Er den katolske kirke usynlig i vårt samfunn?
I sist nummer av Broen skriver redaktør Kristine Dingstad litt om Kirkens synlighet i samfunnet, på bakgrunn av en kommentar i avisa Vårt Land, der Den katolske kirke i Norge ble kalt: ”En hellig, usynlig kirke”. Denne kommentaren kan leses på flere måter, skriver Dingstad, og hun sier bl.a.:
Man kan velge å lese kommentaren som en påstand om at Den katolske kirke Norge er unnfallende og eksklusiv, og med en slik tolkning er det av mange grunner lett og naturlig å gå i forsvar og bli defensiv.
For det første er Kirken i Norge, ut fra størrelsen, påfallende godt representert i mediene. Dette gjelder både geistlighetens og lekfolkets røst. Biskop Eidsvig hadde i tiden før og etter bispevigselen flere titalls intervjuer med norske medier og snakker med glede med journalister så sant har anledning. Informasjonstjenesten er omtrent daglig i kontakt med journalister som trenger hjelp og kommentarer. Når journalisten etterlyser uttalelser om aktuelle spørsmål, nevnes eksempelvis ikke at OKB som eneste kirkesamfunn utenfor Den norske kirke leverte en utfordrende høringsuttalelse om forslag til ny bioteknologilov.
For det andre har Den katolske kirke i Norge en historie som minoritetskirke, hvor den inntil nokså nylig har opplevd at dens blotte nærvær har vært provoserende for mange. Man har derfor vegret seg for å puste til ilden ved å komme med krasse utspill. Med dette i minne kan det kjennes noe underlig å bli kritisert for å ikke melde seg på debatter om statskirkens indre anliggender.
For det tredje har Den katolske kirke et kirke- og embetssyn som skiller seg fra protestantiske. Lokalkirkens lære og forkynnelse er solid definert av den universelle Kirke, voktet av Peters etterfølger, og det har liten nyhetsverdi at en lokal biskop bekrefter Kirkens lære – noe han er forpliktet til ved sin ordinasjon. Kirkelig engasjement og tjeneste handler ikke om antall spaltemeter i avisenes debattsider. Kirken må selv få lov til å definere hva den anser som sentralt og mindre sentralt. Dens oppgave er å betjene og styrke de troende og å forkynne Evangeliet for verden. Vi vil nok derfor ikke få se en katolsk biskop i Norge som et ”riksorakel”.
Og for det fjerde – de indrekirkelige anliggender må for både geistlighet og lekfolk være hovedprioritet, når vi i dag befinner oss i en utfordrende ekspansjons- og konsolideringsprosess.
Når det er sagt, kan man også velge å lese journalistens kommentar som en positiv invitasjon til å bli mer synlig, og det bør vi etter mitt syn velge å gjøre. Det er en forholdsvis ny situasjon for katolikker i Norge å bli etterspurt, og det er i seg selv en interessant kirkelig og samfunnsmessig utvikling – som vi nok trenger tid til å komme til rette med. En av utfordringene i kommunikasjonen utad er å tilpasse og forenkle språket vårt. Når journalister skal forstå og gjengi det man sier, er det lett å bli feiltolket. Dette skyldes sjelden vrangvilje – oftest opplever vi at norsk presse er åpen og velvillig innstilt. Det oppstår imidlertid ofte forvirring og misforståelser rundt vårt omfattende begrepsapparat .. …
En relatert utfordring er at det katolske paradigmet på mange og grunnleggende måter skiller seg fra et protestantisk og et sekulært paradigme – og derved er nokså fremmed i norsk kontekst. I kombinasjon med det faktum at den katolske lære er omfattende, kompleks og bundet sammen i en indre fornuftsmessig sammenheng, kan det derfor være vanskelig å uttale seg om enkeltspørsmål uten at man samtidig får anledning til å forklare det katolske resonnement ”fra A til Å”. ….. ….
Kanskje jeg heller burde kalt ham pave Bento, siden det er det han heter på portugisisk. Om en uke, 9. – 14. mai, skal paven reise til landet som har flest katolikker i hele verden, og han har følgende ting på timeplanen:
Søndag 29. april ordinerte pave Benedikt 22 menn til prester under messen i Peterskirken i Roma. Her er talen han holdt denne dagen: