Problemer i Den anglikanske kirke

Økumenikk /

Den siste uken har jeg fulgt ganske godt med på møtet den episkopale kirken i USA har hatt i Ohio. De har slike møter hver tredje år og diskuterer de viktigste tingene innenfor kirkesamfunnet, velger ledende biskop og tar avgjørelser i alle viktige teologiske spørsmål.

I år hadde de bl.a. et viktig dokument fra den verdensvide anglikanske kirken å ta stilling til, the Windsdor report, som tar opp skaden som skjedde i Den anglikanske kommunionen da amerikanerne valgte å ordinere en samlevende homofil mann til biskop. Spesielt de afrikanske anglikanerne syntes dette var helt utålelig og erkebiskopen av Canterbury har gjort sitt beste for å holde det anglikanske fellesskapet sammen.

Rapportene fra Ohio har ikke vært særlig positive sett fra konservativ synsvinkel; det ble valgt en ganske radikal/liberal kvinne til ny ledende biskop – på tross av Vatikanets advarsel mot kvinnelige biskoper – som anglikanerne så langt har bare i USA, Canada og New Zealand. Responsen på Windsor rapporten var nokså tvetydig slik at de konservative delene av den anglikanske kirke knapt blir beroliget.

The Episcopal Church decided to “exercise restraint” on the consecration of gay bishops, falling short of the outright moratorium on the consecration of gay bishops that the Anglican Communion, the worldwide organization of 38 church bodies to which the Episcopal Church belongs, had required of them.

They also voted not to “repent” for the elevation of the Rev. V. Gene Robinson, bishop of New Hampshire, as their first openly gay bishop in 2003 – another request of the Anglican Communion, which claims 77 million adherents. And a proposal to cease blessing same-sex unions – a third request of the Anglican Communion–was dropped entirely.

Sterkere nattverdforståelse i frikirkene

Økumenikk /

Det er interessant å merke seg en økende intersse for nattverden innefor deler av frikirkeligheten. På sin blogg nevner den svenske katolikken Bengt Malmgren to eksempler: Peter Halldorf, pastor i pinsebeveglsen og Ulf Ekman, stifteren av Livets Ord.
Peter Halldorf, skriver i sista numret av tidningen Petrus (nr 5 2006) om nattvarden: «..tror vi inte att Kristus är närvarande i brödet och vinet, kan vi leva i veckor och månader utan att längta till den heliga måltiden. Om vi däremot tror att Jesus förenar sig med oss varje gång vi firar nattvarden, blir eukaristin – som de första kristna kallade denna måltid – en lika viktig del av vår gudstjänst som Guds Ords predikan. …..
I januari gav Ulf Ekman, grundaren av Livets Ord ut en bok om nattvarden, «Tag och ät – en bok om nattvarden». Han refererar till kyrkofäderna och fornkristna texter. Han skriver: «…det är den uppståndne och förhärligade Jesus Kristus som kommer till oss i och genom nattvardens bröd och vin. Och det är verkligen han själv, inte bara en symbol för honom eller en förkunnelse om honom.»
Les en anmeldelse av Ekmanns bok her:

Malmgren sier videre:
Det har inom frikyrkligheten funnits en utbredd uppfattning (fördom) om att liturgisk kristendom med användning av ritualer, ikoner och reliker inte är något annat än «död tro». Denna rädsla för konkreta tecken kommer till uttryck i debatten i (den svenska) tidningen Dagen, där en debattör varnar för att för mycket fokusering på nattvards-sakramentet kan skymma vår blick för Jesus. Katolska kyrkans långa tradition och den roll eukaristin spelat i många helgons liv ger knappast fog för en sådan farhåga. Peter Halldorf bemöter själv invändningarna i ett debatt-inlägg.

Ulf Ekman talar i sin bok om sekteristiskt högmod och skriver: «Man skall vara försiktig i att uttala sig om vem som har död eller levande tro. Jag har själv fått lära mig hur lätt man gör misstag och fått inse hur fel jag ibland haft.»

Det vil være interessant å se om denne utviklingen vil fortsette, og bli synligså i frikirkene i Norge. Peter Halldorfs interesse for gamle kirkefedre og deres åndelige tradisjon er forholdsvis dogt kjent, men Ulf Ekmanns bok (og nye syn) hadde jeg ikke hørt om før.

Det hellige ansikt i Lucca

Generelt, Katolsk /

På vår tur til Pisa sist uke var vi også en dag i Lucca, en fantastisk interessant by, helt innesluttet av 3-400 år gamle bymurer. Byen hadde (selvsagt) mange flotte kirker, med domkirken, St. Martin, St. Mikael (på det gamle romerske forumet), og St Frediano (rett ved det gamle amfiteateret) på de første plassene. På DENNE WEBSIDEN kan man lese mye mer om Lucca.

På bildet ser dere «Det hellige ansikt«, en statue av den korsfestede Kristus som har et eget stort kapell inne i domkirken. Ifølge tradisjonen skal statuen (i alle fall ansiktet) være skåret ut av Nikodemus – som vi kan lese om i Johannes 3. Hvert år om kvelden før festen for korsets opphøyelse, 14. september (altså kvelden 13/9), tar man på statuen både krone og mange gullsmykker, gir ham et septer etc. og bærer ham rundt byen i prosesjon. På en måte ble denne Volto santo (=Det hellige ansikt) regnet som byens konge, de preget egne mynter med bilde av statuen etc. Statuens smykker kunne sees i domkirkens museum, de brukes bare en gang i året, sammen med mange andre av byens skatter. En helt fantastisk historie, med andre ord, som jeg ikke visste noe om før jeg kom til Lucca, i den vestre delen av Toscana.

Festen for Johannes døperens fødsel

Liturgi /

For Elisabet kom nå tiden da hun skulle føde, og hun bragte til verden en sønn. … Så på den åttende dag, da de kom for å omskjære gutten, ville de kalle ham Sakarias etter faren. Men hans mor svarte: «Nei, han skal hete Johannes.» De innvendte: «Men det er jo ingen i din slekt som heter så!» og med tegn bad de faren la dem vite hva han ville gutten skulle hete. Da bad han om en tavle og skrev, til alles undring: «Johannes er hans navn.» Og straks ble hans munn åpnet og hans tungebånd løst, og han priste Gud.

Vi har nettopp feiret St. Hans / Jonsok, men det er sikkert ikke alle som har tenkt på Johannes døperen i den forbindelse. Festdagen for hans fødsel er 24. juni, og kvelden før festen er da typisk starten på den store feiring, akkurat som julaften. Johannes var en av de aller mest kjente helgener i det katolske Norge – sammen med Per (Peter), Pål (Paulus) og Mari (Maria)- slik at både Jon (Jonsvaka=Jonsok) og Hans (St. Hans) var forkortelser av hans navn.

Johannes døperen er en av de veldig få helgener vi feirer fødselsdagen til – siden har er så viktig, og siden hans fødsel er så nært knyttet til Jesu fødsel. Hans oppgave, som kommer aller tydeligst til uttrykk i advent hvert år, var å foreberede mennesker til å ta imot Jesus. Og slik er han også viktig i vår egen tid.

Les alle tekstene til denne dagen – og bønnene/antifonene.

Tur til Pisa og Lucca

Generelt /

De siste par dagene var min kone og jeg på en liten tur (bare tre timer med tog) fra Santa Marinella (nord for Roma) til Pisa. Pisa er kjent for sitt skeive tårn, som jeg på bildet ser på og vurderer om det snart skal falle. Det er det ingen fare for, siden det på 90-tallet var stengt i flere år og ny-fundamentert ganske solid. Hellingen ble begrenset fra 5,50 m til ca 5 m – å rette det helt opp ville jo stoppe hele turist-strømmen!

Pisa var en flott by, men litt ujevn. Området rundt domkirker, tårnet, baptisteriet etc. (kalt mirakel-plassen) var enestående (og fullt av turister), men resten av byen var noe ujevn. Dvs. at den var modernisert på en noe ujevn måte, flere flotte kirker var stengt eller omgjort til konsertlokaler eller teater. Kort sagt; i store deler av byen skulle man ikke tro at man var i en av Italias mest kjente turist-byer.

Vi opplevde kanskje noe av det samme da vi var i Ravenna for akkurat seks år siden. Den er kjent for sine flotte kirker og mosaikker fra 400-tallet, men bortsett fra de stedene, var ikke den byen helelr særlig interessant eller preget av turister.

På vår tur denne uken var vi også en dag i Lucca, og den var mer interessant og helhetlig som by. Jeg skriver om Lucca snart.

Pave Benedikts vei til Moskva

Økumenikk /

Etter besøket i Polen og den planlagt turen til Istabul, håper Papa Ratzinger (det kalles han ofte i Italia) snart å kunne gå inn i St. Basils kateddralen på den Røde plass i Moskva. …

Benedict XVI’s vei til Moskva går gjennom Polen. En hendelse i Polen som få la merke til, var pavens møte med erkebiskop Jeremiasz, overhode for ca 500,000 ortodokse kristne i Polen. …..

Fra Ratzingers Forum har jeg lest en engelsk oversettelse av et stykke i det italenske ukemagasiner Panorama. Som mange vet, så ønsket pave Johannes Paul i lang tid å kunne besøke Moskva, men det lykkes dessverre aldri. Kanskje pave Benedikt snart kan få oppleve et slikt offisielt møte med verdens største ortodokse kirke.

Les hele stykket her:

Jesu Hjertefest

Katolsk, Liturgi /

Soldatene kom til Jesus, og så at han alt var død, og de brøt ikke hans ben. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Og den som har sett det, han har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant. Han vet at han taler sant, så også dere skal tro. Dette skjedde for at det skriftordet skulle gå i oppfyllelse: Ikke et ben skal brytes på ham. Og et annet skriftord sier: De skal se på ham som de har gjennomboret. (Deler av dagens evangelium, Johannes 19,31-37.)

I dag feirer Kirken høytiden for Jesu Hjerte, og i denne tradisjonen/fromheten forstås hjertet som et symbol på Kristi kjærlighet til menneskene. Denne fromhetstradisjonen (om vi kan kalle den det) var vel aller mest kjent og populær i Kirken mellom 1850 og 1950, f.eks. hadde også norske katolske kirker lenge store Jesu-hjerte statuer. Bildet her er fra St. Paul kirke i Bergen, der denne store statuen stod til høyre for koret frem til kirken ble «modernisert» på 70-tallet.

Les mer om Jesu Hjertefesten her:

Erkebiskop Michael Ramsey og Den katolske kirke

Økumenikk /

“Jeg tror at paven er Peters rettmessige etterfølger og at han med guddommelig rett er Kirkens universelle hyrde. Jeg skulle gjerne ha gjort det du nå er i ferd med å gjøre, hvis jeg ikke hadde følt at jeg som erkebiskop av Canterbury kan bringe Den anglikanske kommunion nærmere det katolske senteret. Gå i fred, og la oss be for hverandre!”

Fr Carleton Jones, O.P., tidligere anglikansk/episkopal prest, siterte dette i et interessant foredrag han holdt for et par uker siden på det som ble kalt «the Anglican Use» konferansen i USA – som handlet om forholdet mellom en anglikanske kristne (mest i USA) og Den katolske kirke.

F. Jones nevnte der sin kamp i 80-årene rundt spørsmålet om han som anglikaner da skulle bli katolikk, og sine samtaler med erkebiskop Michael Ramsey om det spørsmålet. Da F. Jones fortalte at han hadde bestemt seg for å konvertere, sa erkebiskopen det jeg siterte over.

Redaktøren av Pontifications-bloggen hadde hørt om den uttalelsen tidligere, men ville ikke bringe den videre før han hadde hørt det fra F. Jones selv, noe han nå fikk. Father Carleton Jones er nå sognepreest i St Vincent Ferrer Church i New York City.

Besøk Pontifications-bloggen – artikkelen jeg viser til er denne.

Pave Benedikt feirer Corpus Christi – flotte bilder

Katolsk /

For å avslutte dekningen av årets Corpus Christi feiring, viser jeg her noen bilder fra årets feiring i Roma. Pave Benedikt feiret først messen i Johannes i Lateranet torsdag kveld (Vatikanet feiret festen på selve dagen, mens i Italia er feiringen flyttet til søndagen etterpå), og etter messen var det sakramentsprosesjon opp til kirken St Maria Maggiore, der det hele ble avsluttet med sakramental velsignelse. (Bildene har jeg funnet – i større format – på Papa Raztinger Forum.)

Også i Norge blir selvsagt Festen for Kristi legeme og blod feiret hvert år, og de siste årene har man sett at tradisjonen med sakramentsprosesjon (utenfor kirken) er tatt opp igjen i mange menigheter – om ikke så storslagent som her i Roma. (Overreaksjonen etter det andre Vatikankonsilet første de fleste steder til at tradisjonen hadde forsvunnet de fleste steder.)

Det kan også være interessant å nevne her at vår nye biskop har bestemt at det i alle menigheter skal være sakramental tilbedelse minst én gang i uken. I Bergen ble den tradisjonen tatt opp igjen for ca fem-seks år siden og de siste tre årene vi hatt slik tilbedelse hver tirsdag før messen og hver fredag etter messen – i St. Paul kirke.

Valgte kvinnelig biskop til kirkeleder

Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag følgende under overskriften Omstridt kvinne-biskop valgt: Katharine Jefferts Schori ble i natt valgt til leder for Den episkopale kirke i USA. Utnevnelsen kan gjøre forholdet til andre anglikanske trossamfunn vanskeligere.

Senere i artikkelen viser VL også til kardinal Kaspers tale til anglikanerne i England, om at forholdet til Den katolske kirke ville bli vanskeligere hvis de nå ønsket å begynne å ordinere kvinner til biskoper – anglikanerne i USA har altså kommet en del lenger i denne utviklingen. Jeg skrev om dette foredraget for nesten to uker siden, og tipset VL om foredraget. Muligens har de tatt den referansen fra meg, muligens visste de det allerede.

Les hele Vårt Lands artikkel her:

Gjenoppdage det hellige offeret

Katolsk, Teologi /

Messen er ikke først og fremst et fellesskapsmåltid, ikke en gang på den måten at vi gleder oss over realpresensen, eller ser frem mot det himmelske måltid som skal komme. Først og fremst er nattverden det hellige offeret. Det er påskemysteret som sakramentalt tegn. Alle andre ting i messen har sitt utgangspunkt i dette.

Dette er passende setninger å meditere over dagen(e) etter at Kirken har feiret Corpus Christi, der nettopp nattverden, nattverdens offer står ekstra i sentrum. På hjemmesiden til den egelske dominikaneren Aidan Nichols har jeg nylig lest flere interessante teolgiske artikler (finn siden), bl.a. denne om å gjenoppdage messen som det hellige offeret.

I en artikkel, skrevet i 2003, skriver han om pave Johannes Paul II’s encyklika Ecclesia de Eucharistia. Han skriver her at paven har reflektert grundig over nattverden/eukaristien, og at resultetet er blitt et lite mesterstykke, som tåler sammenligning med selveste St Thomas Aquinas. Slik skriver Aidan Nichols:

Pavnes encyclika, Ecclesia de Eucharistia, ser ut til å ha tre hovedpoenger. Først nevnes viktige elementer i læren om nattverden, og de viktigste tingene settes først. Og her nevnes det som for mange ser ut til å være en godt bevart hemmelighet. Messen er ikke først og fremst et fellesskapsmåltid, ikke en gang på den måten at vi gleder oss over realpresensen, eller ser frem mot det himmelske måltid som skal komme. Først og fremst er nattverden det hellige offeret. Det er påskemysteret som sakramentalt tegn. Alle andre ting i messen har sitt utgangspunkt i dette. Defor kan stemningen under messefeiringen aldri være jovialt kameratskap (eller bare oppfyllelsen av en plikt, for den del. Messens stemning må alltid bestemmes av vår angerfulle takknemighet for Golgata og ydmyke glede over den oppstandnes grav.

Secondly, the encyclical wants to underline the intrinsic connexion of the Eucharist with the Church. One might think that was stating the sublimely obvious. Who would deny that the Eucharist is one of the Church¹s sacraments? Put like that, presumably, no one. But not everyone always draws the appropriate conclusion. The celebration of the Mass must always be in harmony with everything else that makes the Catholic Church what she is. Otherwise, the Eucharist will not be celebrated properly — in accord with its own nature. This has some negative consequences, which are what the religious correspondents of the secular media best love for a good story. But in itself, it is a deeply positive point.

The Pope’s third and final aim in this encyclical is to re-awaken in his readers a sense of wonder at the infinite dimensions of the Eucharistic mystery. …

Les hele artikkelen her:

Festen for Kristi legeme og blod

Liturgi /

… Mens de holdt måltid, tok han et brød, takket, brøt det, gav dem og sa: «Ta dette! Dette er mitt legeme.» Og han tok en kalk, takket, gav dem, og de drakk alle av den. Og han sa: «Dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange. Sannelig, jeg sier dere: Aldri mer skal jeg drikke av vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny i Guds rike.» Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. Slik lyder Herrens ord.

Slik hører vi i avslutningn av evangeliet i dag om selve innstiftingen av nattverden, og verset rett før evangeliet ble lest lyder slik Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen, sier Herren, og den som spiser av det, skal leve i all evighet.

I Norge feirer vi festen for Kristi legeme og blod denne søndagen, en uke etter festen for Den Hellige Treenighet. Egentlig var festdagen nå på torsdag, men mange land (også Italia) flytter den til neste søndag. Les mer om denne festen på de katolske hjemmesidene.

Hver søndag/fest har også en bønn som mer en de andre bønnene viser dagens hovedtema, det er kirke-/kollektbønnen. I dag lyder den slik: Barmhjertige Frelser, i dette underfulle sakrament har du etterlatt oss et minne om din lidelse. Gi oss å ære ditt legemes og blods mysterier, så vi alltid får kjenne frukten av din frelse, du som lever og råder med Faderen i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.

Les alle tekstene og alle bønnene/antifonene til denne søndagen, på mine hjemmesider.

Et tilfluktssted i Sveits – L’Abri

Generelt /

Femti år etter sin etablering tilbyr L’Abri fortsatt et utfordrende fellesskap, en slags utvidet kristen familie hvor ærlige svar og ærlige spørsmål preger hverdagene.

På 70- og 80-tallet ble jeg påvirket og hjulpet av den amerikanske teologen og filosofen Francis Schaeffer og senteret L’Abri – ordet er fransk og betyr ’tilfluktsstedet’. Jeg leste flere av Schaeffers bøker tidlig i teologistudiene på MF i Oslo, og etter at jeg var ferdig med militærtjenesten og alle mine studier, var jeg både på hovedsenteret i Sveits (i tre måneder) og på Nordiska L’Abri i Mölle i Sør-Sverige, der jeg arbeidet i 1 1/2 år.

Avisen Dagen skriver i dag en artikkel om dette stedet i Sveits – der min kone og jeg faktisk møtte hverandre for 21 år siden. (!) I avisartikkelen står det bl.a.:

Mye av veiledningen som foregår i samtalene våre handler om at kritikk, kritiske spørsmål og kritisk holdning ikke nødvendigvis gjør det umulig å tro. Vi prøver ikke å manipulere noen, men ønsker å hjelpe mennesker videre i sine prosesser. Vi møter som sagt, ofte svært konservative unge kristne som har levd, og kanskje fortsatt lever under press fra sin kirke, familie og kultur. Her på L’Abri kan de få lov til å tvile, kanskje for første gang i sitt liv. Og jeg mener helt oppriktig talt at det er bedre at de får oppleve tvilen sin her enn mange andre steder, sier Bradford.

Samtidig er det både nødvendig og viktig for meg å dytte folk ut av sin tvilssirkel på et visst punkt. Som veileder må jeg si fra, slik at vedkommende ikke blir sittende fast i en evig runddans om sin egen tvil, legger L’Abri-veilederen til.

Besøk L’Abris offisielle hjemmeside.

Stort flertall for den nye engelske oversettelsen av messen

Katolsk /

USA’s katolske biskoper godkjente torsdag med overveldende flertall den nye engelske oversettelsen av messen, som vil forandre viktige bønner og svar som katolikker sier i hver messe – det er nesten 40 år siden så store forandringer i messen sist ble gjort..

Jeg nevnte litt om denne saken for et par dager siden og det viste seg at de amerikanske biskopene med et meget stort flertall (173-29) godkjente oversettelsen – med noen få forandringer, som jeg ikke kjenner til. Før denne nye oversettelsen kan tas i bruk, både i USA og i andre land, må den endelig godkjenens av Vatikanet.

Vi kan vel si at det er to typer forandringer det er snakk om her: Det første er en del faste svar som menigheten sier som forandres (‘and with your spirit’, tre ganger ‘ved min skyld’, ‘I am not worthy that you should enter under my roof, og både Gloria, Credo og Sanctus forandres litt), det andre er at mange av bønnene som presten sier blir noe mer høytidelige, dette gjelder både de eukaristiske bønnene og kollektbønner, offertoriebønner etc.

For det aller meste har den norske oversettelsen av messen vært slik den engelske nå kommer til å bli, og de (mange) som har klagd over at den nåværende engelske oversettelsen er for platt, vil bli fornøyd.

En nyhetsmelding om dette kan leses her:

Hvordan skal Bibelen tolkes?

Katolsk, Teologi /

Alvin Kimel har på bloggen Pontifications (stort sett skrevet av tidl. anglikanere som er blitt katolikker) skrevet om og startet en debatt om forståelsen av Bibelen, om forholdet mellem eksegese og Kirkens læreembede, om ulike tolkningsmedoder (bl.a. den historisk-kristiske) og hovedspørsmålet er egentlig: Er Bibelen så entydig som protestantene (vanligvis) hevder?

Da jeg leste et par av artiklene og svarene i bloggen, tenkte jeg en del på min egen tid på Menighetsfakultetet (1975 til 1982), der spørsmålene om bibeltolkning og -forståelse var et av de vanskeligste for meg. Jeg klarte aldri å godta den eksegetiske metoden som det var tydelig at alle burde akseptere, noe som skapte store frustrasjoner for meg i mange år. Jeg kjenner meg en del igjen i det Alvin Kimel her skriver:

Early in seminary I was persuaded that the critical-historical reading of Scripture was absolutely crucial. I have subsequently come to realize that instruction into this way of reading the Bible is a form of indoctrination. The novices are introduced to the new gnosis, a gnosis unavailable to the uninitiated, and are reborn as enlightened Christians detached from the authority of their ecclesial communites. Or as Wilfred Cantwell Smith commented in 1971, “The courses actually available, and the training of men actually available to teach them, are on the whole calculated to turn a fundamentalist into a liberal.” By its uncritical embrace of criticism, the Church has unintentionally created a cadre of scholars and pastors dedicated to the destruction of Christianity.

Hvis man vil følge litt med i denne diskusjonen, kan man gå til bloggens teologi-kategori og lese artiklene som heter «Searching for Plain Meaning».

Flott spamfilter!

Data/blogg /

Jeg har helt siden jeg startet fått noen spam-meldinger på min blog, som stort sett har blitt stoppet og sendt til min e-post, slik at jeg kan kontrollere dem. I WordPress kan man så luke ut disse samlet på en ganske enkel måte. Men de siste ukene har jeg dessverre også fått noe trackback-spam, som ikke har blitt stoppet eller sendt til meg til kontroll.

I dag lastet jeg så ned og installerte programmet Spam Karma 2.2, som var svært lett å installere, og ser ut til å gi fantastisk god kontroll over oppsett, kommentarer som er kommet, spam-meldinger osv. Jeg håper det også vil løse spam-problemet mitt.

Ny bok om Opus Dei

Generelt, Katolsk /

Hvis tro kan flytte fjell; betyr det at sterk tro kan flytte store fjell? Den katolske organisasjonen ”Opus Dei”, som nettop består av mennesker med en sterk tro, er av kritikere blitt utropt til å kunne flytte på Den katolske Kirke. I det hele tatt er Opus Dei omgitt av mye polemikk, og Dan Browns bok, ”Da Vinci-koden”, hvor Opus Dei inntar en sentral rolle i skurkeregistret, har ikke begrenset diskusjonen, snarere tvert imot.

Amerikaneren John Allen skrev i fjor en bok om Opus Dei, som er blitt anmeldt på det danske nettstedet http://www.catholica.dk/. Boken heter: «Opus Dei: The Truth About Its Rituals, Secrets and Power». Anmeldelsen slutter på denne måten:

Konklusjonen for John Allen er at Opus Dei ikke er i ferd med å overta Den katolske Kirke, og at Opus Deis betydning i Kirken og dens økonomiske ressurser er sterkt overvurderet. Opus Dei er en sterk drikk for dem som kompromissløst ønsker alt det Kirken står for, men organisasjonen er ikke for alle – og vil heller ikke bli det.

Les hele (den danske) anmeldelsen her – (pdf-fil):

Ratzinger og den liturgiske utviklingen – avstemming i USA

Katolsk /

I Ratzingers selvbiografi for årene 1927-1977, «Milestones», skriver han også om arbeidet med liturgirevisjonen under Vatikankonsilet, på s 122-23.

Han skriver her at det ikke var noe ønske om å gjøre noen forandringer liturgien hos de fleste biskopene, f.eks. i Italia. Den liturgiske bevegelsen (og også teologisk utvikling på andre områder) hadde kommet langt i Tyskland og Frankrike, pluss Nederland og Belgia, men ikke andre steder. Biskopene fra disse landene fikk likevel overbevist er stort flertall på konsilet om at en viss liturgisk fornyelse var nødvendig, bl.a. at morsmålet skulle tillates i messen mer enn før. Men ingen/få hadde vel drømt om at forandringene skulle bli så dramatiske som de i praksis ble.

Ratzinger som tysker hadde forståelse den nye teologiske utviklingen, men begynte ganske snart (allerede på 60-taller) å mene at forandringene i Kirken skjedde for fort, gikk for langt, var av feil type etc. For mange er det vel kjent at han i noen år nå har arbeidet for å revidere forståelsen/ konsekvensene av Vatikankonsilet på en del punkter. Det er kanskje aller mest liturgien (og folks opplevelse av messefeiringen) han har ønsket å tilbakeføre, og i denne tidlige selvbiografien ser vi allerede dette ønsket.

For alle som følger med i katolske saker internasjonalt er det vel godt kjent at en ny oversettelse av messen på engelsk nå nesten er ferdig. Denne oversettelsen skal gjelde for alle engelskspråklige land og i mange land har biskopene allerede godkjent den nye oversettelsen (der man for eksempel skal si ”And with your spirit” isteden for ”And also with you.”). I disse dager skal den amerikanske bispekonferansen stemme over forslagene, og siden en del biskoper der er mot disse ’konservative’ forandringene, er det stor spenning og usikkerhet rundt avstemmingsresultatet.

I dag var jeg til stede på pavens onsdagsaudiens

Katolsk, Økumenikk /

I formiddag var jeg sammen med 35.000 andre med på pave Benedikts onsdagsudiens. Jeg syns han virket opplagt og ung, som en 65-åring. Han leste sitt manuskript tydelig og klart – etter at fem biskoper hadde lest evangeliet fra Johannes 1, 37-40 på italiensk, engelsk, tysk, portugisisk og polsk – og så ofte opp på forsamlingen underveis. (Det er bare ved hjelp av de fire storskjermene man kan se paven så tydelig, ellers er han bare en liten prikk der opp. Høytaleranlegget er forøvrig også svært godt på Petersplassen, så man kan lett høre alt som blir sagt.)

Pave Benedikt tok som vanlig utgangspunkt i bibelteksten som var lest, og sa at han denne gangen, etter å ha snakket mest om Peter sist uke, ville snakke om de andre 11 disiplene, denne gangen mest om Andreas, Peters bror. Han nevnte flere ting om Andreas, bl.a. at hans navn er gresk, og kom denne apostelen, som er så viktig for Konstantinopel, inn på forholdet til den ortodokse kirke.

AsiaNews.it har allerede publisert et grundig referat fra audiensen, og skriver bl.a.:

Today, Benedict XVI drew a picture of the personality of the brother of Simon, Andrew, who was the “first-called”, and therefore he is known as the “Protoclete”. The Pope said: “It is certain that because of the brotherly relationship between Peter and Andrew, the Church of Rome and the Church of Constantinople feel, in a special way, like sisters.” He continued: “To highlight this relationship, my predecessor Pope Paul VI, in 1964, restored the relics of St Andrew, which until then had been kept in the Vatican Basilica, to the Orthodox Metropolitan Bishop of the city of Patrasso in Greece, where according to tradition, the apostle was crucified.

Hele dette referatet kan leses her og om ikke lenge trykkes vel også en engelsk oversettelse av hele pavens tale hos Zenit.

Ratzingers teologiske fundament – skriften og kirkefedrene.

Katolsk /

I Ratzingers selvbiografi for årene 1927-1977, «Milestones», s 128-29, skriver han om sitt eget teologiske fundament:
For meg (har) Skriften, kirkefedrene og en grundig historisk forståelse hatt en absolutt fundamental plass i min intellektuelle utvikling.

Jeg skrev for en måneds tid siden om Ratzinger innsats under 2. vatikankonsil og samarbeid med andre teologer, bl.a. Rahner.

I forbindelse med arbeidet med 2. Vatikankonsils dikument om åpenbaringen «Lumen gentium» samarbeidet han en hel del med Karl Rahner, men selv om de var enige om mange spørsmål som ble tatt opp i konsilet, var de egentlig svært ulike. Ratzinger skriver:

«Mens vi arbeidet sammen ble det tydelig for meg, at selv om vi var enige i mange ønsker og konklusjoner, levde Rahner og jeg på to ulike teologiske planeter. (Vi kom ofte til samme konklusjoner) … , men av helt ulike grunner. På tross av at han hadde lest kirkefedrene tidlig, var hans teologi fullstendig preget av en Suareziansk skolastisisme og den nye forståelsen i lys av tysk idealisme og Heidegger. … kirkefedrene spilte egentlig en liten rolle for ham og hele den historiske dimensjonen var ubetydelig.

Skroll til toppen