januar 2019

Mass and Parish in Late Medieval England: The Use of York

Siste bok jeg leste under årets opphold på Gran Canaria var interessant, den beskrev ganske grundig menighetsliv, liturgi og messefeiring i flere kirker i York i England de siste par hundre årene før reformasjonen. Amazon skriver om den:

The medieval parish church was central to most people’s lives, and the Mass, the characteristic pre-Reformation service, exercised a defining influence upon the lives of clergy and laity alike.

This book, written by authors from different disciplines, explores the importance of late-medieval parish religion against the backcloth of medieval York. How many Parish churches were there? What was the form of the Mass and how was it celebrated? How were the church interiors arranged and how were they decorated? What contribution did music make? What was it like to be a cleric at the time? What changes did the Reformation bring? A substantial appendix provides a reconstruction of the pre-Reformation Mass as celebrated in York. This is a real work of scholarship by authors who are leaders in their specialism, and essential reading for all interested in the middle ages.

Søndagstur

Dette er årets siste søndag på Gran Canaria og vi var på en flott fjelltur i solskinet; opp til Norskeplassen, nedover ulike dalfører til vi kom til Korset over Patalavaca/ Anfi del Mar/ Arguineguin, der vi hadde en fin lunch nede ved sjøen.

The Western Church in the Middle Ages

Jeg er nå nesten ferdig med andre gangs gjennomlesning av boka The Western Church in the Middle Ages av John A. F. Thomson (jeg leste den sist for tre år siden). Det er heller ikke den eneste boka jeg har lest om Kirkens utvikling i middelalderen, men jeg har fått gjenoppfrisket en del viktig informasjon. Amazon skriver om den:

From its origins in the ancient world as a rival to traditional paganism, Christianity has become one of the great world religions. How the Church took over spiritual control of Western Europe to become the foundation of medieval life, setting the moral agenda of society and dominating its intellectual world, is the guiding enquiry at the heart of this book. Covering the period between the fall of the Roman Empire and the Reformation, the account is structured in three chronological blocks, starting with the gradual development of unity within the Western Church up to the 11th century, followed by the period of centralization between the 11th and 13th centuries, and concluding with the break-up of this centralization in the later Middle Ages. Organizational developments and changes in spirituality and doctrine are examined, and the history of the papacy is situated in the wider context of both ecclesiastical and lay society. Intellectual developments and the rise of heresy, at both elite and popular levels, are the focus of an exploration of the mental world of medieval Christendom.

Modernitetens vei inn i Kirken og samfunnet

Jeg har for noen dager siden lest ferdig The Theological Origins of Modernity av Michael Allen Gillespie. I stor grad handler den om hvordan den nye filosofien nominalismen ble populær litt før Martin Luthers tid og førte til (det er kanskje litt sterkt sagt) både reformasjonen og etter hvert moderne filosof og vårt moderne samfunn. Amazon skriver om boka:

Exposing the religious roots of our ostensibly godless age, Michael Allen Gillespie reveals in this landmark study that modernity is much less secular than conventional wisdom suggests. Taking as his starting point the collapse of the medieval world, Gillespie argues that from the very beginning, moderns sought not to eliminate religion but to support a new view of religion and its place in human life. He goes on to explore the ideas of such figures as William of Ockham, Petrarch, Erasmus, Luther, Descartes, and Hobbes, showing that modernity is best understood as a series of attempts to formulate a new and coherent metaphysics or theology.

På Roque Nublo

For et par dager siden var vi på biltur med venner fra Arendal til toppen av Gran Canaria. Her er jeg på Roque Nublo, 1800 meter over havet.

Hvordan ble Norge kristnet?

Nå har jeg lest ferdig en interessant bok som jeg kjøpte (på salg) i St Olav bokhandel for et par år siden. Det er The Conversion of Scandinavia av den svenske historikeren Anders Winroth – som underviser ved Yale (les om ham HER og HER). Amazon skriver om boka:

In this book the author argues for a radically new interpretation of the conversion of Scandinavia from paganism to Christianity in the early Middle Ages. Overturning the received narrative of Europe’s military and religious conquest and colonization of the region, Anders Winroth contends that rather than acting as passive recipients, Scandinavians converted to Christianity because it was in individual chieftains’ political, economic, and cultural interests to do so. Through a painstaking analysis and historical reconstruction of both archeological and literary sources, and drawing on scholarly work that has been unavailable in English, Winroth opens up new avenues for studying European ascendency and the expansion of Christianity in the medieval period.

Første gang Vårt Land støtter oss i medlemsregistreringssaken

Vårt Land skriver i dag på lederplass at (i sin ingress): At OKB har brukt ulovlige metoder er kritikkverdig, men kirken bør få beholde støtten for dem som faktisk var medlemmer. Les hele lederen på Verdidebatt.

Med en slik støtte vil OKB faktisk i praksis slippe å betale noe som helst tilbake til stat og kommune, siden myndighetene i 2015 allerede har tatt fra oss minst 25 millioner i samlet statlig og kommunal støtte for medlemmer som alle var bekreftet (siden de hadde bekreftet noen få uker etter nyttår 2015).

Det er selvsagt usikkert hva lagmannsretten vil ende opp med, men her er i alle fall det meste av Vårt Lands lederartikkel:

Vi har tidligere kritisert kirkesamfunnet for registreringsmetoden man benyttet for å lage medlemslister. Den kritikken fastholder vi. Det er ikke dermed sagt at det er riktig av staten å kreve alle disse pengene tilbake. Et av de viktigste argumentene fra OKB er listene senere ble kvalitetssikret. Det viste seg at 85 prosent av de registrerte personene faktisk var katolikker.

Vi mener at det er urimelig at staten krever hele summen tilbakebetalt. Staten legger til grunn at Grunnlovens paragraf 16 fastslår at «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje» (med folkekirken). Hvis man først skal ri prinsipper gjør folkekirkens egen noe lemfeldige praksis med medlemsregistrering det naturlig med en viss ydmykhet fra statens side.

I et rundskriv fra 2015 går Kulturdepartementet langt i å hevde at intensjonen bak trossamfunnsloven minst siden 1976 har vært at medlemmer som har kommet til Norge fra andre land «selv aktivt og uttrykkelig gir melding om eller bekrefter til trossamfunnet at han/hun ønsker å være medlem her i Norge». Samtidig vet vi at trossamfunn som prinsipielt har vært imot medlemsregistre i mange år mottok støtte basert på lister de selv satte opp. Denne tradisjonen for å akseptere tilpasninger har vært nødvendig av hensyn til nettopp religionsfriheten.

Vi har forståelse for at staten trenger gode og etterprøvbare retningslinjer for støtteberettiget medlemskap i et trossamfunn. På den annen side ville det kledd det norske samfunnet å ta hensyn til det enkelte trossamfunnets særpreg. Den katolske kirke er en verdensvid kirke, og det oppleves som unaturlig for mange av dens medlemmer at de skal melde seg inn i den samme kirken de har vært medlemmer av hele livet. At OKB har brukt ulovlige metoder er kritikkverdig, men kirken bør få beholde støtten for dem som faktisk var medlemmer.

Lest bok om gifte prester

Jeg har nå nettopp lest ferdig boka Keeping the Vow, skrevet av en gift katolsk prest i USA, Fr. Paul Sullins. Amazon skriver om den:

Although many Catholics, and certainly most non-Catholics, are unaware of it, the rule of celibacy for Catholic priests is not absolute. The ordination of a married man is exceptionally rare, but it does occur. In most cases it happens as an accommodation for a married priest of another Christian church, often Anglican (Episcopalian), who has converted to the Catholic faith and wishes to serve in the Catholic priesthood. The Anglican Pastoral Provision, a set of streamlined canonical policies established by Pope John Paul II in 1980, encouraged the reception of these priests. Since then over a hundred men-most married, most Episcopalian-have been ordained; today there are seventy-five married former Episcopalian priests serving in the U.S. Catholic Church.

Based on one hundred fifteen interviews augmented by biographical, survey and historical research, Keeping the Vow tells the story of these married priests and their wives, their unusual and difficult journey from Anglicanism and their life in the Catholic Church. Sullins explores the perspectives of this small group of men and their wives and how they juxtapose a unique set of identities and perspectives. A full-sample national survey provides the views of U.S. bishops on the practice of married priest ordination. The book’s extensive use of quotes and personal narrative helps bring these stories to life, while sociological analysis provides a clear view of their collective features and discusses implications for related social and religious issues such as conversion, priesthood, worship, marital roles and celibacy.

Tore Skeies Hvitekrist


Jeg har fått tak i Tore Skeies nye bok Hvitekrist som lydbok, og har nå nettopp hørt gjennom den. Den var interessant og ga mye ny informasjon (for meg) om årene 990-1030). Gyldendal skriver om boka:

På begynnelsen av 1000-tallet raste maktkampen om herredømmet i landene rundt Nordsjøen. Angelsaksernes konge, Æthelred, var herre over et England som var rikt på gull og sølv, men også ustabilt og fullt av egenrådige stormenn. Fra Danmark forsøkte den unge danekongen Knut å erobre hans land. Midt mellom dem sto den ambisiøse norske vikingkongen Olav Haraldsson, en mystisk skikkelse som etter sin død skulle bli til Olav den hellige. Han hadde sin egen agenda.

Tore Skeie spenner opp det store lerretet og tar leseren med på en forrykende ferd gjennom den turbulente perioden da vikingtiden var på hell og kongeriket Norge var i støpeskjeen. Mens krigsherrer manøvrerte, allierte byttet side og store sølvskatter skiftet hender, rådet vold, brutalitet og ødeleggelser. Samtidig spredte kristendommen seg og skapte langsomt en ny samfunnsorden. Hvitekrist gir et friskt blikk på norgeshistorien, hvor vikingtidens mennesker og begivenheter løftes opp og ut av sagaene og inn i en større europeiske sammenheng.

Olav den helliges saga

Før jul kjøpte vi Pollestads oversettelse av Heimskringla/Norske kongesagaer. Gyldendal har utgitt bøkene og skriver om dem:

De norske kongesagaer av Snorre er ikke bare det fremste historiske referanseverk vi har i Norden, det er også et grunnleggende verk i nordisk litteratur. Et vell av dramatiske fortellinger taler rett til den moderne leser over et hav av tid – lykkelig er det folk som har en så enestående kunstnerisk fremstilling av sin egen tilblivelse.

Kjell Arild Pollestad har gitt Snorre en helt ny litterær språkdrakt. Sagaens særegne stil er beholdt, men den er ikledd et mer moderne uttrykk som gjør den lettere tilgjengelig for dagens lesere. Med denne oversettelsen kan Snorre igjen bli en grunnpilar for norsk selvforståelse og historie for nye generasjoner.

Vi tok med bind to til «syden», Olav den helliges saga, og nå har jeg nettopp lest den ferdig (bedre sent enn aldri, et slikt verk burde man jo ha lest i ungdomsårene, og den var ganske interessant). Wikipedia skriver om den:

Olav den helliges saga består av 251 kapitler, og er med det den mest omfattende sagaen i Heimskringla. Da Snorre skrev sagasamlingen, skrev han Olav den helliges saga først, for så å utvide sagaverket med sagaene til kongene før og etter Olav.[1] Olav den helliges saga starter med noen korte opplysninger om Olav og hans ætt og barndom, og slutter med at Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson drar for å hente Olavs sønn Magnus den gode i Gardarike i 1035, fem år etter Olavs død.

Reformasjon uten folk

Før jul kjøpte jeg denne boka (Reformasjon uten folk) i St. Olav bokhandel og nå (som den første av bøkene jeg skal lese i januar) har jeg lest den ferdig. En del av innholdet kjente jeg selvsagt til fra før, men jeg fikk også med meg mye ny informasjon om reformasjonen i Norge St. Olav forlag beskriver boka slik:

Reformasjonen ble i Norge gjennomført som et kongelig dansk pålegg i 1536/-37. Fra da av skulle staten og dens borgere i det dansk-norske dobbeltmonarki bekjenne seg til den evangelisk-lutherske tro. Trosskiftet hang sammen med tap av nasjonal selvstendighet og kom som en omveltning uten forankring hverken i det folkelige eller i det nasjonale. Det var først fra 1537 at reformasjonsarbeidet startet, og dette var en lang prosess som kanskje ikke ble avsluttet før på 1800-tallet.

Religionsskiftet dikterte et brudd med de religiøse og kultu­relle praksiser og forestillinger som gjennom mer enn fem århundrer var blitt en innleiret del av folkets virkelighetsforståelse. Disse lot seg ikke uten videre utrydde. De hadde et langt etterliv hos befolkningen, men ble av den nye kulturelle og religiøse eliten omfortolket og utdefinert som overtro og trolldom.

Motstanden mot reformasjonens innføring var både et grasrot­fenomen og et nasjonalt og kirkelig prosjekt ledet av Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson. Senere ble Norge en del av Romas motreformatoriske strategi, alt mens befolkningen i mangt og meget fortsatte å praktisere sin tro på «gamle­måten».

I denne boken presenteres den lange historien om tros­skiftet i Norge i hele sin bredde. Her skildres det religiøse og politiske spillet rundt reformasjonens innførelse, fromhets­livet i norsk sen­middelalder, katolske martyrer, hemmelige jesuittmisjonærer og vitale katolske tradisjoner i etterreformatorisk tid. Forfatteren presen­terer hittil ukjent materiale så vel som kjent stoff i et nytt perspektiv. Denne historien har aldri tidligere vært samlet mellom to permer.

I «syden» igjen

Det første bildet under viser vår reiserute 2. januar.

Det neste bildet viser meg på den berømte Canteras-stranda i Las Palmas 3. januar – et par timer før årets første bad. I dag reiser vi med buss ned til en leilighet ikke langt fra Puerto Rico, der vi skal være resten av januar.

Høytidelig nyttårsvelsigelse

Dette er velsignelsen jeg lyste ved slutten av messen i dag (i Lunden kloster):

VELSIGNELSE VED ÅRSSKIFTET

Gud, all velsignelses kilde og utspring, skjenke dere sin nåde,
fylle dere med sin velsignelse, og bevare dere sunne
og uten skade hele året igjennom.

R: Amen.

Han verne i dere troens renhet, skjenke dere håpets tålmodighet,
og en kjærlighet som holder stand inntil enden.

R: Amen.

Han styre deres dager og deres gjerninger i sin fred,
høre deres bønner her og alle steder
og føre dere frelst til det evige liv.

R: Amen.

Den allmektige Gud, Faderen og Sønnen + og Den Hellige Ånd,
velsigne dere alle.

R: Amen.


Og her kan man lese hva jeg skrev for 11 år siden på denne dagen:

 

Flott nyttårsfeiring i Vatikanet


For første gang på mange år var pavens trone løftet opp fem trappetrinn.


Sammen med to diakoner går paven fram til alteret for å begynne tilbedelsen av alterets hellige sakrament.


Etter liturgien i kirken, der også Te Deum ble sunget, stopper paven for tilbedelse ute ved stallen på Petersplassen.

Skroll til toppen