15. august – Jomfru Marias opptagelse i himmelen

Liturgi /

Etter at vi i dag hadde stor messe på høytiden for Marias opptagelsen i himmelen, traff jeg noen russisk-ortodokse kristne her i Stavanger. De feirer også Marias «innsovningsfest», men ikke før om 13 dager, siden de ikke bruker vår moderne kalender – slik de også feirer jul 6. januar. Akkurat nå hadde de begynt de fjorten dager lange (!) forberedende fasten før den store festdagen.

«I den katolske Kirke er det en trossannhet at da Marias liv her på jorden var slutt, tok Gud henne opp i himmelen med både sjel og legeme, hennes opptagelse. Denne trossannhet hevdes også alminnelig av kristne i de gamle østlige kirker. …

Historien om Marias opptakelse går tilbake til Kirkens første århundrer. Den tidligste beretningen er den såkalte Liber Requiei Mariae («Boken om Marias Hvile»), som bare er bevart i en etiopisk oversettelse. Denne tidlige kristne apokryfe beretningen er trolig skrevet på 300-tallet, men muligens så tidlig som på 200-tallet. Ganske tidlig er også de svært ulike tradisjonene i «De seks bøker» med beretninger om Marias innsovning. Den tidligste versjonen av disse apokryfe bøkene er bevart i flere syriske manuskripter fra 400- og 500-tallet, selv om selve teksten trolig stammer fra 300-tallet. Dette mysteriet feires den 15. august.»

LES MER OM DETTE PÅ KATOLSK.NO.

14. august – en massakre for 527 år siden

Katolsk /

Da min kone og jeg i februar 2006 var i Lecce i Puglia (Italias hæl), tok vi en dagstur til Otranto (på østkysten av hælen). Otranto er berømt for det vakre mosaikkgulvet i domkirken og for det som hendte i august 1480: Tyrkerne kom og angrep byen, og innbyggerne fikk valget mellom å bli muslimer eller blir drept. Alle (800) valgte martyrdøden, og i et kapell i kirken er deres levninger oppbevart. I kapellet var den en innsamling til arbeidet med å få disse helgenene offisielt helligkåret, og det skjedde faktisk i juli i år, og 14. august i år var derfor en stor dag for Otranto. (Bildet over viser den gamle kirken i Otranto, bildet under er fra kapellet med alle hodeskallene.)

That day the Church remembers and venerates the approximately eight hundred martyrs of Otranto, in Puglia, pressured to renounce the faith after the crushing assault of the Ottoman soldiers. They were exhorted by blessed Antonio Primaldo, an elderly tailor, to persevere in Christ, and thus through decapitation they obtained the crown of martyrdom.

The martyrdom of these eight hundred men took place in 1480, on August 14, the day of their liturgical commemoration. It was because of them that five centuries later, in 1980, John Paul II visited Otranto, the Italian city in which they were martyred.

And this year, on July 6, Benedict XVI definitively authenticated their martyrdom, with a decree promulgated by the congregation for the causes of the saints.

But who were the eight hundred men of Otranto? And why were they killed? Their story is of extraordinary relevance – just like the conflict between Islam and Christianity, in the midst of which they sacrificed their lives. … …

Ahmed condemned all the eight hundred prisoners to death. The following morning, they were led with ropes tied around their necks and their hands bound behind their backs to the Hill of Minerva, a few hundred meters outside of the city. De Marco writes:

“All of them repeated their profession of the faith and the generous response they had given at first, so the tyrant commanded that the decapitation should proceed, and, before the others, the head of the elderly Primaldo should be cut off. Primaldo was hateful to him, because he never stopped acting as an apostle toward his fellows. And before placing his head upon the stone, he told his companions that he saw heaven opened and the comforting angels; that they should be strong in the faith and look to heaven, already open to receive them. He bowed his head and it was cut off, but his corpse stood back up on its feet, and despite the efforts of the butchers, it remained erect and unmoving, until all were decapitated.»

LES MER HER.

Dominikanernes egen ritus – som ble borte

Liturgi /

I 1969 ba dominikanerne om å få slutte å bruke sin egen liturgi (!), og heller bruke den nye messeordningen som akkurat da var ferdig. Det fikk de lov til, og nå er det bare noe ytterst små forskjeller i en dominikansk og en «vanlig» prests måte å feire messen på. På bloggen The New Liturgical Movement leste jeg i dag at det er skrevet en liten studie om utviklinga av den dominikanske liturgien fra 1950-1969

Studien examines the development and transition that took place in the context of the Dominican rite between the period of 1950 up until 1969 when the Dominican Order determined to adopt the post-conciliar Roman Missal of Pope Paul VI. …

While Father Thompson allows his audience draw their own conclusions from his research, there is a growing sense today that the general trend away from such legitimate liturgical diversity (a trend which found expression even around the time of Trent in the principle of Romanitas, repeated further in our own time in relation to the abandonment of so many particular rites in favour of the adoption of the post-concilar Roman Missal of Paul VI) was a lamentable impoverishment of the Latin rite.

There is visible, however, the prospect of a growing revival, manifested both in interest and in practice, as regards these other ancient and venerable Western rites. ..

LES MER HER.

Kampen for et sekulært Norge fører i praksis til New Age og okkultisme

Generelt /

Min «gamle» lærer fra slutten av 70tallet (han var svært ung den gangen), Arild Romarheim, uttalte seg i dag til Vårt Land, på en måte som fikk Dagbladet til å sette oppslaget øverst på sin nettside – se her.

Der sier han bl.a.: «Sekularismens forkjempere – først og fremst Dagbladet og Human-Etisk Forbund – har gitt nyreligiøsiteten vind i seilene – paradoksalt nok.

De har kjempet for et religionløst samfunn, men har egentlig ryddet plass for okkultisme og New Age. De har levd på ideen at et religionløst samfunn er en valgmulighet, men det er det ikke. For når man fjerner kristendommen som kulturgrunnlag, er det bare å vente på neste religion. Denne sekularistiske naiviteten topper seg i kampen mot KRL-faget, sier Romarheim til Vårt Land.»

Jeg er enig med Romarheim i denne vurderinga, men hans tanker er egentlige ikke nye – selv om de er uvanlige i Norge i dag. Den engelske katolikken Chesterton sa for rundt 100 år siden, at «når mennesker slutter å tro på Gud, begynner de å tro på hva som helst.»

Kommentarer til pavens motu proprio

Liturgi /

På bloggen «What Does the Prayer Really Say» er det ei svær samling av biskopelige kommentarer til pavens motu proprio om den tradisjonelle latinske messen – og jeg har lest nesten alle med stor interesse. Noen av disse er ikke særlig interessante, noen er åpne og positive til pavens initiativ, mens andre er noskå restriktive og negative. (Noen legger bl.a. restriksjoner på prestenes bruk av den tradisjonelle messen som de knapt har lov til – siden paven har sagt at prestene ikke trenger å spørre om tillatelse til å bruke den gamle messen.)

I dag trykker bloggen en kommentar til pavens motu proprio fra fra kardinal Egan i New York, som både kan sin kirkerett og sin latin meget godt. Det er interessant at han ikke krever at prestene som skal lese den gamle messen trenger å være eksperter i latin, som noen biskoper har påstått.

In briefest terms, here is what the document, which is entitled in Latin «Summorum Pontificum,» provides:

I. There is one Eucharistic liturgy for members of the Roman Catholic Church of the Latin Rite. It has two forms («expressions») – an «ordinary» one that is to be found in the Missal of Pope Paul VI published in 1970, and an «extraordinary» one that is to found in the Missal of Blessed John XXIII published in 1962.

II. The «ordinary» form (usually identified as the Missal of Pope Paul VI) is the one to be used regularly.

III. The «extraordinary» form (usually identified as the Missal of Blessed John XXIII) may, however, be used:

A. in Masses where the priest does not have a congregation, except on Holy Thursday, Good Friday and Holy Saturday, B. in Masses of religious communities in their chapels and oratories and C. in parishes where a group of the faithful requests it, but only once on a Sunday or feast day.

There are, though, three more provisions in the new norms which are of interest mostly to the clergy. All the same, it might be well to at least mention them here.

I. Pastors are to agree «willingly» to the «extraordinary» form in their parishes. If, however, there is a problem in this regard, the matter should be referred to the local bishop; and if there is a further problem, to the Holy See.

II. Pre-Vatican II rites may be used for Baptism, Confirmation, Penance, Matrimony and the Anointing of the Sick, «as the good of souls suggests.»

III. When Mass is celebrated in the «extraordinary» form, the Readings may be in the vernacular.

And to all of this our Holy Father, in a letter to the bishops of the world, added three further points.

I. The changes in the liturgy do not in any sense detract from the authority of the Second Vatican Council.

II. Priests who choose to celebrate Mass in the «extraordinary» form must have a sufficient knowledge of the Latin language to pronounce the words correctly.

III. The changes in the liturgy must not be the occasion of divisions in the Church. They are rather to strengthen the unity of that community of believers for whom the Lord prayed on the night before he died that «they may be one as You, Father, in Me and I in You» (John 17:21).

Les hele kommentaren her.

Søndagens tekster: Guds løfter – det sonende blodet

Liturgi /

Første lesning i denne søndagens messe er fra (den deuterokanoniske) Visdomsboka (18,6-9):
Denne natta (siste natt før utgangen fra Egypt) var blitt kunngjort for våre fedre på forhånd, så de skulle være ved godt mot når de så at dine løfter var til å stole på. Ditt folk ventet derfor frelse for de rettferdige og undergang for fienden. Og din straff over fienden brakte samtidig oss frelse og ære, da du kalte oss til deg. For dine hellige, barn av ditt folk, ofret i hemmelighet til deg, og forpliktet seg samtidig til å holde din lov, så de skulle dele med hverandre det som måtte komme både av godt og ondt. Og allerede dengang sang de fedrenes lovsanger.

Israels frelse gjennom blodet de hadde malt på dørstokkene står sentralt her; slik frelste Gud sitt folk, og slik oppfylte han sine løfter. I messen vi feirer i dag (og alle dager) er det også blodet, Jesu blod, som frelser oss, som renser oss fra synd og død, og slik gjør oss i stand til å tjene Herren. Jeg vil påstå at også vi katolikker trenger å bli minna om denne sannheten, bli minna om hva den hellige messe egentlig er (et offer båret fram for Gud for våre synder), og bli minna om at vi virkelig trenger å blir rensa fra vår synd.

Dagens evangelium fortsetter så der den første lesninga stoppa, med Guds oppfyllelse av løftene, og den oppfordrer oss kristne til også å holde våre løfter og forpliktelser, overfor Gud og overfor våre medmennesker.

Lukas 12,35-40 (kortversjonen)
Spenn beltet om livet og hold lampene tent, lik tjenere som venter sin herre hjem fra gjestebud og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal spenne beltet om livet, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem. Ja, lykkelige er de som han finner beredt, selv om han først kommer i andre eller tredje nattevakt. Men det skal dere vite: Dersom husbonden visste når tyven kom, ville han ikke la ham bryte inn i huset sitt. Vær også dere beredt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.

Kjærligheten til den gamle messen – fra Danmark

Liturgi /

Det danske katolske nett-tidsskriftet, Catholica, har skrevet flere ting om den gamle messen og pavens Motu proprio, og bl.a. tatt med en artikkel skrevet av en person som regelmessig har deltatt i feiringen av den tradisjonelle latinske messen. Her er en del av det han skriver:

1. Den ekstraordinære form af messen er en organisk helhed, hvis tekster og former er dannet af hele Den katolske Kirkes historie og bøn, og som desuden er uløseligt knyttet til Kirkens store kunstneriske frembringelser (kirkemusik, kirkebygninger, liturgiske dragter og andre liturgiske remedier). … Liturgiske og kunstneriske former forener sig kort sagt med en særlig dybde i den ekstraordinære messe, og den glæde, dette giver, er ikke blot noget rent æstetisk – den former vor bøn og styrker vor tro.

2. Den ekstraordinære form af messen har stort set ingen valgmuligheder for præsten – vi ved nøjagtig, hvad der venter os. Sammen med præsten kan vi derfor koncentrere os om Messeofferet, og fraværet af personlig kreativitet og markering gør det muligt for menigheden i en dybere forstand at deltage aktivt i gudstjenesten, som er bøn, opofrelse og lovprisning.

3. Den ekstraordinære form af messen begynder med trinbøn og syndsbekendelse som tegn på, at præsten for os træder frem for Guds alter i ydmyghed og med ærbødighed for det store mysterium, som skal fejres der. På søndage bestænkes vi inden selve messen med vievand som tegn på den indre renselse, som deltagelsen i dette store mysterium fordrer. Alt i begyndelsen af messen stemmer vort sind til omvendelse og bod, som ethvert kristenliv til stadighed bør præges af, og som i særdeleshed er en passende indgang til den hellige messe.

4. Den ekstraordinære form af messen gør det synligt, at præsten – og vi – for det meste henvender os til Gud. Præsten er nemlig, som menigheden, under det meste af messen vendt mod Gud, som er til stede på alteret foran os alle. Præsten vender sig undertiden mod menigheden for at hilse den, velsigne den og så videre. Men når han står foran alteret, vender han os ikke ryggen – selv små børn forstår, at der er «en anden» til stede, som vi alle tilbeder, når præsten står foran alteret …

5. Den ekstraordinære form af messen har hvert år de samme tekster. Vi følger den kalender, som er udviklet gennem hele kirkehistorien indtil 1962. Vi synger de hymner og litanier, som Kirken har sunget i umindelige tider. For hvert år fordyber vi os stadig inderligere i denne ene cyklus af tekster og bønner, hvis rytme former og udtrykker Kirkens tro.

6. Den ekstraordinære form af messen sætter Messeofferet helt i forgrunden. …

Kjærligheten til den gamle messen – fra DanmarkLes mer »

Pensjonert episkopal biskop blir katolikk

Økumenikk /

Den pensjonerte episkopale biskopen fra Fort Worth, Texas, Clarence C. Pope, Jr., er blitt opptatt i Den katolske kirke, leste jeg i går. Og det er heller ikke første gang han blir katolikk. (!)

In an Aug. 6 e-mail sent to the clergy of the Diocese of Fort Worth, Bishop Jack Iker announced that his predecessor had “telephoned me this morning” to say that he and his wife had “returned to membership in the Roman Catholic Church.”

Bishop Pope was a long-time advocate for corporate reunification with the Roman Catholic Church, which he and his wife joined upon his retirement in 1994. He was received by Cardinal Bernard Law of Boston at a ceremony in a former Episcopal church in Arlington, Texas. He then applied for ordination as a Roman Catholic priest in the Diocese of Baton Rouge, Louisiana.

The bishop of Baton Rouge gave his conditional approval, subject to the agreement of his diocesan priests’ council, but the council refused his request. Bishop Pope therefore returned to The Episcopal Church in 1995 and served there for 10 more years.

En annen artikkel forteller at han har vingla enda mer.

Vi minnes den hellige Dominikus

Katolsk /

I fjor (i juli) var jeg så heldig å kunne besøke den hellige Dominikus’ grav i Bologna, som bildet over viser. 8. august feires han over hele verden, og på katolsk.no kan vi lese at han ble født i ca 1170 i en gammel adelsfamilie i Caleruega sørøst for Burgos i Castilla i Spania, og videre:

Dominikanerne ble ved siden av fransiskanerne den mektigste orden i middelalderen, og ble en skapende faktor i senmiddelalderens religiøse og intellektuelle liv. Dominikus’ formel med lærde prekener og en monastisk bakgrunn forente det intellektuelle med det hverdagslige og oppfylte et akutt følt behov i middelalderens kirke. Dominikus etterlot seg ikke skrifter av betydning, men en organisasjonsform som i hovedsak er bevart til i dag. Med tiden skulle arbeidet til de hellige Albert den Store og Thomas Aquinas representere fullførelsen av Dominikus’ ideer.

Alle vitneutsagn går ut på at Dominikus var en vidsynt mann med en bemerkelsesverdig tiltalende karakter. Han hadde den dypeste medynk med enhver form for menneskelig lidelse, og som student i Palencia skal han ha solgt sine bøker, det mest verdifulle han eide, og ga pengene til de fattige en gang det brøt ut hungersnød. Han så det nødvendige i å bruke alle forråd av menneskelig lærdom i Kristi tjeneste. Hans faste lektyre var Matteusevangeliet, Paulus’ brev og den hellige Johannes Kassians «Konferanser». Hans prekener mot albigenserne synes riktignok å ha hatt bare begrenset suksess, men hans orden skulle bli en pioner i misjonsarbeidet i Asia, og (mye senere) i Amerika. I middelalderen førte ordenens sterke teologiske spesialisering til at den fikk ansvaret for Inkvisisjonen. I nyere tid har den hatt fremragende historikere, eksegeter og teologer.

Dominikus’ gravmæle, Arca di San Domenico, befinner seg i et av sidekapellene på høyre side i kirken San Domenico i Bologna. Det ble reist ca 1265 av den berømte billedhuggeren Niccolò Pisano, og to århundrer senere ble det utsmykket av den ikke mindre kjente kunstneren Niccolò dell’Arca. Noen små figurer, blant annet en knelende engel og helgenene St. Proculus og St. Petronius, er tidlige arbeider av Michelangelo. Dominikus’ hode befinner seg i et eget relikvar laget av Jacopo Roseto i 1383. I motsetning til den enorme tilstrømningen til Assisi og Frans’ grav, er det nesten ingen valfart til Dominikus’ grav. [Jeg så også svært få menensker da jeg var der i fjor.]

LES MER OM DOMINIKUS HER.

En jødisk katolsk kardinal døde søndag

Katolsk /

«Jeg ble født jødisk og det er jeg fortsatt, selv om mange ikke aktepterer det. For meg er Israels oppgave å bringe lys til hagoyim (folkeslagene), og tror de gjør det gjennom den kristne tro.” Dette sa kardinal Jean-Marie Aaron Lustiger, som døde søndag, 80 år gammel. Han ble utnevnt til erkebiskop i Paris i 1981, og var det helt fram til 2005.

New York Times skriver en interessant artikkel om erkebiskopen, og sier bl.a.:

Aaron Lustiger was born on Sept. 17, 1926, in Paris, the first of two children of Charles and Gisèle Lustiger; his parents had met in Paris after moving to France from Poland around World War I.

After the German occupation of France in 1940, Aaron was sent with his sister, Arlette, to live with a Catholic woman in Orléans, where the children were exposed to Catholicism and where Aaron, at 13, against the wishes of his parents, decided to convert. He was baptized in August 1940, adding the name Jean-Marie to Aaron. His sister was baptized later.

In September 1942, their mother was deported to Auschwitz-Birkenau, where she died in 1943; the father survived the war, returning to Paris, where he died in 1982. …

Jewish-Christian relations were a concern of his throughout his career. He spoke on that theme repeatedly. But his assertions that he had remained a Jew despite his conversion drew outcries from some Jewish leaders. “I believe he saw himself as a Jewish Christian, like the first disciples,” said Gilbert Levine, the conductor and a close friend of the cardinal.

Like John Paul, Cardinal Lustiger was a conservative. … He was also amiable and often informal. He would wear loafers and black corduroy suits with stylish cuts and sit on the edge of a desk, legs dangling, as he talked to students in a packed church hall. But the core of his message was traditionalist.

LES MER HER.

Mer fra paveaudiensen 26. november 1969

Liturgi, Paven /

Jeg leser nå ei bok som presenterer tradisjonalistiske katolikkers argumenter imot det de kaller ny-katolikkene (=alle som bruker den nye liturgien). Boka heter «The Great Facade. Vatican II and the Regime of Novelty in the Roman Catholic Church», og jeg syns bare den delvis har ovebevisende argumenter. Den siterer bl.a. en del ting kardinal Ratzinger sa fra 70-tallet og utover (om hvordan enkelte ting fra Vatikankonsilet har blir videreført på en dårlig måte eller blitt misforstått), men jeg syns ikke forfatterne klarer å være så overbevisende når de går langt forbi Ratzinger i sin kritikk.

Men boka har vist til Pave Paul VI’s onsdagsaudiens rett før innføringa av den nye liturgien – der paven tydelig sier at dette er noe helt nytt (altså ikke en naturlig revisjon/ videreføring), og noe som nok kommer til å opprøre mange, både lekfolk og prester. Hvorfor gjør man så dette? For å oppfylle bestemmelsene fra Vatikankonsilet (men de ba vel ikke om en så dramatisk forandring?), og for å hjelpe lekfolket til å delta mye mer aktivt i messefeiringa. (Men han sier lite om hvorfor det var nødvendig eller klokt å ta ta borte så mye av høytideligheten og helligheten i messefeiringa – syns jeg.)

Her er en hel del av pave Paul VI’s argumentasjon:

1. We ask you to turn your minds once more to the liturgical innovation of the new rite of the Mass. This new rite will be introduced into our celebration of the holy Sacrifice starting from Sunday next which is the first of Advent, November 30 [in Italy].

2. A new rite of the Mass: a change in a venerable tradition that has gone on for centuries. This is something that affects our hereditary religious patrimony, which seemed to enjoy the privilege of being untouchable and settled. It seemed to bring the prayer of our forefathers and our saints to our lips and to give us the comfort of feeling faithful to our spiritual past, which we kept alive to pass it on to the generations ahead.

3. It is at such a moment as this that we get a better understanding of the value of historical tradition and the communion of the saints. This change will affect the ceremonies of the Mass. We shall become aware, perhaps with some feeling of annoyance, that the ceremonies at the altar are no longer being carried out with the same words and gestures to which we were accustomed – perhaps so much accustomed that we no longer took any notice of them. This change also touches the faithful. It is intended to interest each one of those present, to draw them out of their customary personal devotions or their usual torpor.

4. We must prepare for this many-sided inconvenience. It is the kind of upset caused by every novelty that breaks in on our habits. We shall notice that pious persons are disturbed most, because they have their own respectable way of hearing Mass, and they will feel shaken out of their usual thoughts and obliged to follow those of others. Even priests may feel some annoyance in this respect.

5. So what is to be done on this special and historical occasion? First of all, we must prepare ourselves. This novelty is no small thing. We should not let ourselves be surprised by the nature, or even the nuisance, of its exterior forms. As intelligent persons and conscientious faithful we should find out as much as we can about this innovation. It will not be hard to do so, because of the many fine efforts being made by the Church and by publishers. As We said on another occasion, we shall do well to take into account the motives for this grave change. The first is obedience to the Council. That obedience now implies obedience to the Bishops, who interpret the Council’s prescription and put them into practice. …

Mer fra paveaudiensen 26. november 1969Les mer »

Hva skjedde 30. november 1969, da den nye messen ble innført?

Liturgi /

På onsdagsaudiensen 26/11-69, bare noen dager før den nye messen ble innført, snakket pave Paul VI grundig om dette i onsdagsaudiensen, og avsluttet med følgende ord om messen: «the Mass is a Mystery to be lived in a death of Love. Its divine reality surpasses all words. . . It is the Action par excellence, the very act of our Redemption, in the Memorial which makes it present» .

Under audiensen snakket han ellers mest om overgangen fra latin til morsmålet, og overraskende lite om de mange andre forandringene den nye messen innførte. Dessuten er det vel litt underlig i vår tid å høre at enkelhet skal være det folk liker best, men vi husker vel alle hvordan bl.a. hus ble bygget på 70-tallet. Dette sa pave Paul VI:

8. It is here that the greatest newness is going to be noticed, the newness of language. No longer Latin, but the spoken language will be the principal language of the Mass. The introduction of the vernacular will certainly be a great sacrifice for those who know the beauty, the power and the expressive sacrality of Latin. We are parting with the speech of the Christian centuries; we are becoming like profane intruders in the literary preserve of sacred utterance. We will lose a great part of that stupendous and incomparable artistic and spiritual thing, the Gregorian chant.

9. We have reason indeed for regret, reason almost for bewilderment. What can we put in the place of that language of the angels? We are giving up something of priceless worth. But why? What is more precious than these loftiest of our Church’s values?

10. The answer will seem banal, prosaic. Yet it is a good answer, because it is human, because it is apostolic.

11. Understanding of prayer is worth more than the silken garments in which it is royally dressed. Participation by the people is worth more—particularly participation by modern people, so fond of plain language which is easily understood and converted into everyday speech.

LES ALT PAVEN SA UNDER DENNE AUDIENSEN.

Biskop Eidsvig uttaler seg om aktuelle kirkelige spørsmål til katolske ungdommer

Katolsk /

I dagens utgave av Dagen har journalist Johannes Reindal skrevet om biskop Eidsvigs deltakelse på 60-årsmarkeringa av Norges Unges Katolikker. Der snakket han med de unge og sa bl.a.:

Siden den katolske kirke har satt noen krav og dermed definert begrepet kirke, vil noen, i følge biskopen, falle utenfor. En slik definering kan oppfattes som en negativ fordom, og blir ofte tolket slik i opinion og presse, sier biskopen.

– Vi hevder at det ikke er en negativ fordom. For oss er det en religiøs sannhet og ikke noe vi tar lett på. De fleste luthersk debattanter angriper den katolske posisjonen, uten å gjøre rede for sin egen posisjon.

… Et av dem var samtale med biskopen, som tok for seg «kommunikasjonsproblemet» som den katolske kirke har havnet i etter at Vatikanets Troskongregasjon stadfestet og presiserte det klassisk katolske kirkesynet.

Biskop Eidsvig lurte på hvordan ungdommene opplevde situasjonen.
– Vi blir sett på som veldig konservative, trangsynte og uten nestekjærlighet, sier ei jente i tenårene.
– Mange spør om katolske prester og altergutter, sier ei annen jente.

Biskopen erkjenner at overgrepssakene som er kommet frem i USA, har vært en belastning.

– Mange spør om kvinnelige prester. Hvorfor kan ikke kvinner være prester, spørres det.
– Det er et stort tema, svarer biskopen. Et nøkternt svar er at tegnet i prestevielsen er at en mann blir innvid.

– Hvor kommer det fra, spør ei jente i salen kjapt.
– Sånn har det alltid vært, svarer biskopen. Men det dypere spørsmålet om dette, er viktig. Uansett, så har ingen rett til eller krav på å bli prest. Det er noe Gud vil, avslutter biskopen i det klokka ringer for nye seminar.

Her er en lenke til hele artikkelen.

Var det mange katolikker som forlot Kirken pga. de dramatiske forandringene i 1970?

Liturgi /

En artikkelen på bloggen WDTPRS sier at ganske mange katolikker forlot Kirken da de dramatiske forandingene kom rundt 1970. Jeg underer meg på om dette skjedde også i Norge, og vil oppmuntre folk som vet noe om å skrive en kommentar: Hvordan opplevde folk i Norge de store forandringene i kirkenes utsmykning og den nye (svært uformelle) messen i forhold til den gamle (svært høytidelige)? Ble forandringene mottatt med glede, overraskelse, frustrasjon, oppgitthet, forvirring … etc.? Slik leser vi i den nevnte bloggen:

.. there is a significant constituency for whom the lack of this familiar and time-honored form of worship has been a hardship, and (for these) Pope Benedict’s action is that of a genuine pastor.

… A now-elderly former colleague called me just this week to tell me how Sunday Latin Mass and daily Rosary are now sustaining her and her husband as he faces cancer treatment. They had been away from the sacraments for decades.

It was not as easy for a childhood neighbor of mine, a gentle and charitable woman who spoke lovingly of the Mass of her youth but who no longer went to church. Over time, it became clear to me that she was put off by the changes. She was too estranged (and too frail of health) to ever come back.

Based on what I have read and seen for myself, many fallen-away Catholics were disaffected by the drastic change in our liturgy — some without fully grasping that this was such a significant factor. Others avoided naming the reason so as not to appear out of step.

Søndagens tekster – har vi det rette fokus i livet?

Liturgi /

Hva har da mennesket igjen for alt sitt slit og strev som han har plaget seg med under solen? Alle hans dager er fulle av smerte, og alt det han driver med, bringer sorg. Ikke engang om natten faller hans hjerte til ro.

Dette hører vi i første lesning i dagens messe, og Forkynneren i Det gamle testamente konkluderer med at «alt er tomhet». Så pessimistiske er ikke de andre tekstene, men i evangeliet hører vi om hvor tåpelige vi er om vi bare fokuserer på de materielle verdiene.

Slik lyder det kjente evangeliet fra Lukas 12: «Jesus fortalte dem en lignelse: «Det var en gang en rik mann. Jorden hans hadde båret godt, og han tenkte: Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, nå vet jeg det: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så vil jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro, spis, drikk og vær glad! Men Gud sa til ham: Uforstandige menneske! I natt kreves ditt liv tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet? Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud. «

Mer om Amnesty International og abort

Generelt /

Mange diskuterer fortsatt Amnestys nye syn på abort. Man kan nok fortsatt være moralsk mot abort og fortsatt støtte Amnesty, men i praksis kan man vel ikke være abortmotstander – det amerikanerne kalle pro-life:

The big issue about abortion in the public square is not the moral quality of abortion; it is whether we should have laws prohibiting abortions. Hence, when AI announces that it opposes laws criminalizing abortion, it has for virtually all practical purposes joined with the pro-abortion side in the bitter political controversy surrounding abortion. If you are with AI, you can be pro-choice and think that abortion is morally permissible, or you can be pro-choice and think, a la Mario Cuomo, that abortion is morally impermissible. But you can’t be with AI and be pro-life.

That AI expresses no opinion on the moral quality of abortion itself is, from a practical point of view, of almost no importance; it amounts to taking no sides between Patricia Ireland and Mario Cuomo. If AI points to this aspect of its position to deflect attention from the only practically important issue—whether we should have laws against abortion—then it is being disingenuous, and Anderson was right to call AI on this.

Her er først én og så en annen artikkel i First Things som tar opp temaet; de er litt uenige om hvordan man skal argumentere mot Amnestys nye vedtak, men enige om det hovedpoenget jeg nevnte tidligere i denne posten.

Vatikanets presisering av kirkeforståelsen – en klok respons

Teologi, Økumenikk /

En anglikansk teologisk doktorgradsstudent i USA skriver en svært interessant respons til Troskongragasjonens presisering av det katolske synet på Kirken. Bl.a. skriver han at Vatikanet her har sagt svært viktige ting om hvordan vi som bekjenner den kristne tro kan være ett, på tross av vår mangel på full kommunion. The answer to (this question) arguably remains unmatched on account of its creativity, tolerance of paradox, and spiritual intelligence. …

… the “how” of the Church’s unity is complicated in interesting and challenging ways. For “the Spirit of Christ” uses all the churches and communities “as instruments of salvation,” the document continues, whence the one Church “is present and operative in” them. Thus, in the words of the council, a “certain but imperfect” communion exists now between all baptized Christians, who rightly call one another sister and brother in Christ. If, in the conjunction of these two points, there are still remnants of old-fashioned triumphalism, it seems crucial nonetheless to insist upon the ecumenical dividends paid out. For an unambiguous, if often poorly understood, option has been taken for describing our common membership in the one, catholic body, even as a motley collocation of churches and communities imperfectly united. Both the irreducible unity of the Church and her licit plurality as a communion have therefore been secured.

… In particular, does sacramental “nonvalidity” rule out sacramental efficacy? The distinction may, at first sight, appear to be one without a difference. The Catholic Church at and after Vatican II has, however, itself proposed the distinction, and answered “no” to the question.

If this is the Roman Catholic view, one nonetheless longs both for a charitable restatement and some development of the point in documents like the recent one from the CDF. For how is the Lord present in the Eucharist as it is celebrated simultaneously in churches that do not ye have the courage or the wherewithal to share the sacrament with one another? …

Obviously Rome’s ecumenical lexicon remains a stumbling block to many Christians—presumptuously authoritative hence annoyingly authoritarian to most mainline protestants … I would argue, however, that the Roman Catholic Church rightly adopts this posture precisely on account of its commitment to visible catholicity; whence the message is a gift, albeit at times a painful one— not only to receive, but, we should presume, to offer. For the avowed end of Catholic teaching is communion-in-love, a goal and a vocation that is irreproachable on gospel grounds. Who, then, would fault our Roman friends for attempting to lead all of us together?

Common prayer and labor toward the end of visible reconciliation are therefore not negotiable. And if we find the Roman style irksome or offensive, what of it? Pragmatically speaking, future ecumenical leaders will surely come to care about these matters in many different ways, including in some cases via a jolt from a Roman Catholic Church that seems to rebuke as it invites and to sting as it embraces. But will this not still be a provision of providence? The bottom line, as always, is love — and faith, and hope.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Liturgisk våpenhvile – pave Benedikt er like klok som Salomo

Liturgi /

I denne artikkelen leser vi om hvor klokt pave Benedikt har gjort alle ting, og det er den nye liturgiske bestemmelsen om å gi plass til både den gamle og den nye messefeiringa det handler om. Her har paven begynt på noe som kan føre til liturgisk fred i vår kirke, der alle blir beriket, og han har samtidig prøvd å dempe de mest radikale i begge ender av den store og mangfoldige Katolske kirke.

One can only say that Benedict has used the keys of St Peter with the wisdom of Solomon! By maintaining the unity of the Roman Rite, with two usages, the Pontiff not only refuses to canonise extremism in any direction, but provides perhaps the most powerful example possible of the ‘hermeneutic of continuity and reform’, in the application and interpretation of Vatican Council II, in accordance with his address to the Roman curia of 22 December 2005.

In a letter sent to the bishops of the world, explaining his reasons for issuing the Motu Proprio, Benedict underlines precisely this point: ‘There is no contradiction between the two editions of the Roman Missal. In the history of the liturgy there is growth and progress, but no rupture. What earlier generations held as sacred, remains sacred and great for us too, and it cannot be all of a sudden entirely forbidden or even considered harmful. It behooves all of us to preserve the riches which have developed in the Church’s faith and prayer, and to give them their proper place.’

Hvorfor paven er så viktig – van der Burg forklarer

Teologi, van der Burg, Økumenikk /

«Den klippe Jesus ville bygge sin Kirke på, er ikke Peters trosbekjennelse – som det ofte blir sagt fra protestantisk hold. Uttrykkelig sier Jesus at Peter er klippen (”Jeg sier deg: Du er klippen, og på denne klippe” osv.), likesom det også er Peter selv, og ikke hans trosbekjennelse, Jesus lovte å gi nøklene til himmelriket. Men selvfølgelig skulle Peter være Kirkens klippe ved sin tro (dvs. ved selv å stå fast i troen).»

Dette sier pastor van der Burg når han avslutningsvis i boka ”KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom” skriver litt om pavedømmet. Her følger det han her skriver om paven:

Blant apostlene innsatte Jesus én, nemlig Peter, til den øverste leder, og gav tilkjenne at også denne særlige lederstilling, skulle fortsettes gjennom etterfølgere. Peters etterfølgere er de romerske biskoper. Utførlig har vi bevist dette i en spesialavhandling ”Pavedømmet” (St. Olavs Forlag, Oslo). Derfor vil vi her nøye oss med en kort redegjørelse.

Vi kristne, som tror at Guds Sønn har påtatt seg den menneskelige natur og derfor har villet gi sitt rike formen av et menneskelig samfunn, må ikke forundre oss over at han til å bevare Kirkens enhet også bruker det menneskelige middel at én blant styrerne har den øverste ledelse.

Dette er ikke i strid med at Kristus selv er ”hodet for Kirken” (Kol. 1, 18). Pavedømmet er – i likhet med de øvrige kirkelige embeter – bare et middel Kristus som Kirkens hode utøver sin makt igjennom. Historien viser klart at det uten pavedømme ikke kan eksistere enhet i Kristi verdensomspennende Kirke. Og siden Kristus vil at det skal være en kirkelig enhet, hvorfor skulle det da være vanskelig å tro at Jesus har innstiftet pavedømmet? Dessuten finnes det få ting som bevitnes så klart i den hl. Skrift som grunnleggelsen av pavedømmet.

Vi vil bevise:
1. Jesus innsatte Peter til Kirkens overhode.
2. Etter Jesus vilje skulle Peter ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode.
3. Peters etterfølgere er biskopene av Rom. …

Hvorfor paven er så viktig – van der Burg forklarerLes mer »

Bilder fra Østerrike – Klosterneuburg

Generelt /

Det er over ei uke siden vi kom tilbake fra vår ferie i Østerrike og Ungarn, men så langt har jeg ikke fått gjort mye med de 800 (!) bildene vi tok på turen. Men her er i alle fall tre bilder fra Klosterneuburg; først slik stiftet/klosteret ser ut når man kommer fra Wien. (Når man er lenger borte, ser man kirketårna bak tydeligere – nå vises de bare så vidt.)

Under ser vi hovedalteret i stiftskirken.

Under ser vi en av gangene i klosteret (der novisene bor).

Skroll til toppen