Kardinal Kaspers foredrag om økumenikk – sier også litt om situasjonen i Den norske kirke

Økumenikk /

Kardinal Kaspers foredrag for alle Kirkens kardinaler fredag 23/11 om økumenikk er blitt trykt på italiensk i L’Osservatore Romano, og oversatt til engelsk av www.chiesa – les det her. Han tok i foredraget opp forholdene til fem ulike kirkefamilier:

– with the pre-Chalcedonian Eastern Churches;
– with the Orthodox Churches of the Byzantine, Syrian, and Slavic traditions;
– with the ecclesial Communities born of the Protestant Reformation;
– with the «evangelical» Communities;
– with the Charismatic and Pentecostal Communities.

Med kirkesamfunn som springer ut fra reformasjonen nevnte han både det positive som har skjedd, men også den nye uenigheten som har kommer i etiske spørsmål – implisitt tar han her opp det nye vedtaket om samlevende homofile personer i Den norske kirke.

We now move on to relations with the ecclesial Communities born from the Reformation. Encouraging signs have also appeared in this area. All the ecclesial Communities have expressed their interest in dialogue, and the Catholic Church is in dialogue with almost all of the ecclesial Communities. A certain agreement has been reached in the realm of the truths of faith, above all regarding the fundamental questions of the doctrine of justification. In many places, there is fruitful collaboration in the social and humanitarian sphere. There has been the gradual spread of an attitude of mutual trust and friendship, characterized by a profound desire for unity, which endures even though there are, from time to time, some harsh exchanges and bitter disappointments. In fact, the solid network of both personal and institutional relationships that has been developed is capable of withstanding the occasional tensions. …

Kardinal Kaspers foredrag om økumenikk – sier også litt om situasjonen i Den norske kirkeLes mer »

Innlegg nummer 1000!

Data/blogg /

Her poster jeg innlegg nr. 1000. Det ligger selvsagt mye arbeid bak så mange poster, men dette er jo noe jeg gjør fordi jeg har lyst, og syns det er en utfordring å bruke dette nye mediet.

I WordPress kan man velge hvordan lenkene skal se ut. Hvis man bruker standarden, får man nokså uryddige lenker (syns jeg) med ? og = i navnet. Man kan velge å organisere lenkene etter dag eller måned (nokså vanlig) pluss tittelen. Selv valgte jeg en mappe /arkiv/ pluss postens nummer. Da sier ikke lenken hva posten inneholder, men innleggenes direktelenke blir kort og grei. (For øvrig vil jeg anbefale WordPress, det virker utmerket og gir mange mange muligheter – enten på wordpress.com, eller installert på et eget domene, lastet ned fra wordpress.org, som jeg har gjort.)

Her er for øvrig min første post, med adressen /arkiv/1:

Første post
mandag, 18/04/2005
Dette er mitt første forsøk på å skrive en blog, håper jeg får det til å virke greit, og at jeg klarer å skrive noe fornuftig.

En kommentar til “Første post”

1. Andreas sier:
Endelig også en katolsk blog på norsk! Ser virkelig frem til å følge med her.
Lykke til!

Gifte prester og Eukaristien

Økumenikk /

På en post som handler om noe annet (det er ofte slik), om utmelding fra Den norske kirke, har det utvikla seg en samtale om gifte prester og deres stilling, bl.a. om deres ordinasjon er annerledes enn de ugifte prstenes. Siden jeg selv er en gift prest, interesserer dette meg en del.

En person skrev her i sin kommentar: “Gifte ortodokse prester må utvilsomt forholde seg anderledes til eucharistien, noe Vatikanet også ofte nevner.” Jeg svarte denne personen slik: «Som gift prest må jeg si at jeg ikke forstår hva du mener; hvordan ekteskapet påvirker forholdet til eukaristien for ortodokse eller katolske prester?»

Personen som hadde skrevet det første sitatet her, visste ikke noe mer om dette, men i dag kom det en ny kommentar om dette temaet: «Jeg vet ikke hvordan det er i alle ortodokse kirker, men i den greske ortodoksien er det ikke “ok” å være gift prest. Det er riktig at dersom en mann er gift, eller klarer å finne seg en kone før de teologiske studier er over, kan han bli gift “prest”, og ja, det er riktig at han ikke kan gifte seg etter ordinasjonen. Når jeg setter “prest” i anførsel er det fordi den gifte presten ikke kan ha sogneansvar, dvs. kan ikke bli sogneprest, og dermed selvsagt ikke biskop, eller bekle andre kirkelige embeter i den greske ortodoksien. Men han kalles “papa” som de andre. Så, en gresk mann som har kall til å bli fullt ut prest, han lever sølibatært hele livet som våre prester. En ugift gresk mann som vil tre inn i kirken, men ikke vil ta skrittet fullt ut, kan dermed gifte seg i studietiden, og får et begrenset ansvarsområde. En gift, gresk mann som vil tre inn i kirken, kan bare gjøre det som gift gresk mann, dvs. får et begrenset ansvarsområde. I den katolske verden blir slike menn som oftest diakoner. I tillegg kan Kirken gi dispensasjoner til konverterte, tidligere prester fra andre kirkefelleskap. I likhet med de greske, gifte prestene, har de begrenset ansvarsområde. Jeg har forstått det slik at den vielsen en gresk gift mann får, tilsvarer vielsen av permanente diakoner. Men jeg vet ikke om de greske gifte prestene kan konsekrere eller ikke.»

For meg ser det ut til å være et par feil i dette avsnittet. Så vidt jeg vet kan gifte ortodokse prester ha sogneansvar, men ikke bli biskoper. Så vidt jeg også vet er det bare ett presteembede, og alle som prestevies har tidligere vært diakonviet – dette er likt i de ortodokse kirkene og Den katolske kirke. I Den katolske kirke er sølibatet en kirkelig disiplin som Kirken ønsker, men det er ingen teologisk forskjell mellom en gift eller en ugift prest. Hvis andre kjenner mer til dette spørsmålet, må de gjerne informere oss.

Sang og musikk i Kirken

Liturgi /

I Stavanger har Den katolske kirke en stor og aktiv engelskspråklig menighetsgruppe, der en stor prosent av menneskene kommer fra USA. (Olje- og Nato-folk mest.) Det er veldig mye positivt å si om denne delen av vår menighet (og de forblir en egen del, fordi de fleste er her bare kort tid, og derfor ikke lærer noe særlig norsk), men sang- og musikktradisjonen og -praksisen deres er ikke noe eksempel til etterfølgelse. Tradisjonell gregoriansk sang, som vi har noe av i Norge, har de fleste katolikkene i USA aldri hørt (ser det ut til).

Nå har de amerikanske biskopene nylig utgitt et dokument om kirkemusikk: Sing to the Lord: Music in Divine Worship (pdf-format) som går grundig gjennom mange viktige ting og muligens kan klare å lede den amerikanske katolske kirken på rett vei. De sier bl.a. følgende om gregoriansk musikk/ latin:

74. The Second Vatican Council directed that the faithful be able to sing parts of the Ordinary of the Mass together in Latin. In many worshiping communities in the United States, fulfilling this directive will mean introducing Latin chant to worshipers who perhaps have not sung it before. While prudence, pastoral sensitivity, and reasonable time for progress are encouraged to achieve this end, every effort in this regard is laudable and highly encouraged.

Each worshiping community in the United States, including all age groups and all ethnic groups, should, at a minimum, learn Kyrie XVI, Sanctus XVIII, and Agnus Dei XVIII, all of which are typically included in congregational worship aids. More difficult chants, such as Gloria VIII and settings of the Credo and Pater Noster, might be learned after the easier chants have been mastered.

“The assembly of the faithful should participate in singing the Proper of the Mass as much as possible, especially through simple responses and other suitable settings.” When the congregation does not sing an antiphon or hymn, proper chants from the graduale Romanum might be sung by a choir that is able to render these challenging pieces well. As an easier alternative, chants of the Graduale Simplex are recommended. Whenever a choir sings in Latin, it is helpful to provide the congregation with a vernacular translation so that they are able to “unite themselves interiorly” to what the choir sings.

Alt ved det gamle i Den norske kirke

Økumenikk /

Avisa Dagen melder i dag at «11 kristne organisasjoner hadde mandag møte med Kirkerådet på bakgrunn av kirkemøtets homofilivedtak. Normisjon, Laget, Søndagskoleforbundet, Norsk Luthersk Misjonssamband og Det Norske Misjonsselskap var tilstede og samtalte med kirkens ledere. .. det ble satt ord på uenigheten, som er tydelig. 7 av organisasjonene har beklaget kirkemøtets vedtak.»

De beklager vedtaket, men de finner seg tydeligvis i det. Dagen skriver videre:
«Nils-Tore Andersen opplvede møtet som åpent, tillitsfult og ærlig. – Det var et sterkt ønske om å bevare kirken. Ingen truet med utmeldelse. Samtidig var det kritikk mot vedtaket på Kirkemøtet. Det jobbes nå med løsninger for alternativt tilsyn, for de konservative prestene, sier han.

Møtet gav også en oppklaring fra NLM. – De gav tydelig beskjed om at de har blitt misforstått i media. De har sagt i lang tid at de er en fri organisasjon innen Den norske kirke. Det vil de fortsatt være. De vil heller ikke anbefale utmeldinger.

Mitt inntrykk er at organisasjonene ønsket å stå sammen. Ingen skal få ta kirken fra oss, sier Andersen.»

Men kirken har jo gradvis blitt tatt fra de som står for den tradisjonelle kristne tro over mange år nå – folk ser ut til å finne seg i absolutt alt.

Stor aktivitet på P. Arnfinns weblog

Data/blogg /

P. Arfinn skriv svært ofte på sin nye weblog (og inspirerar meg til å skriva nynorsk), og i dag har har skreve om ADVENT -OG ”ADVENT”:

I går var det fyrste sundag i Advent. Det blir stadig tydlegare at vi alle må velje mellom ”norsk” og kristen jul og advent. Nordmenn brukar tre gongar så mykje på juleshopping som svenskane, viser det seg; vi har altså ikkje teke rev i segla, trass den tilbakevendande kritikken av galskapen. Tvert om: vi i aksellererer, vi gassar opp! I ein slags absurd rus. Dei siste åra har det forresten blitt på mote mellom prestar og sekulære synsarar at ein ikkje skal ”moralisere” over julefeiringa. Folk treng litt ”ekstra” i vintermørke, liksom, og vi vil ikkje ta gleda for folk..

Eg trur det no kan seiast kort og tydeleg: Den vanlege jule- og adventfeiringa er eit køyr som får gå sin gang for dei som vil ha det slik. Midt i det heile finst det ei kristen høgtid, som eit alternativ for dei som vil det. …

Pave Benedikt har utgitt sin andre encyklika

Katolsk /

«SPE SALVI facti sumus – i håpet er vi frelst, sier Den hellige Paulus til romerne og på samme tid til oss (Rom 8,24). Ifølge den kristne tro er «forløsning» – frelse – ikke noe vi kan ta for gitt. Forløsning gis oss på den måten at vi er gitt et håp, et troverdig håp, som vi kan møte vår nåtid med; Nåtiden kan, selv om den er vanskelig, leves og aksepteres dersom den fører mot et mål, dersom vi kan være sikre på dette målet og dersom målet er betydningsfullt nok til at det rettferdiggjør anstrengelsene på veien. Nå reiser umiddelbart spørsmålet seg: Hvilken type håp kan noensinne rettferdiggjøre påstanden om at vi, på basis av dette håpet og kun fordi det eksisterer, er frelst? Og hvilken type visshet snakker vi om her?»

Katolsk.no har en grundig dekning av denne nyheten, bl.a. sitatet over. Der skriver de videre: «Håp, slår paven fast, er et av nøkkelbegrepene i Bibelen – i den grad at det flere steder i Den hellige skrift er ensbetydende med «tro». De første kristnes selvforståelse var formet av håpet, og paven reflekterer rundt hvordan det kristne håp setter mennesket fri.»

Følgende avsnitt syns jeg også er interessant og viktig; paven sier at vi kristne ikke er individualistisk orientert på en uheldig måte: «Pavens neste anliggende er å tilbakevise påstanden om at Jesu budskap er smalt individualistisk og kun rettet mot enkeltmennesket. Det er en flukt fra ansvaret for helheten å se det kristne prosjekt som en egoistisk søken etter egen frelse, hvor man glemmer å tjene andre. Her starter Den hellige far en analyse av det moderne samfunn og tar utgangspunkt i en av dets sentrale tenkere, Francis Bacon, og menneskenes streben etter fremskritt, fornuft og den moderne forståelsen av frihet. Det 19. århundre holdt fast at troen på fremskrittet er den nye form for menneskelig håp. Politisk krefter forsøkte å skape «himmel på jord», og det oppsto politiske revolusjoner. Her bruker paven særlig Karl Marx som eksempel og hevder at «Hans virkelige feil er materialismen; mennesket er ikke produktet av sine økonomiske betingelser (…)» Moderniteten må se på seg selv med et kritisk blikk og gå i dialog med kristendommen og dennes forståelse av håp. I denne dialogen må kristne fornye og utdype sin forståelse av håpet, og også den moderne kristenhet må rette et kritisk blikk på seg selv.»

Encyklikaen kan leses i sin helhet på engelsk her.

Masseutmelding fra Den norske kirke?

Økumenikk /

Stavanger Aftenblad skrev i går kveld (og viste til NRK): «Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) bryter med Kirken og oppfordrer sine 50.000 medlemmer til å melde seg ut av statskirken».

Dette er tydelig en alvorlig sak, men det er vel fortsatt et åpent spørsmål om det blir noen masseutmelding. Misjonssambandet har jo alltid holdt Den norske kirke på en armlengdes avstand, og tidligere år har de ikke vært interessert i å opprette et eget luthersk kirkesamfunn. De ser ikke på en kirkestruktur som særlig viktig – en forståelse som er svært fremmed for oss katolikker.

Men dette homofilvedtaket er kanskje dråpen som får begeret til å flyte over. Slik sier to av Misjonsambandets ledere: «Informasjonssjef i NLM, Espen Ottosen, sier til NRK at det er en dyp skuffelse og en dyp sorg rundt i NLMs forsamlinger. – Det er veldig mange som føler at Kirkemøtets vedtak var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Mange føler rett og slett at de ikke har samvittighet til å stå der. Mange har henvendt seg til oss og stilt spørsmål om hva de skal gjøre. Vårt vedtak er en måte å komme dem i møte på, sier Ottosen.

Også generalsekretæren i NLM vurderer nå selv om han skal melde seg ut av statskirken. – Jeg synes personlig at den er alvorlig, men har foreløpig ikke konkludert om mitt eget forhold til Kirken, sier Tulluan.»

Ny blog av katolsk prest

Data/blogg /

Min prestemedbror, p. Arnfinn Haram, har for eit par veker sidan starta sin eigen blog, som du kan besøka her. Her skriv han bl.a.:

«Denne bloggen er stadig brand new – han har på framsida “På direkten“, eit par-tre spaltar /overskrifter; éin med ein meditativ/teologisk (spiritualitet) tekst: ‘Officium’, og éin med synspunkt og kommentarar (aktualitet): ‘Nota bene’. I ‘Som dagane går’, får du vite litt om kva eg held på meg og kvar eg er (!). Etterkvart legg eg ut tekstar og artiklar som gjerne har stått publiserte i andre media. Kommentarar til dette stoffet passar sjølsagt best under den kategorien. Fylg med! Kommenter gjerne!»

Hvorfor bør vi bruke latin i messen?

Liturgi /

En prest i USA, Fr. Christopher Smith, har skrevet en tekst om hvorfor vi (fortsatt) skal bruke latin i (den nye) messen. Den er skrevet på gammel katekisme-måte, med spørsmål og svar, og jeg har lest om den her. Les hva han skriver:

Q. Didn’t Vatican II abolish Latin?

The first document of the Second Vatican Council, Sacrosanctum Concilium, states “The use of the Latin language is to be preserved in the Latin rite” (para. 36). The postconciliar document on sacred music, Musicam sacram, states, “Care must be taken that the faithful may also be able to say or sing together in Latin those parts of the Ordinary of the Mass which pertains them.” The liturgy document stated, “since the use of the mother tongue, whether in the Mass, the administration of the sacraments or other parts of the liturgy, frequently may be of great advantage to the people, the limits of its employment may be extended. This will apply in the first place to the readings and directives, and to some of the prayers and chants” (para. 36). The Council is clear that Latin is to be continued to be used in the liturgy, while the vernacular is an option. Therefore, even if we have vernacular in the Mass, we should still also have Latin in the Mass as well

Q. But isn’t going back to Latin a bad thing? Shouldn’t we be moving forward?

The Mass is actually still in Latin; we just experience in many of our parishes the full extent of permission to use English. The Church never abandoned the Latin, although in many places parishes did not fulfill the express will of the Council Fathers. There is no question of going back; we are actually just now beginning to do what the Council asked. …

Hvorfor bør vi bruke latin i messen?Les mer »

Den gamle messen forandrer måten prestene feirer den nye messen på

TLM /

Etter at jeg i august for alvor begynte å studere den gamle messen – for å lære å bruke den – har jeg i ganske stor grad forandra måten jeg feirer den nye messen. Jeg bruker nå nesten utelukkende den første kanonbønna, jeg har forandra måten jeg holder hendene på under messen og en del andre bevegelser, jeg bruker nå palla på kalken og lokk på ciboriene under messen, jeg prøver å alltid ha en stort krusifiks foran meg på alteret, jeg ser mindre på folk under store deler av messen (bortsett fra under prekenen o.l.) og fokuserer mer på hostien og krusifikset, i det siste har jeg også begynt å holde tommel og pekerfinger sammen etter konsekreringa av kalken, slik prestene alltid gjorde tidligere. Disse forandringene (pluss flere andre) har ført til et større fokus hos meg på det hellige i messen, på Kristi fullkomne offer som jeg her bærer fram, og at jeg er en tjener for Kirken og for folket, og i mindre grad at jeg er en som gjør/presterer noe.

Father Z. tar opp noe av det samme på sin blog i dag, og siterer hvordan noen prester opplever akkurat det samme som meg:

Father J wrote:
«My celebration of the Novus Ordo is now tempered and has been considerably enhanced by what I feel when celebrating the TLM and the “continuity” of the Rite’s seem to make more sense, though I feel I am supplementing from the old when celebrating the new. I know it is wrong to say it, but the Mass feels like The Mass in the extraordinary form and “extraordinary” seems a very fitting way to describe this awe inspiring rite.»

Note here that learning the older form of Mass has changed the way this priest says the Novus Ordo. This is a major reason why Pope Benedict issued Summorum Pontificum, folks. He knew that as the use of the older Mass would spread, those priests would rethink the way they said Mass. They would therefore also rethink who they are. …

Fr. John Boyle said:
«It is thanks to laity that I now celebrate the Extraordinary Form on a regular basis for those faithful who adhere to it. It has transformed my priesthood and my celebration of the Mass. … Like others, when celebrating the Novus Ordo facing the people, I do so with a crucifix upstanding on the altar. I am now less conscious of any need to ‘interact’ with the faithful, I choose options less frequently and now adopt the Confiteor and Roman Canon as the default options for the celebration of Mass on all days. All subjectivism is removed. … In the fixed older usage, such clerical domination is impossible.»

Again, a priest changes how he says the Novus Ordo. Also, note that one cannot be so «clerical» in the negative sense, because the priest is controlled so closely by the older rubrics. That drifts over into the way he says the newer Mass.

Flere melder seg ut av Den norske kirke

Økumenikk /

I en artikkel i avisa Dagen leser vi at det ser ut til å være tre alternativer for medlemmer av Den norske kirke: «Å melde seg ut av Dnk, men fortsette i menigheten i lojalitet mot en bibeltro prest, eller å gå inn i en av forsamlingene som er etablert av de frie misjonsorganisasjonene eller gå inn i en eller annen frikirke.»

Det er teologiprofessor Njål Skrunes, ved Norsk Lærerakademi, som sier dette. Selv «melder han seg inntil videre ut av Den norske kirke for å vise hvor alvorlig han ser på Kirkemøtets vedtak i homofilisaken». Hva som menes med midlertidig her, syns jeg virker ganske uklart.

En prest forteller om sin første tradisjonelle latinske messe

TLM /

Jeg har ikke skrevet så mye på bloggen om den tradisjonelle latinske messen (TLM) i det siste, men det er kanskje mest fordi det nå begynner å nærme seg min egen første TLM. Jeg leste i dag en artikkel på det (svært liberale) America tidsskriftet, om en prest som hadde feira sin første TLM-messe i september, over 20 år etter sin prestevielse. Han var i utgangspunktet ganske negativ til den gamle messen (og en ganske liberal prest på mange måter), men oppdaga at han i den messen ble mye mer en anonym tjener for mysteriet (og for folket), enn en som skulle prestere noe for andre. Father Z. tar opp denne artikkelen på sin blog, og skriver egne kommentarer og har åpna for en interessant diskusjon.

My Second First Mass – On presiding at a Latin liturgy
BY MICHAEL KERPER

On September 23 I walked down the center aisle of our parish church, genuflected and made the sign of the cross while saying, In nomine Patris, et Filii, et Spiritus Sancti. Thus began my first Mass according to the Roman Missal of 1962 more than 22 years after my first experience of celebrating the Eucharist. When Pope Benedict XVI issued his letter of July 7 eliminating most restrictions on the use of the so-called Tridentine Mass, my reaction oscillated between mild irritation (Will this ignite conflict? How will we ever provide such Masses?) and vague interest (Is there perhaps some hidden treasure in the old Mass?). Within a week, letters trickled in. Some demanded a Latin Mass every Sunday, insisting that the pope had “mandated” its regular celebration. Others were more reasonable. In August, I met with a dozen parishioners who wanted the Mass. The meeting became steamy as I explained that I had never said the “old” Mass as a priest and had served such Masses as an altar boy for only two years before everything changed. Some thought I was just feigning ignorance to avoid doing it.

A few days after the meeting, I obtained a 1962 missal, looked through it, and concluded, reluctantly, that I knew more Latin than I had thought. My original cranky demurral crumbled …

Having decided to offer the Tridentine Mass, I began the arduous project of recovering—and reinforcing—my Latin grammar and vocabulary so that I could celebrate the liturgy in a prayerful, intelligible way. As I studied the Latin texts and intricate rituals I had never noticed as a boy, I discovered that the old rite’s priestly spirituality and theology were exactly the opposite of what I had expected. …

En prest forteller om sin første tradisjonelle latinske messeLes mer »

Kardinalene samtalte om økumenikk

Økumenikk /

Sist fredag møtte pave Benedikt hele kardinalkollegiet. (Jeg leste at ca 160 av de 200 kardinalene var til stede, men mange av disse er over 80 år). Temaet for møtet/samtalen var først og fremst økumenikk, og jeg sakser følgende fra Vatikanets informasjonsservice (VIS):

The Holy See Press Office released information concerning the meeting for prayer and reflection between the Pope and the members of the College of Cardinals, which took place on November 23 in the Vatican’s New Synod Hall. .. The Pope introduced the theme he had chosen for the day’s discussion, «ecumenical dialogue in the light of prayer and of the Lord’s command: ‘Ut unum sint’.»

Cardinal Walter Kasper, president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity, then «provided a broad outline of the current situation of ecumenical dialogue and relations, focussing on three main areas: relations with the ancient Churches of the East; relations with the ecclesial communities that came into being in the wake of the Reform of the 16th century; relations with charismatic and Pentecostal movements that developed above all during last century.»

Cardinal Kasper also presented «the results achieved in each of these fields, describing progress made to date and problems still outstanding.» …

Kardinalene samtalte om økumenikkLes mer »

Pave Benedikt har forandret alteret i Peterskirken

Liturgi /

Som jeg skrev for ikke så lenge siden, har pave Benedikt begynt å sette et stort alter midt på alteret, også når han feirer messen vendt mot folket. Han har begrunnet dette slik:
Der den direkte felles vending mot øst ikke er mulig, kan korset tjene som det indre ”troens østen”. Det skal stå midt på alteret og være den felles blikkfanger for presten og for den bedende menighet.

I messen på hovedalteret i Peterskirken i dag gjorde han det samme der, for første gang. Bildet over viser to av de seks store lysestakene, og foten av det (kjempe)store krusifikset. Se flere bilder her.

Den liturgiske kalenderen og katolske regler om faste

Katolsk, Liturgi /

For noen få dager siden ble den liturgiske kalenderen for 2008 klar og det har medført litt debatt på denne bloggen. Noen av de «unge, konservative» har påpekt visse svakheter med den nye liturgiske kalender – i motsetning til den gamle, som man skal bruke om man leser den tradisjonelle latinske messen.

Det ble påpekt at flere helgener har forsvunnet eller fått en mindre betydning enn tidligere. Det ble nevnt St Nikolas, 6/12, som nå er valgfri minnedag, men tidligere visst var fest. Personlig syns jeg det er naturlig at han har en forholdsvis lav status, å feire han med en fest virker lite naturlig. Man kan selvsagt diskutere og forandre ulike helgeners plassering i kalenderen, og det har Kirken gjort kontinuerlig.

Det ble også påpekt at de dagene som lenge var plassert på nærmeste søndag, f.eks. epifani, Peter & Paulus, Allehelgensdag, faktisk ikke blir feiret skikkelig når de blir feiret på en hverdag. Det stemmer med min erfaring. Dette kan kanskje forklares med at det er så nytt i vårt bispedømme (fra 1/1-07), at folk i vår kultur (også katolikker) bare legger vekt på å feire jul og påske i tillegg til søndagene, at disse viktige høytidene (ennå?) ikke har fått messeplikt i vårt bispedømme, at … … Jeg vet faktisk ikke hvordan det problemet kan løses.

For det tredje ble reglene for fredagsabstinens og for fasten kritisert. Her er jeg enig i at de gjeldene reglene i Den katolske kirke er altfor milde, og fungerer ganske dårlig, spesielt fredagsabstinensen, det er få katolikker som en gang vet at man alltid skal gjøre bot om fredagen, enten ved abstinens fra kjøtt, eller på annen valgfri måte.

Fredagene er faktiske enda mildere enn de fleste tror; noen bispedømmer/ -konferanser har innført fredagsabstinens fra kjøtt i fastetida, det har bl.a. USA, men det har ikke Oslo katolske bispedømme, heller ikke andre bispedømmer i Norden, så vidt jeg vet. Som prestestudent i London hadde vi alle fester i løpet av året om fredagene (men dette ble visst forandra etter mi tid), og der ble det servert kjøtt også fredagener i fastetida!

Katolske ungdommer uttaler seg om dødssyndsprogrammet

Generelt /

Selv har jeg (selvsagt, kan jeg legge til) ikke sett Schaus program om «dødssyndene» på TV2 i høst, men fulgt litt med på debatten om det. I dagens utgave av Dagen uttaler to katolske ungdommer fra St Olav menighet i Oslo seg om programmet, på den ganske fornuftig måte.

Thong Duc Nguyen (18) og Kristine Gran Stiansen (18) er aktive i ungdomsarbeidet i St. Olav katolske kirke i Oslo. De har lite til overs for Kristoffer Schaus synderaid på TV 2 denne høsten.

– Programmet er rettet mot ungdom og kjendiser er forbilder for unge mennesker. Jeg vet om mange på min alder som digger showet og gjerne prøver på det samme. Kristoffer Schau burde være mer bevisst sin rolle som et eksempel for ungdom, sier han.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Liturgisk kalender for 2008 er klar

Liturgi /

Mats Tande og jeg har i ca 10 år (de fleste åra sammen med Claes Tande) samarbeida om å gjøre klar den katolske liturgiske kalender for Norge. Det meste er felles i Den katolske kirke for hele verden, men noe er særegent for ulike verdensdeler, for Norden eller for Norge – og dessuten oversettes hele kalender til norsk. Siden bladet Broen, der kalenderen alltid trykkes i demebernummeret, snart har deadline, har vi de siste dagene lagt siste hånd på arbeidet, med korrekturlesning og ulike korrigeringer.

SE KALENDER FOR NESTE ÅR HER, og kom med kommentarer og korreksjoner om du har noen.

Kardinal Dulles om økumeniske samtaler – begrensninger og muligheter

Økumenikk /

Den amerikanske kardinalen Avery Dulles skriver i en grundig artikkel i siste nummer av First Things om økumenisk arbeid, og han har ikke stort håp om at man skal kunne komme så mye lenger. Bl.a. har en del kritiske merknader til felleserklæringa om rettferdiggjørelsen mellom katolikker og lutheranere – og jeg brukte en del av hans synspunkter i en artikkel om denne erklæringa for noen år siden – se her.

Spesielt når dialogene kom til gradvis større (delvis) enighet om ulike spørsmål, kjørte man seg fast etter hvert, skriver Dulles: And yet, valuable though it was, the convergence method was not without limitations. Each new round of dialogue raised expectations for the future. The next dialogue, at the price of failure, was under pressure to come up with new agreements. The process would at some point reach a stage at which it had delivered about as much as it could. It would eventually run up against hard differences that resisted elimination by this method of convergence. When the dialogues attempted to go beyond convergence and achieve full reconciliation on divisive issues, they sometimes overreached themselves.

Likevel avslutter han sin artikkel på en mer positiv måte: Each party will engage in ecumenical dialogue with its own presuppositions and convictions. As a Roman Catholic, I would make use of the methods by which my church derives its distinctive doctrines. I would also expect that any reunion to which Catholics can be a party would have to include as part of the settlement the Catholic dogmas, perhaps reinterpreted in ways that we do not now foresee. Other churches and ecclesial communities will have their own expectations. But all must be open to possible conversion. We must rely on the Holy Spirit to lead us, as Vatican II recommended, “without obstructing the ways of divine Providence and without prejudging the future inspiration of the Holy Spirit.” …

Kardinal Dulles om økumeniske samtaler – begrensninger og muligheterLes mer »

Skroll til toppen