Jeg skrev for en måneds tid siden om en god søknad som var sendt til en sogneprest i København, om den gamle messen kunne feires i hans sognekirke. Det var en god søknad, skrev jeg, siden den oppfylte alle krav i pavens motu proprio. Men nå fikk jeg en mail som sier:

«Det utrolige er hændt. På www.tridentinsk.suite.dk kan man erfare, at sognepræsten i Jesu Hjerte kirke har afvist en anmodning fra 40 katolikker om fejring af den ekstraordinære Messe i samme kirke – i åbenlys strid med Motu Propriet. Her er brevet, kopieret fra hjemmesiden (hvor man også kan se, hvad der svares på):

Menighedsrådet har på sit møde den 29. september d.å. drøftet jeres anmodning om søndagsmessefejring (og på helligdagene) efter den ekstraordinære form i Jesu Hjerte Kirke. Efter en indgående drøftelse besluttede menighedsrådet at man ikke ville imødekomme anmodningen.»

Les mer på lenken over.

Biskopen av Helsingfors, Józef Wróbel SCJ, har skrevet et brev om den gamle og den nye messen, og mange regler for hvordan den kan feires. Se Father Z.’s kommentarer; han er ikke særlig fornøyd:

The renewed Roman liturgy—and especially the rite of Holy Mass—was not any sort of an expression of modernism in the church. [But it was an expression of the Church’s move to accomodate or adapt to the «modern world», right?] According to the decisions of the Second Vatican Council, the new liturgy was implemented with the permission of Pope Paul VI, so that the faithful could completely and actively participate in the liturgy and personally feel the sacrifice of Jesus Christ. [O my! This is simply dreadful. The implication is that before the so-called post-Conciliar «renewal» people could neither participate actively or «personally feel the sacrifice of Jesus». Absurd. This strikes me as betraying a rather simplistic idea of what «active participation» is.] The reason for the use of the vernacular is that the faithful can, above all, fully understand the liturgy as well as be personally united in Jesus Christ. [O brother. It’s getting worse and worse. First, you CAN’T «fully understand» Holy Mass. It is a mystery. The language won’t help you there. Secondly, does that «personally united» phrase smack just a little of the evangelical’s zeal for a personal relationship with Jesus approach? I think it is great that people sense themselves to be «personally united». How else are they going to be united? But this is simply strange.] In this way, the faithful unite the burden of their lives with Him, who sacrifices himself. In this way, the faithful may partake in the Eucharist more fruitfully. [Nonsense. Take a look at the Martyrologium Romanum and start counting the entries of blesseds and saints who were formed on the newer «renewed» liturgy. What were all those saints before the Council being nourished on? Chopped liver?]

I går ble det feira en tradisjonell latinsk høymesse, en votivmesse for Den hellige treenighet, ved høyalteret i Englands viktigste katolske domkirke, Westminster Cathedral. De har et kirkerom og sangere og musikere som få kan måle seg med. De geistliges klær var også helt eksepsjonelle i går, designet av AWN Pugin for kardinal Wiseman. Musikken var Mozarts Kroningsmesse.

LES MER OM DETTE HER.

Her er tredje del av p. Reidar Voiths innlegg i St. Olav tidsskrift om den gamle messen. Her viser han – ganske interessant – at det spesifikke katolske ble svekka da den katolske liturgiske tradisjonen ble (nesten helt) borte:

Liturgireformen betød også et brudd med den liturgiske hymnetradisjon. Dette bruddet var ikke tilsiktet, men en konsekvens av at man gikk bort fra latin som liturgisk språk. Det jeg tenker på er alle de hymner og antifoner som gikk ut av bruk, rett og slett fordi det ikke fantes gode oversettelser til folkespråkene. Selv om vi i vår egen tradisjon har klart å holde på mer av den liturgiske arven enn mange andre steder, betyr tapet av hymnene en utarming av liturgien. Heldigvis har vi fra våre lutherske venner mange gode salmer, men disse makter likevel ikke fullt å erstatte den funksjon hymnene hadde i den gamle messen, for disse fungerte så og si som “overskrifter” for de liturgiske handlinger. De var bibelske og beskrev hva som skjedde i liturgien.

Har man flaks kan man finne norske salmer som dekker noenlunde, men ofte ser vi at salmene, tro mot sitt opphav i den lutherske kirke, fokuserer på et annet aspekt av troen enn hva som skjer i messen. Ved å ta opp arven fra den gamle messefeiringen vil vi kunne vinne tilbake en mer konsistent liturgi.

Her er utdrag nummer to av P. Reidar Voiths artikkelen om den gamle messen i St. Olav tidsskrift. Her må man kanskje kegge til at også den nye messen også gjerne må feires «mot Gud»; det er ikke skrevet noe sted at man skal feire messen vendt mot folket. Slik skriver p. Reidar:

La oss se litt nærmere på hvorfor den tridentiske messen er verdifull for oss: Det første jeg vil anføre er at den tridentinske messen på en tydeligere måte viser oss det mysterium eukaristien er. Dette er nært forbundet med at denne messen feires “med ryggen til folket”, versus orientem. Sammenhengen er som følger: I den nye messen hvor presten, nesten uten unntak, feirer eukaristien vendt mot folket vil han uvergelig trekke oppmerksomheten mot seg selv. Folk og prest samles rundt alteret hvor Kristus gir seg selv i brød og vin. Vi samles rundt eukaristien, men vi kommer ikke forbi at det kreves en god porsjon konsentrasjon for ikke å fokusere på hverandre. Som mennesker hører det dessverre med til våre begrensinger at vi har lettere for å fokusere på det umiddelbare enn på mysteriet.

Dette er et meget viktig moment i messefeiringen særlig i vår tid hvor vi er så veldig fokusert på det menneskelige. Jeg tror bestemt at det er et viktig budskap at Kirken fremhever det guddommelige på en tydeligere måte nettopp fordi vår samtid dyrker det menneskelige så overdrevent. Det er ikke meningen at messen skal være “up to date” med de skiftende tidsstrømninger. Messen skal fremheve den nåde Kristus gir oss i sakramentet, og den vil alltid være et glimt av evigheten som gjester oss i nuet.

P. Reidar Voith har også skrevet et stykke om den gamle latinske messen i siste nummer av St. Olav tidsskrift – mye mer positiv til denne tradisjonen enn Torbjørn Olsen. Her er litt av det han skriver (Jeg må legge til at jeg selv allerede har forandra måten jeg feirer den nye messen på en hel del, etter å ha studert den gamle messen et par måneder.):

Den tridentinske messe reformerte og videreførte den romerske tradisjon. I tridentinermessen finner vi trinnbønnen med asperges (eller vidi aquam) som er en videreføring av den antikke formessen. Vi kjenner igjen ordets liturgi som er nesten uforandret, dog med det unntak at gradualen nå blir etterfulgt av en nyinnsatt lesning. Prefasjonene var færre og den eukaristiske bønn var identisk med hva vi i dag kaller den eukaristisk bønn I.

I dag må en til liturgiske lærebøker for å ha håp om å finne noen antydning om hvorfor røkelsen svinges. Resultatet av dette kjenner vi.

Et nytt nummer av St. Olav tidssktift er nå kommet, og msgr. Torbjørn Olsen har skrevet en artikkel han har kalt: Liturgireformens styrke. Ca. halvparten av artikkel er sju argumenter for den nye messen, som jeg her presenterer (nesten uforkorta) med egne kommentarer.

Hvorfor er den postkonsiliære liturgien å foretrekke?
Hva gjør at den postkonsiliære liturgi (vår nåværende liturgi) er langt å foretrekke fremfor den prekonsiliære (med tridentinermessen)?

1) Liturgien er ikke bare tale til Gud, men de messefeirende menneskers tale til Gud. Da er et språk som disse mennesker kan forstå, en fordel. Få kan latin. Latin er som kulturbærer og som uttrykk for Kirkens historiske kontinuitet viktig. Bare den nye liturgi åpner for varierende språkbruk som kan ivareta alle disse hensyn. [Jeg er enig i at ordets del i all hovedsak bør være på det lokale språk, men at latinen skulle bli helt borte er jo stikk i strid med Vatikankonsilets ønsker.]

2) Liturgireformen innebar fjerning og forkortelse av en rekke tekster. Først og fremst ble dubletter fjernet (f.eks. flere kirkebønner i samme messe). Selv for meg som relativt godt skolert teolog befinner den nye liturgi seg i grenseområdet for hva jeg umiddelbart kan få med meg av tekstinnhold når messen feires. Derfor er jeg redd begeistringen for den gamle liturgi forutsetter at tekstene skal være mer lyd enn innhold. At lange gamle tekster ved gjennomgang i et studiekammer eller under en meditasjon oppviser større rikdom enn de nye, er irrelevant mht. deres egnethet som liturgiske brukstekster. [Dette argumentet følger jeg ikke i det hele tatt. Det var i liten grad dubletter som ble tatt bort, det var heller den grundige forberedelsen i starten av messen og de mange uttrykk for tilbedelse. De mange (og ofte lange) bibeltekstene i den nye messen er vel en av grunnene til innholdsmetningen som forfatteren opplever.]

3) Liturgireformen innebar en utvidet bruk av bibelen i gudstjenesten som er uten sidestykke i liturgihistorien. …

Torbjørn Olsen presenterer sju argumenter mot den gamle messenLes mer »