I videoen under ser man en del bilder fra Eystein Freuchens prestevielse tidligere i dag, og hører Allehelgenslitaniet slik det ble sunget under messen.
Det står litt mer om messen på katolsk.no, og jeg noterer at mine vel 14 år som eneste gifte prest i Oslo katolske bispedømme nå er over.
31. januar feirer Kirken den kjente ‘underviseren’ og grunnleggeren av salesianerne, Johannes Bosco, som døde i 1888, og vi leser i dag til matutin fra et av hans egne brev:
Fra den hellige Johannes Boscos brev. – Epistolario, Torino 1959, 4, 201-203.
Jeg har alltid arbeidet med kjærlighet
Dersom vi vil dra omsorg for våre elevers sanne salighet og gjøre dem best mulig skikket til å gjøre sin plikt i livet, må dere fremfor alt aldri glemme at dere er i foreldrenes sted for disse kjære ungdommene. For deres skyld har jeg alltid arbeidet med kjærlighet, studert og utført min prestegjerning, og ikke bare jeg, men hele salesianerkongregasjonen.
Hvor ofte i løpet av min lange karriere, kjære sønner, har jeg ikke måttet minne meg selv om denne store sannhet! Det er jo så mye lettere å bli sint enn å bære over, å true en elev heller enn å overtale ham. Ja, jeg vil påstå at det passer vår utålmodighet og vår hovmodighet bedre å straffe de oppsetsige snarere enn å rettlede dem med fast og kjærlig hånd.
Jeg anbefaler dere den kjærlighet Paulus opptrådte med overfor sine nydøpte, og som ofte drev ham til å gråte og bønnfalle når han fant dem lite lydhøre og opprørske mot hans kjærlighet.
Ta dere i vare slik at man ikke tror dere handler i sinne. Når man utmåler straff, er det vanskelig å bevare den sinnsro som er nødvendig for at det ikke skal oppstå mistanke om at vi handler for å vise vår autoritet eller for å gi utløp for sinne.
La oss betrakte som sønner dem vi har i vår varetekt. La oss stille oss i deres tjeneste, så å si, på samme måte som Jesus gjorde, han som kom for å adlyde, ikke for å befale. La oss sky alle former for herskesyke, og la oss ikke herske annet enn for bedre å tjene.
Det var jo slik Jesus forholdt seg til apostlene. Han bar over med dem, uvitende og rå, ja, til og med lite trofaste, som de var. Han opptrådte med slik velvillighet, fortrolighet og vennlighet overfor syndere at noen undret seg, andre ble forarget, og atter andre fattet håp om at det var mulig å få tilgivelse hos Gud. Og derfor befalte han oss å være milde og ydmyke av hjertet.
De er våre sønner. Når vi irettesetter dem, må vi derfor la alt sinne fare, eller i det minste tøyle det slik at det nesten er slukket. Intet opprør i sinnet, ingen forakt i øynene, ingen sarkasme i munnen, men barmhjertighet i øyeblikket og håp for fremtiden, slik det sømmer seg sanne fedre som virkelig forsøker å rettlede og forbedre.
I alvorlige forseelser er det bedre ydmykt å be til Gud enn å la ordene flomme. Slikt sårer sinnet til dem som lytter, og er de skyldige til ingen nytte.
Til matutin i dag, 28. januar, minnedagen for den hellige Thomas Aquinas, leste vi denne enkle betraktingen om Jesu korsdød:
Fra St. Thomas’ foredrag over den apostoliske trosbekjennelse. – Collatio 6 super «Credo in Deum».
Intet eksempel på dyd er fraværende fra korset
Hvorfor var det nødvendig at Guds Sønn led for oss? Det var meget nødvendig, og vi kan anføre to årsaker til det: For det første for å gi oss et botemiddel mot synden, for det andre for å gi oss en modell å handle etter. Som botemiddel fordi vi gjennom Kristi lidelse får sonet den straff vi har gjort oss fortjent til ved å synde. Men hans eksempel er ikke til mindre nytte, for Kristi lidelse er nok til helt og fullt å, sette sitt preg på hele vårt liv. Den som vil føre et liv i fullkommenhet, behøver ikke å gjøre noe annet enn å forsmå det som Kristus forsmådde på korset og strebe etter det som Kristus der etterstrebet. Intet eksempel på dyd er fraværende fra korset.
Vil du ha et eksempel på kjærlighet? «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.» Det var jo nettopp det Kristus gjorde. Og har han da gitt sitt liv for oss, bør det ikke falle oss tungt å utholde hvilken lidelse det skal være, for hans skyld.
Vil du ha et eksempel på tålmodighet, finner du ikke noen større enn den på korset. Tålmodigheten er stor på to måter: Enten ved at noen utholder lidelser som er store, eller fordi man utsetter seg for lidelser som kunne ha vært unngått, uten å gjøre det. Kristus utholdt stor lidelse på korset, og han bar den tålmodig, for »da han led, truet han ikke»; «han ble ført som en sau for å ofres og han åpnet ikke sin munn.» Kristi tålmodighet på korset er altså stor: «La oss med tålmodighet løpe til den kamp som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, tålmodig led på korset, uten å akte på vanæren.»Vil du ha et eksempel på ydmykhet, da se på den korsfestede, for Gud lot seg dømmes av Pontius Pilatus og tas av dage.
Vil du ha et eksempel på lydighet, da følg ham som ble Faderen lydig inntil døden: «Likesom de mange er blitt syndere ved det ene menneskes», det vil si Adams, «ulydighet, så skal også de mange bli rettferdige ved den enes lydighet.»
Vil du se et eksempel på forakt for jordiske goder, da følg ham som er «kongenes konge og herrenes Herre», «ham som alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede i», der han henger på korset, naken, forhånet, spyttet på, pisket, kronet med torner og til sist lesket med eddik og galle.
La deg derfor ikke beta av klær og rikdom, for «de delte mine klær mellom seg»; ikke av æresbevisninger, for jeg opplevde hån og slag; ikke av hederstegn, for «de flettet en krone av torner og satte den på mitt hode»; ikke av nytelse, for «de gav meg eddik å drikke i min tørst.»
Bilde over er fra prestevielsen av p Egil Mogstad i går, i Nidarosdomen. Man se en video av store deler av seremonien her på Adresseavisas nettsider.
Søndag 26. januar feires 3. søndag etter åpenbaringen, se bønner og tekster for messen her.
Disse messene feires hver 4. søndag i måneden i St Hallvard kirke i Oslo.
På NLM-bloggen (NLM=The New Liturgical Movement) leser jeg et interessant (og litt dristig) innlegg om Vatikankonsilet og den påfølgende liturgireformen. For noe katolikker er den nye liturgien (på morsmålet) det eneste forbinder med konsilet skriver Peter Kwasniewski. Men selvsagt tok konsilet opp mange andre spørsmål, skriver han, og det som skjedde med liturgien årene etter konsilet var egentlig noen annet (eller mye mer) enn det biskopene hadde bedt om. Slik skriver han:
Pope John Paul II pointed out: “For many people, the message of the Second Vatican Council was perceived principally through the liturgical reform” (Vicesimus Quintus Annus, 12).
That’s just the problem in a nutshell, isn’t it? If the liturgical reform itself was bungled—and, in the wake of the scathing critiques of Gamber, Ratzinger, Nichols, Lang, Mosebach, Robinson, Reid, et alia, it is no longer intellectually honest to think that it was not, in some very important respects—and, what is worse, if its implementation was still further compromised by the prevailing secularism of the environment into which it was launched, one must ask: What version, or rather, what caricature, of Vatican II did those many people perceive whose idea of the Council came, perhaps exclusively, from the liturgical revolution?
They took in little or nothing of the authentic doctrine of the Council—the salubrious doctrine that, according to John XXIII’s intention and the very words of Vatican II itself, fully accorded with the teaching of former ecumenical councils, especially those of Trent and Vatican I. … …
… What is necessary today is to show, patiently, persistently, and accurately, with the humility and confidence born of careful study, that the fathers of Vatican II did not desire or ask for the liturgical reform that came out of Bugnini’s Consilium, that the Novus Ordo Missae is not in full accord with Sacrosanctum Concilium, and that the teaching of the sixteen official documents of Vatican II supports rather than dismantles traditional Catholic theology and piety. …
Hvis en katolikk ikke gifter seg i Den katolske Kirke (eller i alle tilfeller med tillatelse fra Kirken) regnes han/hun ikke som gyldig gift, men for protestanter (og medlemmer i andre trossamfunn) gjelder ikke en slik ekstraregel – som ble innført ved konsilet i Trent. (Jeg lærte selv om dette da jeg var på katolsk presteseminar i London året 1997-98, i lutherske prestestudier tas ikke ekteskapet opp i noen særlig grad.) Den kjente kirkerettseksperten Edward Peters skriver i et blogginnlegg (som delvis handler om noe annet) følgende:
For more than 50 years, a quiet undercurrent of (if I may put it this way) solidly Catholic canonists and theologians has been questioning whether canonical form—a remedy that nearly all would agree has outlived the disease it was designed to cure (clandestine marriage)—should be still be required for Catholics or whether the price of demanding the observance of canonical form has become too high for the pastoral good it might serve.
Canonical form is an immensely complex topic. It has huge ramifications in the Church and it has major reverberations in the world. I am not going to discuss those here. But if the upcoming Synod on the Family and Evangelization is looking for a topic that needs, in my opinion, some very, very careful reconsideration, that topic would be the future of canonical form for marriage among Catholics. There is still time to prep the question for synodal discussion.
I et senere innlegg skriver han mer om hvorfor bispesynoden om ekteskapet til høsten bør ta opp dette temaet – i 9 punkter. Og han begynner på denne måten:
1. Canonical form, as a requirement for the validity of marriage, is only about four hundred years old; it has been universally demanded in the Church for less than 100 years. By far the greater part of Church history did not know canonical form.
2. Canonical form was hotly debated at Trent; there were serious sacramental and canonical objections raised to imposing form.
3. Canonical form was effective at eliminating clandestine marriage in places where the requirement was imposed. Whether clandestine marriage is still a great social problem is obviously a question. …. ….
Til matutin denne søndagen leste vi fra «Brevet til efeserne» av den hellige Ignatius, biskop av Antiokia og martyr.
Samklang i enighet
Måtte jeg alltid få ha glede av dere, dersom jeg er verdig. Det er verdig og rett på alle måter å forherlige Jesus Kristus, han som har herliggjort dere, slik at dere kan være forenet i felles lydighet mot biskopen og presteskapet, og slik være helliget i alt.
Jeg gir dere ikke noen befalinger, som om jeg skulle være noen. For selv om jeg er lenket for Navnets skyld, er jeg ennå ikke blitt fullkommen i Jesus Kristus. Det er først nå at jeg begynner å være disippel, og det er som deres medelev jeg taler til dere. Det er jeg som burde salves av dere med tro, tilrettevisning, tålmodighet og overbærenhet. Men siden kjærligheten til dere ikke tillater meg å tie, har jeg altså satt meg fore å formane dere slik at dere handler i samsvar med Guds vilje. For Jesus Kristus, han som er livet for oss alle, er Faderens vilje. På samme måte er biskopene over hele jorden innsatt i Jesu Kristi vilje. Derfor er det riktig av dere å gjøre slik biskopen vil, slik dere jo også gjør. Deres presteskap, som bærer sitt navn med rette og er Gud verdig, er like samstemt med biskopen som strengene på en harpe. Jesus Kristus lovsynges ved deres enighet og innbyrdes kjærlighet. Ja, dere må alle sammen være et kor som er samstemt i enighet, tar tonen fra Gud og med en røst synger for Faderen gjennom Jesus Kristus, slik at han både kan høre dere og forstå at dere er hans Sønns lemmer ved de gode gjerninger dere gjør. Det er dere altså til stor nytte å leve i uklanderlig enhet, slik at dere alltid kan ha del i Gud. Siden jeg en kort stund kunne nyte godt av samværet med deres biskop — ikke på det rent menneskelige, men på det åndelige plan — priser jeg dere desto lykkeligere som til stadighet lever inderlig forenet med ham, slik Kirken er forenet med Jesus Kristus og Jesus Kristus med Faderen, slik at alt kan være samklang i enhet.
Ta ikke feil! Den som befinner seg utenfor helligdommen, går glipp av Guds brød. Dersom en eller to menneskers bønn har så stor kraft, hvor stor makt har da ikke biskopens og hele Kirkens? Den som ikke kommer dit hvor alle kommer sammen, han opptrer hovmodig og har allerede dømt seg selv. For det står skrevet: «Gud bekjemper de hovmodige.» La oss da legge vinn på ikke å gå biskopen imot, slik at vi er lydige mot Gud.
Dagbladet skrev om dette i går, og den kjente katolske reporteren John Allen skriver også grundig om dette:
Facing a virtually unprecedented examination of its record on child sexual abuse by a U.N. panel, a senior Vatican official today asserted that the Catholic church wants to be «an example of best practice» in the prevention of abuse.
Italian Archbishop Silvano Tomasi, the Vatican’s representative to the United Nations in Geneva, spoke this morning to the Committee on the Convention of the Rights of the Child, a 1989 United Nations treaty which the Vatican ratified in 1990.Although the U.N. panel has no power to compel the Vatican to do anything, its body of experts is expected to make recommendations after the day-long hearing. In effect, today marks the first time senior Vatican officials have appeared before an independent body to defend the church’s handling of the abuse scandals that have erupted over the past decade.
The seriousness with which the Vatican is taking the process is reflected in the fact that it dispatched not only Tomasi but also Maltese Bishop Charles Scicluna, who served for ten years as the Vatican’s top sex abuse prosecutor and is widely seen as a leading reformer. … …
Pave Benedikt har vært en veldig viktig peerson mht at overgriperne skal stoppes og straffes, og dette uttrykkes bl.a. slik:
An AP review of the reference books shows a remarkable evolution in the Holy See’s in-house procedures to discipline pedophiles since 2001, when the Vatican ordered bishops to send cases of all credibly accused priests to Rome for review.
Then-Cardinal Joseph Ratzinger took action after determining that bishops around the world weren’t following church law to put accused clerics on trial in church tribunals. Bishops routinely moved problem priests from parish to parish rather than subject them to canonical trials — or turn them into police. … …
… According to the 2001 norms Ratzinger pushed through, the Congregation for the Doctrine of the Faith reviews each case sent to Rome and then instructs bishops how to proceed, either by launching an administrative process against the priest if the evidence is overwhelming or a church trial. At every step of the way the priest is allowed to defend himself. …
Dette leste vi Matutin tirsdag i første uke i det alminnelige kirkeår, fra Fra Jesu Siraks sønns visdoms bok 11,11-28
Stol på Gud alene
Den ene sliter og strever og har det travelt, men alt blir bare verre; en annen har det tungt og trenger hjelp, er fattig på styrke og rik på armod; men Herren ser til ham i nåde, reiser ham opp av fornedrelsen og bringer ham ære, så mange må undre seg over ham.
Medgang og motgang, liv og død, armod og rikdom — alt kommer fra Herren. De gudfryktige får Herrens gaver i varig eie; det han har behag i, vil for alltid ha fremgang. Eti mann kan bli rik ved sparing og gjerrighet, men hva har han igjen for det? Om han sier: «Nå vil jeg slå meg til ro og nyte det jeg har samlet» — så vet han ikke når tiden kommer, når han må avstå sitt gods til andre og dø.
Utfør det som er pålagt deg, gå opp i det og bli gammel mens du gjør din gjerning. Undre deg ikke over synderens medgang, men stol på Herren og gjør ditt arbeid. For det er ingen sak for Herren å gjøre den fattige rik på et blunk. Herrens velsignelse er den gudfryktiges lønn, brått kan han la sin velsignelse blomstre. Si ikke: «Hva mer har jeg bruk for? Hva mer kan jeg skaffe meg nå?» Si ikke: «Jeg har det jeg trenger; hva ondt kan vel ramme meg nå?» Motgang glemmes på lykkens dag; og på motgangens dag glemmes lykken. For det er ingen sak for Herren å gjengjelde et menneske etter dets ferd den dagen det dør. En kort stunds ulykke fjerner minnet om gode kår; når mennesket dør, skal dets livsferd bli kjent. Pris ingen lykkelig før han er død, på sin utgang skal mennesket kjennes.
Norske (nett)aviser trykker i dag denne «nyheten» som om det skulle være en nyhet (bl.a. VG her), og NTBscanpix har også laget en video om dette – se under.
Det går ikke klart frem i den norske mediavirkeligheen når og hvorfor pave Frans sa dette (og heller ikke hva han ellers sa), men Vatikanradioen har en grundig oppsummering av hva paven sa under sitt årlige møte med alle verdens diplomater i Vatikanet i går, mandag 13/1-14:
In a state-of-the-world address to the diplomatic corps, Pope Francis on Monday urged for diplomacy and dialogue in finding solutions to conflicts in several trouble spots of the world, and condemned, among other things, the ‘culture of waste’, the horror of abortion, human trafficking, poverty, hunger, malnutrition as well as the greedy exploitation of the environment. Currently, the Holy See has full diplomatic relations with 180 states of the world. In a traditional meeting to exchange new year’s greeting with the ambassadors to the Holy See, Pope Francis recalled fraternity as the foundation and pathway to peace, the theme of his Jan. 1 World Day of Peace message, and urged for combating greed, closing in and isolation, and instead create an open society where there is room of everyone, poor and rich alike, near and afar. Noting a rise in broken families, he called for support to strengthen it. He also called for support to the elderly and the young, saying they are the hope of humanity. Talking about peace, he drew attention to Syria, Lebanon, Egypt, Iran, the Israeli-Palestinian issue, Nigeria, the Central African Republic, Mali and South Sudan. In Asia, he especially recalled 50 year of diplomatic relations with South Korea this year, and prayed for reconciliation between the two Koreas. In the Asian continent he lamented “growing attitudes of prejudice” against Christians, and said the Holy See looks with lively hope to the signs of openness coming from countries of great religious and cultural traditions, with whom it wishes to cooperate in the pursuit of the common good.” The Holy Father also drew attention to the plight of migrants and refugees, drawing attention to the situation in the Horn of Africa and the Great Lakes Region, Latin Americans bound for the United States and those from Africa and the Middle East bound for Europe. The Pope also reminded the diplomats about the threat to peace arising from “the greedy exploitation of environmental resources,” pointing to the devastating effects of natural disasters, such as by the typhoon Haiyan.
Etter dette grundige referatet kan man på Vatkianradioens nettsider lese hele pavens tale (i engelsk oversettelse).
Pave Frans begynner nå en ny katekeserekke på onsdagsaudiensene (vi husker sikkert at pave Johannes Paul og pave Benedikt hadde flere lange katekserekker), denne nye serien skal ta for seg sakramentene, og han begynte naturlig nok med dåpens sakramentene onsdag denne uka, og sa (og han snakker faktisk så enkelt):
1. Dåpen er sakramentet som vår hele vår tro er grunnlagt på og som poder oss inn som et levende lem i Kristus og hans kirke. Sammen med nattverden og konfirmasjonen kalles disse tre sakramentene «den kristne innvielse», og er sammen som en stor sakramentale hendelse som konfigurerer oss til Herren og gjør oss til et levende tegn på hans nærvær og hans kjærlighet.
Likevel kan vi stille oss følgende spørsmål: Er dåpen virkelig nødvendig å leve som kristne og følge Jesus? Er det ikke bare et rituale, en formell handling i kirken for å gi et navn til den lille gutten eller jenta? Dette spørsmålet kan man høre. Og her er det apostelen Paulus skriver opplysende: » Vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død ? Vi ble derfor begravet med ham ved dåpen til døden, slik at som Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, kan også vi vandre i et nytt liv » (Rom 6:3-4). Derfor er det ikke en formalitet! Det er en handling som berører dypet av vår eksistens. Et døpt barn og udøpt barn er ikke det samme. En person som er døpt, og en person som ikke er døpt er ikke det samme. Vi er, etter dåpen, nedsenket i en uuttømmelig kilde til liv, som er Jesu død, den største kjærlighetshandling i hele historien, og takket være denne kjærligheten vi kan leve et nytt liv, ikke lenger prisgitt det onde, synden og døden, men leve i fellesskap med Gud og med våre brødre og søstre.
2. Mange av oss har ikke noe minne av feiringen av dette sakramentet, og det er naturlig hvis vi ble døpt like etter fødselen. Jeg har stilt dette spørsmålet to eller tre ganger allerede, her på denne plassen: hvem av dere vet datoen for deres dåp, løft hendene. Det er viktig å vite hvilken dag jeg ble oppslukt av at denne strømmen av Jesu frelse. Og jeg vil tillate meg å gi deg noen råd, ja, mer enn råd, en oppgave for i dag. Når du kommer hjem, gå og se, spør om datoen for din dåp, for på den måten du vil huske denne vakreste dagen, dåpsdagen. For å vite datoen for vår dåp er å huske en velsignet dag. Faren for å ikke vite er at vi kan miste bevisstheten om hva Herren har gjort i oss, minnet om den gaven vi har fått. Dermed ender vi opp med tanke på det bare som en hendelse som fant sted i det siste … og at det har ingen innvirkning på nåtiden.
Vi må vekke minnet om vår dåp. Vi er kalt til å leve ut vår dåp hver dag, den må være en virkelighet i våre liv. Hvis vi klarer å følge Jesus og å forbli i kirken, til tross for våre begrensninger og våre svakheter og våre synder, er det nettopp i sakramentet der vi har blitt nye skapninger og har vært kledd i Kristus. Det er i kraft av dåpen, der er vi blitt frigjort av arvesynden, vi er satt inn i Jesu forhold til Gud og Faderen, vi er bærere av et nytt håp, for dåpen gir oss dette nye håpet ……
3. Et siste punkt, som er viktig. Jeg stiller dere et spørsmål: kan en person døpe seg selv? Nei, ingen kan være selvdøpt! Ingen. Vi kan be om det, ønske det, men vi trenger alltid noen andre til å gi oss dette sakrament i Herrens navn. For dåpen er en gave som er skjenket i en kontekst av omsorg og broderlig deling. Gjennom hele historien døper en person en annen, så en til og enda en … det er en kjede. En kjede av nåde. Jeg kan ikke døpe meg selv: Jeg må spørre en annen om dåpen. … I feiringen av dåpen kan vi se de mest genuine funksjonene i Kirken, som ligner en mor som fortsetter å føde nye barn i Kristus, i fruktbarheten av Den Hellige Ånd.
La oss derfor be Herren fra våre hjerter at vi kan være i stand til å oppleve stadig mer, i hverdagen, av denne nåde som vi har mottatt i dåpen. Og at ved å møte oss kan våre brødre og søstre møte sanne Guds barn, sanne brødre og søstre i Jesus Kristus, sanne medlemmer av Kirken. Og ikke glem leksene deres i dag: finn ut, be om datoen for din egen dåp. Som jeg vet om min fødselsdag, bør jeg også vite om min dåpsdag, fordi det er en festdag.
Pavens katekese var både enkel og kort (her har jeg bare tatt bort et avsnitt i pkt 2). Hele katekesen kan leses på engelsk HER og på (originalspråket) italiensk HER.
John Allen skriver om de fem viktigste katolske nyhetene som fikk minst oppmerksomhet i 2013, og på første plass blant disse setter han det faktum at pave Benedikt frivillig trådte tilbake. Her er en del av det han skriver om dette:
1. Benedict the revolutionary
Despite images of Francis as a maverick, by far the single most revolutionary act committed by a pope in 2013 came from Benedict XVI in the form of his stunning decision to voluntarily renounce his office. Sometimes lost in the shuffle amid the frenzy over Francis is that Benedict was actually the prime mover in the drama.
Benedict, of course, never had much luck when it came to PR. He came into office with a prefabricated narrative about being «God’s Rottweiler» and «the Vatican’s enforcer» and was never really able to shake it. In terms of public opinion, the difference between Benedict and Francis is perhaps best expressed this way: Under Benedict, people assumed that whatever they didn’t like about the church was because of the pope; now, they tend to think it’s in spite of the pope.
As a result, the tendency is to frame Benedict and Francis almost as matter and antimatter — tradition vs. innovation, dogmatism vs. compassion, etc. Apart from the debatable merit of those perceptions, what they ignore is that Francis would not have happened without Benedict’s decision to stand aside.
Equally notable is the way he’s handled his departure. In his final address to the cardinals Feb. 28, Benedict pledged «unconditional reverence and obedience» to his successor, and he’s held up his end of the deal. Other than a private letter he sent to an Italian atheist that was leaked by the recipient, Benedict has only been seen or heard in public when Francis has come calling or invited him to something.
Despite well-documented umbrage among some about the new direction under Francis, Benedict has done nothing to encourage a «loyal opposition» or to legitimize dissent from the new regime.
In effect, Benedict has gone from infallibility to near-invisibility, and entirely by his own choice. If that’s not a «miracle of humility in an era of vanity,» to invoke Elton John’s Vanity Fair tribute to Francis back in June, it’s hard to know what would be.
At a substantive level, several of the reforms for which Francis is drawing credit, including his cleanup of Vatican finances and his commitment to «zero tolerance» on sex abuse, amount to continuations of policies that began under Benedict.
Even if that weren’t the case, the point remains that the «Francis effect» might have been lost to history without Benedict taking a step no pope had taken in 600 years — and given the markedly different circumstances, one could argue it’s a step no pope had ever taken in quite this way. … …
Svaret er at de kristne regnet med at Jesu dødsdag var 25. mars, og at dette etter gammel jødisk tradisjon også var hans unnfangelsesdag – og så blir naturlig nok hans fødselsdag ni måneder senere, 25. desember.
Dette skriver katolsk.no litt grundigere om:
Julefesten knytter ikke an til noen gammel jødisk fest slik som påske eller pinse. Verken Den Hellige Skrift eller tradisjonen gir oss noen informasjon om dagen for Kristi fødsel. I det 3. århundre tok en til å feire en fest til minne om Jesu fødsel den 6. januar, særlig i Østerland.
Fra Konstantin den Stores tid ble 25. desember fastsatt i den romerske festkalender som minnedagen for Herrens fødsel. Men vi har også tidligere spor etter man feiret Jesu fødsel 25. desember. Vi ser dette hos pave Telesphorus rundt år 130, men det er uklart i hvilken grad det ble fast tradisjon. Rundt år 200 finner vi også spor hos Tertullian.
Hvorledes man kom frem til datoene i desember eller januar, har ikke noe å gjøre med desember, solen (vintersolhverv) eller andre romerske ikke-kristne festskikker å gjøre. Vi må da gjøre en omvei som begynner ved Jesu korsdød.
Det hele skyldtes en tradisjon blant jøder for at profeter ble drept på sin unnfangelsesdag. Siden man mente at Jesus ble korsfestet 25. mars, var det bare å legge til 9 måneder for å finne fødselsdagen. (Andre mente korsfestelsen fant sted 6. april, som pluss ni måneder gir oss 6. januar.)
Vi må huske at de første kristne egentlig bare hadde én særskilt høytid, nemlig feiringen av Påske – at Jesu lidelse og død ble fulgt av Hans oppstandelse. Og det liturgiske år som vi har idag, er vokst frem fra dette ene utgangspunkt.
Hvorfor kobles da ofte i førjulsartikler i aviser julen til for eksempel de gamle romeres saturnaliafest, eller til deres fest for den uovervunne solg – «Sol invictus»? Misforståelsen stammer trolig fra margen til en utgave av en syrisk bibelkommentar skrevet av Dionysius bar-Salibi. På 1100-tallet skrev noen der at kristmessen ble lagt på samme dag som den romerske solfesten Sol Invictus. Så ble det stille i mange hundre år før dette ble snappet opp på særlig 17/1800-tallet av dokumentgranskere både på katolsk og protestantisk hold. Etterhvert fikk disse oppfatningene festne seg.
Men denne nettsiden ble faktisk oppdatert og ganske grundig revisdert så sent som i går. Før denne revisjonen hadde katolsk.no skrevet under overskrifta «En hedensk fest ble kristnet»:
«Å erstatte «Sol Invictus»-festen med en kristen fest var ikke vanskelig. Det var jo langt på vei hedninger som tidligere hadde feiret «sol invictus» som nå var blitt kristne, og raskt sluttet opp om festdagen i dens nye betydning».
Det er fritanke.no som skriver dette, og det er Bjørn Are Davidsen som har fått gjennomslag for det han har hevdet lenge; at kristen julefeiring ikke overtok datoen fra hedenske midvintersfester. Les hva han skriver om dette her.
De fleste (?) vet nok at de siste dagene i advent (fra og med 17/12) har egne messer, tekster og antifoner (antifonene har jeg skrevet om tidligere år). I år har jeg sett litt mer på evangelietekstene disse siste dagene før jul, og de er veldig lette å beskrive; de forteller rett og slett om Jesu ættetavle og om Josefs reaksjon da Mria hadde blitt gravid, og så om Johannes døperens unnfangelse, engelen Gabriels besøk hos Maria, møtet mellom Maria og Elisabet (med mMrias lovsang: Magnificat), og Johannes døperens fødsel (med Sakarjas lovsang: Benedictus). Her ser man alle tekstene:
17/12 – Matteus 1,1–17
Ættetavle for Jesus Messias, sønn av David, sønn av Abraham: Abraham ble far til Isak, Isak ble far til Jakob, og Jakob ble far til Juda og hans brødre. Juda ble far til Peres og Zerah ved Tamar, Peres ble far til Hesron, som ble far til Ram, far til Amminadab, far til Nahsjon, far til Salma; Salma ble far til Boas ved Rahab. Boas ble far til Obed ved Ruth, Obed ble far til Isai, og Isai ble far til kong David. David ble far til Salomo ved Urijas hustru, Salomo ble far til Rehabeam, far til Abija, far til Asa, far til Josjafat, far til Joram, far til Uzzija, far til Jotam, far til Ahas, far til Hiskija, far til Manasse, far til Amon, far til Josjija; og Josjija ble far til Jekonja og hans brødre, ved den tid da folket ble bortført til Babylon.
Etter folkeflytningen til Babylon ble Jekonja far til Sjealtiel, som ble far til Serubabel, far til Abiud, far til Eljakim, far til Asor, far til Sadok, far til Akim, far til Eliud, far til Eleasar, far til Mattan, far til Jakob, far til Josef, Marias mann. Og av henne ble Jesus født, han som kalles Messias (Kristus).
Og således er det i alt fjorten slektledd fra Abraham til David, fjorten ledd fra David inntil folkeflytningen til Babylon, og fjorten ledd fra folkeflytningen og frem til Messias.18/12 – Matteus 1,18–24
Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Mens hans mor Maria var trolovet med Josef, og de ennå ikke var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn, ved den hellige Ånd. Josef, hennes husbond, var en rettskaffen mann; han ville ikke bringe skam over henne, men besluttet å skille seg fra henne i all stillhet. Men som han gikk og tenkte på dette, viste Herrens engel seg for ham i drømme og sa til ham: «Josef, Davids sønn, vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru; for det barn hun bærer, er blitt til ved den hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus; for det er han som skal frelse sitt folk fra deres synder.» – Alt dette skjedde for at det skulle gå i oppfyllelse, som Herren forkynte ved profeten:
«Jomfruen skal unnfange og føde en sønn, og hans navn skal være Emmanuel» (det betyr: «Gud med oss»). Og da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde befalt ham, og førte sin hustru hjem til seg.19/12 – Lukas 1,5–25
I de dager da Herodes var konge i Judea, var der en prest ved navn Sakarias. Han hørte til Abias ukeskift, og hans hustru, som het Elisabet, var av Arons ætt. De var begge rettferdige i Guds øyne, holdt alle Herrens bud og forskrifter og var ulastelige i all sin ferd. Men de hadde ingen barn, for Elisabet var ufruktbar; og de var nå begge oppe i årene. Men så en gang var Sakarias i templet for å forrette tjenesten for Herrens åsyn, – det var hans ukeskift som hadde tur. Og en dag ble han, som skikken var, tatt ut ved loddtrekning til å brenne røkelsen i Herrens helligdom. Hele folkemengden sto utenfor i bønn, mens røkelsesofferet ble frembåret. Da viste Herrens engel seg for ham, til høyre for røkoffer-alteret. Sakarias ble forferdet ved synet, og frykten grep ham. Men engelen sa til ham: «Frykt ikke, Sakarias! Din bønn er hørt, og din hustru Elisabet skal gi deg en sønn, som du skal kalle Johannes. Han skal bli deg til glede og fryd, men også mange andre skal få grunn til å glede seg over hans fødsel. For han skal være stor i Herrens øyne: Vin og berusende drikker skal han ikke røre, men fra mors liv av skal han bli fylt med hellig Ånd. Mange av Israels barn skal han føre tilbake til Herren, deres Gud; han skal gå i forveien for ham, i Elijas ånd og kraft, for å forsone fedrene med barna, og føre de opprørske inn på de rettskafnes veier, så folket kan bli rede for Herrens komme.»
Sakarias sa til engelen: «Hvordan skal jeg kunne være sikker på dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er også langt oppe i årene.» Da svarte engelen ham: «Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er blitt sendt for å tale til deg og forkynne deg dette gledesbudet. Inntil det er hendt, skal du nå miste talens bruk og være stum, fordi du ikke trodde mine ord. Men de går i oppfyllelse når tiden er inne.»
Imens stod folket utenfor og ventet på Sakarias, og undret seg over at han ble så lenge inne i helligdommen. Og da han endelig kom ut, var han ute av stand til å ytre et ord, og de forsto at han hadde hatt et syn der inne. Selv kunne han bare gjøre tegn til dem; han var og ble stum.
Da hans tjenestetid var forbi, vendte han hjem. Og kort tid etter ble hans hustru Elisabet med barn. Fra da av holdt hun seg innendørs, i fem måneder. Og hun sa til seg selv: «Dette er Herrens verk. Slik har han nå til sist villet slette ut det som var min skam blant folk.»20/12 – Lukas 1,26–38
Da det led på den sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en ung pike trolovet med en mann som het Josef. Han var av Davids ætt; og den unge pikens navn var Maria. Engelen trådte inn til henne og sa: «Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket ved hans ord, og undret seg på hva dette kunne være for slags hilsen. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria. For du har funnet nåde hos Gud. Du skal unnfange og føde en sønn, og ham skal du kalle Jesus. Han skal være stor, ja, ‘den Allerhøyestes sønn’ skal han kalles. Gud Herren vil gi ham hans far Davids trone, og han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans herredømme ta ende.» Men Maria sa til engelen: «Hvorledes skal dette kunne skje, – jeg har jo ingen mann?» Engelen svarte: «Den hellige Ånd skal komme over deg, og kraft fra den Allerhøyeste skal senke seg ned over deg. Derfor skal også det hellige barn du føder, kalles Guds sønn. Se, også Elisabet, din frende, har unnfanget en sønn, så gammel som hun er; hun er alt i sjette måned, hun som de kalte ufruktbar. For ingenting er umulig for Gud.» Maria svarte: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.21/12 – Lukas 1,39–45
I de dager skyndte Maria seg på vei opp i fjellene, til en by i Judea, hvor Sakarias bodde; der gikk hun inn til Elisabet og hilste henne. Og da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket fosteret i hennes liv, hun ble fylt med den hellige Ånd og utbrøt med høy røst: «Velsignet er du fremfor alle kvinner, og velsignet er han du bærer i ditt skjød! Men hvem er vel jeg, at min Herres mor kommer til meg? Da lyden av din hilsen nådde mine ører, da hoppet jo barnet i mitt liv av fryd! Og salig er hun som trodde! For Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse.»22/12 – Lukas 1,46–56
På den tid sa Maria: «Min sjel forkynner Herrens storhet, og mitt hjerte jubler i Gud, min frelser. For han har sett til sin ringe tjenerinne, og fra nå av skal alle slekter prise meg salig. Ja, store ting har den Mektige gjort mot meg – hellig er hans navn – og hans miskunn mot dem som frykter ham varer fra slekt til slekt. Storverk har han gjort med sin arm, spredt de hovmodige for alle vinder. De mektige har han støtt ned fra tronen, og opphøyet de ringe. De sultne har han mettet med goder, og sendt tomhendte fra seg de rike. Han har tatt seg av Israel, sin tjener, tro mot sitt løfte om miskunn: Det som han gav våre fedre, Abraham og hans ætt, for evig tid.»
Så ble Maria hos Elisabet i omtrent tre måneder, og vendte deretter hjem til sitt hus,23/12 – Lukas 1,57–66
For Elisabet kom nå tiden da hun skulle føde, og hun bragte til verden en sønn. Og alle hennes naboer og slektninger tok del i hennes glede, da de fikk høre hvor stor en miskunn Herren hadde vist henne. Så på den åttende dag, da de kom for å omskjære gutten, ville de kalle ham Sakarias etter faren. Men hans mor svarte: «Nei, han skal hete Johannes.» De innvendte: «Men det er jo ingen i din slekt som heter så!» og med tegn bad de faren la dem vite hva han ville gutten skulle hete. Da bad han om en tavle og skrev, til alles undring: «Johannes er hans navn.» Og straks ble hans munn åpnet og hans tungebånd løst, og han priste Gud. Frykt og age grep alle som bodde der omkring, og snart ble disse hendelsene fortalt videre, ut over fjellbygdene i hele Judea. De gikk dypt i hjertet på alle som hørte om dem, og folk undret seg på hva dette barnet vel skulle bli til. Og sant var det at Herren holdt sin hånd over ham.24/12 (morgen) – Luk 1,67–79
På den tid ble Sakarias, far til Johannes, fylt av den hellige Ånd og talte profetiske ord. Han utbrøt da:
«Lovet være Herren, Israels Gud! For han har gjestet sitt folk og bragt det frihet.
En mektig befrier har han oppreist for oss gjennom sin tjener Davids hus, tro mot sitt løfte fra gamle dager, gitt gjennom hans hellige profeters munn: Frelse fra våre fienders hånd, befrielse fra alle som hater oss!
Slik viser han miskunn mot våre fedre, troskap mot sin hellige pakt – den ed han svor til vår far Abraham om å befri oss fra våre fienders hender, så vi kan tjene ham uten frykt, og leve for hans åsyn i fromhet og rettferd alle våre dager.
Og du, barn, den Høyestes profet skal du kalles, du skal være Herrens forløper og rydde vei for ham, du skal bringe kunnskap til hans folk om frelsen, gjennom tilgivelse for deres synder, ved vår Guds barmhjertighet og miskunn:
Den gjester oss fra det høye lik sol som rinner, for å lyse for dem som lever i mørke, i dødens skygge, og lede våre føtter på fredens vei.»
Søndag 22. desember feires 4. søndag i advent, se bønner og tekster for messen her – kl 08.00 i St Hallvard kirke kapell.
Disse messene fortsetter hver 4. søndag i måneden også i det nye året.
I ukedagsmessene denne siste uka (som er andre uke i advent) må jeg innrømme at jeg har blitt litt overrasket over valget av evangelietekster, spesielt de første tre dagene da innholdet ikke handlet om å forberede seg til jul, men beskrev Jesu frelsesbudskap mer generelt:
Mandag – Lukas 5,17–26
En dag mens Jesus underviste, var det fariseere og lovkyndige som var kommet fra hele Galilea og Judea og like fra Jerusalem til stede. Og kraft fra Herren til å helbrede var over ham. Så kom det noen menn bærende med en lam som lå på en seng, og de forsøkte å komme inn for å føre ham frem for Jesus. Men de klarte ikke å få ham inn på grunn av mengden. Da gikk de opp på taket, og firte både ham og sengen ned mellom taksteinene, midt foran Jesus. Da Jesus så deres tro, sa han til mannen: «Min venn, dine synder er deg tilgitt.» Men de lovkyndige og fariseerne begynte å tenke ved seg selv: «Hva er dette for en, som spotter Gud? Ja, for hvem andre enn Gud kan vel tilgi synder?» Da Jesus merket hva de tenkte, svarte han dem: «Hva er dette for tanker? Hva er lettest, å si: ‘Dine synder er deg tilgitt,’ eller: ‘Reis deg og gå omkring?’ Men for at dere skal vite at Menneskesønnen her på jorden har makt til å tilgi synder, så sier jeg deg – » – og her vendte han seg til den lamme: «Reis deg, du, ta sengen med deg og gå hjem!» Og straks reiste han seg i alles påsyn, tok sengen – den han hadde ligget på – og gikk hjem, mens han priste Gud. Hele folket ble dypt grepet; de priste Gud og sa, fulle av ærefrykt: «Utrolige ting har vi sett i dag!»Tirsdag – Matteus 18,12–14
På den tid sa Jesus til disiplene: «Hva mener dere, – om en mann eier hundre sauer, og en av dem går seg bort: Lar han ikke da de niognitti bli tilbake oppe i fjellet, for å gi seg på leting efter den ene som er blitt borte? Og skjer det så at han finner den igjen, da er én ting viss: At han blir mere glad for denne ene, enn for de niognitti som ikke var gått vill. – Og på samme måte er det med den Far dere selv har i himlene: Heller ikke han vil se en eneste av sine små gå tapt.»Onsdag – Matteus 11,28–30
På den tid svarte Jesus og sa: «Kom til meg, alle dere som sliter og bærer tunge byrder; hos meg skal dere få hvile. Ta mitt åk på dere, og gi dere i lære hos meg, for jeg er mild og ydmyk av sinn; slik skal deres sjeler finne hvile. For mitt åk er godt å bære, og min byrde tynger ikke.»
De siste tre dagene er derimot mer «normale», i og med at her omtales Johannes døperen, som veldig ofte i advent (bl.a. 2. og 3. søndag i advent) hjelper oss til å forberede oss til julefeiringa ved å vende oss bort fra våre synder:
Torsdag – Matteus 11,11–15
På den tid sa Jesus til folkemengden: «Det sier jeg dere: Blant alle dem som er født av en kvinne, er det ikke stått frem noen større enn Johannes Døperen. Men i himlenes rike er selv den minste større enn han. Fra Johannes Døperens dager og frem til i dag øves det vold mot himlenes rike, der er voldsmenn som vil røve det til seg. Alle profetene, og Loven med, gjaldt for tiden inntil Johannes. Ja, om dere vil tro meg: Han er den Elija som skal komme. – Den som har ører, han høre!»Fredag – Matteus 11,16–19
På den tid sa Jesus til folkemengden: «Dette slektledd – hvem skal jeg sammenligne det med? Det er lik barn som sitter på torvet og roper til hverandre: ‘Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse! Vi sang klagesanger, men dere ville ikke holde sorg!’
Johannes kom; han hverken spiste eller drakk, og så sier de: ‘Han er besatt.’ Menneskesønnen kom; han både spiser og drikker, og da heter det: ‘Se på den storeteren og svirebroren, venn med tolloppkrevere og syndig pakk.’ – Men Visdommen blir æret gjennom dens eget verk.»Lørdag – Matteus 17,10–13
På veien ned fra fjellet spurte disiplene Jesus: «Men hva er det da de lovkyndige sier, at først må Elija komme?» Han svarte: «Det er riktig nok: Først skal Elija komme og sette alt i rette stand. Men jeg sier dere én ting til: At Elija alt er kommet, – de kjente ham bare ikke. Og så gjorde de med ham som de fant for godt. Og på samme måte skal de også la Menneskesønnen lide.» Da forstod disiplene at det var Johannes Døperen han talte om.
Nylig (3/12) deltok jeg på et katolsk-luthersk seminar om dokumentet «From Conflict to Communion». Professor Turid Karlsen Seim holdt et foredrag om prosessen bak dette dokumentet – interessant spesielt fordi hun selv var med på arbeidet med dokumentet, og kunne fortelle hvor vanskelig arbeidet hadde vært. (Også interessant fordi det nå er 7 1/2 år siden jeg studerte økumenikk ved Angelicum i Roma, og var ganske så opptatt av den katolk-anglikanske og den katolsk-lutherske dialogen.)
Før møtet lastet jeg ned og leste dokumentet som katolikker og lutheranere har utarbeidet for å markere reformasjonsmarkeringa i 2017 – LES DET HER. Lutheranerne vi nok helst kalle det et jubileum, noe som blir vanskeligere for oss katolikker, selv om tanken er makerkere Luthers teser i Wittenberg sammen 500 år etter at de ble hengt opp.
Av dokumentets seks kapitler (se under) syns jeg de historisk perspektivene i kapittel 2 og 3 var de mest interessant – endelig forstår lutheranere og katolikker hva som skjenne fra 1517-1540 mye mer på samme måte. Gjennomgangen av den tidligere dialogprosessen i kapittel 4 er også nyttig.
Slik er hovedtrekkene i dokumentet:
Chapter I
Commemorating the Reformation in an Ecumenical and Global Age (4–15)
The character of previous commemorations
The first ecumenical commemoration
Commemoration in a new global and secular context
New challenges for the 2017 commemorationChapter II
New Perspectives on Martin Luther and the Reformation (16–34)
Contributions of research on the Middle Ages
Twentieth-century Catholic research on Luther
Ecumenical projects preparing the way for consensus
The importance of ecumenical dialoguesChapter III
A Historical Sketch of the Lutheran Reformation and the Catholic Response (35–90)
What does reformation mean?
Reformation flashpoint: controversy over indulgences
Luther on trial
Failed encounters
The condemnation of Martin Luther
The authority of Scripture
Luther in Worms
Beginnings of the Reformation movement
Need for oversight
Bringing the Scripture to the people
Theological attempts to overcome the religious conflictChapter IV
Basic Themes of Martin Luther’s Theology in Light of the Lutheran-Roman Catholic Dialogues (91–218)
Structure of this chapter
Martin Luthers’s medieval heritage
Monastic and mystical theology
Justification
Eucharist
Ministry
Scripture and tradition
Looking ahead: The gospel and the church
Towards consensusChapter V
Called to Common Commemoration (219–237)
Baptism: The basis for unity and common commemorationChapter VI
Five Ecumenical Imperatives (238–245)
Slik lyder dagen introitus/ inngangsvers:
Ad te levavi animam meam: Deus meus, in te confido, non erubescam: neque irrideant me inimici mei: etenim universi, qui te exspectant non confundentur. — Vias tuas, Domine, demonstra mihi: et semitas tuas edoce me. Gloria Patri …. Ad te levavi animam meam: Deus meus, in te confido, non erubescam: neque irrideant me inimici mei: etenim universi, qui te exspectant non confundentur.
Til deg løfter jeg min sjel, min Gud; til deg setter jeg min lit, og jeg skal ikke bli til skamme. La ikke mine fiender håne meg. Ingen som trøster seg til deg, går skuffet bort.
På www.chiesa skriver dirigenten for koret vi hører over, Fulvio Rampi:
Among the many ways of wishing a happy Sunday, I believe that one of these is to share, with those who would like to do so, some reflections on the Gregorian introit of the Mass of the day.
In the singing of the introit that opens the celebration, through the sonic exegesis of the text, we find the meaning and «color» of that Sunday, of that solemnity, of that specific feast. We discover in it the resonances that relate to the whole liturgical year, and make our own the character that the Church imprints upon it time after time.
All of this is recounted to us by a long liturgical-musical tradition, a sort of «thought in sound» and «sound in thought» that make Gregorian chant much more than a generic musical event.
What characterizes Gregorian chant is a fundamental relationship between text and music. ….
Aller siste dag i kirkeåret leser vi til Matutin (men ikke i år, siden vi i dag feirer apostelen Andreas):
Fra Den hellige biskop Augustins prekener.
La oss synge Halleluja for den gode Gud som frir oss fra det onde
La oss synge Halleluja her nede mens vi ennå er i angst og uro, så vi i himmelen en gang kan synge det når vi er fri fra frykt og fare. Hvorfor er vi da urolige her nede? Venter du at jeg ikke skal være urolig når jeg leser: Er vel menneskets liv på jorden noe annet enn en prøvelse? Venter du at jeg ikke skal være urolig når jeg videre får høre: Våk og be så dere ikke kommer i fristelse? Venter du at jeg ikke skal være urolig når det er en slik flom av fristelser at Herrens bønn pålegger oss å si: Forlat oss vår skyld som og vi forlater våre skyldnere? Daglig ber vi, daglig er vi skyldnere. Venter du at jeg skal føle meg trygg når jeg hver dag ber om tilgivelse for mine synder og om hjelp i farene? For når jeg på grunn av de synder jeg har begått, sier: Forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere, tilføyer jeg i samme åndedrett, med tanke på de farer som forestår: Led oss ikke inn i fristelse. Og hvordan kan folk ha det godt når de sammen med meg roper: Fri oss fra det onde? Og likevel, brødre, skal vi i den nød vi ennå er i, synge Halleluja for den gode Gud som frir oss fra det onde.
Også her, i farer og fristelser, skal Halleluja lyde både fra andre og fra oss. For Gud er trofast, sier Paulus, og vil ikke la dere bli fristet over evne. La oss derfor også her på jorden synge Halleluia. Ennå er mennesket skyldig, men Gud er trofast. Paulus sier ikke at Gud ikke vil la dere fristes, men: Han vil ikke la dere fristes over evne. Han vil gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle det. Du fristes, men Gud vil også sørge for en utgang så du ikke går under i fristelsen. Som pottemakeren former sitt kar, skal forkynnelsen forme deg, og som karet brennes, skal du herdes i prøvelsen. Men når du kommer i fristelse, skal du tenke på utgangen, for Gud er trofast: Herren skal vokte din inngang og din utgang.
Men en gang skal vi få vårt udødelige og uforgjengelige legeme, og all prøvelse er slutt fordi vårt jordiske legeme er dødt. Hvorfor er det da dødt? På grunn av synden. Men Ånden er liv. Hvorfor? På grunn av rettferdigheten. Oppgir vi da vår døde kropp? Nei, hør her: Og så sant hans And som oppreiste Kristus fra de døde, bor i dere, skal han som oppreiste Kristus fra de døde, også gi deres dødelige legemer liv. For nå er legemet jordisk, men da vil det bli åndelig.
Å, hvor lykkelig og sorgløst Halleluja der skal lyde — uten noen djevel! Der skal ingen uvenn være, der skal ingen venn dø. Der lyder lovsangen for Gud, og her lyder lovsangen for Gud. Men her lyder den fra urolige sjeler, der fra de frelstes kor. Her lyder den fra dem som skal dø, der fra dem som alltid skal leve. Her i håp, der i oppfyllelse. Her underveis, der i vårt hjemland.
La oss da synge, mine brødre, ikke som underholdning når vi hviler, men som oppmuntring når vi arbeider. Slik pleier de som er underveis, å synge: Syng, men gå videre! Søk lindring i sangen når du sliter og strever, men dyrk ikke dovenskapen. Syng, og gå på! Hva betyr det å «gå på»? Å gjøre fremgang i det gode. Det er nemlig ifølge Apostelen noen som går frem fra vondt til verre. Men når du gjør fremgang, det vil si når du «går på», må du gjøre fremgang i det som godt er. Gjør fremgang i den rette tro, i de gode seder! Syng, og gå på!
