nov 292007
 

Min prestemedbror, p. Arnfinn Haram, har for eit par veker sidan starta sin eigen blog, som du kan besøka her. Her skriv han bl.a.:

“Denne bloggen er stadig brand new – han har på framsida “På direkten“, eit par-tre spaltar /overskrifter; éin med ein meditativ/teologisk (spiritualitet) tekst: ‘Officium’, og éin med synspunkt og kommentarar (aktualitet): ‘Nota bene’. I ‘Som dagane går’, får du vite litt om kva eg held på meg og kvar eg er (!). Etterkvart legg eg ut tekstar og artiklar som gjerne har stått publiserte i andre media. Kommentarar til dette stoffet passar sjølsagt best under den kategorien. Fylg med! Kommenter gjerne!”

nov 282007
 

En prest i USA, Fr. Christopher Smith, har skrevet en tekst om hvorfor vi (fortsatt) skal bruke latin i (den nye) messen. Den er skrevet på gammel katekisme-måte, med spørsmål og svar, og jeg har lest om den her. Les hva han skriver:

Q. Didn’t Vatican II abolish Latin?

The first document of the Second Vatican Council, Sacrosanctum Concilium, states “The use of the Latin language is to be preserved in the Latin rite” (para. 36). The postconciliar document on sacred music, Musicam sacram, states, “Care must be taken that the faithful may also be able to say or sing together in Latin those parts of the Ordinary of the Mass which pertains them.” The liturgy document stated, “since the use of the mother tongue, whether in the Mass, the administration of the sacraments or other parts of the liturgy, frequently may be of great advantage to the people, the limits of its employment may be extended. This will apply in the first place to the readings and directives, and to some of the prayers and chants” (para. 36). The Council is clear that Latin is to be continued to be used in the liturgy, while the vernacular is an option. Therefore, even if we have vernacular in the Mass, we should still also have Latin in the Mass as well

Q. But isn’t going back to Latin a bad thing? Shouldn’t we be moving forward?

The Mass is actually still in Latin; we just experience in many of our parishes the full extent of permission to use English. The Church never abandoned the Latin, although in many places parishes did not fulfill the express will of the Council Fathers. There is no question of going back; we are actually just now beginning to do what the Council asked. Continue reading »

nov 282007
 

Etter at jeg i august for alvor begynte å studere den gamle messen – for å lære å bruke den – har jeg i ganske stor grad forandra måten jeg feirer den nye messen. Jeg bruker nå nesten utelukkende den første kanonbønna, jeg har forandra måten jeg holder hendene på under messen og en del andre bevegelser, jeg bruker nå palla på kalken og lokk på ciboriene under messen, jeg prøver å alltid ha en stort krusifiks foran meg på alteret, jeg ser mindre på folk under store deler av messen (bortsett fra under prekenen o.l.) og fokuserer mer på hostien og krusifikset, i det siste har jeg også begynt å holde tommel og pekerfinger sammen etter konsekreringa av kalken, slik prestene alltid gjorde tidligere. Disse forandringene (pluss flere andre) har ført til et større fokus hos meg på det hellige i messen, på Kristi fullkomne offer som jeg her bærer fram, og at jeg er en tjener for Kirken og for folket, og i mindre grad at jeg er en som gjør/presterer noe.

Father Z. tar opp noe av det samme på sin blog i dag, og siterer hvordan noen prester opplever akkurat det samme som meg:

Father J wrote:
“My celebration of the Novus Ordo is now tempered and has been considerably enhanced by what I feel when celebrating the TLM and the “continuity” of the Rite’s seem to make more sense, though I feel I am supplementing from the old when celebrating the new. I know it is wrong to say it, but the Mass feels like The Mass in the extraordinary form and “extraordinary” seems a very fitting way to describe this awe inspiring rite.”

Note here that learning the older form of Mass has changed the way this priest says the Novus Ordo. This is a major reason why Pope Benedict issued Summorum Pontificum, folks. He knew that as the use of the older Mass would spread, those priests would rethink the way they said Mass. They would therefore also rethink who they are. …

Fr. John Boyle said:
“It is thanks to laity that I now celebrate the Extraordinary Form on a regular basis for those faithful who adhere to it. It has transformed my priesthood and my celebration of the Mass. … Like others, when celebrating the Novus Ordo facing the people, I do so with a crucifix upstanding on the altar. I am now less conscious of any need to ‘interact’ with the faithful, I choose options less frequently and now adopt the Confiteor and Roman Canon as the default options for the celebration of Mass on all days. All subjectivism is removed. … In the fixed older usage, such clerical domination is impossible.”

Again, a priest changes how he says the Novus Ordo. Also, note that one cannot be so “clerical” in the negative sense, because the priest is controlled so closely by the older rubrics. That drifts over into the way he says the newer Mass.

nov 272007
 

I en artikkel i avisa Dagen leser vi at det ser ut til å være tre alternativer for medlemmer av Den norske kirke: “Å melde seg ut av Dnk, men fortsette i menigheten i lojalitet mot en bibeltro prest, eller å gå inn i en av forsamlingene som er etablert av de frie misjonsorganisasjonene eller gå inn i en eller annen frikirke.”

Det er teologiprofessor Njål Skrunes, ved Norsk Lærerakademi, som sier dette. Selv “melder han seg inntil videre ut av Den norske kirke for å vise hvor alvorlig han ser på Kirkemøtets vedtak i homofilisaken”. Hva som menes med midlertidig her, syns jeg virker ganske uklart.

nov 272007
 

Jeg har ikke skrevet så mye på bloggen om den tradisjonelle latinske messen (TLM) i det siste, men det er kanskje mest fordi det nå begynner å nærme seg min egen første TLM. Jeg leste i dag en artikkel på det (svært liberale) America tidsskriftet, om en prest som hadde feira sin første TLM-messe i september, over 20 år etter sin prestevielse. Han var i utgangspunktet ganske negativ til den gamle messen (og en ganske liberal prest på mange måter), men oppdaga at han i den messen ble mye mer en anonym tjener for mysteriet (og for folket), enn en som skulle prestere noe for andre. Father Z. tar opp denne artikkelen på sin blog, og skriver egne kommentarer og har åpna for en interessant diskusjon.

My Second First Mass – On presiding at a Latin liturgy
BY MICHAEL KERPER

On September 23 I walked down the center aisle of our parish church, genuflected and made the sign of the cross while saying, In nomine Patris, et Filii, et Spiritus Sancti. Thus began my first Mass according to the Roman Missal of 1962 more than 22 years after my first experience of celebrating the Eucharist. When Pope Benedict XVI issued his letter of July 7 eliminating most restrictions on the use of the so-called Tridentine Mass, my reaction oscillated between mild irritation (Will this ignite conflict? How will we ever provide such Masses?) and vague interest (Is there perhaps some hidden treasure in the old Mass?). Within a week, letters trickled in. Some demanded a Latin Mass every Sunday, insisting that the pope had “mandated” its regular celebration. Others were more reasonable. In August, I met with a dozen parishioners who wanted the Mass. The meeting became steamy as I explained that I had never said the “old” Mass as a priest and had served such Masses as an altar boy for only two years before everything changed. Some thought I was just feigning ignorance to avoid doing it.

A few days after the meeting, I obtained a 1962 missal, looked through it, and concluded, reluctantly, that I knew more Latin than I had thought. My original cranky demurral crumbled …

Having decided to offer the Tridentine Mass, I began the arduous project of recovering—and reinforcing—my Latin grammar and vocabulary so that I could celebrate the liturgy in a prayerful, intelligible way. As I studied the Latin texts and intricate rituals I had never noticed as a boy, I discovered that the old rite’s priestly spirituality and theology were exactly the opposite of what I had expected. Continue reading »

nov 262007
 

Sist fredag møtte pave Benedikt hele kardinalkollegiet. (Jeg leste at ca 160 av de 200 kardinalene var til stede, men mange av disse er over 80 år). Temaet for møtet/samtalen var først og fremst økumenikk, og jeg sakser følgende fra Vatikanets informasjonsservice (VIS):

The Holy See Press Office released information concerning the meeting for prayer and reflection between the Pope and the members of the College of Cardinals, which took place on November 23 in the Vatican’s New Synod Hall. .. The Pope introduced the theme he had chosen for the day’s discussion, “ecumenical dialogue in the light of prayer and of the Lord’s command: ‘Ut unum sint’.”

Cardinal Walter Kasper, president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity, then “provided a broad outline of the current situation of ecumenical dialogue and relations, focussing on three main areas: relations with the ancient Churches of the East; relations with the ecclesial communities that came into being in the wake of the Reform of the 16th century; relations with charismatic and Pentecostal movements that developed above all during last century.”

Cardinal Kasper also presented “the results achieved in each of these fields, describing progress made to date and problems still outstanding.” Continue reading »

nov 252007
 

Som jeg skrev for ikke så lenge siden, har pave Benedikt begynt å sette et stort alter midt på alteret, også når han feirer messen vendt mot folket. Han har begrunnet dette slik:
Der den direkte felles vending mot øst ikke er mulig, kan korset tjene som det indre ”troens østen”. Det skal stå midt på alteret og være den felles blikkfanger for presten og for den bedende menighet.

I messen på hovedalteret i Peterskirken i dag gjorde han det samme der, for første gang. Bildet over viser to av de seks store lysestakene, og foten av det (kjempe)store krusifikset. Se flere bilder her.

nov 252007
 

For noen få dager siden ble den liturgiske kalenderen for 2008 klar og det har medført litt debatt på denne bloggen. Noen av de “unge, konservative” har påpekt visse svakheter med den nye liturgiske kalender – i motsetning til den gamle, som man skal bruke om man leser den tradisjonelle latinske messen.

Det ble påpekt at flere helgener har forsvunnet eller fått en mindre betydning enn tidligere. Det ble nevnt St Nikolas, 6/12, som nå er valgfri minnedag, men tidligere visst var fest. Personlig syns jeg det er naturlig at han har en forholdsvis lav status, å feire han med en fest virker lite naturlig. Man kan selvsagt diskutere og forandre ulike helgeners plassering i kalenderen, og det har Kirken gjort kontinuerlig.

Det ble også påpekt at de dagene som lenge var plassert på nærmeste søndag, f.eks. epifani, Peter & Paulus, Allehelgensdag, faktisk ikke blir feiret skikkelig når de blir feiret på en hverdag. Det stemmer med min erfaring. Dette kan kanskje forklares med at det er så nytt i vårt bispedømme (fra 1/1-07), at folk i vår kultur (også katolikker) bare legger vekt på å feire jul og påske i tillegg til søndagene, at disse viktige høytidene (ennå?) ikke har fått messeplikt i vårt bispedømme, at … … Jeg vet faktisk ikke hvordan det problemet kan løses.

For det tredje ble reglene for fredagsabstinens og for fasten kritisert. Her er jeg enig i at de gjeldene reglene i Den katolske kirke er altfor milde, og fungerer ganske dårlig, spesielt fredagsabstinensen, det er få katolikker som en gang vet at man alltid skal gjøre bot om fredagen, enten ved abstinens fra kjøtt, eller på annen valgfri måte.

Fredagene er faktiske enda mildere enn de fleste tror; noen bispedømmer/ -konferanser har innført fredagsabstinens fra kjøtt i fastetida, det har bl.a. USA, men det har ikke Oslo katolske bispedømme, heller ikke andre bispedømmer i Norden, så vidt jeg vet. Som prestestudent i London hadde vi alle fester i løpet av året om fredagene (men dette ble visst forandra etter mi tid), og der ble det servert kjøtt også fredagener i fastetida!

nov 242007
 

Selv har jeg (selvsagt, kan jeg legge til) ikke sett Schaus program om “dødssyndene” på TV2 i høst, men fulgt litt med på debatten om det. I dagens utgave av Dagen uttaler to katolske ungdommer fra St Olav menighet i Oslo seg om programmet, på den ganske fornuftig måte.

Thong Duc Nguyen (18) og Kristine Gran Stiansen (18) er aktive i ungdomsarbeidet i St. Olav katolske kirke i Oslo. De har lite til overs for Kristoffer Schaus synderaid på TV 2 denne høsten.

– Programmet er rettet mot ungdom og kjendiser er forbilder for unge mennesker. Jeg vet om mange på min alder som digger showet og gjerne prøver på det samme. Kristoffer Schau burde være mer bevisst sin rolle som et eksempel for ungdom, sier han.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

nov 212007
 

Mats Tande og jeg har i ca 10 år (de fleste åra sammen med Claes Tande) samarbeida om å gjøre klar den katolske liturgiske kalender for Norge. Det meste er felles i Den katolske kirke for hele verden, men noe er særegent for ulike verdensdeler, for Norden eller for Norge – og dessuten oversettes hele kalender til norsk. Siden bladet Broen, der kalenderen alltid trykkes i demebernummeret, snart har deadline, har vi de siste dagene lagt siste hånd på arbeidet, med korrekturlesning og ulike korrigeringer.

SE KALENDER FOR NESTE ÅR HER
, og kom med kommentarer og korreksjoner om du har noen.

nov 182007
 

Den amerikanske kardinalen Avery Dulles skriver i en grundig artikkel i siste nummer av First Things om økumenisk arbeid, og han har ikke stort håp om at man skal kunne komme så mye lenger. Bl.a. har en del kritiske merknader til felleserklæringa om rettferdiggjørelsen mellom katolikker og lutheranere – og jeg brukte en del av hans synspunkter i en artikkel om denne erklæringa for noen år siden – se her.

Spesielt når dialogene kom til gradvis større (delvis) enighet om ulike spørsmål, kjørte man seg fast etter hvert, skriver Dulles: And yet, valuable though it was, the convergence method was not without limitations. Each new round of dialogue raised expectations for the future. The next dialogue, at the price of failure, was under pressure to come up with new agreements. The process would at some point reach a stage at which it had delivered about as much as it could. It would eventually run up against hard differences that resisted elimination by this method of convergence. When the dialogues attempted to go beyond convergence and achieve full reconciliation on divisive issues, they sometimes overreached themselves.

Likevel avslutter han sin artikkel på en mer positiv måte: Each party will engage in ecumenical dialogue with its own presuppositions and convictions. As a Roman Catholic, I would make use of the methods by which my church derives its distinctive doctrines. I would also expect that any reunion to which Catholics can be a party would have to include as part of the settlement the Catholic dogmas, perhaps reinterpreted in ways that we do not now foresee. Other churches and ecclesial communities will have their own expectations. But all must be open to possible conversion. We must rely on the Holy Spirit to lead us, as Vatican II recommended, “without obstructing the ways of divine Providence and without prejudging the future inspiration of the Holy Spirit.” Continue reading »

nov 172007
 

Vårt Land melder i dag at et medlem av kirkemøtet og Oslo bispedømmeråd, Tania Randby Garthus, vil forlate Den norske kirke til nyttår, pga homofilvedtaket i går. Selv tviler jeg på at det blir noen masseutmelding, men samtidig er den triste realiteten av Den norske kirke sakte men sikkert beveger seg bort fra tradisjonell kristen tro og praksis. Slik leser vi i VL:

Jeg kan ikke være medlem i en kirke som ikke lenger tar Guds ord på alvor, sier 46-åringen som leder i Bryn menighetsråd i Bærum og er medlem av Oslo bispedømmeråd. …

Min opplevelse er at det i Kirkemøtet er én gruppe som er liberale i homofilispørsmålet, mens en større gruppe står for kirkens tradisjonelle homofilisyn. Men en del av «tradisjonalistene» har bestemt seg – for å få fred – for å gå inn på et vedtak som sier ja til to syn og to praksiser i denne saken. Jeg er redd man er naive når man tror at de to syn skal leve videre i harmoni i kirken. Min erfaring fra Oslo bispedømmeråd er at det ene homofilisynet vil fortrenge det andre, sier Tania Randby Garthus.

nov 172007
 

På nettsidene til engelske the Telegraph ble det i går trykket en ganske skarp artikkel om hvem som er pavens medspillere og motstandere – og om mulige økumeniske konsekvenser av det han gjør. Litt for skarp mot motstanderne, etter min mening, men det er interessant at slike kommentarer kan få plass i vanlige aviser.

The 80-year-old Pontiff is planning a purification of the Roman liturgy in which decades of trendy innovations will be swept away. This recovery of the sacred is intended to draw Catholics closer to the Orthodox and ultimately to heal the 1,000 year Great Schism. But it is also designed to attract vast numbers of conservative Anglicans, who will be offered the protection of the Holy Father if they covert en masse.

The liberal cardinals don’t like the sound of it at all. Ever since the shock of Benedict’s election, they have been waiting for him to show his hand. Now that he has, the resistance has begun in earnest …

LES HELE ARTIKKELEN HER.

nov 162007
 

En prøveavstemning i Kirkemøtet torsdag viste at 47 av delegatene stemte for forslaget som åpner for at homofile i partnerskap kan inneha vigslede stillinger i kirken. Dette skriver Johannes Kleppa i Dagen i dag (og mange andre aviser har meldt det samme). Et forslag som ville utrede flere sider ved saken før man gjorde endelig vedtak, fikk 33 stemmer og tre stemte blankt. I den avgjørende avstemning fredag er det stemmeplikt, men om ikke noen forlater flertallet, er saken avgjort.

Dette er ei alvorlig utvikling, selv om den nok var venta. Den katolske kirke internasjonalt reagerte ganske sterkt da en samboende homofil mann ble ordinert til biskop i USA for noen få år siden. Hva slags konsekvenser det vil få for det økumeniske klimaet når den lutherske kirke i Norge (og etter hvert flere protestantiske kirker, må man regne med) åpner for samlevende homofile i kirkelige stillinger, er fortsatt uklart, men de kan bli alvorlige.

Dagen avslutter artikkelen sin slik:
– Flertallets forslag er ansvarsfraskrivelse ved at det overlater saken til bispedømmerådene. Det er i realiteten innføring av et nytt syn, og det er ikke samlende. Mange vil føle seg overkjørt, og det er problematisk økumenisk, hevdet Inger Kari Søyland fra Stavanger bispedømmeråd.

Knut Holter, rektor ved Misjonshøgskolen, påpekte det økumenisk problematiske med å åpne for homofilt samlevende i vigslede stillinger. Det vill bryte med det synet en samlet kirke har hatt i 2000 år, og som de fleste kirkesamfunn fremdeles står for. Flere var opptatt med det samme, men fra den andre siden ble det argumentert med at det ville være bra om det nye synet ble hevdet overfor andre kirker.

– Vi må tale sant og ærlig, og da er realiteten at flertallet åpner for to syn som gjensidig utelukker hverandre. Det gamle synet kommer i skvis, og drives fra punkt til punkt, sa Petter Dahl. Han mente dette ville påvirke rekrutteringen til kirken og at flertallet slik sendte ut negative signal.

Les hele Johannes Kleppas artikkel i Dagen
.

nov 152007
 

For et par år siden la jeg ut et lydopptak av en katolsk hverdagsmesse. Da leste jeg den tredje eukaristiske bønn, som er svært vanlig – om da ikke presten bruker den aller korteste, som er nr. 2 (oftest for å spare tid).

I de siste månedene har jeg i stadig større grad gått over til å bruke den gamle romerske kanon, som i dag også kalles den første eukaristiske bønn. Den er den fyldigste og rikeste teologisk, det er den mest brukte gjennom tidene (den var enerådende i mange hundre år), og den får svært tydelig fram at messen er en offerhandling, der vi bærer fram Kristi fullkomne offer for Gud.

Det som kanskje mange ikke vet, er at denne bønna er helt lik samme bønn i den tridentinske messen, med to unntak: 1) Konsekrasjonsorda er forandra litt (og er gjort like for alle eukaristiske bønner), og 2) det er nå seks ledd som er valgfrie, som før var obligatoriske – og mitt inntrykk er at noen av disse nesten aldri brukes. Jeg har nå laget et nytt lydopptak av messen (12/11, minnedagen for denhellige Josafat, opptaket går fra offertoriebønn til kommunion), der jeg bruker den første eukaristiske bønn, og har med alle de valgfrie ledd.

For å høre dette opptaket, høyreklikk på DENNE LENKEN, last mp3-filen ned på din datamaskin og hør gjennom innholdet.

Her følger så hele teksten til den første eukaristiske bønn, med de valgfrie ledd markert:

Presten:
Mildeste Fader, i ydmykhet bønnfaller vi deg ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, at du nådig vil motta og velsigne + disse gaver, dette hellige og rene offer som vi bringer deg fremfor alt for din hellige katolske Kirke. Skjenk den din fred, vern, samle og styr den over hele jorden i enhet med din tjener, vår pave N. og vår biskop N., og med alle som trofast bekjenner og våker over den katolske og apostoliske tro.
Continue reading »

nov 152007
 

I Ratzingers interessante bok “Liturgien ånd”, sammenligner han i innledningen liturgien med en freske, den var (ca 1920) blitt bevart i uskadd form, men var nesten tildekket av en senere overmaling. Den liturgiske bevegelsen begynte å ta bort de tildekkende malingslagene, men kom etter hvert i fare for å ødelegge hele/ deler av det flotte kunstverket. Les hele innledningen til boka her:

Noe av det første Jeg leste da jeg begynte teologistudiet i begynnelsen av 1946, var Romano Guardinis lille debutbok Om liturgiens ånd (Vom Geist der Liturgie). Den kom til påsken 1918 som første bind i en skriftserie abbed Ildefons Herwegen utgav: Ecclesia orans (den bedende Kirke). Senere ble den trykket i stadig nye opplag. Dette lille arbeidet kan man vel med full rett betegne som selve oppbruddet for den liturgiske bevegelse i Tyskland. Det bidro helt vesentlig til at liturgien – i sin skjønnhet, i sin skjulte rikdom og i sin evne til å overskride tidsepokene – ble gjenoppdaget som det besjelende sentrum i Kirken og som et hovedpunkt i det kristne liv. Dette førte til at man bestrebet seg på å feire liturgien som noe «mer vesentlig» (Guardinis yndlingsuttrykk) enn det tidligere hadde vært vanlig. Ut fra dens indre form og krav ønsket man å forstå den som Kirkens bønn -utvirket og ledet av den Hellige Ånd selv. Gjennom den kan Kristus stadig på ny bli vår samtidige og gå inn i vårt liv.

Jeg våger å komme med en sammenligning som i likhet med alle andre sammenligninger ikke stemmer på alle punkter. Man kan si at datidens liturgi – i 1918 – i mange henseender lignet en freske. Continue reading »

nov 142007
 

Siste nummer av St Olav tidsskrift kom i posten for noen dager siden. Store deler av nummer er viet dominikanerordenen, som i år er 800 år gamel. Her tar jeg med en kort betraktning over ordenslivet generelt, skrevet av redaktøren:

Mennesker som sier ja til Jesus Kristus ved å tre inn i en orden, trengs i Norge kanskje mer enn noe annet. Selv om Norge har en statskirke og fortsatt har kristendommen som statsreligion, kan vel Norge betraktes som et av de mest “nyhedenske” samfunn i hete verden. En av årsakene til denne avkristningen av landet er at man ikke er seg bevisst den kultur som har preget landet i de siste 1000 år. Det som for nordmenn i dag er selvfølgeligheter som skole, sykehus, diakoni, sosiale rettigheter uavhengig av status, er noe kristendommen har gitt landet. Mange av disse godene kan formelt sett fortsatt være en del av det “nyhedenske” samfunnet, men dog med et innhold som er deres egen rot meget fjern. En institusjon som sykehuset kommer nok til å bestå, men kan kanskje komme til mer og mer å bære preg av de herskende ideologier som den sterkestes rett og elimineringen av det svake. Det er fare for at det bare er et tidsspørsmål før aktiv dødshjelp blir lovfestet som en såkalt menneskerettighet. Continue reading »

nov 142007
 

Jeg fikk følgende melding til bloggen i går fra en person her skal få være anonym:

Jeg har lest dine sider i en viss tid. Her er mye interessant, selv om jeg synes det etterhvert er blitt veldig mye om messen på latin. Her er noen temaer som jeg ville ha interesse av å få belyst.

– Prestemangelen i Kirken: Hvor stort problem er dette, hva sier prognosene om problemets omfang om 10-15 år?

I Norge er ikke dette et spørsmål eller et problem, men i enkelte gamle katolske land i Europa blir prestemangelen stadig mer prekær, og i bl.a. Sør-Amerika har det alltid vært for få prester. Etter en kraftig nedgang i antallet prester og prestekandidater på 70- og 80-tallet, har nå tallet vært svakt stigende i de fleste land – men situasjonen kan nok bli ganske akutt noen (få) steder.

– Hva foregår av debatt om kvinnelige prester? Om kvinnelige kateketer? Vi som står utenfor og ser inn på den k.Kirke tror den er monolittisk, men det finnes flere stemmer i den k. Kirke. Hvorfor skrives det ikke om dette?

Kvinnelige prester og diakoner er egentlig ikke noe man diskuterer. I 1997 kom pave Johannes Paul med en uttalelse som satte en nokså kontant stopper for den lille diskusjonen som hadde vært. Kvinnelige kateketer blir heller ikke diskutert, for det de har vi jo mange av. Diakon (som ikke er det samme hos oss som i luthersk sammenheng) er første steg på det embedet som Kirken mener er forbeholdt menn. Continue reading »

nov 132007
 

I USA har det lenge vært en organisasjon som kaller seg The Coming Home Network, som har som oppgave å hjelpe personer (aller helst prester) som ønsker å bli katolikker – jeg ble selv kontaktet av dem rett etter min prestevielse i januar 2000.

Jeg ble i dag igjen minna om arbeidet de driver, da jeg så eksempler på radioprogrammet de har hver uke, med intervjuer med ulike personer som er blitt katolikker. HER kan man se oversikt over flere ferske og interessante programmer.

nov 132007
 

zenit.org (og andre steder) leser vi i dag at pave Benedikt skal være i USA 15.-20. april neste år. Archbishop Pietro Sambi, apostolic nuncio to the United States, confirmed the dates for the six-day trip when he participated in the opening of the U.S. episcopal conference’s fall meeting under way in Baltimore. Ban Ki-moon, U.N. secretary-general, last April officially asked the Pope to visit the United Nations.

The Holy Father will arrive in Washington on April 15. The next day, his 81st birthday, he will receive an official welcome at the White House. Later that afternoon, he will address the U.S. bishops’ conference.On April 17, after celebrating Mass at the Washington Nationals’ stadium, the Pope will give an address at the Catholic University of America.

Benedict XVI will be in New York on April 18, for a visit to the United Nations in the morning and an ecumenical meeting in the afternoon. His time in New York will also include Mass at St. Patrick’s Cathedral on April 19, the anniversary of his papal election, and a meeting with youth. On April 20, the Holy Father will visit ground zero, where the twin towers stood. That afternoon, the trip will officially end with Mass at Yankee Stadium.

Anticipation
“This is a blessed moment for our nation,” said Bishop William Skylstad of Spokane, president of the U.S. episcopal conference. “Pope Benedict is not just the leader of Catholics, he is also a man of inspiration for all those who work for peace.”

Cardinal Edward Egan of New York said that the response of the people of his archdiocese “was both rejoicing and thanksgiving to the Lord for the great grace of the presence of the successor of St. Peter in our midst. I have assured the Holy Father of a warm and prayerful welcome. We all look forward to his visit with pleasure and anticipation.”

Archbishop Donald Wuerl of Washington said, “Personally, and in the name of all of the clergy, religious and faithful of the archdiocese, I express our warmest welcome while renewing our sentiments of love and loyalty to our Holy Father. We all look forward to his visit as a time of renewal of our faith and pastoral ministry and an opportunity to confirm our solidarity with the Church universal made visible among us by the successor to Peter, Pope Benedict XVI.”