Min kone og jeg har nå vært i Østerrike i over ei uke. Først hadde vi et par dager med litt vekslende vær, men så har det vært kjempevarmt, opp mot 35 grader. I morgen skal vi til Budapest og der har de meldt om 40 grader! Jeg håper at det ikke slår til. (Update: Det var 40 grader der.)
Når det gjelder blogging, så kan det ta ganske lang tid før kommentarer blir godkjent (hvis de trenger det), det beklager jeg.
I forb. med Troskongregasjonens siste erklæring om hva en kirke er, leste jeg nylig dette om hva som kan skje med økumenikken i tida framover (Skrevet av en tidligere anglikansk, nå katolsk prest):
Does the statement signal the end of ecumenism as we knew it? I think the old fashioned 60s-70s ecumenism has been a dead duck for a long time, and it’s not Rome’s fault. What has happened, for instance, to the World Council of Churches? Is there anything left of it other than a gaggle of ageing left wing Protestants? The Catholics never joined. The different conservative Protestant sects never had time for it either.
When it comes to ecumenical dialogue with the mainstream Protestant churches isn’t it time now for some tough talking? Everyone needs to take a serious look at the formal situation in the mainstream Protestant churches. …
I dag er det 15. søndag i det alminnelige kirkeåret. Jeg er selv på ferie og koncelebrerte i en messe på tysk i dag, og har ikke gjort meg noen tanker om hva jeg eventuelt kunne ha talt om i dag. Tekstene handler i alle fall om å elske Herren over alle ting og vår neste som oss selv:
Første lesning er fra 5. Mosebok 30: Moses talte til folket og sa: Vær lydig mot Herren din Gud og hold hans bud og forskrifter som er skrevet i denne lovboken, og vend om til Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel. … … ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det.
Evangeliet er fra Lukas 10: Da stod en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester,» sa han, «hva skal jeg gjøre for å få evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hva leser du der?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men den andre ville rettferdiggjøre seg og spurte: «Hvem er så min neste?» Jesus tok spørsmålet opp og sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. …
Troskongregasjonen har nettopp svart på fem spørsmål ang. kirkesynet, svar som noen mennesker syns er ubehagelige, men det var vel vanskelig å tenke seg at Vatikanet kunne svare på noen annen måte:
First Question: Did the Second Vatican Council change the Catholic doctrine on the Church?
Response: The Second Vatican Council neither changed nor intended to change this doctrine, rather it developed, deepened and more fully explained it.
Second Question: What is the meaning of the affirmation that the Church of Christ subsists in the Catholic Church?
Response: Christ «established here on earth» only one Church and instituted it as a «visible and spiritual community», that from its beginning and throughout the centuries has always existed and will always exist, and in which alone are found all the elements that Christ himself instituted.
Third Question: Why was the expression «subsists in» adopted instead of the simple word «is»?
Response: The use of this expression, which indicates the full identity of the Church of Christ with the Catholic Church, does not change the doctrine on the Church. Rather, it comes from and brings out more clearly the fact that there are «numerous elements of sanctification and of truth» which are found outside her structure, but which «as gifts properly belonging to the Church of Christ, impel towards Catholic Unity».
Fourth Question: Why does the Second Vatican Council use the term «Church» in reference to the oriental Churches separated from full communion with the Catholic Church?
Response: The Council wanted to adopt the traditional use of the term. «Because these Churches, although separated, have true sacraments and above all – because of the apostolic succession – the priesthood and the Eucharist, by means of which they remain linked to us by very close bonds», they merit the title of «particular or local Churches», and are called sister Churches of the particular Catholic Churches.
Fifth Question: Why do the texts of the Council and those of the Magisterium since the Council not use the title of «Church» with regard to those Christian Communities born out of the Reformation of the sixteenth century?
Response: According to Catholic doctrine, these Communities do not enjoy apostolic succession in the sacrament of Orders, and are, therefore, deprived of a constitutive element of the Church. These ecclesial Communities which, specifically because of the absence of the sacramental priesthood, have not preserved the genuine and integral substance of the Eucharistic Mystery cannot, according to Catholic doctrine, be called «Churches» in the proper sense.
Fra og med i dag, 10. juli, er jeg på ferie og på reise i utlandet. Det blir derfor naturlig nok mindre blogging.
Jeg har nå gjort klart et hefte pastor van der Burg skrev i 1969, om Ekteskapet og Ekteskapsmoralen. Aktuelle spørsmål bl.a. om skilsmisse, fødselsregulering og abort.
Heftet har følgende innholdsfortegnelse:
I. Om ekteskapets vesen .
II. Hvordan ekteskapet blir inngått .
III.. Ekteskapshindringene
IV. Ekteskapets formål. Misbruk av ekteskapet
V. Forberedelsen til ekteskapet
VI. Ektefellenes rettigheter og plikter
Noen har stilt det interessante spørsmålet om man har muligheten til å kombinere deler av den nye og den gamle messen. Kan ta lesningene fra den nye messen (med tre lesninger om søndager, og tre år A, B og C) og den eukaristiske bønnen fra den gamle messen f.eks.?
My question concerns the implications of the Motu Proprio on these matters. It seems to be Benedict’s impulse to encourage a kind of two-way borrowing from the extraordinary to the ordinary form. The USCCB is already saying that the old rule against «mixing rites» no longer applies since the old and new are to be seen not as separate rites but as two forms of the same rite. Doesn’t this suggest, then, a greater degree of liberality concerning the ordinary form than we have previously supposed? What happens, for example, to the dubium from the CDW that ruled against new form celebrations employing the old form offertory prayers? Are we to see that as entirely overruled?
Så langt har jeg stort sett lest om alle som gleder seg over frigjøringen av den tradisjonelle latinske messen, og jeg vil vise til dekning spesielt på disse stedene:
En interessant gjennomgang av de nye bestemmelsene.
Tre blogger som har spesielt mye om dette temaet: Blog som bare omhandler pavens nye dokument – BLOG 1 og BLOG 2 som jeg ofte leser om liturgiske spørsmål – og som nå har veldig mye stoff..
En feil som man allerede har sett mange plasser (bl.a. gjorde avisa Dagen denne feilen sist uke) er at man sier at den latinske messen nå er blitt tillatt. Men denne har selvsagt alltid vært tillatt; latin er jo også det offisielle språket for den nye messen, som alle oversettelser må rette seg etter. Enhver prest har alltid kunnet feire messen på latin i alle årene fra 1970; om man feirer menighetens hovedmesser på latin må man jo da ta hensyn til hvor nyttig det vil være, og det er jo ikke aktuelt å ha messens tekstlesninger og preken på latin.
I dag minnes vi den hellige Sunniva og Seljemennene – selv om de ikke feires offisielt i år, siden det er søndag.
På www.katolsk.no kan vi lese mye om Sunniva; både legenden om hennes liv og død, om hvordan henens levninger ble oppdaga av Olav Trygvason i 996, at det første bispesetet på Vestlandet bl eoppretta der, til det ble flytta til Bergen i 1170.
I dag skal det også være katolsk messe på Selja, leser vi på stdominikus.katolsk.no: «På selve Seljumannamesse-dagen, søndag den 8., har vi høymesse i klosterruinene ute på selve Selja. Pater Arnfinn blir med som valfartsprest.»
Dagns første lesning, fra Jesaja 66, forteller om hvordan Herren redder sitt folk etter katastrofene og eksilet i Babylon: «Gled dere med Jerusalem, og fryd dere over henne, alle dere som har henne kjær! Ta del i hennes glede og fryd, alle dere som sørger over henne! … For så sier Herren: Se, til Sion leder jeg lykke og fred som en elv, og dit skal folkenes rikdom komme som en flommende bekk. Hennes barn skal bæres på armen og vugges på fanget. Som moren trøster sin sønn, slik vil jeg trøste dere, ja, i Jerusalem skal dere få trøst.»
I evangeliet, fra Lukas 10, hører vi om en utsendelse (som også gjelder for oss) for å forkynne om Herrens frelse til folk rundt oss – der mange gjerne er likegyldige eller fiendlige: «Siden utpekte Herren sytti andre og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke. Han sa til dem: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans. Gå av sted! Jeg sender dere som lam blant ulver. …»
Jeg vil i min preken i dag peke både på vår grunn til glede (pga. Guds hjelp) og vår utfordring (i et samfunn som ikke har særlig plass for Gud), og også nevne litt om den hellige Sunniva og Seljemennene, som minnes 8. juni (men ikke feires i år siden det er søndag).
Dominikanerne i Oslo har fått nye nettsider, som jeg syns er blitt svært så flotte. De bruker en blogg, faktisk, og kjører WordPress akkurat som jeg gjør – versjon 2.2, mens jeg kjører 2.1.3. Jeg syns også de har fått et flott og praktisk design på sidene; de bruker temaet barthelme, men har laget et eget bilde til toppen av sida.
En blog gjør at mange på en enkel måte kan legge ut sine egne ting på en enkel måte, og så langt ser jeg at fire av brødrene i St. Dominikus har benytta seg av mulighetene.
Sidene har vært i drift noen uker allerede, men for bare noen få dager siden offentliggjorde de at sidene nå er skikkelig klar, med prekener, informasjon om messer og ulike aktiviteter (bl.a. tur til Selja denne helga).
Jeg leste i går om to tidligre lutherske prester i Tyskland og én i Østerrike som er blitt ordinert til katolske prester i løpet av de siste ukene.
«Father Hans-Tilmann Golde, a former Lutheran and the married father of 3 children, was ordained on June 30 for the Diocese of Eichstatt. In May another former Lutheran cleric, Gerhard Stille, was ordained in Paderborn.
Father Gerhard Hoberth, yet another ex-Lutheran, was recently ordained as a priest of the Vienna, Austria, archdiocese.»
«Dette dokumentet åpner for at prester/biskoper kan bruke de gamle liturgiske forskriftene for alle sakramenter.
Remember: the MP applies to all the sacraments as they were before the Council, not just Holy Mass. It concerns the liturgy, not just Holy Mass. Thus clerics (bishops, priests, deacons), who are obliged to recite the Liturgy of the Hours can use the older Breviarium Romanum as it was in 1962. Benedict is establishing the older form of liturgy, as in was in 1962, as an extraordinary form (forma extraordinaria). The Novus Ordo of the Roman Missal and all other liturgical books remain the ordinary way of celebrating the liturgy.
“Extraordinary”, here, does NOT mean “rare” or “unusual” or “special”. It simply means “out of the common order”. … It cannot be argued legitimately from the word “extraordinary” that use of the older forms must necessarily be “rare”. It can be quite regular, depending on the circumstances, while in the larger scheme of things the Novus Ordo remains now the usual way things are done.
LES MER om dette dokumentet her – F. Z skriver svært grundig om dokumentet, og har oversatt det meste til engelsk.
Den latinske messeteksten (i den nye messen) har beholdt det bevisst gjentakende språket, som går sammen med handlingene som følger messen. (Flere av disse rekkene av adjektiver eller substantiver hørte sammen med de mange korstegnene, som jeg skrev om tidligere.)
En del av disse tingene har derimot blitt forenklet i den norske oversettelsen (og enda mye mer i den engelske), og den mest kjente forenklingen er i selve syndsbekjennelsen. Mange tror at katolikker bare skal slå seg på brystet én gang i den nye messen, men slik er det bare i noen av oversettelsene. På latin står det fortsatt: mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa.
Også i den første eukaristiske bønn er det gjort enkelte forenklinger på norsk, og mange flere på engelsk. (Det som kalles LAT her er en bokstavlig oversettelse av den latinske teksten.):
Innledningsvis – er den norske teksten blitt noe redusert:
LAT: Vi ber deg, mildeste Fader, ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, og bønnfaller deg i dypeste ydmykhet at du nådigst må ta imot og velsigne disse gaver, disse frembærelser, disse hellige og rene offer som vi bærer fram for deg
NO: Mildeste Fader, i ydmykhet bønnfaller vi deg ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, at du nådig vil motta og velsigne disse gaver, dette hellige og rene offer, som vi her bringer deg
ENG: We come to you Father, with praise and thanksgiving, trough Jesus Christ your Son. Through him we ask you to accept and bless these gifts we offer you in sacrifice. …
Flere eksempler på unødvendig forenklede oversettelserLes mer »
Dette melder det tyske kath.net, og også andre nyhetstjenester. Faktisk har noen (få) nettsteder/blogger allerede offentliggjort store deler av innholdet i pavens brev, og bl.a. avkreftet at det skal være en prøveordning for bare tre år, som noen hadde hørt. Riktignok står det at man vil ta imot biskopenes synspunkter etter tre år, og om nødvendig gjøre noen justeringer. Slik åpner vissnok pavens motu prorio, men vi må vente til i morgen med å lese innholdet:
LITTERAE APOSTOLICAE
MOTU PROPRIO DATAE
BENEDICTUS XVI
SUMMORUM PONTIFICUM cura ad hoc tempus usque semper fuit … …
Den første eukaristiske bønn er nesten uforandret (på latin) i dag i forhold til i den tradisjonelle messen, men ved at man bl.a. skar ned de 25 korstegn presten gjorde over hostien og kalken til ett (!), forandret man den likevel, vil mange si. Her tar jeg med hele canonbønna fra den norst/latinske messeboka fra 1961 – med kommentarene og noen forklarende overskrifter, og med alle korstegn markert.
MESSENS CANON
”Canon” betyr rettesnor, norm, en uforanderlig ordning; det er den eldste og mest sakrale del av messen, en krans av de herligste og dypeste bønner om nattverdofferet, den hellige forvandling, som midtpunkt. Presten løfter øyne og hender mot himmelen og bøyer seg så dypt ned over alteret.
Bønn for verdenskirken.
Vi ber deg, mildeste Fader, ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, og bønnfaller deg i dypeste ydmykhet (Presten kysser alteret) at du nådigst må ta imot og velsigne disse + gaver, disse + frembærelser, disse + hellige og rene offer som vi bærer fram for deg, fremst av alt for din hellige katolske Kirke, at du nådig vil bevare den i fred, verne, samle og styre den over hele jorden sammen med din tjener, vår pave N., og vår biskop N. og alle rettroende tjenere og bekjennere av den katolske og apostoliske tro. …
Fra 25 korstegn til ett – var det nødvendig å redusere det så mye?Les mer »
For å illustrere forskjellen i høytidelighet og grundighet i den tradisjonelle og den nye messen, tar jeg her med offertoriet (forberedelsen til nattverden) slik det er i den tradisjonelle messen. Denne uoffisielle norske oversettelsen er tatt fra det norsk/ latinske missalet fra 1961. (Lekfolket kunne følge med alt som skjedde i messen i en slik bok.)
Nesten alt det følgende sier presten stille – men også i den nye messen er offertoriet ofte for det meste stille, men mye kortere:
Offertorium.
Presten leser nå Offertorium, som skifter i de forskjelligse messer. – I det kalken avdekkes for velum, ringes med klokken til tegn på at denne del av messen begynner. – Under stille bønn bærer presten fram brødet.
Ta imot, hellige Fader, allmektige evige Gud, dette uplettede offer, som jeg, din uverdige tjener, bærer fram til deg, min levende og sanne Gud, formine utallige synder, feil, forsømmelser, og også for alle som er til stede her, men også for alle troende kristne, levende og døde, så dette offer for meg og for dem må bli til frelse og evig liv. Amen.
Presten heller vin og noen dråper vann i kalken:
Gud, du som på underfull måte har skapt menneskenaturens verdighet, og enda vidunderligere har gjenreist den: la oss ved dette vanns og denne vins mysterium få del i hans guddom som har verdiget seg til å bli delaktig i vår menneskenatur, Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, som lever og styrer med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen. …
USA’s katolske biskoper har nylig offentliggjort et brev der de kristiserer Amnestys nye støtte for abort – og håper at Amnesty International (AI) vil ombestemme seg på sitt neste rådsmøte i august. Det mest interessante i brevet syns jeg er at: AI’s argumentasjon om at deres hoved/ eneste poeng har vært at fattige/ svake kvinner ikke skal rettsforfølges om de tar abort, rives i stykker. Det er nemlig lang tid siden Den katolske kirke og de fleste land i verden har ønsket å straffe slike kvinner. Og i praksis har AI i noen land allerede gått ut og aktivt støttet fri abort. Slik skriver biskopene bl.a.:
“While the proposed action by Amnesty International may appear to some to support women’s freedom or provide a compassionate response to women in difficult situations of pregnancy, abortion injures the health and dignity of women at the same time that it ends the life of the unborn child,” Bishop Skylstad added. “A far more compassionate response is to provide support and services for pregnant women, advance their educational and economic standing in society, and resist all forms of violence and stigmatization against them. The Catholic Church provides these services to many women around the world and commits itself to continuing to do so.
“Based on this commitment to women, the Church does not object to AI’s stand against criminal penalties for women who have undergone abortion. In fact, the Catholic Church has long held that these women need compassion and healing, not punishment. However, AI’s policy also exempts abortion practitioners from meaningful penalties and thereby trivializes the harm done by abortion. AI’s new policy appears to apply to every stage of pregnancy and has already led AI-USA to oppose laws against the killing of partially-delivered children. Similarly, the policy of advancing access to abortion to preserve women’s ‘health,’ a word left undefined by AI, has not confined the practice to narrow circumstances, but in American law has led to abortion on demand.”
LES MER OM DETTE.
Når vi diskuterer hvordan den katolske messen skal feires, kommer vi ikke utenom spørsmålet om hvordan messen er oversatt til ulike språk. Den engelske oversettelsen er nok den mest diskuterte (den dårligste); der har man nå nylig laget en ny (og langt mer konservativ/ bokstavtro) oversettelse, som vi håper skal offentliggjøres om ikke mange måneder.
Den norske oversettelsen, i messeboka fra 1982, er langt bedre enn den engelske, men også hos oss er det i alle fall én alvorlig feil. Og det er en feil som (sannsynligvis) ikke tilfeldig berører selve offeraspektet av messen. Under offertoriet, før bønna over offergavene, sier presten: «La oss be til Gud, den allmektige, at han vil motta sin Kirkes offer av våre hender.» Og menigheten svarer: «Til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse.»
Men her er teksten egentlig (og den er identisk med den tridentinske messen): Oráte, fratres: ut meum ac vestrum sacrifícium acceptábile fiat apud Deum Patrem omnipoténtem. (Be brødre, at mitt og deres offer må være akseptabelt for Gud Fader, den allmektige.) Og svaret er: Suscípiat Dóminus sacrifícium de mánibus tuis ad laudem et glóriam nóminis sui, ad utilitátem quoque nostram totiúsque Ecclésiæ suæ sanctæ. (Må Herren motta dette offeret fra dine hender til lov og ære for sitt navn, til nytte for oss og for hele hans hellige Kirke.)
Spesielt det norske svaret er her helt ugjenkjennelig, men i både oppfordring og svar blir det viktige offeraspektet – «ved prestens hender», «prestens og menighetens offer» – uklart og nesten helt skjult. Det syns jeg er svært uheldig.
Jeg har nettopp vært med på en takkegudstjeneste i Stavanger domkirke i forbindelse med dronning Sonjas 70-årsdag. Det var en gudstjeneste med flott musikk og sang, bønner (der jeg deltok med forbønn) og en tale ved biskop Baasland.
Avslutningsvis sang et jentekor en flott, nykomponert sang for dronninga, ved Eyvind Skeie. Refrenget og et par av versa går slik:
1. Livet er en fødselsgave som du får av far og mor.
Livet er en guddomsgave, den gir himmel til vår jord.
R: Gratulerer, kjære dronning. Livets gave har vi fått
for å gi hverandre glede så vårt liv blir rikt og godt.
2. Da du stod ved prinsens side, visste du det, uten ord:
Størst av alt er kjærligheten, den som håper og som tror.
5. I den norske bildeboken og i alle våre sinn
er vår kjære dronning Sonja for bestandig tegnet inn.
