7. søndag i påsken – tekster og preken

Liturgi /

Vi feirer i dag 7. søndag i påsketida. Alle søndagens tekster kan leser her, og her er disposisjonen til min preken i dag:

La meg sette forandring (eller overgang) som overskrift på denne talen. Vi hører om mange som forandrer seg, som går over fra en livssituasjon til en annen i dagens tekster, og i denne fasen av kirkeåret.

Aller først tenker vi vel på Kristi overgang fra liv til død, og deretter til livet igjen – vi er jo fortsatt i påsketida. Og enda nærmere oss er forandringa Jesus gjennomgikk ved sin himmelfart, som vi feira nå sist torsdag.

I dagens tekster hører vi om flere overganger/forandringer:

– Først hører vi om den hellige Stefan(us), den første kristne martyren, som her går over fra livet, til døden, til evige liv. Stefanus er så viktig at han blir feira med stor fest over hele verden på den 26. desember, 2. juledag – han blir til og med blir feira hvert år også i det protestantisk Norge.

Stefanus var blitt fylt med Den Hellige Ånd på en slik måte at var blitt lik Kristus; fylt av kjærlighet, fred og glede døde han på samme måten som Kristus. Mens de steinet Stefanus, bad han og sa: “Herre Jesus, ta imot min ånd.” Så falt han på kne og ropte med kraftig stemme: “Herre, tilregn dem ikke denne synd.” Med disse ord sovnet han inn i døden.

Slik er han i sannhet et eksempel for oss; ikke først om fremst at han måtte dø for sin tro (alle skal jo ikke bli martyrer), men fordi han var så fylt av Åndens glede, kjærlighet og klarsyn. Vår tro snakker nemlig også om å dø bort fra synda, og fra alle ting som på en uheldig måte binder oss det jordiske, og Stefanus’ frihet fra alt dette inspirerer oss.

– Andre lesning i dag er de aller siste ordene i Johannes Åpenbaring, der vi hører om en intens lengsel etter at Jesus må komme igjen – for å dømme levende og døde: …

7. søndag i påsken – tekster og prekenLes mer »

En luthersk filosofi-professor i USA blir katolikk

Økumenikk /

I går kveld kom jeg over nyheten om at Robert Koons, filosofi-professor ved the University of Texas, som hele sitt liv har vært medlem i the Lutheran Church, Missouri Syond, skal bli opptatt i Den katolske kirke i pinsehelga – les hans egen forklaring og begrunnelse her.

Jeg syns han begrunnelse er interessant; at nyere bibelforskning leser Paulus’ uttalelser om rettferdiggjørelsen litt mindre protestantisk-vennlig, at kirkefdrene støtter en mer katolsk forståelse av rettferdiggjørelsen, og at den luthersk-katolske avtalen om rettferdiggjørelsen fra 1999 fjerner helt grunnlaget for at reformasjonens kjernepunkt kan begrunne at man holder seg utenfor Den katolske kirke.

Francis Beckwith (som jeg skrev om tidligere) har nylig også sagt følgende: «At the end of the day, the reason for the Reformation was the debate over justification. If that is no longer an issue, I have to be Catholic,» Beckwith said. «It seems to me that if there is not a very strong reason to be Protestant, then the default position should be to belong to the historic church.»

Slik lyder Robert Koons’ egen begrunnelse: My confidence in this position was shaken by three blows: (1) new scholarship (primarily by Protestants) on Paul’s epistles, which raised profound doubts about the correctness of Martin Luther’s and Phillip Melanchthon’s excessively individualistic and existentialist reading of Paul’s teaching on justification by faith, (2) the fruits of Lutheran/Roman Catholic dialogue on justification, expressed most fully in the Joint Declaration on the Doctrine of Justification in 1997, that greatly clarified for me the subtlety of the doctrinal differences between the two bodies, and (3) a more thorough exposure to the writings of the early Church fathers, especially those considered most “evangelical”: Chrysostom, Ambrose, and (above all) Augustine of Hippo.

Opprop mot vielse av homofile

Generelt /

Jeg ble personlig oppfordret av en av initiativtekserne til å undertegne et opprop mot mulig framtidig vielse av homofile. Pastor Jan-Aage Torp i Oslokirken og Andreas Hesselberg fra kristenblogg.no har lansert en underskriftskampanje for å markere sin motstand. Jeg har valgt å ikke undertegne siden språket i innledningen var litt lite nøkternt («homo-Norge»), og siden det sies en hel del på slutten om Den norske kirkes indre liv, som jeg som katolikk i prinsippet ikke blander meg inn i. Men jeg var litt i tvil, oppropet er på mange måter godt.

Oppropet lyder i sin helhet lyder slik:
Regjeringen Stoltenberg hylles av homo-Norge for forslaget om felles ekteskapslov / kjønnsnøytral ekteskapslov. Ifølge LLH-leder Jon Reidar Øyan mangler det bare noen stemmer på at lovforslaget blir vedtatt av Stortinget, og disse stemmene jobber de for å hente fra Høyre og Senterpartiet. Les oppslaget i Aftenposten om dette: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1781383.ece

Det er en egen gruppe på Facebook som kjemper for en ny, felles ekteskapslov. Dette må de få kjempe for. Men det må også være lov å tilkjennegi motstand mot dette lovforslaget fra regjeringen Stoltenberg. Ifølge Aftenposten reagerer KrFs ledere med sjokk på lovforslaget. Les i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1782243.ece

Vi vil si klart og tydelig: Nei til felles ekteskapslov! Vi mener at alle mennesker har rett til å leve med den de vil, men ekteskapet er og skal være forbeholdt mann-kvinne-relasjonen. Homofile er velkomne i Den Norske Kirke og alle andre kirkesamfunn, men vi støtter ikke at Den Norske Kirke vier homofile.

Vi vil også protestere på at biskopene i Den Norske Kirke godtar kirkelige vigsler av homofile par (http://www.vl.no/kristenliv/article2772528.ece)

Gledelig enighet blant russisk-ortodokse

Økumenikk /

Her i Stavanger låner vi ut vårt kapell til de russisk-ortodokse en gang i måneden, denne helga er de her både fredag kveld og lørdag formiddag. I går kveld nevnte en av dem til meg den gledelige gjenforeninga av de russik-ortodokse i og utenfor Russland. Jeg hadde så vidt hørt om gjenforeningsseremonien som skjedde i Moskva 17. mai, og her har jeg funnet litt mer stoff:

As bells pealed and worshippers wept, Russian Orthodox leaders signed a pact Thursday to heal an 80-year schism between the church in Russia and an offshoot set up abroad following the Bolshevik Revolution.

«A historic event awaited for long, long years has occurred. The unity of the Russian church is restored,» Moscow Patriarch Alexy II said before signing the agreement with Metropolitan Laurus, head of the Russian Orthodox Church Outside of Russia. That branch split off in anger when the Russian church declined to defy the Communist government.

LES MER OM DETTE HER.

Tanker etter Kristi himmelfart

Liturgi /

I går feiret vi Kristi himmelfartsdag, og jeg merket at det var første gang jeg holdt prekener over det temaet/ disse tekstene. I mine lutherske år tror jeg ikke jeg gjorde det, og i St. Paul menighet i Bergen hadde vi konfirmasjon den dagen alle 12 årene jeg var der. Vi feiret messen for dagen, og leste tekstene, men prekenen (av biskopen) handlet alltid om konfirmasjonens sakrament som 40-50 ungdommer skulle motta. Jeg følte meg derfor noe usikker under messene i går, men nå, etter at dagen er over, har jeg i litt større grad klart å samle mine tanker om dagens tema – i fem stikkord.

Første lesning handler om selve himmelfarten, og vekten ligger mye på det majestetiske i det som skjedde, og disiplenes ærefrykt og tilbedelse – dette inntrykket blir forsterket av den bibelske salmen som følger: «Gud stiger opp under jubelrop, Herren til hornets klang. Syng, ja, syng for vår Gud, syng, ja, syng for vår Konge. / For Herren er all jordens Konge; syng for Gud med fryd. Gud hersker over alle folk, sitter på sin hellighets trone.»

Evangelieteksten legger nok vekten mest på oppdraget som gis og om utrustingen som skal komme: «I Kristi navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.»

Andre lesning tar også opp et sentralt tema: «Han gikk inn i selve himmelen; nå skulle han for vår skyld tre fram for Guds ansikt.» Denne tanken fant jeg igjen i helligdagens bønner og antifoner; det er et svært trøsterikt budskap. Kristus er alltid der for å tale vår sak hos Faderen, og våre mange gleder og velsignelser kan vi takke ham for.

Litt mer teologisk krevende er det andre lesning sier om Kristi prestetjeneste, som beskrives med at Kristus ofret sitt blod for oss en gang for alle; en henvisning til døden på korset og på vår nattverdfeiring. (Det kan nok være at dette temaet ikke bør nevnes denne dagen.)

Til slutt kommer henvisningen til Kristi gjenkomst og den evige dom: «Likeså visst som det er menneskenes lodd å dø én gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret én gang for å ta bort manges synder, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham.» Dette domsaspektet la jeg (kanskje noe overraskende) en del vekt på i går, og nevnte det også på min blog i forkant.

Les alle TEKSTENE og BØNNENE for dagen.

En 17. mai preken – mye å takke Gud for.

Generelt, Liturgi /

I år faller 17. mai på Kristi himmelfatsdag, så messene vi skal feire i dag/år skal ikke forkusere på gleden over fedrelandet, men over den kirkelige festens tema. I fjor ,derimot, feiret min kone og jeg 17. mai i Roma, og jeg holdet da en preken ved Olavsalteret der som bl.a. inneholdt følgende:

En strofe fra fedrelandssalmen lyder: «vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja» (jfr. Salme 127,1-2), og jeg vil gjerne at dere tenker på denne strofen gjennom denne messen og på denne dagen. Vi mennesker har mange av oss så lett for å glemme Gud, kanskje glemme andre mennesker også, og bare se på oss selv og på vår veldig lille del av verden og av historien, som det viktigste, som det eneste, og det selvstilstrekkelige.

Når vi så går videre til dagens første lesning fra Jesaja, hører vi bl.a.: «Jeg vil minnes .. alt det Herren har gjort for oss, for den store godhet som han i all sin nåde og miskunn har vist mot oss.» Vi som har bodd i Norge, la oss si de siste 60 år, må vel kunne istemme disse ordene av hele vårt hjerte. Vi bor i et enestående fint land, og vi har hatt fred og velstand, ja overflod, i en grad som menneskene sjelden har sett, og som mange mennesker også i vår tid bare kan drømme om. Om vi i tillegg har vokst opp i en god familie (som jeg selv har), har fått muligheten til å utvikle våre evner, og fått beholde helsen sånn noenlunde, burde det ikke være noen grense for den takknemligheten vi føler overfor våre fedre og mødre, fedrelandet – og overfor vår Herre.

Les hele prekenen her.

Hva betyr Kristi himmelfart? – Fra kompendiet til katekismen.

Katekisme /

”JESUS KRISTUS … FÓR OPP TIL HIMMELEN, SITTER VED GUD FADERS, DEN ALLMEKTIGES, HØYRE HÅND”

132. Hva betyr Kristi himmelfart?
Da førti dager var gått siden Kristus hadde vist seg for apostlene i en vanlig menneskenaturs skikkelse, som skjulte hans herlighet som Den oppstandne, fór Han opp i himmelen og satte seg ved Faderens høyre hånd. Han er Herren, som nå i sin menneskenatur hersker i Guds Sønns evige herlighet og uavlatelig taler vår sak hos Faderen. Han sender oss sin Ånd og gir oss håp om én dag å nå frem til Ham, for Han har forberedt en plass for oss.

”SKAL DERFRA KOMME IGJEN FOR Å DØMME DE LEVENDE OG DE DØDE”

133. Hvordan hersker Herren Jesus nå?
Som Herre over verden og historien og hodet for sin Kirke, forblir den forherligede Kristus på mystisk vis på jorden. Her er Hans rike allerede nærværende som spire og begynnelse i Kirken. Engang vil Han komme tilbake i herlighet, men vi kjenner ikke tidspunktet. Derfor lever vi i årvåken forventning og roper: ”Herre, kom!” (Åp 22, 20).

134. Hvordan vil Herrens komme i herlighet være?
Etter denne forgjengelige verdens siste kosmiske rystelse vil Kristus komme i herlighet. Guds endelige triumf vil finne sted ved Kristi gjenkomst og den siste dom. Slik vil Guds rike nå frem til sin fullendelse.

135. Hvordan vil Kristus dømme de levende og de døde?
Kristus vil dømme med den fullmakt Han har ”vunnet” som verdens Forløser – Han som er kommet for å bringe frelse til alle. Han vil avsløre hjertenes hemmelige tanker og enhvers holdning overfor Gud og nesten. Hvert menneske vil etter sin handlemåte enten bli fylt med liv eller bli fordømt for evigheten. På denne måten blir ”Kristi hele fylde” (Ef 4, 13) oppnådd, der Gud vil være ”alt i alle” (1 Kor 15, 28).

Ny ekteskapslov? Hva gjør Den norske kirke?

Generelt, Økumenikk /

Vi har lest at en ny ekteskapslov sannlynligvis kommer, som vil likestille heterofile og homofile par – og det virker som denne loven kan få flertall i Stortinget. Og Den norske kirke vil snart følge etter, tror noen, ifølge Vårt Land

Nils Riedl mener vigselsliturgi for homofile vil komme til neste år.

I sitt høringsforslag til ny ekteskapslov har regjeringen valgt å ikke pålegge Den norske kirke vigsel av homofile. Studentprest og kirkepolitisk talsmann i Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) Nils Riedl, sier at han ikke er overrasket.

– Men det er trist at regjeringen mener at kirken er så lite villige til debatt at de velger å beskytte dens konservative side, sier han til Blikk Nett.

Riedl mener debatten om å vie homofile er kommet langt i kirken, og sier at mange er veldig positive.

– Man skal ikke undervurdere de gode kreftene. Derfor hadde kirken trengt et puff i riktig retning, sier Riedl.

Kirkelig vigsel av homofile vil krevde en ny liturgi, og den er det bare Kirkemøtet som kan lage. Riedl mener denne liturgien ligger rett rundt hjørnet uansett. I 2008, spår han.

– På neste kirkemøte regner jeg med at vedtakene fra -95 og -97 om at homofile i samboer eller partnerskap ikke skal få være prester eller diakoner, kommer til å bli endelig opphevet. De vedtakene har raknet for lenge siden uansett. Året etter, altså i 2008, tror jeg vigselsliturgien står for tur, sier Nils Jøran Riedl.

Hvis så skjer vil det økumeniske forholdet mellom lutheranere og katolikker forverre seg kraftig, og mange mennesker vil føle seg enda mer hjemløse i Den norske kirke (man undrer seg over hvor mye de tåler).

Hvor snart det kan skje er usikkert. Vårt Land melder nå at i alle fall to biskoper gjerne vil vie homofile: «Solveig Fiske og Tor B. Jørgensen støtter regjeringens forslag til felles ekteskapslov for heterofile og homofile, og vil selv delta ved kirkelig vigsel av homofile og lesbiske par.

En rekke biskoper i Den norske kirke har de siste årene forandret syn på homofilt samliv, men til nå har de stått samlet i avvising av homofile ekteskap. Denne fronten slår nå sprekker.»

En anmeldelse av pave Benedikts bok om Jesus

Teologi /


I kveld skal den engelske utgaven av pavens bok om Jesus fra Nasaret presenteres i Washington DC, men noen har allerede lest boka, bl.a. Michael Dubruiel, som skriver:

Denne boka vil føre til en fornyelse av Den katolsk kirke og hjelpe den til å forkusere på et Kristus-bilde som er både bibelsk og troverdig, etter mange år med svak forkynnelse om undervisning. Tilhører du en annen kristen kirke, vil du også elske denne boka. Jeg regner faktisk med at du vil bli en ‘fan’ av Joseph Ratzinger og ønske å lese mange andre bøker av en som er fundert i Bibelen og kjent med moderne angrep på denne. Hvis du er en ikke-troende, vil du finne i boka en utmerket innføring i det alle kristne tror om Jesus fra Nasaret, som var både Gud og menneske.

Han skriver også: This is a great book, magisterial (even though the pope doesn’t want it thought of in that way). It is not just another book about Jesus, it a revolutionary book about Jesus…in that it recaptures why people have had their lives changed by their belief in Jesus for over 2,000 years.

What makes this book so special? It is like a modern Summa (those who know St. Thomas Aquinas will understand me here) in that it answers modern questions of doubt, skepticism and even inquiry on not only who Jesus is, but why Jesus is the most important person anyone has ever or can ever know.

The pope’s methodology is to take a scene from the Bible, like the Lord’s baptism and then to draw on that scene from the entire Bible, to show what modern scholarship has done to help us to understand the historical context of the scene, tell us how the early Church fathers interpreted the scene, how would it have been viewed in Judaism (he uses the reflections of a Rabbi when discussing the Sermon on the Mount) and then to give the reader the meaning of this event for them. Along the way he answers questions to the many objections modern people bring to their encounter with Jesus.

15. mai – mer om St. Hallvard

Katolsk, Liturgi /

På katolsk.no finnes (mot normalt) bare ei kortfatta fortelling om Hallvard, mens vi prester i tidebønnene har fått presentert en mye fyldigere historie om ham, som riktignok er noe usikker historisk. (Helt på slutten av denne posten kan man lese mer om det.)

Adam fra Bremen har en kort bemerkning om Alfwardus, han ”levde lenge et stille og fromt liv blant nordmennene, men så kunne han ikke lenger være ubemerket. For da han beskyttet en uvenn, ble han drept av venner». Videre forteller han at ved hans ”hvilested opplever folk den dag i dag store helbredelsesundre» (Bok 3, kap 54). Islandske annaler setter dødsåret til 1043, og Adam av Bremens beretning om Hamburg stift var ferdigskrevet i 1075 eller 1076, altså relativt kort tid etter Hallvards død.

(Den følgende tekst er et forsøk på å restituere Hallvardslegenden ved hjelp av det gammelnorske fragmentet (gno), Utrechtmanuskriptet (U), Oslomanuskriptet (O) og manuskriptet fra Västerås (V).)

Legenden om Hallvard den hellige.

(gno) Det var en mann som het Vebjørn. Han bodde i Lier i Vestfold øst i Vik, på den gården som heter Huseby. Han hadde en kone som het Torny. Noen sier hun var datter, andre at hun var datterdatter, av Gudbrand Pukkel, som var herse på Opplandene. Han var far til Åsta, som var mor til kong Olav den hellige og kong Harald Sigurdsson. Vebjørn og Torny hadde to sønner, den ene het Hallvard og den andre Orm. Vebjørn var en vennesæl og rik mann. Et kort stykke derfra bodde en annen mann som het Kolbjørn. Det heter Voll der han bodde. [Kolbjørn hadde tre sønner, Sigmund, Hallvard og Kjetil].

(U) Gutten Hallvard, sønn til Vebjørn, vokste opp hjemme hos sin far. Han var elsket av alle. Først og fremst var han en hengiven kristen, lydig mot sine foreldre, gavmild mot sine frender, kysk på legemet, utpreget ærlig og med sterk rettferdighetssans. Da St. Hallvard kom i ungdommen, begynte han å hjelpe sin far i familiens forretninger. Og det ble fortalt, og alle kjenner til det, at han alt i sin tidlige ungdom fikk laget seg to vektlodd. Fordi han aldri noensinne ville bedra noen, veide han opp til seg selv med det minste og til broren med det største.

En gang drog han til Gotland for å drive med handel. Da han begynte å handle, kom det en meget rik mann der fra stedet som het Botvid [eller Botmund, iflg. V]. Da han så de fremmede, gikk han bort til dem og spurte hvem de var og hvor de kom fra. De forklarte ham dette nøye. Han fikk øye på St. Hallvard og sa: ”Og hvem er så denne unge mannen?» De sa ham hva han het og hvilken ætt han kom av. Da mannen hørte det, sa han: ”Jeg ser at du har særlige ansiktstrekk, og at du har større ære enn alle de andre som her står. Jeg vet for sikkert og visst at du er eslet til stordåd engang i tiden, derfor innbyr jeg deg og dine felager til gjestebud.» St. Hallvard takket ja til dette. Mannen tok imot dem med stor vennlighet, stelte i stand gjestebud, kjøpte alt de hadde å selge og gav mye mer igjen. Da tiden kom da de skulle seile sin vei, gav han dem alt de trengte til reisen og lot dem dra bort i fred. Slik vendte den hellige mannen trygt og sikkert hjem igjen sammen med sine reisefeller. …

15. mai – mer om St. HallvardLes mer »

Den hellige Hallvard – Oslos vernehelgen

Katolsk, Liturgi /

I dag feirer vi den hellige Hallvard, som ble drept i 1043, da han prøvde å beskytte en uskyldig kvinne. Les mer om ham på katolsk.no. Han er Oslo bys vernehelgen og er fortsatt sentral i byvåpenet, som vi ser under. (Han ble drept av en pil, og bundet til en kvernstein og senket i fjorden – be bildet.)

Dagen (katolske) kirkebønn er slik: Herre, vi ber om at minnet om din martyr, den hellige Hallvard, alltid må glede våre hjerter. La oss som minnes hans fortjenester, ved hans hjelp få vokse i all god gjerning.

Grundig rapportering fra pavens Brasil-reise

Katolsk, Teologi /

Den kjente reporteren John Allen var med pave Benedikt til Brasil, og har skrevet mange rapporter om turen, mest om teologiske og sosiale spørsmål. Paven sa tydeligvis flere ganger at både kapitalisme og marksisme var blindveier, og at den eneste veien mot et mer menneskevennlig samfunn, var et samfunn som bygger på solide moralske verdier – som man får ved troen på Gud.

For enkelthets skyld har jeg laget direktelenker til John Allens mange interessante rapporter.

OPPDATERING: Slettet, siden lenkene ikke lenger fungerer.

Trenger protestantene en pave?

Økumenikk /

For noen dager siden kom jeg over en artikkel som ble skrevet for akkurat to år siden, rett etter det store inrykket/ vitnesbyrdet hele verden fikk ved pave Johannes Paul II’s død og valget av pave Benedikt XVI. Forfatteren er D. Stephen Long, som underviser ved Garrett Evangelical Theological Seminary i Evanston, Illinois.

Han skriver om flere grunner til å ønske en pave, bl.a. disse to: There are also two positive reasons Protestants need the papacy; for the sake of the unity of the church, and for the sake of truth grounded in love. Og han svaslutter sin artikkel slik:

At one point in history, to be a Protestant was explicitly or tacitly to will an end to the papacy. I think many Protestants can now confess that was a mistaken view. Both the church and the world would sorely lack a necessary witness if there were no papacy. If being a Protestant means willing the end to the papacy then I find myself no longer capable of willing such an act.

This stance does not require abandoning what is good in Protestant traditions. I for one cannot leave my separated Wesleyan communion behind. The hymns, doctrine, discipline and liturgy of that tradition gave me faith and taught me to love God. But neither can I will an end to the unity the papacy clearly produces throughout the world.

So what is to be done? Only two possibilities seem to present themselves. Either we try to find a place for our separated communities from within the Catholic Church or we find a place for Catholic unity from within our separated communities. Neither can be accomplished without willing the visible unity the papacy embodies.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

14. mai – fest for den hallige Mattias

Katolsk /

Den hellige Mattias ble født i Betlehem i Judea og ble oppdratt som from jøde. Han var blant Jesu tilhørere helt fra begynnelsen, og tilhørte kanskje gruppen på 72 disipler. Med sikkerhet var han også med på Oljeberget og opplevde Kristi himmelfart. Deretter bestemte apostlene seg under Peters ledelse for å la Mattias fylle den plass blant de tolv som var blitt ledig etter forræderen Judas Iskariot. Dette og mer til kan vi lese på katolsk.no om dagens helgen, apostelen Mattias.

Dene hellige Krystomos skriver også en tekst med tittel: Vis oss, Herre, hvem du har valgt – en tekst som uttrykker hvor viktig det var den nye apostelen hadde selv selve den oppstandne: «Det var altså Ikke meningen at han skulle være vitne om det som hadde skjedd før, og heller ikke om det som var skjedd i ettertid, og heller ikke om de tegn Jesus gjorde, nei, det som var viktig, var oppstandelsen. For alt det andre var viden kjent og var på folkemunne, men oppstandelsen skjedde i det skjulte, og bare disiplene hadde kjennskap til den.»

Her er teksten fra den hellige Johannes Krysostomos’ homilier over Apostlenes gjerninger Homille (3,1.2.3; PG 60, 33.35.35-36.37-38), tatt fradagens matutinlesning:

”I de dager stod Peter opp midt iblant disiplene og talte». På grunn av sin glødende tro, og siden han hadde fått seg hjorden betrodd av Kristus, fordi han er den fremste i apostlenes kor, er Peter alltid den første til å gripe ordet. ”Brødre, vi må velge iblant oss.» Han overlater valget til mengden og gjør dem som er valgbare verdige, samtidig som han fjerner mishag hos de andre, for viktige saker setter alltid ondt blod.

Men hadde da ikke Peter selv rett til å utnevne? Selvsagt hadde han det! Men for å unngå alt som kunne virke som forskjellsbehandling, gjorde han det ikke. …

14. mai – fest for den hallige MattiasLes mer »

Luther forlag gir ut pavens bok om Jesus

Økumenikk /

Jeg ble litt overraska, men på ingen måte sjokkert, da jeg sist uke leste i Vårt Land at Luther forlag skal gi ut pave Benedikts nyutgitte bok om Jesus fra Nasaret – ei bok som så langt har solgt utrolig godt. Først og fremst syns jeg det er positivt at tilnærminga mellom katolikker og lutheranere er kommet så langt at en slik utgivelse er mulig – og ikke en gang kontroversiell. I Vårt Land leser vi bl.a.:

– Det er en stor glede for meg å få utgi boken som er skrevet av den viktigste kristne leder i vår tid, sier forlagssjef Asle Dingstad til vl.no.

– Paven er kjent som en sjeldent god teolog, han står sentralt kristologisk. Dette er en bok som presenterer Jesus med autoritet i en tid da bildet forvirres av Thomasevangeliet, Judasevangeliet og uroen rundt da Vinci–koden, sier Dingstad.

– Dessuten er jo Jesus den vi alle står samlet rundt.

På spørsmål om dette er en kontroversiell utgivelse, svarer administrerende leder Luther forlag, Hans Petter Foss.

– Både ja og ikke ja. Alt kommer jo an på bokens innhold. Det er ingen ting som tyder på at det er noe i boken som strider mot protestantisk teologi, sier han. Boken kommer før jul i år.

Påskens Halleluja – viser seg i våre liv

Teologi /

«Selvsagt priser vi Gud når vi er samlet i kirken, men når hver går til sitt, kan det virke som om vi slutter å lovsynge Gud. Men dersom vi fortsetter å føre et godt liv, fortsetter vi i virkeligheten å lovprise Gud. Du slutter å prise Gud når du ikke gjør det som er i samsvar med rettferdigheten, og med det som er ham til behag. Dersom du aldri unnlater å leve hederlig, da er det ditt liv som roper, selv om din tunge tier, og Gud lytter til ditt hjerte. Slik våre ører hører våre stemmer, slik hører Guds ører våre tanker.»

Slik avslutter den hellige Augustins en kommentar til Bibelens salme 148. (Ps 148,1-2; CCL 40,2165-2166). Jeg syns det passer godt til søndagens tema; at det hører sammen å elske Gud og følge Hans bud. Slik skriver Augustin videre (teksten er henta fra Matutin-lesninga lørdag):

Vi må forberede oss på det kommende liv ved å lovprise Gud i dette. Den evige jubel i det kommende liv kommer til å bestå i å lovsynge Gud, og ingen kan bli skikket til det kommende liv som ikke forbereder seg på det i det nåværende. Derfor priser vi Gud nå, men samtidig ber vi til ham. Vår lovprisning preges av glede, men bønnen av sukk. Vi er blitt lovet noe vi ennå ikke har, og fordi han er sannferdig, han som har lovet det, gleder vi oss i håpet, men fordi vi ennå ikke har fått det, sukker vi av lengsel. Det er godt for oss å forbli i lengselen inntil det som er lovet, kommer, for da forstummer sukket og det blir bare lovsang igjen. …

Påskens Halleluja – viser seg i våre livLes mer »

Å elske Kristus er å følge Hans bud

Liturgi /

Denne søndagens evangelium (om at kjærlighet og lydighet hører sammen) skal jeg tale over for en gruppe engelskspråklige barn i vår menighet som skal motta sin første hellige kommunion. Det er ikke en vanskelig oppgave; de har forberedt seg i lang tid til den hellige handlingen, de har skriftet sine synder til en prest, og de er klar til å gjenta forsakelsen og troen som lød ved deres dåp.

På en måte er dette et enkelt og klart evangelium, som i sin helhet lyder slik:

Johannes 14,23-29: Jesus sa da til sine disipler: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Faderen, for han er større enn jeg. Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.

Men for voksne kan nok dette temaet være vanskeligere, spesielt i vår sekulariserte tid, der også kristne blir fristet til å avvike fra moralnormer som Bibelen og Kirken alltid har hevdet.

Vanskelige etiske utfordringer i vår tid.

Teologi /

Jeg har nettopp skrevet litt om skilsmisse og gjengifte, om hvordan de mange gjengifte katolikkene (som dermed ikke kan motta sakramentene) er Den katolske kirkes største pastorale problem.

Denne søndagens evangelium fra Joh 14,23-29 illustrerer problemet/ dilemmaet som enkelt kristne lever med; å følge Guds ord på ulike etiske områder: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, … Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg.»

Et annet aktuelt problem, som også har med seksuallivet å gjøre, er når man lever sammen uten å være gift. Det burde være helt opplagt at slikt ikke kan skje blant kristne, men det er likel slik at en del velger bort disse klare ordene, og enten lever sammen før de gifter seg eller lever permanent som samboende. Så aktuelt er dette spørsmålet at pave Benedikt to ganger i Brasil så langt har nevt det.

I talen til biskopene sa han: The sanctity of marriage and the family are attacked with impunity, as concessions are made to forms of pressure which have a harmful effect on legislative processes; crimes against life are justified in the name of individual freedom and rights; attacks are made on the dignity of the human person; the plague of divorce and extra-marital unions is increasingly widespread.

Og i saligkåringsmessen for Frei Galvão oppfordret han alle brasilianere til å “oppose those elements of the media that ridicule the sanctity of marriage and virginity before marriage.”

I Den katolsk kirkes katekisme nevnes selvsagt også dette spørsmålet, slik:

2348. Alle døpte er kalt til kyskhet. Den kristne har «iført seg Kristus» (Gal 3, 27), all kyskhets forbilde. Alle Kristustroende er kalt til å leve kyskt, alt etter livssituasjon. I dåpen påtok den kristne seg å leve ut sitt følelsesliv i kyskhet.

2349. «Kyskhet bør prege den enkelte, alt etter levekår og livssituasjon: noen i jomfrustand eller vigslet sølibat, som er en fremragende måte å gi seg selv hen til Gud med et udelt hjerte; andre på den måten moralloven foreskriver for alle, og etter som de er gifte eller ugifte». Gifte er kalt til å leve i ekteskapelig kyskhet; de andre lever kyskt i avholdenhet. …

2350. Forlovede er kalt til å leve kyskt i avhold. I denne prøvelsen skal de oppdage hva det betyr å respektere hverandre, lære trofasthet og håp om å få hverandre fra Gud. De må utsette til ekteskapet å gi hverandre de kjærtegn som særpreger ekteskapelig kjærlighet. De må hjelpe hverandre til å vokse i kyskhet.

(Deretter nevnes noen forseelser mot kyskheten, bl.a.:)

2353. Hor er kjønnslig omgang utenom ekteskapet mellom en fri mann og en fri kvinne. Hor strider alvorlig mot menneskeverdet og den menneskelige seksualitets verdighet som er naturlig rettet mot ektefellenes vel og mot oppdragelsen av barn. I tillegg er hor til alvorlig anstøt når det er tale om forførelse av unge.

For Kirken kan ikke sosialt engasjement komme først

Katolsk /


Bildet er fra saligkåringsmessen i Sao Paolo

John Allen analyserer pave Benedikts tale til Brasils biskoper, og sier at etter pavens åpningsord om takknemlighet overfor biskopene for deres gode arbeid, og takk for en varm mottakelse i Brasil, var likevel pavens budskap «a call to order». Han begynte foredraget med å snakke om lydighet til Kristus, og det satte tonen for det han deretter sa. Slik skriver Allen:

Brazilian Catholicism is famous for its social commitment, but Benedict pointedly reminded the bishops that the ultimate purpose of the church must remain “the salvation of individual souls.» He urged them to «strict vigilance,» warning that «the integrity of the faith, together with ecclesiastical discipline, is and always will be a theme that requires the attention and commitment of all of you.»

Benedict weaved philosophical, programmatic and disciplinary messages into his roughly 4,000 word text, delivered in Portuguese in São Paulo’s Catedral da Sé.

At a philosophical level, Benedict made an argument that runs like a leitmotif through his pontificate, and which formed an important element of his recent book, Jesus of Nazareth: Without the full truth about God and human life revealed in Jesus Christ, no program of social action can succeed. …

… At the disciplinary level, Benedict urged the bishops to “a strict vigilance” across a variety of fronts:

• Defending life against “offenses justified in the name of individual liberty”;
• Opposing divorce and “free unions”;
• Defending priestly celibacy (the pope mentioned this point twice);
• Offering deep evangelization and catechesis to Catholics, to protect them from the “aggressive proselytism of the sects”;
• Ensuring that individual confession, rather than communal rites, remains the normal form of the sacrament;
• Restoring a sense of the sacred to liturgies, and ensuring that liturgical rules are observed;
• Ensuring that the faith is transmitted “without reductive visions and confusion about the mission” of the church;
• Avoiding “the risk of deviations in the area of sexuality” among candidates for the priesthood and religious life.

Benedict concluded by saying that these were the most important themes that “clamor for my attention as pastor of the universal church.”

Bli budbærere for den evige frelse

Katolsk /

Pave Benedikt har holdt et foredrag for Brasils 430 biskoper, og har i korte trekk oppfordret dem til å sette Jesus Kristus først i alt sitt arbeid, det rent kirkelige og også det sosiale. Hele hans foredrag kan leses (på engelsk) her.

I foredraget sitt sa paven bl.a.:

…We Bishops .. are directly bound to Christ, the Good Shepherd. The mission entrusted to us as teachers of the faith consists in recalling, in the words of the Apostle of the Gentiles, that our Saviour «desires all men to be saved and to come to the knowledge of the truth» (1 Timothy 2:4). This, and nothing else, is the purpose of the Church: the salvation of individual souls. For this reason the Father sent his Son, and in the Lord’s own words transmitted to us in the Gospel of Saint John, «as the Father has sent me, even so I send you» (John 20:21). Hence the mandate to preach the Gospel: «Go therefore and make disciples of all nations, baptizing them in the name of the Father and of the Son and of the Holy Spirit, teaching them to observe all that I have commanded you; and lo, I am with you always, to the close of the age» (Matthew 28:19-20). These words are simple yet sublime; they speak of our duty to proclaim the truth of the faith, the urgent need for the sacramental life, and the promise of Christ’s continual assistance to his Church. These are fundamental realities: they speak of instructing people in the faith and in Christian morality, and of celebrating the sacraments. Wherever God and his will are unknown, wherever faith in Jesus Christ and in his sacramental presence is lacking, the essential element for the solution of pressing social and political problems is also missing.

… there is a need to engage in apostolic activity as a true mission in the midst of the flock that is constituted by the Church in Brazil, and to promote on every level a methodical evangelization aimed at personal and communal fidelity to Christ. No effort should be spared in seeking out those Catholics who have fallen away and those who know little or nothing of Jesus Christ, by implementing a pastoral plan which welcomes them and helps them realize that the Church is a privileged place of encounter with God, and also through a continuing process of catechesis.

… Starting afresh from Christ in every area of missionary activity; rediscovering in Jesus the love and salvation given to us by the Father through the Holy Spirit: this is the substance and lifeline of the episcopal mission which makes the Bishop the person primarily responsible for catechesis in his diocese.

Skroll til toppen