Tradisjonelle anglikanere søker forening med Roma

Økumenikk /

I en måneds tid nå har det vært kjent at Tradisjonelle Anglikanere (TAC) har tatt et initiativ for å komme i fullt fellesskap med Den katolske kirke. Vårt Land skrev om dette i går og her er en artikkel hos BBC. Den siste artikkelen handler om irske kirker, mens artikkelen i Vårt Land nevner at det dreier seg om til sammen ca 400.000 anglikanere.

Mange gleder seg over dette, mens andre sier at dette nok kan ta langt tid – og noen ganger har slike ting blitt forsøkt, men ikke blitt fullført. Det er nemlig forholdsvis stor forskjell på å bli katolikk som enkeltperson og å bli forenet med Roma som gruppe. I denne bloggen står det litt mer om hva som har skjedd og hva som videre kan skje.

Bishop Mercer and Bishop Wilkinson flew on to Rome on the 8th of October to deliver a letter to the Congregation for the Doctrine of the Faith on the 9th. ….. The College of Bishops of the Traditional Anglican Communion (TAC) met in Plenary Session in Portsmouth England in the first week of October 2007.

The Bishops and Vicars-General unanimously agreed on the text of a Letter to the See of Rome seeking full, corporate, and sacramental union. The Letter was signed solemnly by all the College and entrusted to the Primate and two Bishops chosen by the College to be presented to the Holy See.

The Letter was cordially received at the Congregation for the Doctrine of the Faith. The Primate and College of the TAC have agreed that no member of the College will give interviews until the Holy See has considered the Letter and responded.

As you can imagine, this is only the beginning of a process that will take some time, perhaps many years, to come to fruition. There will be further discussions between the COB and the Holy See with respect to the nature and details of what constitutes “full, corporate, and sacramental union” between the TAC and the See of Rome.

Pave Benedikt har gjort en liten, men viktig forandring på alteret

TLM /

En diskusjon som egentlig ikke har noe med den gamle latinske messen å gjøre (men som likevel handler om den samme Kristusfokuseringa av messen) er om messen skal feires mot Gud eller mot folket. Da pave Benedikt mandag feiret en messe for årets avdøde kardinaler og biskoper, gikke han et lite skritt i retning av å feire messen tydeligere mot Gud, ved å ha et stort krusifiks foran seg på alteret. Å flytte alteret kan ta litt tid, men hvis presten slik tydelig fokuserer på Kristus i form av et stort krusifiks (og menigheten gjør det samme), kan man vinne mye på en enkel måte. (Noe av kritikken mot den nye messen er nemlig at presten ofte kommer altfor my i fokus.)

Kardinal Ratzinger skrev om akkurat dette spørsmålet i sin bok ‘Liturgiens ånd’ (utgitt år 2000, norsk utgave 2001). Jeg siterer:
«Viktigere er en praktisk innvending. Skal vi nå igjen måtte omordne alt? Intet er mer skadelig for liturgien enn den stadige geskjeftighet, også når det dreier seg om en virkelig fornyelse. Jeg ser en utvei i en henvisning som står i tilknytning til Erik Petersons innsikter. Retningen mot øst ble, som vi hørte, brakt i forbindelse med ”Menneskesønnens tegn” – med korset, som forkynner Herrens gjenkomst. Slik ble østen meget tidlig forbundet med korstegnet. Der den direkte felles vending mot øst ikke er mulig, kan korset tjene som det indre ”troens østen”. Det skal stå midt på alteret og være den felles blikkfanger for presten og for den bedende menighet. Slik følger vi det gamle bønnerop som stod ved terskelen til eukaristien: «Conversi ad Dominum» – vend dere mot Herren. Så ser vi sammen på ham hvis død fikk tempelforhenget til å revne – på ham som står foran Faderen for oss, og som tar oss i sine armer og gjør oss til det levende nye tempel. Til de virkelig absurde fenomener i de siste tiår regner leg dette at man kan sette korset til side for å frigjøre blikket mot presten. Virker korset forstyrrende i eukaristien? Er presten viktigere enn Herren? Denne feiltagelsen burde man så snart som mulig korrigere ‘ og det kan skje uten nye ombygninger.

Herren er den vi forholder oss til. Han er historiens oppgående sol. Derfor kan det dreie seg om et pasjonskors som gjør den lidende nærværende – han som lot sin side gjennombore for oss, slik at det strømmet ut blod og vann – eukaristi og dåp. Men det kan også dreie seg om et triumfkors, som uttrykker tanken på Herrens gjenkomst og leder blikket mot nettopp den. For alltid er det den ene Herre: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid” (Hebr 13,8).»

Erkebiskop Ranjith kritiserer prester og biskoper som er negative til pavens motu proprio

TLM /

En av bloggens lesere har allerede kommentert overfor meg (jeg har vært litt slapp i det siste) synspunktene til erkebiskop Ranjith, sekretær for liturgikongregasjonen i Vatikanet. Jeg siterer litt av det han skriver:
Etter pavens motu proprio: Summorum Pontificum, har biskoper og kardinaler på alt for mange steder prøvd å «binde» adgangen de troende skal ha etter pavens brev. De har «tolket» skrivet og lagt egne føringer på hvem og hvor og i det hele tatt hvorvidt TLM skal feires. I tillegg er det egne tolkninger om hvem MPS var ment for. … Alle disse ovennevnte tolkningene kan juridisk sett i beste fall sees som såkalt innskrenkende tolkninger. I realiteten ville de mange plasser bli sett på som direkte lovstridige dersom det hadde vært en sekulærrettslig sak sak. Kirkerettslig er det også lovstridig, fordi motuen har lovs form (og effekt fra 14. september). MPS’en klargjør forøvrig selv sitt virkeområde og det gjelder slett ikke bare «Lefebvrister», men faktisk «the good of the whole Church and all the faithful who request it.»

Man kan lese mer om dette HER og HER, og erkebiskopen sa bl.a.:
Your Excellency, what kind of reception has Benedict XVI´s Motu Proprio which liberalized the Holy Mass according to the Tridentine Rite had? Some, in the very bosom of the Church, have got their noses bent out of shap

«There have been positive reactions and, it’s pointless to deny it, criticisms and oppositing positions, also on the part of theologians, liturgists, priests, Bishops, and even Cardinals. Frankly, I don’t understand this distancing from, and, let’s just say it, rebellion against the Pope. I invite all, above all shepherds, to obey the Pope, who is the Successor of Peter. Bishops, in particular, swore loyaly to the Pontiff: they must be consistent and faithful to their commitment.»

Pave Benedikts tale Allehelgensdag – også litt om de avdøde

Katolsk /

Alle kristne kalles hellige, og det er alle menneskers oppgave å bli hellige, sa pave Benedikt i Angelus-budskapet på Allehelgensdag, torsdag. Han nevnte også forbindelsen til Alle sjelers dag, dagen etter, og ba oss å huske på og be for våre kjære avdøde, slik at de kan bli fullt ut renset og komme fram for Guds åsyn, og oppleve Hans lys og fred. Her er hele buskapet hans i engelsk oversettelse:

On this solemnity of All Saints’ Day, our hearts surpass the limits of time and space and open up to the vastness of heaven. In the early days of Christianity, the members of the Church were also called «saints.» In the first Letter to the Corinthians, for example, St. Paul addresses «you who have been sanctified in Christ Jesus, called to be holy, with all those everywhere who call upon the name of our Lord Jesus Christ, their Lord and ours» ( 1 Corinthians 1:2). In fact, the Christian is already holy, because baptism unites him to Jesus and the paschal mystery, but at the same time he has to become holy, conforming himself to Jesus ever more intimately.

Sometimes it is thought that sainthood is a privilege reserved only for the chosen few. Actually, to become a saint is the task of every Christian, and what’s more, we could even say it’s the task of everyone! The Apostle wrote that God has blessed us from all eternity and has chosen us in Christ «to be holy and without blemish before him» (Ephesians 1:3-4). All human beings are therefore called to sainthood, which ultimately consists in living as children of God, in that «likeness» to him according to which humanity was created.

All human beings are children of God, and they all should become what they are through the demanding path of freedom. God invites everyone to form part of his holy people. The «way» is Chri st, the son, the Holy One of God: No one reaches the Father if not through him (cf. John 14:6).

The Church has wisely placed in close succession the feast of All Saints’ Day with the commemoration of All the Faithful Departed. May our prayers of praise to God and veneration of the beatific souls, whom today’s liturgy presents to us as «a great multitude, which no one could count, from every nation, race, people and tongue» (Revelation 7:9), be united to our intercessory prayers for those who have preceded us in the passage from this world to eternal life. To them we will dedicate our prayers tomorrow in a special manner, and celebrate the Eucharistic sacrifice. In fact, the Church invites us to pray for them every day, offering our daily sufferings and weariness so that, completely purified, they may enjoy forever the light and peace of the Lord.

In the center of the assembly of saints shines the Virgin Mary, «humble and more exalted than any creature» (Dante, Paradise, XXXIII, 2). Placing our hand in hers, we feel ready to walk with more energy along the way of sainthood. To her we entrust our daily tasks, and we pray to her today for our dearly departed with the profound hope of one day finding ourselves together again with them in the glorious community of saints.

Den mest personlige boken Ratzinger/paven har skrevet

Katolsk /

Siste nummer av det katolske bladet BROEN er nylig kommet i postkassene, og kan også leses på nettet her – i pdf-format. Så langt har jeg bare rukket å lese et interessant intervju med sr. Anne bente Hadland, som nylig har oversatt pavens siste bok. I intervjuet sier hun bl.a.:

Paven har satt seg fore å rydde opp i ”forvirring rundt Jesu sanne identitet”, hva går denne ”forvirringen” ut på?

– Det dreier seg om tendensen til å lage et skille mellom troens og historiens Jesus. På den ene siden reduserer eller rasjonaliserer man bort Jesu guddom, man søker å gjøre ham til en politisk aktivist eller en ”myk moralist”, som paven uttrykker det, men som han sier: ”Men hvem er interessert i å korsfeste en harmløs moralist?”

Han gir flere eksempler fra nyere tids teologihistorie på hvordan man har søkt å forklare Jesu person uten å ville gå inn på hans guddom. En del av forskningen er en form for bortforklaring av den realitet at Jesus var Guds sønn, sann Gud og sant menneske. Tror man ikke det er det for så vidt ok, men da er man heller ikke kristen.

Snarere enn å forelegge noe oppsiktsvekkende nytt, trekker han frem et helt klassisk bilde av Jesus, som er den grunn Kirken bygger på. Selv om dette er en personlig bok og ikke har tyngden av et læredokument, er det klart at det har betydning at det er paven som sier det likevel.

Som oversetter, hva vil du fremheve ved denne boken?

– Det personlige preget. Det var dette som grep meg mest: at det er et så dypt personlig verk. Man kunne merke det gjennom teksten. Da Benedikt ble valgt til pave, hadde han allerede en stor produksjon bak seg, og ønsket å fortsette å skrive. Som pave har han også fått en sjelden talerstol til å presentere troen på Jesus Kristus som Gud og menneske. Med sin bok har han kunnet få dette frem, han har villet presentere denne Jesus-skikkelsen klart i lys av nyere tids bibelforskning.

Det er på en måte en debattbok, men med dypt personlig anliggende som også er oppbyggelig. Her er det både forskeren, den intellektuelle og vitenskapsmennesket som taler – men primært er det den troende. Alt Benedikt skriver og skrev før han ble pave er solid, men jeg har aldri lest en bok av ham som var så personlig som i denne.

Mer blogging, sier kardinal!

Data/blogg, Katolsk /

Benedikt XVIs høyre hånd i bispedømmet Roma, kardinal Camillo Ruini, uttrykte for noe få dager siden et håp om at ordnesmenn og -kvinner må utvide sin bruk av moderne informasjonsteknologi, og slik starte det han kaller et nytt apostolat – spesielt for å nå de unge. (Han tenker sikkert også på prester her, og nå starter jeg opp igjen bloggen etter en liten ferie.)

The 76-year-old prelate admitted, «I don’t understand the Internet, but especially young religious ought to enter blogs and correct the opinions of the youth, showing them the true Jesus.”

“The teaching emergency is central in Benedict XVI’s concerns,» the cardinal said. «For him, education in the faith coincides with service to society, because to form someone in the faith means to form the human person. «Simply giving motivations for living defeats nihilism and gives value to the human person, a value that is based on Christ himself, the fact that God became a man.»

The cardinal asserted that an educator’s testimony and content can matter more than pedagogical techniques. He called for catechists to be creative in finding occasions for promoting Benedict XVI’s book, saying it shows the solidity of faith in the historical Jesus of the Gospels, and bases the identity of the Christian in a personal encounter with Jesus Christ.

Cardinal Ruini said that in Catholic schools, «the religious can witness to Christ in all their lessons, in the sciences, in history and even in Italian literature, in an inseparable union of faith and culture. Your creativity ought to find new techniques for the vocational challenge, which ought to develop in step with society.»

Les mer om dette HER – og HER er en annen artikkel om å evangelisere i en digital verden.

Kort hilsen fra KRETA

Generelt /

Jeg har nå vært fem dager på Kreta, og bl.a. sett kirken bygget til ære for den hellige Titus (som var biskop her) og gravene til de «hagioi deka» (de ti første martyrene her på Kreta), pluss Knossos og andre minnesmerker som er ca 3500 år gamle, bada i ca 20 graders vann på sørkysten etc. I natt tar vi båt til Aten og så er vi snart i Norge igjen.

Les gjerne de tidligere innleggene på denne bloggen

Generelt /

Det blir en del roligere på denne bloggen ei stund framover, bl.a. siden jeg skal ha noen feriedager. Bruk gjerne søkfunksjonen (FINN) som fins her, eller se i oversikten over tidligere måneder (nederst) – begge deler finner man i venstre marg. Det fins en del interessante ting på bloggen, og man trenger ikke bare lese nyheter.

Prester lærer seg å synge messen

Liturgi /

På denne posten fortelles det om det kurs i USA der prester lærer å synge messen. Det gjør man som oftest i Norge, og der synges messens fast ledd også ganske ofte på latin eller på andre noenlunde akseptable melodier – selv om vi bør komme lenger mht å synge introitus, graduale etc.

Slik er det ofte ikke i andre land, slik følgende bekrivelse vitner om:
Their parishes have no established music programs of any quality. There is a piano player who tends to lead what music program they do have, and he or she is wedded to contemporary Christian music. Those who sing can’t read music. There is an organ but it is either unused or played poorly. There is no music library beyond the standard GIA/OCP material. There is no children’s choir apart from the annual Christmas screamfest.

There are two or three people who can sing, no one has sung a note of chant. Most people are interested in chant but have no idea where to begin. Meanwhile, there is a hardcore that is fanatically attached to music of the 1970s and fears even the slightest hint of solemnity, warning darkly that the new priest is going to take the parish into a new Dark Age.

There are no liturgical materials available in the parish. The vessels are glass or pottery, everything else having been tossed out. So there is no monstrance, no patens, and the tabernacle is buried somewhere where it can’t be seen. The available vestments are unworthy.

Then there is the belief infrastructure of the parish. People are out of the habit of confession, daily Mass, and spiritual reading. For the most part, people cannot defend the faith and are largely clueless about what the liturgy is intended beyond the need to gather Christians together for fellowship.

Man kan på slike steder starte en helbredelse ved at prestene begynner å synge messe. Les mer om dette på lenken over.

Pave Benedikt har i det siste gjort mye for styrke tradisjonell kirkemusikk og liturgi

Liturgi /

Sandro Magister på www.chiesa skriver svært interessant om at pave Benedikt har en plan for å få tradisjonell lirurgi og musikk sterkere tilbake i Den katolske kirke. Her er noe av det han nevner:

In the span of just a few days, a series of events have unfolded at the Vatican which, taken all together, foretell new provisions – at the pope’s behest – to foster the rebirth of great sacred music.

[1st] The first of these events took place on Monday, October 8. On that morning, Benedict XVI held an audience with the «chapter» of Saint Peter’s basilica. … The pope reminded them that «it is necessary that, beside the tomb of Peter, there be a stable community of prayer to guarantee continuity with tradition.»

[2nd] The second event took place on Wednesday, October 10, again in Saint Peter’s Basilica. The orchestra and choir of Humboldt Universität in Berlin, conducted by Constantin Alex, performed the Mass «Tu es Petrus,» composed in honor of Joseph Ratzinger’s eightieth birthday by the German musician Wolfgang Seifein, who was present at the organ. … Make no mistake: this was not a concert, but a real Mass. …

Pave Benedikt har i det siste gjort mye for styrke tradisjonell kirkemusikk og liturgiLes mer »

www.katolsk.no har problemer i dag

Data/blogg /

I natt «døde» en datamaskin i den katolske bispegården i Oslo, og resultatet har blitt at nettsidene ikke virker og at alle med e-post på adressen …@katolsk.no heller ikke får sin post. Reparasjoner har pågått hele dagen, men det er visstnok hardwareproblemer; maskinen må bygges helt eller delvis opp på nytt igjen, og det tar litt tid. (For å sende mail til meg, kan man bruke ‘Send melding’ på dennen bloggen som en nødløsning.)

OPPDATERING:
Websidene kom opp torsdag ettermiddag (18/10), og eposten ser ut til å være helt på plass nå, fredag kl 14.

Hvordan skal man best uttrykke sine meninger og frustrasjoner i teologiske debatter?

Katolsk /

I en post her på bloggen er det nå en ganske interessant debatt om Hvordan man skal som katolikk skal uttrykke seg når man er uenig – jeg er enig i at noen kommentarer har vært for bastante. Og er det nå slik at det blåser en noe mer konservativ vind over Kirken, som får betydning for hvem som føler at de nå kan være med på å forme Kirken i åra framover? Her er jeg ikke enig i at den konservative dreiningen har vært så veldig sterk. Kanskje er forandringen ytre sett tydelig nok, men de bakenforliggende teologiske prinsippene beveger seg bare svakt i konservativ retning, etter mitt syn.

Her er noen av synspunktene som er blitt skrevet de siste dagene:

«Det er noe med det totale fravære av ydmykhet sammen med en selvforherligelse: “vi alene har forstått alt og har rett” som jeg opplever som svært ubehagelig og sikkert krenkende for mange, i flere innlegg. Jeg håper få kristen fra andre leire ser hvordan katolikker behandler hverandre i denne bloggen. Skulle ønske dere kunne slutte med denne tonen, bli saklige, respektere at folk har forskjelling veier fram til målet og forskjellige måter å uttrykke seg på.»

«Om noen hevder noe som er mot Kirkens lære, er det helt ok å henvise til denne læren og si at “du tar feil.” Da er det ikke meg eller NN som sier noe og er “hovmodige”, men Kirken som sier noe om emnet. Vi bare refererer til det.»

«Jeg har over litt tid nå lest forskjellige av kommentarene til sakene som er lagt ut på denne bloggen, og det har gjort meg trist å registrere de gjennomgående holdningene som noen gir uttrykk for.»

«Til det med de uforsonlige innleggene. Ja, noen har antatt en til tider nesten komiske besserwisser holdninger. Mine egne inklusive går jeg ut fra. Problemet er vel at noen av oss rett og slett ikke har fått kommet til orde de siste 20 år. Det blir mye oppdemmet aggresjon og frustrasjon av sånt.»

Naturretten er garantist for sann menneskelig frihet – sier pave Benedikt

Teologi /

Danske Katolsk Orientering gjengir deler av en tale pave Benedikt holdt 5. oktober for medlemmene av Den Internasjonale Teologiske Kommission. Der tok han opp den forvirringa som moderne sekulære samfunn befinner seg i, og analyserer denne slik:

Paven kritiserede den moderne retspositivisme, som grundlæggende går ud fra, at lovgivningen bør udformes i overensstemmelse med den til enhver tid herskende ideologi, en tankegang, tilføjede han, som synes at indtage en dominerende stilling i moderne retsfilosofi. Hermed risikerer lovgivningen udelukkende at blive et udtryk for, hvad samfundet, dvs. et flertal af borgerne på et givet tidspunkt opfatter som rigtigt eller forkert.

Dette resulterer igen i, at lovgiverne ikke længere lader sig lede af, hvad der er godt og retfærdigt, men derimod som udgangspunkt søger at imødekomme forskellige interesse­grupper, hvorved de samtidig befæster deres egen magtposition.

Til grund for denne tendens, sagde paven, ligger den moderne moralrelativisme, …

Naturretten er garantist for sann menneskelig frihet – sier pave BenediktLes mer »

Ny minnedag for Helligolav – feiret i dag for første gang

Liturgi /

Biskop Eidsvig etablerte sist uke en ny minnedag for Den katolsk kirke i Norge; minnedagen for Olav den Helliges omvendelse. Og jeg selv og mange andre feiret denne dagen for første gang i dag. Slik leser vi om Olav, i p. Olav Müllers velkjente Olavs-biografi:


«[Helgenkongen] fikk seg fortalt at Hvitekrist levde sitt usynlige liv videre i et svært så synlig samfunn, som ble kalt den katolske kirke. [Han forstod også] at de som tilhørte denne kirken, ivret for å bringe kristentroen videre til hedenske land. Han fikk høre at den største høvding i Kristi hær var paven i Roma. Hans ombudsmenn rundt omkring i landene var biskopene og prestene. Gjennom sakramenter og forkynnelse skulle de verve nye krigere til Kristi hær. Den ville Olav nå også tilhøre.»

Olavs omvendelse var en omvendelse som dypt og inderlig tok misjonsbefalingens oppfordring om å gi troen videre på alvor. Omvendelse og dåp i den kristne tro skal ikke lede oss inn i oss selv, men føre oss ut i verden, hver i henhold til sitt liv og kall, og la alle mennesker få høre det glade budskap, nemlig at Herren er oppstanden. Olavs omvendelse viser vei, og lesningene i minnedagsmessen peker mot dette. Den første lesning understreker de troendes kamp for evangeliets utbredelse og Guds hjelp i dette, og misjonsbefalingen leses som Evangelium for å minne oss om hele Kirkens ansvar for å «gjøre alle folkeslag til disipler».

HER ER DAGENS TEKSTER OG BØNNER.

Diskusjonen om evolusjon eller skapelse fortsetter

Generelt /

Vårt Land skriver i dag at «Det europeiske råd (som møtes fire ganger årlig, og dets oppgave er å fastsette kursen for Den europeiske union) advarte parlamentarikerne som sitter i Europarådet, mot konsekvensene av å ikke skille tydeligere mellom religion og vitenskap i skolen, og ba EUs 47 medlemsnasjoner om å: 1) Å bestemt motsette seg undervisning i kreasjonisme som en vitenskapelig disiplin på lik linje med evolusjonsteorien. og 2) Å forhindre at kreasjonismeideer presenteres i andre fag enn religion. Men tidligere i år hadde Europarådets komite for kultur, vitenskap og utdanning avvist en rapport som sa at kreasjonisme var en trussel mot menneskets frihet, og derfor måtte slås ned på.»

Diskusjoner om skapelse eller evolusjon blir ofte ganske intense (og usaklige), derfor kan det vært nyttig å lese en artikkel av kardinal Avery Dulles i First Things, der han ser på saken på en svært balansert måte, og ut fra et katolsk perspektiv.

… In a widely noticed message on evolution to the Pontifical Academy of Sciences, sent on October 22, 1996, John Paul II noted that, while there are several theories of evolution, the fact of the evolution of the human body from lower forms of life is “more than a hypothesis.” But human life, he insisted, was separated from all that is less than human by an “ontological difference.” The spiritual soul, said the pope, does not simply emerge from the forces of living matter nor is it a mere epiphenomenon of matter. Faith enables us to affirm that the human soul is immediately created by God.

The pope was interpreted in some circles as having accepted the neo-Darwinian view that evolution is sufficiently explained by random mutations and natural selection (or “survival of the fittest”) without any kind of governing purpose or finality. Seeking to offset this misreading, Christoph Cardinal Schönborn, the archbishop of Vienna, published on July 7, 2005, an op-ed in the New York Times, in which he quoted a series of pronouncements of John Paul II to the contrary. For example, the pope declared at a General Audience of July 19, 1985: “The evolution of human beings, of which science seeks to determine the stages and discern the mechanism, presents an internal finality which arouses admiration. This finality, which directs beings in a direction for which they are not responsible, obliges one to suppose a Mind which is its inventor, its creator.” …

Diskusjonen om evolusjon eller skapelse fortsetterLes mer »

Messen er først og fremst Kirkens offentlige tilbedelse av den allmektige Gud

Liturgi, TLM /

Jeg har de siste månedene skrevet mye om messen på denne bloggen, og aller helst vil jeg fokusere på det mest sentrale i messen – slik overskrifta her sier. Den ytre formen man så bruker, velger man for å nå det sentrale, indre målet best mulig. Derfor er det viktig å studere og diskutere hvordan messen best kan feires – og her kommer den gamle messeforma inn, for å berike vår forståelse nå i det 21. århundre – selv om enkelte syns det blir vel mye strid og krangel når prester og legfolk ikke helt blir enige om hovedtrekk eller detaljer i messefeiringa.

Her er et utdrag fra en preken om messen, holdt sist søndag i USA:
First and foremost, the Mass is the Church’s public worship of Almighty God. Christ’s Sacrifice is made present upon the altar, we join ourselves to the Lord and what He has done for us, and this perfect Sacrifice is presented to God the Father, in the unity of the Holy Spirit.

The ceremonies of the Mass; all of the details, illustrate this on a variety of levels and in a number of different ways. Our Lord, at the Last Supper, gave us the essentials of the Mass, but never has the celebration of the Holy Eucharist in the Church meant trying to artificially recreate the Last Supper. God the Holy Spirit, over centuries and among different Catholic peoples and different Catholic cultures, has gently guided our public worship to take on a variety of forms.

LES MER HER.

Søndagens tekster: Gud gir oss hebredelse og frelse, og vi gir ham takk

Liturgi /

Første tekst i dagens messe er hanta fra: 2. Kongebok 5,14-17:
Så drog Na’aman ned til Jordan og dukket seg sju ganger i elven, slik gudsmannen hadde sagt. Da ble kroppen hans frisk igjen som kroppen til en liten gutt, og han ble ren. Så vendte han tilbake til gudsmannen med hele sitt følge. Da han kom dit, gikk han fram for profeten og sa: «Nå vet jeg at det ikke finnes noen Gud på hele jorden uten i Israel. Ta da imot en gave fra din tjener!» …

Evangeliet fortsetter det samme temaet, og evangelieverset er slik: Alleluja. Takk Gud under alle forhold. For det er hva Gud gjennom Kristus Jesus vil dere skal gjøre. Alleluja. Evangeliet fra Lukas 17,11-19 forteller om de ti spedalske som renses, men bare én kommer tilbake for å takke. Denne teksten spør oss om vi viser Gud (og mennesker) den rette takk når vi får hjelp:

På veien mot Jerusalem drog han gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han skulle gå inn i en landsby, kom ti spedalske imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, miskunn deg over oss!» Da han fikk se dem, sa han: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han priste Gud høylytt, kastet seg ned for Jesu føtter og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå hjem! Din tro har frelst deg.»

TILLEGG
I søndagens Angelus-tale sa pave Benedikt også følgende om evangelieteksten:
Jesus heals ten sick men of leprosy, an illness then considered an «impure contagion» that required a ritual purification (cf Lk 14:1-37). In truth, the leprosy that really plagues man and society is sin; the pride and selfishness that produce indifference, hate and violence in the human soul. This leprosy of the soul, that disfigures the face of humanity, can be cured by no one if not God, who is Love. Opening the heart to God, the person who turns himself around becomes healed internally of evil.

Nyhetsbrev fra Også vi er Kirken

Katolsk, Økumenikk /

Også vi er Kirken» har et nyhetsbrev som sendes både til abonnenter og til andre som de tror er interesserte (som oss prester). Jeg mottok nettopp nyhetsbrevet i elektronisk form, og sakser litt fra lederartikkelen:

Det er vel mange av dere som leser dette, som lik meg selv ble rystet og bedrøvet da norske medier gav oss ny informasjon fra Vatikanet. Og det var vel mange av oss som kom til å høre intervjuene i NRK P2 i den forbindelsen med OKB’s generalvikar Kirsebom og en av de progressive katolikkvennlige lutherske prestene. Vi kjente oss mest på linje med den siste.

At Vatikanet vektlegger at reformerte kirker uten apostolisk suksesjon, ikke er Kirker, men kanskje kirkesamfunn, og prestene der ikke egentlige prester, gjorde meg mer bedrøvet. Men heller ikke dette er en tilbakegang til en hovmodig tanke, som ble utryddet gjennom Det annet Vatikankonsil. Dette er en gammel holdning, en del av Kirkens tradisjon. Vi, og våre protestantiske venner, har drømt oss bort og håpet at Kirken hadde kommet noen skritt videre. Mange av oss i ”Også vi er Kirken” tror at for Kristus er det viktigere at vi viser verden hvem Han er, ved vår gjensidige kjærlighet, og ved å rydde vekk alle hindringer for at hans flokk skal framstå som Ett, enn å holde fast ved den apostoliske suksesjon. Men vi vil for alt i verden ikke miste på klokskapen og inderligheten som preger så mange av våre presters virke qua prester! …

Nyhetsbrev fra Også vi er KirkenLes mer »

Moderate muslimer svarer på pavens tale i Regensburg i fjor

Katolsk /

Verdensfreden avhenger av bedre dialog mellom kristne og muslimer, skriver 138 toneangivende muslimske ledere i et åpent brev til Paven og en rekke andre internasjonale kirkeledere.

I et oppsiktsvekkende brev til Pave Benedikt XVI og ledere i en rekke kirkesamfunn, ber 138 av de mest innflytelsesrike muslimske lederne i verden om fred og samarbeid mellom verdens to største religioner. De viser til at de to budene om å elske Gud og sin neste er likelydende for de to religionene, og danner en plattform for fredelig samhandling.

Dette kan vi lese i Vårt Land, og det katolske nettstedet www.chiesa ser på brevet som en direkte respons på pave Benedikts (kontroversielle) foredrag i Regensburg i fjor. Foredraget har resultert i to brev fra muslimer, skriver de:

The first letter supported positions clearly in favor of the freedom to profess one’s faith «without restrictions.» It asserted the rational consistency of Islam, while maintaining the absolute transcendence of God.

It decisively restated the limitations placed by Islamic doctrine upon recourse to war and the use of violence, condemning the «utopian dreams in which the end justifies the means.» And it concluded by expressing hope for a relationship between Islam and Christianity founded upon love of God and neighbor, the «two great commandments» recalled by Jesus in Mark 12:29-31.

The second letter picks up precisely where the first one left off, and builds upon its conclusion. The commandments of love of God and neighbor – found in both the Qur’an and the Bible – are the «common word» that offers to the encounter between Islam and Christianity «the most solid theological foundation possible.»

The text of the letter was discussed and refined last September, at a meeting held in Jordan at the Royal Aal al-Bayt Institute for Islamic Thought, sponsored by King Abdullah II. It is the conviction of the promoters that, before this letter, «Muslims have never offered the Christian world such a strong consensus proposal.»

En forkortet versjon av brevet kan leses her.

Sognepresten har avvist ønsket om at den gamle messen skal feires

TLM /

Jeg skrev for en måneds tid siden om en god søknad som var sendt til en sogneprest i København, om den gamle messen kunne feires i hans sognekirke. Det var en god søknad, skrev jeg, siden den oppfylte alle krav i pavens motu proprio. Men nå fikk jeg en mail som sier:

«Det utrolige er hændt. På www.tridentinsk.suite.dk kan man erfare, at sognepræsten i Jesu Hjerte kirke har afvist en anmodning fra 40 katolikker om fejring af den ekstraordinære Messe i samme kirke – i åbenlys strid med Motu Propriet. Her er brevet, kopieret fra hjemmesiden (hvor man også kan se, hvad der svares på):

”Kære Carsten og Michael,

Menighedsrådet har på sit møde den 29. september d.å. drøftet jeres anmodning om søndagsmessefejring (og på helligdagene) efter den ekstraordinære form i Jesu Hjerte Kirke. Efter en indgående drøftelse besluttede menighedsrådet at man ikke ville imødekomme anmodningen.»

Les mer på lenken over.

Skroll til toppen