Takk til Øivind Benestad

Generelt, Teologi, Økumenikk /

Sist uke tok Øivind Benestad ordet på Kirkemøtet (i Den norske kirke) og sa at han nå meldte seg ut av Den norske kirke, han forlot deretter møtet og lot sin plass stå tom resten av uka (litt dramatisk om ikke uventet). På Verdidebatt skriver han om sin begrunnelse:

Kirkemøtets flertall har i dag vedtatt en likekjønnet liturgi og lære for vigsel. Ekteskapet er blitt omdefinert i sin grunnstruktur. Den norske kirke har med dette endret sin skapelsesteologi om ekteskap, familie og barn. Det er nå blitt offisiell kirkelære at kjønn er irrelevant i det kristne ekteskapet.

I kirkens teologi om familien er ikke lenger mor og far Guds ordning for barns unnfangelse, fødsel og oppvekst. Også «medmor» og «medfar» vil bli en del av kirkens lære. Som en naturlig følge av dette vil Den norske kirke på sikt måtte godta at planlagt farløshet og morløshet er etisk høyverdig og i tråd med Jesu liv og budskap. …

På Facebook skrev Dag Øivind Østereng (som forlot Den norske kirke i fjor sommer, og siden er blitt katolikk) bl.a. dette om Benestad:

Jeg har et sterkt behov for å takke Øivind Benestad her i all offentlighet for hans innsats for vårt kristne samfunn. Først i hans mangeårige politiske innsats mot ekteskapsloven av 2009 og videre hans kirkepolitiske kamp mot kjønnsnøytral liturgi for inngåelse av kirkelig vigsel. Øivind har målbåret sitt anliggende med Kristi sinnelag. Alltid mild og myndig. Han har ført utallige gode argumenter til torgs for alvoret i det å samfunnsmessig, men også nå kirkelig å demontere ekteskapet som guddommelig skaperordning mellom mann og kvinne. I dette har barneperspektivet vært hans dypeste anliggende. Han er møtt av en øredøvende taushet fra biskoper og andre aktører i kirkekampen. …

Jeg har fulgt Øivind i hans kamp og sett hvordan han har opptrådt i debatter, i media og i Kirkemøtet. Når Øivind har talt er det som om en dør går opp og lys slipper inn. Han har etterlatt seg en etterklang i rommet, slik den som taler sannhet gjør, når sannheten er fremmet i kjærlighet. …

Jeg slutter meg gjerne til denne takken for kampen som Øivind har kjempet i over 10 år. Jeg har fulgt ganske godt med på det han har gjort, siden vi kjente hverandre godt i studieårene – og jeg gjorde også en liten innsats på et av folkemøtene han arrangerte i 2008 mot den nye ekteskapsloven (se her og her)

Liturgy in the Twenty-First Century

Liturgi, Teologi /

Dette blir siste bok jeg får tid til å lese denne vinterferien (på Gran Canaria), i morgen reiser jeg tilbake til Oslo og mitt vanlige arbeid. Bokas fullstendige tittel er Liturgy in the Twenty-First Century, Contemporary Issues and Perspectives, og den er en samling av foredragene som ble holdt på konferansen Sacra Liturgia USA 2015 – amazon.co.uk beskriver den bl.a. slik:

Liturgy in the Twenty-First Century makes available the different perspectives on this from leading figures such as Raymond Leo Cardinal Burke, Archbishop Salvatore Cordileone, Abbot Philip Anderson, Father Thomas Kocik, Dom Alcuin Reid, and Dr Lauren Pristas.

Considering questions of liturgical catechetics, music, preaching, how young people relate to the liturgy, matters of formation and reform, etc., Liturgy in the Twenty-First Century is an essential resource for all clergy and religious and laity involved in liturgical ministry and formation. Bringing forth ‘new treasures as well as old,’ its contributors identify and address contemporary challenges and issues facing the task of realising the vision of Cardinal Sarah, Cardinal Ratzinger/Benedict XVI and the Second Vatican Council.

The Development of the Liturgical Reform – 1948 to 1970

Katolsk, Liturgi /

Nå har jeg også lest The Development of the Liturgical Reform: As Seen by Cardinal Ferdinando Antonelli from 1948 to 1970, skrevet av Nicola Giampietro – ingen ferie uten å lese bøker om liturgien! Det var en interessant bok, og viser (ifølge forfatteren og Antonelli) at den liturgiske bevegelsen var sunn og nyttig fram til ca 1965, da for mange ukyndige ble involvert og noen av ekspertene mistet alle hemninger. Alcuin Reid skriver om boka på amazon.co.uk bl.a.:

… The appearance in English of Msgr Giampietro’s book is long overdue. It details the involvement in and contribution to liturgical reform by Father Fernando Antonelli OFM (created Cardinal in 1973) from the 1940’s until 1970, publishing for the first time Antonelli’s personal writings as well as archival material from the Commissions on which he served. …

… Antonelli was an, if not the most, influential member of the Commission for Liturgical Reform established by Pope Pius XII in 1948, and served as the Secretary for the Liturgical Commission of the Second Vatican Council. He was a member of the post-conciliar Consilium throughout and was appointed Archbishop Secretary of the Sacred Congregation for Rites in 1965 (Those who have read Bugnini and Marini will be aware of the political battle for control of the liturgical reform waged by the Consilium against the Congregation for Rites). Giampietro’s study of Antonelli’s diaries and papers allows another voice on this and on other issues to be heard.

Antonelli was no `tweedy young traditionalist’ for whom a there is a given year after which liturgical reform is anathema and for whom the name «Bugnini» is synonymous with the root of all evil. The work of liturgical reform was his business for more than two decades. That is not to approve of all that he did. Indeed, it is the opinion of the present author that some of the principles of reform espoused by Pius XII’s Commission, and some of their applications, require critical re-evaluation: we stand in great need of a detailed and dispassionate study of the liturgical reform of Pope Pius XII.

For Antonelli continues to refer to the need to respect «genuine», «best» or «original» liturgical tradition in liturgical reform. But quite how this can be discerned is not clear. «The surest» historical research was seen as fundamental, though some decades later we are clear¯most notably in the case of the so-called anaphora of Hippolytus¯that the final word in historical research had not been uttered in the 1950s. Yet the minutes of the Pian Commission¯published here in a 112 page appendix, which are themselves of enormous historical worth¯reveal that their reforms were largely based on such assumptions. So too they reveal the influence of a pastoral expediency and an archaeologism (which deprecated later, especially medieval developments, and sought to reduce rites to their «severe and original lines») that may well have been injurious to received liturgical tradition. There are no simple answers to be found here, but there is plenty of primary material with which to inform further scholarship.

Antonelli describes the work of pre-conciliar reform as «a kind of novitiate» for what followed. Due to other responsibilities, he was not involved with the liturgical Preparatory Commission. Although he was an official of the Congregation for Rites, it was with some surprise, then, that Antonelli was named Secretary of the liturgical Commission for the Council instead of Father Bugnini, who «reacted violently». …

Bugnini, not Antonelli, was named Secretary of the post-conciliar Concilium, though Antonelli remained a member. His view of its work is again not without historical importance. At the end of its first meeting he reflected:

«I am not enthusiastic about this work. I am unhappy about how much the Commission has changed. It is merely an assembly of people, many of them incompetent, and others of them well advanced on the road to novelty. The discussions are extremely hurried. Discussions are based on impressions and the voting is chaotic. What is most displeasing is that the expositive Promemorias and the relative questions are drawn up in advanced terms and often in a very suggestive form. The direction is weak.»

As the Consilium’s work proceeded, Antonelli’s concerns about its competence, its predilection for innovation and its consuming haste, grew. After some years’ experience of the Consilium he wrote that the liturgical reform was becoming «more chaotic and deviant», adding:

«That which is sad…however, is a fundamental datum, a mutual attitude, a pre-established position, namely, many of those who have influenced the reform…and others, have no love, and no veneration of that which has been handed down to us. They begin by despising everything that is actually there. This negative mentality is unjust and pernicious, and unfortunately, Paul VI tends a little to this side. They have all the best intentions, but with this mentality they have only been able to demolish and not to restore.» …..

Martin Luder via Martinus Eleutherius til Martin Luther

Generelt, Økumenikk /

Jeg leste nettopp ferdig begge de to store bøkene om reformasjonen som jeg tok med meg på ferieturen, Reformations: The Early Modern World, 1450-1650, av Carlos Eire og Martin Luther – rebell i en brytningstid, av Heinz Schilling. Begge var interessante, og begge la vekt på bakgrunnen som hjelper oss til å forstå den kirkelige reformasjonen, og hvor radikal og dramatisk den var. Schilling bruker f.eks. Martin Luthers opprinnelige etternavn (Luder) helt fram til Luther skiftet navn i 1520. Da han hadde funnet fram til sin dramatiske frihet (og Schilling mener at all vesentlig forandring i Luthers teologi skjedde mellom 1515 og 1520, og selve gjennombruddet i frelsesforståelsen våren 1518) ville han markere dette ved å ta navnet «den frigjorte», Eleutherius på gresk. (Mange akademikere tok seg greske navn på den tiden; Melanchthon het f.eks. opprinnelig Schwartzerde.) Luther fant likevel fort ut at et gresk navn ikke fungerte så godt, det ble for fremmed for folk, men beholdt bokstavene -th- som et minne om sin nye frihet.

Begge disse to bøkene har likevel den svakheten at de er skrevet av historikere, ikke teologer, og de klarer faktisk ikke å forstå skikkelig at den katolske kirke på reformasjonens tid faktisk ikke lærte det man kan kalle «gjerningskristendom» – selv om Luther og flere andre oppfattet det slik.

Konsilet i Trents erklæring om rettferdiggjørelsen

Katolsk, Teologi, Økumenikk /

Når jeg nå leser en grundig framstilling av Martin Luthers liv og lære (se her) – og irriterer meg over at forfatteren uten videre ser ut til å være enig med Luther om at Den katolsk kirke på den tid stod for en gjerningskristendom (at man blir frelst av sine gjerninger) – oppdager jeg at det i dag er 470 år siden konsilet i Trent utga sitt viktige dekret om reffferidggjøreøsen. Der skriver konsilfedrene bl.a.:

THE COUNCIL OF TRENT
Session VI – Celebrated on the thirteenth day of January, 1547 under Pope Paul III
Decree Concerning Justification

CHAPTER VIII – HOW THE GRATUITOUS JUSTIFICATION OF THE SINNER BY FAITH IS TO BE UNDERSTOOD

But when the Apostle says that man is justified by faith and freely, these words are to be understood in that sense in which the uninterrupted unanimity of the Catholic Church has held and expressed them, namely, that we are therefore said to be justified by faith, because faith is the beginning of human salvation, the foundation and root of all justification, without which it is impossible to please God and to come to the fellowship of His sons; and we are therefore said to be justified gratuitously, because none of those things that precede justification, whether faith or works, merit the grace of justification.

For, if by grace, it is not now by works, otherwise, as the Apostle says, grace is no more grace.

CHAPTER IX – AGAINST THE VAIN CONFIDENCE OF HERETICS

But though it is necessary to believe that sins neither are remitted nor ever have been remitted except gratuitously by divine mercy for Christ’s sake, yet it must not be said that sins are forgiven or have been forgiven to anyone who boasts of his confidence and certainty of the remission of his sins, resting on that alone, though among heretics and schismatics this vain and ungodly confidence may be and in our troubled times indeed is found and preached with untiring fury against the Catholic Church. ….

For as no pious person ought to doubt the mercy of God, the merit of Christ and the virtue and efficacy of the sacraments, so each one, when he considers himself and his own weakness and indisposition, may have fear and apprehension concerning his own grace, since no one can know with the certainty of faith, which cannot be subject to error, that he has obtained the grace of God. …

Martin Luther – rebell i en brytningstid

Generelt, Teologi, Økumenikk /

Jeg begynte i går å lese boka Martin Luther – rebell i en brytningstid, som nylig ble utgitt på Vårt Land forlag Forlaget skriver om boka bl.a.:

Martin Luther (1483–1546) har spilt en avgjørende rolle i brytningen mellom middelalder og moderne tid i Europas historie. Som ung munk utfordret han keiseren, kirken og paven, fordi han ønsket en forandring av kristendommen. Til tross for en voldsom kamp lyktes han ikke å reformere katolisismen. Resultatet ble et nytt kirkesamfunn og et omtegnet Europakart.

Som prest, forfatter og reformator svingte han pisken over sin samtid med et voldsomt arbeidsraseri. Han var en dyktig nettverksbygger og hadde et polemisk talent verden sjelden har sett maken til. Han oversatte egenhendig Bibelen fra perm til perm og skapte med protestantismen ikke bare en ny forståelse av kirke og kristendom, samfunn og familieliv, men også et nytt syn på mennesket.

Med et bredt perspektiv på samtiden og med dyp innlevelse skriver historiker Heinz Schilling om rebellen Martin Luther som en aktør i et storslått drama om religionens rolle i verden.

Så langt har jeg lest litt over 200 av de 600 sidene, og må si at jeg er ganske skuffet over Luther. For hans opprør virker i vår tid (og fra mitt perspektiv) ganske så misforstått; hans store oppdagelse var at vi blir frelst av nåde (men det har vel Kirken alltid visst), og hans protest mot Kirken og paven var jo av en slik art at ingen diskusjon egentlig var mulig (for han forkastet jo pavens og konsilenes autoritet ganske tidlig, og ville at hans lærepunktet skulle vurderes bare ut fra Bibelen – skulle man uten videre forkaste alt Kirke og kirkefedrene har lært i 1500 år ?), og så tidlig som 1520 begynner han å kalle paven antikrist og regner med at det er djevelen som virker gjennom paven og biskopene. Forafteren er også ganske så positiv til Luther og hans revolusjon, det overrasker meg litt.

På den annen side er det mye å lære fra denne boka; bl.a. at reformatorens navn skiftet fra Martin Luder via Martinus Eleutherius (den frie på gresk) til Martin Luther ca 1520.

Kirkelig fornyelse er lagt ned

Generelt, Liturgi /

Avisa Dagen skriver om Kirkelig fornyelse bl.a.:

Helgens kirkestevne på Gran på Hadeland satte punktum for bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse (KF). …

Fellesskapet ble opprettet i 1967 som en prestegruppe under navnet Pro Ecclesia, og ble i 1976 konstituert på nytt som en sammenslutning for prester og lekfolk innenfor Den norske kirke.

Kirkelig Fornyelse har i løpet av sin 50 år lange virksomhet vært en omfavnet og omstridt aktør i norsk kirkeliv. Organisasjonen var blant annet en sentral aktør i lærestriden i Den norske kirke på 1990-tallet. …

Bernt T. Oftestad, som er professor emeritus i ved Menighetsfakultetet, var med fra starten av. Han gikk gjennom KFs 50 årige historie i sitt foredrag om «KF som nødhavn og provokasjon».

KF hadde sitt første stevne på Gran i 1967. To år senere ble basisdokumentet vedtatt, og Thelle ble valgt til talsmann utad.

Oftestad påpekte at KF startet som en høykirkelig bevegelse på norsk og luthersk grunn. Han kom inn på avskallinger i bevegelsen, etter at den uttalte at KF uttalte seg mot provosert abort og fastholdt sin motstand mot kvinnelig prestetjeneste.

KF hadde en stor vekst på 70-tallet og ble enda større på 80-tallet, med opptil 250 deltagere på Granstevnet, sa teologiprofessoren.

Selv var jeg aldri med i Kirkelig fornyelse, heller ikke på de årlige møtene på Gran. Jeg tenkte faktisk aldri på den muligheten, og jeg ble ikke katolikk pga en stor interesse for liturgi – selv om den liturgiske interessen har komet etter hvert.

Msgr Torbjørn Olsen skriver også om nedleggelsen av Kirkelig fornyelsen på katolsk.no

Reformations: The Early Modern World, 1450-1650

Teologi /

Nå har jeg i seks hele dager lest boka Reformations: The Early Modern World, 1450-1650, av Carlos Eire, og kommet til side 450 – og har da bare litt over 300 sider igjen, pluss nesten 150 sider noteapparat, bibiografi o.a. De siste 100 sidene har vært en svært grundig og interessant framstilling av den katolske motreformasjonen – jeg visste f.eks. ikke at Hl Carlo Borromeo to ganger ble forsøkt skutt/drept av sine motstandere, da han svært ivrig prøvde å reformere erkebispedømmet Milano rett etter konsilet i Trento.

Hos Amazon.co.uk kan man lese om denne boka, bl.a.:

A lively, expansive history of the Protestant and Catholic Reformations and the momentous changes they set in motion. This fast-paced survey of Western civilization’s transition from the Middle Ages to modernity brings that tumultuous period vividly to life. Carlos Eire, popular professor and gifted writer, chronicles the two-hundred-year era of the Renaissance and Reformation with particular attention to issues that persist as concerns in the present day.

Eire connects the Protestant and Catholic Reformations in new and profound ways, and he demonstrates convincingly that this crucial turning point in history not only affected people long gone, but continues to shape our world and define who we are today.

The book focuses on the vast changes that took place in Western civilization between 1450 and 1650, from Gutenberg’s printing press and the subsequent revolution in the spread of ideas to the close of the Thirty Years’ War. Eire devotes equal attention to the various Protestant traditions and churches as well as to Catholicism, skepticism, and secularism, and he takes into account the expansion of European culture and religion into other lands, particularly the Americas and Asia. He also underscores how changes in religion transformed the Western secular world. A book created with students and nonspecialists in mind, Reformations is an inspiring, provocative volume for any reader who is curious about the role of ideas and beliefs in history.

Ferie – sol og interessante bøker

Generelt /

Vi er igjen på midtvinterferie på Gran Canaria, for å slippe bort fra de mørkeste og kaldeste ukene i Norge. Bildet over viser soloppgangen fra vår balkong (der vi har sol fra kl 08.00 til kl 16.15), og bildet under viser meg etter badet på den ganske kjente Amadores-stranda.

Som vanlig har jeg med en del bøker på ferien, den første jeg leste – om Carl Fr Wisløff – har jeg allerede skrevet om. Jeg har også med tre grundige bøker om reformasjonen og Martin Luther (siden det i år er 500 år siden 1517), og (selvsagt) et par bøker om den liturgiske utviklingen de siste tiårene.

Lest biografi om Carl Fr. Wisløff

Generelt /

I dag – på Wisløffs fødselsdag – leste jeg ferdig Egil Sjaastads helt ferske og interessante biografi om Carl Fredrik Wisløff, en mann jeg kjente godt til og beundret i ungdommen, jeg var til og med til stede på hans avskjedsforellesning på MF i desember 1975.

Her kan vi lese litt om boka:

Dette er en biografi om Carl Fr. Wisløff (1908-2004). Vi følger ham fra barneårene via studietiden, gjennom 14 år som prest og 28 år som prestelærer og inn i en lang og aktiv pensjonisttilværelse. Wisløff ble en kjent og profilert kirkeleder, forkynner, fagmann og debattant. Han var presten som ble misjonsfolkets professor. 1900-tallets norske kirkehistorie ville ikke vært den samme uten ham. Han hadde en sentral rolle i mange av tidens teologiske og kirkelige stridsspørsmål. Selv om boken er en fagbok, et bidrag til nyere norsk kirkehistorie, er den skrevet på en folkelig måte. Vi ser konturene av en mann i kamp for sine overbevisninger. Det legges vekt på hva han kom til å stå for og bety innen norsk kirkeliv. Dermed kan vi utfordres til refleksjon over utviklingstrekk i dagens kirkeliv og misjonsarbeid. Wisløff fylte mange roller, men han var først og fremst en mann som trivdes på prekestolen. …

Den hellige Stefan – 26. desember

Katolsk, Liturgi, Paven /

Dette hører vi i dagens messe:

Inngangsvers
Himmelens porter åpnet seg for den hellige Stefan, den første av martyrskaren. Derfor jubler han i himmelen med seierens krone.

Kollektbønn
Herre, vi ber deg, hjelp oss å etterligne ham vi ærer, så vi kan lære å elske også våre fiender. For i dag feirer vi den hellige Stefans fødselsfest, han som du gav kraft til å be endog for sine forfølgere. Ved vår Herre Jesus Kristus …

Kommunionsvers
De stenet Stefan, som bad: Herre Jesus, motta min ånd.

Les alle messens bønner, antifoner og tekster her.

I dag sa pave Frans også dette i sin preken:

On the feast day of Christianity’s original martyr, Pope Francis issued a strong call not to forget the testimony of today’s victims of anti-Christian persecution around the world, a stunning number of whom have made the supreme sacrifice in recent years.

“Even today the Church, to render witness to the light and the truth, is beset in various places by hard persecutions, up to the supreme test of martyrdom,” Francis said on Monday.

“How many of our brothers and sisters in the faith suffer abuses and violence, and are hated because of Jesus!”
“I’ll tell you something,” the pope said. “The number of martyrs today is greater than in the early centuries [of the Church]. When we read the history of the early centuries, here in Rome, we read about so much cruelty to Christians. It’s happening today too, in even greater numbers.”

“Today we want to think of them and be close to them with our affection, our prayer and also our tears,” the pontiff said. “In these days, in Iraq, the Christians celebrated Christmas in a cathedral that had been destroyed. That’s an example of fidelity.
“The hardships and dangers notwithstanding, they offer courageous witness by belonging to Christ, and they live the Gospel committing themselves in favor of the least, of the most overlooked, doing good to all without distinction. …

Ekteskapet må være åpent for barn

Generelt, Katolsk /

I vår tid møter man ofte stor åpenhet for Den katolske kirke i Norge, ulikt den mistenksomheten som var vanlig tidligere. Likevel opplever protestanter iblant overraskelser når de hører om enkelte regler vi katolikker har. I dag opplever vi akkurat dette i en artikkel i Vårt Land; det oppleves som helt sjokkerende og upassende at man må være åpen for å motta barn om man ønsker å gifte seg katolsk. Men for oss katolikker er dette godt kjent, svært tydelig forklart og ganske selvsagt. I Vårt Land refereres det også til et hyrdebrev fra de nordiske katolske biskopene om ekteskapet, fra 2005, der de bl.a. skriver (i pkt 4.4.1):

Ekteskapet må være åpent for barn. Dette er så vesentlig at utelukkelsen av barn fra en eller begge ektefellenes side gjør ekteskapsinngåelsen ugyldig. Gud selv har jo allerede ved skapelsen av mann og kvinne sagt til dem: «Vær fruktbare og bli mange, og legg jorden under dere» (1 Mos 1, 28). Alle kulturer ser på barn som en velsignelse. Den som ikke lenger godtar dette, har misforstått kjærligheten og forsøker å nyte livet kun med tanke på seg selv, eventuelt i tosomhet. En slik holdning strider mot den ekteskapelige kjærlighet. Unnfangelsen av barn skal jo bekrefte og stadfeste den ekteskapelige kjærlighet. De er dens frukt.

I VLs referanse virker det nesten som om dette er noe de nordiske biskopene har funnet på, mens det i virkeligheten har vært klar og tydelig katolsk lære i langt over 1000 år. Vi lærer at et kristent ekteskap har to sentrale (og nødvendige) formål; 1) fellesskapet mellom ektefellene og 2) å få barn. (I tidligere tider ble det presentert som aller viktigst å få barn, nå er de to formålene likestilt i viktighet.)

Den universelle katolske katekismen skriver tydelig om dette, i sin beskrivelse av ekteskapet – se her:

I fruktbarhetens tjeneste

1652. «Ifølge sin natur har ekteskapet og kjærligheten mellom ektefellene forplantning og oppdragelse av avkommet som hensikt, og fullendes dermed»:

Barn er nemlig ekteskapets fremste gave, og er av stor betydning for foreldrene. Gud selv, som har sagt at «det er ikke godt for mennesket å være alene» (Gen 2, 18), og som «fra begynnelsen skapte mennesket til mann og kvinne» (Matt 19, 4), har villet gi mennesket en særegen del i sin skapergjerning, og derfor velsignet Han mannen og kvinnen og sa: «Vær fruktbare og bli mange» (Gen 1, 28). Uten å se bort fra ekteskapets andre formål går derfor den rette oppfatning ut på at ektefellenes innbyrdes kjærlighet og hele familielivet skal anspore ektefellene til med godt mot å samarbeide med Skaperens og Frelserens kjærlighet, Han som gjennom foreldre stadig utvider og beriker sin familie.

1653. Den ekteskapelige kjærlighets fruktbarhet omfatter også det moralske, åndelige og overnaturlige livs frukter som foreldrene overfører til barna ved oppdragelsen. Foreldrene er barnas fremste og første oppdragere. Slik sett er ekteskapets og familiens grunnleggende oppgave å stå i livets tjeneste.

1654. De ektefeller Gud ikke har gitt å få barn, kan allikevel føre et i menneskelig og kristen forstand meningsfylt samliv. Deres ekteskap kan utstråle fruktbarhet i nestekjærlighet, storsinn og offervilje.

Bestemmelsene for vår vigselsliturgi sier riktignok også at hvis paret som gifter seg er for gamle til å få barn, skal spørsmålet om de er villige til å motta barn hoppes over. Og når det i VLs artikkel virker som det er (alvorlige) medisinske grunner til at det aktuelle paret ikke ønsker barn, ville det ha vært naturlig at presten hadde rådført seg meg biskopen og kirkerettseksperter, før han ga paret et endelig svar om en katolsk vielse kunne være mulig – noe presten også innrømmer i sitt svar til Vårt Land.

Katolikker avgjorde presidentvalget i USA

Generelt, Katolsk /

For to dager siden ble Trump formelt valgt til ny president i USA og den kjente forfatteren og kommentatoren F. H. Buckley skriver i denne artikkelen (les om ham HER og HER) at det i praksis var de katolske stemmene som gjorde at Trump ble valgt:

… Elections are won by the marginal voter, the swing voter, the guy right at 50 percent. And in American politics he’s generally a Catholic. That’s the story this time, too.

It wasn’t the white Evangelicals. They went overwhelmingly for Trump, but that was also true in 2012 when they weren’t even sure Romney was Christian. They aren’t the swing voters.

Catholics, on the other hand, were plus-2 for Obama in 2012 and plus-7 for Trump this year. Evangelicals helped Trump in states he was mostly going to win anyway. Catholics? Now we’re talking about Pennsylvania, Ohio, Michigan and Wisconsin. And that was the election. …

… But why (did the Catholics vote republican)? Because Trump’s Republican Party is culturally Catholic, in a way that today’s Democrats never could be, and that yesterday’s Republicans, even the Reaganauts, never quite were.

I’m not saying Trump Republicans are Catholic, of course. Many of them are, most aren’t. What I’m saying is that, apart from the dogmas, there’s a Catholic sensibility that lay Catholics get and that Trump supporters share.

It’s not sectarian. It’s about sensibilities.

First off, the church is catholic in the small-c sense, meaning universal and composed of just about every ethnic group. James Joyce saw this, and thought the church’s motto should be “Here comes everybody.” That was Trump’s motto, too.

Indeed, it was the Democrats who practiced the politics of division. In private comments, leading Democrats ridiculed Catholics, and in an exchange with Supreme Court Justice Samuel Alito, President Obama’s solicitor general suggested Catholic and religious colleges that are faithful to their beliefs might lose federal funds.

Hillary Clinton herself said our legal system must reform “deep-seated cultural codes, religious beliefs and structural biases” to ensure ready access to abortion. …

Second, like Trump supporters, Catholics are patriotic and strongly attracted to the call to “make America great again.” They don’t think they need apologize to anyone for their country, and they don’t like what’s happened to American history as it’s taught in our schools and universities.

Third, lay Catholics, at least the nonintellectuals, aren’t the prisoners of political ideology. They’re looking for policies that speak to the concerns of ordinary Americans, things that work, not abstract theories.

Did you ever hear Trump talk about John Locke? Neither did I. Instead, he talked about a corrupt elite, a middle class left behind, jobs lost. …

Kyrie av Palestrina

Katolsk, Liturgi /

Jeg besøker forholdsvis ofte nettsidene til Corpus Christi Watershed, som redigeres av «Jeff Ostrowski (B.M. in Music Theory, 2004, and did graduate work in Musicology). He serves as choirmaster for the new FSSP parish in Los Angeles, where he lives with his wife and two children.» I dag tidlig så/ lyttet jeg til dette korte Kyriet av Palestrina (i videoen over) som beskrives slik her:

Back in 2013, I released a “simple plan” to improve music at Mass. In that article, I mentioned my belief that an a priori decision made after Vatican II — which eliminated the ancient praxis of simultaneous song & prayer — will someday be corrected. However, waiting for that day would be foolish; we must do our best with the current situation. As I’ve said before, the most “painless” way to introduce worthy music to the Ordinary Form (without irritating your pastor) is choral extensions, which embellish the music while still allowing congregational participation.

For the first few years, this will require polyphony that isn’t too long. Did you know Palestrina set entire litanies to polyphony? 1 The “Kyrie Eleison” from such works can be excerpted, and a simple plainsong melody can be sung by the congregation as shown here.

Klart budskap – kort preken

Katolsk, Liturgi /

Jeg holder nå på å sette opp tekstene til katolske messer ved hjelp av Bibelselskapets nye oversettelse, Bibel 2011, og torsdag sist uke så evangeliet slik ut:

☩ Lesning fra det hellige Evangelium etter Lukas (7,24-30)

Da sendebudene fra Johannes var gått, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva gikk dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i praktfulle klær og lever i luksus, bor i slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet:

Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg.

Jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, er ingen større enn Johannes. Men den minste i Guds rike er større enn han.

Hele folket, også tollerne, lyttet og ga Gud rett; de lot seg døpe med Johannes-dåpen. Men fariseerne og de lovkyndige viste Guds plan fra seg; de lot seg ikke døpe av ham.

Slik lyder Herrens ord.

John Allen skriver om denne teksten, hvordan en prest klarte å holde en svært kort, men svært innholdsfull preken om dette budskapet fra Jesus om Johannes døperen, og hans oppgave. Slik skriver Allen i dag:

Thursday’s Gospel was drawn from Luke 7, in which Jesus speaks of John the Baptist, the key line from which is the following: “Among those born of women, no one is greater than John; yet the least in the Kingdom of God is greater than he.”

In all, the Gospel reading that morning ran to 171 words, featuring the typically crisp language for which the public utterances of Christ are justifiably renowned.

After the Gospel, Dennison paused to deliver his homily. There were the usual signs of people settling in, getting comfortable, perhaps trying to sneak in a quick check of messages or a peek at the bulletin, that usually precede an experience people expect will stretch on for a least a few minutes.

Here’s Dennison’s entire homily, word-for-word, which was immediately burned into my memory.

“To be entirely clear, Jesus said that among those born of women, John was the greatest. To be equally clear, we should listen to him and respond.”

Frankly, the brevity was so stunning my colleagues and I did a double-take, unable to process at first that Dennison was actually finished and was moving to the altar to begin the liturgy of the Eucharist.

The next day, the reading was from John 5 about how John the Baptist brought a lamp to light the way to Christ, a robust 85 words in total. Once again Dennison summarized the reading, and then added this: “John brought light, but there are those who still refuse to see.” Twelve words, start to finish.

After I heard him do it so succinctly again, I said: “He’s my new candidate for the greatest homilist I’ve ever heard!”
To some extent, I was being facetious – breakfast and a day in Key West awaited, and two 10-second homilies in a row were an unexpected bonus. Plus, this was daily Mass in front of a small congregation.

On the other hand, I wasn’t entirely kidding. If you look at Dennison’s utterances, the heart of the matter in each case was all there. As one of my colleagues put it, it was the “kerygma” itself, entirely unadorned.

As anyone who’s sat through a random sample of Catholic homilies recently could confirm, that’s often not the typical experience. Too often, it’s hard to detect the evangelical forest for the verbal trees.

On Friday, I went up to compliment Dennison on his economy of expression. He told me it’s deliberate, something he’s been doing at daily Mass for years, ever since he arrived in Key West.

“Anybody can talk for five minutes and maybe have a vague idea of their opening point,” he said. “To do it all in one sentence, you really have to think about it.”

Oslo katolske bispedømme vedtar ikke statsadvokatens forelegg på 1 million kroner

Katolsk /

På katolsk.no kan vi i dag lese at:

OKB ikke kan gå med på at bispedømmet har gjort seg skyldig i grovt bedrageri.

Grovt bedrageri innebærer at noen med hensikt har prøvd å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning. Vi mener dette ikke har vært tilfelle. Saken handler om at bispedømmets medarbeidere har prøvd å identifisere de mange katolikkene som er i Norge ved å lete etter katolsk-klingende navn. Det var en lite gjennomtenkt metode som dessverre førte til noen feil, men vi mener ikke det var grovt bedrageri, sier administrativ leder Lisa Wade.

Andre steder har jeg lest at OKB oppfatter at det de har gjort heller kommer under begrepet «Uaktsomt bedrageri», slik:

«§ 270 For bedrageri straffes den som i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse rettsstridig forleder noen til en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for,» det må foreligge «uberettiget vinnings hensikt» og det må foreligge forsett, dvs. bevissthet om de øvrige vilkårene.

Saken skiller seg grunnleggende og avgjørende fra andre saker som i media har vært omtalt som saker om «medlemsjuks» der fiktive navn, dvs. navn på ikke-eksisterende personer, bevisst har vært ført inn i medlemsregistrene. …

At de registrerte ikke ble kontaktet for å gi bekreftelse eller avkreftelse av at vilkårene var oppfylt, og likevel ble ført opp på listene som ble sendt fylkesmannen, kommer strafferettslig i kategorien uaktsomhet, der spørsmålet er om uaktsomheten var grov i straffelovens forstand. … Uaktsomt bedrageri er hjemlet i straffeloven § 271 a …

Vinterens imbredager – 3. uke i advent

Liturgi, TLM /

Jeg feirer i dag den tradisjonelle messen (i Porsgrunn), og feirer den andre av vinterens imbredager, det er alltid onsdag, fredag og lørdag (og minnes også den hellige Eusebius). Den tradisjonelle kalenderen er enkelte dager og uker ganske forskjellig fra den nye liturgiske kalenderen, mens andre ganger er nesten alt likt. Den norske messeboken fra 1961 beskriver imbredagene slik:

Som hver uke blir innledet, likesom vigslet, ved søndagsfesten, så blir de fire årstider vigslet ved Imbredagene (Feriæ Quatuor Temporum).

Det norske navnet våre fedre brukte, kommer fra et angelsaksisk ord (engelsk emberdays) som betydde omløp, periode. Til imbrehøytiden hører tre dager: onsdag, fredag og lørdag. Imbreuken om vinteren er tredje adventuke, om våren første fasteuke, om sommeren pinseuken, om høsten uken etter Korsmesse, 14. sept.

Imbredagene er bots- og fastedager. Sjelen søker seg bort fra verden til bønn under faste og abstinens. Men samtidig skal vi be Gud signe årstiden, takke ham for markens grøde, og endelig hjelpe de fattige med almisse. Bønn, faste og almisse blir da oppgaven for oss alle på imbredagene.

Engelsk Wikipedia skriver om dette, bl.a.:

In the liturgical calendar of the Western Christian churches, Ember days are four separate sets of three days within the same week — specifically, the Wednesday, Friday, and Saturday — roughly equidistant in the circuit of the year, that are set aside for fasting and prayer. These days set apart for special prayer and fasting were considered especially suitable for the ordination of clergy. The Ember Days are known in Latin as the quattuor anni tempora (the «four seasons of the year»), or formerly as the jejunia quattuor temporum («fasts of the four seasons»). …

… The Latin name has remained in modern languages, though the contrary is sometimes affirmed, Quatuor Tempora, the Four Times. In French and Italian the term is the same; in Spanish and Portuguese they are simply Temporas. The German converts them into Quatember, and thence, by the easy corruption of dropping the first syllable, a corruption which also takes place in some other words, we get the English Ember. Thus, there is no occasion to seek after an etymology in embers …

Bryllupsdag i går – middag med scampi

Generelt /

Vi feiret vår 31. bryllupsdag i går kveld, med nydelige marinerte scampi med mye hvitløk – som bildet viser.

Bildet under er fra vårt bryllup 14. desember 1985, i Portland, Oregon.

bryllup_1985_l

Skroll til toppen