uttalelser om ekteskapet og om abort. Nå skriver de:

När pingsten går förlorad riskerar kristen tro att reduceras till en fråga om rätt och fel. Vi får en kyrka som gör samhällets moraliska upprustning till huvuduppgift. Pingstdagen frigör det specifikt kristna. Det består inte i en ny etik, utan i en ny mystik, i en personlig erfarenhet av det mysterium Jesus talade om när han sa: «Den som tror på mig, ur hans inre skall flyta strömmar av levande vatten.»Ett andligt liv som inte får radikala följder – etiskt, politiskt, socialt – måste kraftigt ifrågasättas. Men de följderna är inte resultatet av att människan skapat sig ett nytt etiskt utkast. De har sin upprinnelse i en djupt personlig erfarenhet av pingstens Ande. …

Felles pinsebudskap fra katolsk biskop og pinselederLes mer »

Pave Benedikts pinsepreken

Liturgi /

Pave Benedikt feira messen på Petersplassen tidligere i dag og snakka bl.a. om at Kirken er både lokal og universell

«I would like to reflect on a particular aspect of the Holy Spirit, on the intertwining of multiplicity and unity,» he said. «In the event of Pentecost it is made clear that multiple languages and different cultures belong to the Church; they can understand and make each other fruitful. St. Luke clearly wants to convey a fundamental idea, namely, in the act itself of her birth the Church is already ‘catholic,’ universal.

«She speaks all languages from the very beginning, because the Gospel that is entrusted to her is destined for all peoples, according to the will and the mandate of the risen Christ.»

«The Church that is born at Pentecost is not above all a particular community – the Church of Jerusalem – but the universal Church, that speaks the language of all peoples,» the Holy Father explained. «From her, other communities in every corner of the world will be born, particular Churches that are all and always actualizations of the one and only Church of Christ. The Catholic Church is therefore not a federation of churches, but a single reality: The universal Church has ontological priority. A community that is not catholic in this sense would not even be a Church.»

Paven snakka også om fredens gave, som Kristus vant oss ved sitt blod: …

Pave Benedikts pinseprekenLes mer »

En erkebiskop i USA ber en guvernør om å ikke motta kommunion

Katolsk /


Erkebiskop Naumann i Kansas City, USA, har bedt den katolske guvernøren i byen om å ikke motta kommunion, siden hun etter samtaler med ham likevel ikke har fgått bort fra sin støtte til fri abort. Om hun ikke lytter til hans ønske, må han understreke sitt ønske enda sterkere:

Since becoming archbishop, I have met with Governor Sebelius several times over many months to discuss with her the grave spiritual and moral consequences of her public actions by which she has cooperated in the procurement of abortions performed in Kansas. My concern has been, as a pastor, both for the spiritual well-being of the governor but also for those who have been misled (scandalized) by her very public support for legalized abortion.

It has been my hope that through this dialogue the governor would come to understand her obligation: 1) to take the difficult political step, but necessary moral step, of repudiating her past actions in support of legalized abortion; and 2) in the future would use her exceptional leadership abilities to develop public policies extending the maximum legal protection possible to the unborn children of Kansas. …

En erkebiskop i USA ber en guvernør om å ikke motta kommunionLes mer »

Fra St. Olav: Om den gamle messens hellighet

Liturgi, TLM /

Siste nummer av St. Olav tidsskrift hadde to interessante leserinnlegg om den tradisjonelle latinske messen. Dette er skrevet av Erik M. Mørstad, og er en gripende (syns jeg) fortelling om hvordan helligheten i den tradisjonelle katolske messen påvirket også protestanter på en svært grunnleggende måte. Mørstads far var luthersk prest, men hadde likevel fått med inntrykk fra den katolske messen, som ble formende for hele hans prestetjeneste – og som førte sønnen inn i Den katolske Kirke. Les selv:

…. noe gjorde inntrykk på smågutten: Fars måte å være på ved alteret. Den var så underlig verdig, så hellig. Smågutten syntes han var så annerledes enn andre prester vi kjente, og de var mange; disse var som andre emissærer, bare prester. Så fortalte far hvordan det gikk til at han ble prest: Pappaen hans hadde en søndag tatt den 11 år gamle gutten sin med til den katolske St. Olavkirken i Oslo (1903). Da skjedde det. Da unggutten oppfattet og opplevde presten der foran ved alteret og hele liturgien, kom det til ham: Han måtte bli prest! Messen var så annerledes enn den lutherske. Så vendt mot Gud, mot Gud alene.

Sant nok ble far prest, i den selvfølgelige statskirken, men selve det indre kallet og drivet kom fra det han opplevde i St. Olav den dagen.

(mange år senere) … … så skjedde det som vel hender enhver som besøker Rom: Jeg gikk inn i en kirke, og ble vitne til den katolske hellige messe: …

Fra St. Olav: Om den gamle messens hellighetLes mer »

Fra St. Olav: Presten med “ryggen til”?

Liturgi /

Siste nummer av St. Olav tidsskrift hadde to interessante leserinnlegg om den tradisjonelle latinske messen. Dette er skrevet av Kjetil Kringlebotten, og handler for så vidt ikke om TLM, men bare om hvilken vei presten vender seg ved alteret. Og han kommer med svært så sterke argument fra kardinal Ratzinger, om hvor naturlig det er at presten vender som mot Gud, eller i alle fall mot kriusifikset:

I eit elles interessant innlegg om pavens motu proprio om den gamle ritus stiller Peggy Bruce eit lite spørsmål (St. Olav 3/2008): «Vil ikke mange mennesker, ikke bare i utland, føle seg ganske fortapt med messe på latin og presten med ryggen til?»

… spørsmålet er, slik eg ser det, eit feilspor. I Den norske kyrkja har ein feira messe (evkaristi) ad orientem (mot aust) i årevis utan problem. Poenget er ikkje at presten har «ryggen til folket,» men at han har – saman med kyrkjelyden, andletet vendt mot Gud som tradisjonelt sett er knytt til sola i aust (jmf. Mal 4:2). Det er også viktig å påpeika at messe bør vere teologisk gjennomtenkt, noko den er (både gammal og ny). Men like viktig er det å ha ei gjennomtenkt teologisk oppseding av dei som tar del i liturgien, slik at ein forstår kva som skjer. Og det skal eg prøve litt på her.

Paven, då han framleis var Kardinal Ratzinger, skreiv at den nye ordbruken (at presten feira «mot veggen» (sic) eller ”snur ryggen til folk») er ein indikasjon på at det har «Inntruffet en klerikalisering som man aldri har sett maken til tidligere. …

Fra St. Olav: Presten med “ryggen til”?Les mer »

Pave Benedikt mer populær etter USA-besøket

Katolsk /

John Allen skriver i sin ukentlige spalte at amerikaneres holding til pave Benedikt ble 10% mer positiv etter hans besøk der i midten av april:
The Marist poll asked Americans to rate Benedict as a «spiritual leader» and a «world leader» before and after the trip, and on both measures his scores went up ten points – 62 percent of Americans now describe him as «excellent» or «good» on the former, and 51 percent say the same about the latter. The Pew Forum found that Benedict’s overall approval rating in the United States went up nine points, from 52 percent to 61, and among Catholics it went from 74 to 83 percent.

As I noted in Brooklyn, getting 83 percent of American Catholics to agree on virtually anything is a minor miracle, let alone what they think of the job the pope is doing.

Perhaps most tellingly, the Marist survey found that 52 percent of Americans said the trip gave them a «more positive» impression of the Catholic church, while only 12 percent said «less positive.» Cumulatively, the data lead to one inexorable conclusion: from a communications point of view, the trip was a home run for the Holy Father.

Allen skriver også hva som gjorde størst inntrykk på amerikanerne – og litt om hvordan Kirken ofte ikke er så flinke med massemedia (se selve artikkelen for dette siste). …

Pave Benedikt mer populær etter USA-besøketLes mer »

Intervju om bruken av den tradisjonelle latinske messen

TLM /

Kardinal Darío Castrillón Hoyos, president for den pavelige kommisjonen Ecclesia Dei, har nylig blitt intervjua om hva som har skjedd så langt etter at pave benedikt i fjor frigjorde den tradisjonelle latinske messen. Han har fått mye mer arbeid, sier han bl.a. i intervjuet som fins på engelsk HER og på (grunnspråket) italiensk HER. Her tar jeg med litt fra den engelske oversettelsen:

– Eminence, a few months after the promulgation of the Motu proprio, how do you take stock?

«With the Motu proprio the Pope wanted to give everyone a renewed opportunity to benefit from the enormous spiritual, religious and cultural richness present in the liturgy of the Gregorian rite [it appears the Cardinal is coining a term; he has used this repeatedly]. The Motu proprio emerges as a treasure offered to all, not in the first place to accommodate grievances and requests of anyone. Not a few of those who first were not involved in this extraordinary form of the Roman rite now manifest a great esteem for it. Among the faithful I would distinguish three groups: those who are linked in quasi organic form to the Fraternity of St. Pius X; those of the Fraternity of Saint Peter; and lastly the most important and numerous group, consisting of persons attached to the religious culture of all times, who today discover the spiritual intensity of the ancient rite, and among whom many young people. In these months have come into being new associations of persons belonging to this last group.» …

– An objection is about the danger that seperate and different celebrations can create seperate communities… …

Intervju om bruken av den tradisjonelle latinske messenLes mer »

Har Den katolske Kirke gitt opp tradisjonell økumenikk?

Økumenikk /

Damian Thompson skriver på sin blog «Holy Smoke» – nokså skarpt som vanlig, som en kommentar til kardinal Kaspers kommentarer om Den anglikanske kirke – at kardinalen muligens fortsatt tror at man kan komme til større enighet med anglikanerne, men at pave Benedikt i større grad har gitt opp dette håpet, og heller imøteser en konversjonsbølge fra konservative anglikanere (og andre grupper):

Cardinal Kasper is clearly hoping for some sort of breakthrough – or break-up? – at this summer’s Lambeth Conference, which already promises to be a spectacular disaster. But I don’t think we should jump to the conclusion that his views represent those of Pope Benedict.

Kasper is the Catholic Church’s worldwide head of ecumenism, committed to a search for formal unity between Rome and Canterbury. That can only come about if the Anglicans eventually decide to stop ordaining women. Well, dream on.

The Pope, on the other hand, recognises that old-style ecumenism is dead in the water, and that a degree of unity is most likely to be achieved by large numbers of conservative Anglicans becoming Catholics. That possibility is growing stronger by the day.

Dette er tanker som ikke er helt ‘kosher’, men jeg har selv også vanskelig for å se hvordan vi katolikker kan komme videre økumenisk med de tradisjonelle protestantiske kirkene, som jo stadig fjerner seg fra den klassiske (katolske) lære og moral.

Anglikanerne må bestemme seg om de vil være katolikker eller protestanter

Økumenikk /

I en artikkel i the Catholic Herald har kardinal Kasper uttalt seg ganske tydelig om Den Anglikanske kirke, og om hva den bør gjøre bl.a. med hensyn til kvinnelige biskoper. De bør ikke innføre kvinnelige biskoper (og ikke tillate homofilt samliv) for velger de bort den felles (katolske) tradisjonen de delvis står i:

The Vatican has said that the time has come for the Anglican Church to choose between Protestantism and the ancient churches of Rome and Orthodoxy.

Speaking on the day that the Archbishop of Canterbury met Benedict XVI in Rome, Cardinal Walter Kasper, the president of the Pontifical Council of Christian Unity, said it was time for Anglicanism to «clarify its identity».

He told the Catholic Herald: «Ultimately, it is a question of the identity of the Anglican Church. Where does it belong?

«Does it belong more to the churches of the first millennium, Catholic and Orthodox, or does it belong more to the Protestant churches …

Anglikanerne må bestemme seg om de vil være katolikker eller protestanterLes mer »

Konflikten mellom katolikker og sosialister i Spania utvides

Katolsk /

Dagen/Magazinet skrev i går at «Forholdet mellom det regjerende sosialistpartiet og Den katolske kirke i Spania er blitt ytterligere anstrengt som følge av forsøket på å fjerne kapellanene fra sykehusene.

… Biskop Demetrio Fernandez av Tarazona avviser kontant påstander fremsatt av representanter for det regjerende sosialistpartiet om at prestenes virke som sykehuskapellaner dreier seg om et privilegium for kirken. Tvertom er det her tale om en rett syke har til åndelig omsorg.

… Det anstrengte forholdet mellom regjeringen og det regjerende sosialistpartiet, kommer ennvidere til uttrykk i en anklage fra en sosialistleder mot kirken for å drive partipolitikk. Bakgrunnen er et massemøte som ble avholdt i Madrid den 30. desember, til støtte for tradisjonelle familieverdier. Omtrent to millioner mennesker møtte opp til markeringen.»

Hvordan best drive et teologisk forum (eller blog)?

Data/blogg /

I katolsk sammenheng har vi noen ganger snakka om å starte et katolsk forum. Jeg har tatt dette opp med de ansvarlige i www.katolsk.no, og løsningen så langt er at jeg (midlertidig) har starta mitt eget katolske forum – NB nedlagt i desember 2008.

Nå leste jeg i går at noen vil bruke en blog på denne måten, og altså viske ut skillet mellom en blog og et forum:
«Avisen DagenMagazinet har kjøpt det kristne nettsamfunnet kristenblogg.no. Fra og med i dag er kristenblogg en integrert del av dagenmagazinet.no og vil utgjøre debattforumet på avisens nettside.

Kristenblogg.no ble startet i 2006 av privatmannen Andreas Hesselberg og har på kort tid blitt et ledende forum for kristen debatt på nettet. Her kan man debattere alt fra dagsaktuelle politiske spørsmål til opplevelser i kristenlivet.

Redaktør for dagenmagazinet.no, Vebjørn Selbekk, forteller at avisen i lengre tid har ønsket å ha et forum for debatt som en del av tilbudet på nett. Han er glad for muligheten til å innlemme kristenblogg.no i Dagen Magazients satsning på nett.»

Les mer om dette her. – DagenMagazinets nye blog/forum er her.

(I Vårt Land var det forøvrig i dag et leserinnlegg som kritiserte dette oppkjøpet, siden kristenblogg.no (mente man) hadde en dårlig standard i sin debatt – usaklighet o.l. Selv har jeg besøkt kristenblogg.no for lite til å mene noe om det. Her kan man lese mange synspunkter på sammenslåinga.)

KVA ER DET FELLESKRISTNE?

Økumenikk /

P. Arfinn heldt eit interessant fordrag over dette temaet på årskonferansen for Blå Kors sist veke. På bloggen sin har han skreve eit konsentrat av det han sa:

Vi er i dag vitne til ei endring av haldningar og konstellasjonar i det som handlar om ’det felleskristne’. Uventa konstellasjonar: Katolske kyrkje og Misjonssambandet/ lågkyrkjeleg kristendom står saman. Jamvel Pinsevenene og karsimatiske rørsler er inne i dette. Ikkje berre når det gjeld det ’etiske!; også når det gjeld dogma/lære. Rett nok har dei tradisjonelt ’katolsk-kritiske’ endå vondt for å innrømme endringa, men det er kulturavhengig, og vil endre seg vidare.

I eit protestantisk dominert miljø som det norske, har ’det felleskristne’ lett blir konsentrert –eller redusert – til nokre enkle parolar: -Bibelen! Jesus! Nåden!

JA til alt dette – men vi lever i ei tid der fornkla slagord/honnørord ikkje er nok. Dei kunne fungere så lenge den den overleverte, vanlege kristendomen og kristendomskunnskapen låg som eit grunn-nivå i landet/kulturen, innmura i sjølve det norske byggverket – av den historiske kyrkja både før og etter Reformasjonen.

Den tida er no forbi – både i samfunnet og i kyrkjelivet. Vi treng tjukkare og djupare/lengre røter!

Tjukkare:

Sjølve læra om Den Treeinige Gud. Treeingsdogmet. Det har avgjerande tyding for trua på Gud, på skapinga, på verda, på frelsesverket, på det kristne livet.

Saman med det: Læra om Kristus. Det Kristologiske dogmet. Det har også avgjerande tyding for tru og liv. Kristus, Gud og menneske. Inkarnasjonen. …

Dette er articulus stantis et candentis ecclesiæ! Den trusartikkelen som kyrkja står- og fell med!

Lengre:

Røtene kan ikkje bli tjukkare om vi ikkje gjer dei lengre. Berre ved det kan vi auke den teologiske substansen og dermed styrken og krafta i trua og truslivet!

Og no nærmar vi oss ’den store tradisjonen’, historisk forstått. …

Les vidare på p. Arnfinns eigen blog.

Pavens økumeniske budskap i USA

Økumenikk /

Pave Benedikts økumeniske budskap i USA for et par uker siden – der han understreka sannhetsspørsmålet så tydelig, og advarte mot relativismen – er nå oversatt til svensk, og kan leses HER med følgende innledning:

Har de kristna övergivit tanken på att det finns en absolut sanning som man måste vara enig om, och istället låter toleransen och relativismen vara ledstjärnor i ekumeniken? Påven Benedikts tal i USA vid en ekumenisk bönegudstjänst var skarpt när det gäller denna fråga: «Även inom den ekumeniska rörelsen kan kristna vara ovilliga att betona lärans betydelse av fruktan för att det bara skall förvärra i stället för att hela splittringens sår.»

Vi måste istället ge «ett otvetydigt vittnesbörd om evangeliets sanning och dess moraliska undervisning. Detta är det budskap som världen väntar på att få höra från oss. Precis som de första kristna har vi ansvar för att ge ett klart vittnesbörd om ”skälen för vårt hopp”, säger påven i talet.

Les selve teksten i svensk oversettelse (pdf): …

Pavens økumeniske budskap i USALes mer »

Time Magazine skriver: Pave Benedikt har stoppet den liberale katolske bevegelsen

Katolsk /


Time Magazine skrev lørdag at pave Benedikt hadde gjort ende på den liberale katolske bevegelsen i USA, som har vært så sentral siden 60-tallet. Artikkelen nevner flere grunner til at de mener dette, men jeg kan ikke helt si at jeg klarer å følge argumentene. se selv:

He may not have been thinking about it at the time, but Pope Benedict, in the course of his recent U.S. visit may have dealt a knockout blow to the liberal American Catholicism that has challenged Rome since the early 1960s. He did so by speaking frankly and forcefully of his «deep shame» during his meeting with victims of the Church’s sex-abuse scandal. By demonstrating that he «gets» this most visceral of issues, the pontiff may have successfully mollified a good many alienated believers – and in the process, neutralized the last great rallying point for what was once a feisty and optimistic style of progressivism.

The liberal rebellion in American Catholicism has dogged Benedict and his predecessors since the Second Vatican Council of 1962-65. «Vatican II,» which overhauled much of Catholic teaching and ritual, had a revolutionary impact on the Church as a whole. …

Time Magazine skriver: Pave Benedikt har stoppet den liberale katolske bevegelsenLes mer »

Den gamle og/eller den nye messen

Liturgi, TLM /

Jeg skrev for noen dager siden om å snu alteret, en post som etter hvert utvikla seg til å bli en samtale for eller mot den gamle og den nye messen. Jeg trykker et par av innlegga derfra under, med mine egne kommentarer. De kommentarene er at det ikke er riktig (for de aller fleste personers del) og heller ikke det mest fruktbare (slik jeg ser det i alle fall), å sette den gamle og den nye formen av messen så sterkt opp mot hverandre.

Det er utvilsomt slik at Vatikankonsilet ønska noen forandringer i messefeiringa, og det er vel like utvilsomt at Consilium-gruppa gikk svært langt i å forandre liturgien – sannsynligvis svært mye lenger enn konsilfedrene hadde tenkt seg. Da blir spørsmålet om alle disse forandringene var nyttige svært aktuelt, kanskje bør man gå tilbake på noen av forandringene? Det andre spørsmålet man diskuterer er så hva en organisk utvikling er, og hvor realistisk det er å gjeninnføre ting som Kirken sannsynligvis gjorde for 1500, men som ikke hadde vært i bruk siden den tid – det er blitt min overbevisning at det er lite fruktbart å forandre ting på en så uorganisk måte.

Jeg argumenter altså en del imot det andre argumantet under, og jeg er også kritisk til at man snakker så mye enten-eller. For det er vel nesten ingen tilhengere av TLM i Norge som deltar særlig ofte i feiringen av denne messen, de deltar vel de aller fleste søndagen i messen i dens nye form. Pave Benedikt gjorde det også svært klart at alle måtte godkjenne Novus ordo som gyldig messefeiring, og det blir derfor en avsporing av debatten å forutsette det motsatte.

Her er de to siste kommentarene fra den tidligere posten: …

Den gamle og/eller den nye messenLes mer »

Exaudi, Domine, vocem meam, qua clamavi ad te, alleluia.

Liturgi /

«Herre, jeg roper til deg, vær meg nådig og gi meg svar! Mitt hjerte gjentar ditt ord: «Søk mitt åsyn!» Herre, jeg søker ditt åsyn. Alleluja.» Sal 27 (26), 7-9

Dagens tema er (naturlig nok) at vi nå venter (etter Kristi himmelfart) på at Den Hellige Ånd skal sendes ut; vi har forventinger til det Herren skal gjøre. Slik lyder dagens kollektbønn:
Herre, lytt i nåde til våre bønner. Vi som tror at menneskeslektens Frelser lever hos deg i herlighet, vi ber deg: La oss få erfare at han er med oss inntil tidenes ende, slik han selv har lovet, han som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen

Alle dagens bønner kan leses HER, og alle tekstene HER.

I den gamle messen kalles denne søndagen «søndagen i oktaven for Kristi himmelfart». Temaet ligner i stor grad på temaet i den nye messen; inngangsvers og bønner er ganske like, men tekstene er ikke de samme – se HER.

I den gamle messen hadde man også tradisjonen med å slukke påskelyset etter at evangeliet var lest Kristi himmelfartsdag. Men denne tradisjonen er nå blitt borte og påsketida varer nå fullt ut til og med pinsedag.

Hvordan har det gått å “snu alteret”?

Liturgi /

Jeg skrev nylig om en kirke der prstene har begyt å feire messen «vendt mot Gud». Nå har Father Z. nevnt dette på sin bloggen, og presten som har snudd alteret skriver i en kommentar:
I am pleased to report that our reorientation is off to a very good start. There has been no audible murmuring so far, and 95% of remarks from the congregation have been overwhelmingly positive. The priests and deacons of the parish all report that ad Deum celebration lends itself much more easily to praying the mysteries we celebrate, and the altar boys are thrilled. Is that last indication, perhaps, the promise of future glory?

To any priest considering such a change in his own parish, I have this unsolicited counsel:

1. Before undertaking a reorientation, put everything else in the sacred liturgy right: ritual, music, furniture, vesture, etc. Right worship lovingly embraced by the people almost cries out in time for ad Deum celebration, and that makes the transition much easier when it comes.

2. Prepare the people carefully with adequate catechesis and time to ponder it all. Nothing is served by surprising the congregation with sudden change, even when it’s change for the better. Also take time to prepare the parish clergy and servers so that nothing appears ad hoc or amateurish when the change occurs.

3. Anticipate that the primary opposition will come from other priests in your diocese. This is a very emotional issue for priests of a certain age, and some of them will simply be unhinged by the return of ad Deum celebration anywhere in their diocese.

I first thought of doing this in my present parish over five years ago, and the demands of pastoral care kept crowding it out. Doing it now, in the wake of Summorum Pontificum and after the personal example of Pope Benedict, has probably made things much easier than they otherwise might have been. If that is one fruit cross-pollination of the two Forms of the Roman Rite, then God be praised.

Skroll til toppen