Prester lærer seg å synge messen

Liturgi /

På denne posten fortelles det om det kurs i USA der prester lærer å synge messen. Det gjør man som oftest i Norge, og der synges messens fast ledd også ganske ofte på latin eller på andre noenlunde akseptable melodier – selv om vi bør komme lenger mht å synge introitus, graduale etc.

Slik er det ofte ikke i andre land, slik følgende bekrivelse vitner om:
Their parishes have no established music programs of any quality. There is a piano player who tends to lead what music program they do have, and he or she is wedded to contemporary Christian music. Those who sing can’t read music. There is an organ but it is either unused or played poorly. There is no music library beyond the standard GIA/OCP material. There is no children’s choir apart from the annual Christmas screamfest.

There are two or three people who can sing, no one has sung a note of chant. Most people are interested in chant but have no idea where to begin. Meanwhile, there is a hardcore that is fanatically attached to music of the 1970s and fears even the slightest hint of solemnity, warning darkly that the new priest is going to take the parish into a new Dark Age.

There are no liturgical materials available in the parish. The vessels are glass or pottery, everything else having been tossed out. So there is no monstrance, no patens, and the tabernacle is buried somewhere where it can’t be seen. The available vestments are unworthy.

Then there is the belief infrastructure of the parish. People are out of the habit of confession, daily Mass, and spiritual reading. For the most part, people cannot defend the faith and are largely clueless about what the liturgy is intended beyond the need to gather Christians together for fellowship.

Man kan på slike steder starte en helbredelse ved at prestene begynner å synge messe. Les mer om dette på lenken over.

Pave Benedikt har i det siste gjort mye for styrke tradisjonell kirkemusikk og liturgi

Liturgi /

Sandro Magister på www.chiesa skriver svært interessant om at pave Benedikt har en plan for å få tradisjonell lirurgi og musikk sterkere tilbake i Den katolske kirke. Her er noe av det han nevner:

In the span of just a few days, a series of events have unfolded at the Vatican which, taken all together, foretell new provisions – at the pope’s behest – to foster the rebirth of great sacred music.

[1st] The first of these events took place on Monday, October 8. On that morning, Benedict XVI held an audience with the «chapter» of Saint Peter’s basilica. … The pope reminded them that «it is necessary that, beside the tomb of Peter, there be a stable community of prayer to guarantee continuity with tradition.»

[2nd] The second event took place on Wednesday, October 10, again in Saint Peter’s Basilica. The orchestra and choir of Humboldt Universität in Berlin, conducted by Constantin Alex, performed the Mass «Tu es Petrus,» composed in honor of Joseph Ratzinger’s eightieth birthday by the German musician Wolfgang Seifein, who was present at the organ. … Make no mistake: this was not a concert, but a real Mass. …

Pave Benedikt har i det siste gjort mye for styrke tradisjonell kirkemusikk og liturgiLes mer »

www.katolsk.no har problemer i dag

Data/blogg /

I natt «døde» en datamaskin i den katolske bispegården i Oslo, og resultatet har blitt at nettsidene ikke virker og at alle med e-post på adressen …@katolsk.no heller ikke får sin post. Reparasjoner har pågått hele dagen, men det er visstnok hardwareproblemer; maskinen må bygges helt eller delvis opp på nytt igjen, og det tar litt tid. (For å sende mail til meg, kan man bruke ‘Send melding’ på dennen bloggen som en nødløsning.)

OPPDATERING:
Websidene kom opp torsdag ettermiddag (18/10), og eposten ser ut til å være helt på plass nå, fredag kl 14.

Hvordan skal man best uttrykke sine meninger og frustrasjoner i teologiske debatter?

Katolsk /

I en post her på bloggen er det nå en ganske interessant debatt om Hvordan man skal som katolikk skal uttrykke seg når man er uenig – jeg er enig i at noen kommentarer har vært for bastante. Og er det nå slik at det blåser en noe mer konservativ vind over Kirken, som får betydning for hvem som føler at de nå kan være med på å forme Kirken i åra framover? Her er jeg ikke enig i at den konservative dreiningen har vært så veldig sterk. Kanskje er forandringen ytre sett tydelig nok, men de bakenforliggende teologiske prinsippene beveger seg bare svakt i konservativ retning, etter mitt syn.

Her er noen av synspunktene som er blitt skrevet de siste dagene:

«Det er noe med det totale fravære av ydmykhet sammen med en selvforherligelse: “vi alene har forstått alt og har rett” som jeg opplever som svært ubehagelig og sikkert krenkende for mange, i flere innlegg. Jeg håper få kristen fra andre leire ser hvordan katolikker behandler hverandre i denne bloggen. Skulle ønske dere kunne slutte med denne tonen, bli saklige, respektere at folk har forskjelling veier fram til målet og forskjellige måter å uttrykke seg på.»

«Om noen hevder noe som er mot Kirkens lære, er det helt ok å henvise til denne læren og si at “du tar feil.” Da er det ikke meg eller NN som sier noe og er “hovmodige”, men Kirken som sier noe om emnet. Vi bare refererer til det.»

«Jeg har over litt tid nå lest forskjellige av kommentarene til sakene som er lagt ut på denne bloggen, og det har gjort meg trist å registrere de gjennomgående holdningene som noen gir uttrykk for.»

«Til det med de uforsonlige innleggene. Ja, noen har antatt en til tider nesten komiske besserwisser holdninger. Mine egne inklusive går jeg ut fra. Problemet er vel at noen av oss rett og slett ikke har fått kommet til orde de siste 20 år. Det blir mye oppdemmet aggresjon og frustrasjon av sånt.»

Naturretten er garantist for sann menneskelig frihet – sier pave Benedikt

Teologi /

Danske Katolsk Orientering gjengir deler av en tale pave Benedikt holdt 5. oktober for medlemmene av Den Internasjonale Teologiske Kommission. Der tok han opp den forvirringa som moderne sekulære samfunn befinner seg i, og analyserer denne slik:

Paven kritiserede den moderne retspositivisme, som grundlæggende går ud fra, at lovgivningen bør udformes i overensstemmelse med den til enhver tid herskende ideologi, en tankegang, tilføjede han, som synes at indtage en dominerende stilling i moderne retsfilosofi. Hermed risikerer lovgivningen udelukkende at blive et udtryk for, hvad samfundet, dvs. et flertal af borgerne på et givet tidspunkt opfatter som rigtigt eller forkert.

Dette resulterer igen i, at lovgiverne ikke længere lader sig lede af, hvad der er godt og retfærdigt, men derimod som udgangspunkt søger at imødekomme forskellige interesse­grupper, hvorved de samtidig befæster deres egen magtposition.

Til grund for denne tendens, sagde paven, ligger den moderne moralrelativisme, …

Naturretten er garantist for sann menneskelig frihet – sier pave BenediktLes mer »

Ny minnedag for Helligolav – feiret i dag for første gang

Liturgi /

Biskop Eidsvig etablerte sist uke en ny minnedag for Den katolsk kirke i Norge; minnedagen for Olav den Helliges omvendelse. Og jeg selv og mange andre feiret denne dagen for første gang i dag. Slik leser vi om Olav, i p. Olav Müllers velkjente Olavs-biografi:


«[Helgenkongen] fikk seg fortalt at Hvitekrist levde sitt usynlige liv videre i et svært så synlig samfunn, som ble kalt den katolske kirke. [Han forstod også] at de som tilhørte denne kirken, ivret for å bringe kristentroen videre til hedenske land. Han fikk høre at den største høvding i Kristi hær var paven i Roma. Hans ombudsmenn rundt omkring i landene var biskopene og prestene. Gjennom sakramenter og forkynnelse skulle de verve nye krigere til Kristi hær. Den ville Olav nå også tilhøre.»

Olavs omvendelse var en omvendelse som dypt og inderlig tok misjonsbefalingens oppfordring om å gi troen videre på alvor. Omvendelse og dåp i den kristne tro skal ikke lede oss inn i oss selv, men føre oss ut i verden, hver i henhold til sitt liv og kall, og la alle mennesker få høre det glade budskap, nemlig at Herren er oppstanden. Olavs omvendelse viser vei, og lesningene i minnedagsmessen peker mot dette. Den første lesning understreker de troendes kamp for evangeliets utbredelse og Guds hjelp i dette, og misjonsbefalingen leses som Evangelium for å minne oss om hele Kirkens ansvar for å «gjøre alle folkeslag til disipler».

HER ER DAGENS TEKSTER OG BØNNER.

Diskusjonen om evolusjon eller skapelse fortsetter

Generelt /

Vårt Land skriver i dag at «Det europeiske råd (som møtes fire ganger årlig, og dets oppgave er å fastsette kursen for Den europeiske union) advarte parlamentarikerne som sitter i Europarådet, mot konsekvensene av å ikke skille tydeligere mellom religion og vitenskap i skolen, og ba EUs 47 medlemsnasjoner om å: 1) Å bestemt motsette seg undervisning i kreasjonisme som en vitenskapelig disiplin på lik linje med evolusjonsteorien. og 2) Å forhindre at kreasjonismeideer presenteres i andre fag enn religion. Men tidligere i år hadde Europarådets komite for kultur, vitenskap og utdanning avvist en rapport som sa at kreasjonisme var en trussel mot menneskets frihet, og derfor måtte slås ned på.»

Diskusjoner om skapelse eller evolusjon blir ofte ganske intense (og usaklige), derfor kan det vært nyttig å lese en artikkel av kardinal Avery Dulles i First Things, der han ser på saken på en svært balansert måte, og ut fra et katolsk perspektiv.

… In a widely noticed message on evolution to the Pontifical Academy of Sciences, sent on October 22, 1996, John Paul II noted that, while there are several theories of evolution, the fact of the evolution of the human body from lower forms of life is “more than a hypothesis.” But human life, he insisted, was separated from all that is less than human by an “ontological difference.” The spiritual soul, said the pope, does not simply emerge from the forces of living matter nor is it a mere epiphenomenon of matter. Faith enables us to affirm that the human soul is immediately created by God.

The pope was interpreted in some circles as having accepted the neo-Darwinian view that evolution is sufficiently explained by random mutations and natural selection (or “survival of the fittest”) without any kind of governing purpose or finality. Seeking to offset this misreading, Christoph Cardinal Schönborn, the archbishop of Vienna, published on July 7, 2005, an op-ed in the New York Times, in which he quoted a series of pronouncements of John Paul II to the contrary. For example, the pope declared at a General Audience of July 19, 1985: “The evolution of human beings, of which science seeks to determine the stages and discern the mechanism, presents an internal finality which arouses admiration. This finality, which directs beings in a direction for which they are not responsible, obliges one to suppose a Mind which is its inventor, its creator.” …

Diskusjonen om evolusjon eller skapelse fortsetterLes mer »

Messen er først og fremst Kirkens offentlige tilbedelse av den allmektige Gud

Liturgi, TLM /

Jeg har de siste månedene skrevet mye om messen på denne bloggen, og aller helst vil jeg fokusere på det mest sentrale i messen – slik overskrifta her sier. Den ytre formen man så bruker, velger man for å nå det sentrale, indre målet best mulig. Derfor er det viktig å studere og diskutere hvordan messen best kan feires – og her kommer den gamle messeforma inn, for å berike vår forståelse nå i det 21. århundre – selv om enkelte syns det blir vel mye strid og krangel når prester og legfolk ikke helt blir enige om hovedtrekk eller detaljer i messefeiringa.

Her er et utdrag fra en preken om messen, holdt sist søndag i USA:
First and foremost, the Mass is the Church’s public worship of Almighty God. Christ’s Sacrifice is made present upon the altar, we join ourselves to the Lord and what He has done for us, and this perfect Sacrifice is presented to God the Father, in the unity of the Holy Spirit.

The ceremonies of the Mass; all of the details, illustrate this on a variety of levels and in a number of different ways. Our Lord, at the Last Supper, gave us the essentials of the Mass, but never has the celebration of the Holy Eucharist in the Church meant trying to artificially recreate the Last Supper. God the Holy Spirit, over centuries and among different Catholic peoples and different Catholic cultures, has gently guided our public worship to take on a variety of forms.

LES MER HER.

Søndagens tekster: Gud gir oss hebredelse og frelse, og vi gir ham takk

Liturgi /

Første tekst i dagens messe er hanta fra: 2. Kongebok 5,14-17:
Så drog Na’aman ned til Jordan og dukket seg sju ganger i elven, slik gudsmannen hadde sagt. Da ble kroppen hans frisk igjen som kroppen til en liten gutt, og han ble ren. Så vendte han tilbake til gudsmannen med hele sitt følge. Da han kom dit, gikk han fram for profeten og sa: «Nå vet jeg at det ikke finnes noen Gud på hele jorden uten i Israel. Ta da imot en gave fra din tjener!» …

Evangeliet fortsetter det samme temaet, og evangelieverset er slik: Alleluja. Takk Gud under alle forhold. For det er hva Gud gjennom Kristus Jesus vil dere skal gjøre. Alleluja. Evangeliet fra Lukas 17,11-19 forteller om de ti spedalske som renses, men bare én kommer tilbake for å takke. Denne teksten spør oss om vi viser Gud (og mennesker) den rette takk når vi får hjelp:

På veien mot Jerusalem drog han gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han skulle gå inn i en landsby, kom ti spedalske imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, miskunn deg over oss!» Da han fikk se dem, sa han: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han priste Gud høylytt, kastet seg ned for Jesu føtter og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå hjem! Din tro har frelst deg.»

TILLEGG
I søndagens Angelus-tale sa pave Benedikt også følgende om evangelieteksten:
Jesus heals ten sick men of leprosy, an illness then considered an «impure contagion» that required a ritual purification (cf Lk 14:1-37). In truth, the leprosy that really plagues man and society is sin; the pride and selfishness that produce indifference, hate and violence in the human soul. This leprosy of the soul, that disfigures the face of humanity, can be cured by no one if not God, who is Love. Opening the heart to God, the person who turns himself around becomes healed internally of evil.

Nyhetsbrev fra Også vi er Kirken

Katolsk, Økumenikk /

Også vi er Kirken» har et nyhetsbrev som sendes både til abonnenter og til andre som de tror er interesserte (som oss prester). Jeg mottok nettopp nyhetsbrevet i elektronisk form, og sakser litt fra lederartikkelen:

Det er vel mange av dere som leser dette, som lik meg selv ble rystet og bedrøvet da norske medier gav oss ny informasjon fra Vatikanet. Og det var vel mange av oss som kom til å høre intervjuene i NRK P2 i den forbindelsen med OKB’s generalvikar Kirsebom og en av de progressive katolikkvennlige lutherske prestene. Vi kjente oss mest på linje med den siste.

At Vatikanet vektlegger at reformerte kirker uten apostolisk suksesjon, ikke er Kirker, men kanskje kirkesamfunn, og prestene der ikke egentlige prester, gjorde meg mer bedrøvet. Men heller ikke dette er en tilbakegang til en hovmodig tanke, som ble utryddet gjennom Det annet Vatikankonsil. Dette er en gammel holdning, en del av Kirkens tradisjon. Vi, og våre protestantiske venner, har drømt oss bort og håpet at Kirken hadde kommet noen skritt videre. Mange av oss i ”Også vi er Kirken” tror at for Kristus er det viktigere at vi viser verden hvem Han er, ved vår gjensidige kjærlighet, og ved å rydde vekk alle hindringer for at hans flokk skal framstå som Ett, enn å holde fast ved den apostoliske suksesjon. Men vi vil for alt i verden ikke miste på klokskapen og inderligheten som preger så mange av våre presters virke qua prester! …

Nyhetsbrev fra Også vi er KirkenLes mer »

Moderate muslimer svarer på pavens tale i Regensburg i fjor

Katolsk /

Verdensfreden avhenger av bedre dialog mellom kristne og muslimer, skriver 138 toneangivende muslimske ledere i et åpent brev til Paven og en rekke andre internasjonale kirkeledere.

I et oppsiktsvekkende brev til Pave Benedikt XVI og ledere i en rekke kirkesamfunn, ber 138 av de mest innflytelsesrike muslimske lederne i verden om fred og samarbeid mellom verdens to største religioner. De viser til at de to budene om å elske Gud og sin neste er likelydende for de to religionene, og danner en plattform for fredelig samhandling.

Dette kan vi lese i Vårt Land, og det katolske nettstedet www.chiesa ser på brevet som en direkte respons på pave Benedikts (kontroversielle) foredrag i Regensburg i fjor. Foredraget har resultert i to brev fra muslimer, skriver de:

The first letter supported positions clearly in favor of the freedom to profess one’s faith «without restrictions.» It asserted the rational consistency of Islam, while maintaining the absolute transcendence of God.

It decisively restated the limitations placed by Islamic doctrine upon recourse to war and the use of violence, condemning the «utopian dreams in which the end justifies the means.» And it concluded by expressing hope for a relationship between Islam and Christianity founded upon love of God and neighbor, the «two great commandments» recalled by Jesus in Mark 12:29-31.

The second letter picks up precisely where the first one left off, and builds upon its conclusion. The commandments of love of God and neighbor – found in both the Qur’an and the Bible – are the «common word» that offers to the encounter between Islam and Christianity «the most solid theological foundation possible.»

The text of the letter was discussed and refined last September, at a meeting held in Jordan at the Royal Aal al-Bayt Institute for Islamic Thought, sponsored by King Abdullah II. It is the conviction of the promoters that, before this letter, «Muslims have never offered the Christian world such a strong consensus proposal.»

En forkortet versjon av brevet kan leses her.

Sognepresten har avvist ønsket om at den gamle messen skal feires

TLM /

Jeg skrev for en måneds tid siden om en god søknad som var sendt til en sogneprest i København, om den gamle messen kunne feires i hans sognekirke. Det var en god søknad, skrev jeg, siden den oppfylte alle krav i pavens motu proprio. Men nå fikk jeg en mail som sier:

«Det utrolige er hændt. På www.tridentinsk.suite.dk kan man erfare, at sognepræsten i Jesu Hjerte kirke har afvist en anmodning fra 40 katolikker om fejring af den ekstraordinære Messe i samme kirke – i åbenlys strid med Motu Propriet. Her er brevet, kopieret fra hjemmesiden (hvor man også kan se, hvad der svares på):

”Kære Carsten og Michael,

Menighedsrådet har på sit møde den 29. september d.å. drøftet jeres anmodning om søndagsmessefejring (og på helligdagene) efter den ekstraordinære form i Jesu Hjerte Kirke. Efter en indgående drøftelse besluttede menighedsrådet at man ikke ville imødekomme anmodningen.»

Les mer på lenken over.

Den finske biskopen har gitt ut regler for feiring av den gamle messen – Father Z. er ikke fornøyd

TLM /

Biskopen av Helsingfors, Józef Wróbel SCJ, har skrevet et brev om den gamle og den nye messen, og mange regler for hvordan den kan feires. Se Father Z.’s kommentarer; han er ikke særlig fornøyd:

The renewed Roman liturgy—and especially the rite of Holy Mass—was not any sort of an expression of modernism in the church. [But it was an expression of the Church’s move to accomodate or adapt to the «modern world», right?] According to the decisions of the Second Vatican Council, the new liturgy was implemented with the permission of Pope Paul VI, so that the faithful could completely and actively participate in the liturgy and personally feel the sacrifice of Jesus Christ. [O my! This is simply dreadful. The implication is that before the so-called post-Conciliar «renewal» people could neither participate actively or «personally feel the sacrifice of Jesus». Absurd. This strikes me as betraying a rather simplistic idea of what «active participation» is.] The reason for the use of the vernacular is that the faithful can, above all, fully understand the liturgy as well as be personally united in Jesus Christ. [O brother. It’s getting worse and worse. First, you CAN’T «fully understand» Holy Mass. It is a mystery. The language won’t help you there. Secondly, does that «personally united» phrase smack just a little of the evangelical’s zeal for a personal relationship with Jesus approach? I think it is great that people sense themselves to be «personally united». How else are they going to be united? But this is simply strange.] In this way, the faithful unite the burden of their lives with Him, who sacrifices himself. In this way, the faithful may partake in the Eucharist more fruitfully. [Nonsense. Take a look at the Martyrologium Romanum and start counting the entries of blesseds and saints who were formed on the newer «renewed» liturgy. What were all those saints before the Council being nourished on? Chopped liver?]

Tradisjonell latinsk messe i Westminster Cathedral i London – den store domkirken var helt full

TLM /

I går ble det feira en tradisjonell latinsk høymesse, en votivmesse for Den hellige treenighet, ved høyalteret i Englands viktigste katolske domkirke, Westminster Cathedral. De har et kirkerom og sangere og musikere som få kan måle seg med. De geistliges klær var også helt eksepsjonelle i går, designet av AWN Pugin for kardinal Wiseman. Musikken var Mozarts Kroningsmesse.

LES MER OM DETTE HER.

Forholdet mellom messen og den liturgiske hymnetradisjonen er brutt

TLM /

Her er tredje del av p. Reidar Voiths innlegg i St. Olav tidsskrift om den gamle messen. Her viser han – ganske interessant – at det spesifikke katolske ble svekka da den katolske liturgiske tradisjonen ble (nesten helt) borte:

Liturgireformen betød også et brudd med den liturgiske hymnetradisjon. Dette bruddet var ikke tilsiktet, men en konsekvens av at man gikk bort fra latin som liturgisk språk. Det jeg tenker på er alle de hymner og antifoner som gikk ut av bruk, rett og slett fordi det ikke fantes gode oversettelser til folkespråkene. Selv om vi i vår egen tradisjon har klart å holde på mer av den liturgiske arven enn mange andre steder, betyr tapet av hymnene en utarming av liturgien. Heldigvis har vi fra våre lutherske venner mange gode salmer, men disse makter likevel ikke fullt å erstatte den funksjon hymnene hadde i den gamle messen, for disse fungerte så og si som “overskrifter” for de liturgiske handlinger. De var bibelske og beskrev hva som skjedde i liturgien.

Et talende eksempel er requiemmessen. I Den gamle messen ble introitus, inngangsverset sunget i begynnelsen av liturgien, og det lød: “Herre, gi dem den evige hvile, og la det evige lys skinne for dem. Deg, Gud, tilkommer lovsang på Sion, må løftet til deg bli oppfylt, du som lytter til bønnen. Til deg kommer alt kjød med sine synders verk…” Messen synges etter den 6. messe Graduale eller tractus lød som følger: “Herre, gi dem den evige hvile og la det evige lys skinne for dem – den rettferdige skal minnes til evig tid, ond tiend skal han ikke frykte” eller “Herre, løs alle de troendes sjeler fra dødens lenker. Og i din nåde gi dem hjelp, så de kan bli verdige til å slippe fra din vredes dom og glede seg over saligheten i det evige lys.” og den skrider så frem til den berømte sekvensen Dies irae: Denne lange sekvensen begynner litt trist med “Vredens” men ender med det løftefulle “Gud la dem blandt dine telles. Milde Jesus Herre god, gi de døde evig ro.” Til kommunionsverset synges Lux aeterna: “La det evige lys skinne for dem, Herre, hos dine hellige i evighet, for du er god.” Og i det kisten bæres ut av kirken: “Englene føre deg til paradiset, martyrene komme deg i møte og lede deg inn i den hellige by Jerusalem.” Disse hymnene og sekvensene målbærer hva en katolsk begravelse egentlig er: En forbønnsgudstjeneste hvor vi med hele Kirken bærer frem våre inderligste bønner for den avdødes frelse. Vi ber vitterlig om at Herren må se i nåde til avdøde, på tross av hans feiltrinn, svakhet og synd.

Har man flaks kan man finne norske salmer som dekker noenlunde, men ofte ser vi at salmene, tro mot sitt opphav i den lutherske kirke, fokuserer på et annet aspekt av troen enn hva som skjer i messen. Ved å ta opp arven fra den gamle messefeiringen vil vi kunne vinne tilbake en mer konsistent liturgi.

Søndagens tekster – om tro og lydighet

Liturgi /

Søndagens evangelium fra Lukas 17,5-10 lyder i sin helhet slik:
Apostlene sa til Herren: «Gi oss større tro.» Herren svarte: «Om dere hadde tro som et sennepsfrø, kunne dere si til dette morbærtreet: Rykk deg opp og slå rot i havet! Og det skulle lyde dere. Hvis en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han da si til ham når han kommer hjem fra markene: Kom nå og sett deg til bords? Nei, han vil si: Lag til kveldsmaten for meg, gjør deg så i stand og vart meg opp mens jeg spiser og drikker. Etterpå kan du selv få deg mat. Takker han tjeneren for at han gjorde det han fikk beskjed om? Nei! På samme måte med dere. Når dere har gjort alt det som er pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.»

Jeg har tenkt å snakke om tekstene rundt temaene tro og lydighet; den som virkelig tror har lett for å adlyde når Herren taler (og den som har svak/ingen tro har det tilsvarende vanskelig), og når vi opplever at Herren er trofast og følger opp sine løfter, da blir vår tro stadig sterkere.

Dagens tekster inneholder Bibelens sSalme 95 (94), som vi nesten hver dag bruker til åpning av tidebønnene. Det er ei sterk og tydelig salme som også fokuserer på å lytte til Herren (=tro) og å gjøre hans vilje:

Omkved: Lytt til Herrens røst i dag, forherd ikke deres hjerter.

Kom, la oss juble for Herren, rope av glede for Gud, vår frelser!
La oss tre frem for han åsyn med lovsang, synge hans pris med salmer.

Kom, la oss tilbe og kaste oss ned, knele for Herren, vår skapers åsyn.
For han er vår Gud. Vi er det folk han fører, den hjord han leder.

Lytt til hans røst i dag, forherd ikke deres hjerter, som på fristelsens dag i ørkenen,
da deres fedre satte meg på prøve, skjønt de hadde sett min gjerning.

LES ALLE DAGENS TEKSTER HER.

Messen antroposentrisk eller teosentrisk?

TLM /

Her er utdrag nummer to av P. Reidar Voiths artikkelen om den gamle messen i St. Olav tidsskrift. Her må man kanskje kegge til at også den nye messen også gjerne må feires «mot Gud»; det er ikke skrevet noe sted at man skal feire messen vendt mot folket. Slik skriver p. Reidar:

La oss se litt nærmere på hvorfor den tridentiske messen er verdifull for oss: Det første jeg vil anføre er at den tridentinske messen på en tydeligere måte viser oss det mysterium eukaristien er. Dette er nært forbundet med at denne messen feires “med ryggen til folket”, versus orientem. Sammenhengen er som følger: I den nye messen hvor presten, nesten uten unntak, feirer eukaristien vendt mot folket vil han uvergelig trekke oppmerksomheten mot seg selv. Folk og prest samles rundt alteret hvor Kristus gir seg selv i brød og vin. Vi samles rundt eukaristien, men vi kommer ikke forbi at det kreves en god porsjon konsentrasjon for ikke å fokusere på hverandre. Som mennesker hører det dessverre med til våre begrensinger at vi har lettere for å fokusere på det umiddelbare enn på mysteriet.

En bivirkning av messereformen er at den nye messen er antroposentrisk, altså menneskefokusert. Riktignok er det gudstjenestefeirende folk viktig, det er de som er kirken der hvor messen feires, men det er uhyre viktig at vi ikke blir oss selv nok. Man har heldigvis kommet over de verste utslagene av den slik menneskeorientert liturgi, men likefullt består hovedproblemet at en feiring versus populum gjør at vi lett fokuserer på presten som person.

Den tridentinske messeformen er klart theosentrisk, rettet mod Gud. Det anføres ofte en kritikk mot denne messeformen for at den er rigid, full av mulige bestemmelser om hvor celebranten skal stå, gå, holde hendene og så videre. Det kan meget vel være at man i sin tid var litt for ivrig i å regulere det meste, men det er samtidig viktig å ikke miste av syne det overordnede mål: I messen skal ikke celebranten trekke oppmerksomheten mot seg selv, men derimot hjelpe menigheten til å fokusere på det som skjer, nemlig messeofferet. Den tridentinske messeform hvor celebranten feirer versus orientem hjelper ham til å trekke seg tilbake som person til fordel for det embete han utfører.

Dette er et meget viktig moment i messefeiringen særlig i vår tid hvor vi er så veldig fokusert på det menneskelige. Jeg tror bestemt at det er et viktig budskap at Kirken fremhever det guddommelige på en tydeligere måte nettopp fordi vår samtid dyrker det menneskelige så overdrevent. Det er ikke meningen at messen skal være “up to date” med de skiftende tidsstrømninger. Messen skal fremheve den nåde Kristus gir oss i sakramentet, og den vil alltid være et glimt av evigheten som gjester oss i nuet.

Hva mistet vi da den gamle messen ble borte?

TLM /

P. Reidar Voith har også skrevet et stykke om den gamle latinske messen i siste nummer av St. Olav tidsskrift – mye mer positiv til denne tradisjonen enn Torbjørn Olsen. Her er litt av det han skriver (Jeg må legge til at jeg selv allerede har forandra måten jeg feirer den nye messen på en hel del, etter å ha studert den gamle messen et par måneder.):

Den tridentinske messe reformerte og videreførte den romerske tradisjon. I tridentinermessen finner vi trinnbønnen med asperges (eller vidi aquam) som er en videreføring av den antikke formessen. Vi kjenner igjen ordets liturgi som er nesten uforandret, dog med det unntak at gradualen nå blir etterfulgt av en nyinnsatt lesning. Prefasjonene var færre og den eukaristiske bønn var identisk med hva vi i dag kaller den eukaristisk bønn I.

Messefeiringen var for prestens del ledsaget av tallrike bønner han selv skulle be under messefeiringen. Disse begynte allerede i sakristiet med påkledningen. Målet med disse bønnene var å sikre at presten selv forble et bedende menneske under messen. Dette kan høres selvfølgelig og unødvendig ut, men det grunner i en dyp menneskelig innsikt – nemlig at vi også kun er svake mennesker – som alle andre. Forenklingen av liturgien fjernet forruten trinbønnen de fleste av disse personlige bønnene og resultatet ble deretter – vi er mer overlatt til oss selv. Jeg vil spørre om disse forenklingene brakte noe godt for oss.

Andre forenklinger har latt deler av liturgien henge i “løse luften”. Ett talende eksempel er incenseringen, berøkingen av alteret. Hvorfor berøker vi alteret? Ja, hvorfor bruker vi røkelse i det hele tatt? I den gamle messen var disse ledsaget av bønner som gav incenceringen en mening, ja en forklaring. Bønnene som ble brukt ved offertoriet, over vinen og brødet sier: “Herre la denne røkelse, velsignet av deg, stige opp mot deg, og din miskunn komme ned over oss.” Og når alteret berøkes: “Herre, la min bønn stige som røkelse opp for ditt åsyn, og mine hender løfte seg som et kveldsoffer. Sett vakt, Herre, for min munn og om mine lepper, så mitt hjerte ikke gir etter for det onde til stadig påskudd for synd.”

I dag må en til liturgiske lærebøker for å ha håp om å finne noen antydning om hvorfor røkelsen svinges. Resultatet av dette kjenner vi.

Hvor ‘koselig’ skal man våge å gjøre en messe?

Liturgi /

Da jeg så dette bildet, tenkte jeg på alle de gangene jeg har måttet kjempe mot at mine messer skal bli slik. Det er nemlig noen prester (og lekfolk) i Norge som syns at det er så fint når barna får komme opp til alteret til Fadervår og fredshilsen. Mine første år som prest kunne jeg ikke riktig slippe unna slike misforståtte forsøk, men nå sier jeg bare rett ut, at «slikt gjør jeg aldri.»

På nettsiden Catholic Church Conservation ligger det nå en hel rekke bilder av hvordan noen tror at messene fungerer godt hvis de blir helt platte, barnslige og koselige. Jeg tror det er en stor misforståelse.

Skroll til toppen