Fornuftig samtale om den tradisjonelle latinske messen

En ganske progressiv liturgiblogg jeg ofte leser – PrayTell – skrev nylig om den tradisjonelle latinske messen, mest om hvordan den stimulerer folks deltakelse i messen (og hva slags deltakelse som er viktigst).

Etter åpningsinnlegget (som kanskje er litt for fullt av detaljer, og ikke veldig presist), følger en svært interessant debatt, der bl.a. lederen av arbeidet med den nye engelske overettelsen av messen, msgr. Andrew Wadsworth, skriver flere kommentarer. Bl.a. svarer han på en kommentar som mener at den tradisjonelle messen er veldig sær og elitepreget slik:

“It’s mostly all a liturgical dead-end. Unreformed, and most practitioners seem proud to keep it that way.”

This is a gross generalisation and cannot be substantiated. While there are certainly those who seem to wish to present the EF as a form of gnosticsm into which others must be initiated as a sort of club, this is certainly not of the essential nature of the experience and is something of a caricature by those who celebrate the EF in this way.

In over fifty years of regular active particpation in this form of the liturgy, in which I have been a regular celebrant for the past twenty-two years, it has certainly not been my own experience. It is quite possible to be present at a Sung Mass in the EF at which many, if not most, of the injunctions of Sacrosanctum concilium are fulfilled. It may equally be the case, of course, that they are not – in this it suffers the same fate as many celebrations in the Ordinary Form.

Dessuten tar han som et eksempel på at den tradisjonelle messen legger godt til rette for menighetens deltakele en kjent video (se nederst) fra en søndagsmesse St Nicolas du Chardonnet (SSPX) i Paris, der han peker spesielt på følgende deler av messen:

0.04.00 Asperges
0.11.00 Kyrie
0.13.37 Gloria
0.36.14 Credo
0.46.48 Preface & Sanctus
0.57.07 Pater noster
0.58.29 Fraction
1.01.45 Ecce Agnus Dei/Domine non sum dignus
1.07.08 Ite missa est
1.08.12 Salve Regina
1.10.17 Vernacular Recessional Hymn

Luthersk menighetsblad intervjuer konvertitt til Den katolske Kirke

Ragnhild Helena Aadland Høen skriver her om et intervju med henne i et felles menighetsblad i Bergensområdet. Flere ting i utdraget jeg tar med under kjenner jeg meg igjen i; om grunnen til at man konverterer, om folks reaksjon, om fylden i katolsk tro, om helgener:

– Hva lå bak at du konverterte?
– De to viktigste tingene var å få del i troens fylde og kirkens enhet. Det er det Den katolske kirke som forvalter.

– Du føler deg mer hjemme der?
– Ikke bare mer hjemme, men at jeg er kommet hjem. Jeg tror at Den katolske kirken har rett når den sier at den er den historiske kirken som Jesus grunnla.

– Kommer du fra en kristen familie?
– Ja, en aktiv statskirkefamilie.

– Hvordan reagerte de?
– Mine venner og folk i egen generasjon har reagert entydig positivt. Men mine foreldre er av en annen generasjon. De vet at noe er sant. Hvis katolsk tro er sann, angår det dem også. Så derfor er mitt valg mer utfordrende for dem. Men de er veldig glad for at jeg fortsatt er kristen, og de kom i kirken da jeg konverterte.

– Er det en annen måte å tro på?
– Nei, troen er akkurat den samme, bare i en enda rikere og mer fyldig utgave.

Det er likevel en del ting som er annerledes. Når katolikker bekjenner seg til De helliges samfunn, så består dette også av de som har gått foran og som allerede er i himmelen. Katolikker tror at disse kan gå i forbønn for oss. Den første av disse er Maria, Jesu mor. ….

Bjørn Are Davidsen dårlig behandlet av Vårt Land

«Fideisme» er når troen løsrives fra fornuften, og man tror fordi man tror, uten at vanlig sunn fornuft får lov til å hjelpe troen. I unge år møtte jeg mye av denne fiedismen (på MF, bl.a. annet), men klarte aldri å akseptere den. Francis Schaeffer og hans senter, L’Abri, ble redningen for meg på dette området, der fant jeg nemlig et sted der man gjerne også snakket om at det var fornuftig å tro – og på L’Abri traff jeg også Bjørn Are Davidsen to-tre ganger rundt 1985.

Bjørn Are driver svært aktivt med å fortelle hvorfor det er gode grunner til å tro på Gud, og har nylig skrevet en bok som handler om dette, «Svar på tiltale», som nylig ble omtalt i Vårt Land. Men VL var uheldige med denne bokomtalen, både med valg av anmelder (som egentlig ikke har noen forståelse for bokas hovedpoenger) og med overskrifta på anmeldelsen: «Dårlig trosforsvar» – mens anmelderen selv hadde valgt å skrive: «Jakten på den koherente Gud».

I dag leste jeg to leserinnlegg i VL som klager på bokanmeldelsen selv, og på Bjørn Ares blogg beskrives det som skjedde med bokanmeldelsen ganske grundig.

Tradisjonell søndagsmesse: «Populus Sion, ecce Dominus veniet ad salvandas gentes»

Kommende søndag feires det tradisjonell latinske søndagsmesse i St Hallvard kirke kl 14.30 – det er 2. søndag i advent.

Slik lyder messens inngangsvers:

Populus Sion, ecce Dominus veniet ad salvandas gentes: et auditam faciet Dominus gloriam vocis suæ in lætitiæ cordis vestri. Qui regis Isræl intende: qui deducis, velut ovem, Ioseph. – Sions folk, se Herren skal komme og frelse folkene, og Gud skal la sin herlige røst lyde til glede for deres hjerter. Du som styrer Israel, vend ditt øre til, du som fører Josef som en hjord.

Evangeliet begynner slik:

Mat. 11,2-10
In illo tempore: Cum audisset Jóannes in vinculis ópera Christi, mittens duos de discípulis suis, ait illi: Tu es, qui ventúrus es, an álium exspectámus? …. – På den tid hørte Johannes i fengslet om de gjerninger Kristus gjorde, og han sendte to av sine disipler og lot dem spørre: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Og Jesus svarte og sa til dem: «Gå bort og fortell Johannes det dere har hørt og sett: blinde ser, halte går, spedalske renses, døve hører, døde står opp, og Evangeliet forkynnes for fattige, og salig er den som ikke forarges over meg.»

Les mer om messen her. Denne dagen er det forøvrig akkurat fem år siden jeg feiret min aller første tradisjonelle latinske messe.

115.000 registrerte katolikker i Norge


Aftenposten hadde i går morges en artikkel om antallet katolikker i Norge, som sikkert flere har fått med seg allerede:

Den katolske kirken er i voldsom vekst, og teller pr. 15. oktober i år 115.234 medlemmer. Det er nær en dobling fra 2008, da 59.350 personer var registrerte medlemmer.

Første søndag i advent er det stappfullt i St. Olavs kirke i Oslo. Det er ikke sitteplasser til alle, og de fleste verdensdeler er representert. Før høymessen klokken 11 har det allerede vært to gudstjenester tidligere på dagen – én på norsk og én på polsk. Senere på dagen er det messer på vietnamisisk og engelsk, i tillegg til flere på polsk og norsk. Intet mindre enn åtte gudstjenester arrangeres hver søndag. ….

Til sammenligning hadde alle landets muslimske menigheter drøyt 106 000 medlemmer i 2011, ifølge SSB.

At strømmen av nye katolske innvandrere ingen ende vil ta, vet vi som jobber i Den katolske Kirke i Norge godt. Vi vet også at det bor tusenvis av katolikker her som vi ikke har klart å registrere – jeg registrete senest en slik person i dag; bodd ca 10 år i Norge, er katolikk, ville gjerne registreres, men visste ikke at han burde la seg registrere (siden han allerede var medlem av Kirken i sitt hjemland). Det står en del interessant ting i artikkelen, bl.a. intervjues en person Aftenposten kaller «Kirkens statistikk-guru» – alle «insidere» vet hvem det er.

Rorate cæli – Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

Det diskuteres her når den kjente adventshymnen kan brukes:

… uses of the text “Rorate caeli … germinet Salvatorem” in the Mass and the Office. But keep in mind that it is not formally a part of the liturgy at all. Within the Mass, the chant can be used as a cantus ad libitum to cover the Offertory or Communion (hopefully after the propers!). At Benediction it can be sung during Exposition (at the beginning). If you are celebrating Low Mass in the Usus Antiquior with hymns, you could use it in any of the usual places (entrance, offertory, communion, exit). This is a great chant which ought to be sung by all Catholics everywhere.

Jeg skrev om dette også for fire år siden (i slutten av advent); der er det en annen fremføring av hymnen og hele teksten på latin og norsk (som jeg også tar med her):

Rorate cæli desuper, et nubes pluant iustum.
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

Ne irascaris Domine, ne ultra memineris iniquitatis: ecce civitas Sancti facta est deserta: Sion deserta facta est: Jerusalem desolata est: domus sanctificationis tuæ et gloriæ tuæ, ubi laudaverunt te patres nostri.
La ei din vrede råde, kom ikke lenger ihu vår brøde. Se den hellige stad er forlatt, Sion er blitt ødelagt: Jerusalem lagt øde, bolig for din helligdom og for din herlighet, der hvor din lov og din pris lød fra våre fedre.

Rorate cæli desuper …

Peccavimus, et facti sumus tamquam immundus nos, et cecidimus quasi folium universi: et iniquitates nostræ quasi ventus abstulerunt nos: abscondisti faciem tuam a nobis, et allisisti nos in manu iniquitatis nostræ.
Vår synd er stor, og vi er blitt lik det urene menneske, og vårt fall er dypt, som det visne blad faller fra treet. Liksom vinden har våre synder båret oss langt avsted, og ditt åsyn har du skjult for oss. Du har overgitt oss til straffen for vår urettferdighet.

Rorate cæli desuper …

Vide Domine afflictionem populi tui, et mitte quem missurus es: emitte Agnum dominatorem terræ, de Petra deserti ad montem filiæ Sion: ut auferat ipse iugum captivitatis nostræ.
Se ned, o Herre, til ditt folks kval og vånde, og send oss Ham som du sende skal! Ja, send oss det Guds Lam, som er jordens herre, fra ørkenens klippe til fjellet hvor Sions datter bor: For at Han selv kan befri oss for åket av vårt fangenskap.

Rorate cæli desuper …

Consolamini, consolamini, popule meus: cito veniet salus tua: quare mærore consumeris, quia innovavit te dolor? Salvabo te, noli timere, ego enim sum Dominus Deus tuus, Sanctus Israel, Redemptor tuus.
Trøst deg, mitt folk, trøst deg og gled deg, du mitt eget folk: Snart kommer din Frelser og frir deg ut! Hvorfor sukker du i sorg og klage, hvorfor lar du smerten overvelde deg? Jeg skal frelse deg, frykt derfor ikke. Til evig tid er jeg din Herre og din Gud, Israels Hellige og din Forløser.

Rorate cæli desuper …

(Norsk oversettelse ved Rolf Østbye, 1970)

Pave Benedikt: Motu proprio «Intima Ecclesiae natura»

Jeg leste i dag om en ny motu proprio fra pave Benedikt – datert 11. november, men offentliggjort i går. Tittelen «Intima Ecclesiae natura» er oversatt med «The Church’s deepest nature», og den handler om Kirkens barmhjertighetstjeneste. Den ligger på Vatikanets nettsider, og starter slik i engelsk oversettelse.

BENEDICTUS PP. XVI
Apostolic Letter issued “Motu Proprio”
On the Service of Charity

Introduction
The Church’s deepest nature is expressed in her three-fold responsibility: of proclaiming the word of God (kerygma-martyria), celebrating the sacraments (leitourgia) and exercising the ministry of charity (diakonia). These duties presuppose each other and are inseparable” (Deus Caritas Est, 25).

The service of charity is also a constitutive element of the Church’s mission and an indispensable expression of her very being (cf. ibid.); all the faithful have the right and duty to devote themselves personally to living the new commandment that Christ left us (cf. Jn 15:12), and to offering our contemporaries not only material assistance, but also refreshment and care for their souls (cf. Deus Caritas Est, 28). The Church is also called as a whole to the exercise of the diakonia of charity, whether in the small communities of particular Churches or on the level of the universal Church. This requires organization “if it is to be an ordered service to the community” (cf. ibid., 20), an organization which entails a variety of institutional expressions. …

Jeg så dette først på Rorate cæli.

Ett år med ny engelsk oversettelse

Jeg leste i dag tidlig om en brukerundersøkelse av den nye engelske oversettelsen av messen (som ble tatt i bruk til advent i fjor). Her diskuteres på Pray Tell en undersøkelse i det engelske the Tablet. Midt nede på siden i the Tablet finner man en lenke til «the survey». I bildet under ser man mitt resultat – 100% tilfredshet.

Jeg har en stund lovet å skrive en sammenligning av denne nye engelske oversettelsen og vår norske oversettelsen (den engelske er tydelig bedre på noen områder) – kanskje jeg får gjort det om ikke lenge.

30. november: Apostelen Andreas

I dag feiret vi apostelen Andreas, og i messen hørte vi bl.a. disse tekstene:

Inngangsvers
Ved Galileasjøen så Herren to brødre, Peter og Andreas, og sa til dem: Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere.

Kollektbønn
Herre, du kalte den salige apostel Andreas til forkynner og hyrde for din Kirke. Vi ber deg ydmykt: La ham være vår trofaste talsmann hos deg. Ved vår Herre ….

Kommunionsvers
Andreas sa til sin bror Simon: Vi har funnet Messias. Det er Kristus. Og han førte ham til Jesus.

Bildet øverst i innlegget er fra den kjente kirken Sant’ Andrea della Valle i Roma – som man lese mer om HER og HER.

Jeg skrev om dette også for et år siden, og siterte da hva vi leser til Matutin i de tradisjonelle tidebønnene i dag.

Pave Benedikt: «Bare én måte å tolke konsilet på»

Erkebiskop Müller, den nye lederen av Troskongregasjonen, er ganske tydelig når han uttaler seg, slik også i går, da han sa at pave Benedikt hadde definert bare én måte å forstå konsilet på; som en fortsettelse av Kirken ubrutte historie. Selvsagt kan man fortsatt diskutere hvordan konsilet best skal forstås, men ytterpunktene på begge sider – som sier at konsilet er et brudd med det Kirken tidligere stod for – kan ikke godtas. Jeg har lest følgende på Catholic News Service (etter tips fra Pray Tell, der utsagnet også diskuteres på en ganske fornuftig måte):

What Pope Benedict XVI has termed «the hermeneutic of reform, of renewal in continuity» is the «only possible interpretation according to the principles of Catholic theology,» Archbishop Gerhard Muller said in remarks published Nov. 29.

«Outside this sole orthodox interpretation unfortunately exists a heretical interpretation, that is, a hermeneutic of rupture, (found) both on the progressive front and on the traditionalist» side, the archbishop said.

What the two camps have in common, he said, is their rejection of the council: «the progressives in their wanting to leave it behind, as if it were a season to abandon in order to get to another church, and the traditionalists in their not wanting to get there,» seeing the council as a Catholic «winter.»

A «council presided over by the successor of Peter as head of the visible church» is the «highest expression» of the Magisterium, he said, to be regarded as part of «an indissoluble whole,» along with Scripture and 2,000 years of tradition.

The doctrinal chief’s remarks were published in the Vatican newspaper, L’Osservatore Romano, to present the seventh volume of «The Complete Works of Joseph Ratzinger.» The volume collects both published and unpublished notes, speeches, interviews and texts written or given by the future pope in the period shortly before, during and just after Vatican II.

Archbishop Muller specified that by «continuity» Pope Benedict meant a «permanent correspondence with the origin, not an adaption of whatever has been, which also can lead the wrong way.» …

«Arven etter p. Arnfinn» – minneforelesning 10/12


Jeg ble i dag informert om at det 10. desember (seks måneder etter hans død) skal arrangeres en minneforelesning/-samtale om p Arnfinn Haram. Slik leser vi på Skaperskrafts nettsider:

Spennende og kontroversiell, munk og skribent. p. Arnfinn Haram (1948-2012) kan ikke beskrives langs én akse alene. Mandag 10.12, på dagen seks måneder etter hans bortgang, hedrer vi hans minne ved å reflektere over hans ulike sider og ikke minst hans bidrag i den norske samfunnsdebatt. Vi spør også: hva er arven etter Haram? Hvordan videreføres den? Hvorfor ble han lyttet til?

Innleder: Eskil Skjeldal, Stipendiat (MF)
I panelet: Knut Olav Åmås, Hans Fredrik Dahl, Kristin Bliksrud Aavitsland

Dessverre har jeg selv kurs i katolske tro i St Hallvard kirke den kvelden, og kan altså ikke komme. Men i videoen under ser jeg p Arnfinn, og husker alle de gangene jeg var sammen med ham:

Vatikankonsilet om religionsfrihet og andre religioner

Som jeg skrev i går kveld, leste jeg nylig i the Vatican Insider om pave Benedikts synspunkter på noen av Vatikankonsilets tekster. Paven tar her opp to tekster – om religionsfrihet og andre religioner – som i flere tiår (og fortsatt) har skapt problemer for tradisjonalistiske grupper, som SSPX. Andrea Tornielli skriver (jeg har selv uthevet noen ord):

(about) …. two minor documents, whose importance has only gradually come to light in the context of the reception of the Council. First, there is the Declaration on Religious Liberty, ….. the Pope explains. “With developments in philosophical thought and in ways of understanding the modern State, the doctrine of tolerance, as worked out in detail by Pius XII, no longer seemed sufficient.”

“At stake was the freedom to choose and practise religion and the freedom to change it, as fundamental human rights and freedoms,” Ratzinger writes, before going on to explain that “given its inner foundation, such a concept could not be foreign to the Christian faith, which had come into being claiming that the State could neither decide on the truth nor prescribe any kind of worship.”

“The Christian faith demanded freedom of religious belief and freedom of religious practice in worship, without thereby violating the law of the State in its internal ordering; Christians prayed for the emperor, but did not worship him. To this extent, it can be said that Christianity, at its birth, brought the principle of religious freedom into the world.”

Yet, Benedict XVI points out, “the interpretation of this right to freedom in the context of modern thought was not easy, since it could seem as if the modern version of religious freedom presupposed the inaccessibility of the truth to man and so, perforce, shifted religion into the sphere of the subjective.” ….

“The second document that was to prove important for the Church’s encounter with the modern age came into being almost by chance and it developed in various phases. I am referring to the Declaration “Nostra Aetate” on the Relation of the Church to Non-Christian Religions. At the outset the intention was to draft a declaration on relations between the Church and Judaism, …. then there should also be some words on Islam. …. The text apparently also talks about other religions and the subject of religion in general, referring also to the dialogue between religions.

But Benedict XVI recognises that “in the process of active reception, a weakness of this otherwise extraordinary text has gradually emerged: it speaks of religion solely in a positive way and it disregards the sick and distorted forms of religion which, from the historical and theological viewpoints, are of far-reaching importance; for this reason the Christian faith, from the outset, adopted a critical stance towards religion, both internally and externally.” …

Som vanlig sier pave benedikt også noe om at Vatikankonsilet på ingen måte var et brudd med Kirkens historie og tradisjon:
Finally the Pope returns to the hermeneutics of the Second Vatican Council, recalling that “the Council Fathers neither could nor wished to create a new or different Church but rather to understand these more deeply and hence truly to “renew them”. This is why a hermeneutic of rupture is absurd and is contrary to the spirit and the will of the Council Fathers.”

Gaudium et spes – styrke og svakhet

Jeg leste for 4-5 dager siden en artikkel av Andrea Tornielli i the Vatican Insider om pave Benedikts synspunkter på enkelte elementer i Vatikankonsilets dokumenter. Dokumentet som omatlte vår tids moderne verden klarte ikke riktig å definere vår moderne verden, hevdes det:

The conciliar constitution “Gadium et spes” did not specify what was essential and constitutive of the modern era. Benedict XVI states this in the preface of a conciliar text which will soon be published by German publishing house Herder. A preview of the text is given in a special illustrated issue of L’Osservatore Romano, the Holy See’s official newspaper, on the occasion of the fiftieth anniversary of the Second Vatican Council. The description of the Council given is based on news stories from the time, new or barely known details and rare images and photographs.

In terms of the so-called “Schema XIII” from which “the pastoral Constitution of the modern world was born,” the Pope says: “This point touches on the real expectations of the Council. The Church, which during the Baroque era was still, in a broad sense, shaping the world, had from the nineteenth century onwards visibly entered into a negative relationship with the modern era, which had only then properly begun. Did it have to remain so? Could the Church not take a positive step into the new era?”

“Behind the vague expression “today’s world” – Benedict XVI continues – lies the question of the relationship with the modern era. To clarify this, it would have been necessary to define more clearly the essential features that constitute the modern era. “Schema XIII” did not succeed in doing this. Although the Pastoral Constitution (“Gaudium et spes”, Ed.) expressed many important elements for an understanding of the “world” and made significant contributions to the question of Christian ethics, it failed to offer substantial clarification on this point.”

Ratzinger then pointed out that “unexpectedly, the encounter with the great themes of the modern epoch did not happen in the great Pastoral Constitution, but instead in two minor documents, whose importance has only gradually come to light in the context of the reception of the Council. First, there is the Declaration on Religious Liberty, which was urgently requested, and also drafted, by the American Bishops in particular,” the Pope explains. “With developments in philosophical thought and in ways of understanding the modern State, the doctrine of tolerance, as worked out in detail by Pius XII, no longer seemed sufficient.” ….

Jeg siterer litt mer herfra (om religionsfriheten) om ikke lenge.

Forholdet lutheranere – katolikker

Jeg leste for et par dager siden i Vårt Land (en av deres utklippssider) noe Egil Sjaastad, avtroppende redaktør i tidsskriftet Fast Grunn, Misjonssambandet, nylig hadde skrevet. Det er ganske korrekt, og presist formulert, må jeg si:

Fordommer i det norske kristenfolk mot katolikker må gjerne avkles. Men ved de fleste sentrale temaområder er avstanden fortsatt like stor. Klimaet er et annet, det er sant nok. Men det er læreoppløsningen blant lutheranere mer enn læreforandringene i den katolske kirke som ligger bak når en absolutt ønsker å demonstrere utad en enhet med katolikker, for eksempel ved nattverdfellesskap, som Kvarme nå så sterkt ønsker å fremme. Fastheten i den katolske lærebevisstheten (hos for eksempel nåværende pave) burde heller føre til selvransakelse hos oss på luthersk hold: Hva er det vi egentlig lærer, hvordan er vår lære begrunnet, og hvor alvorlig tar vi vår egen forankring i Skriften og bekjennelsen?

Tragisk feilvurdering i Irland

Nylig døde en kvinne i Irland fordi «legene ikke ville hjelpe henne så lenge fosterets hjerte slo», slik er det i alle fall framstilt i media, og det har vært demonstrasjonstog mot Kirkens abortsynn pga dette. Vi vet vel fortsatt ikke hvorfor og hvordan legene feilvurderte situasjonen, men de irske katolske biskopene har kommet med følgende erklæring:

· The Catholic Church has never taught that the life of a child in the womb should be preferred to that of a mother. By virtue of their common humanity a mother and her unborn baby are both sacred with an equal right to life.

· Where a seriously ill pregnant woman needs medical treatment which may put the life of her baby at risk, such treatments are ethically permissible provided every effort has been made to save the life of both the mother and her baby.

· Whereas abortion is the direct and intentional destruction of an unborn baby and is gravely immoral in all circumstances, this is different from medical treatments which do not directly and intentionally seek to end the life of the unborn baby. Current law and medical guidelines in Ireland allow nurses and doctors in Irish hospitals to apply this vital distinction in practice while upholding the equal right to life of both a mother and her unborn baby.

· Some would claim that the unborn baby is less human or less deserving of life. Advances in genetics and technology make it clear that at fertilisation a new, unique and genetically complete human being comes into existence. From that moment onwards each of us did not grow and develop into a human being, but grew and developed as a human being.

Les om dette også på katolsk.no

23. november: Den hellige Klemens

… Det fortelles at Klemens i slutten av det 1. århundret omvendte Theodora, som var gift med Sisinnius, en hoffmann fra Neroa. Etter at han utførte mirakler ble også Sisinnius selv og 423 andre fremtredende personer omvendt. Derfor ble paven forvist fra Roma og etter ordre fra keiseren – muligens Trajan – satt til tvangsarbeid i de beryktede marmorsteinbruddene i Kherson (Chersonesos/Chersones) på Krim. Der hersket det akutt vannmangel, og tvangsarbeiderne var til tider i ferd med å tørste i hjel. Da Klemens en gang så hvordan et lam skrapte på et bestemt sted med hoven, gravde han der med hendene og plutselig strømmet en vannkilde opp fra grunnen. Dette gjorde at han slukket tørsten til 2.000 kristne bekjennere. Folket i landet ble omvendt og døpt, og det ble bygd 75 kirker. Den rasende keiseren lot da de nydøpte henrette, og Klemens ble bundet til et skipsanker og kastet på sjøen, slik at de kristne ikke skulle finne igjen hans legeme. Dette er forklaringen på at St. Klemens’ navn på forskjellig vis er knyttet til havet. Hans attributt er et anker. Det fortelles at englene bygde et marmormausoleum for St. Klemens på havets bunn, og at det var synlig en gang i året ved ekstremt lavt tidevann.

Dette kan vi lese på katolsk.no om den hellige Klemens, Kirkens 4. pave. I de tradisjonelle tidebønnene leser man til matutin, en nokså lik tekst – jeg skrev om det i fjor.

San Clemente kirken i Roma ligger ikke langt fra Colloseum, og er spesielt interessant siden man kan se tre lag i dens historie ganske tydelig – se bildet under.

Mosaikken i apsis er også fantastisk – se under.

Hva er det Kirken «ligger 200 år etter»?

Den kjente katolske forfatteren George Weigel skriver nå hos First Things (som jeg fortsatt leser ganske ofte, selv etter Fr. Neuhaus’ død) om noe som ble kjent etter kardinal Martinis død i september:

.. In the interview (immediately dubbed his “spiritual testament” by his admirers), Cardinal Martini described the Church in Europe and America as “tired,” and asked “Where among us are the heroes from whom we can draw inspiration?” The burning “coals” of the Church, Martini continued, were hidden under piles of ashes; indeed, there is “so much ash on top of the coals that I am often assailed by a sense of powerlessness. How can the coals be freed from the ashes so as to reinvigorate the flame of love?”

The cardinal went on to propose, quite rightly, that true reform in the Church is always reform inspired by Word and Sacrament. But then, at the end of the interview, came the money-quote: “The Church is two hundred years behind. Why in the world does it not rouse itself? Are we afraid? Fear instead of courage?”

To which one wants to reply, with all respect, “Two hundred years behind what?” A Western culture that has lost its grasp on the deep truths of the human condition? A culture that celebrates the imperial autonomous Self? A culture that detaches sex from love and responsibility? A culture that breeds a politics of immediate gratification and inter-generational irresponsibility, of the sort that has paralyzed public policy in Italy and elsewhere? “Why in the world,” to repeat the late cardinal’s question, would the Church want to catch up with that? … …

For all his brilliance, Cardinal Martini, like many on the Catholic left, never seemed to grasp that the secular culture with which Vatican II hoped to open a dialogue was not the secular culture that emerged in Europe in the aftermath of the upheavals of 1968. The new secularism was not open to the possibility of transcendent truth, as the secularism of, say, Albert Camus had been. The new secularism was embittered, aggressive, and narrow-minded. It was not so much interested in dialogue as in cultural hegemony. And it is now firmly committed to driving the Catholic Church out of public life throughout the Western world.

There is no need to lament being “behind” that. The Catholic challenge is to get ahead of that soul-withering ideology, and convert those in thrall to it by example and persuasive argument.

Tradisjonell latinsk messe søndag 25. november

Messen feires i St Hallvard kirke kl 14.30, og vi feirer 24. søndag og siste etter pinse, den såkalte «domssøndagen». Vi hører den alvorlige evangelieteksten fra Matteus 24,15-35: «Dixit Jesu discípulis suis: Cum vidéritis abominatiónem desolatiónis, quæ dicta est a Daniéle prophéta, stantem in loco sancto, qui legit intélligat: tunc qui in Judææ sunt, fúgiant ad montes … »

Les mer om messen her, og slik lyder hele evangelieteksten fra Bibelselskapets siste utgave:

(Jesus sa til sine disipler:) Når dere ser at det motbydelige som ødelegger, det som profeten Daniel har talt om, står på hellig sted – la den som leser opp, tyde det! 16 – da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene. 17 Den som er på taket, må ikke gå ned for å ta med seg noe i huset, 18 og den som er ute på markene, må ikke vende hjem for å hente kappen sin. 19 Ve dem som venter barn og dem som gir bryst i de dager! 20 Men be om at dere slipper å flykte om vinteren eller på sabbaten. 21 For da skal det komme en trengselstid så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse og til nå, og som det heller aldri skal bli. 22 Om disse dagene ikke ble forkortet, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for de utvalgtes skyld skal disse dagene forkortes.

23 Om noen da sier til dere: ‘Se, her er Messias’ eller: ‘Der er han’, så tro det ikke! 24 For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill. 25 Nå har jeg sagt dere det på forhånd! 26 Om de altså sier til dere: ‘Se, han er ute i ødemarken’, så gå ikke dit ut, eller: ‘Se, han er i et rom der inne’, så tro det ikke. 27 For slik som lynet går ut fra øst og lyser like til vest, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. 28 Hvor åtselet er, vil gribbene samles.

29 Så snart denne trengselstiden er over, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. 30 Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, da skal alle folkeslag på jorden bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet. 31 Når basunen lyder, skal han sende ut sine engler, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra den ene enden av himmelen til den andre.

32 Lær en lignelse av fikentreet: Når det får sevje i greinene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær. 33 Slik skal også dere vite, når dere ser alt dette, at han er nær og står for døren. 34 Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. 35 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.

Sjokkerende om ungdomsledere i menigheter

Det foregår nå en rettssak i Bergen, der en mann på 20 år er aklaget for sex med mindreårige, og de unge jentene har mannen møtt i menighetens konfirmantarbeid. Jeg ble sjokkert da jeg leste følgende i Vårt Land i går:

… (sluttet frivillig) … etter å ha hatt et forhold til en mindreårig jente i menigheten høsten 2009. De var sammen da han var 18 og hun 15. Det endte med at mannen i 2010 måtte slutte i menigheten for en periode, på grunn av dette kjæresteforholdet. Jentas foreldre ble ikke varslet.

Avgangen skjedde frivillig og i samråd med ledelsen i menigheten. Etter tre måneder ble jeg oppringt og bedt om å komme tilbake, sa han i retten.

Høsten 2010, noen måneder etter at han var tatt inn igjen i menigheten, innledet han et forhold til en ny jente. Hun var konfirmant i menigheten og var da 14 år.

Mannen fortalte i retten at det var helt vanlig at ungdomslederne i menigheten hadde forhold til konfirmantene.

I dag skriver Vårt Land mer om dette. Oversskriften er tydelig nok: «Ledere får ikke være kjæreste med konfirmanter», men jeg syns ikke virkeligheten som beskrives i artikkelen er særlig betryggende.

Godkjennelsen av kvinnelige biskoper i Church of England er utsatt

Det manglet seks stemmer blant lekfolket på at det skulle bli vedtatt med 2/3 flertall at Church of England skulle åpne for kvinnelige biskoper. BBC har stemmetallene:

The votes were 44 for and three against with two abstentions in the House of Bishops, 148 for and 45 against in the House of Clergy, and 132 for and 74 against in the House of Laity. The vote in the House of Laity, at 64%, was just short of the required majority – six more «yes» votes were needed. The decision came at the end of a day of debate by supporters and opponents – and a 12-year legislative process.

Vårt Land skriver også om dette – HER.

Man må nok likevel bare regne dette som en kort utsettelse. For hvis man gjør det litt lettere for motstanderne (gir dem lettere tilgang på alternativt tilsyn f.eks. – og her er man jo svært mye mildere i England enn i Den norske kirke allerede), vil nok et nytt og annerledes vedtak gjøres om et år eller to – tror jeg.

Skroll til toppen