Messen er først og fremst Kirkens offentlige tilbedelse av den allmektige Gud

Liturgi, TLM /

Jeg har de siste månedene skrevet mye om messen på denne bloggen, og aller helst vil jeg fokusere på det mest sentrale i messen – slik overskrifta her sier. Den ytre formen man så bruker, velger man for å nå det sentrale, indre målet best mulig. Derfor er det viktig å studere og diskutere hvordan messen best kan feires – og her kommer den gamle messeforma inn, for å berike vår forståelse nå i det 21. århundre – selv om enkelte syns det blir vel mye strid og krangel når prester og legfolk ikke helt blir enige om hovedtrekk eller detaljer i messefeiringa.

Her er et utdrag fra en preken om messen, holdt sist søndag i USA:
First and foremost, the Mass is the Church’s public worship of Almighty God. Christ’s Sacrifice is made present upon the altar, we join ourselves to the Lord and what He has done for us, and this perfect Sacrifice is presented to God the Father, in the unity of the Holy Spirit.

The ceremonies of the Mass; all of the details, illustrate this on a variety of levels and in a number of different ways. Our Lord, at the Last Supper, gave us the essentials of the Mass, but never has the celebration of the Holy Eucharist in the Church meant trying to artificially recreate the Last Supper. God the Holy Spirit, over centuries and among different Catholic peoples and different Catholic cultures, has gently guided our public worship to take on a variety of forms.

LES MER HER.

Søndagens tekster: Gud gir oss hebredelse og frelse, og vi gir ham takk

Liturgi /

Første tekst i dagens messe er hanta fra: 2. Kongebok 5,14-17:
Så drog Na’aman ned til Jordan og dukket seg sju ganger i elven, slik gudsmannen hadde sagt. Da ble kroppen hans frisk igjen som kroppen til en liten gutt, og han ble ren. Så vendte han tilbake til gudsmannen med hele sitt følge. Da han kom dit, gikk han fram for profeten og sa: «Nå vet jeg at det ikke finnes noen Gud på hele jorden uten i Israel. Ta da imot en gave fra din tjener!» …

Evangeliet fortsetter det samme temaet, og evangelieverset er slik: Alleluja. Takk Gud under alle forhold. For det er hva Gud gjennom Kristus Jesus vil dere skal gjøre. Alleluja. Evangeliet fra Lukas 17,11-19 forteller om de ti spedalske som renses, men bare én kommer tilbake for å takke. Denne teksten spør oss om vi viser Gud (og mennesker) den rette takk når vi får hjelp:

På veien mot Jerusalem drog han gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han skulle gå inn i en landsby, kom ti spedalske imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, miskunn deg over oss!» Da han fikk se dem, sa han: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han priste Gud høylytt, kastet seg ned for Jesu føtter og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå hjem! Din tro har frelst deg.»

TILLEGG
I søndagens Angelus-tale sa pave Benedikt også følgende om evangelieteksten:
Jesus heals ten sick men of leprosy, an illness then considered an «impure contagion» that required a ritual purification (cf Lk 14:1-37). In truth, the leprosy that really plagues man and society is sin; the pride and selfishness that produce indifference, hate and violence in the human soul. This leprosy of the soul, that disfigures the face of humanity, can be cured by no one if not God, who is Love. Opening the heart to God, the person who turns himself around becomes healed internally of evil.

Nyhetsbrev fra Også vi er Kirken

Katolsk, Økumenikk /

Også vi er Kirken» har et nyhetsbrev som sendes både til abonnenter og til andre som de tror er interesserte (som oss prester). Jeg mottok nettopp nyhetsbrevet i elektronisk form, og sakser litt fra lederartikkelen:

Det er vel mange av dere som leser dette, som lik meg selv ble rystet og bedrøvet da norske medier gav oss ny informasjon fra Vatikanet. Og det var vel mange av oss som kom til å høre intervjuene i NRK P2 i den forbindelsen med OKB’s generalvikar Kirsebom og en av de progressive katolikkvennlige lutherske prestene. Vi kjente oss mest på linje med den siste.

At Vatikanet vektlegger at reformerte kirker uten apostolisk suksesjon, ikke er Kirker, men kanskje kirkesamfunn, og prestene der ikke egentlige prester, gjorde meg mer bedrøvet. Men heller ikke dette er en tilbakegang til en hovmodig tanke, som ble utryddet gjennom Det annet Vatikankonsil. Dette er en gammel holdning, en del av Kirkens tradisjon. Vi, og våre protestantiske venner, har drømt oss bort og håpet at Kirken hadde kommet noen skritt videre. Mange av oss i ”Også vi er Kirken” tror at for Kristus er det viktigere at vi viser verden hvem Han er, ved vår gjensidige kjærlighet, og ved å rydde vekk alle hindringer for at hans flokk skal framstå som Ett, enn å holde fast ved den apostoliske suksesjon. Men vi vil for alt i verden ikke miste på klokskapen og inderligheten som preger så mange av våre presters virke qua prester! …

Nyhetsbrev fra Også vi er KirkenLes mer »

Moderate muslimer svarer på pavens tale i Regensburg i fjor

Katolsk /

Verdensfreden avhenger av bedre dialog mellom kristne og muslimer, skriver 138 toneangivende muslimske ledere i et åpent brev til Paven og en rekke andre internasjonale kirkeledere.

I et oppsiktsvekkende brev til Pave Benedikt XVI og ledere i en rekke kirkesamfunn, ber 138 av de mest innflytelsesrike muslimske lederne i verden om fred og samarbeid mellom verdens to største religioner. De viser til at de to budene om å elske Gud og sin neste er likelydende for de to religionene, og danner en plattform for fredelig samhandling.

Dette kan vi lese i Vårt Land, og det katolske nettstedet www.chiesa ser på brevet som en direkte respons på pave Benedikts (kontroversielle) foredrag i Regensburg i fjor. Foredraget har resultert i to brev fra muslimer, skriver de:

The first letter supported positions clearly in favor of the freedom to profess one’s faith «without restrictions.» It asserted the rational consistency of Islam, while maintaining the absolute transcendence of God.

It decisively restated the limitations placed by Islamic doctrine upon recourse to war and the use of violence, condemning the «utopian dreams in which the end justifies the means.» And it concluded by expressing hope for a relationship between Islam and Christianity founded upon love of God and neighbor, the «two great commandments» recalled by Jesus in Mark 12:29-31.

The second letter picks up precisely where the first one left off, and builds upon its conclusion. The commandments of love of God and neighbor – found in both the Qur’an and the Bible – are the «common word» that offers to the encounter between Islam and Christianity «the most solid theological foundation possible.»

The text of the letter was discussed and refined last September, at a meeting held in Jordan at the Royal Aal al-Bayt Institute for Islamic Thought, sponsored by King Abdullah II. It is the conviction of the promoters that, before this letter, «Muslims have never offered the Christian world such a strong consensus proposal.»

En forkortet versjon av brevet kan leses her.

Sognepresten har avvist ønsket om at den gamle messen skal feires

TLM /

Jeg skrev for en måneds tid siden om en god søknad som var sendt til en sogneprest i København, om den gamle messen kunne feires i hans sognekirke. Det var en god søknad, skrev jeg, siden den oppfylte alle krav i pavens motu proprio. Men nå fikk jeg en mail som sier:

«Det utrolige er hændt. På www.tridentinsk.suite.dk kan man erfare, at sognepræsten i Jesu Hjerte kirke har afvist en anmodning fra 40 katolikker om fejring af den ekstraordinære Messe i samme kirke – i åbenlys strid med Motu Propriet. Her er brevet, kopieret fra hjemmesiden (hvor man også kan se, hvad der svares på):

”Kære Carsten og Michael,

Menighedsrådet har på sit møde den 29. september d.å. drøftet jeres anmodning om søndagsmessefejring (og på helligdagene) efter den ekstraordinære form i Jesu Hjerte Kirke. Efter en indgående drøftelse besluttede menighedsrådet at man ikke ville imødekomme anmodningen.»

Les mer på lenken over.

Den finske biskopen har gitt ut regler for feiring av den gamle messen – Father Z. er ikke fornøyd

TLM /

Biskopen av Helsingfors, Józef Wróbel SCJ, har skrevet et brev om den gamle og den nye messen, og mange regler for hvordan den kan feires. Se Father Z.’s kommentarer; han er ikke særlig fornøyd:

The renewed Roman liturgy—and especially the rite of Holy Mass—was not any sort of an expression of modernism in the church. [But it was an expression of the Church’s move to accomodate or adapt to the «modern world», right?] According to the decisions of the Second Vatican Council, the new liturgy was implemented with the permission of Pope Paul VI, so that the faithful could completely and actively participate in the liturgy and personally feel the sacrifice of Jesus Christ. [O my! This is simply dreadful. The implication is that before the so-called post-Conciliar «renewal» people could neither participate actively or «personally feel the sacrifice of Jesus». Absurd. This strikes me as betraying a rather simplistic idea of what «active participation» is.] The reason for the use of the vernacular is that the faithful can, above all, fully understand the liturgy as well as be personally united in Jesus Christ. [O brother. It’s getting worse and worse. First, you CAN’T «fully understand» Holy Mass. It is a mystery. The language won’t help you there. Secondly, does that «personally united» phrase smack just a little of the evangelical’s zeal for a personal relationship with Jesus approach? I think it is great that people sense themselves to be «personally united». How else are they going to be united? But this is simply strange.] In this way, the faithful unite the burden of their lives with Him, who sacrifices himself. In this way, the faithful may partake in the Eucharist more fruitfully. [Nonsense. Take a look at the Martyrologium Romanum and start counting the entries of blesseds and saints who were formed on the newer «renewed» liturgy. What were all those saints before the Council being nourished on? Chopped liver?]

Tradisjonell latinsk messe i Westminster Cathedral i London – den store domkirken var helt full

TLM /

I går ble det feira en tradisjonell latinsk høymesse, en votivmesse for Den hellige treenighet, ved høyalteret i Englands viktigste katolske domkirke, Westminster Cathedral. De har et kirkerom og sangere og musikere som få kan måle seg med. De geistliges klær var også helt eksepsjonelle i går, designet av AWN Pugin for kardinal Wiseman. Musikken var Mozarts Kroningsmesse.

LES MER OM DETTE HER.

Forholdet mellom messen og den liturgiske hymnetradisjonen er brutt

TLM /

Her er tredje del av p. Reidar Voiths innlegg i St. Olav tidsskrift om den gamle messen. Her viser han – ganske interessant – at det spesifikke katolske ble svekka da den katolske liturgiske tradisjonen ble (nesten helt) borte:

Liturgireformen betød også et brudd med den liturgiske hymnetradisjon. Dette bruddet var ikke tilsiktet, men en konsekvens av at man gikk bort fra latin som liturgisk språk. Det jeg tenker på er alle de hymner og antifoner som gikk ut av bruk, rett og slett fordi det ikke fantes gode oversettelser til folkespråkene. Selv om vi i vår egen tradisjon har klart å holde på mer av den liturgiske arven enn mange andre steder, betyr tapet av hymnene en utarming av liturgien. Heldigvis har vi fra våre lutherske venner mange gode salmer, men disse makter likevel ikke fullt å erstatte den funksjon hymnene hadde i den gamle messen, for disse fungerte så og si som “overskrifter” for de liturgiske handlinger. De var bibelske og beskrev hva som skjedde i liturgien.

Et talende eksempel er requiemmessen. I Den gamle messen ble introitus, inngangsverset sunget i begynnelsen av liturgien, og det lød: “Herre, gi dem den evige hvile, og la det evige lys skinne for dem. Deg, Gud, tilkommer lovsang på Sion, må løftet til deg bli oppfylt, du som lytter til bønnen. Til deg kommer alt kjød med sine synders verk…” Messen synges etter den 6. messe Graduale eller tractus lød som følger: “Herre, gi dem den evige hvile og la det evige lys skinne for dem – den rettferdige skal minnes til evig tid, ond tiend skal han ikke frykte” eller “Herre, løs alle de troendes sjeler fra dødens lenker. Og i din nåde gi dem hjelp, så de kan bli verdige til å slippe fra din vredes dom og glede seg over saligheten i det evige lys.” og den skrider så frem til den berømte sekvensen Dies irae: Denne lange sekvensen begynner litt trist med “Vredens” men ender med det løftefulle “Gud la dem blandt dine telles. Milde Jesus Herre god, gi de døde evig ro.” Til kommunionsverset synges Lux aeterna: “La det evige lys skinne for dem, Herre, hos dine hellige i evighet, for du er god.” Og i det kisten bæres ut av kirken: “Englene føre deg til paradiset, martyrene komme deg i møte og lede deg inn i den hellige by Jerusalem.” Disse hymnene og sekvensene målbærer hva en katolsk begravelse egentlig er: En forbønnsgudstjeneste hvor vi med hele Kirken bærer frem våre inderligste bønner for den avdødes frelse. Vi ber vitterlig om at Herren må se i nåde til avdøde, på tross av hans feiltrinn, svakhet og synd.

Har man flaks kan man finne norske salmer som dekker noenlunde, men ofte ser vi at salmene, tro mot sitt opphav i den lutherske kirke, fokuserer på et annet aspekt av troen enn hva som skjer i messen. Ved å ta opp arven fra den gamle messefeiringen vil vi kunne vinne tilbake en mer konsistent liturgi.

Søndagens tekster – om tro og lydighet

Liturgi /

Søndagens evangelium fra Lukas 17,5-10 lyder i sin helhet slik:
Apostlene sa til Herren: «Gi oss større tro.» Herren svarte: «Om dere hadde tro som et sennepsfrø, kunne dere si til dette morbærtreet: Rykk deg opp og slå rot i havet! Og det skulle lyde dere. Hvis en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han da si til ham når han kommer hjem fra markene: Kom nå og sett deg til bords? Nei, han vil si: Lag til kveldsmaten for meg, gjør deg så i stand og vart meg opp mens jeg spiser og drikker. Etterpå kan du selv få deg mat. Takker han tjeneren for at han gjorde det han fikk beskjed om? Nei! På samme måte med dere. Når dere har gjort alt det som er pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.»

Jeg har tenkt å snakke om tekstene rundt temaene tro og lydighet; den som virkelig tror har lett for å adlyde når Herren taler (og den som har svak/ingen tro har det tilsvarende vanskelig), og når vi opplever at Herren er trofast og følger opp sine løfter, da blir vår tro stadig sterkere.

Dagens tekster inneholder Bibelens sSalme 95 (94), som vi nesten hver dag bruker til åpning av tidebønnene. Det er ei sterk og tydelig salme som også fokuserer på å lytte til Herren (=tro) og å gjøre hans vilje:

Omkved: Lytt til Herrens røst i dag, forherd ikke deres hjerter.

Kom, la oss juble for Herren, rope av glede for Gud, vår frelser!
La oss tre frem for han åsyn med lovsang, synge hans pris med salmer.

Kom, la oss tilbe og kaste oss ned, knele for Herren, vår skapers åsyn.
For han er vår Gud. Vi er det folk han fører, den hjord han leder.

Lytt til hans røst i dag, forherd ikke deres hjerter, som på fristelsens dag i ørkenen,
da deres fedre satte meg på prøve, skjønt de hadde sett min gjerning.

LES ALLE DAGENS TEKSTER HER.

Messen antroposentrisk eller teosentrisk?

TLM /

Her er utdrag nummer to av P. Reidar Voiths artikkelen om den gamle messen i St. Olav tidsskrift. Her må man kanskje kegge til at også den nye messen også gjerne må feires «mot Gud»; det er ikke skrevet noe sted at man skal feire messen vendt mot folket. Slik skriver p. Reidar:

La oss se litt nærmere på hvorfor den tridentiske messen er verdifull for oss: Det første jeg vil anføre er at den tridentinske messen på en tydeligere måte viser oss det mysterium eukaristien er. Dette er nært forbundet med at denne messen feires “med ryggen til folket”, versus orientem. Sammenhengen er som følger: I den nye messen hvor presten, nesten uten unntak, feirer eukaristien vendt mot folket vil han uvergelig trekke oppmerksomheten mot seg selv. Folk og prest samles rundt alteret hvor Kristus gir seg selv i brød og vin. Vi samles rundt eukaristien, men vi kommer ikke forbi at det kreves en god porsjon konsentrasjon for ikke å fokusere på hverandre. Som mennesker hører det dessverre med til våre begrensinger at vi har lettere for å fokusere på det umiddelbare enn på mysteriet.

En bivirkning av messereformen er at den nye messen er antroposentrisk, altså menneskefokusert. Riktignok er det gudstjenestefeirende folk viktig, det er de som er kirken der hvor messen feires, men det er uhyre viktig at vi ikke blir oss selv nok. Man har heldigvis kommet over de verste utslagene av den slik menneskeorientert liturgi, men likefullt består hovedproblemet at en feiring versus populum gjør at vi lett fokuserer på presten som person.

Den tridentinske messeformen er klart theosentrisk, rettet mod Gud. Det anføres ofte en kritikk mot denne messeformen for at den er rigid, full av mulige bestemmelser om hvor celebranten skal stå, gå, holde hendene og så videre. Det kan meget vel være at man i sin tid var litt for ivrig i å regulere det meste, men det er samtidig viktig å ikke miste av syne det overordnede mål: I messen skal ikke celebranten trekke oppmerksomheten mot seg selv, men derimot hjelpe menigheten til å fokusere på det som skjer, nemlig messeofferet. Den tridentinske messeform hvor celebranten feirer versus orientem hjelper ham til å trekke seg tilbake som person til fordel for det embete han utfører.

Dette er et meget viktig moment i messefeiringen særlig i vår tid hvor vi er så veldig fokusert på det menneskelige. Jeg tror bestemt at det er et viktig budskap at Kirken fremhever det guddommelige på en tydeligere måte nettopp fordi vår samtid dyrker det menneskelige så overdrevent. Det er ikke meningen at messen skal være “up to date” med de skiftende tidsstrømninger. Messen skal fremheve den nåde Kristus gir oss i sakramentet, og den vil alltid være et glimt av evigheten som gjester oss i nuet.

Hva mistet vi da den gamle messen ble borte?

TLM /

P. Reidar Voith har også skrevet et stykke om den gamle latinske messen i siste nummer av St. Olav tidsskrift – mye mer positiv til denne tradisjonen enn Torbjørn Olsen. Her er litt av det han skriver (Jeg må legge til at jeg selv allerede har forandra måten jeg feirer den nye messen på en hel del, etter å ha studert den gamle messen et par måneder.):

Den tridentinske messe reformerte og videreførte den romerske tradisjon. I tridentinermessen finner vi trinnbønnen med asperges (eller vidi aquam) som er en videreføring av den antikke formessen. Vi kjenner igjen ordets liturgi som er nesten uforandret, dog med det unntak at gradualen nå blir etterfulgt av en nyinnsatt lesning. Prefasjonene var færre og den eukaristiske bønn var identisk med hva vi i dag kaller den eukaristisk bønn I.

Messefeiringen var for prestens del ledsaget av tallrike bønner han selv skulle be under messefeiringen. Disse begynte allerede i sakristiet med påkledningen. Målet med disse bønnene var å sikre at presten selv forble et bedende menneske under messen. Dette kan høres selvfølgelig og unødvendig ut, men det grunner i en dyp menneskelig innsikt – nemlig at vi også kun er svake mennesker – som alle andre. Forenklingen av liturgien fjernet forruten trinbønnen de fleste av disse personlige bønnene og resultatet ble deretter – vi er mer overlatt til oss selv. Jeg vil spørre om disse forenklingene brakte noe godt for oss.

Andre forenklinger har latt deler av liturgien henge i “løse luften”. Ett talende eksempel er incenseringen, berøkingen av alteret. Hvorfor berøker vi alteret? Ja, hvorfor bruker vi røkelse i det hele tatt? I den gamle messen var disse ledsaget av bønner som gav incenceringen en mening, ja en forklaring. Bønnene som ble brukt ved offertoriet, over vinen og brødet sier: “Herre la denne røkelse, velsignet av deg, stige opp mot deg, og din miskunn komme ned over oss.” Og når alteret berøkes: “Herre, la min bønn stige som røkelse opp for ditt åsyn, og mine hender løfte seg som et kveldsoffer. Sett vakt, Herre, for min munn og om mine lepper, så mitt hjerte ikke gir etter for det onde til stadig påskudd for synd.”

I dag må en til liturgiske lærebøker for å ha håp om å finne noen antydning om hvorfor røkelsen svinges. Resultatet av dette kjenner vi.

Hvor ‘koselig’ skal man våge å gjøre en messe?

Liturgi /

Da jeg så dette bildet, tenkte jeg på alle de gangene jeg har måttet kjempe mot at mine messer skal bli slik. Det er nemlig noen prester (og lekfolk) i Norge som syns at det er så fint når barna får komme opp til alteret til Fadervår og fredshilsen. Mine første år som prest kunne jeg ikke riktig slippe unna slike misforståtte forsøk, men nå sier jeg bare rett ut, at «slikt gjør jeg aldri.»

På nettsiden Catholic Church Conservation ligger det nå en hel rekke bilder av hvordan noen tror at messene fungerer godt hvis de blir helt platte, barnslige og koselige. Jeg tror det er en stor misforståelse.

Torbjørn Olsen presenterer sju argumenter mot den gamle messen

TLM /

Et nytt nummer av St. Olav tidssktift er nå kommet, og msgr. Torbjørn Olsen har skrevet en artikkel han har kalt: Liturgireformens styrke. Ca. halvparten av artikkel er sju argumenter for den nye messen, som jeg her presenterer (nesten uforkorta) med egne kommentarer.

Hvorfor er den postkonsiliære liturgien å foretrekke?
Hva gjør at den postkonsiliære liturgi (vår nåværende liturgi) er langt å foretrekke fremfor den prekonsiliære (med tridentinermessen)?

1) Liturgien er ikke bare tale til Gud, men de messefeirende menneskers tale til Gud. Da er et språk som disse mennesker kan forstå, en fordel. Få kan latin. Latin er som kulturbærer og som uttrykk for Kirkens historiske kontinuitet viktig. Bare den nye liturgi åpner for varierende språkbruk som kan ivareta alle disse hensyn. [Jeg er enig i at ordets del i all hovedsak bør være på det lokale språk, men at latinen skulle bli helt borte er jo stikk i strid med Vatikankonsilets ønsker.]

2) Liturgireformen innebar fjerning og forkortelse av en rekke tekster. Først og fremst ble dubletter fjernet (f.eks. flere kirkebønner i samme messe). Selv for meg som relativt godt skolert teolog befinner den nye liturgi seg i grenseområdet for hva jeg umiddelbart kan få med meg av tekstinnhold når messen feires. Derfor er jeg redd begeistringen for den gamle liturgi forutsetter at tekstene skal være mer lyd enn innhold. At lange gamle tekster ved gjennomgang i et studiekammer eller under en meditasjon oppviser større rikdom enn de nye, er irrelevant mht. deres egnethet som liturgiske brukstekster. [Dette argumentet følger jeg ikke i det hele tatt. Det var i liten grad dubletter som ble tatt bort, det var heller den grundige forberedelsen i starten av messen og de mange uttrykk for tilbedelse. De mange (og ofte lange) bibeltekstene i den nye messen er vel en av grunnene til innholdsmetningen som forfatteren opplever.]

3) Liturgireformen innebar en utvidet bruk av bibelen i gudstjenesten som er uten sidestykke i liturgihistorien. …

Torbjørn Olsen presenterer sju argumenter mot den gamle messenLes mer »

Spørreundersøkelse om den tradisjonelle latinske messen

TLM /

Jeg har skrevet en hel om den tradisjonelle latinske messen på denne bloggen de siste 3-4 månedene. Noen av leserne er tydelig svært interessert i dette, men jeg er usikker på hvor mange. Det vil jeg gjerne vite litt mer om, derfor er det fint om du kan tenke deg å svare på spørsmålene nedenfor. (Dessuten bruker jeg nå en poll-funksjon for første gang.)

[poll=2]

Program om Den katolske kirke på svensk TV – biskop Arborelius intervjues

Katolsk /

Jeg har fått mange kommentarer på en tidligere post på bloggen, og tar med et par kommentarer derfra til dette innlegget.

Elida skrev:
«Her er link til et interessant svensk livssynsprogram “Existens” hvor Sveriges katolske biskop og Sveriges motsvar til Også-vi-er-kirken, Katolsk Vision blir intervjuet.

http://svt.se/svt/play/video.jsp?a=886883 »

Programmet har et intervju med biskopen etter ca 10 minutter, og han er tydelig strengere mot Katolsk Visjon enn man i Norge har vært med Også-vi-er-kirken. Ellers er det et noe underlig program, noe er ganske godt og saklig, andre ting er helt på jordet. Se gjerne programmet selv.

I kveld fikk jeg også en interessant kommentar fra Andreas:
«Jeg synes nesten det mest interessante med innslaget Elida linker til er måten biskop Arborelius argumenterer på. Det virker som om Arborelius bruker hensynet til innvandrere for å forsvare sin posisjon i trosspørsmål. Dette er vel og bra, men det er vel ikke hovedårsaken til at han inntar et “konservativt” standpunkt. Hvorfor kan han ikke heller si at han stiller seg bak klassisk kristen, katolsk lære?

Med tanke på den spekulative måten DKK og pave fremstilles på i programmet, skal jeg ikke se bort i fra at biskop Arborelius’ argumentasjon er tatt ut av sammenheng. Men det virker unektelig litt spesielt.»

Biskop i USA skriver om liturgien – blir ignorert av sine prester

Liturgi /

Biskop Arthur Seratelli, i Paterson, New Jersey, har en ukentlig spalte i bispedømmets blad, og der har han nå et stykke som heter: «Respekt for de liturgiske reglene er et uttrykk for kjærlighet til Kirken.» Der skriver han bl.a.: To insure good order and a proper use of our body in liturgy, the Church lays down liturgical norms. “…Every liturgical celebration, because it is an action of Christ the priest and of his Body the Church, is a sacred action surpassing all others”. It is for this reason that the Church pays particular attentions to the gestures and postures we use at Mass.

Liturgical norms are a concrete expression of the authentically ecclesial nature of the Eucharist. … These instructions are needed so that the Liturgy may be seen for what it truly is—the worship of the Church. It is God’s people uniting themselves to Christ.

As the public worship of the Church, the Liturgy belongs to all of us. It is neither the property of the priest nor the private devotion of the individual. It is never merely an expression of a particular parish or community. … for the sake of good order, the Church calls us to unity. Following liturgical norms makes our local parishes and communities enlivened by a more tangible expression of our belonging to something greater than ourselves.

It may take a childlike humility to do as the Church asks in the celebration of the Liturgy. True love is never proud. “Priests who faithfully celebrate Mass according to the liturgical norms, and communities which conform to these norms, quietly but eloquently demonstrate their love for the Church”.

Father Z. trykker denne artikkelen, og skriver noen merknader til den. Av kommentarskriverne er det også noen fra biskopens eget bispedømme, og de kan fortelle at han ikke kan regne med at prester eller andre bryr seg om det han sier. Slik skriver f.eks. en kommentator: …

Biskop i USA skriver om liturgien – blir ignorert av sine presterLes mer »

Hårreisende forlsag fra katolikker i Nederland

Katolsk /

På www.chiesa står det i dag en artikkel om at dominikanere i Nederland foreslår at eukaristifeiringa løsrives fra presteskapet (i alle fall om nødvendig, ved prestemangel f.eks.), og at folk valgt fra menigheten (også kvinner) kan «forrette»! I samme artikkel nevnes det at augustinerne i en av sine kirke har felles nattverd med protestantene, og at prestene i de to kirkene velksler på å lede ordets og nattverdens del av gudstjenesten! Les selv:

In Nijmegen, Holland, in the church of the Augustinian friars, each Sunday the Mass is concelebrated by a Protestant and a Catholic, with one presiding over the liturgy of the Word and the sermon, and the other over the liturgy of the Eucharist, in alternation. The Catholic is almost always a layperson, and is often a woman. …

No bishop has ever authorized this form of celebration. But Fr. Lambert van Gelder, one of the Augustinians who promote it, is sure that he is in the right: «In the Church there are different forms of participation, we are full-fledged members of the ecclesial community. I don’t consider myself a schismatic at all.»

Also in Holland, the Dominicans have gone even farther, with the consent of the provincials of the order. They distributed in all the 1,300 Catholic parishes a 9,500-word booklet entitled «Kerk en Ambt», «The Church and the Ministry,» in which they propose to make into a general rule what is already practiced spontaneously in various places. …Here the Dutch Dominicans distinguish three widespread expectations:

* that men and women be selected «from below» to preside over the Eucharistic celebration;

* that, ideally, «this choice would be followed by a confirmation or blessing or ordination by Church authority»;

* that the words of consecration «could be pronounced both by those who preside in the Eucharist and by the community from which they take their origin.»

In the view of the Dutch Dominicans, these three expectations are well grounded in Vatican Council II. …

Hårreisende forlsag fra katolikker i NederlandLes mer »

Veivalg i den lutherske kirke – av Thomas Bjerkholt

Økumenikk /

Min gode venn, Thomas Bjerkholt, i Den evangelisk lutherske frikirke i Trondheim, fortviler en hel del i avisa Dagen i dag, over framtida til lutherske kristne i Norge. Til og med sitt eget kirkesamfunn kan han knapt anbefale lenger, og han ser også så vidt over til Den katolske kirke. Men der sjokkeres over en bønn (av Mor Teresa) som sier at også medlemmer av andre religioner styrkes når de ber til sin egen Gud. Jeg ville aldri ha bedt som Mor Teresa gjør i sitatet nedenfor, men det er samtidig katolsk forståelse at også andre religioner kan ha fått del i sannheten til en viss grad, mens protestanter oftest er mye mer enten-eller (enten Gud eller Den onde) i sin tenkning. Her gjengir jeg hva Bjerkholt skrev i dag:

HOMOFILIDEBATTEN maler som en kvern i kirke og samfunn. Den norske kirke er splittet. Biskopene virker handlingslammet. Mange spør seg om veien videre for dem som bekjenner seg til kirkens klassiske lære. De som står bak oppropet Carissimi vil forbli i Statskirken. Man er dermed tvunget til å finne seg til rette i en pluralistisk kirke. Mange mister troen på denne kirke. Det skjer et stille uttog, om ikke formelt så reelt. Misjonssarnbandets selvstendighetslinje – i, men ikke under Statskirken – blir også i stadig større grad Normisjons vei. Indremisjonsforbundet følger også opp dette tradisjonelle spor.

DET SYNES Å VÆRE liten tro på en ny kirkedannelse på luthersk grunn. …

Veivalg i den lutherske kirke – av Thomas BjerkholtLes mer »

Anmeldelse av pater Pollestads bok: Peters svar

Teologi, Økumenikk /

Avisa Dagen trykker i dag en anmeldelse av Pollestads bok: Peters svar, skrevet av Tore Lund. Helt først legger anmeldelsen vekt på at man trenger å forstå Bibelen og den krustne tro for å være hjemme i vår europeiske kultur, deretter sier anmelderen:
Boken er ingen tradisjonell (og kjedelig) dogmatikk, men den er utformet som en samtale mellom Peter, som representerer kristendommen, og en «dannet hedning». Sistnevnte er både døpt og fremdeles medlem av Den norske kirke, men uten å ha noe personlig forhold til kirke og kristendom. Likevel er han nysgjerrig etter å få mer greie på alt dette merkelige som de kristne snakker om.

«Peter» er et dekknavn for paven. Jesus hadde sagt at på klippen Peter ville han bygge sin kirke (Matt. 16,18), og pavene er apostelen Peters arvtagere. Men pater Pollestads bok er likevel ikke noe katolsk propagandaskrift. Den er ifølge undertittelen skrevet for «dannede hedninger og lunkne kristne», med vekten på det felleskristelige. Her tas opp spørsmålet om hva religion er, om Gud og treenigheten, om Bibelen som Guds ord, om korsets mening, eller om synd og sex – alt sammen fremstilt på en måte som de fleste kirkesamfunn vil kunne slutte seg til.

Men på ett punkt røper katolikken Pollestad seg, og det er når Hedningen reiser problemet med de mange og ofte motstridende kirkesamfunn. Hvorfor er det blitt slik? Og hvem av dem har sannheten? Svar: Historisk sett var det kirken som under Åndens veiledning avgjorde hvilke av de mange foreliggende skrifter som skulle betraktes som kanoniske og medtas i Det nye testamente. Kirken eksisterte altså før Det nye testamente ble til.

Deler av den kristne sannhet finnes i alle kirkesamfunn, men den hele og fulle sannhet finnes bare i den katolske kirke, fordi kirken ikke bygger på «Bibelen alene», men på Bibelen og tradisjonen, etter ordene i Jesu avskjedstale: «Ennå har jeg mye å si dere… Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten» (Joh. 16,13). Og denne veiledningen utfører Anden nettopp gjennom pavens embede.

Fordi den lutherske kirke har brutt med pavens embede, har den fått kvinnelige prester, og nå går den også inn for å godkjenne homoseksuelle forbindelser, til og med innen presteskapet, enda Skriften uttrykkelig sier at de som praktiserer slike ting, «skal ikke arve Guds rike» (1. Kor. 6,9f). Hvilket på godt norsk betyr at de går fortapt. Så alvorlig er det!

På dette punktet står altså den katolske kike på bibelsk grunn – i motsetning til store deler av dagens norske lutherske kirke.

Skroll til toppen