Pave Benedikt ønsker først og fremst å lege Kirkens sår

Bostons kardinal Sean O’Malley skriver i sin egen blog at han deltok på møtet i Roma sist uke om frigjøringen av den tradisjonelle latinske messen, og at pavens hovedmål med dokumentet var å få til en forsoning med grupper som står i spenning/opposisjon til (eller utenfor) Kirken, spesielt Pius X’s brorskap. Det er ikke tvil om at dette er viktig for pave Benedikt, men det vil overraske meg om dette er det eneste han ønsker å gjøre. Slik skriver kardinalen:

I flew to Rome at the request of Cardinal Tarcisio Bertone to participate in a meeting discussing the Holy Father’s Motu Proprio about the use of the older form of the Latin Mass. There were about 25 bishops there, including the president of Ecclesia Dei Cardinal Darío Castrillón Hoyos, the prefect of Divine Worship and the Discipline of the Sacraments Cardinal Francis Arinze, several heads of bishops’ conferences as well as some cardinals and other residential bishops.

They shared with us the Motu Proprio and the Holy Father’s letter explaining it. We also had an opportunity to read the Latin document. We each commented on that, and then the Holy Father came in and shared some of his thoughts with us. The Holy Father is obviously most concerned about trying to bring about reconciliation in the Church. There are about 600,000 Catholics who are participating in the liturgies of the Society of St. Pius X, along with about 400 priest.

The Holy Father was very clear that the ordinary form of celebrating the Mass will be the new rite, the Norvus Ordo. But by making the Latin Mass more available, the Holy Father is hoping to convince those disaffected Catholics that it is time for them to return to full union with the Catholic Church.

So the Holy Father’s motivation for this decision is pastoral. He does not want this to be seen as establishing two different Roman Rites, but rather one Roman Rite celebrated with different forms. The Motu Propio is his latest attempt at reconciliation.

St. Olav tidsskrift skriver om den “tridentinske” messen

«En stille revolusjon» er overskrifta redaktør Henrik Holm gir en liten artikkel om frigjøringa av den tridentinske messen i siste nummer av St. Olav tidsskrift. Her skriver han bl.a.:

Det latinske synes på nytt å vinne fotfeste i Den katolske kirke, og spekulasjonene rundt et pavelig skriv om gjeninnføringen av den gamle ritus er mange … Paven håper seg at skrivet blir mottatt med avslappet holdning.

Men det er ikke bare i kretser innenfor Kirken at ropet om hvor det har blitt av den gamle ritus toner ut: Mange intellektuelle, skuespillerer og kunstnere i hele Europa krever at den gamle ritus må bli mer integrert i Den katolske kirke. Et hav av opprop og skriv sirkulerer. Den tyske komponisten Hans Zender kritiserer Kirken for å ha gått inn i en suicidal prosess etter Det andre Vatikankonsil, når det gjelder liturgien.

Hvis en prest i dag ønsker å celebrere messe etter gammel ritus, må han ha biskoppelig tillatelse. Mange biskoper vegrer seg mot dette, mens andre er mer åpne for det. I 1993 var det f. eks. i Tyskland seks steder man fikk lov til å feire den gamle ritus. 12006 er tallet øket til 36. I den tyske dagsavisen Frankfurter Allgemeine Zeitung spør man om det har begynt en stille revolusjon i Den katolske kirke på dette området.

Et sted hvor hjertet slår for den gamle messe, er Wigratzbad, et lite område ved Bodensee mellom de tre landene Sveits, Østerrike og Tyskland. Her holder nemlig «St. Petrus Bruderschaft» (Fraternitas Sacerdotalis Sancti Petri – FSSP) til.

Mine egne synspunkter på hvordan messen bør feires

Her er mine egne kommentarer til F. Alvin Kimels forslag om messen som jeg presenterte i går:

1) Slutt med messer feiret ”versus populum” – det skaper en menneskesentrert messe

Dette er jeg i hovedtrekk evig i, selv om jeg ikke syns vi trenger å tilbakeføre dette øyeblikkelig. I veldig mange hundre år feiret presten messen vendt mot Gud (også i Den norske kirke, der jeg vokste opp), helt naturlig siden han jo vendte seg til Gud. Jeg kan egentlig ikke se noen argumenter som taler mot den praksisen – Vatikankonsilet tok heller aldri opp dette spørsmålet.

Jeg syns det er mest naturlig at presten leder messen fra sin stol (som tradisjonelt er plassert på den ene sida av koret), og ikke fra alteret som i den tridentinske messen. Under ordets del er han jo vendt direkte mot folket, så alt i alt blir ikke presten på noen måte for fjern. Under eukaristien vender presten seg mot Gud, og messens hellige offer bærer han jo fram for Gud, på egne vegne og menigheten sammen med ham. Nattverdens måltidsoffer (som selvsagt også må være med) blir jo tydeliggjort ved kommunionen.

2) Messen må synges mer, 3) Bort med dårlig musikk, 4) Bruk mer røkelse og 5) Ta bort de uformelle og upassende kommentarene i messen

Disse tingene er jeg enig i, og her bør vi gjerne bevisstgjøres, samtidig som jeg ikke syns dette er noe særlig problem i Norge – i utlandet blir messen mange steder feiret veldig mye mindre verdig enn i Norge.

6) Reduser bruk av mikrofoner
I den grad man har for mange mikrofoner (for eksempel til koret), bør dette reduseres. Men det vil ikke bety at man tar bort nødvendige mikrofoner på lesepultene og (og en diskret mikrofon på) alteret.

7) Mer eukaristisk tilbedelse
Eukaristisk tilbedelse er viktig, men jeg kan ikke riktig se at det passer så godt inn i denne diskusjonen. De østlige kirkene har jo ikke vår tradisjon med eukaristisk tilbedelse, men det mangler på ingen måte på verdighet når de feirer den hellige liturgi/messe.

Mer bruk av den tradisjonelle latinske messen (TLM).

Jeg syns det er fint at den ”tridentinske” messen blir frigjort, men ser først og fremst på dette som noen få gjør – for sin egen del, men også for å påvirke den vanlige messefeiringa på en fruktbar måte.

Den gamle messen kan føre til at den nye messen blir feiret bedre

Overskrifta på dette innlegget uttrykker vel i hovedtrekk mitt eget syn på diskusjonen om den «tridentinske» messen. Jeg har ikke planer om å begynne å feire den tradisjonelle latinske messen (TLM), men vil gjerne lære en del fra den for å kunne feire messene bedre.

På denne bloggen fortelles det om en ung prest som tok en ukes kurs i hvordan den gamle messen skal feires, og han bruker store ord for å forklare hva uka betydde for ham: I would characterize my experience as frankly stunning, and even life changing. I must admit that the experience has recast my understanding of the priesthood to some degree.

Also, by this intensive introduction to the ancient Roman liturgical tradition, I now more fully understand the paradigm shift and rupture that Ratzinger/Benedict XVI has spoken of. I can’t help but feel that once the adolescent rebellion of liturgical abuse and rejection of our living heritage subsides, they will be there to help all of us reclaim and reinvigorate the Latin Rite in a way that is truly organic and faithful to our roots, strengthening and in some areas reestablishing a vibrant Catholic identity.

Forfatteren av denne bloggen, father Z., skriver også at et av de store poengene med å frigjøre den gamle messen (slik paven tenker), er å knytte de to messene sammen igjen, og å forbedre feiringen av den nye messen. …

Hvordan kan messen bli bedre?

Fr. Alvin Kimel, en tidligere anglikansk nå katolsk prest, skriver et innlegg på sin blog (som er i ferd med å legges ned) om hvordan han mener messen må forandres for at den skal bli bedre. I Norge plages vi heldigvis lite med pkt. 3 og 5. Kanskje pkt. 1 er det som er mest konkret og aktuelt for oss – og hans avsluttende setninger (om TLM) er det mange har diskutert her på bloggen de siste dagene. Her er hans konkrete forslag om å forbedre dagens messe:

(1) Abandon the versus populum, immediately! Let priest and people face God together. The single most destructive feature of the “renewed liturgy” is its anthropocentric orientation. The people of God are sanctified by worshipping God, not by celebrating each other.

(2) Restore the chanted liturgy. Prayers are to be sung according to the ancient forms.

(3) Ban the musical compositions of Marty Haugen and David Haas and anything similar. Gregorian chant must be restored as the primary music of the Latin rite. …

(4) Restore the use of incense.

(5) Eradicate ritual informality.

(6) Drastically reduce electronic amplification.

(7) Encourage eucharistic adoration both within and outside the Mass. …

After much thought, I have finally become persuaded that all Catholic priests should be authorized to celebrate the Tridentine Mass, despite the inevitable confusion this will create. While I personally believe that liturgy should be normatively celebrated in the language of the people, I also believe that the practical abolition of the Tridentine Mass was wrong and destructive. We must retrace our steps and attempt to undo the blunders of the post-Vatican II Church. In one way or another, we must forge new connections to the liturgical tradition and the Mass of St Pius V.

Hvordan Kirken mistet det hellige

En biskop i New jersey i USA, Arthur Serratelli, har begynt å skrive en serie artikler om hvordan Den katolske kirke i stor grad har mistet opplevelsen av det hellige. Han beklager at kirkerommet ikke lenger oppleves forskjellig fra andre rom; stillheten er blitt borte, man klapper for de som deltar, og oppfører seg ofte ikke som man bør i møte med det hellige. (En slik negativ utvikling er nok kommet en del lenger i den engelskspråklige verden enn i Norge.) I den første av en serie artikler (Velg artikkel nederst på sida.) skriver han:

Living in our world, we breathe the toxic air that surrounds us. Even within the most sacred precincts of the Church, we witness a loss of the sense of the sacred. With the enthusiasm that followed the Second Vatican Council, there was a well-intentioned effort to make the liturgy modern. It became commonplace to say that the liturgy had to be relevant to the worshipper. Old songs were jettisoned. The guitar replaced the organ. Some priests even began to walk down the road of liturgical innovation, only to discover it was a dead end. And all the while, the awareness of entering into something sacred that has been given to us from above and draws us out of ourselves and into the mystery of God was gone.

Teaching about the Mass began to emphasize the community. The Mass was seen as a community meal. It was something everyone did together. Lost was the notion of sacrifice. Lost the awesome mystery of the Eucharist as Christ’s sacrifice on the cross.

Søndagens tekster handler om å følge kallet

Sentralt i dagens lesninger er flere kallsfortellinger. Først hører vi fra 1. Kongebok 19 om hvordan profeten Elisja blir kalt til å følge og profeten Elias tjeneste: Tolv par okser gikk foran ham, og selv fulgte Elisja det siste paret. Med det samme Elia gikk forbi, kastet han kappen sin over ham. Da lot Elisja oksene gå, sprang etter Elia og sa: «La meg først få kysse far og mor til avskjed, så skal jeg følge deg.» Elia svarte: «Snu og gå hjem du! For du vet hva jeg har gjort med deg.» Da vendte Elisja seg fra ham. Han tok de to oksene og slaktet dem, og med åket som brensel kokte han kjøttet. Det gav han til folket, og de holdt måltid. Så reiste han seg og fulgte Elia som hans tjener.

Deretter hører vi i evangeliet, fra Lukas 9, at Jesus er enda mer radikal når det gjelder å utfordre folk til å følge ham: Mens de var underveis, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du så går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på.» Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «La meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.» Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre; men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

Les alle søndagens tekster her.

2000 års markering av Paulus’ fødsel

I går feiret vi den store festen for apostelfyrstene Pater og Paulus, og ved starten (vigilien) av festen, under en høytidelig vesper torsdag kveld, annonserte pave Benedikt XVI at et spesielt jubileumsår innviet til den hellige Paulus skal begynne om et år, og sa at Kirken trenger moderne kristne som vil prøve å etterligne denne apostelens misjonsenergi og offervilje. Dette «paulinske» året vi vare fra 28. juni 2008 til 29. juni 29, 2009, for å markere at det nå er omtrent 2000 år siden Paulus ble født. Les mer om Paulus her.

I sin tale torsdag kveld sa paven:
«Dear brothers and sisters, as in the (church’s) beginning, today, too, Christ needs apostles ready to sacrifice themselves. He needs witnesses and martyrs like St. Paul,» the pope said.

The Pauline year will feature numerous special liturgies and events in Rome, the pope said, but should also be celebrated in local churches and in the sanctuaries, religious orders and other institutions that have a special link to St. Paul.

In a special way, the Pauline year will be ecumenical, reflecting the saint’s commitment to the unity and harmony among all Christians, he said. The pope’s announcement was met with applause in the crowded basilica.

Opprop for ekteskapet

Oslo katolske bispedømme har sendt ut til alle prester, og postet på sine nettsider informasjon om et (nytt) opprop om den foreslåtte, nye ekteskapsloven. Dette oppropet har en «kortere og mer allmenn utforming, og søker å gå enda bredere ut». Her er teksten til oppropet, og man kan skrive seg på fra nettsiden www.ekteskapet.no. Her er hele teksten i oppropet:

Regjeringen har lagt fram et forslag til ny ekteskapslov som innebærer en grunnleggende endring i forståelsen av hva et ekteskap er.

Vi mener at det norske samfunn bør fortsette å definere ekteskapet som et samliv mellom mann og kvinne. Alternative samlivsformer kan reguleres innenfor andre lovverk enn ekteskapsloven.

Vi vil oppfordre Stortinget til å avvise forslaget om en kjønnsnøytral eller felles ekteskapslov.

Underskrifter med Navn og postnummer/-sted.

30 år siden mitt første utenlandsopphold – i Jerusalem

I dag er det nøyaktig 30 år siden jeg gikk om bord i et studentfly (som det het den gangen, billige fly for studenter, gikk oftest om nettene) i København, med kurs for Tel Aviv, som vi nådde etter en mellomlanding i Aten. Før den reisa hadde jeg bare vært et par korte turer til Gøteborg, og så hadde jeg haika fra Hirsthals til København for å gå ombord i dette flyet. Vi landa på Ben Gurion flyplassen 30. juni 1977 kl 03.00, og etter litt problemer de første par dagene (ble fralurt litt penger, siden jeg var bare 21 år og helt fersk turist), fikk jeg reist rundt i Israel et par ukers tid før skolen min begynte – Haifa, Tiberias, Tel Aviv, Ber Sheva og Dødehavet husker jeg spesielt godt.

Jeg hadde fått et stipend fra Israel for å studere i 5 måneder på det gamle og ærverdige Ulpan Etzion. I en hel del år ga Israel slike stipender til norske studenter hvert år – biskop Kvarme hadde bl.a. vært der noen år før meg. Språkskolen var utmerket; 30 timer hebraisk hver uke – og all undervisning ble gitt PÅ hebraisk – ga resultater.

Bildet viser klassen min; vår lærer, Edna, i midten foran, ei dansk jente ved siden av meg, ellers var storparten av studentene fra Argentina, et par fra USA, en fra landene Frankrike, Brasil og Malta – sistnevnte var forøvrig katolsk prestestudent.

Offisielt fra Vatikanet om pavens motu proprio

Jeg fikk i dag denne offisielle meldinga fra Vatikanet om hva som hadde skjedd der i går, da pavens motu proprio ble vist til ca 30 utvalgte biskoper. Vatican Information Service skriver:

«Yesterday afternoon in the Vatican, a meeting was held under the presidency of the Cardinal Secretary of State in which the content and spirit of the Holy Father’s forthcoming ‘Motu Proprio’ on the use of the Missal promulgated by John XXIII in 1962 was explained to representatives from various episcopal conferences. The Holy Father also arrived to greet those present, spending nearly an hour in deep conversation with them.

«The publication of the document – which will be accompanied by an extensive personal letter from the Holy Father to individual bishops – is expected within a few days, once the document itself has been sent to all the bishops with an indication of when it will come into effect.»

Jeg fikk forøvrig tips her på bloggen (fra Andreas – det er også andre interessante kommentarer til det innlegget) med lenker til video av den tridentisnke messen: En messe i en stor kirke og én i et mindre kapell. Klikk på lenkene for å se messene på video.google.com.

Dokumentet om den tridentinske messen ble presentert onsdag

Onsdag ettermiddag ble 30 sentrale biskoper overrakt pavens motu proprio om den tridentinske messen. Pave Benedikt ønsket tydeligvis at de skulle se dokumentet på en mer passende måte enn gjennom avisene. Selve offentliggjøringen av dokumentet (på tre sider) og pavens følgebrev (på fire sider) er visst satt til lørdag 7. juli.

The motu proprio liberating the Tridentine Mass for the entire Catholic Church was given Wednesday afternoon to about 30 bishops from all over the world in the Sala Bologna of the Apostolic Palace by Vatican Secretary of State Tarcisio Cardinal Bertone. The bishops had been invited to Rome for that purpose.

At the end of the meeting, in which the motu proprio was introduced together with a letter of explanation by Pope Benedict XVI., Pope Benedict met with the bishops. The document is about three pages long, the accompanying letter about four. From Germany, Cardinal Lehmann (the head of the German bishops conference) had been invited. The circumstances of the procedure make clear that the Pope was very interested to personally inform the bishops, in collegial manner, of the content rather than have them learn about it from the media.

The publication of both documents will take place on July 7th. It emphasizes the unity of the Roman Rite which will consist of an ordinary and an extraordinary form which are supposed to inspire each other. The ordinary/regular form will continue to be the new rite of 1969. The extraordinary form will be the Missal of Bl. John XXIII. of 1962.

Denne oversettelser har jeg hentet fra bloggen Closed Cafeteria. Artikkelen kom først på tysk på kath.net.

Mer om Sigrid Undset – minner fra 1924

Det katolske bladet, Broen, har i sitt siste nummer også et intervju med Hetty Henrichsen, som kjente Sigrid Undset gjennom flere år. Hetty forteller bl.a.:

Allehelgensdag i 1924 mottok fire personer den første hellige kommunion i St. Torfinns kapell på Hamar. To voksne og to barn. Den ene av de voksne var Sigrid Undset, barna var to søsken, Christian Auguste, 9 år, og Hetty (Henriette) Henrichsen, 11 år. De tre var kommet fra Lillehammer for anledningen. Barnas forberedelser sto Msgr. Karl Kjelstrup for. Han var prest på Hamar og var kommet en gang i uken gjennom et helt år til Lillehammer for å undervise dem. Det var en stor dag for Hetty, og den ble også begynnelsen på et vennskap mellom Sigrid Undset og Hettys mor, Edith de Castro, og etter hvert også Hetty selv.

Da Sigrid Undset konverterte i 1924, ble det noe oftere messer på Lillehammer. Hun inviterte dominikanerpatre fra Oslo opp en gang i måneden om mulig, og de feiret messe i peisestuen på Bjerkebæk. … ”Før messen gikk vi til skrifte, og det foregikk i moster Sigrids arbeidsværelse,” forteller hun, og legger til at hun som barn fikk lov å kalle fru Undset ”moster Sigrid”, for det gjorde de andre barna som var på besøk hos henne. Hele den katolske menigheten på Lillehammer deltok i messene, i hovedsak Sigrid Undset og familien Henrichsen. …

Nytt nummer av BROEN – kan leses på Internet

Det katolske bladet BROEN er nylig kommet med nytt nummer. Det sendes til alle registrerte katolikker, men legges også ut på Internet (se nederst på sida) til andre interesserte. Sommernummeret hadde mange interessante artikler, bl.a. om prestevielsen i april (se bildet) og innvielsen av det nye publikumsbygget på Bjerkebæk (Lillehammer) i mai. Det «er blitt et moderne, åpent og vennlig bygg, .. med en praktfull liten konsertsal, og en utstilling med Undsets private bøker. Samlingen rommer hele 9000 bind, og utstillingen ”I bøkenes verden” er meget tilgjengelig, her kan man også bla digitalt i flere bind. Bøkene er utstilt etter temaer, som barnebøker, naturfag, katolisisme.

Forfatterens egne bøker er utstilt i flere oversettelser, og bilder fra hennes private album bidrar til å komme nærmere personen og hennes liv. Publikumsbygget er åpent flere timer om dagen, og vil man inn i hennes personlige hjem og skrivestue, kan man følge med på en av de mange omvisningene. Åpningen av Bjerkebæk er en viktig begivenhet for den som ønsker å komme nærmere Sigrid Undsets liv, forfatterskap og åndelige engasjement. Her bodde hun da hun konverterte i 1924 og her skrev hun Kristin Lavransdatter og Olav Audunssøn. Det er i disse dager også utgitt en praktbok: ”Bjerkebæk. I bøkenes verden”, en interessant og omfattende presentasjon av hennes boksamling.»

Hele nummeret av BROEN kan lastes ned her. (NB pdf-format, 2,1 MB)

Hvorfor blir den gamle (tridentinske) messen frigjort?

Father Z. har en ganske så skarp kommentar til en lederartikkel i det engelske «The Tablet», som skriver om alle de forferdelige ting frigjøringen av den gamle messen vil føre med seg. (Overskriften er » Dangers of a narrow faith.») Les gjerne hans kommentarer til lederartikkelen og de mange kommentarene folk har skrevet inn. Fra kommentarene tar jeg med to av Father Z’s egne, som sier at frigjøringen av den tridentinske messen vil påvirke hvordan den nye messen feires, at den horisontale og didaktiske måten å feire messen på må nedtones, og mysteriet må bli tydeligere:

«I hope that the derestriction of the Tridentine Mass has a useful trickle down effect on the Novo Ordo.»

THAT friend is one of the main objectives! Another reason is that the NO can have a good effect on celebrations of the older Mass. That has actually been happening.

There is another, larger objective.

When considering the objective of this Pope we must always think ad intra and ad extra. – Father Z.

—————

I had many conversations with such as the great Card. Mayer and even the once Card. Ratzinger about this. There was an idea that Mass had to be made understandable. In doing so, Mass lost its mysterious and vertical component and started to be a horizontal and “didactic” moment. – Father Z.

Ikke sett ditt håp og din tillit til noe annet enn Jesu Kristi fortjenester og død

Slik må enhver kristen be til Gud: «Jeg kan ikke frelse meg ved mine gjerninger, men Du, Herre Gud, frels meg og forbarm Deg over meg. Jeg har ingen fortrøstning til mine fortjenester, men jeg stoler på din guddommelige miskunn: Du er alene mitt håp».

Slik skriver pastor van der Burg (allerede i 1949) om det katolske synet på rettferdiggjørelsen på starten av 1500-tallet. Det ville kanskje overraske en del at Den katolske kirke på den tid ikke var full av gjerningsrettferdighet (som protestanter oftest hevder), men van der Burg har i sin bok om Rettferdiggjørelsen (her fra kap. VIII) mange sitater som viser at katolikker på reformasjonstida satte sin lit til Guds nåde alene:

Om enn bestemte utvortes gjerninger inntok en uforholdsmessig stor plass i middelalderens fromhetsliv, er det helt urettferdig å se i dette et utslag av fariseisk selvrettferdiggiørelse. Man trodde at disse gjerninger behaget Gud, men gjorde dem ikke for å fortjene sin rettferdiggjørelse. Vi behøver bare å henvise til de utallige undervisnings? og andaktsboker som var utbredt blant folket kort før reformasjonen, og som er fulle av mistillit til egne gjerninger. Tenk for eks. på «Kristi Etterfølgelse» av Thomas av Kempen (1380-1471), som nest etter Bibelen var den mest utbredte bok (ca. 100 tyske utgaver fra 1472-1500). Sml. særlig tredje bok, kap. 8: «Om å anse seg selv som ringe i Guds øyne»; kap. 14: «Hvorledes vi bør gi akt på Guds lønnlige domme for ikke å opphøye oss ved det gode»; kap. 20: «Om å bekjenne sin egen svakhet og om dette livs elendighet»; kap. 25: «Hva den trygge fred i hjertet og den sanne vekst består i»; kap. 40: «At et menneske har intet godt av seg selv og intet som det kan være stolt av»; kap. 55: «Om naturens fordervelse og kraften av den guddommelige nåde»; kap. 59: «At man bor feste alt sitt håp og all sin tillit til Gud alene».

l den meget utbredte katekisme, «Christenspiegel», som den store folkepredikant Dederich Coelde utgav i 1470, heter det: «Mennesket skal ikke sette sin tillit til noe annet enn til Jesu Kristi fortjenester». Som en praktisk andaktøvelse anbefaler han de troende ved hvert klokkeslett å løfte sitt hjerte til bønn og å skjule seg i Jesu sår.

Også i «Selenwürzgertlein», en av de mest utbredte bønnebøker, sies det: «Du skal ikke sette ditt håp og din tillit til noe annet enn Jesu Kristi fortjenester og død». En kristen skal be: «Barmhjertige Herre Jesus, din smertelige død setter jeg mellom din dom og min arme sjel».

Rettferdiggjørelsens nåde er en uforskyldt gave

Luthers spesielle lære om «troen alene» var den vesentlige grunn til at han kom i konflikt med den katolske Kirke. Med denne artikkel – så erklærte han selv – «står og faller» hele den protestantiske kirkereformasjon. For det kirkelige enhetsarbeid mellom de kristne er det derfor særlig viktig å komme til forståelse om dette stridsspørsmål. Først vil vi gi en framstilling av den katolske lære om rettferdiggjørelse, og dernest undersøke hva Luthers opprinnelige sola-fide-lære gikk ut på.

I – Hva er rettferdiggjørelse?

Rettferdiggjørelse er det samme som delaktiggjøring i barnekåret hos Gud. Den kalles også den helliggjørende nåde. Vår opphøyelse til Guds barn betyr mer enn en tittel. «Se, for en kjærlighet Faderen har vist oss, at vi kalles Guds barn, og vi er det» (1 Joh. 3,1). Peter sier at vi «får del i guddommelig natur» (2 Petr. 1, 4). For å kunne ha behag i oss meddeler Gud vår sjel noe av sin egen skjønnhet. Den helliggjørende nåde – sier den romerske katekisme (utgitt av Kons. i Trient) – er «som en avstråling fra Gud, som utsletter syndesmittene på våre sjeler og gjør disse strålende og skjønne» (II, 2, 50).

II – Rettferdiggjørelsens nåde er en uforskyldt gave, som vi får på grunn av Kristi fortjenester.

Våre første foreldre fikk denne gave da de ble skapt. Men på grunn av sin synd mistet Adam den både for seg selv og sine barn. l Adam «syndet alle» (Rom. 5, 12). «De mange ble syndere ved det ene menneskes ulydighet» (v. 19). Tapet av den helliggjørende nåde (det guddommelige barnekår) utgjør arvesyndens vesen. Adams synd hadde også til følge en formørkelse av forstanden og en svekkelse av viljen, samt den legemlige død. Men alt dette er bare noe som fulgte med arvesynden, og er ikke selve arvesynden. Disse følger forblir også etterat arvesynden er borttatt hos et menneske.

For å gjenerverve oss den helliggjørende nåde er Jesus Kristus, den nye Adam, død for oss på korset. «Alle blir rettferdiggjort ufortjent ved hans (Guds) nåde ved forløsningen i Jesus Kristus» (Rom. 3, 24).

Slik skriver pastor J. van der Burge i boka: «DEN BIBELSKE LÆRE OM RETTFERDIGGJØRELSEN. En sammenligning mellom den katolske Kirkes og Luthers lære.» Og han fortsetter med noen litt mer katolske tanker: …

Før paven tar ferie, utgir han sin Motu Proprio (?)

I forbindelse med det jeg skrev i sist post, om pavens ferie, så går det ganske sterke rykter om at han vil utgi den lenge etterlengtede (eller fryktede) Motu Proprio om frigivelse av den gamle tridentinske messen, FØR han tar ferie 9. juli.

Dette leste jeg i går kveld på en blog:
I am told by a very well-placed source that the text of the Motu Proprio is being printed at the Vatican Tipografia.

On Italian news via RAI tg2 on Sunday, it was said that the MP will come «in the upcoming days» and «next week».

It has been said that the MP would come before the Holy Father leaves Rome for his summer break. He leaves in early July.

UPDATE: The Roman daily Il Tempo has a story on the MP. It states that the Pope will release the MP «in settimana… during the week». Once again, we find the comment that at least 30 people have to make the request.

Selv i ferien jobber pave Benedikt – og holder søndagsmesser

Dette skriver Vårt Land i dag – og illustrerer artikkelen med dette fine bildet av paven. Vårt Land og protestanter flest vet kanskje ikke – fordi praksisen er så ulik den man har i de protestantiske kirkene – at en katolsk prest/ biskop aller helst vil feire messen hver dag, og i alle fall hver søndag, også når man har fri eller ferie. Pave Benedikt feirer vanligvis daglige messer med sin lille stab, og det regner jeg som sikkert at han også gjør når han har ferie. Søndagene og også noen andre dager vil han nok ønske å feire en mer offentlig messe, med en del eller kanskje svært mange mennesker – arbeidsmessig er det ikke så mye forskjell på en mer privat og en offentlig messe.

Forøvrig skriver Vårt Land: Også paver trenger et avbrekk, og Benedikt XVI vil tilbringe første delen av ferien – fra 9. til 27. juli – i Lorenzago di Cadore i Dolomittene i det nordøstlige Italia. Han vil bo i et hus eid av Treviso bispedømme. 27. juli forflytter han seg til den pavelige residens i Castel Gandolfo tre mil sør for Roma.

Men selv om han har ferie, vil paven holde messer i Treviso-området hver søndag. De ordinære onsdagsaudienesene tar pause fram til 1. august.

Skroll til toppen