Søndagens første lesning, fra Jesaja 66, handler om hvordan Herren vil kalle alle folkeslag til seg. Det er en ganske festlig tekst:

Jeg som kjenner deres gjerninger og tanker, kommer for å samle alle folk og tungemål. De skal komme og se min herlighet. Jeg gjør et tegn iblant dem og sender noen av dem som er berget, ut til folkene – Tarsis, Put, Lud, Mesjek, Rosj, Tubal og Javan – og til de fjerne kyster som ikke har hørt om meg og ikke har sett min herlighet. De skal forkynne min herlighet blant folkeslagene. Og de skal komme med alle deres brødre fra alle folkeslag, som en offergave til Herren – til hest, i vogner og bærestoler, på muldyr og kameler. De skal komme til mitt hellige fjell i Jerusalem, sier Herren, som når israelittene kommer med offergaver i rene skåler til Herrens hus. Også av dem tar jeg noen til prester og til levitter, sier Herren.

Sett sammen med evangeliet, fra Lukas 13, blir perspektivet også på den festlige og gledesfylte teksten ganske alvorlig. Jesus sier nemlig at de som er utvalgt må arbeide hardt for å holde seg på den rette vei, og at «mange skal forsøke å komme inn i himlenes rike, men ikke klare det». Akkurat det ransakende spørsmålet skal jeg prøve å fokusere på i søndagens messer. Slik lyder hele evangeliet:

På sin vei til Jerusalem drog han omkring fra by til by og fra landsby til landsby og lærte folket. Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husbonden først har reist seg og lukket døren, og dere står utenfor og banker på og sier: «Herre, lukk opp for oss!» da skal han svare: «Jeg vet ikke hvor dere er fra.» Da vil dere si: «Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.» Men han skal svare: «Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett.» Da skal dere gråte og skjære tenner, for dere skal se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene samlet i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Noen av de siste skal da bli de første, og noen av de første skal bli de siste.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER OG BØNNER.

På bloggen The New Liturgical Movement leste jeg nylig om en amerikansk familie som hadde flyttet til en ny by, og hadde svære problemer med å finne en kirke å gå i som hadde en messefeiring de kunne klare å holde ut. Jeg har selv snakket med flere utenlandske katolikker i det siste, og blitt forundret over hvor snevert de tenker om liturgien; å synge bare ørlite grann latin i messens faste ledd er helt fremmed for dem, det samme gjelder tradisjonelle salmer. De tenker også lite på at messen først og fremst er et møte med Herren, og at det horisontale aspektet (og det de 20-30 frivillige i hver messe skal gjøre) er noe mindre viktig.

I artikkelen under hevdes det at 85% av messene ofte kommer svært til kort. Jeg er redd det kan være korrekt når vi tenker på om messene er et verdig møte med den allmektige, og om man til en viss grad tar vare på Kirkens liturgiske tradisjon. I Norge er det faktisk ganske annerledes, og i går hørte jeg rykter om at man i St. Olav domkirke er i ferd med å innføre (enda) mer latin, faktisk å lese en søndagsmesse helt på latin hver søndag, kan noen bekrefte det?

Her er utdrag fra artikkelen jeg refererte til:

Two friends of mine from different parts of the country, settled into a parish of their liking, more or less, picked up to move to other parts of the country, leaving their parishes behind and encountering a terrifying situation in looking for a new parish. Both of them are in a state of complete shock.

For this reason, we all work very hard to find liturgical environments that are suitable to our sensibilities and then feel a bit of comfort, only to have this completely upset when we move across the country into an unfamiliar place and encounter that horrible reality that Catholic liturgy in the United States really is in a relentless state of emergency. You can at this point make up a statistic, but I’m guessing that something like 85% of Catholic Masses in this country stand in complete violation to the letter and spirit of the Roman Rite.

LES RESTEN HER.

I Vermont i USA gikk en biskop foran med et godt eksempel, og feiret Høytiden for Marias opptagelse i himmelen med en stor tradisjonel latinsk messe – se bildet.

Jeg tror det skal slike litt store sammenhenger til for at katolikker flest skal oppdage den gamle messen, slik at den nye og gamle messen sammen skal innvirke positivt på hverandre, og på den måten oppfylle det jeg tror er pave Benedikts målsetting med å frigi den gamle messen. (Legg også merke til at denne kirken har et frittstående alter, og at det ikke er noe problem.)

Slik leser vi på bloggen WDTPRS:

For the first time in more than 30 years, Roman Catholics in Vermont had a chance to attend a traditional Latin Mass last week, and the overwhelmingly positive response means there likely will be more to come.

Looking out on the overflowing congregation, bishop Matano promised to invest time in similar ceremonies. «If this is what it takes to fill our churches, then so be it,» he said. «I will do whatever I can to fill our churches.»

Father Z. har på sin blog spurt leserne hvordan de i utgansgpunktet opplevde den tradisjonelle latinske messen – NB han ba bare de som ikke var vokst opp med den å svare.

I have a favor to ask those of you who did NOT grow up with the older form of Mass. If sometime along the way you decided to check out the older form of Mass, the «Tridentine» Mass, I am interested in your experience and reactions.

* Were you «hooked»?
* Are you hooked now but it took a while?
* Were you indifferent («What’s the big deal?»)
* Were you put off and don’t want to go back?
* What was it that captured you?
* What repelled you?
* Do you go now? Often? Exclusively? Rarely?

Så langt har han fått 141 svar (22/8 er det blitt 233 svar). Noen likte den tradisjonelle messen fra første stund, andre ikke så veldig godt, de foretrekker den nye messen «verdig feiret». Men når den nye messen ikke blir feiret skikkelig (som vel er Kirkens hovedproblem) er det mange som søker etter alternativer.

LES SVARENE HER.

Profeten Jeremia levde et farlig liv, og sa ofte ting folk i Jerusalem ikke likte. Bl.a. slik vi hører i dagens første lesning fra kapittel 38: De tok Jeremia og kastet ham i kongesønnen Malkias brønn i vaktgården. De firte ham ned med rep. Det var ikke vann i brønnen, men gjørme, som han sank ned i. Ebed-Melek gikk ut av slottet og sa til kongen: «Herre konge, det er ondt, alt det som disse mennene har gjort mot profeten Jeremia. Nå har de kastet ham ned i brønnen, og der kommer han til å dø av sult; for det er ikke mer brød i byen.» Da gav kongen nubieren Ebed-Melek denne befaling: «Ta med deg tretti mann herfra og dra profeten Jeremia opp av brønnen før han dør.»»

Også dagens evangelium fra Lukas 12 viser at det kan være vanskelig å følge Guds veier: «Ild er jeg kommet for å kaste på jorden; hvor jeg ønsker at den alt var tent! En dåp må jeg døpes med; hvor tynget jeg er til den er fullført! Mener dere jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid. Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre: Tre mot to og to mot tre; far skal stå mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.»

Jeg tar opp et konkret eksempel i talen i dag; Øyvind Benestad, som i flere år har jobba for at kristne ungdommer og voksne skal kunne leve etter Guds bud, og ofte ikke blitt så populær på det. Dette siste året har han brukt den meste av sin energi på å kjempe FOR den tradisjonelle ektekspsloven (se: http://morfarbarn.no/ ) på en svært modig og dyktig måte – på tross av all den kristikken og ubehaget han får.

LES SØNDAGENS TEKSTER HER.

Jeg leser stadig kommentarene/ retningslinjene til pavens dokument om den gamle liturgien, mest på bloggen WDTPRS. I dag sier Father Z. at han aldri lest et så negativt og restriktivt dokument som det erkebiskopen i Glasgow er i ferd med å sende ut. Det ser ut til at ingen prester ordinert etter 1970 vil få lov til å bruke den gamle messen, og bare troende som over lang tid har brukt den gamle liturgien, skal få lov til å fortsette med det! Var det dette pave Benedikt hadde i tankene? Her er noe av dokumentet med Father Z’s kritiske kommentarer:

«Notice that there is to be a «stable group», a single request does not establish such a group. Moreover the group is to be identified as adhering to the earlier liturgical rite. A vague hankering for the old days is not an adherence to the earlier rite; this document has been issued to attempt to address serious divisions, not a generalised longing for days past. The word «adhere» is fundamental to the use of the extraordinary form. I find it difficult to envisage that there are any «stable groups» in our diocese who «adhere» to the 1962 Missal. [How many mistakes can we find in this? 1) «stable group» is not in the document, 2) «attached» not «adhere», 3) the M.P. says «attached to the previous liturgical tradition» not «1962 Missal»] There are clearly individuals who do so, but when offered a weekly celebration of Mass in the 1962 Missal less than 30 people regularly attend. Furthermore it is difficult to say that people who do not regularly attend the 1962 Missal when it is actually available «adhere» to this Rite.»

…

Svært restriktivt syn på pavens motu proprio fra SkottlandLes mer »