TIL ROMA!

Generelt /

Jeg er nå kommet i skikkelig ‘mimre’stemning – har vært det i et par uker allerede, og det kommer nok til å fortsette en stund – det er nemlig akkurat et år siden min kone og jeg reiste til Roma/Italia, på en 5 1/2 måneders studiepermisjon. Vi hadde et flott halvår, så de gode minnene kommer nok til å strømme på hele det neste halvåret.

Slik skrev jeg for akkurat et år siden:
TIL ROMA!
tirsdag, 31/01/2006

I morgen tidlig, 1. februar, reiser min kone og jeg til Roma!
Vi skal være der i nesten et halvt år; selv skal jeg studere økumenisk teologi ved det pavelige universitetet som kalles Angelicum. Vårsemesteret i Roma begynner 20. februar, men denne uken skal jeg ned og registeres og ordne med en del praktiske ting, før vi tar en ti dagers ferie på Italias hæl, i Puglia.

LES MINE POSTER FRA FEBRUAR 2006 HER.

Ordenslivet blomstrer

Katolsk /

To dager før Den katolske kirke markerer ordenslivets dag, leser vi at «ordenslivet blomstrer».

The secretary for the Congregation for Institutes of Consecrated Life and Societies of Apostolic Life, Archbishop Agostino Gardin, told the Spanish magazine Vida Religiosa that: «Those who speak insistently of decadence do not know consecrated life.»

The archbishop, who before his appointment as secretary of the Vatican congregation was minister general of the Conventual Franciscans and president of the Union of Superiors General, highlighted the «enormous vitality» of religious life.

Consecrated life «is on the right path; better still, it has always been so,» the archbishop said. He described as «very positive» the attention that consecrated persons have given in recent years «to charisms and a return to the origins,» which has them «to revise their way of being and living» their vocation.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Katolske adopsjonskontorer må stenge

Generelt /

I Storbritania vil en ny «Likhetslov» tre i kaft i april, og denne loven vil tvinge alle adopsjonskontorer til å formidle barn også til homofile par. Katolske ledere (sammen med anglikanske og muslimske) har bedt om å få dsipensasjoner fra denne regelen, men det sier stasminister Blair at de ikke vil få. De vil få en overgangsperiode fram til januar 2009, men ikke mer.

Høyst sannsynlig vil dette føre til at alle katolske adopsjonskontorer i Storbritania vil stenge, for Kirken vil ikke gå med på dette kravet. Cardinal Cormac Murphy-O’Connor, Westminster, president of the bishops’ conference of England and Wales, said in a statement that today’s decision is deeply disappointing.

Last week the cardinal pointed out in a letter sent to Prime Minister Tony Blair and members of the Cabinet that proposed sexual orientation regulations would require Catholic agencies to «act against the principles of Catholic teaching.» 



… Cardinal Murphy-O’Connor said today, «This debate has raised crucial issues for the common good of our society. We believe there is an urgent task to reach a new consensus on how best the public role of religious organizations can be safeguarded and their rights upheld.

LES MER OM DETTE HER.

Pave Johannes Paul i skibakken!

Generelt, Katolsk /


Flere aviser har i dag på sine nettsider informasjon om at pave Johannes Paul lurte seg ut av Vatikanet ca 100 ganger sine første år som pave – for å gå på ski!

Aftenposten skriver at det i den nye boka til Kardinal Stanislaw Dziwisz, pavens privatsekretær, står at det i begynnelsen var vanskelig for paven, som var en ivrig idrettsmann, å innordne seg i de strenge kravene til Vatikanet. Derfor foretok han en rekke «rømninger» sammen med tre nære venner, alle polske geistlige.

LES MER OM DETTE I AFTENPOSTEN.

Søndagens tekster

Liturgi /

Denne søndagen fortsetter evangeliet der det slapp for en uke side: Jesus begynte sin tale i synagogen i Nasaret med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over de herlige ord som kom fra hans munn.

Sist søndage hørte vi både om at Jesus leste en av profetiene fra profeten Jesaja og sa at han selv hadde oppfylt den), samt opplesingen av Guds lov i Jerusalem etter at folket hadde kommet tilbake fra eksilet i Babylon. I begge teksten var hovedpoenget det trøstefulle budskapet som ble forkynt, og folks glade, nesten ekstatiske mottakelse av budskapet.

Denne gangen snur derimot stemningen ganske snart – og i første lesning hører vi også fra profeten Jeremia, der han forstår hvor vanskelig profetens rolle er: Ofte blir budskapet ikke mottatt. Det samme kan skje med troende i vår tid; det er ofte vanskelig å holde fast på og vinne gehør for Guds ord og vilje.

Slik fortsetter søndagens evangelium, fra Lukas 4, 21-30:

«Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de. Da sa Jesus til dem: «Dere vil sikkert minne meg om dette ordtaket: Lege, leg deg selv! Dere vil si: Vi har hørt om alt du har gjort i Kapernaum; gjør det samme her på ditt hjemsted!» Og han la til: «Sannelig, jeg sier dere: Ingen profet blir godt mottatt på sitt hjemsted. Ja, jeg sier dere som sant er: Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, men bare til en enke i Sarepta i Sidons land. Og det var mange spedalske i Israel på profeten Elisjas tid; men ingen av dem ble renset, bare syreren Na’aman.» Da ble de rasende, alle som var i synagogen og hørte dette. De reiste seg og drev ham ut av byen, ut mot et stup, ned fra fjellet der byen deres lå, for å styrte ham utfor. Men han gikk midt gjennom flokken og drog bort.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Stadig flere katolikker i Asia

Katolsk /

Torsdag 25. januar møtte pave Benedikt statsministeren i Vietnam, Nguyen Tan Dung. Det er første gang noen fra regimet i Ho Chi Minh-byen besøker Vatikanet. Vietnam har en forholdsvis stor katolsk kirke; noen sier at det er 6 millioner katolikker i der, 8 % av befolkningen, mens andre gir høyere tall – i tillegg til det store antallet vietnamesiske katolikker i utlandet. Kirken har tillatelse til å arbeide i Vietnam, men den blir ganske strengt kontrollert.

Men også andre land i Asia har mange katolikker (i tillegg til Filippinene), bl.a. Sør-Korea, og 19.-20. januar holdt pave Benedikt et møte i Vatikanet om Kirken i Kina. . The final statement from the meeting, apart from announcing an upcoming papal letter to the Chinese Catholics, emphasized the heroism of many faithful, priests, and bishops, their refusal to give in to compromises, the reestablishment of communion with the pope among «almost the entirety» of the bishops illegitimately installed by the communist regime in opposition to Rome, and, finally, the «surprising growth of the ecclesial community.»

There are thought to be more than 12 million Catholics in China today. In 1949, before the advent of Mao Zedong, there were 3 million. Every year about 150,000 new baptized persons are added to their ranks, most of them adults. Many of these come from the professional classes and from the universities.

Another country of the Far East in which the Catholic Church is especially vigorous is South Korea. The faithful there have almost doubled in number over the past ten years, and now make up 10 percent of the population. Here, unlike in Vietnam and China, religious freedom is guaranteed, there is a good standard of living, and the challenges facing the Church are more like those found in the West.

LES MER HER.

Om Abbé Pierre – Frankrikes Mor Teresa

Katolsk /

Tidligere denne uka døde Abbé Pierre, en fransk prest, som var svært kjent både i sitt hjemland og utover i alle fall store deler av Europa. Han var mest kjent for å hjelpe de fattigste og utstøtte i samfunnet, og jeg hørte om ham (i Bergen) i forbindelse med arbeidet som ble drevet der for å få innpenger til Mor Teresas arbeid. Dette arbeidet hadde i aller første fase på 60-tallet tatt sin inspirasjon fra Abbé Pierre.

Med Abbé Pierre viser det seg at han var uenig med Den katolske kirke på flere områder, dogmatiske og etiske. Noe som ikke er uproblematisk for en prest. John Allen skriver bl.a. om ham:

In October 2005, Groues released a set of reflections entitled Mon Dieu…pourquoi?, in which he frankly acknowledged that his vow of priestly celibacy had not insulated him from sexual temptation. “It happened that every now and then, I fell,” he wrote.

“I never had regular relationships, because I never allowed sexual desire to put down roots. I’ve known the experience of sexual desire and its occasional fulfillment, but this fulfillment was in truth a source of dissatisfaction, because I never felt sincere. … I’ve understood that in order to be fully satisfied, sexual desire needs to express itself in a sentimental relationship, tender, trusting. That kind of relationship was denied to me by my choice of life. I would have only made both the woman and myself unhappy, tormented between two irreconcilable options for my life,” Groues wrote.

Groues wrote that in his opinion, both married and celibate priests are able to consecrate themselves completely to their vocations, and that priests should therefore have the option to marry.

Groues also supported the ordination of women to the Catholic priesthood, writing that the ban “presupposes that this practice is not in conformity with the very substance of the Christian faith.”

“The principal argument given in support of this view,” he wrote, “is that Jesus did not choose women among his apostles. But for me this argument is not at all theological. Instead, [that choice] has sociological roots.”

On the subject of homosexuality, Groues said he was not in favor of using the term “marriage,” which, he said, “has roots too deep in the collective consciousness as a union between a man and a woman.” He supported recognition of same-sex “pacts.” Groues said the question of adoption rights for gay couples was “complex,” and could not be approached “lightly.”

LES MER HER.

Holocaustdagen 27. januar

Generelt /

I dag er det verdens holocaustdag og vi leser på FN’s nettsider at dagen skal markeres i FN’s hovedkvarter fra kl 10.30-12.30. Generalsekretær Ban Ki-moon sier om dagen:

«The International Day in memory of the victims of the Holocaust is thus a day on which we must reassert our commitment to human rights. […]

We must also go beyond remembrance, and make sure that new generations know this history. We must apply the lessons of the Holocaust to today’s world. And we must do our utmost so that all peoples must enjoy the protections and rights for which the United Nations stands.»

Det norske senteret for studier av Holocaust og livssynsminoriteter har et oppslag om dagen (og et undervisningsopplegg for skoler), men ellers er det veldig stille om denne markeringa på norske nettsider i dag, så langt jeg kan se.

Avslutning av økumenisk bønneuke i Roma

Økumenikk /

I går ettermiddag, i kirken St. Paulus utenfor murene (i Roma), ledet pave Benedikt vesper-bønnen på festdagen for Paulus’ omvendelse. Representanter fra flere kirkesamfunn var sammen med ham, og etter vesper gikk de ned til krypten under kirken for å se på Paulus’ grav (se bildet), der det nylig er gjort viktige funn.


Om kirkelig samarbeid sa paven:

«Listening to the Word of God … is a priority in our ecumenical efforts. Indeed, it is not we who organize the unity of the Church; the Church does not create herself and does not live by herself, but by the Word that comes from the mouth of God.»

«Whoever undertakes to listen to the word of God can and must then speak out and transmit it to others, to those who have never heard it, or to those who have forgotten it and buried it under the ‘thorns’ of the cares and illusions of the world.

«We Christians must ask ourselves,» the Pope added, «whether we have not become too silent. Whether we do not lack the courage to speak out and bear witness. … Our world has need of such witness, it awaits above all the joint testimony of Christians. Unity can clearly not be imposed; it must be shared, and founded on a joint participation in a single faith. Listening and speaking, understanding others and communicating one’s faith are, then, essential dimensions of ecumenical practice. Honest and faithful dialogue is the … indispensable instrument of unity.»

«It is crucial,» he continued, «that ‘doctrine should be clearly presented in its entirety,’ for a dialogue that confronts, discusses and overcomes the differences that still exist between Christians. Yet, at the same time, ‘the way and method in which the Catholic faith is expressed should never become an obstacle to dialogue with our brethren’.»

The Pope highlighted the fact that «ecumenical dialogue … leads to reciprocal spiritual enrichment in the sharing of true experiences of faith and Christian life. For this to happen, we must tirelessly implore the assistance of God’s grace and the illumination of the Holy Spirit.»

At the end of his homily, the Holy Father entrusted to St. Paul, «indefatigable builder of unity in the Church, the fruits of the dialogue and shared testimony we have experienced in many fraternal meetings … during the course of 2006.»

Benedict XVI closed by thanking all those people who «have contributed to intensifying ecumenical dialogue through prayer, and the offer of their suffering and their tireless activities.»

Mange polakker til Norge

Katolsk /

I hele 2006 har Den katolske kirke i Norge snakket om de mange polakkene som kommer til Norge – vi har hørt tall helt opp til 120 000. De fleste katolske kirkene i Norge fylles helt opp av polakker, og i høst kom det to nye polske prester til landet for å hjelpe med den polske sjelesorgen

I dag skriver Aftenposten om de mange nye polske barna som begynner i norsk skole, fordi stadig flere polske arbeidstakere tar med seg hele familien til Norge. Aftenpostens artikkel er fra Oslo-området, og vi leser:

– I fjor merket vi veldig godt at det kom mange polakker, sier Vigdis Glømmen ved Bekkestua skole. Ifølge Utlendingsdirektoratet søkte 1703 polakker om familiegjenforening i fjor. Det var mer enn dobbelt så mange som året før.

– Mange av barna har skolebakgrunn fra hjemlandet. De kan mye, men ikke norsk. Mye av fagbakgrunnen deres ligger høyere enn norsk skole, sier Glømmen. Joanna Kolacz jobber som tospråklig lærer ved innføringsklassen.

– De fleste mennene som kom hit for noen år siden, tenkte kanskje at de skulle tjene penger og reise tilbake. Men nå henter de familiene sine. Så folk må huske på at det ikke bare er hender som kommer fra Øst-Europa. Nå kommer hele familien. Vi må sørge for å hjelpe dem litt i gang.»

Det ble gitt 39 000 arbeidstillatelser til polakker i 2006.

LES HELE ARTIKKELEN I AFTENPOSTEN.

Barn og medier

Generelt /

Paven snakket onsdag om «Barn og medier: En utfordring for utdannelsen», i forbindelse med feiringen av journalistenes skytshelgen, den hellige Frans av Sales. Dagbladet har slått pavens ord opp under den dramatiske overskriften «Paven fordømmer dataspill«, men det er selvsagt bare tull. Tvert imot sa paven flere fornuftige ting om at vold og sex ikke måtte være med i produkter rettet mot barn – noe Dagbladet også fikk med seg i selve artikkelen:

– Det påstås at den formative påvirkningen fra media er like sterk som den fra skolen, fra kirken – og kanskje til og med fra hjemmet. Virkeligheten er for mange det mediene viderformidler som virkelig, sa paven i sin tale.

– Enhver trend der det lages programmer og produkter – inkludert animerte filmer og dataspill – der vold glorifiseres og antisosial oppførsel eller trivialisering av den menneskelige seksualitet portretteres i underholdningens navn, er en perversjon. Enda mer usmakelig blir det når disse programmene rettes mot barn og ungdom, sa paven i sin tale.

Han fulgte deretter opp: – Hvordan kan man forklare denne «underholdningen» for de utallige uskyldige unge mennekser som faktisk blir utsatt for vold, utnyttet og misbrukt?

– Jeg ber ledere i medieindustrien om å veilede og oppfordre produsenter til å ivareta det felles gode, til å opprettholde sannheten, beskytte individets stolthet og promotere respekten for familiens behov, fortsatte paven.

Som et godt alternativ til de usømmelige underholdningsformene, foreslår paven heller at barna introduseres for «klassisk barnelitteratur, kunst og oppløftende musikk».

Pålsmesse i dag

Katolsk /

De gamle primstavene markerer i dag Pålsmesse, men det er kanskje få (utenom katolikkene) som vet hva vi feirer i dag. Det er markeirngen av Paulus’ omvendelse fra å være en kristenforfølger til å selv tro på Kristus, og etter hvert blir den viktigste av alle kristne misjonærer. Hans omvendelse kan vi lese om i Apostlenes gjerninger, enten i kapittel 9, vers 1-22 eller i 22,3-16. På katolsk.no finner vi også mer om denne datoen:

Feiringen av Paulus’ omvendelse den 25. januar har sin opprinnelse i Frankrike på slutten av 500-tallet. Da skal noen av hans relikvier ha blitt overført dit. Men festen omtales som translatio allerede i Hieronymus’ martyrologium, så festen kan være for å minnes overføringen av hans relikvier fra katakombene til basilikaen San Paolo fuori le Mura. Festen er altså opprinnelig en translasjonsfest, translatio, som imidlertid har blitt til en konversjonsfest, conversio, allerede på 600- og 700-tallet. Den ble ikke feiret i Roma før på 1000-tallet. 25. januar er avmerket på gamle norske primstaver som Pålsmesse.

LES MER OM DAGEN HER.

Økumenikk – Paven under onsdagaudiensen

Økumenikk /

Pave Benedikt snakket i går om økumenikken under onsdagsaudiensen, som paven alltid gjør flere ganger i løpet av bønneuken for kristen enhet – mange kristne, mange menigheter, prester og biskoper, ser ut til å ha mye dårligere hukommelse enn paven!

Han snakket om temaet for årets uke og siterte en uttalese fra Vatikankonsilet som sier at «arbeidet for enhet er en oppgave for hele Kirken, både de troende og hyrdene». Etter innledningen av hans tale (som jeg gjengir her) fortsatte han med å nevne møter med mange kirkesamfunn i løpet av året – flere protestantiske og flere ortodokse.

Dear Brothers and Sisters:

The Week of Prayer for Christian Unity closes tomorrow, which this year had as its theme the words of Mark’s Gospel «He makes the deaf hear and the mute speak» (Mark 7:37). We could also repeat these words, which express the wonder of the people who witnessed the healing of the man who could not hear or speak, on seeing the wonderful flowering of the commitment for the re-establishment of Christian unity. On reviewing the journey of the last forty years, we marvel at how the Lord has awakened us from the lethargy of self-sufficiency and indifference; how he makes us ever more able to «listen to one another» and not just «hear ourselves»; how he has loosened our tongue so that the prayer we raise to him has greater force of conviction for the world.

Yes, it is true, the Lord has granted me many graces and, in the light of the Spirit, has illuminated many testimonies. They have demonstrated that everything can be attained by praying, when we are able to obey with trust and humility to the divine commandment of love and to adhere to Christ’s longing for the unity of all his disciples.

«The attainment of union is the concern of the whole Church, faithful and shepherds alike,» affirms the Second Vatican Council. «This concern extends to everyone, according to his talent, whether it be exercised in his daily Christian life or in his theological and historical search» («Unitatis Redintegratio,» 5).

The first common duty is prayer. By praying, and praying together, Christians acquire a greater awareness of their condition of brothers, even if they are still divided; and by praying we learn better to listen to the Lord, as we can only find the path to unity by listening to the Lord and following his voice.

Ecumenism is certainly a slow process, at times perhaps even discouraging when one gives in to the temptation to «hear» and not to «listen,» to say half-truths, instead of having the courage to proclaim them. It is not easy to emerge from «comfortable deafness,» as if the unaltered Gospel did not have the capacity to re-flower, reaffirming itself as providential leaven of conversion and spiritual renewal for each one of us.

Ecumenism, as I was saying, is a slow process; it is a gradual journey of ascent, as are all journeys of repentance. However, it is a journey that, after the initial difficulties and in fact in them, presents also great moments of joy, refreshing pauses, and allows one to breathe fully the very pure air of full communion.

The experience of these decades, in the wake of the Second Vatican Council, shows that the search for Christian unity is realized at different levels and in innumerable circumstances: in parishes, in hospitals, in contacts between people, in collaboration between local communities in all parts of the world, and especially in areas where to carry out a gesture of good will in favor of a brother calls for great effort and also for a purification of the memory.

LES HELE PAVENS TALE HER.

En kardinal snakker om det katolske

Økumenikk /

Kardinal Francis George i Chicago (en av de mest interessante teolog-kardinalene i Kirken etter min mening) skrev nylig en artikkel om hvordan katolikker blir påvirket av de (oftest veldig) protestantiske samfunnene de lever i. Og i artikkelen skriver han ganske interessant om hva som skjedde ved reformasjonen, hvordan Europas katolske kirke ble ganske dramatisk forandret på flere punkter i de protestantiske landene:

At the time of the Reformation, when the visible unity of the Church was broken for doctrinal reasons, the Mass became a memorial service for most Reformers, its unity with Christ’s sacrifice at Calvary became purely “spiritual” and the objective, sacramental, substantial re-presentation of that sacrifice was denied. With the disappearance of the sacrifice of the Mass, the ordained priesthood was reduced to ministry, a function or service based only on baptism. The sacrament of Holy Orders was lost to the life of the Protestant faith communities.

With the loss of ordained priesthood, the sacrament of penance or reconciliation became unnecessary, for neither the Church nor the priest mediated the penitent’s relationship to God’s mercy. Nor did the bond of marriage continue to enjoy the character of sacramentality, opening that tie to the contemporary reduction of marriage to an external, legal permission to have sex between two consenting adults. The individualism that is left when mediation disappears makes even the saints competitors with Christ, so there is no room for the Blessed Virgin Mary and other saints to pray for us or care for us. At best, they become reminders of good behavior in past history; devotion to them is classed as a form of idolatry.

There are many good people whose path to holiness is shaped by religious individualism and private interpretation of what God has revealed. They are, however, called Protestants.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

St. Sunniva skole i Oslo berget!

Generelt /

Jeg arbeidet i mange år på St Paul katolske skole i Bergen, men har likevel fått med meg den katolske skolen i Oslo, St Sunniva, fikk et økonomisk sjokk i fjor høst da de forstod at de kom til å miste flere millioner i statsstøtte. (Pga. utregninger av skoleutgiftene i Oslo i fordhold til landsgjennomsnittet.) Nå har det løst seg, og Aftenbladet har referert følgende melding fra NTB:

Ifølge departementet var det en systemfeil som førte til at skolene først fikk for lite penger.

Av bevilgningen vil frittstående skoler i utlandet få fire millioner kroner, mindre skoler i Norge vil få fem millioner, mens de større friskolene vil få tolv millioner kroner.

Bevilgningen til de store skolene fordeler seg med 3,7 millioner kroner til Kristelig Gymnasium, 4,3 millioner kroner til St. Sunniva skole og 3,5 millioner kroner til Rudolf Steinerskolen i Oslo. I tillegg kommer 340.000 kroner til Danielsen ungdomsskole i Bergen.

– Med dette har vi ryddet opp en systemfeil som ville ha hatt store konsekvenser for elevene ved de store friskolene, sier kunnskapsminister Øystein Djupedal i en pressemelding.

Staten gir friskolene et tilskudd som svarer til 85 prosent av de vanlige driftsutgiftene som den offentlige skolen har.

Hvordan var år 2006 sett med økumeniske øyne?

Økumenikk /


Kardinal Walter Kasper, president for det pavelige Enhetsrådet, holdt i dag en pressekonferanse, der han snakket om den økumeniske situasjonen akkurat nå. Nesten alle de positive ting som skjedde i 2006 var mellom katolikker og ortodokse, men Kasper avkreftet rykter om at Vatikanet ikke lenger var interessert i de protestantiske kirkene. (Jeg syns nå det er sjokkerende at et slikt rykte kunne oppstå i det hele tatt.)

Cardinal Kasper affirmed that last year had been particularly fruitful in ecumenical terms, with the Pope’s trip to Turkey, during which he signed a joint declaration with the Ecumenical Patriarch Bartholomew I of Constantinople; and the resumption of work of the Joint International Commission for Theological Dialogue between Catholics and Orthodox.

Currently, one of the main themes is the primacy of Peter, with all the theological, canonical and even emotional problems it brings. «It is necessary to continue to pray and be patient to ensure progress in this area,» said the cardinal. «For now, replies have been received from various Churches, and these are being analyzed and discussed.»

On the subject of a possible meeting between Benedict XVI and Alexis II, patriarch of Moscow and all the Russias, Cardinal Kasper indicated that «for the moment nothing concrete has been decided.» Relations with the Russian Orthodox Church are improving, close collaboration also exists with various dicasteries of the Roman Curia and various dioceses.

The president of the pontifical council denied that the Holy See has abandoned relations with Protestant communities, describing such rumors as «groundless insinuations.» Various ecumenical delegations have been received by the Holy Father and have participated in the Wednesday general audiences.

As for forthcoming ecumenical events, the cardinal mentioned the European ecumenical meeting, due to be held at Sibiu, Romania in September; the plenary of the Joint International Commission for Theological Dialogue between Catholics and Orthodox, due to be held in Ravenna, Italy in 2007, at which it is possible the Pope may be present; and the second ecumenical congress of communities and movements, «Together for Europe,» to be held in Stuttgart, Germany.

Faste- og bønnedag for LIVET

Katolsk /

I USA markerer alle katolske menigheter i dag en faste- og bønnedag for livet, siden det var på denne datoen (22/1) i 1973 at USA’s høyesterett dømte i saken Roe v. Wade, og med et pennestrøk tillot abort i hele USA – selv om de fleste statene hadde lover som skulle hindre abort.

I Norge ble loven om fri abort vedtatt i Stortinget, som vi alle vet. Resutatet er nå i alle fall blitt det samme; mange (ca 50) millioner aborter i USA og flere (over 4) hundre tusen i Norge siden 70-tallet. I Norge er det ikke mye snakk om abortloven til vanlig, selv om vel de fleste vet at Den katolske kirke vurderer abort som en svært alvorlig synd. Kanskje vi kunne lære litt av den amerikanske katolske markeringen i dag, og gi kampen mot abort en høyere profil.

In all the dioceses of the United States of America, January 22 shall be observed as a particular day of penance for violations to the dignity of the human person committed through acts of abortion, and of prayer for the full restoration of the legal guarantee of the right to life. The Mass “For Peace and Justice” should be celebrated with violet vestments as an appropriate liturgical observance for this day.

LES MELDINGEN HER – på nettsiden til bispekonferansen i USA.

Pave Benedikt om bønneuken for kristen enhet

Økumenikk /

Enhet oppnås spesielt gjennom bønn

Dette var pave Benedikts overskrift over tankene han delte med de troende om bønneuken for kristen enhet kl 12 i går, i forbindelse med angelusbønnen.

Han sa videre at temaet for denne uken i år – uken som markeres hvert åt fra 18. til 25. januar – er hentet fra Markusevangeliet: «Han gir de døve hørselen igjen og får de stumme til å tale.» (Markus 7:37).

Han sa videre at han ville si mye emr om dette temaet torsdag 25. januar, når han skal lede den liturgiske markeringa av Bønnekuken for kristen enhet i kirken Paulus utenfor murene – som paven alltid gjør. Og han sa videre: «Jeg regner med å se mange av dere der, fordi enhet oppnås spesielt gjennom bønn, og bønnen tekkes Gud aller mest hvis den er felles og sterk.»

This year, the initial draft for the week, adapted later by the Mixed International Commission, was prepared by the faithful of Umlazi, in South Africa, a very poor city where AIDS has acquired pandemic proportions and where human hopes are very few.

But the risen Christ is hope for all. He is so especially for Christians. Heirs of division that occurred in past times, in this circumstance they have wanted to launch an appeal: Christ can do all. He «makes the deaf hear and the mute speak»; that is, he is able to infuse in Christians the ardent desire to listen to the other, to communicate with the other, and to speak with him the language of mutual love.

The Week of Prayer for Christian Unity thus reminds us that ecumenism is a profound dialogic experience, a mutual listening and speaking, knowing one another better. It is a task that all can undertake, especially in regard to spiritual ecumenism, based on prayer and on sharing what is possible for the time being among Christians.

I hope that the longing for unity, translated into prayer and fraternal collaboration to relieve human sufferings, will spread ever more at the level of parishes and ecclesial movements and among religious institutes.

I take advantage of the occasion to thank the Ecumenical Commission of the Vicariate of Rome and the city’s parish priests, who encourage the faithful to observe this week. Also, in a more general way, I am grateful to all those, in all parts of the world, who pray and work for union with conviction and constancy.

May Mary, Mother of the Church, help all the faithful to let themselves be opened ever more profoundly by Christ to mutual communication in charity and in truth, to be transformed in him into only one heart and soul (Acts 4:32).

Søndagens tekster

Liturgi /

«Presten Esra stod på plassen fra tidlig om morgenen til midt på dagen og leste opp av Guds lov for mennene og kvinnene og alle som kunne forstå det. Og hele folket lyttet oppmerksomt til det som stod i lovboken. Esra, den skriftlærde, stod på en forhøyning av tre som de hadde laget til dette. Han åpnet bokrullen så hele folket så det; for han stod høyere enn de andre. Med det samme han åpnet den, reiste hele folket seg. Esra lovpriste Herren, den store Gud, og folket løftet hendene og sa: «Amen, amen.» Så bøyde de kne og kastet seg ned for Herren med ansiktet mot jorden. De leste opp av Guds lovbok, stykke for stykke, og tolket det som ble lest, så folket skjønte det.»

Denne gripende teksten fra Nehemias bok forteller hva som skjedde etter at Israelsfolket hadde kommet tilbake fra eksilet i Babylon. De hadde i stor grad glemt Guds ord, men her møter de det på nytt igjen – og gråter av glede.

I evangelieteksten fra, Lukas 4, hører vi også om en nylesning av Guds ord; når Jesus leser fra profeten Jesaja og forklarer det på en ny og sjokkerende måte:
«Jesus gikk inn i synagogen som han pleide. Da han reiste seg for å lese av Skriften, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant det stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige. Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til tjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»»

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Presten og messen

Katolsk, Økumenikk /

«Jeg setter veldig stor pris på å kunne feire messen uten å tenke så mye på hva jeg skal prestere, men heller kunne tjene Gud og menigheten med den oppgaven og det kallet jeg har fått. Når en prest leser messen – med den fullmakten biskopens ordinasjon gir ham – fremkalles Kristi legeme og blod på alteret, bæres frem for Gud og gis til de troende, bønner bes til Gud på menighetens vegne og velsignelser gis menigheten fra Gud – og presten er bare en tjener, en mellommann for at dette skal kunne skje.»

Dette var tanker jeg hadde for seks år siden, på den søndagen som nå kommer. Jeg holdt en preken da som ikke var så mye knyttet til dagens lesninger, og som jeg åpnet slik: «For så vidt over et år siden ble jeg ordinert til katolsk prest og jeg har siden den tid forsøkt å finne ut hva som er mest sentralt for meg som prest. Da jeg fire måneder tidligere ble diakonviet og begynte å forkynne igjen, var det etter nesten 5 ½ års pause, og det er spesielt presten som forkynner av Guds ord som opptar meg for øyeblikket.

De siste par årene som luthersk prest ble det en stadig større byrde for meg at så stor en del av gudstjenestene avhang av prestens forkynnelse. Presten skulle være både informativ, engasjerende, nytenkende, brennende, sjelesørgerisk osv. og i veldig stor grad avhang gudstjenestene av at presten lyktes i dette. Slik opplevde jeg det i alle fall i den menigheten jeg var prest, selv om den lutherske kirken også legger ganske stor vekt på sakramentene.»

LES HELE PREKENEN HER.

Skroll til toppen