For Kirken kan ikke sosialt engasjement komme først

Katolsk /


Bildet er fra saligkåringsmessen i Sao Paolo

John Allen analyserer pave Benedikts tale til Brasils biskoper, og sier at etter pavens åpningsord om takknemlighet overfor biskopene for deres gode arbeid, og takk for en varm mottakelse i Brasil, var likevel pavens budskap «a call to order». Han begynte foredraget med å snakke om lydighet til Kristus, og det satte tonen for det han deretter sa. Slik skriver Allen:

Brazilian Catholicism is famous for its social commitment, but Benedict pointedly reminded the bishops that the ultimate purpose of the church must remain “the salvation of individual souls.» He urged them to «strict vigilance,» warning that «the integrity of the faith, together with ecclesiastical discipline, is and always will be a theme that requires the attention and commitment of all of you.»

Benedict weaved philosophical, programmatic and disciplinary messages into his roughly 4,000 word text, delivered in Portuguese in São Paulo’s Catedral da Sé.

At a philosophical level, Benedict made an argument that runs like a leitmotif through his pontificate, and which formed an important element of his recent book, Jesus of Nazareth: Without the full truth about God and human life revealed in Jesus Christ, no program of social action can succeed. …

… At the disciplinary level, Benedict urged the bishops to “a strict vigilance” across a variety of fronts:

• Defending life against “offenses justified in the name of individual liberty”;
• Opposing divorce and “free unions”;
• Defending priestly celibacy (the pope mentioned this point twice);
• Offering deep evangelization and catechesis to Catholics, to protect them from the “aggressive proselytism of the sects”;
• Ensuring that individual confession, rather than communal rites, remains the normal form of the sacrament;
• Restoring a sense of the sacred to liturgies, and ensuring that liturgical rules are observed;
• Ensuring that the faith is transmitted “without reductive visions and confusion about the mission” of the church;
• Avoiding “the risk of deviations in the area of sexuality” among candidates for the priesthood and religious life.

Benedict concluded by saying that these were the most important themes that “clamor for my attention as pastor of the universal church.”

Bli budbærere for den evige frelse

Katolsk /

Pave Benedikt har holdt et foredrag for Brasils 430 biskoper, og har i korte trekk oppfordret dem til å sette Jesus Kristus først i alt sitt arbeid, det rent kirkelige og også det sosiale. Hele hans foredrag kan leses (på engelsk) her.

I foredraget sitt sa paven bl.a.:

…We Bishops .. are directly bound to Christ, the Good Shepherd. The mission entrusted to us as teachers of the faith consists in recalling, in the words of the Apostle of the Gentiles, that our Saviour «desires all men to be saved and to come to the knowledge of the truth» (1 Timothy 2:4). This, and nothing else, is the purpose of the Church: the salvation of individual souls. For this reason the Father sent his Son, and in the Lord’s own words transmitted to us in the Gospel of Saint John, «as the Father has sent me, even so I send you» (John 20:21). Hence the mandate to preach the Gospel: «Go therefore and make disciples of all nations, baptizing them in the name of the Father and of the Son and of the Holy Spirit, teaching them to observe all that I have commanded you; and lo, I am with you always, to the close of the age» (Matthew 28:19-20). These words are simple yet sublime; they speak of our duty to proclaim the truth of the faith, the urgent need for the sacramental life, and the promise of Christ’s continual assistance to his Church. These are fundamental realities: they speak of instructing people in the faith and in Christian morality, and of celebrating the sacraments. Wherever God and his will are unknown, wherever faith in Jesus Christ and in his sacramental presence is lacking, the essential element for the solution of pressing social and political problems is also missing.

… there is a need to engage in apostolic activity as a true mission in the midst of the flock that is constituted by the Church in Brazil, and to promote on every level a methodical evangelization aimed at personal and communal fidelity to Christ. No effort should be spared in seeking out those Catholics who have fallen away and those who know little or nothing of Jesus Christ, by implementing a pastoral plan which welcomes them and helps them realize that the Church is a privileged place of encounter with God, and also through a continuing process of catechesis.

… Starting afresh from Christ in every area of missionary activity; rediscovering in Jesus the love and salvation given to us by the Father through the Holy Spirit: this is the substance and lifeline of the episcopal mission which makes the Bishop the person primarily responsible for catechesis in his diocese.

Paven i Brasil; et budskap til ungdommer – om å våge

Katolsk /

Pave Benedikt snakket i går til ungdommer i Sao Paolo om viktige ting som har med livet og troen å gjøre. Han tok utgangspunkt i teksten om den rike unge mannen, som gikk trist bort etter en samtale med Jesus, fordi han ikke ville gi slipp på sin materielle rikdom.

Hele teksten til pavens tale fins her, og et stykke ute i talen (pkt. 6) sier pave Benedikt at:

«Vi bør tenke på rikdom som ikke bare noe materielt. Å være ung er i seg selv en rikdom, som mennesker bør oppdage og sette pris på. Jesus satte så stor pris på den unge mannen som kom for å be om råd, og inviterte ham til å delta i sin tjeneste for menneskenes frelse. Den unge mannen hadde etstort potensiale og kunne ha utrettet store ting.

But the Gospel goes on to say that this young man, having heard the invitation, was saddened. He went away downcast and sad. This episode causes us to reflect further on the treasure of youth. It is not, in the first place, a question of material wealth, but of life itself, and the values inherent in youth. This wealth is inherited from two sources: life,transmitted from generation to generation, at the ultimate origin of which we find God, full of wisdom and love; and upbringing, which locates us within a culture, to such an extent that we might almost say we are more children of culture and therefore of faith, than of nature. From life springs freedom, which manifests itself, especially in this phase, as responsibility. There comes the great moment of decision, in a twofold choice: firstly, concerning one’s state of life, and secondly concerning one’s profession. It is about providing an answer to the question: what do I do with my life?

In other words, youth appears as a form of wealth because it leads to the discovery of life as a gift and a task. The young man in the Gospel understood that his youth was itself a treasure. He went to Jesus, the good Teacher, in order to seek some direction. At the moment of the great decision, however, he lacked the courage to wager everything on Jesus Christ. In consequence, he went away sad and downcast. This is what happens whenever our decisions waver and become cowardly and self-seeking. He understood that what he lacked was generosity, and this did not allow him to realize his full potential. He withdrew to his riches, turning them to selfishness. Jesus regretted the sadness and the cowardice of the young man who had come to seek him out.»

Pave ‘Bento’ i Brasil – intervjuet på flyet

Katolsk /


Pave Bendikt (Bento på portugisisk) kom til Brasil i går kveld norsk tid, og ble etter den offisielle mottakelsen på flyplassen fløyet med helikopter til benediktinerklosteret Sao Bento i Sao Paulo, og der fikk han bl.a. tid til å be i det flotte kirkerommet vi ser på bildet.

Mange katolske nettsteder følger besøket nøye, bl.a. the American Papist. På flyturen over var det bl.a. tid til en pressekonferanse, der John Allen refererer alle spørsmål og svar, her er det siste spørsmålet:

Many Brazilians don’t necessarily want to hear the message of the church. What can you do about that?

Pope Benedict XVI:
This is not a specific problem of Brazil. In every part of the world, there are lots of people who don’t want to listen. We hope that at least, they hear, so that if they hear, they will also be able to respond. We also seek to convince those who don’t necessarily want to hear us. Naturally, even Our Lord wasn’t able to succeed in getting everyone to listen. We don’t expect that in any given moment we’ll be able to persuade everyone. But, I’ll try, with the help of my collaborators, to speak to Brazil in this moment with the hope that many people want to listen, and that many can be convinced that this is the path to take. Of course, I’ll leave open, at the level of detail, the possibility for many different options and different opinions.

Skilsmisse – ekteskapet kan også være vanskelig

Katekisme, Katolsk /

Ekteskapet er en sentral institusjon og til stor glede og velsignelse for mange mennesker, men noen ganger går samlivet dårlig og man blir nødt til å flytte fra hverandre. Den katolske kirke er ganske forståelsesfull på dette punktet (men ofte vet ikke protestanter hva det katolske synet på separasjon/ borgelig skilsmisse er), og vi leser i katekismen:

1649. Det forekommer imidlertid situasjoner hvor samlivet mellom ektefellene av ytterst forskjellige grunner praktisk talt blir umulig. I slike tilfeller går Kirken med på fysisk separasjon mellom ektefellene, og at samlivet mellom dem opphører. Men ektefellene opphører ikke dermed å være mann og hustru i Guds øyne; det står dem ikke fritt å inngå en ny ektepakt. I en slik vanskelig situasjon ville den beste løsning være forsoning, dersom det er mulig. Det kristne fellesskap er kalt til å hjelpe ektefolk til å gjennomleve en slik situasjon som kristne, i trofasthet mot ekteskapsbåndet som forblir uoppløselig.

Det er når det gjelder gjengifte er Den katolske kirke veldig streng (noe som er ganske godt kjent), og som man han kan lese om her fra katekismen – sammen med Kirkens argumenter:

1650. Tallrike katolikker søker i dag i mange land sivilrettslig skilsmisse, og inngår nytt, borgerlig ekteskap. Av trofasthet mot Jesu Kristi ord («En mann som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd overfor den første. Og det samme gjelder en kvinne: skiller hun seg fra sin mann og gifter seg med en annen, er det også ekteskapsbrudd»: Mark 10, 11-12) står Kirken fast ved at den ikke kan anse som gyldig en ny ektepakt dersom den første var gyldig inngått. Dersom fraskilte er gift på nytt borgerlig, befinner de seg i en situasjon som objektivt sett er et brudd på Guds lov. Av den grunn kan de ikke gis adgang til den eukaristiske kommunion så lenge situasjonen vedvarer. Av samme årsak er det visse kirkelige verv de ikke kan inneha. Forsoning ved botens sakrament kan bare gis dem som angrer at de har forbrutt seg mot tegnet på pakten og troskapen mot Kristus, og som lover å leve i fullstendig avholdenhet.

1651. Kristne som lever i en slik situasjon, og som ofte bevarer troen og ønsker å gi sine barn en kristen oppdragelse, skal vies oppmerksomhet og omsorg fra prestenes og menighetens side, slik at de ikke betrakter seg selv som utstøtt av Kirken. Som døpte både kan og bør de ta del i dens liv:

De skal oppfordres til å lytte til Guds Ord, være til stede ved messeofferet, være utholdende i bønn, bidra til barmhjertighetsgjerninger og til menighetens tiltak til støtte for rettferdighet, til å oppdra sin barn i den kristne tro, til å være botferdige og gi uttrykk for det i gjerning, slik at de dag etter dag bønnfaller om Guds nåde.

LES OM DETTE I KATEKISMEN.

Ekteskapsteologi – ekteskapets guddommelige bånd

Katekisme, Katolsk /

Jeg skrev litt for et par uker siden om mange som forbereder seg til bryllup. Forderedelsen fortsetter og jeg skal treffe gifteklare par både i kveld, i morgen og mandag. Som i all undervisning lærer også læreren en del når han underviser, og da jeg i forgårs gikk gjennom det katekisemn sier om ekteskapet med et par, stoppet jeg ved noen sentrale vers om det (ubrytbare, sterke og velsignende) båndet som Gud knytter rundt de to som gifter seg. Vi leser i Katekismen:

1639. Det samtykket brudefolkene gir seg til og tar imot hverandre ved, blir beseglet av Gud selv. Deres ektepakt «oppretter således, også i forhold til samfunnet, et forbund som den guddommelig ordning stadfester». Ektepakten settes inn i Guds pakt med menneskene: «En ekte kjærlighet mellom ektefeller opptas i Guds kjærlighet».

1640. Ekteskapsbåndet knyttes altså av Gud selv, slik at et inngått og fullbyrdet ekteskap mellom døpte aldri kan oppløses. Dette båndet, som skyldes en fri og menneskeverdig handling fra brudefolkenes side og fullbyrdelsen av ekteskapet, er fra nå av en ugjenkallelig virkelighet og gir opphav til en pakt Guds trofasthet går god for. Det står ikke i Kirkens makt å sette seg ut over en ordning guddommelig visdom har opprettet.

1641. «[Kristne ektefeller] har altså sin egen nådegave innen Guds folk, i sin egen stand og livsform». Den særlige nåde som ekteskapets sakrament formidler, er ment å fullkommengjøre kjærligheten mellom ektefellene, å styrke deres uoppløselige forbund. Ved denne nåde «hjelper de kristne ektefeller hverandre på veien til hellighet ved sitt ekteskap og ved i fellesskap å oppdra de barn som Gud skjenker dem».

LES HELE DETTE AVSNITTET I KATEKISMEN.

Er den katolske kirke usynlig i vårt samfunn?

Katolsk /

I sist nummer av Broen skriver redaktør Kristine Dingstad litt om Kirkens synlighet i samfunnet, på bakgrunn av en kommentar i avisa Vårt Land, der Den katolske kirke i Norge ble kalt: ”En hellig, usynlig kirke”. Denne kommentaren kan leses på flere måter, skriver Dingstad, og hun sier bl.a.:

Man kan velge å lese kommentaren som en påstand om at Den katolske kirke Norge er unnfallende og eksklusiv, og med en slik tolkning er det av mange grunner lett og naturlig å gå i forsvar og bli defensiv.

For det første er Kirken i Norge, ut fra størrelsen, påfallende godt representert i mediene. Dette gjelder både geistlighetens og lekfolkets røst. Biskop Eidsvig hadde i tiden før og etter bispevigselen flere titalls intervjuer med norske medier og snakker med glede med journalister så sant har anledning. Informasjonstjenesten er omtrent daglig i kontakt med journalister som trenger hjelp og kommentarer. Når journalisten etterlyser uttalelser om aktuelle spørsmål, nevnes eksempelvis ikke at OKB som eneste kirkesamfunn utenfor Den norske kirke leverte en utfordrende høringsuttalelse om forslag til ny bioteknologilov.

For det andre har Den katolske kirke i Norge en historie som minoritetskirke, hvor den inntil nokså nylig har opplevd at dens blotte nærvær har vært provoserende for mange. Man har derfor vegret seg for å puste til ilden ved å komme med krasse utspill. Med dette i minne kan det kjennes noe underlig å bli kritisert for å ikke melde seg på debatter om statskirkens indre anliggender.

For det tredje har Den katolske kirke et kirke- og embetssyn som skiller seg fra protestantiske. Lokalkirkens lære og forkynnelse er solid definert av den universelle Kirke, voktet av Peters etterfølger, og det har liten nyhetsverdi at en lokal biskop bekrefter Kirkens lære – noe han er forpliktet til ved sin ordinasjon. Kirkelig engasjement og tjeneste handler ikke om antall spaltemeter i avisenes debattsider. Kirken må selv få lov til å definere hva den anser som sentralt og mindre sentralt. Dens oppgave er å betjene og styrke de troende og å forkynne Evangeliet for verden. Vi vil nok derfor ikke få se en katolsk biskop i Norge som et ”riksorakel”.

Og for det fjerde – de indrekirkelige anliggender må for både geistlighet og lekfolk være hovedprioritet, når vi i dag befinner oss i en utfordrende ekspansjons- og konsolideringsprosess.

Når det er sagt, kan man også velge å lese journalistens kommentar som en positiv invitasjon til å bli mer synlig, og det bør vi etter mitt syn velge å gjøre. Det er en forholdsvis ny situasjon for katolikker i Norge å bli etterspurt, og det er i seg selv en interessant kirkelig og samfunnsmessig utvikling – som vi nok trenger tid til å komme til rette med. En av utfordringene i kommunikasjonen utad er å tilpasse og forenkle språket vårt. Når journalister skal forstå og gjengi det man sier, er det lett å bli feiltolket. Dette skyldes sjelden vrangvilje – oftest opplever vi at norsk presse er åpen og velvillig innstilt. Det oppstår imidlertid ofte forvirring og misforståelser rundt vårt omfattende begrepsapparat .. …

En relatert utfordring er at det katolske paradigmet på mange og grunnleggende måter skiller seg fra et protestantisk og et sekulært paradigme – og derved er nokså fremmed i norsk kontekst. I kombinasjon med det faktum at den katolske lære er omfattende, kompleks og bundet sammen i en indre fornuftsmessig sammenheng, kan det derfor være vanskelig å uttale seg om enkeltspørsmål uten at man samtidig får anledning til å forklare det katolske resonnement ”fra A til Å”. ….. ….

Nytt nummer av BROEN er utkommet

Katolsk /

For noen dager siden fikk vi siste nummer av det katolske (nasjonale menighets-) bladet i postkassen, og der er det en rekke ineressante artikler. Bl.a. disse:

* Sta. Birgitta menighet viser vei i arbeidet for polske innvandrere
* Vietnamesiske katolikker i Norge
* Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn – Vi har oppdaget at vi har mange ting til felles
* Ny bioteknologilov – Kirken proetsterer
* Påskefeiringen og Kirkens liturgi
* Vatikanradioen: Pavens radiostasjon – før og nå
* Generalvikar – hva er det?

Bladet kan lastes ned i pdf-format fra denne adressen, eller direkte på denne lenken.

Trosbevegelsen fortsetter tilnærmingen til andre kirkesamfunn

Økumenikk /

For ca 15 år siden (mens jeg var luthersk prest i Arendal) var jeg aktiv i en støttegruppe for avhoppere fra trosbevegelsen, og hadde nær kontakt med ‘avhoppere’ både fra norske og svenske trosmenigheter. De hadde en svært stor skepsis til trosbevegelsens ledere og hadde blitt alvorlig såret av det de hadde opplevd i dette miljøet. Derfor vil de sikkert ikke så lett som meg glede seg over (eller ha tillit til) normaliseringen (og avradikaliseringen) som nå skjer i stadig flere trosmenigheter.

I dag leste jeg et intervju i svenske Dagen med Birgitta Ekman, Ulf Ekmans kone, der hun bl.a. sier positive ting også om Den katolske kirke. Her er avslutningen av intervjuet:

Ni närmar er andra kyrkor nu?

– Absolut. Det är Livets Ords nya fas. Vi har fått många nya vänner bland präster. Och samtal pågår även med våra katolska vänner. Jag blev så glad när jag nyligen läste en bok om katolsk teologi och insåg att vi verkligen har så liknande syn på vad som är kristendomens grundbultar.

Det blixtrar i silverkorset, trots att solen är inbäddad i molnens fetvadd. Birgitta Ekman är van vid kritik det märks. Men samtidigt tycks här finnas en djup önskan att bli förstådd, respekterad och accepterad. Utanförskapet passar henne illa. Precis som sin man är hon i grunden social, öppen och nyfiken.

Har du något bra råd till hur två människor klarar att hålla ihop i 30 år?

– Jag tror på kärlek mer än känsla. På att man tar ett beslut, gör en överlåtelse, helt enkelt. Beslutar sig för att vara trofast.

Vad gör ni av era fajter då?

– Vi fajtas nog inte så mycket. Vi är båda verbala, bra på att argumentera. Men vi skriker aldrig. Det är en förmån att kunna be tillsammans om förlåtelse om man har varit knasig.

Kjent amerikansk protestantisk teolog blir katolikk

Økumenikk /

Francis Beckwith gikk 28. april til skrifte i St. Joseph’s Catholic Church i Waco, Texas, og dagen etterpå ble han offentlig gjenopptatt i Den katolske kirke i søndagens høymesse. Han var døpt og konfirmert som katolikk, men forlot Kirken tidlig i tenårene og var nå (47 år gammel) en kjent protestantisk teolog, professor på baptistuniverstetet Baylor i Texas. Og enda mer; han var president for the Evangelical Theological Society (ETS).

Ikke alle i Norge vet hva «evangelikal» er; det er en konservativ protestantisk kristen, vanligvis med sterke kalvinistiske trekk. Mens lutheranere og anglikanere har hatt nære og grundige dialoger med oss katolikker i mange år, så er det ikke tilfelle med de evangelikale.

Siden doktor Beckwith er så kjent, har det vært veldig mye skriving på amerikanske blogger om ham siden nyheten ble kjent for 2-3 dager siden. Les gjerne det HAN SELV HAR SKREVET, inkludert rundt 100 kommentarer (en del svært negative).

Han skriver her om hvofor han gikk tilbake til Den katolske kirke; han hadde på nytt lest grundig gjennom hva de gamle kirkefedrene (og Bibelen) skriver om rettferdiggjørelsen, og funnet ut at det katolske synet på rettferdiggjørelsen (forholdet mellom tro og gjerninger) er bedre enn det protestantiske.

In January, at the suggestion of a dear friend, I began reading the Early Church Fathers as well as some of the more sophisticated works on justification by Catholic authors. I became convinced that the Early Church is more Catholic than Protestant and that the Catholic view of justification, correctly understood, is biblically and historically defensible. Even though I also believe that the Reformed view is biblically and historically defensible, I think the Catholic view has more explanatory power to account for both all the biblical texts on justification as well as the church’s historical understanding of salvation prior to the Reformation all the way back to the ancient church of the first few centuries. Moreover, much of what I have taken for granted as a Protestant—e.g., the catholic creeds, the doctrines of the Trinity and the Incarnation, the Christian understanding of man, and the canon of Scripture—is the result of a Church that made judgments about these matters and on which non-Catholics, including Evangelicals, have declared and grounded their Christian orthodoxy in a world hostile to it. Given these considerations, I thought it wise for me to err on the side of the Church with historical and theological continuity with the first generations of Christians that followed Christ’s Apostles.

Søndagens tema – vi er Kristi legeme

Liturgi /

Jeg fokuserte i dagens prekener på at vi kristne er Guds folk, og at vi på denne måten har fellesskap med Ham på en helt spesiell måte. Denne søndagen fokuserer en del på Jesus som vintreet – som er evangelisetekst denne dagen i år B – og Jesus sier at vi som grener må være forbundet med ham for å kunne (leve og) bære frukt.

I prekenen tok jeg utgangspunkt i 2. lesning fra Johannes’ Åpenbaring, der dette poenget kommer veldig godt fram: Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem.» Guds folk er både en åndelig og en mer konkret størrelse, og når det gjelder hvordan kirken konkretiseres, skiller katolikker og protestanter lag en hel del. For protestanter er det ikke så sentralt hvordan kirken er, mens for katolikker er den apostoliske tradisjonen nødvendig for Kirken.

I dagens første lesning kommer Kirkens konkrete sammensetning klart til uttrykk, ved at Paulus ordinerte prester i menigheten før han reiste der fra: Paulus og Barnabas reiste så tilbake til Lystra, videre til Ikonium og derfra til Antiokia. De styrket disiplene, oppfordret dem til å holde fast ved troen … … I hver menighet valgte de ut eldste for dem; og under bønn og faste overgav de dem til den Herre de trodde på.

I evangeliet er også forholdet mellom Kristus og hans folk svært tydelig, når han sier: Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. (Senere sier han, at når han forlater dem, skal han sende dem talsmannen, Den Hellige Ånd, og slik være hos oss.)

Når vi lever sammen som Gud folk, skal vi prøve å følge Jesu nye bud, å elske hverandre. Og vi har hans eget eksempel som vårt utgangspunkt. Han var villig til å gi sitt liv for oss mennesker,og ga oss derfor et enestående eksempel som vi skal prøve å etterfølge.

Når vi feirer messen, er Kristus midt i blant oss på en helt konkret måte. Og hans kjærlighet til oss er også svært synlig; hans korsoffer er sentralt i hver nattverdfeiring. La oss derfor styrket av messefeiringa leve som Guds folk og etterfølge Jesu kjærlighetsgjerninger i vårt eget liv.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Konfirmasjon i St. Svithun menighet

Katolsk /

Biskop Bernt Eidsvig kom til Stavanger i dag for å gi 27 av våre ungdommer konfirmasjonens sakrament. Det første bildet viser selve salvinga av de unge – de knelte rundt alterringen i en «statskirke» vi leide for anledningen. Biskopen sier; «ta i mot Gud gave, Den Hellige Ånds innsegl», når han salver dem.

Det nederste bildet viser alle de unge oppstilt ute etter messen.

Embedssynet – et alvorlig økumenisk problem

Økumenikk /

Det blir (for meg) stadig tydeligere at synet på bispe- og prestembedet er det største problemet i de økumeniske samtalene; det gjør bl.a. at vi katolikker stiller alvorlige spørsmål ved nattverdfeiringa i de protestaniske kirkene.

Jeg tenker av og til tilbake på fjoråret i Roma, og akkurat nå er det et år siden jeg leverte inn en oppgave på det pavelige universitetet Angelicum. Den handlet ikke om embedssynet generelt, men mer spesifikt om «Synet på Peters-embedet i luthersk-katolske dialoger«. Med andre ord: Hvor langt har lutheranere og katolikker kommet i enighet om selve paveembedet?

Man er vel ikke kommet så veldig langt skulle man tro, men det var til min overraskelse bare delvis riktig. Hele oppgaven min kan leses HER, og konklusjonen min er disse fem korte punktene:

1. The issue of the Petrine office has been considered a very difficult problem in the Catholic-Lutheran dialogues.

2. Lutherans have not quite ruled out the possibility of the Petrine office – even though they at one point called the pope the anti-Christ. Some Lutherans see the need of a unifying office in the church, though they are not really sure this office should be set up.

3. There still seems to be two very important questions/problems between Catholics and Lutherans when they talk about this issue: a) Is the Petrine office necessary for the church and b) how should it be exercised?

4. I have noticed a certain imbalance in this dialogue; the Lutherans seem to need to change a lot to accept the papacy, while for Catholics it is more a matter of presenting the papacy in a more open way.

5. There is a certain openness among some Lutherans to accept the Petrine office, yet after the last 30-40 years of dialogue, this potential solution has remained just that; potential. And it is really very hard to say if or when Catholics and Lutherans will come closer to an agreement on the Petrine office.

Mer om nattverden i frikirkelige kretser

Teologi, Økumenikk /

Jeg har tidligere nevnt hvordan man i frikirkelige kretser – svært langt fra Den katolske kirke – blir stadig mer interessert i nattverden (bruk søk-funksjonen i denne bloggen for å finne det jeg har skrevet før. I dag leste jeg et nytt innlegg om dette hos en av bloggerne under kristenblogg.no. Forfatteren har også lest Ulf Ekmans nye bok om nattverden og anmelder den postivt. Han skriver bl.a. dette:

(Jeg leste en bok i fjor og ) ble slått over hvor sentral nattverden syntes å stå i den tidlige kirken, og hvordan den ble feiret som gudstjenestens høydepunkt. Dette har ligget høyt oppe i min bevissthet siden, og jeg har tenkt mye på forskjellen mellom den tidlige kirkes forhold til nattverden, og den vi ser i mange av våre menigheter. Hos oss er nattverden mange ganger en mer perifer sak som vi ofte ikke har noe sterk forventning til. …

Men hva skyldes vår manglende begeistring over, og forventning til nattverden? Kan det være at vi i mange av våre menigheter har redusert dens innhold, og dermed også redusert vår egen forventning til den? Eller skyldes det at undervisningen om nattverdens betydning og innhold ikke forkynnes klart nok? … …

Ekman bakgrunnen for nattverden slik den fremstår i NT, men også i forhold den jødiske tradisjonen som Jesus sto i. Han henviser til den tidlige kirkes nattverdsfeiring og presiserer at nattverden ikke kun er et minnemåltid, men at Jesus virkelig er nærværende i nattverden slik også den tidlige kirke trodde. For å vise på hvilken måte Jesus er nærværende i nattverden henviser han til inkarnasjonen. …

Ekmans bok løfter nattverden opp fra den perifere tilværelse den ofte har ført i våre menigheter, og gir den et tilbake dens reelle innhold. Og dermed løfter den også vår forventning til at nattverden gir oss del i et virkelig møte med Jesus og del i Hans legeme og blod. Boken gir også forslag til nattverdsordinger.

Pave Benedikt reiser til Brasil

Katolsk /

Kanskje jeg heller burde kalt ham pave Bento, siden det er det han heter på portugisisk. Om en uke, 9. – 14. mai, skal paven reise til landet som har flest katolikker i hele verden, og han har følgende ting på timeplanen:


He will canonize the first Brazilian-born saint, Antonio Galvao.
He will meet with President Luiz Inacio da Silva
He will celebrate two open-air Masses, one expected to draw over 1 million people
He will address 30,000 Catholic youth in the Pacaembu soccer stadium
He will commence the once-a-decade meeting of the Latin America and Caribbean Episcopate

Denne artikkelen har mye informasjon om turen og har også lenker med enda mye mer stoff.

Amnesty arbeider aktivt for fri abort

Generelt /

I en artikkel jeg leste onsdag, går det fram at Amnesty International planlegger å forandre sitt syn på abort. I sine interne dokumenter sier Amnesty nå: Amnesty International’s International Executive Committee (IEC) has adopted a new position on Sexual and Reproductive Rights that includes support for abortion in very particular circumstances, in the context of our work to stop grave human rights abuses against women and girls.

The new policy has three basic goals: (1) provide access to abortion in what they claim will only be “particular circumstances,” (2) ensure that women have access to medical care after botched—whether legal or illegal—abortions, and (3) eliminate all penalties against women seeking abortions and against abortion providers.

Det er det tredje punktet her som er det vanskeligste/farligste. Man vil arbeide for at utførte aborter ikke skal straffes noe sted, og i sine bakgrunnsdokumenter nevnes det også at abort må legaliseres. Det er vanskelig å se at dette standpunktet betyr noe annet enn at Amnesty International nå vil arbeide aktivt for fri abort over hele verden. Dette er selvsagt ganske kontroversielt, og Amnesty har derfor så langt ikke ønsket å gå aktivt ut med den nye politikken, men diskuterer den internt.

Amnesty mener at de ikke har noe syn på når livet begynner, og at de respekterer alle religiøse meninger om livet. Men artikkelen jeg leste avsluttes slik: Amnesty International, of course, ultimately does take a position on the question of when life begins: Life does not begin—at least not in a way that merits the advocacy of Amnesty International—until after birth. The organization’s leadership deludes itself if it thinks its new support for an unlimited abortion license doesn’t undermine the solidarity once enjoyed among all those working to end human suffering. And that’s reason for all champions of human rights to be saddened by the “news” coming from Amnesty International today.

LES HELE ARTIKKELEN I FIRST THINGS HER.

Den Athanasianske trosbekjennelsen

Teologi /

I dag, onsdag, har vi feiret den hellige Athanasius fra Alexandria, som stod midt oppe i striden mot arianismen. Han var en stridens mann, som kjempet hardt for det som var og er Kirkens syns på Kristus; at han er både sann Gud og sant menneske. På katolsk.no kan vi lese bl.a. dette om Athanasius:

«Athanasius var en liten mann rent fysisk, men åndelig var han en kjempe. Den engelske teologen og kardinalen John Henry Newman har sagt at i den urolige tiden etter konsilet i Nikea var det legfolket og ikke biskopene som fastholdt den rette tro. Det var naturligvis unntak fra regelen på begge sider, og en av dem var Athanasius. Han var en ivrig forfatter hele livet, også i eksilperiodene. Han skrev bibelkommentarer, spesielt til Salmenes bok, og noen av hans brev er også bevart. Man regner ikke med at han er forfatteren til det Credo som bærer hans navn (den Athanasiske trosbekjennelse), men det bygger på hans lære, og det er fortsatt en sentral del av vestlig kristen liturgi.»

Og her er den Athanasiske trosbekjennelsen:

Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro.
Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt.
Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. …

Den Athanasianske trosbekjennelsenLes mer »

Mai er Marias måned

Katolsk /

Mai er (sammen med oktober) måneden der Maria minnes spesielt i Den katolske kirke. Da jeg så dette flotte bildet fra «Marias fødselskirke» in Wien, syntes jeg det passet godt på bloggen. Denne Maria-kirken ligger i Hietzing, som lå utenfor Wiens bymurer (som ikke lenger eksisterer), og ble bygget på 1400-tallet, og restaurert i 1860. Den ble skada i begge de tyrkiske angrepene på Wien (1529, 1683).

SE FLERE BILDER HER.

Oppgradert WordPress – endelig!

Data/blogg /

Jeg har inntil i dag tidlig brukt WordPress versjon 1.5, som nå er to år gammel. Jeg har flere ganger vurdert å oppgradere, men latt det være, fordi 1) det var egentlig ikke mye/noe jeg savnet i den gamle versjonen og 2) jeg hadde en viss (irrasjonell?) frykt for at det ikke skulle lykkes, så bloggen min forsvant fra jordens overflate.
I går fikk jeg så en mail som viste hvor sårbar WP 1.5 er for hacking:

«Du bør seriøst vurdere å sette av tid til å oppgradere til en nyere utgave av WordPress. Det kan være lurt av deg.

Det finnes en slik «hjelpfull» tjeneste som heter milw0rm.com der hackere legger ut «konsept-kode» som viser hvordan man kan hacke diverse programvare ved å utnytte kjente sikkerhetshull. Kort oppsummert er det bare å gå til dette nettstedet og velge en av 5 måter å vrake bloggen din på. Det er mange slemme mennesker på
Internett.»

1. mai er også en rolig dag, så i dag tidlig satte jeg i gang og fulgte oppskrifta på wordpress.org:

Step 1: Backup Database Tables and Files

Step 1a: Save Data

Step 1b: Save Customizations

Step 2: Deactivate Plugins

Step 3: Overwrite/delete Files

Step 4: Run the upgrade script

Step 5: Reactivate Plugins one by one

Backupen tok litt tid (siden jeg gjorde det grundig, både databasen og alle filene som kunne flyttes over med ftp-programmet). Deretter måtte jeg slette en hel del filer (siden WP 1.5 og 2.1.3 er ganske forskjellige), før jeg lastet opp den WP-versjonen (og erstatta den gamle norsk-språk-fila med en ny). Det var et spennende øyeblikk da jeg kjørte upgrade-php, men alt virka med en gang! Mine plugins virka også greit, så langt har jeg bare oppdaga en underlig sak: I tre poster hadde jeg noen linjer som hadde noen mellomrom i starten; i eldre Wp-utgaver blir disse ignorert, med i 2.1 førte de til at linjene ble helt uformaterte og fortsatte utover på en lang linje. Dette måtte jeg rette opp med en gang, men det var jo også en enkel sak.

Skroll til toppen