LITURGISK VOKALMUSIKK I DEN KATOLSKE KIRKE I NORGE 1843-2011

Liturgi /

Jeg er nå blitt spurt av Sara Strazynski (nå Brødsjø) om å legge hennes masteroppgave fra Norges Musikkhøgskole fra mai/juni 2011 ut på nett – og det gjør jeg mer enn gjerne. OPPGAVEN KAN I SIN HELHET LESES HER – en pdf-fil på (bare) 3,4 MB.

I forordet skriver Sara bl.a.:

Den foreliggende masteroppgaven handler om liturgisk vokalmusikk i Den katolske kirke i Norge i årene 1843-2011. En viktig motivasjon for valget av dette temaet er at jeg siden 2003 har vært ansatt i St. Hallvard katolske menighet som organist og kantor, og har altså en yrkesmessig begrunnet interesse og nytte av dette masterarbeidet. Det finnes ingen tidligere publikasjoner om katolsk kirkemusikk i Norge som omhandler perioden mellom 1843 og 2010, altså Den katolske kirkes reetablering etter reformasjonen. Til gjengjeld har denne perioden vist seg å være mer oversiktlig og bedre dokumentert enn først antatt. Her har tilgangen til de interne, historiske kildene spilt en avgjørende rolle, i likhet med de mange og uvurderlige muntlige beretninger fra noen eldre katolikker jeg har vært så heldig å få kontakt med. …

Innholdsfortegnelsen ser slik ut:

Innledning

KAPITTEL 1 – Den katolske kirkes læreembete
1.1 Konsiler mellom 1500 og 2000
1.2 Offisielle dokumenter om kirkemusikk mellom 1500 og 1900

KAPITTEL 2 – Den katolske kirkes messeliturgi
2.1 Den katolske messeteologi
2.2 Den gamle messen
1) Lavmesse
2) Høymesse
2.3 Den nye messen
2.4 Liturgiske avvik

KAPITTEL 3 – Den liturgiske musikken i messens rubrikker
3.1 Messen av 1962 – rubrikker for høymessen
3.2 Messen av 1962 – musikk under lavmessen
3.3 Messen av 1970

KAPITTEL 4 – Katolske salmebøker i Norge mellom 1843 og 2011
4.1 Katholsk Salmebog, 1893
4.2 Katolsk Salmebok for det Apostoliske Vikariat i Norge, 1915
4.3 Katolsk salmebok for det Apostoliske Vikariat i Norge, 1922
4.4 Cantemus Domino. Katolsk Salmebok, 1934
4.5 Cantemus Domino. Katolsk salmebok, 1951
4.6 Katolsk Salmebok, Oslo 1964
4.7 Lov Herren, Trondheim 1974
4.8 Lov Herren. Katolsk Salmebok, Oslo 2000
4.9 Jubilate, Oslo 1993 – salmebok for ungdom
4.10 Adoremus, Oslo 2008 – salmebok for barn og ungdom

KAPITTEL 5 – Vurdering av den liturgiske vokalmusikkens utvikling i Norge
5.1 Historisk perspektiv på vokalmusikkens utvikling
5.2 Den liturgiske bevegelse og Det 2. Vatikankonsils reformer

Konklusjon

Litteraturoversikt

Vedlegg

Som sagt; LES GJERNE HELE OPPGAVEN.

Tradisjonell latinsk messe i Oslo søndag 9. oktober kl 19.00

TLM /

Messen blir som vanlig i St Joseph kirke i Akersveien.

Se tekster og bønner for denne 17. søndag etter pinse HER – programmet for messen HER. Som ordinarium synger vi (som vanlig) Messe XI og Credo I.

Under inngangsprosesjonen (før messen starter) synger vi denne gang følgende salme:

Vi elsker vår kirke, den gamle, den trofaste, hellige mor, som vil i sin helligdom samle hver sjel som på Frelseren tror. Vi elsker dens eldgamle minner som lever mens slektene svinner. Vi elsker de bånd som oss binder, til sjelenes vokter på jord.

Vi elsker vår Kirke som døptes i treng-selens bloddåp og ild, hvis frihet i lenkene kjøptes, hvis fred ble i fengslene til – den Kirke, hvis liv er et under som vokser i trengselens stunder. Vi elsker de blodige vunder som brentes i kvidenes ild.

Vi elsker vår Kirke, hvis krone er torner fra Golgatas jord. Det evige Rom er dens trone, dens scepter er sannhetens ord. I trengselens stormnetter sorte mot helvedes rasende porte dens brudgom som aldri er borte beskytter sin Kirke på jord.

En korrekt tolkning av Vatikankonsilet

Katolsk, Teologi /

Kardinal Mauro Piacenza, prefekt for Kongregasjonen for Kleresiet, sa nylig til seminarister i Los Angeles:

… Sarete voi, probabilmente, la prima generazione che interpreterà correttamente il Concilio Vaticano II, non secondo lo «spirito» del Concilio, che tanto disorientamento ha portato nella Chiesa, ma secondo quanto realmente l’Evento Conciliare ha detto, nei suoi testi alla Chiesa ed al mondo.

Non esiste un Concilio Vaticano II diverso da quello che ha prodotto i testi oggi in nostro possesso! É in quei testi che noi troviamo la volontà di Dio per la sua Chiesa e con essi é necessario misurarsi, accompagnati da duemila anni di Tradizione e di vita cristiana.

Il rinnovamento é sempre necessario alla Chiesa, perché sempre necessaria é la conversione dei suoi membri, poveri peccatori! Ma non esiste, né potrebbe esistere, una Chiesa pre-Conciliare ed una post-Conciliare! Se così fosse, la seconda -la nostra- sarebbe storicamente e teologicamente illegittima! …

Om man ikke forstår denne (enkle) italienske teksten, ser en foreløpig engelsk utgave slik ut (her ser man også litt mer av fortsettelsen):

… Yours will probably be the first generation that will correctly interpret the Second Vatican Council, not according to the «spirit» of the Council, which has brought so much disorientation to the Church, but according to what the Conciliar Event really said, in its texts to the Church and to the world.

There is no Vatican II different from the one that produced the texts we have in our possession today! It is in those texts that we find that will of God for his Church and it is to them that we must refer, accompanied by two thousand years of Tradition and Christian life.

Renewal is always necessary for the Church, because the conversion of her members, poor sinners, is always necessary! But there cannot be, nor could there be, a pre-Conciliar Church and a post-Conciliar Church! Were it thus, the second one – ours – would be historically and theologically illegitimate!

There is only one Church of Christ, of which you are part, that goes from Our Lord to the Apostles, from the Blessed Virgin Mary to the Fathers and the Doctors of the Church, from the Middle Ages to the Renaissance, from Romanesque to Gothic to Baroque, and thus until our days, uninterruptedly, without any solution of continuity, ever!

And all that because the Church is the Body of Christ, it is the unity of His Person that is given unto us, her members!

You, most dear Seminarians, will be priests in the same Church of Saint Augustine, of Saint Ambrose, of Saint Thomas Aquinas, of Saint Charles Borromeo, of Saint John Mary Vianney, of Saint John Bosco, of Saint Pius X, up to Saint Padre Pio, Saint Josemaría Escrivá and Blessed John Paul II. You will be priests of the same Church that has been made up of so many holy Priests who, throughout the centuries, have rendered the face of Christ, Lord of the world, luminous, beautiful, radiant, and, therefore, easily recognizable. …

At Vatikankonsilet, rett forstått, ikke skaper noen revolusjon i Kirken, er egentlig ganske klart (og jeg har nevnt det utallig ganger på denne bloggen), men likevel har det blitt hevdet at mange modernister/liberale og også av noen konservative/tradisjonalister. Heldigvis har vi mindre av denne voldsomme spenningen mellom det tradisjonelle og det moderne i Kirken i Norge enn i mange andre land.

Hele kardinalens tale kan leses på italiensk HER, på spansk HER, og HER er utdraget på engelsk.

Rehabilitering av Martin Luther?

Katolsk, Paven, Økumenikk /

I går stod det et leserinnlegg i Vårt Land fra pensjonert Luthersk biskop, Sigurd Osberg, om at det nå var på tide å oppheve bannlysingen av Luther. Hans innlegg har bakgrunn i noen vennlige ord pave Benedikt sa om Luther da han nylig var i Tyskland, og en kort artikkel i Vårt Land sist uke.

[Oppdatering: Jeg må innrømme at jeg ikke sist uke reagerte på at «luthersk teologi er nærmere katolsk teologi enn teologien i andre kirkesamfunn». Jeg syntes det var fint at dette ble slått fast, når det så ofte er anglikanerne som (noe feilaktig) blir omtalt slik. Jeg reagerte ikke på det fordi jeg akkurat da bare tenkte på vest-Europa. Men samtidig er det jo helt opplagt for oss katolikker at ortodoks teologi står oss mye nærmere, svært mye nærmere. Så slik absolutt forstått var uttalelsen selvsagt helt feilaktig.]

Jeg må innrømme at jeg ble paff da jeg så Osbergs innlegg nå i dag, for det er dessverre helt og absolutt misforstått. For når paven kan si vennlige ord om enkelte elementer i Luthers teologi og hans troskamp, betyr det jo ikke at han godtar Luthers arbeid i sin helhet, eller hans brudd med den katolske Kirke. Og dessverre er det jo også alik at avstanden mellom luthersk teologi og kirkeliv blir større for hvert år, sett fra katolsk perspektiv.

Osberg skriver i Vårt Land bl.a.:

Det var en glede å lese at (man) … på bakgrunn av Pave Benedikt XVIs besøk i Tyskland nylig, kunne konstatere at «Martin Luther var «et stort vitne for troen» og langt på vei rehabilitert i Den katolske kirke.» På denne bakgrunn spør jeg om det ikke da er på tide å ta et steg til i rehabiliteringen, nemlig å oppheve bannlysningen av Luther.

Det har vært hevdet fra den romersk-katolske kirkes side i forbindelse med de senere års økumeniske dialoger, at opphevelse av bannlysning bare har mening overfor personer som fremdeles lever. Men opphevelsen av en så historisk markant bannlysning som den mot Luther, vil bety mye for det økumeniske klima mellom våre to kirker. …

Les hele innlegget på verdidebatt.no.

Noen dager på prestemøte

Generelt, Katolsk /

Jeg er nå tilbake etter noen dager på prestemøtet for Oslo katolske bispedømme. Det er tradisjon at vi er sammen noen dager hvert år i starten av oktober, og det er alltid hyggelig å treffe brødrene – noen av dem trefefr jeg bare denne ene gangen i året.

Bildet under viser oss etter at vi har feiret messen på minnedagen for den hellige Frans av Assisi.

Monsignore Guido Pozzo svarer på spørsmål om SSPX og liturgien

Liturgi, TLM /

Monsignore Guido Pozzo i den pavelige kommisjonen ‘Ecclesia Dei’ svarer følgende på spørsmålet om hvorfor den tradisjonelle katolske liturgien blir møtt av så mye motstand:

What are the reasons for the hostility in many Church circles toward a liturgy that the Church and so many saints have celebrated for so long and was instrumental in a spectacular development of the Church?

This is a complex question because I think there are many factors involved in understanding why this prejudice against the extraordinary form of the liturgy of the Old Rite is still widespread. One needs to keep in mind that for many years now a really appropriate and comprehensive liturgical formation in the Catholic Church has not been offered. Some have tried to introduce the principle of a rupture, a distancing, a radical break between the liturgical reform proposed, established and promulgated by Pope Paul VI and the traditional liturgy. In reality things are different, because it is clear that there is substantial continuity in the liturgy and in the history of the liturgy; what you find is growth, progress, renewal, but not a break or discontinuity, and hence these prejudices decisively affect the mindset of various people, including clergy and the faithful. We must overcome this prejudice, we must provide a complete and authentic liturgical formation and see how, in actual fact, the liturgical books of the liturgical reform desired by Pope Paul VI are one thing; something else, however, are the other forms of implementation that have occurred in practice in many parts of the Catholic world which are, in reality, abuses of the liturgical reform of Paul VI and also contain doctrinal errors that must be corrected and rejected. This is what the Holy Father Benedict XVI, in a recent speech at the Pontificium Athenaeum Anselmianum in late spring of this year, sought to reaffirm. The books of the liturgical reform are one thing, something else, however, are the concrete forms of implementation which, unfortunately, have spread to many places and are not consistent with the principles laid down and made explicit in the Second Vatican Council’s Constitution on divine liturgy, Sacrosanctum Concilium.

Man kan lese hele intervjuet på engelsk her.

Pave Benedikt forklarer hvorfor han reiser til Assisi 27. oktober

Katolsk, Paven /

Professor Peter Beyerhaus var/er ganske godt kjent blant konservative lutheranere i Norge, og kardinal Ratzinger var hans kollega i Tübingen for mange år siden (på slutten av 60-tallet), har stor respekt for ham, og de har holdt kontakt i alle disse årene. Slik svarer pave Benedikt på et spørsmål fra Beyerhaus om hvordan han kan være med på det risikable religiøse arrangementet serere i oktober (fra Rorate Cæli):

«I understand quite well – Benedict XVI wrote on March 4, 2011 – your concern regarding the participation at the Assisi meeting. However, this commemoration would have to have been celebrated in some way and, all things considered, it seemed to me that the best thing would be for me to personally go there being thus able to determine the direction of it all. I will nevertheless do everything in order that a syncretistic or relativistic interpretation of the event will be impossible and so that what will remain is that I will always believe and confess that which I had called to the attention of the Church with [the Declaration] ‘Dominus Iesus’.»

Pave Benedikt: «Samarbeid, men ikke fullt fellesskap»

Paven, Økumenikk /

John Allen skriver også i sitt innsiktsfulle innlegg om pave Benedikts besøk i Tyskland om møtet med protestantene:

Benedict’s return to the Land of Luther was always destined to be scrutinized for its impact on ecumenical relations, especially with the Protestant churches of the Reformation. On that score, to put it politely, Benedict drew mixed reviews.

The pope clearly signaled his ecumenical commitment, presiding over a service with a Lutheran bishop in the Erfurt monastery were Martin Luther was ordained an Augustinian monk. The pontiff expressed admiration for Luther’s passionate quest to understand God’s mercy, and Archbishop Robert Zollitsch, president of the German bishops conference, even said that Benedict asked him to find a way for the Catholic church to participate in celebrations of the 500th anniversary of the Protestant Reformation in 2017 — by any standard, a remarkably irenic touch from a Roman Pontiff.

Yet Benedict didn’t offer any breakthroughs, or even signals of flexibility, on the contentious points in Catholic/Lutheran relations, such as inter-communion or mixed marriages. For those who believe such reforms are a prerequisite to progress, the performance therefore left much to be desired.

Pundit Klaus Krämer, for instance, wrote that Benedict still styles “the Catholic church as the ‘cruise ship,’ while the Protestant church is, at best, a ‘container ship’ that should follow the Vatican’s course.” The Frankfurter Rundschau was even more acerbic, calling the trip an “ecumenical disaster” and Benedict’s approach to Protestants “spectacularly half-hearted, patronizing, and callous.”

…. What seemed clear from the Germany trip is that Benedict XVI regards collaboration in responding to these external challenges as the near-term future of the ecumenical movement — and not, therefore, structural unity that might lead to inter-communion. The ecumenical agenda on his watch, in other words, is more ad extra than ad intra.

I sin tale til protestantiske kirkeledere Erfurt, beskrev pave Benedikt to områder der katolikker og tradisjonelle protestantiske kirkesamfunn kan samarbeide; i møte med det stadig mer sekulære samfunnet og med de nye, karismatiske kristne grupperingene (som han ikke beskriver særlig positivt):

The “new geography of Christianity,” by which the pope seemed to mean the dramatic growth of Pentecostal and Evangelical Christianity around the world, especially in the southern hemisphere. He called it “a form of Christianity with little institutional depth, little rationality and even less dogmatic content, and with little stability” — implying that whatever their differences, Catholics and Lutherans still have more in common with one another than, say, the Brazilian Pentecostal “Church of Christ’s Spit.”

Secularism in the West, where “God is increasingly being driven out of our society” and the history of revelation recounted in Scripture is “locked into an ever more remote past.” Secularism puts all Christians in the same boat, the pope said, just as they once faced a common threat from the Nazis — and just as the witness of the martyrs gave rise to the ecumenical movement of the 20th century, he said, today a common faith lived within the secular world is “the most powerful ecumenical force that brings us together.”

Pave Benedikts beste taler – der han kritiserer positivismen

Apologetikk, Katolsk, Paven /

John Allen skriver om pave Benedikts besøk i Tyskland, at noen var svært fornøyde, andre mindre:

Last Sunday Pope Benedict XVI wrapped up a four-day trip to Germany, which, depending upon whose word you take, either generated “widespread acclaim” (Italian commentator Sandro Magister) or a national yawn (the Munich daily Sueddeutsche Zeitung’s headline was, “He came, he spoke, he disappointed.”)

Slik beskriver John Allen pave Benedikts aller sterkeste side (som taler); at han er «a sensation as cultural critic»:

Pop quiz: What do the Collège des Bernardins in Paris, Westminster Hall in London, and now the Reichstag building in Berlin have in common? The answer, in papal terms, is that they have been the settings for arguably the most triumphant moments of Benedict’s papacy — occasions when the cerebral pontiff dazzled secular audiences with an oratorical tour de force on faith, reason, and the foundations of democratic society.

Whatever one makes of Benedict as a religious leader, he’s a sensation as a cultural critic. True to form, his Sept. 22 speech to the Bundestag, the national parliament, quickly became the latest candidate for “best speech of his papacy.”

Addressing German lawmakers, but really speaking to Western culture generally, Benedict took on logical positivism — the view that only empirical science counts as real knowledge, and that all moral claims are subjective. It’s a widespread conviction, the pope said, but inadequate as the basis of a just society. Without belief in some form of natural law, he argued, there’s no foundation for universal human rights. That means “humanity is threatened”, because the only thing left as the basis for law and politics is the raw will to power.

Germany’s Nazi past, Benedict XVI said, offers a harrowing reminder of what happens when “power becomes divorced from right.”

…. Secular media outlets, even those which were otherwise critical, raved about the speech. Der Spiegel called it “courageous” and “brilliant,” while Bild quoted a prominent lawmaker hailing it as a “masterpiece.” Even Die Welt grudgingly allowed that it was “not completely without cunning.” (In a further indication that Benedict got through, the left-wing London Guardian published a lengthy commentary on the speech, encouraging secular environmentalists to see past their stereotypes of the pope as “a prissy and repressed German professor”.)

In these venues, Benedict also wins points for style. He comes off as gracious and thoughtful, a contrast to the blowhards and ideologues who dominate public life. As George Weigel recently put it, he seems “the world’s premier adult.” …

Mikkelsmesse i dag

Liturgi, TLM /

Dagens feiring er i den gamle kalender forbeholdt bare erkeengelen Mikael, mens feiringen i den nye kalenderen er utvidet til alle de tre erkeenglene Mikael, Gabriel og Rafel. På katolsk.no forklares dette ganske greit (se slutten av artikkelen):

29. september har alltid vært erkeengelen Mikaels minnedag. At den feires på denne dato skyldes at man årlig mintes innvielsen av kirken S. Michele på Via Salaria ved Roma under den hellige pave Leo den Store på 400-tallet. Dokumentasjon finnes i Hieronymus’ martyrologium og kalenderen i Verona. I den etiopiske ritus er det en minnedag den tolvte dagen hver måned. I den bysantinske kirken feires Mikael den 8. november. I den latinske kirken ble festen for disse tre erkeenglene godkjent av Laterankonsilet i 745. De to andre erkeenglene er lenge blitt æret i østens liturgi. Før dette århundret hadde de andre erkeenglene bare festdager i lokale vestlige liturgikalendere. På 1400-tallet ble Gabriel feiret for eksempel 18. mars og 3. desember, mens Rafaels fest ble lokalt feiret 8. juli og 6. eller 13. oktober. Englekulten gikk gjennom en betydelig utvikling på 1500-tallet, og pave Pius IV konsekrerte Michelangelos kirke i Diokletians termer til Maria og de Sju erkeenglene.

Pave Benedikt XV kunngjorde i 1921 at den katolske kristenhet skal feire erkeengelen Gabriel den 24. mars, men i øst feires han den 26. mars, dagen etter Herrens bebudelse. Det er også ifølge norsk tradisjon. Festen for erkeengelen Rafael ble feiret på forskjellige dager siden middelalderen, før pave Benedikt XV i 1921 la festen til 24. oktober og gjorde den (og festen for Den hellige Familie) obligatorisk for hele Kirken. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble festene for erkeenglene slått sammen. Minnedagen er også avmerket på den norske primstaven.


Erkeengelen Mikael er blitt mindre viktig etter liturgireformen, fordi han nå ikke lenger har sin egen dag, og enda mer av to andre grunner.

1) Før 1969 ble han alltid nevnt i messens syndsbeskjennelse:

Jeg bekjenner for Gud den allmektige, den hl. Maria, alltid jomfru, den hl. erkeengel Mikael, den hl. Johannes døperen, de hl. apostler Peter og Paulus, alle hellige og for dere brødre, at jeg har syndet meget i tanker, ord og gjerninger: ved min skyld, ved min skyld, ved min store skyld. Derfor ber jeg den hl. Maria, alltid jomfru, den hl. erkeengel Mikael, den hl. Johannes døperen, de hl. apostler Peter og Paulus, alle hellige og dere brødre, be for meg til Herren vår Gud.

2) I stille messer før 1969 ba man alltid noen bønner etter messen (knelende foran alteret), bl.a. denne til erkeengelen Mikael:

Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden, verg oss mot djevelens ondskap og list. Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age. Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer, ber vi om at du, med den kraft som Gud har gitt deg, vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden. Amen.

Pave Benedikts triumf i Tyskland

Katolsk, Paven /

Peter Seewald har skrevet flere bøker om kardinal Ratzinger/pave Benedikt og uttaler seg interessant om pavens siste besøk i Tyskland. Han sier bl.a.:

The Kath.net interviewer asked Seewald who the Pope was referring to when he said during the vigil with young people, “(D)amage to the Church comes not from her opponents but from uncommitted Christians.” Seewald replied, “Probably you and me. The Pope is an encourager and a builder of bridges, but he also warns us. Every Christian needs new impulses to keep from becoming stagnant in his development, in his journey, his witness and his Christian conduct.”

Later in the interview Seewald said the Pope came to Germany to draw attention to problems, because “he does not want a fictitious peace but rather one that is genuine. He is anything but someone who covers things up with nice words or tries to put make-up on the seriousness of the situation with massive events, contrary to what (Hans) Kung and his friends assert.”

Først og fremst er intervjuet med Seewald et tydelig uttrykk for at pavens besøk i Tyskland var svært vellykket:

In an interview with the Kath.net news agency sent to CNA for publication, German Catholic reporter Peter Seewald said the recent papal trip to Germany was a victory for the humility and message of the Pope.

In the interview, Seewald, author of “Light of the World,” described the Pope’s visit as “a small miracle” because “shortly before there was a very aggressive, anti-clerical assault by the media.”

“All of this brings to mind George Orwell’s ‘1984,’ in which an imaginary enemy, a nightmare, is created in order to scare people.” “And yet,” Seewald noted, “despite all of this incredible effort by the media, an innumerable amount of people stood up and refused to be deceived.”

“They said the Germans would turn their backs on him and all kinds of other stupidities. There appears to be nothing more offensive in our times than being Catholic. As the magazine ‘Stern’ said, ‘The brief euphoria at the outset was followed by an irreparable distancing between the majority of Germans and their fellow countryman.’ It’s as if they were saying that everything would be wonderful and orderly in the world if the Vatican just ceased to exist.”

However, Seewald continued, “We were all witnesses to something much greater. Where were all the masses of critics and protesters? They never showed up. And yet 350,000 people made great sacrifices in order to personally listen to the Pope and to attend Mass with him. Millions watched on television. The Pope’s books are selling faster than ever … And undoubtedly never before has so much intelligence, wisdom and truth, so much of what is fundamental, been heard in Germany.”

According to Seewald, whose own conversion to Catholicism came after meeting then-Cardinal Ratzinger, “(t)hese words can no longer be ignored. They are the measure and the touchstone for the subsequent debates and the renewal of the Catholic Church in Germany.” The only “shadows” of the Pope’s trip to Germany were the massive attacks against him by the media, he said. …

Les hele intervjuet på Catholic News Agency.

Ikke-nyhet om paven og Luther

Paven, Økumenikk /

Vårt Land hadde i sin papirutgave i går en overraskende artikkel med overskrift «Paven hyller Luther», som i alle fall er en hel del bedre enn «Strides om paven tilga Luther», som NRK presterte å skrive et par dager tidligere – og som VL ser ut til å bygge på. Men VL skriver også uryddig ting som «Luther er på god vei inn i den katolske varmen …» etc.

NRK skriver bl.a. i sin artikkel:

… Etter besøket i Augustinerklosteret fredag har det startet en debatt om paven er i ferd med å rehabilitere Martin Luther og heve bannlysingen av ham.

Paven kom med uventet rosende ord om Luther under besøket og sa blant annet at «spørsmålet om gud» var «den dypt følte drivkraften» gjennom hele Luthers liv. Videre ble Luther hyllet av paven som «et stort vitne for troen» og at han var en «sann troende».

Ordene fra pave Benedikt XVI regnes som særlig viktige ettersom han, med sin tyske bakgrunn, er den første paven som har lest Luthers skrifter og kjenner godt til protestanter. …

Diskusjonen om katolikkers syn på Luther kommer etter et lite foredrag pave Benedikt holdt for lutheranere i Erfurt – samme dag som han deltok i en økumenisk bønnegudstjeneste samme sted, som jeg skrev om her. Hele pavens tale til «the Council of the Evangelical Church in Germany» kan leses her i engelsk oversettelse.

Catholic World Report skriver her om problemet enkelte har med å forstå hvorfor og for hva paven kan rose Luther og også dagens protestantiske kristne:

… But now here comes Pope Benedict XVI, a fellow German, visiting his homeland and speaking to German Evangelical Christians, i.e. Lutherans, as we call them here. The Holy Father seems comfortable talking about Luther with Lutherans, even talking with obvious regard and sympathy for Luther. Shocking?

Not to those who have followed the nuances of Catholic teaching on non-Catholic Christians as it has developed, especially as expressed in the teaching of the Second Vatican Council and in papal teaching since then. Not to those who are dissatisfied with a spiritual cold war among western Christians or who don’t need to refight the battles of the 16th century in order confidently and placidly to affirm their Catholic faith. And not to those familiar with Benedict XVI, theologian and pastor.

What stands out about Pope Benedict’s comments is how nonchalantly he talks positively about Luther, without betraying the slightest hint of a compromise regarding the fundamental issues dividing Catholics and Protestants. Someone might think, “Well, Pope Benedict knows this is not the 16th century. He knows that we should not treat Protestants today as if they were the original Protestants who broke with the Catholic Church.”

True enough. But Luther was the original Protestant. Pope Benedict shows how a Catholic can have a certain sympathetic reading of Luther, notwithstanding the same Catholic’s rejection of Luther’s repudiation of the Catholic Church. In this way, a Catholic can see what is most important when it comes to assessing Luther—not denying the problems with him but also not overlooking what Luther got right or demonizing him. …

Hl. Kosmas og Damian

Liturgi /

I går eller i dag feres de hellige Kosmas og Damian, og på katolsk.no kan vi lese hvorfor den gamle og den nye kalenderen har to ulike dager: «Deres minnedag er i vest 26. september, de ble tidligere minnet den 27, men den dagen opptas nå av den hellige Vincent de Paul. 27. september var vigselsdagen for kirken Ss Cosma e Damiano i Roma. I øst feires de 1. juli, 17. oktober eller 1. november. De ble gjort til skytshelgener for alle leger og apotekere. De nevnes i messens romerske kanon (Eukaristisk bønn I) og i forberedelsene til den bysantinske messen.»

Mange katolikker husker sikker den lange listen av helgener i starten av kanon – Kosmas og Damian er de to siste helgene som nevnes:

… Sammen med hele din Kirke hedrer vi fremfor alt minnet om den ærerike, alltid rene jomfru Maria, vår Guds og Herres Jesus Kristus mor den salige Josef, hennes ekteviede, dine salige apostler og martyrer, Peter og Paulus, Andreas, Jakob, Johannes, Tomas, Jakob, Filip, Bartolomeus, Matteus, Simon og Taddeus, Linus, Kletus, Klemens, Sixtus, Kornelius, Kyprian, Laurentius, Krysogonus, Johannes og Paulus, Kosmas og Damian og alle dine hellige. …

I dagens matutinbønn (i den gamle kalenderen) leser vi følgende om de to helgenene (Kilikia ligger i Lilleasia):

Cosmas and Damian, who were eminent physicians in the time of the Emperors Diocletian and Maximian, were brothers, and Arabs by race, but born in the city of Aegea in Cilicia. Not more by their knowledge of medicine than by the power of Christ they healed diseases which had been hopeless for others. When the Prefect Lysias learnt to what faith they belonged, he commanded them to be brought before him, and questioned them as to their way of life, and the confession of their religion ; and then, forasmuch as they freely owned themselves Christians and the Christian faith needful to salvation, he commanded them to worship the gods, under threats of torments and a most cruel death. But when he found that it was but in vain to lay such things before them, he said : Bind their hands and feet together, and put them to the sharpest of the question. And he was obeyed, but nevertheless Cosmas and Damian abode still of the same mind. Therefore they were cast into the depth of the sea, bound as they were, but they came forth again, whole and unbound. The Prefect, therefore, who would have it that it came to pass so by force of art magic, cast them into prison. On the morrow he haled them forth again, and bade cast them upon a great fire, but the flame turned away from them. He was pleased then to have them tormented in divers and cruel sorts, and lastly, smitten with the axe. Thus did they bear witness for Christ Jesus even until they grasped the palm of their testimony.

Jesus vekker opp enkens sønn fra de døde

Liturgi /

I dag hører vi i evangeliet fra Luk. 7, 11-16 om det som skjedde i landsbyen Nain – om vi går i den tradisjonelle messen, men i den nye messen brukes ikke dette evangeliet noen søndager. (Oppdatering: Teksten er oppført for 10. søndag år C, men i praksis brukes den bare 2 ganger på ca 40 år – se kommentarene.)

På den tid hendte det at Jesus gikk til en by som heter Nain, og hans disipler gikk med ham og en stor mengde. Og da han kom nær til byporten, se, da ble en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke; og en stor mengde fra byene var med henne. Da Herren så henne, ble han rørt av medlidenhet med henne, og han sa til henne: «Gråt ikke.» Og han gikk bort til båren og rørte ved den, og de som bar, sto stille. Og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp.» og den døde reiste seg opp og begynte å tale. Og han ga ham til moren. Men de ble alle tatt av frykt, og de priste Gud og sa: «En stor profet er stått fram mellom oss; Gud har gjestet sitt folk.»

Selv tenkte jeg først på den store gleden vi opplever ved å høre denne fortellingen; om hvordan Jesus hjelper denne stakkars enken, som mistet det mest dyrebare (og eneste) hun hadde. Evangeliet viser også tydelig Jesu makt også over døden. Men i en av sine prekener viser den hellige Augustin til andre elementer i teksten, og snakker om åndelig liv og død:

Homily by St Augustin, Bishop of Hippo.
44th Discourse on the Words of the Lord.

That her son was called again to life was the joy of that widowed mother; that souls of men are every day called to life is the joy of our Mother the Church. He was dead in body they have been dead in mind. His death was outward, and was outwardly bewailed; their inward. Death has been neither mourned for nor seen. But He has sought for them, Who has seen that they are dead, and He only has seen that they are dead, Who has been able to make them alive. If He had not come to raise the dead, the Apostle had not said: «Awake, you who sleep, and arise from the dead, and Christ shall give you light.» (Eph. 5. 14)

Jeg kjenner selvsagt denne teksten godt (den er også lett å huske), men jeg kunne ikke huske at den er søndagsevangelium i Den katolske Kirke i vår tid. Foreløpige undersøkelser viser også at den bare brukes tirsdag etter 24. søndag i kirkeåret – altså bare én gang i året i en hverdagsmesse (i den nye kalenderen). Litt sjokkerende (og helt unødvendig) at «ekspertene» på slutten av 60-tallet tok bort denne tradisjonelle prekenteksten.

Pave Benedikts økumeniske tale i Erfurt

Paven, Økumenikk /


Pave Benedikt besøkte i går det tidligere augustnerklosteret i Erfurt (nå protestantisk), der Martin Luther var munk en årrekke. Han talte til lutherske/evangeliske kirkeledere og sa mot slutten av sin tale:

…. Prior to my visit there was some talk of an «ecumenical gift» which was expected from such a visit. There is no need for me to specify the gifts mentioned in this context. Here I would only say that, in most of its manifestions, this reflects a political misreading of faith and of ecumenism. In general, when a Head of State visits a friendly country, contacts between the various parties take place beforehand to arrange one or more agreements between the two states: by weighing respective benefits and drawbacks a compromise is reached which in the end appears beneficial for both parties, so that a treaty can then be signed.

But the faith of Christians does not rest on such a weighing of benefits and drawbacks. A self-made faith is worthless. Faith is not something we work out intellectually and negotiate between us. It is the foundation for our lives. Unity grows not by the weighing of benefits and drawbacks but only by entering ever more deeply into the faith in our thoughts and in our lives. In the past fifty years, and especially after the visit of Pope John Paul II some thirty years ago, we have drawn much closer together, and for this we can only be grateful. …

Les hele pavens tale her.

Pave Benedikt imponerer tyskerne

Paven /

I alle fall er «Der Spiegel» imponert. De skrev mye negativt om paven før hans besøket i Tyskland, men nå leser vi om hvor imponerte de er over han klare tale og «fingerspitzgefühl». Her er noen utdrag:

It has been billed as Pope Benedict XVI’s most difficult trip abroad to date. But so far in Germany, the pope has not sought to shy away from controversy. His bluntness has surprised many — and could transform the visit into a rousing success. …

… many Vatican observers have noted that it could end up being the most difficult trip of his six-year-old papacy. And it could ultimately resemble his trip to Britain last October — a trip which began with heavy criticism of the Catholic Church and widespread protests only to become a wildly successful visit and a boon to Benedict’s image. …

It was, however, his speech to the German Bundestag which has been the most parsed since his arrival. Even before he got to Berlin, Vatican observers, studying the speech on the plane on the way to Berlin, were astounded at what they read. It was as if the old Joseph Ratzinger had returned, the theology professor who never really wanted to become pope.

He did not mince words. He spoke about nature and reason and demanded from the parliamentarians an increased sense of moral responsibility for ecology and equality. It was a very political speech. It was courageous. And it was unique.

A politician’s «fundamental criterion and the motivation for his work as a politician must not be success, and certainly not material gain,» the pope said. «Politics must be a striving for justice, and hence it has to establish the fundamental preconditions for peace.» A politician’s success, he continued, should be «subordinated to the criterion of justice, to the will to do what is right, and to the understanding of what is right.» Pointedly, he added «we Germans … have seen how power became divorced from right, how power opposed right and crushed it.»

Fordommer mot katolikker

Generelt, Katolsk /

Jeg leste Janne Haaland Matlarys innlegg i Aftenposten 21/9 fant senere lenken til innlegget på katolsk.no. Der skriver professor Matlary ganske interessant:

«Hvordan kan du som er en moderne, norsk topputdannet kvinne være katolikk?» spurte en journalist. Jeg svarte: «Ditt spørsmål røper dine fordommer». Da ble hun opprørt.

Med 1,3 milliarder katolikker i verden er det å være katolikk noe av det vanligste som er, det «alle» er. Om man legger til 700 millioner protestanter, blir kristendommen det mest utbredte av alt i hele verden som gruppemarkør. Å være norsk blir en severdighet, det er bare 5 millioner av oss.

Journalistens spørsmål var sikkert ikke ment slik, men var likevel et forsøk på marginalisering: Å være katolikk, eller kristen, for den saks skyld, står i motsetning til fremskrittet, frigjøring, modernitet, profesjonalitet, styrke. Dette var den implisitte fordom i hennes spørsmål.

Denne type definisjonsmakt utøves i alle sosiale relasjoner; ordene som brukes som beskrivende, er ofte normative i stedet, gjerne negativt ladet. Å bruke definisjonsmakten til å marginalisere motstandere er en gammel debatteknikk, men dette fører til enten skinndebatter eller marginalisering. Resultatet blir at noen tema er tabu, de debatteres ikke. Det er dristig av meg å skrive dette, rent sagt ubehagelig, men det er viktig: Tenk etter, uten fordommer og baktanker, hvilke tema debatteres ikke i norsk offentlighet i dag?

Idealet for offentlig debatt er en «herredømmefri dialog», som filosofen Habermas forfekter. Dette betinger at ingen bruker makt til å definere debattens premisser, er åpne mht. egne premisser og at argumentenes egentyngde er det som teller. Men ser vi på kontroversielle temaer som abort, familiebegrepet, kristendommens plass i offentligheten, etc., debatteres dette ikke ut fra disse kriteriene. ….

Les gjerne videre, der Matlary skriver mer om bl.a. abort som et moderne tabu – pluss en del kommentarer til innlegget.

«Også tempelet (synagogen) er Guds hus»

Katolsk, Paven /

Pave Benedikt holdt en interessant tale for jødiske ledere i Berlin i går, der han la mye vekt på hvor mye jøder og kristne har felles. Han sa bl.a.:

… In this place, remembrance must also be made of the Kristallnacht that took place from 9 to 10 November 1938. Only a few could see the full extent of this act of contempt for humanity, like the Berlin Cathedral Provost, Bernhard Lichtenberg, who cried out from the pulpit of Saint Hedwig’s Cathedral: «Outside, the Temple is burning – that too is the house of God». The Nazi reign of terror was based on a racist myth, part of which was the rejection of the God of Abraham, Isaac and Jacob, the God of Jesus Christ and of all who believe in him. The supposedly «almighty» Adolf Hitler was a pagan idol, who wanted to take the place of the biblical God, the Creator and Father of all men. Refusal to heed this one God always makes people heedless of human dignity as well. What man is capable of when he rejects God, and what the face of a people can look like when it denies this God, the terrible images from the concentration camps at the end of the war showed. …

Hele talen kan leses (på engelsk) her.

Imbredagene om høsten – evangeliet om kvinnen som salvet Jesu føtter

Katolsk, Liturgi /

Onsdag, fredag og lørdag hadde/har vi høstens imbredager (dvs. fastedager). Det var i «gamle dager» fire slike fasteuker i løpet av året, og det er mulig også etter 1970 å markere disse dagene, uten at jeg vet at det gjøres noen steder (der man bruker den nye kalenderen).

Teksten for denne fredagen er det kjente evangeliet fra Lukas 7:36-50:

36 En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han kom hjem til ham og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus var gjest hos fariseeren, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus ved føttene hans og gråt. Da begynte hun å væte føttene hans med tårene, og hun tørket dem med håret sitt, kysset dem og salvet dem med salven. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
40 Da tok Jesus til orde. «Simon,» sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester,» svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han ettergav mest, tenker jeg.» «Du har rett,» sa Jesus. 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Da jeg kom inn i ditt hus, gav du meg ikke vann til føttene, men hun vætte dem med sine tårer og tørket dem med sitt hår. 45 Du gav meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse mine føtter. 46 Du salvet ikke mitt hode med olje, men hun salvet mine føtter med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» 48 Så sa han til kvinnen: «Dine synder er tilgitt.» 49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hva er dette for en, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå bort med fred!»

I dagens matutinlesninger (i den gamle kalenderen) leser vi så pave Gregor den stores kommentarer til denne teksten:

Homily by Pope St Gregory the Great. 33rd on the Gospels.
Of what is the Pharisee that was exalted by self-righteousness a type, but of the Jewish people And of what the woman which was a sinner and came and wept at the Lord’s feet, but of the conversion of the Gentiles She brought an alabaster box of ointment, and stood at His feet behind Him weeping, and began to wash His Feet with tears, and did wipe them with the hairs of her head, and kissed His Feet, and anointed them with the ointment. Of us, therefore, even of us, was that woman a type, if after our sins we turn unto the Lord with all our heart, and imitate the example of her repentant grief. And of what is the ointment a type, but of the sweet savour of a good reputation Whence also Paul saith (God maketh manifest the savour of His knowledge by us) in every place for) we are unto God a sweet savour of Christ. (2 Cor. ii. 15)

If therefore we do good works, whereby we gain for the Church the savour of good reputation, what do we but pour ointment upon the body of the Lord But the woman stood at the Feet of Jesus, behind Him we stood opposite to the Feet of the Lord, what time we were in sin, and went contrary unto His ways. But when we turn again, and truly repent us of our sins, we stand behind His Feet, for we follow His footsteps against Whom we once contended. The woman washed His Feet with her tears and we do in very deed the same when we show the tenderness of sympathy to any of His humbler members, when we feel with His Saints in their tribulations, when we make their woes our own.

We wipe the Lord’s Feet with our hair when we give charity, even out of such things as we have ourselves no need of, to His holy ones, with whom we feel in their trials, in as far as our heart so sympathizeth, that the bounty of our hand showeth the truth of our compassion. He washeth the Feet of the Redeemer, but wipeth them not with his hair, who feeleth for the sufferings of his neighbours, but nevertheless, relieveth them not, even out of such things as he himself hath no need for. He weepeth, but wipeth not, who offereth words of tenderness, but sootheth not sorrow by giving such things as be lacking. The woman kissed the Feet and we do fully the same, if we warmly love those whom out of bounty we support, so that the neediness of our neighbour is not grievous unto us, nor the penury which we relieve a weariness to us, nor, when the hand is giving what is needful, the heart is untouched by compassion.

Skroll til toppen