Kardinal Francis George i Chicago (en av de mest interessante teolog-kardinalene i Kirken etter min mening) skrev nylig en artikkel om hvordan katolikker blir påvirket av de (oftest veldig) protestantiske samfunnene de lever i. Og i artikkelen skriver han ganske interessant om hva som skjedde ved reformasjonen, hvordan Europas katolske kirke ble ganske dramatisk forandret på flere punkter i de protestantiske landene:

At the time of the Reformation, when the visible unity of the Church was broken for doctrinal reasons, the Mass became a memorial service for most Reformers, its unity with Christ’s sacrifice at Calvary became purely “spiritual” and the objective, sacramental, substantial re-presentation of that sacrifice was denied. With the disappearance of the sacrifice of the Mass, the ordained priesthood was reduced to ministry, a function or service based only on baptism. The sacrament of Holy Orders was lost to the life of the Protestant faith communities.

There are many good people whose path to holiness is shaped by religious individualism and private interpretation of what God has revealed. They are, however, called Protestants.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Kardinal Walter Kasper, president for det pavelige Enhetsrådet, holdt i dag en pressekonferanse, der han snakket om den økumeniske situasjonen akkurat nå. Nesten alle de positive ting som skjedde i 2006 var mellom katolikker og ortodokse, men Kasper avkreftet rykter om at Vatikanet ikke lenger var interessert i de protestantiske kirkene. (Jeg syns nå det er sjokkerende at et slikt rykte kunne oppstå i det hele tatt.)

Cardinal Kasper affirmed that last year had been particularly fruitful in ecumenical terms, with the Pope’s trip to Turkey, during which he signed a joint declaration with the Ecumenical Patriarch Bartholomew I of Constantinople; and the resumption of work of the Joint International Commission for Theological Dialogue between Catholics and Orthodox.

As for forthcoming ecumenical events, the cardinal mentioned the European ecumenical meeting, due to be held at Sibiu, Romania in September; the plenary of the Joint International Commission for Theological Dialogue between Catholics and Orthodox, due to be held in Ravenna, Italy in 2007, at which it is possible the Pope may be present; and the second ecumenical congress of communities and movements, «Together for Europe,» to be held in Stuttgart, Germany.

Enhet oppnås spesielt gjennom bønn

Dette var pave Benedikts overskrift over tankene han delte med de troende om bønneuken for kristen enhet kl 12 i går, i forbindelse med angelusbønnen.

Han sa videre at temaet for denne uken i år – uken som markeres hvert åt fra 18. til 25. januar – er hentet fra Markusevangeliet: «Han gir de døve hørselen igjen og får de stumme til å tale.» (Markus 7:37).

Han sa videre at han ville si mye emr om dette temaet torsdag 25. januar, når han skal lede den liturgiske markeringa av Bønnekuken for kristen enhet i kirken Paulus utenfor murene – som paven alltid gjør. Og han sa videre: «Jeg regner med å se mange av dere der, fordi enhet oppnås spesielt gjennom bønn, og bønnen tekkes Gud aller mest hvis den er felles og sterk.»

This year, the initial draft for the week, adapted later by the Mixed International Commission, was prepared by the faithful of Umlazi, in South Africa, a very poor city where AIDS has acquired pandemic proportions and where human hopes are very few.

May Mary, Mother of the Church, help all the faithful to let themselves be opened ever more profoundly by Christ to mutual communication in charity and in truth, to be transformed in him into only one heart and soul (Acts 4:32).

Jeg fikk for noen dager siden flere spørsmål til min blog fra en som heter Elida. Det var mange og gode spørsmål angående katolsk/luthersk tro slik at jeg velger å svare på den i en ny post:

– Med din ikke-katolske, lutherske bakgrunn – var det mye som måtte endres da du ble katolikk, eller som endret seg fordi du ble katolikk?
Egentlig opplevde jeg det som nokså lite; det jeg merket mest var små detaljer om hvordan man oppfører seg i kirken. Det som endret seg etter hvert var at jeg begynte å delta/feire messen (nesten) daglig og å lese tidebønnene.

– Var det dogmer du måtte slutte å tro på og hva måtte du begynne å tro på?
Det var ingenting jeg måtte slutte å tro på, men enkelte ekstra læresetninger. Av disse kan jeg nevne synet på Marias ubesmittede unnfangelse og opptagelse til himmelen, samt synet på skjærsilden – som også får betydning for bønn for de avdøde og avlat.

– Ble opplevelsen av Gud annerledes? Det virker som den katolske Gud er mer opphøyd, hellig og fjern, mens den protestantiske er “nær og kjær”.
Gradvis førte messefeiringen – som først og fremst er tilbedende – til at Gud oppleves annerledes i liturgien; det veldig familiære og kanskje søtladne må vike plassen der. På andre områder av livet kan Gud fortsatt være ”nær og kjær”, men i messen er det heller Guds hellighet som står sentralt.

– Er Maria viktigere for deg enn før? I tilfelle hvorfor?
Ja, absolutt. Ganske enkelt fordi hun i protestantiske kretser blir nesten helt borte. Vi katolikker gir henne en større plass rett og slett, hun er tross alt Jesu mor.

– Har katolikker en annen måte å omgås på (sosialt/åndelig fellesskap)? Fungerer en katolsk menighet annerledes enn en luthersk?
Litt annerledes, kanskje, den tydeligste forskjellen er at Den katolske kirke (her i Norge) har medlemmer fra over 100 nasjoner, og de norske er i et nokså lite mindretall. Det fins noen andre forskjeller også, men ikke så store.

– Er prestens rolle annerledes?
På en måte er hans rolle annerledes; hans rolle i liturgien og sakramentsforvaltningen vektlegges mer, men man finner nok noe av det samme i høykirkelige lutherske menigheter. Ellers ligner hans rolle det man finner i andre kirker, i forb. med barne- og ungdomsarbeidet, barnedåp, dødsfall etc. (Jeg kan legge til at noen katolikker og katolske prester overdriver denne forskjellen, etter mitt syn.)

– Blir du møtt med mistensksomhet fordi du har vært protestant før?
Det har hendt. Spesielt i starten var det noen nokså liberale katolikker som var redd at jeg var for konservativ. Men det er flere år siden jeg har merket slike reaksjoner.

– Har du fått negative reaksjoner fra dine frikirkelige venner?
Nei, nesten ingen. Jeg må også legge til at selv om jeg var medlem av Den Evangelisk Lutherske Frikirke i 11 år og pastor der i 6 år, så er jeg oppvokst i Den norske kirke, og har min familie og de fleste av mine venner der. Men verken fra statskirkelige eller frikirkelige miljøer møter jeg annet enn godvilje.

– Har du noen gang angret at du konverterte?
Nei. Ikke en eneste gang. Å bli katolikk var noe jeg bare måtte gjøre. Det var ikke slik at jeg hadde noen som helst tvil da min teologiske utvikling hadde kommet til en naturlig ende.

Jeg fikk nylig en e-post der jeg ble omtalt som en «luthersk» prest, og det var tydeligvis noen som gledet seg over mine «lutherske» prekener. Jeg ble litt usikker over å bli omtalt på en slik måte, men det var tydelig positivt ment fra vedkommende. Hadde jeg rett og slett vært for luthersk (dvs. hengt opp i forståelsen fra min gamle kirke) eller var jeg ulik andre katolske prester både fordi jeg er norsk (som noskå få er), og fordi jeg har svært godt kjennskap til luthersk teologi og fromhetsliv?

Jeg husker at jeg møtte tidligere katolske domprost i Stockholm, Lars Cavallin, for åtte år siden, og hørte ham gi flere teologiske foredrag. Da jeg jeg slått av hvor «luthersk» han var; det var en klang i alt han sa fra den nordiske (dvs. lutherske) fromhetstradisjonen, som skinte gjennom uansett hvor katolsk både innholdet i det han sa var – og hvor katolsk settingen var. Dette var en samling av nordiske prestekandidater, og Cavallin hadde vel vokst opp i den lutherske kirke, men hadde vært katolikk i mange år på dette tidspunkt.

Dette er ikke tvil om at Den katolske kirke i Norge er svært internasjonal, og dette er både positivt og negativt. Det er positivt fordi alle disse menneskene fra hele verden finner sin naturlige plass i vår kirke, der de både kan bruke sine egne språk og tradisjoner til en viss grad, men også være sammen med alle andre i menigheten og feire messen på norsk. Men det kan også bli negativt hvis Kirken ikke klarer i knytte seg tydelig nok til det norske, både kulturelt og teologisk, slik at den blir en kirke som kan fungere skikkelig på norsk jord.

De siste årene har strømmen av nye mennesker vært så overveldende at vi så vidt «klarer å holde hodet over vannet», men vi må ikke gi opp å knytte enda sterkere til det norske samfunnet vi lever i.