Førte reformasjonen til kirkesplittelse?

Katolsk, Teologi, Økumenikk /

Det virker nokså opplagt at den gjorde det (for det oppstod et stort antall nye og innbyrdes stridende kirkesamfunn), men i et innlegg skriver den lutherske teologen og presten Jan Bygstad (som jeg kjenner, vi samarbeidet bl.a. for ca 20 år siden om hvordan man kan hjelpe avhoppere fra trosmenigheter, Livets Ord og lignende) at han ikke ser det slik. Han skriver slik i Dagen om Ulf Ekmans konvertering:

… Når en leser hvordan Ekman begrunner overgangen til Rom, er det imidlertid grunn til undring. Det synes i liten utstrekning å dreie seg om læremessige overveielser.

I stedet ligger hovedtyngdepunktet på spørsmålet om kirkens enhet: Reformasjonen blir av Ekman fremstilt som kirkesplittelsens årsak. Samtidig finner han det uforståelig at så mange på protestantisk mark ikke ser behovet for «et læreembete», det vil si, pavens myndighet til med guddommelig autoritet å avgjøre lærespørsmål. …..

Bygstad skriver så videre om rettferdiggjørelsen, men det virker ikke som han bryr seg om at katolikker og lutheranere i 1999 undertegnet en avtale der de sier at de nå (nesten) er helt enige om hvordan mennesket blir rettferdiggjort overfor Gud:

Det kan her være viktig å bemerke følgende:

1. Den romersk-katolske kirke har ikke siden reformasjonen endret sin lære om hvordan et menneske blir rettferdiggjort for Gud. Når dette faktum ikke synes å ha hatt noen betydning i Ekmans overveielser forut for hans konvertering, er det vanskelig å se det annerledes enn at denne reformasjonens hovedsak kun har hatt perifer betydning for Ekman selv og hans teologi. Noe som i seg selv er avslørende for gehalten i den bevegelsen han har ledet.

Bygstad skriver så videre om at Kirkens magisterium som katolikkene definerer det (og det handler ikke bare om paven, men om autoriteten alle biskopene har som apostlenes etterfølgere); magisteriet ser ut til å implisere at Bibelen ikke er klar (nok). Og jeg har vanskelig for å forstå at Bygstad i 2014 kan hevde at Bibelen alene gir oss nok kunnskap om dogmatiske og etiske spørsmål. Men han skriver:

2. Ekmans understrekning av behovet for et enhetlig læreembete … henger uløselig sammen med tanken om at Skriften er uklar. Er Den hellige skrift uklar i det den lærer om de avgjørende frelsessannheter, da trengs det naturlig nok en autoritet utenom og i tillegg til Skriften.

Videre skriver Bygstad noe mer om tendenser innenfor trosbevegelsen (og jeg stod altså for 20 år siden sammen med Bygstad i kritikken av trosbevegelsens teologi og menighetssyn):

Den karismatikk som Ekman har representert, har på mange måter stått for en temmelig vilkårlig subjektivisme, der en påberoper seg Åndens tiltale i eget hjerte uavhengig av det skrevne ord i Bibelen. …

Men til dette siste punktet kommer en kommentar til Bygstads innlegg (av Jon Åge Skuland) med en hel del interessant informasjon om Ulf Ekman, og hva som faktisk har blitt trodd og forkynt i Livets Ord. Dette hjelper i alle fall meg til å forstå Ulf Ekmans teologi en hel del bedre.

… Den mangler grunnleggende forståelse for hva pinse-karismatisk teologi er. Jeg har selv hørt Ekman siden midten av 80 tallet, lest de fleste av hans bøker og har aktivt støttet (og støtter) arbeidet utifra Livets Ord. Som utdannet teolog fra lutherske Misjonshøgskolen i Stavanger og Ansgarskolen i Kristiansand, og oppvokst i pinsesammenheng (dvs DFEF) så er det lett å se at Ekman har vært en god blanding av lutheraner og karismatisk pinsevenn. Deres undervisning over Romerbrevet er erke-luthersk!! Også forståelsen av kapittel 7. De har videre ikke betont Åndens dåp, men mer kraften i den nye fødsel/den nye skapningen. Dog underviste de om Dåp i Den Hellige Ånd. Også forståelsen av rettferdiggjørelsen er standard luthersk forståelse. Den som seriøst vil forstå KJERNEN i Ekmans teologi, bør lese hans bok Doktriner. Den er så evangelikal at enhver misjonsforbunder kan si Amen til det meste av innholdet. At de også tror at Ånden kan tale til oss, og at de har latt seg lede av disse tiltaler er også sant. Det er kanskje ikke så vanlig praksis for en gjengse lutheraner å tro at Gud kan tale direkte i vårt hjerte, men rent teologisk så bør ikke tanken være så fjern for enhver somleser bibelen og tror at den faktisk er inspirert av Gud. … Ekman har frem til nå også vært innskrevet i den svenske Kyrkan (han har aldri gått ut av den) og dette er mest trolig fordi hans sakramentsyn og synet på embedet har vært meget påvirket av den lutherske forståelsen av disse. Så når Jan Bygstad sier at Ekmans overgang til den katolske kirke nærmest skjedde fordi han hadde/ har en «temmelig vilkårlig subjektivisme…» så vitner det om en meget karikert og snever forståelse av pinse-karismatisk teologi, …

Pave Frans er like populær blant katolikker som sine forgjengere

Generelt, Katolsk, Paven /

14mars_pavepopularitet

Ja, har er faktisk ikke mer populær blant amerikanske katolikker enn pave Johannes Paul II og pave Bededikt XVI, skriver Sandro Magister – for alle tre var svært populære. Magister skriver bl.a.:

… John Paul II and Benedict XVI also had very high approval ratings, or even higher. But only among the faithful. On the outside there was tough opposition.

Francis has rounded the corner of his first year driven by an immense popularity. But there is nothing new in this. In 2008 Benedict XVI had also reached identical levels of consensus. And John Paul II had been even more popular, and for many years afterward.

The novelty is something else. With Francis, for the first time in ages a pope is being lauded not only by his own, but almost more so by those on the outside, by secular public opinion, by the secular media, by governments and international organizations.

Even the report of a UN commission that at the beginning of February ferociously attacked the Church spared him, bowing to that “who am I to judge?” now universally taken up as the emblematic motto of the “openness” of this pontificate.

Not with his two predecessors. At the apogee of their popularity they had the Christian people on their side. But all the others were against them.

In fact, the more the “age» opposed the pope, the larger the pope himself loomed. The magazine “Time” dedicated the man of the year cover to John Paul II in 1994, the year of the pitched battle that he waged, almost alone against the rest of the world and the American administration foremost, before, during, and after the UN conference in Cairo on birth control and therefore, according to the pope, for «the systematic death of the unborn.»

Karol Wojtyla had made 1994 the year of the family because he saw it threatened and attacked, when instead at the approach of the new millennium, in the vision of the pope, it should have shone as at the beginning of creation, male and female, increase and multiply, and “let man not separate what God has united.”

In 1994 John Paul II also wrote a letter to the bishops to reiterate the ‘no’ on communion for the divorced and remarried. And he spoke another categorical ‘no’ on women priests. …..

… The more John Paul II was dismissed by secular opinion as obscurantist and backward, the higher his popularity among Catholics was. During that decade it was stable at 93 percent in favor, about ten points higher than Pope Francis today and Benedict XVI in 2008.

The arc of Pope Joseph Ratzinger is also exemplary, Just after he was elected, in 2005, his popularity among Catholics was low, at 67 percent, with only 17 percent saying they were very favorable. But he gradually won greater consensus, in spite of the rigor with which he criticized the challenges of modernity. …..

…. The lesson that can be gathered from this is that a pope’s success among the faithful is not automatically connected to his pliability on crucial questions. Two intransigent popes like John Paul II and Benedict XVI registered very high popularity levels.

The «openness» of a pope to modernity can instead explain the consensus he gets from the outside, from secular opinion. This seems to be the novelty of Francis.

A novelty that deep down he mistrusts. He said in his recent interview with «Corriere della Sera»: «I don’t like a certain mythology of Pope Francis. Sigmund Freud said, if I am not mistaken, that in every idealization there is an aggression.»

Økumenikk: Åpent nattverdbord – godta hverandres dåp?

Katolsk, Teologi, Økumenikk /

I den svenske avisa Dagen diskuteres nå katolikkers syn på flere spørsmål ganske intenst, etter nyheten om Ulf Ekmans konvertering. I dag stod dette innlegget fra en katolikk; om kravet om åpent nattverdbord knyttet til spørsmålet om baptister/pinsevenner vil godta barnedåp. Martin Ekenvärn skriver først om hva som kreves for å delta i katolsk nattverd:

För det första bekänner man Katolska kyrkans apostoliska succession och auktoritet. Biskop Ignatius av Antiokia skrev någon gång mellan år 90 och 107 efter Kristus följande i sitt brev till smyrnierna: ”Den eukaristi skall anses giltig som förrättas av biskopen eller av någon som han förordnar. Där biskopen visar sig, där skall också församlingen vara, liksom den katolska kyrkan finns där Jesus är. Det är alltså inte til­lå­te­t att döpa eller att hålla kärleksmåltid utan biskopens tillåtelse”. ….
För det andra bekänner man att man i bikt fått avlösning från svåra synder av en vigd katolsk präst, det vill säga lever i nådens tillstånd. Att ta emot nattvarden utan att leva i nådens tillstånd är enligt Katolska kyrkan en svår synd. Ingen samvetsgrann katolik skulle hörsamma nattvardsinbjudan utan att först bekänna sina synder för en präst, eftersom måltiden då skulle vara till skada snarare än till nytta. ….

För det tredje bekänner man att brödet och vinet är Kristi sanna kropp. Ignatius skriver i sitt brev till smyrnierna också följande ord: ”Från eukaristin och bönen håller de sig borta, eftersom de inte bekänner att eukaristin är vår Frälsare Jesu Kristi kött som led för våra synders skull och som Fadern uppväckte i sin godhet.” Att ta emot nattvarden i en katolsk kyrka innebär därmed en bekännelse av att en transsubstantiation ägt rum, där brödet och vinet till sin materia visserligen fortfarande är bröd och vin, men att det till sin substans blivit Kristus, värdigt vår tillbedjan och lovsång. ….

Innlegget avsluttes med en utfordring til pinsevenne:

….. Katolska kyrkan har tagit ett stort steg mot enhet genom erkännandet av dop som sker i icke-katolska kyrkor. Lutherska världssamfundet och Katolska kyrkan har skrivit under en gemensam deklaration om rättfärdiggörelseläran. Vad är Hultmans samfund, pingströrelsen, beredda att ändra för enhetens skull? Är man beredd att erkänna att omdop och underkännanden av barndop är ett lika stort hinder för den kristna enheten som en exkluderande nattvardssyn?

Nattverdoblater uten hvetemel?

Teologi, Økumenikk /

Torkild Masvie i Messiaskirken i Oslo skriver i Dagen – i et leserinnlegg og i en artikkel som jeg siterer fra her) at Den norske kirke det siste visst har brukt oblater (som vi katolikker kaller hostier) uten noe hvetemel;

I Dagen mandag skriver Masvie at de fleste norske menigheter de siste åra har brukt hvetefritt nattverdbrød. Det mangler enhver forbindelse til brødet Jesus brukte da nattverden ble innstiftet, og forbindelsen til hvetekornet som faller i jorden for å dø – altså Jesus selv – blir borte, mener han.

Kirkemøtet i Den norske kirke vedtok i april 2011 at alle kirkens oblater skulle være glutenfrie, for å ivareta folk med cøliaki. …..

Det var visst også ganske vanskelig å få klar beskjed om oblatenes innehold:

Masvie har jobbet hardt for å få informasjon om oblatenes innhold. På nettet fant han ingen opplysninger, og Dagen får hos Oblatbakeriet beskjed om at oppskriften er hemmelig.

Men Masvie ga seg ikke og slo seg ikke til ro med at oblatene han selv delte ut til dem med cøliaki, hadde et innhold som var akseptabelt for menighetens sakramentforvaltning. Han ville vite mer.

– I slutten av januar fikk vi etter masse forsøk tak i informasjon. Det var da jeg fikk se at oblatene består av ris, potet, mais og sukker at jeg fikk sjokket. For oblatene inneholder ingenting med forbindelse til hvetebrødet Jesus delte under nattverden, sier Masvie.

Han fikk ingen informasjon tilsendt, men møtte personlig opp på Oblatbakeriet på Diakonissehuset i Oslo. Der fikk han avfotografere dataskjermen der ingrediensene var listet opp. Dagen har fått bildet Masvie tok og hvor det står at oblaten inneholder blant annet rismel, maisstivelse og potetmel – men ikke hvete.

Vi katolikker regner nattverden som ugyldig hvis det ikke brukes brød av hvete og vin av druer. Riktignok kan vi bruke glutenreduserte hostier, som mennesker med glutenintoleranse kan be om.

Religion har satt vitenskapen 1000 år tilbake?

Apologetikk /

Bjørn Are Davidsen gir ikke opp kampen mot uvitenhet, og skriver nå på sin blogg om en artikkel i nettavisen.no, der påstanden i overskriften presenteres. Det er visst en Neil NeGrasse Tyson som hevder dette, men Davidsen svarer:

Mens andre av oss nok ikke drar like mye på smilebåndet når en som setter sin ære i å være vitenskapelig, bryter så totalt med normalvitenskapen på feltet. Dermed er det altså ingen grunn til å vente at han oppgir en eneste av dagens forskere som støtter ham, noe han da heller ikke gjør.

Resultatet er at ingen lar seg forvirre av at Brooke, Grant, Hannam, Lindberg, Numbers, Russell og andre spesialister på vitenskapshistorie konkluderer tildels motsatt. Religion har ikke satt vitenskapen tilbake, tvert i mot har vitenskapen mye å takke noen former for religion for, frem til moderne tid.

Davidsen trekker også fram noe han skrev i februar i år, om en artikkel i Bergens Tidende, der de skriver:

Snarere enn en religiøs mørketid så var middelalderen en blomstringstid for lærdom og vitenskap. Den store 1100-tallsrenessansen transformerte lærdomskulturen og la grunnlaget for de første europeiske universitetene.

…. En internasjonal, intellektuell elite blomstret opp ved sentrale lærdomssentre, slik som Bologna, Paris eller Köln – også norske geistlige fant veien ut i Europa. Antikkens filosofer ble gjenoppdaget og brukt. Thomas Aquinas (1225- 1274) forsøkte å systematisere troslæren ved hjelp av Aristoteles’ logikk (skolastikken) og bygge bro mellom tro og fornuft. Andre, slik som Roger Bacon (1214 – 1294), drev med eksperimentell vitenskap og drømte om maskiner som kunne trekkes uten hester, fly på himmelen eller gå under vann. Begge var de i kirkens tjeneste.

Hvordan opptas man i Den katolske Kirke?

Katolsk, Økumenikk /

I forbindelse med Ulf og Birgitta Ekmans opptakelse i Den katolske Kirke senere i vår, har svenske Dagen et intervju med sognepresten i den katolske menigheten i Uppsala, St Lars (i Norge har vi også en St Laurentius menighet i Drammen, oppkalt etter denne kjente diakonen og martyren). Sognepresten sier at han har vært svært lite involvert i denne saken; at det er biskop Arborelius som har planlagt en egen og noe mer individuell vei for dette ekteparet inn i Kirken – men som alle har de en flere måneder lang forberedelsesperiode. Sogneprest Andreas Bergmann sier bl.a.:

Processen att konvertera och bli katolik tar olika lång tid beroende på vilken religiös bakgrund man har. Ulf och Birgitta Ekman har sedan i höstas gått i så kallad katekesundervisning – dock inte i S:t Lars katolska församling i Uppsala – för att förbereda sig. Den katolske biskopen, Anders Arborelius, utsåg en person som tog hand om undervisningen.

Ibland väljer man en enskild förberedelse. Det kan handla om att man bara behöver fräscha upp vissa kunskaper, eller så kan det bero på andra saker, säger Andreas Bergmann, som på grund av tystnadsplikten inte kan säga vilken person som har tagit sig an paret Ekman.

Ulf Ekman säger till Dagen att han och Birgitta kommer att tillhöra S:t Lars katolska församling i Uppsala eftersom de bor på orten.

Andreas Bergmann bekräftar att de blir registrerade i den lokala församlingen, men säger samtidigt att paret Ekman naturligtvis kan gå till någon av de katolska församlingarna i exempelvis Stockholm om de i stället skulle vilja det.

Den slutgiltiga upptagningen är en ceremoni som vanligtvis sker i samband med en offentlig söndagsmässa. Men när det gäller just Ulf och Birgitta Ekman berättar Andreas Bergmann att de har bett om att få göra det vid ett mer privat tillfälle.

Det ligger på biskopens bord och jag tror inte att det är sannolikt att ceremonin kommer att ske i S:t Lars. …

….Tror du att Ulf Ekman, med tanke på hans bakgrund som pastor och församlingsledare, kan bli en viktig medlem i er församling?

Nej, jag ser honom som en konvertit som alla andra och jag tror knappast att han får någon större roll.

Om Ekmans mulige oppgaver og rolle i Den katolske Kirker håper jeg å skrive litt om ikke lenge.

Ett år siden pave Frans ble valgt

Katolsk, Paven /

John Allen regnes som en av de aller mest kunnskapsrike kirkejournalister, og han skriver i The Boston Globe (der han nylig er blitt ansatt) om det første året med pave Frans:

pavefrans_1ar

One year ago Thursday, a relatively obscure prelate from Argentina made his debut as the new leader of the world’s oldest Christian church, stepping out onto the fabled balcony overlooking St. Peter’s Square and joking that his brother cardinals had gone to “the end of the earth” to find a pope.

For an institution legendary for taking itself rather seriously, that flash of humor alone communicated that this wasn’t going to be your grandfather’s kind of pontiff.

By taking the name Francis, the new pope awakened images of St. Francis, the beloved poor man of Assisi. He then knelt to ask the crowd to pray for him before imparting his official blessing, seemingly inaugurating a new era of papal humility. …

… The Boston Globe spoke to a dozen cardinals from various parts of the world in late February and early March. Based on that unscientific sample, reaction seems a mix of satisfaction and astonishment. While some admit to elevated blood pressure levels, there appears to be little buyer’s remorse — in part because having a popular pope simply makes their lives easier.

Few cardinals anticipated the way in which the new pontiff would capture the imagination of the world, or how quickly he would do it.

Asked if he would have predicted a year ago that the new pope would enjoy astronomic approval ratings and grace the cover of Rolling Stone magazine, Cardinal Daniel DiNardo of Galveston-Houston, vice president of the US bishops’ conference, could scarcely have been more definitive. “No, no, and no,” he told the Globe.

Cardinal Timothy Dolan of New York amplified the point. “We knew we were electing a man of the poor, and we knew we were electing a good manager,” Dolan said. “We had no idea we were electing a rock star.”

Dolan’s experience is typical of many churchmen. He reports that when he does media interviews today, the questions generally aren’t about pedophile priests, crackdowns on nuns, or bruising political fights inside the Vatican. Instead, they’re largely adulatory inquiries about the new pontiff.

Cardinals also say that politicians and diplomats are less inclined to be hostile to church interests, because no one wants to be on the wrong side of a popular pope, and that when they mingle at the grass roots, even outside the confines of the church, they generally find delight. ….

…. Cardinal Thomas Collins of Toronto, admits that there have been times when the pope’s almost casual rhetorical turns and his spirit of openness have created heartburn.

“There have been things which are hard to explain,” Collins said, referring specifically to one of the headlines from an October interview Francis granted to a left-wing Italian paper: “God is not a Catholic.”

Still, Collins said, when he reads the full text of what Francis has said, as opposed to sound bites, he generally finds nothing to worry about. “You read the whole text and it’s great,” Collins said. “You may have to work a little harder to get the proper context, but it’s always there.” …

Kardinal Kaspers foredrag om ekteskapet

Katolsk, Teologi /

Kardinal Kasper holdt et langt foredrag om ekteskapet for en stort antall kardinaler, i Vatikanet 20. februar. Det gikk ikke lang tid før hele foredraget nådde pressen, og siden er det blitt diskutert ganske så grunding – mest fordi kardinal Kasper gjerne ville finne en løsning slik at skilte og gjengifte katolikker likevel kunne motta nattverden. Denne artikkelen av professor Robert Fastiggi i Detroit, USA,tar på en interessant måte opp hele innholdet i foredraget, og jeg tar med noen utdrag under:

…. In his March 5, 2014 interview with the Italian newspaper, Corriere della Sera, Pope Francis was asked about the Cardinal’s presentation. The Holy Father remarked that Cardinal Kasper had given “a most beautiful and profound presentation” (una bellissima e profonda presentazione). He indicated, though, that section five of the Cardinal’s talk is likely to generate an intense discussion, which we should not fear because it can lead to theological and pastoral growth. …

… Cardinal Kasper provides a very rich anthropological and biblical synthesis of the theology of marriage. He also takes note of the many challenges facing the Church with regard to the present state of marriage and family life. His address is divided into five parts with two appendices. The five sections are: 1) the family in the order of creation; 2) the structures of sin in the life of the family; 3) the family in the Christian order of redemption; 4) the family as domestic Church; and 5) the problem of the divorced and remarried.

I agree with Pope Francis that there are many beautiful insights about marriage in this presentation, especially in the first four sections. Cardinal Kasper highlights the foundation of marriage in the natural law (section 1); the importance of children (section 2); the family as the fundamental cell of society and a school of the virtues (section 3); the Church’s need for the family and the family’s need for the Church (section 4). In my opinion, these first four sections provide a very beautiful synthesis of the key points of the Catholic theology of marriage.

The fifth section of Cardinal Kasper’s address is the most controversial. In this section he discusses the difficulties faced by Catholics who are divorced and remarried civilly. He affirms the indissolubility of sacramental matrimony and the impossibility of a new marriage while the other spouse is still living. He describes this as “part of the tradition of the binding faith of the Church and it cannot be abandoned or dissolved by an appeal to a superficial comprehension of a cheap type of mercy.” Nevertheless, the Cardinal wonders whether the door might be open to further development regarding the pastoral care of the divorced and remarried without abandoning the binding tradition of the faith. By way of comparison, he mentions how Vatican II was able to develop the Church’s response to the questions of ecumenism and religious freedom without violating traditional doctrine. In this regard, Cardinal Kasper suggests that divorced and remarried Catholics can be allowed to receive Holy Communion in individual cases under certain conditions after an appropriate penance. …

I denne artikkelen problematiseres spesielt fire punkter i kardinal Kaspers foredrag:

1) The move beyond Church tribunals: Cardinal Kasper states that it is not divine law (iure divino) that cases of the divorced and remarried must only be handled by juridical means. He wonders whether the bishop might not entrust these cases to a priest with pastoral and spiritual experience as a type of penitentiary or episcopal vicar. This evasion, though, of the Church’s juridical process seems to have many potential dangers. If the priest is going to make a declaration of nullity of the prior putative marriage, on what basis can he make this judgment other than through the Church’s canon law? ….

2) The need to move from general rules to the consideration of the unique situation of the human person ….

3) The ancient Church provides examples of allowing the divorced and remarried to be re-admitted back to ecclesial communion and the Eucharist. ….

4) The Catholic Church has never rejected the practice of the Eastern Orthodox on allowing divorce and remarriage. ….

Intervju med Ulf Ekman i dagen.se i dag

Katolsk, Økumenikk /

Svenske Dagen trykker i dag et intervju med Ekman – og her tar jeg med det jeg syns var mest interessant i intervjuet:

Vilket är ditt viktigaste argument för att bli katolik?
– Det är svårt att ge bara ett argument. Men grundläggande är att Katolska kyrkan har sanningen i sin fullhet. …

… Är det din önska att alla kristna på sikt ska bli katoliker?
– Jag tror att det är Jesu önskan att alla ska bli ett, och den enheten ska vara konkret. Och jag tror att den katolska kyrkan har det fullaste uttrycket för den enheten.

Hur tänker du fortsätta utöva din ledarroll?
– Jag tänker skriva böcker, och förkunna och hjälpa till där jag kan. Framtiden får utvisa. …

…. Vilken har varit den svåraste frågan för dig själv fram till beslutet att konvertera?
– Visst finns det teologiska frågor som jag inte är bekant med. Men svåraste frågan var nog mer pastoral. Hur ska våra församlingar ta det här? Jag vill inte splittra rörelsen, och åstadkomma sorg och besvikelse i församlingen. Det har kanske hållit mig tillbaka lite för länge.

Ekmann begrunner selv hvorfor han blir katolikk

Katolsk, Teologi, Økumenikk /

”Sedan millennieskiftet har jag och min hustru Birgitta på olika sätt kommit i kontakt med den vitala katolska kyrkan. Steg för steg har det lett fram till en omprövning av vår övertygelse och vår kyrkliga praxis. Vi lämnar nu Livets Ord för att denna vår bli upptagna i den katolska kyrkan.”

Slik innledes et leserinnlagg av Ulf Ekman i Dagens Nyheter i går, der han ganske grundig forklarer hvorfor han og hans kone nå blir katolikker. Og jeg oppfatter det slik at det er (det katolske) synet på Kirken som Jesus innstiftet og på den apostoliske suksesjon som ble det mest avgjørende – som det var for meg for 20 år siden. Slik avslutter Ekman nemlig sitt innlegg:

… det är också sant att Jesus efterlämnade en Kyrka med apostoliskt ursprung, det som Nya Testamentet kallar för Kristi kropp. Denna synliga, konkreta Kyrka har en historisk kontinuitet från Jesu och apostlarnas tid, genom hela historien tills han kommer tillbaka.

Var finns då Kyrkan i all denna moderna flora av olika kristna grupperingar? Varför inte nöja sig med att bara låta alla blommor blomma? Naturligtvis finns Kyrkan på olika sätt närvarande hos alla Jesustroende. Men jag började inse att autenticiteten och fullheten av denna Kyrka och dess konkreta uttryck igenom historien finns i den katolska kyrkan. Denna insikt kom genom en djupare förståelse av Kyrkans sakramentala dimension och dess fasthållande av en autentisk auktoritet som kan avgöra och vägleda i både lärofrågor och moraliska frågor.

Tillsammans insåg min hustru och jag att den enhet mellan kristna som vi längtade efter fordrade att vi själva förenades med den Katolska kyrkan, som har funnits allt ifrån apostolisk tid. Vi hade kommit till den punkt då vi måste ta konsekvenserna av detta. Den Katolska kyrkans bevarande av den kristna tron, det rika sakramentala livet och hennes moraliska fasthet och djupt kärleksfulla barmhärtighet mot de allra fattigaste, de sjuka och de ofödda inger oss stor respekt och en stor längtan efter att få förenas med henne. Detta blev till sist en samvetsfråga för oss.

Detta är orsaken till en stor förändring i våra liv och i vår trosutövning, och innebär att min hustru och jag nu lämnar Livets Ord för att denna vår bli upptagna i den katolska kyrkans gemenskap. Det är en stor glädje för oss och har lett oss till att uppskatta vår Herre Jesus Kristus och hans Kyrka ännu mycket mer.

Ulf Ekman blir katolikk

Katolsk, Økumenikk /

Helt uventet var det vel ikke, men i formiddag fortalte Ulf Ekman i en tale i Livets Ord i Uppsala, bl.a. dette:

Idag vill jag dela med er angående en annan viktig förändring och jag vill att ni skall lyssna mycket noggrant till det jag nu har att säga. Lyssna med era hjärtan, lyssna i tro och i kärlek.

Det jag nu kommer att säga gäller min och Birgittas personliga situation och vandring med Herren och är något som jag och Birgitta har tänkt, bett och funderat på under en ganska lång tid.

Som ni mycket väl vet har vi ju de senaste tio åren både upptäckt och arbetat mycket med enheten i Kristi kropp. Vi har sett hur central och viktig denna ”enhet i Ande och sanning” faktiskt är i Guds ord och hur Jesus själv betonar den starkt. Han som kom för att förena, som Joh. 11:52 säger: ”Ja, han skulle inte bara dö för folket utan också för att samla och förena Guds kringspridda barn.” Enhet är alltså starkt kopplat till Jesu försoningsverk på Golgata. Det är inte bara ett sidointresse för specialister.

Det har lett oss till att både att studera mera och att umgås med troende i olika kristna traditioner. ….

…. Det är mycket vi har upptäckt, som vi inte kände till, i kontakten med den katolska kyrkan och det vi har upptäckt, det har vi uppskattat och det vi har uppskattat, det har vi närmat oss och känt ett stort behov att bli mer delaktiga av. Det har varit en lång resa som har varit mycket spännande och som skulle kunna ha stannat just här d.v.s. i en allmän uppskattning av det fina som vi har upptäckt.

Det har varit mycket berikande att göra denna andliga upptäcktsfärd. Vi har, hos katoliker, sett en stor kärlek till Jesus. Vi har också uppskattat en genomtänkt teologi som vilar på århundraden av andlig erfarenhet, som är förankrad i Bibeln och i klassiska dogmer. Vi har också sett en rikedom av andliga erfarenheter, av tillbedjan och lovsång och en förmåga att bevara och föra vidare de andliga trossanningarna och skatterna från generation till generation.

Det finns mycket att säga om detta. Inte minst att vi hos oss själva har upptäckt hur negativt präglade vi faktiskt har varit angående Katolska kyrkan och hur befriande det har varit att kunna se något annat, något positivt, något sant, något stabilt som har varit så förankrat i Gud. Detta var något annat än vad vår okunnighet och våra fördomar hade föreställt oss. Det har med andra ord varit en omprövningens väg och en ny upptäckt och en uppskattning som det har varit mycket välsignat att få vara med om. I denna omprövning ingår också att inse att jag själv ibland uttalat mig och skrivit på ett sätt som varit både felaktigt och sårande om katoliker.

Allt det positiva som vi faktiskt sett kunde vara gott nog, och det hade mycket väl kunnat stanna där. Ändå fortsatte Herren att mana oss att gå vidare. Ju mer vi sett, upptäckt och uppskattat desto mer har vi upplevt Herrens maning att också närma oss men inte bara närma oss och lite på avstånd uppskatta den utan faktiskt också att förena oss med den Katolska kyrkan. Och det är om detta som jag vill tala med dig idag.

Birgitta och jag har den senaste tiden kommit fram till att Herren faktiskt leder oss till, och att han verkligen har manat oss, att förena oss med den Katolska Kyrkan för att upptas i den. Detta kan verka vara ett mycket radikalt steg men vi har faktiskt en stor frid och glädje i detta beslut.

Jeg leste først om dette i Vårt Land.

Ingunn Økland skriver interessant om samvittigheten

Generelt /

I Aftenposten i går skrev Ingunn Økland en interessant kommentar om hvordan «reservasjonslegene» har fokusert på noe folk flest ikke liker å tenke på; samvittighet. Og hun skriver:

… samvittigheten har en lang tradisjon for å være i opposisjon til autoriteter. At samvittighetsspørsmål i dag så ofte har et religiøst bakteppe, er ikke minst et symptom på at den rådende fornuften er sekulær, i hvert fall i nordiske land.

Å ville beskytte fosteret ut fra religiøs overbevisning, er et mindretallssynspunkt som nettopp av den grunn blir en samvittighetssak.

Før debatten blusset opp før jul, hadde vi nesten glemt, eller fortrengt, at de finnes, disse helsearbeiderne som mener det er galt med abot. Etter de radikale konfliktene på 1980-tallet, med desperate aksjoner av prester som Børre Knudsen og Ludvig Nessa, har den kompakte majoritet dominert i offentligheten.

Det kan ganske enkelt skyldes en kollektiv enighet om lovverket. Og når jusen er i orden, skal alt annet helst gå så glatt og smidig som mulig.

Samvittigheten er åpenbart kommet i miskreditt, sammen med moralen og skyldfølelsen. Ingenting av dette vil vi vurderes i lys av lenger – ikke som enkeltmennesker, ikke som samfunn. …

Økland illustrerer så dette med tekster av Torborg Nedreaas og John Irving, og avslutter slik:

… I senere tid har også den norske forfatteren og legen Marianne Mjaaland vært opptatt av spenningen mellom rettighet og moral, men på 2000-tallet gikk det ikke uten å bli beskyldt for å skape skyldfølelse. Som samfunn skal vi med god grunn føle skyld for de høye aborttallene, var hennes svar.

«Hans samvittighet var ren, han brukte den aldri», sa den polske satirikeren Stanislaw Jerzy Lec.

Kanskje er det den egentlige utfordringen fra samvittighetsapostlene? De minner oss om at det finnes noe som kan kalles samvittighet, selv om vi ikke helt vet hva det er.

Når stormløpet mot reservasjonslegene roer seg ned, vil det kanskje være tid for å erkjenne at denne ufarlige minoriteten speiler en uro som ligger og slumrer også i deler av den kompakte majoritet, det være seg helsearbeidere eller kvinner som selv har stått midt i valgsituasjonen.

Nettopp fordi det norske lovverket står fjellstøtt, burde i hvert fall offentligheten hos oss kunne romme et åpent ordskifte om samfunnsmoral og samvittighetsuro i abortsaken.

Pave Frans og pave emeritus Benedikt

Katolsk, Liturgi, Paven /

Pave Benedikt angrer ikke på at han trakk seg tilbake i fjor, og han har ingen tanker om å flytte tilbake til Tyskland. Dette leser vi (på italiensk) i et intervju med hans nærmeste medarbeider, erkebiskop Gänswein. Intervjuet avsluttes slik:

Il Papa emerito non si è mai pentito di essersi dimesso?
Mai. Anche per questo vive totalmente in pace con sé, e con il Signore.

E di farsi chiamare Papa emerito?
Neanche. Ritiene che questo titolo corrisponda alla realtà.

Ha mai pensato di ritirarsi in Germania?
Per quanto posso sapere, mai. Nei miei colloqui con lui non ho mai percepito questo desiderio, questa nostalgia, questa idea.

Og enda mer interessante deler av intervjuet kan leses på engelsk her:

Do the Pope and the Pope emeritus interact frequently?

There is an excellent relationship. The ways in which they interact are various. They telephone, they write, they meet, they eat together. Pope Francis has been a guest for lunch in the monastery several times. Once, after Christmas, the Pope emeritus was also in Santa Marta.

The are some who contrast them.

It is a favorite game, especially for some journalists. Which does not please me. I have the grace of living with one and working with the other. And I can thus allow myself to say that I know both very well. I do not see them as opposed, but as complementary. It is obvious that the style, the gestures, and even the form of government of Pope Francis are different from those of Pope Benedict. But an opposition cannot be established only based on this. Doing things in a different way does not mean doing them in an opposite way. One must always have in mind that which the Pope emeritus wrote to professor Hans Küng and repeated to Andrea Tornielli, when he expressed «identity of views and heartfelt friendship» regarding Pope Francis.

Also in the liturgy the sensibilities are different.

That is true, this is an objective fact, and it is not an offense to say so. But even in this case, I repeat, doing things in a different way does not mean doing them in an opposite way.

Om ekteskap, skilsmisse og gjengifte

Katolsk /

Problemet med katolikker som er gjengifte og lever i et ekteskap Kirken ikke kan godkjenne er ganske stort, ingen er uenige i det. Men nå som dette spørsmålet diskuteres og får en del oppmerksomhet i media, sier noen feilaktig at dette er noe Kirken kan løse med et enkelt pennestrøk. Men skal Kirken plutselig si at man kan oppløse et sakramentalt ekteskap, og deretter inngå et annet gyldig/sakramentalt ekteskap, må man jo først drøfte dette teologiske spørsmålet svært grundig – og vil det i det hele tatt være mulig å forandre noen Kirken har hevdet i over 1500 år.

Kirkerettseksperten Edward Peters skriver nokså tydelig om hva bispedømmenes Tribunaler kan gjøre i denne sammenhengen; noe mye mer begrenset:

…. Such casual talk about marriages “being annulled” is okay in chit-chat, but scholars discussing—to say nothing of lawyers attacking—the annulment process itself must, before anything else, describe that process accurately: Tribunals don’t do anything to a marriage, rather, they conclude something about a marriage. Grasp that, and one has the essence of the thing.

Long story made short, every society needs a process whereby agreements apparently entered into by its members can be assessed for their ‘validity’, that is, every society needs a way to determine, objectively and fairly, whether an agreement seemingly made between two people qualifies as a contract enforceable in that society. This is Contracts 101, of course, and has not a whit to do with theology or Gospel teaching; these are purely questions of nature and justice.

Now, to describe marriage as a “covenant” (c. 1055 § 1) builds upon, but does not erase, the fact the every marriage is essentially an agreement between two people, that is, every marriage is, before it is anything else, a contract. But, precisely as a contract, it is possible that two people might desire to enter, and might even think that they have entered, that contract known as marriage, when, as a purely legal (specifically, canonical) matter, they have not done so. And if they have not entered into that contract known as marriage, then they are not married in the eyes of that society. Period.

The only question treated by a tribunal is this: has the couple before it entered into that contract known as marriage? If they have done so, certain consequences (some, but not all, derived from our theology) flow; if they have not done so, certain consequences (some, but not all, derived from our theology). Whether the couple chose wisely in marrying and lived happily in it, or whether they betrayed each other repeatedly and were lucky to escape with their sanity, is irrelevant to the question that a tribunal has the expertise and responsibility to decide: whether this couple actually entered marriage. ….

Hvordan best feire messen?

Liturgi /

ceremonies De siste ukene har det vært en del diskusjon (på nettet) om den såkalte «reformen av (liturgi)reformen», og noen sier at denne reformen er død etter at pave Benedikt gikk av. Andre sier at en «reform» av messefeiringen ikke kan bli en reform av rubrikkene (i alle fall ikke i med det første), men heller en forandringen mht hvordan messen i praksis feires – og her har det skjedd mye de siste årene.

Biskop Peter J. Elliott skrev nettopp om dette på NLM-bloggen, og der minner han også om en bok han skrev for 20 år siden: «Ceremonies of the Modern Roman Rite». Jeg kjøpte boka for 15 år siden og leste den flere ganger ganske grundig, og lærte mye. (Den påvirket meg en hel del de første årene som prest, selv om jeg de sist 6-7 årene har blitt enda mer påvirket av at jeg nå også har lært å feire den tradisjonelle messen – det påvirker hvordan man feirer også den nye messen.) Slik skriver Biskop Elliott om hvordan messefeiringen bør reformeres:

I have become uneasy with the words “reform of the reform”. It is hard to find a better expression, “enrichment” perhaps. But now that the concept and project of the reform of the reform is under attack in NLM, let me speak frankly. Permit me to offer counsel to those who announce the total failure of the post-conciliar liturgical reform, claiming that a reform of it is impossible and insisting that the Extraordinary Form is the only answer.

Let us be realistic. If you want the Extraordinary Form to become the Ordinary Form, reflect on the millions of people who come to vernacular Masses in our parishes around the world, in many countries and cultures. Would they easily embrace a Latin Low Mass with a server answering? And let us not forget the priests. This is why some pastoral realism is required. But let me put out a challenge – a reform of the Extraordinary Form would first be required – and I note that this has been suggested in terms of the Vatican Council’s “full, active and conscious participation.”

We know what that reform would look like. We already have it at our fingertips. It would be a Latin dialogue Mass, said or sung ad orientem, with the readings in the vernacular. Then questions arise about some other changes set out in Sacrosanctum Concilium. In the context of the wider Church another issue inevitably emerges: could the Extraordinary Form be said or sung in the vernacular? … …

Some might argue that, in the Anglophone world, the Novus Ordo has been rescued by the better ICEL translations. Mass not only sounds different but the atmosphere in our churches has undergone subtle and positive changes. Of course I do not refer to parishes where the priest still babbles or barks, or to celebrants who play with the liturgy, a few even exhuming the 1998 ICEL texts.

What needs to be discerned is whether this re-sacralising trend will endure and develop, for it is a major achievement of the reform of the reform that can be traced back to Blessed John Paul II (the Vox Clara committee), then developed so well by Benedict XVI in his wider project. This is why I do not want to see the gains of the reform of the reform project, fragile as it often is, broken or derided by triumphalist rhetoric, or pushed aside by an impatience that dismisses the whole Paul VI reform as beyond salvation.

Twenty years ago, while working in the Roman Curia, I began writing Ceremonies of the Modern Roman Rite. At a Una Voce meeting in Rome, I told the late Mme de Saventhem of my project to present Novus Ordo ceremonial precisely, interpreted according to the continuity with our tradition. With disarming charm the gracious lady exclaimed, “My dear Monsignor, that is an impossible task!”

Well, impossible or not, Ceremonies of the Modern Roman Rite appeared, and was immediately denounced or ignored by the US liturgical establishment. An angry priest from Eyrie PA even claimed it was out of print. However, gradually the book emerged from concealment in seminarians’ cupboards, and now it may be found on top of their desks, and it is even cited in class by their professors. So those of us who have already worked for elements in a practical reform of the reform can see some progress, slow but steady, and welcomed by the young. …..

Mye skjer i Vatikanet i februar

Katolsk, Paven /

På www.chiesa kaller man de siste dagene av februar «Nine days of fireworks on the way», og forteller om fire hovedsaker som vi snart skal få oppleve:

14febr_pave_kardinaler

To begin, from Monday the 17th to Wednesday the 19th there will be a meeting of the council of cardinals appointed ten months ago by Jorge Mario Bergoglio to help him in the governance of the universal Church and in the reform of the curia.

This is the third collegial meeting of the eight cardinals coordinated by the Honduran Salesian Óscar Andrés Rodríguez Maradiaga. They will attend to the reform of the curia … …

… On Thursday the 20th and Friday the 21st of February there will be a meeting at the Vatican of all the cardinals, including the new ones who will formally receive the scarlet on Saturday the 22nd.

This is a consistory that, at the behest of Pope Francis, will discuss the pastoral care of the family. The only talk scheduled has been entrusted to German cardinal Walter Kasper, after which there will be ample space for free discussion. The debate promises to be rather heated, above all on access to the Eucharist for the divorced and remarried …

… On Saturday, February 22, the feast of the Chair of Saint Peter, Pope Francis will create the first new cardinals of his pontificate and the following day, Sunday the 23rd, will celebrate a solemn Mass with them at Saint Peter’s.

The pontiff’s decision to destine most of the scarlet for pastors of Churches in the southern hemisphere is in effect unprecedented and recalls, as the signal of a sea change …

… Finally, on Monday the 24th and Tuesday the 25th of February there will be a meeting of the council of the general secretariat of the synod of bishops, coordinated by the new cardinal Lorenzo Baldisseri.

That assembly will begin to evaluate the responses to the questionnaire concerning the upcoming extraordinary synod in October, also dedicated to the pastoral care of the family.

The episcopal conferences of Germany, Austria, and Switzerland have already seen to spreading all over the world, through detailed press releases, the responses that have come to them, tipped very much out of balance toward the progressive side.

But this diffusion has been judged as a «unilateral initiative» and «not correct» by Baldisseri, who reiterated in an interview how the publication of these materials, which were supposed to have been sent «confidentially» to the Vatican, were by no means authorized. …

Den hellige Kyrillos og den hellige Methodios

Katolsk, Liturgi /

I dag, 14. februar, feires to av Europas vernehelgener, slavernes apostler, Kyrillos (munk – død 869) og Methodios (biskop – død 885). På katolsk.no kan vi lese en grundig artikkel om dem.

kyrillos_methodios

Og til matutin i dag leste vi følgende, Fra en gammelslavisk levnetsbeskrivelse av Konstantin Kyrillos:

Øk din Kirke i tall og gjør alle til ett

Konstantin Kyrillos, utmattet av mye strev, ble syk. Da han hadde ligget syk i flere dager, fikk han se Gud i et syn og begynte å synge slik: «Da de sa til meg: ,Vi skal gå inn i Herrens hus’, frydet min ånd seg og mitt hjerte jublet.» Etter at han var blitt iført hellig messeskrud, lå han slik hele dagen. Han gledet seg og sa: «Fra nå av er jeg verken keiserens tjener eller tjener for noe menneske på jorden, men bare for den allmektige Gud. En gang fantes jeg ikke, deretter levde jeg, og fra nå av skal jeg være til i all evighet. Amen.» Dagen etter ble han ikledd den hellige munkekutte, og føyde lys til lys ved å ta navnet Kyrillos [av kyrios — herre]. Denne drakten hadde han på i femti dager.

Da timen var kommet da han skulle finne hvile og dra til de evige boliger, løftet han armene mot Gud, bad og sa mens han gråt: «Herre, min Gud, du som skapte alle engleskarer og alle åndehærer, du som bredte ut himlene og grunnfestet jorden og førte alt som er, fra intet til væren; du som alltid bønnhører dem som gjør din vilje, tilber deg og følger dine bud, hør min bønn og bevar den hjord av troende du satte meg, din unyttige og uverdige tjener, til å røkte. Fri dem fra ondskapen til de vantro hedninger som spotter deg, øk din Kirke i tall og gjør alle til ett. Gjør dem til et utvalgt folk, enig i den sanne tro på deg og den rette bekjennelse og inngi din læres ord i deres hjerter. For det er en gave fra deg at du godtok oss til å forkynne Kristi Evangelium, idet vi oppmuntret til gode gjerninger og gjorde det som er deg til behag. Dem du har gitt meg, gir jeg tilbake til deg, for de er dine. Styr dem med din sterke høyre hånd og dekk dem i skyggen av dine vinger, slik at de alle lovpriser og høylover ditt navn, Faderens og Sønnens og den Hellige Ands navn. Amen.»

Etter å ha kysset alle med et hellig kyss, sa han: «Lovet være Gud som ikke gav oss til rov for våre usynlige motstanderes tenner, men han rev i stykker deres nett og fridde oss fra den undergang de hadde tiltenkt oss». Og slik sovnet han inn i Herren, to og førti år gammel.

Den hellige Bernadette forteller

Katolsk, Liturgi /

På minnedagen for Vår Frue av Lourdes i dag leste vi i et utdrag av et brev fra den hellige Bernadette til pater Gondrand, datert den 28. mai 1861:

En dame snakket til meg

Jeg gikk ned til bredden av elven Gave for å hente ved sammen med to andre småpiker. Da hørte jeg et sus. Jeg snudde meg mot engen, og så at trærne ikke beveget seg. Jeg løftet hodet og så opp mot grotten. Der så jeg en dame kledd i hvitt. Hun hadde på seg en hvit kjole med et blått belte om livet, og på hver fot hadde hun en gul rose, samme farve som perlene på rosenkransen hennes.

Da jeg så dette, gned jeg meg i øynene, for jeg trodde ikke jeg så riktig. Jeg stakk hånden i lommen og fant frem rosenkransen min. Jeg ville korse meg, men jeg klarte ikke å føre hånden opp til pannen, den falt bare ned igjen. Synet gjorde korsets tegn. Da skalv hånden min, jeg forsøkte å korse meg, og denne gangen klarte jeg det. Jeg begynte å be rosenkransen. Synet tellet perlene på sin, men hun beveget ikke leppene. Da jeg var ferdig med å be rosenkransen, forsvant synet helt plutselig.

Jeg spurte de andre småpikene om de hadde sett noe, men de svarte nei. De bad meg si hva det var, at jeg måtte si dem det. Da fortalte jeg at jeg hadde sett en hvitkledd dame, men at jeg ikke visste hvem det var, og at de ikke måtte si noe. Deretter sa de at jeg aldri måtte gå tilbake dit, og jeg sa at det skulle jeg ikke. Men jeg gikk tilbake neste søndag, for jeg følte meg tvunget til det, inni meg.

Det var først den tredje gangen damen snakket til meg. Hun spurte meg om jeg ville komme dit hver dag i fjorten dager, og det sa jeg ja til. Hun sa at jeg måtte si til prestene at de skulle få bygget et kapell der. Deretter sa hun at jeg skulle drikke av kilden. Men da jeg ikke så noen kilde, gikk jeg ned til Gave for å drikke der. Hun sa det ikke var der. Hun pekte og viste meg kilden. Jeg gikk dit, men jeg så bare litt skittent vann, jeg kjente på det. Jeg kunne ikke drikke av det. Jeg begynte å grave, og da kunne jeg drikke av det. Jeg kastet det tre ganger, og den fjerde gangen kunne jeg drikke av det. Da forsvant synet, og jeg gikk min vei.

Jeg gikk tilbake hver dag i fjorten dager. Synet viste seg hver dag, bortsett fra en mandag og en fredag. Damen gjentok flere ganger at jeg skulle si til prestene at det skulle bygges et kapell der, at jeg skulle gå til kilden og vaske meg og at jeg skulle be for at synderne måtte omvende seg. Flere ganger spurte jeg henne hvem hun var. Hun bare smilte. Med armene langs siden, løftet hun blikket mot himmelen og deretter sa hun at hun var den Ubesmittede Unnfangelse. I løpet av disse fjorten dagene gav hun meg tre hemmeligheter som hun forbød meg å si til noen. Det har jeg holdt siden.

Skroll til toppen