Soldatene kom til Jesus, og så at han alt var død, og de brøt ikke hans ben. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Og den som har sett det, han har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant. Han vet at han taler sant, så også dere skal tro. Dette skjedde for at det skriftordet skulle gå i oppfyllelse: Ikke et ben skal brytes på ham. Og et annet skriftord sier: De skal se på ham som de har gjennomboret. (Deler av dagens evangelium, Johannes 19,31-37.)
I dag feirer Kirken høytiden for Jesu Hjerte, og i denne tradisjonen/fromheten forstås hjertet som et symbol på Kristi kjærlighet til menneskene. Denne fromhetstradisjonen (om vi kan kalle den det) var vel aller mest kjent og populær i Kirken mellom 1850 og 1950, f.eks. hadde også norske katolske kirker lenge store Jesu-hjerte statuer. Bildet her er fra St. Paul kirke i Bergen, der denne store statuen stod til høyre for koret frem til kirken ble «modernisert» på 70-tallet.
Hva skjedde med inventar som ble fjernet fra katolske kirker paa 70-tallet – havnet det paa dynga, eller ble det tatt vare paa slik at det er mulig aa tilbakeföre et mer opprinnelig interiör i eldre kirker?
Jeg tror nok det meste ble ødelagt, dessverre. I Bergen tror jeg kirken ble fornyet i 1974, og jeg har forstått at statuene stort sett ble knust – man la visstnok en klede over ansiktet i respekt før dette skjedde. Den gamle prekestolen vet jeg ikke hvor ble av. Høyalteret i marmor ble satt ned i kjelleren, og ved oppussing av kirken for tre år siden var det meningen å sette dette opp igjen på sin gamle plass – for å bære det gamle taberbakelet, ikke for å bruke som alter – men det viste seg å være for skadet, det står fortsatt i kjelleren.
I dag er det vel ikke mange som er glad for det som skjedde på 70-tallet. Muligens vil utviklingen gå i retning av å bruke de gamle alterne igjen, jeg vet at i f.eks. står dette urørt – mens man bruker et nytt alter foran.
Personlig har jeg aldri forstått at det skulle være noe problem om presten vender seg til Gud når han ber – i Den norske kirke var jo dette vanlig i hele min oppvekst, og ingen syns visst at det var upassende.
Det du forteller er jo mildt sagt forferdelig, särlig med tanke paa at man faktisk knuste statuene.
Akkurat dette med bord-alter er noe av det jeg finner mest fremmed i katolsk liturgi. I den tyske byen der jeg bor for tiden har man i en av byens större kirker et stort og vakkert höyalter, i en ellers rimelig trist kirke (ble truffet stygt under krigen). Paa et tidspunkt har man installert et nytt alter vendt mot menigheten, utfört i en stentype og med en form som overhodet ikke passer inn i denne nygotiske kirken. Men ikke nok med det – i tillegg har man fjernet de fremste benkeradene, erstattet disse med stoler plassert i en halvsirkel med et enkelt bord med fire bein i midten som fungerer som alter. Ikke bare ödelegger dette opplevelsen av kirkerommet som et sted for bönn og tilbedelse, men man mister ogsaa en del av den symbolske meningen et alter bör ha, og det hele bidrar til aa underminere tanken om messen som et hellig offer. Naa skal det sies at jeg heldigvis aldri sett noe slikt i de faa katolske kirkene jeg har besökt i Norge.