Jeg sendte i dag en mail til en preste-venn, og sa da bl.a.:
Jeg har nå kommet i gang med å feire den gamle messen. Egentlig syns jeg ikke forskjellene er så veldig store, og flere elementer kan lett overføres til feiring av den nye messen, f.eks. å bøye seg under syndsbekjennelsen, armbevegelsene ved starten av Gloria og Credo og korstegn på slutten, bøye seg fem ganger lett under gloria (ikke bare to ganger ved navnet Kristus, som flere gjør) og bøye seg lett alltid ved Kristi, Marias og dagens helgens navn, holde hendene samlet foran brystet som man tradisjonelt gjør, dekke til kalk (med palla, som mange gjør) og ciborier (med lokk, som ingen gjør). Å holde tommel- og pekefingrer samlet etter konsekrasjonen gjør jeg en del nå (og det faller helt naturlig), men det krever litt ekstra ved purifisering og at minstrantene vet hva de gjør.
Samtidig er det jo en del ting i dagens messefeiring skurrer når man tenker litt mer tradisjonelt: Det gjør første og fremst kommunion i hånden, det samme gjør det (litt mer overraskende) at presten til stadighet skal SE på folket – siden man i messen først er vendt mot Gud. I TLM står det at presten skal vende seg mot folket med øynene kastet ned, men ofte ser dagens prester svært mye/ofte på folket og syns nok (av gammel vane) at det er best slik. Pave Bendikt har gjort noe viktig på dette området, ved å alltid sette et sort krusifiks foran seg på alteret, også når han feirer mot folket.
Ellers er jo den viktigst forskjellen mellom de to messene; den grundige forberedelsen før man går til alteret, innholdet og grundigheten i offertoriebønnene, STILLE kanon, og de mange korstegn, en svært forskjellig kommunionsritus (for presten) etter Fadervår, at presten kysser alteret og sier Dominus vobiscus foran alle bønner og velsignelser, og det avsluttende evangeliet.
Forøvrig har jeg oppdaget at det er litt ulike måter å feire TLM på; f.eks. kan minstrantene (og folket) komme med en ekstra syndsbekjennlse rett før kommunion (som man fortsatt gjør i tradisjonalistmiljøene, men det er ikke med i 1962-messen) eller det er nok at de sammen med presten sier Non sum dignus … før kommunion. Jeg har ikke med denne ekstra syndsbekjennelsen – og tror at den ofte ikke er med når TLM feires i vanlig menighetssammenheng.
Jeg feirer den gamle messen ca to ganger hver uke nå, og den blir overraskende raskt helt naturlig. Det er fint å kunne feire messen slik den latinske kirken gjorde i godt over 1000 år, og – siden jeg aldri opplevde den gamle messen tidligere – det er svært lærerikt.
Pave Benedikts angelus-budskap søndag 23/12 (se nedenfor) handlet selvsagt om den kommende julefeiringa, men det er interessant å merke seg at han knyttet sitt budskap ganske klart til utbredelsen av dette budskapet – og til troskongregasjonens ferske dokument om dette. (Les dokumentet her på engelsk fra Vatikanets nettsider.)
