Alvin Kimel har på bloggen Pontifications (stort sett skrevet av tidl. anglikanere som er blitt katolikker) skrevet om og startet en debatt om forståelsen av Bibelen, om forholdet mellem eksegese og Kirkens læreembede, om ulike tolkningsmedoder (bl.a. den historisk-kristiske) og hovedspørsmålet er egentlig: Er Bibelen så entydig som protestantene (vanligvis) hevder?
Da jeg leste et par av artiklene og svarene i bloggen, tenkte jeg en del på min egen tid på Menighetsfakultetet (1975 til 1982), der spørsmålene om bibeltolkning og -forståelse var et av de vanskeligste for meg. Jeg klarte aldri å godta den eksegetiske metoden som det var tydelig at alle burde akseptere, noe som skapte store frustrasjoner for meg i mange år. Jeg kjenner meg en del igjen i det Alvin Kimel her skriver:
Early in seminary I was persuaded that the critical-historical reading of Scripture was absolutely crucial. I have subsequently come to realize that instruction into this way of reading the Bible is a form of indoctrination. The novices are introduced to the new gnosis, a gnosis unavailable to the uninitiated, and are reborn as enlightened Christians detached from the authority of their ecclesial communites. Or as Wilfred Cantwell Smith commented in 1971, “The courses actually available, and the training of men actually available to teach them, are on the whole calculated to turn a fundamentalist into a liberal.” By its uncritical embrace of criticism, the Church has unintentionally created a cadre of scholars and pastors dedicated to the destruction of Christianity.
Hvis man vil følge litt med i denne diskusjonen, kan man gå til bloggens teologi-kategori og lese artiklene som heter «Searching for Plain Meaning».