Evangeliet på onsdagen i påskeoktaven er fra Lukas 24,13–35 (overskriften er antifon til dagens Benedictus):

Dagen efter sabbaten var to av Jesu disipler på vei til en landsby som het Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de talte sammen om alt det som var skjedd. Og mens de snakket og diskuterte, kom Jesus og slo følge med dem; men det var noe som bandt for øynene deres, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og taler sammen om?» De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, som het Kleopas, svarte: «Du er visst den eneste i hele Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager?» Han spurte: «Hva da?» Og de svarte ham igjen: «Det med Jesus fra Nasaret! Han var en profet, og virket og talte med makt og myndighet, for Gud og hele folket. Men yppersteprestene og rådet lot ham dømme til døden og korsfeste, mens vi hadde håpet at han var den som skulle befri Israel. Og dertil er det nå alt tredje dagen siden det hendte. Idag har riktignok noen av våre kvinner skaket oss opp: De gikk til graven i morges, men fant ham ikke; i stedet kom de tilbake og fortalte oss at de hadde sett et syn av engler, som sa at han levde. Da gikk noen av våre til graven og fant alt som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.» Da sa han til dem: «Hvor uforstandige dere er, og så trege til å tro hva profetene har sagt! Skulle ikke Messias nettopp gjennomgå alt dette, for på den måten å gå inn til sin herlighet?» Og så begynte han å forklare dem, helt fra Mosebøkene av og frem gjennom alle profetene, alt hva Skriften lærte om ham. De nærmet seg nå landsbyen de skulle til. Han lot som han ville gå videre, men de bad ham innstendig om å bli, og sa: «Bli hos oss, for det lir mot kveld, dagen heller allerede!» Så gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, velsignet det, brøt det og gav dem. Da fikk de sine øyne åpnet, og de kjente ham igjen, men så var han borte for øynene på dem. Da sa de til hverandre: «Brant det ikke i hjertene våre, da han gikk der og talte til oss på veien og forklarte Skriftene for oss?» Og i samme stund brøt de opp og vendte tilbake til Jerusalem, hvor de fant de elleve og vennene deres samlet, og disse kunne fortelle dem at Herren virkelig var oppstanden og hadde vist seg for Simon. Selv fortalte de da om det som hadde hendt på veien og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.

Evangeliet på tirsdagen i påskeoktaven er fra Johannes 20,11–18 (overskriften er antifon til dagens Benedictus):

På den tid ble Maria stående og gråte like ved graven. Og som hun står der og gråter, bøyer hun seg ned og ser inn i graven, og der får hun øye på to engler i hvite klær som sitter der hvor Jesu legeme hadde ligget, den ene oppe ved hodet, den andre ved fotenden. De spør henne da: «Kvinne, hvorfor gråter du?» Hun svarer: «Fordi de har tatt min herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme hun sier det, vender hun seg om, og får se Jesus stå der, men uten å skjønne at det er ham. Jesus sier til henne: «Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du efter?» Hun tenkte at det måtte være gartneren, og svarte: «Å, herre, er det du som har båret ham bort, så si meg hvor du har lagt ham; så skal jeg komme og hente ham.» Jesus sier til henne: «Maria.» Da kjente hun ham igjen og utbrøt: «Rabbuni!» (Det er hebraisk og betyr ‘mester’.) Jesus sier: «Hold ikke fatt i meg! For jeg er ennå ikke dratt opp til min Far. Gå nå til mine brødre og si til dem at jeg drar opp til ham som er både min og deres Far, både min og deres Gud.» Da begir Maria fra Magdala seg avsted og forteller disiplene at hun har sett Herren, og hva han har sagt til henne.

Evangeliet på mandagen i påskeoktaven er fra Matteus 28,8–15 (overskriften er antifon til dagens Benedictus):

På den tid skyndte kvinnene seg bort fra graven, forskrekket og på samme tid strålende glade løp de for å bringe budskapet videre til hans disipler. Men så kom Jesus selv dem i møte og hilste dem. Da falt de ned for ham, omfavnet hans føtter og hyllet ham. Og Jesus sier til dem: «Frykt ikke. Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea; der skal de få meg å se.» Mens de ennå var på vei, kom noen av vaktmannskapene inn til byen og fortalte yppersteprestene hva som var hendt. Disse kom da sammen med de eldste og holdt råd; så gav de en god sum penger til soldatene med den beskjed: «Dere skal si at hans disipler kom og stjal ham om natten, men dere sov. Og dersom guvernøren får høre noe om dette, skal vi ordne saken med ham, slik at dere kan være trygge.» De tok pengene og gjorde som de var blitt sagt. Og denne forklaringen ble alminnelig blant jødene like til denne dag.

Tekstene for palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag etc er veldig godt kjent, men mange kjenner kanskje ikke til hvilke evangelier som leses pasjonsuken før palmesøndag (som jeg refererte tidlige fra den tradisjonelle kalenderen) og de mindre viktige dagene i den stille uke (fra den nye kalenderen). Evangeliet fra onsdag i den stille uke (fra Matteus 26,14–25) handler om at Judas avtaler med prestene i Jerusalem hvordan han skal forråde Jesus og hva han skal få i betaling:

På den tid gikk en av de tolv, han som kaltes Judas Iskariot, til yppersteprestene og sa: «Hva gir dere meg, dersom jeg sørger for at han kommer i deres hender?» De gav ham tredve sølvstykker. Og fra da av søkte han en anledning til å forråde Jesus. På den første dag i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og sa: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltid for deg?» Han svarte: «Gå inn i byen, til en bestemt mann der, og si til ham: ‘Mesteren sier: Min time nærmer seg; og det er hos deg jeg vil feire påske sammen med mine disipler.’» Disiplene gjorde som Jesus hadde befalt, og stelte til påskemåltidet. Da det var blitt aften, satte han seg til bords med de tolv. Under måltidet sa han til dem: «Dette skal dere vite: En av dere skal forråde meg.» Fulle av sorg og uro begynte de da å spørre, den ene efter den annen: «Det er vel ikke meg, herre?» Og han svarte: «En som har dyppet sin hånd i fatet sammen med meg, han skal nå forråde meg. Vel skal Menneskesønnen vandre bort, slik som det står skrevet om ham, men ve det menneske som Menneskesønnen blir forrådt av. For den mann hadde det vært bedre om han aldri var blitt født!» Da tok også Judas, han som skulle forråde ham, til orde og spurte: «Det er da vel ikke meg, rabbi?» Og Jesus svarte: «Nå har du selv sagt det.»

Tirsdag i den stille uke leser vi i messens evangelium fra Johannes 13,21–33.36–38 om at Jesus snart skal forrådes:

Mens Jesus satt til bords sammen med disiplene kom han i sterkt sinnsopprør og erklærte: «Ja, sann mitt ord: En av dere skal forråde meg.» Da så disiplene på hverandre, uvisse om hvem han mente. En av dem, han som Jesus holdt så meget av, lå til bords nærmest opp til Jesus. Til ham gjør da Simon Peter tegn og sier: «Spør hvem det er han taler om!» Den annen lener seg opp mot Jesu bryst og spør: «Herre, hvem er det?» Jesus svarer: «Det er han som jeg rekker det stykket jeg nå dypper», – og så dypper han et stykke i fatet og gir det til Judas, sønn av Simon Iskariot. Og ikke før var det gjort, så fór Satan i ham. Da legger Jesus til: «Det du gjør, gjør det snart.» Men ingen av dem som satt til bords, forstod hvorfor han sa dette; noen tenkte at Jesus vendte seg til Judas, siden han hadde kassen, og at Jesus hadde ment: «Kjøp det vi trenger til høytiden,» eller at han hadde bedt ham gi noe til de fattige. Men den annen tok stykket og gikk straks ut. Det var natt. Da han var gått ut, sa Jesus: «Nå er Menneskesønnen nådd frem til sin triumf, og hans triumf er Gud til ære. Men æres Gud gjennom ham, da vil Gud også til gjengjeld kaste glans over ham, – ja, om kort tid vil han stå omstrålet av Guds egen herlighet! Barn, bare en liten stund til blir jeg blant dere. Dere skal lete efter meg, men som jeg sa til jødene, må jeg nå også si til dere, at dit jeg går, kan dere ikke komme.» Simon Peter spør ham da: «Herre, hvor går du hen?» Jesus svarte: «Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå; men du skal følge meg siden.» Peter sier: «Herre, hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? Jeg gir gjerne mitt liv for deg.» Jesus svarer: «Du vil gi ditt liv for meg? Akk, du skal sanne mitt ord: Før hanegal har du tre ganger nektet å kjennes ved meg.»

Evengelieteksten mandagen i den stille uke, Joh 12,1-11

Seks dager før påske kom så Jesus til Betania, der hvor Lasarus bodde – han som Jesus hadde oppvakt fra de døde. Der ble det holdt et gjestebud for ham, og Marta vartet opp, mens Lasarus var blant dem som satt til bords med ham. Men Maria kom med et pund ekte og meget kostbar nardusolje og salvet Jesu føtter, og etterpå tørret hun dem med sitt hår. Hele huset ble fylt av parfymeduften. Da sier en av hans disipler, Judas Iskariot, han som skulle forråde ham: «Hvorfor er ikke denne salven heller blitt solgt for tre hundre denarer, til beste for de fattige?» Men dette sa han ikke av omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv; han hadde nemlig kassen, og stakk til side av det som ble lagt i den. Men Jesus sa: «La henne bare gjøre det; hun gjemte den til min gravferd. Fattige har dere alltid blant dere; meg derimot har dere ikke alltid.»
Imidlertid hadde en mengde av jødene fått vite at han var der, og de kom nå utover, ikke bare på grunn av Jesus, men også for å se Lasarus som han hadde oppvakt fra de døde. Yppersteprestene besluttet da å drepe Lasarus også, ettersom mange av jødene forlot dem og trodde på Jesus på grunn av ham.