Fra Ratzingers “Liturgiens ånd”
I Ratzingers interessante bok «Liturgien ånd», sammenligner han i innledningen liturgien med en freske, den var (ca 1920) blitt bevart i uskadd form, men var nesten tildekket av en senere overmaling. Den liturgiske bevegelsen begynte å ta bort de tildekkende malingslagene, men kom etter hvert i fare for å ødelegge hele/ deler av det flotte kunstverket. Les hele innledningen til boka her:
Noe av det første Jeg leste da jeg begynte teologistudiet i begynnelsen av 1946, var Romano Guardinis lille debutbok Om liturgiens ånd (Vom Geist der Liturgie). Den kom til påsken 1918 som første bind i en skriftserie abbed Ildefons Herwegen utgav: Ecclesia orans (den bedende Kirke). Senere ble den trykket i stadig nye opplag. Dette lille arbeidet kan man vel med full rett betegne som selve oppbruddet for den liturgiske bevegelse i Tyskland. Det bidro helt vesentlig til at liturgien – i sin skjønnhet, i sin skjulte rikdom og i sin evne til å overskride tidsepokene – ble gjenoppdaget som det besjelende sentrum i Kirken og som et hovedpunkt i det kristne liv. Dette førte til at man bestrebet seg på å feire liturgien som noe «mer vesentlig» (Guardinis yndlingsuttrykk) enn det tidligere hadde vært vanlig. Ut fra dens indre form og krav ønsket man å forstå den som Kirkens bønn -utvirket og ledet av den Hellige Ånd selv. Gjennom den kan Kristus stadig på ny bli vår samtidige og gå inn i vårt liv.
Jeg våger å komme med en sammenligning som i likhet med alle andre sammenligninger ikke stemmer på alle punkter. Man kan si at datidens liturgi – i 1918 – i mange henseender lignet en freske. …