okt 172018
 

I dag var vi i Capilla Real i Granada og så det store kapellet, gravmonumentene til Isabella og Ferdinand, kapellets enorme alterbilde og dronning Isabellas samling av religiøs kunst – som man kan se i bildene under. (Om Isabella og Ferdinands spesiell tittel kan vi lese: “The title of “Catholic King and Queen” was bestowed on Ferdinand and Isabella by Pope Alexander VI in 1494, in recognition of their defense of the Catholic faith within their realms.”

okt 162018
 

Maleriet under (malt av F. Padilla) viser hva som skjedde 2. januar 1492, da Muhammad XII overleverte Granadas nøkler til Isabella og Ferdinand. I bakgrunnen ser man Alhambra, der vi var tidligere i dag.

Wikipedia kan vi lese om hvordan den siste delen av gjenerobringen av Spania foregikk:

At the end of the Reconquista, only Granada was left for Isabella and Ferdinand to conquer. The Emirate of Granada had been held by the Muslim Nasrid dynasty since the mid-13th century. Protected by natural barriers and fortified towns, it had withstood the long process of the reconquista.

On 1 February 1482, the king and queen reached Medina del Campo and this is generally considered the beginning of the war for Granada. While Isabella’s and Ferdinand’s involvement in the war was apparent from the start, Granada’s leadership was divided and never able to present a united front. It still took ten years to conquer Granada, however, culminating in 1492.

The Spanish monarchs recruited soldiers from many European countries and improved their artillery with the latest and best cannons. Systematically, they proceeded to take the kingdom piece by piece.

In 1485 they laid siege to Ronda, which surrendered after only a fortnight due to extensive bombardment. The following year, Loja was taken, and again Muhammad XII was captured and released. One year later, with the fall of Málaga, the western part of the Muslim Nasrid kingdom had fallen into Spanish hands. The eastern province succumbed after the fall of Baza in 1489.

The siege of Granada began in the spring of 1491 and at the end of the year, Muhammad XII surrendered. On 2 January 1492 Isabella and Ferdinand entered Granada to receive the keys of the city.

okt 132018
 

Vi er nå på høstferie i det sørlige Spania. Første stopp har vært La Manga, et turistområde rett øst for Cartagena, og senere skal vi se de veldig interessante byene Granada, Cordoba og Sevilla.

Bildet over viser ett av sesongens siste bad (det er fortsatt litt over 20 grader i vannet her) og bildet under viser det berømte romerske teateret i Cartagena (der vi var lørdag). Les mer om teateret her, det ble faktisk ikke oppdaget før i 1988, og åpnet for publikum i 2008.

okt 062018
 

Som jeg skrev i september 2015, skriver Xavier Rynne II igjen fra årets bispesynode. For tre år siden skrev jeg under det samme bildet:

xavier-rynne

For 16-18 år siden leste jeg bøkene “Xavier Rynne” skrev fra Vatikankonsilet. Den amerikanske presten som skrev under dette navnet var godt informert, men også den som fikk pressen til å skrive om kampen mellom de konservative og de liberale. Slik skriver Wikipedia om ham:

Fr Francis Xavier Murphy attended the Second Vatican Council which met at the Vatican from 1962-1965 as a journalist. Under the pseudonym Xavier Rynne, combining his middle name and his mother’s maiden name, he revealed the inner workings of Vatican II to The New Yorker. He is credited with setting the tone for the popular view of the council, depicting it as “conservative” versus “liberal”.

Så langt i år har Xavier Rynne II (igjen i tidsskriftet First Things) skrevet tre artikler; NR. 1 her, NR. 2 her og NR. 3 her.

sep 292018
 

Nytt nummer (3/2018) av St. Olav – katolsk kirkeblad er nettopp kommet ut, og blir snart lagt ut på nett her. Jeg skrev en anmeldelse av Tom Egelands bok CODEX i dette nummeret. Her er teksten slik jeg sendte den fra meg til St. Olav for en måned siden:

Oppdiktede gamle skrifter og en revolusjonerende ny forståelse av Jesus

Tom Egeland er en ganske kjent norsk forfatter av spenningsbøker, og flere av bøkenes titler viser at de har med tidligere tider og bibelske temaer å gjøre. De tidligere bøkene i serien om arkeologen Bjørn Beltø heter: Sirkelens ende, Paktens voktere, Lucifers evangelium, Nostradamus’ testamente, Den 13. disippel, Djevelmasken og Lasaruseffekten.

Egelands bøker er som sagt ganske populære, og også denne siste kan man nok si en del gode ting om. Men jeg skal i nokså liten grad anmelde boken på vanlig måte, og heller se på bokens teologiske innhold.

Egelands nyeste bok heter Codex, og navnet referer til én av de tre tingene fra Jesus tid man oppdager i en dramatisk fortelling der arkeologiske utgravninger, drap, en kunstsamlende sjeik, flere teologer, abbeder og Vatikanets agenter treffes.

Boken begynner med at Beltø blir kalt ned til Italia, til en utgravning av en gammel kirke i Ostia Antica. «Kirken er blant de eldste kristne gudshusene i Romerriket», leser vi på s. 21, «vigslet mot slutten av det første århundre». I denne kirken er det funnet en gammel sarkofag, og i denne ligger en av de første pavene, Sankt Lucas. Denne pave Lucas nevnes i boken sammen med flere av de kjente tidlige pavene, Peter, Linus og Kletus, men Lucas har aldri eksistert, og det skriver også Egeland i etterordet. Han skriver også samme sted at denne gamle kirken i Ostia aldri har eksistert. Men hvorfor han påstår at kirken ble innviet i slutten av det første århundret er et mysterium for meg, for alle vet at de kristne ikke fikk noen innflytelse i samfunnet, slik at de kunne bygge sine egne kirker, før på 300-tallet.

I denne sarkofagen finner man så (i boken) Jesu tornekrone og en kodeks, et manuskript som selveste apostelen Peter skal ha skrevet, og som presenterer et helt annet bilde av Jesus enn det Kirken har forkynt i hele sin historie. Senere i boken dukker også Q-manuskriptet (et navn teologer har gitt en ukjent mulig kilde til de tre synoptiske evangeliene) opp i Piemonte i Nord-Italia.

Jeg skal la tornekronen og Q-manuskriptet ligge, og heller se grundigere den påståtte kodeksen og det den sier om apostlene Peters og Jakobs forståelse av Jesus på den ene side, og Paulus, som Egeland mener har diktet opp og forvansket synet på hvem Jesus var, hva han gjorde og på hvilken måte han var viktig. I bokens nokså fyldige etterord med forklaringer og kilder skriver Egeland riktignok at han har diktet opp at disse tre tingene er blitt funnet, men samtidig danner de (spesielt kodeksen) grunnlaget for Egelands egen forståelse av Jesus og kristendommen.

Dette ser ut til å være viktig for Egeland, for han skrev nylig om dette også i en kronikk på nrk.no, som hadde følgende ingress: «Jeg lurer på hvorfor konservative kristne låner øre til det forkvaklede, antikristelige homosynet til en mann som Paulus, som aldri møtte Jesus.» Og i boken CODEX leser vi en hel del lignende synspunkter på s. 385: «Paulus måtte oppfinne Jesus.» – «Den åndelige Jesus som Paulus fremstiller, er en annen enn den historiske Jesus. Hos Paulus fremstilles Jesus som en gud mer enn et menneske.» – «Paulus hadde aldri møtt Jesus. Aldri vandret med ham. Aldri samtalt med ham. Paulus var henvist til å fortolke. Og dikte.» – «Prosjektet til Paulus står og faller med åpenbaringen – som han aldri beskrev. Som kristen er du nødt til å tro på historien om åpenbaringen for å lytte til Paulus. Hvis ikke Jesus åpenbarte seg for ham, står Paulus ribbet tilbake. Uten autoritet.»

Man undrer seg over hvorfor en kriminalforfatter skulle interessere seg for slike ting, og vel enda mer over hvilke argumenter han har for sine nokså fantastiske tanker. Igjen er Egeland hjelpsom, og nevner helt i slutten av etterordet at hans kilde for dette synet på Jesus er Geza Vermes, og spesielt bøkene Christian Beginnings, From Nazaret to Nicea, fra år 2012 og The Changing faces of Jesus, fra år 2000.

Geza Vermes (1924-2013) viser seg å ha vært en ungarer av jødisk familie, som ble døpt i ungdomsårene, studerte teologi og til og med var katolsk prest noen år. Deretter studerte han Dødshavsrullene, mange gamle arameiske tekster og spesielt Jesu liv sett fra en jødisk synsvinkel. I svært mange år var han professor i Jødiske studier i Oxford.

Her er en kort presentasjon hans syns på Jesus (tatt fra Wikipedia):
Geza Vermes har gitt et stort bidrag til vår forståelse av den historiske Jesus. I Christian Beginnings (2012), som i sitt banebrytende arbeid, Jesus the Jew (1973), viser han at Jesus ville ha vært en gjenkjennelig og ganske vanlig person for sine samtidige. Han var en helbreder, en eksorsist og en overbevisende predikant. Han var den siste i en linje av karismatiske profeter som eksisterte i århundrer sammen med de jødiske prestene og tilbød en alternativ form for jødedom, basert på visjoner, ekstase og mirakuløse helbredelser, og ofte i konflikt med Israels herskerklasse. Vermes tar også historien videre og viser hvordan den menneskelige Jesus ble oppfattet stadig mer overjordisk, til han ved konsilet i Nikea i 325 ble erklært guddommelig.

Egeland bruker altså denne forståelsen av Jesus til å skrive om hva denne oppdiktede kodeksen skulle kunne inneholde. Bl.a. skriver han (s. 391): «Det vil utvilsomt bli en stor sensasjon når innholdet i Codex Christi offentliggjøres. Hvordan vil kristne reagere når selveste Sankt Peter ikke bare korrigerer Paulus, men fillerister ham og refser det bildet han har tegnet av Jesus Kristus?» Og (s. 393): «Den Jesus vi blir kjent med i Codex Christi er en reformator, en opprører som provoserer romerne, en barmhjertighetens samaritan, ja, en modig og klok filosof som motsetter seg romernes okkupasjon og styre, men som samtidig prediker fredens budskap. Han priser sin gud, men påberoper seg ikke å være Guds sønn. Ikke i bokstavelig forstand. Det Jesus mente, var at vi alle er Guds barn. Leser man Peter og Paulus side om side, ser man hvordan Paulus tok seg til rette.»

Men nå er altså Egelands Codex Christi en fantasi, og innholdet i den er i stor grad bygget på Geza Vermes’ bøker. Det er også ganske lett for oss katolikker, og andre kristne, å tilbakevise denne påståtte motsetningen mellom Peter og Paulus. I Galaterbrevet skriver jo Paulus mye om dette, i kapittel 1 om sin åpenbaring, da han møtte Jesus, og at han tre år senere hadde et kort opphold i Jerusalem og snakket med Peter. Og i kapittel 2 skriver han om hvordan han 14 år etter sin åpenbaring på nytt var i Jerusalem og ble anerkjent av de andre apostlene. Aller tydeligst er dette i Gal 2,9: «Da Jakob, Kefas og Johannes, de som blir regnet for å være selve søylene, forsto hvilken nåde jeg hadde fått, ga de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til hedningfolkene, de skulle gå til de omskårne.»

Dette er selvsagt også synet Kirken alltid har hatt, at de to apostelfyrstene Peter og Paulus forkynner den samme Jesus Kristus, og har den samme forståelsen av hans frelsesverk.

Det kan være at Egeland la inn denne oppdiktede kirkekritikken for at hans spenningsbok skulle appellere til flere lesere. Men for meg virket det motsatt; jeg irriterte meg over disse fantasiene som lignet på virkelige personer og tanker (men altså på ingen måte var det), og fikk ikke skikkelig med meg bokens ellers spennende fortelling.

sep 112018
 

A source in the United States reveals that already at the end of 2007 the nuncio recommended the cardinal harasser to keep a “low profile” and retire to live in prayer. Sambi urged the cardinal several times, but never gave him formal orders.

… it was a request (from pope Benedict), an authoritative recommendation most likely communicated to the interested party on behalf of the Pope already at the end of 2007. McCarrick took a year to comply with Pope Ratzinger’s request to leave the Redemptoris Mater seminary in Washington, and never really took seriously the “keep a low profile” request nor that to retire to live in prayer. Certainly the nuncio Pietro Sambi, a faithful executor of the papal will as well as an example of an obedient diplomat, made several attempts before convincing McCarrick but never succeeded in obtaining his adherence to the Pontiff’s will. This is what emerges from the latest statements of a new source that has had direct knowledge of the events that took place between 2007 and 2011 in Washington.

The Viganò affair, which has brought to light the underestimations and mismanagement of the McCarrick case over the last twenty years, is slowly becoming clearer: it is clear that the former nuncio to the United States has cited dates and documents in his possession (or that have passed before his eyes) on which there is no reason to doubt. But it is now equally evident – and this is proven – that the author of the “memorandumˮ has been selective in recounting his memories. …

Den kjente vatikanisten Tornielli skriver dette, men til min forundring (for i all hovedsak støtter jo dette erkebiskop Viganòs uttalelser) vender Tornielli også denne bekreftelsen mot Viganò. (Det ser man om man leser videre i Torniellis artikkel.)

Det blir altså stadig tydeligere bekreftet at mange i Vatikanet visste om McCarricks handlinger, og at pave Benedikt altså i desember 2007 formidlet til McCarrick at han skulle flytte ut av presteseminaret, holde en lav profil og leve et liv i bønn. Man kan kanskje si at pave Benedikt burde ha grepet inn enda strengere, men det er jo uhørt at en prest eller biskop ikke adlyder et tydelig ønske fra paven – men det gjorde McCarrick altså ikke. Det er altså nå hevet over enhver tvil at pave Benedikt ba McCarrick om å trekke seg helt tilbake fra offentligheten, noe en del mennesker et par uker har prøvd å bestride.

Men Tornielli vender likevel dette mot Viganò, fordi sistnevnte har brukt et for sterkt ord om pave Benedikts ønske, og fordi (tror jeg) Torniellis hovedpoeng er at han (nesten) utelukkende fokuserer på Viganòs oppfordring til pave Frans om å trekke seg.

Mitt fokus er heller at det blir stadig klarere at mange i Kirken har tolerert helt upassende oppførsel av prester og biskoper (så lenge det ikke handler om overgrep av barn/ungdommer under 18). Man har tatt altfor lite hensyn til tilfeller der overordnede presser underordnede til å gjøre skandaløst upassende ting. Og mange vet kanskje ikke hvor sårbar en seminarist er – noe alle vi som er prester egentlig vet og husker veldig godt.

Pave Benedikt prøvde å begrense McCarricks virksomhet (etter at han hadde blitt pensjonist), det har blitt stadig tydeligere bevist, men han lyktes bare delvis. Pave Frans, derimot, lot McCarrick få en mye tydeligere posisjon i Kirken – helt til anklagene om overgrep mot en mindreårig ble regnet som troverdige denne sommeren.

Kanskje noen nå bør begynne å studere hvor tydelig og i hvilken grad pave Frans tok McCarrick frem i lyset igjen. At pave Frans har visst om beskyldningene mot McCarrick kan det ikke være noen tvil om. Om det betyr at han bør gå av er en helt annen sak, men han bør i alle fall innrømme og beklage det.

sep 092018
 

Catholic Herald skriver at det er blitt bekreftet at Vatikanet fra år 2000 visste at McCarrick var kjent for å dele seng med seminarister og unge prester. Men det virker som man også etter at man slo veldig hardt ned på handlinger begått mot gutter eller jenter under 18 år, ikke brydde seg veldig mye om det som skjedde med litt eldre (men fortsatt svært sårbare) personer. Catholic Herald skriver bl.a.:

A top official from the Vatican Secretariat of State acknowledged allegations made by a New York priest in 2000 concerning Archbishop Theodore McCarrick, according to a letter obtained by Catholic News Service.

Fr Boniface Ramsey, pastor of St Joseph’s Church Yorkville in New York City, told CNS that he received the letter dated October 11, 2006, from then Archbishop Leonardo Sandri, …

Archbishop Sandri wrote to Fr Ramsey, “I ask with particular reference to the serious matters involving some of the students of the Immaculate Conception Seminary, which in November 2000 you were good enough to bring confidentially to the attention of the then Apostolic Nuncio in the United States, the late Archbishop Gabriel Montalvo.”

Fr Ramsey had been on the faculty of the seminary from 1986 to 1996 and had sent a letter in 2000 to Archbishop Montalvo informing him of complaints he heard from seminarians studying at the seminary, located in South Orange, New Jersey. In the letter, Fr Ramsey told CNS, “I complained about McCarrick’s relationships with seminarians and the whole business with sleeping with seminarians and all of that; the whole business that everyone knows about.”

sep 082018
 

Tidligere denne uka var vi noen dager i Estland, for å treffe to av mine svigerinner og deres ektefeller (jeg har så mange som fem svigerinner). Mye tid ble brukt sammen med familien, både i gamlebyen i Tallinn og den store leiligheten vi leide via airbnb.com. Men vi fikk også tid til noen besøk utenfor sentrum, bl.a. til Kadriorg-slottet (bygd av tsar Peter den store), der jeg er avbildet utenfor – se under.

Vi var også så heldige at vi fikk se verdens første samlede utstilling av Michael Sittows malerier. Om disse kan vi lese på KUMU-museets nettsider:

In 2018, the Art Museum of Estonia, in collaboration with the National Gallery of Art in Washington DC, is organising a large-scale exhibition on Michel Sittow (ca 1469–1525), a painter from Estonia who became a sought-after and highly renowned artist in the royal courts of Europe at the turn of the 15th and 16th centuries.

The acclaimed master had been forgotten for centuries when documents found in the Tallinn city archives identified this historical individual a few decades ago. Now, nearly 500 years after his death, his first solo exhibition is being organised.

Bildet under er fra denne utstillingen; Maria med barnet – og modell for Maria skal visstnok være Katarina av Aragon, første kone til Henry VIII.

sep 012018
 

Jeg skrev om erkebiskop Viganò dramatiske brev for noen dager siden, og fortsetter å støtte meg mest til Catholic Heralds dekning av saken. De skriver på nytt en evaluering av det som har blitt skrevet, og tar opp og vurderer fire påstander: Claim 1: Pope Benedict XVI imposed sanctions on McCarrick – Claim 2: Pope Francis was told about McCarrick’s depravity – Claim 3: Francis abandoned Benedict’s sanctions – Claim 4: Francis made McCarrick an important adviser. Og de konkluderer slik:

What, then, does all this add up to? Everyone will draw their own conclusions. My own is that, while a position of agnosticism can be justified – especially at this early stage – it’s not unreasonable to believe Viganò’s central claims.

A more difficult position, I think, is to dismiss what Viganò is saying. There are two ways to do this.

The first is to say that Viganò is a liar, even a fantasist, on a truly epic scale – a sort of Catholic Mark Hofmann. It’s not enough to argue that Viganò is an ambiguous figure with an axe to grind. He would have to be much more than that: someone capable of defaming the Holy Father, while calling “on God as my witness”, and to do so with such diabolical cunning that the Pope and his closest allies are unable to immediately discredit his claims.

The second possible argument is that we just don’t know enough: that, as in a detective story, some key evidence can turn everything on its head. That if the files of the Vatican and the US nunciature were opened, or if the churchmen accused by Viganò came out to tell the truth, the whole truth and nothing but the truth, the picture would change dramatically.

Katolsk.no har oversatt en artikkel skrevet av Andrea Tornielli (som jeg leste på engelsk i går), som ikke tror mye på Viganós påstander. Der kan vi bl.a. lese mot slutten:

Og tilslutt, er det en pave, Frans, som strippet kardinalen – tross at han var gammel og hadde vært pensjonert en stund – for hans kardinalstatus etter å ha kneblet ham, og forbydd ham å celebrere offentlig. Likevel er det sistnevntes hode som den tidligere nuntiusen så indignert ber om. Sannsynligvis bare fordi Frans hadde «våget» å utnevne noen amerikanske biskoper som er mindre konservative enn dem som tidligere er utnevnt, …

Dette syns jeg blir svært søkt, for erkebiskop McCarrick hadde endelig (etter å ha miskbrukt unge menn i flere tiår) blitt troverdig anklaget for å ha misbrukt en mindreårig, og da blir det både kirkelig og sivilt en helt annen type sak. Da reagerte både Den katolske kirke i USA og pave Frans tydelig, mens de nok begge hadde reagert altfor svakt i svært lang tid.

På samme måte syns jeg erkebiskop Viganòs 11 sider brev overspilte noe; det hadde vært bedre om hadde hadde holdt seg bare til McCarrick-saken, og latt være å ta med sin sterke kritikk av andre biskoper og pave Frans på andre områder – syns jeg.

aug 292018
 

Det er blitt skrevet mye godt i forkant av dette flotte jubileet, om hvordan Harald og Sonja endelig fikk gifte seg etter ni år ventetid, bl.a. i Aftenposten, i en artikkel som heter De to som reddet monarkiet.

Jeg så en del av vielsen fra 1968 i dag (for aller første gang, tror jeg) på NRK. Mest inntrykk på meg gjorde de mange nærbildene av Harald og Sonja. På bildet under ser vi brudeparet når salmen “Alt står i Guds faderhånd” synges.

aug 192018
 

I 2005 slo Vatikanet fast at menn med en dyptliggende homofil orientering ikke skulle kunne bli katolske prester, men den bestemmelsen er ikke blitt fulgt særlig nøye flere steder. En artikkel i First Things tar opp denne tematikken:

The 2005 Vatican instruction on the question of homosexuality and the priesthood states this clearly: “The Church, while profoundly respecting the persons in question, cannot admit to the seminary or to holy orders those who practise homosexuality, present deep-seated homosexual tendencies or support the so-called ‘gay culture.’” This teaching wasn’t new. In 1961, the Vatican declared that men with homosexual inclinations couldn’t be ordained. Seminarians who “sinned gravely against the sixth commandment with a person of the same or opposite sex” were to be “dismissed immediately.”

I’m convinced that if the Church had heeded its own counsel from 1961 and 2005, we wouldn’t be reeling from the shocking headlines of today: … … Most of the horrific abuse detailed in the Pennsylvania Grand Jury report involved adolescent boys and young men. This isn’t pedophilia.

What unites all of these scandals is homosexuality in our seminaries and the priesthood: the result of the Church ignoring its own clear directives. If it is serious about ending the sex scandals, the Church needs to admit it has a homosexual priest problem and stop ordaining men with deep-seated homosexual tendencies. …

Pave Frans tok også opp dette temaet i mai i år, og sa bl.a.:

The Pope touched on the topic of homosexuality, particularly when it comes to individuals with “deep-seated tendencies” or who practice “homosexual acts”, yet who want to enter the seminary.

In these cases, “if you have even the slightest doubt it’s better not to let them enter,” Francis said, according to Vatican Insider, because these acts or deep-seated tendencies can lead to scandals and can compromise the life of the seminary, as well as the man himself and his future priesthood.

aug 142018
 

På vei hjem fra et fire dagers vikariat i Vår Frue kirke i Ålesund stoppet min kone og jeg i/ved Geiranger – der vi bare hadde vært én gang tidligere, for nesten 20 år siden.

jul 082018
 

Plutselig dukker det opp i horisonten: Klostertårnet, den eneste delen av benediktinerklosteret som står igjen i full høyde etter danskekongens plyndringer i 1643. De vakkert tilhugde klebersteinene og søylene utgjorde et praktisk «klar til bruk»-byggesett for kongen. Bare klokketårnet fikk stå urørt. Nå har det stått der i 900 år.

St. Albanus-klosteret ble etablert på Selja av engelske munker like før eller rundt år 1100, og var et av Norges aller første kloster. Trolig var det rundt 15 – 20 benediktinermunker her, og det var munker her helt frem til reformasjonen.

I dag er både katolske og lokale lutherske krefter engasjert i å få etablert et nytt benediktinerkloster på Selja. Mens vi går på den gamle pilegrimsstien, ber vi sammen for Vestlandet, for Norges omvendelse og for at det igjen skal bli et levende klosterliv på den hellige øyen.

Les mer om denne pilegrimsturen til Selja på katolsk.no.

jul 032018
 

(Jeg skrev teksten under for et par måneder siden, den skal oversettes til tysk og trykkes i St Ansgarsverks årbok for 2018 – så vidt jeg vet.)


Jeg ble født på Bryne i desember 1955, et sted på sør-vest kysten av Norge, litt sør Stavanger. Jeg ble døpt seks uker gammel – i den lutherske Time kirke på Jæren, et gammelt (katolsk) kirkested fra 1100-tallet. Norge hadde blitt kristnet mellom ca. 950 og 1030, hovedsakelig etter innflytelse fra katolske prester, biskoper ordensfolk og konger fra England og kystområdene i Nord Europa. Vår helgenkonge, Olav Haraldsson (konge 1015-1030), ble f.eks. døpt i Rouen i Frankrike vinteren 1013-14.

Og vår første tydelig kristne konge, Olav Tryggvason (konge 995-1000), hadde blitt døpt ca. 990 i England. Han kom fra England til den norske vestkysten i år 995, med en biskop og flere prester om bord, og sørget for at de første offisielle katolske messene ble feiret i Norge. Norge valgte derfor å feire 1000-årsjubileet for innføringen av kristendommen i 1995. I løpet av 1100-tallet fikk Kirken godt feste og det ble bygget mange hundre kirker over hele landet – også en kirke på stedet der jeg vokste opp.

Norge har altså vært katolsk lenger enn det har vært protestantisk, men de siste århundrene har folk i vårt land tenkt lite på det, siden vi aldri møtte noen katolikker. Det var nemlig forbudt å være katolikk i Norge i 300 år, fra 1537 til 1843. Selv møtte jeg bare én eneste katolikk før jeg 19 år gammel kom til Oslo for å starte universitetsstudier – det var en jente i min klasse på gymnaset, som var katolikk fordi hun hadde ungarske foreldre.

Jeg vokste opp i en troende familie, og bønn og bibelfortellinger, søndagsskole, kirkegang og kristent ungdomsarbeid var en svært naturlig del av mitt liv. Jeg opplevde som 17-åring å få et kall til kirkelig tjeneste, og det siste året på gymnaset ventet jeg utålmodig på å få begynne på teologistudiet, på Menighetsfakultetet i Oslo.

Typisk for mine år som teologistudent (1975-82) var at jeg dessverre hadde liten interesse for sakramentene og liturgien, jeg var mer opptatt av spørsmål som hadde med forholdet mellom tro og viten, og med bibelstudier å gjøre. Jeg stod alltid veldig tydelig på det lutherske dåpssynet samt på Kristi virkelige nærvær i nattverden, men i praksis betydde disse tingene lite for meg – det viktige var en mer direkte og eksistensiell relasjon til Gud.

Det var ikke før etter at jeg ble ordinert til luthersk prest i juni 1986, for å arbeide som feltprest i Nord-Norge, at jeg begynte å interessere meg mer for sakramentene og liturgien. Da jeg så ble prest i en vanlig luthersk menighet i Arendal i 1988, arbeidet jeg mer bevisst med liturgien og sørget for at det nokså sterke lutherske synet på sakramentet ble presentert tydelig.

Parallelt med en utvikling av større forståelse for den felleskristne liturgiske og sakramentale tradisjon, utviklet jeg en større sympati for andre kirker som hadde denne tradisjonen; først og fremst Den anglikanske og Den katolske kirke.

Da jeg etter hvert forstod at den katolske, den anglikanske og den lutherske kirke står sammen på så mange områder, var det også naturlig at min medfødte skepsis til “Romerkirken” gradvis forsvant. På et studiebesøk i USA i 1991 – for å studere luthersk kirkeliv – skjedde det to ting som jeg husker godt. 1) Jeg var svært interessert i å finne bøker og andre impulser som omtalte det liturgiske og sakramentale liv. Og 2) jeg oppdaget en høykirkelig, luthersk gruppe som kalte seg «evangelisk katolsk», som hadde en klar forståelse av at den lutherske kirke ikke var en (typisk) protestantisk kirke, men heller en renset katolsk kirke.

Jeg begynte etter hvert å få problemer med å forsvare hvorfor jeg ikke var katolsk (men det er det vel en hel del som gjør, uten at de dermed blir katolikker), siden Jesus ønsker at alle de kristne skal være ett, jf. Joh. 17. Men det var likevel to helt konkrete problemer som til slutt ledet meg ut av den lutherske kirke. De to problemene var i praksis to sakramenter; nattverden og ordinasjonen.

Siden jeg hadde blitt mer opptatt av sakramentsfeiring, ble selvsagt den konkrete nattverdfeiringen i min egen kirke viktig. Den lutherske kirke i Norge hadde i lang tid bare feiret nattverd én gang hver måned, og selv om dette forandret seg ut over 80- og 90-tallet, opplevde jeg at fokuset på nattverden ble altfor svakt. Men det siste og mest avgjørende problemet som gjorde seg gjeldende med styrke, og førte til at jeg ikke lenger kunne være lutheraner, var synet på hvem som har myndighet og autoritet i Kirken.

Jeg hadde på den tid allerede arbeidet en stund med spørsmålet om hvem som hadde avgjørende myndigheten mht. lærespørsmål i en luthersk kirke. På en eller annen måte burde det være de ordinerte (prester og biskoper), men hvordan de skulle utøve denne myndigheten var ganske uklart. Det er jo slik at for lutheranerne er det ingen vesensforskjell mellom prester og biskoper, biskopene ordineres ikke en ekstra gang, men får (bare) en ekstra myndighet i kirken. Det fører bl.a. til at deres autoritet, spesielt i lærespørsmål, er ganske svak.

Katolikker derimot ser på biskopene som apostlenes etterfølgere, de har samme myndighet og kall som apostlene, og det er også de som gir sine prester de nødvendige fullmakter. Og hvis en luthersk biskop ikke er biskop på denne måte, hva er han da, og hva er en luthersk prest, er han virkelig en prest? Anfektelsen og tvilen, som da kom, gikk på hele min identitet som prest, og det kunne jeg i praksis ikke leve med.
Derfor kom jeg til den konklusjonen, sent på høsten i 1993, at jeg måtte bli katolikk. Jeg traff rett etter dette presten i den katolske kirken i Arendal, som jeg hadde kjent flere år, og fortalte ham at jeg hadde bestemt meg for å bli katolikk. Da sa han med en gang at da burde jeg også prøve å bli katolsk prest.

Vinteren 1994 sa jeg opp min stilling i den lutherske kirke, i juni holdt jeg min siste lutherske gudstjeneste, og rett etterpå begynte jeg formelt på forberedelsen til å bli katolikk. Samme høst tok jeg pedagogisk seminar ved Lærerhøgskolen i Kristiansand, og senere tok jeg også universitetseksamen i engelsk og norsk. Jeg hadde begynt å forberede meg på å skifte jobb.

Jeg ble opptatt i Kirken i Arendal 28. desember 1994, (min kone tre måneder senere), og rett etterpå flyttet vi til Bergen – fordi min kone hadde kommet inn på Kunst- og Håndverksskolen der. Jeg hadde fått en stilling på St. Paul katolske skole i Bergen rett før vi flyttet, og til sammen arbeidet jeg 11 år på denne skolen, fem år mens jeg forberedte meg på å bli katolsk prest, og deretter seks år som både lærer, skoleprest og prest i St Paul menighet.

Det var fem krevende år med forberedelse og venting før jeg ble ordinert til katolsk prest 8. januar 2000, av biskop Gerhard Schwenzer. Det var ekstra krevende siden jeg er gift, og biskopen måtte få en dispensasjon fra paven før han kunne ordinere meg – og vi måtte vente lenge før denne dispensasjonen kom. Jeg ble da den første gifte katolske presten i Norge, og det gikk 14 år før det kom flere. Nå er vi fem gifte prester i Oslo katolske bispedømme, fire som tidligere var lutherske prester, og én i ukrainsk ritus.

Allerede før jeg ble katolikk sa den katolske presten jeg først ble kjent med, at jeg måtte være klar over at Den katolske kirke i Norge er svært internasjonal og ikke særlig norsk – men at det nok ikke ville være noe problem for meg, som helt fra 1985 har hatt en amerikansk kone.

Bakgrunnen for at Kirken i Norge er så internasjonal, er at da det etter litt over 300 år (1843) igjen ble lov å være katolikk i Norge, var de første (ganske få) katolikkene innvandrere fra katolske land i Europa, Tyskland, Frankrike og Nederland. Disse innvandrerne ble gradvis mer norske og det kom også og etter hvert noen norske konvertitter, Sigrid Undset er den mest kjente av disse, hun konverterte i 1924. Rundt 1970 hadde Den katolske kirke i Norge endelig blitt ganske norsk, siden de fleste katolikkene da hadde bodd i Norge i flere generasjoner, men det skulle ikke vare.

For da jeg selv ble katolikk i 1994, hadde kirken vokst en hel del, til litt over 30.000 medlemmer, mest pga. innvandring fra slutten av 1970-tallet av katolikker fra Vietnam, Filippinene, Sri Lanka, Latin-Amerika (mest Chile) og Polen. Det var altså en stor overgang for meg å komme fra en luthersk kirke som var helt norsk, til en katolsk kirke der mindre enn 10% hadde to norske foreldre.

Jeg tenkte da at vi ikke ville bli mer internasjonale, men der tok jeg grundig feil. For etter EU-utvidelsene litt etter år 2000, eksploderte antallet europeiske katolikker i Norge, og antallet katolikker fra Afrika og Asia fortsatte også å stige. Nå er det ca. 225.000 katolikker i Norge (ca. 160.000 som har blitt formelt registrert), den suverent størst grupper er fra Polen (nesten 100.000), dernest kommer Litauen, Filippinene, Sri Lanka, Latin-Amerika, og noen tusen katolikker fra flere andre europeiske og afrikanske land.

Det er flott å være med i en slik internasjonal kirke, og det er en luksus for oss prester å måtte feire mange messer og å nesten alltid ha fulle kirker. I Oslo er det hver søndag messer på mange språk, aller mest på norsk, polsk, engelsk, men også på fransk, filippinsk, tamilsk, vietnamesisk, spansk og kroatisk, og det er også regelmessige søndagsmesser på litauisk, ukrainsk, eritreisk og kaldeisk, og av og til messer på enda flere språk.

I alle mine år som katolsk menighetsprest – i St Paul i Bergen 2000-06, St Svithun i Stavanger 2006-09 og St Hallvard i Oslo 2009-2016 – har jeg kunnet glede meg over at kirkene er fulle av mennesker, og at de troende kommer fra et stort antall ulike land og kulturer. Det samme opplever jeg nå, som sykehusprest i Stor-Oslo (jeg er også sekretær for Norges katolske bisperåds liturgiske kommisjon, og søndagsvikar for Oslo katolske bispedømme) at de katolske pasientene som ber om Kirkens hjelp, kommer fra de fleste av verdens land.

P. Oddvar Moi

jun 132018
 

I dag skriver avisa Dagen på lederplass om den viktige katolikken og apologeten Gilbert Keith Chesterton:

I dag markerer den episkopale kirke den britiske forfatteren, samfunnskritikeren og sitatmaskinen Gilbert Keith Chestertons bortgang i 1936.

Da G. K. Chesterton døde, het det i gravferdstalen at «Denne generasjonen har vokst opp under en så altomfattende påvirkning fra Chesterton at vi ikke engang vet om at vi tenker Chestertonsk.»

G. K. Chesterton er fortsatt en viktig tenker og forfatter, ikke minst for den som vil tenke helhetlig om kristendom og samfunn. Chesterton, som først var anglikaner og siden ble katolikk, ble kalt «den beste folkelige apologeten jeg vet om» av C. S. Lewis; en mann som var noe av en apologet selv.

Lewis sa at Chesterton «døpte» sitt «intellekt» på veien fra ateisme til kristen tro. Samme Lewis bemerket med henvisning til Chestertons påvirkning på ham at «en ung mann som ønsker å forbli en sunn ateist kan aldri være forsiktig nok med hva han leser.» …

Dette er dagen før Chestertons dødsdag (14/6), men Wikipedia forklarer at denne dagen nylig ble valgt av den Amerikanske episkopale kirke: “He is remembered liturgically on 13 June by the Episcopal Church, with a provisional feast day as adopted at the 2009 General Convention.”

Det er også en del mennesker som i flere år har arbeidet for at Chesterton kan salig- og helligkåres. Les om det her.

Jeg har lest nesten alle av Chestertons bøker, og i fjor undersøkte jeg også og skrev litt om hans opptagelse i Den katolske Kirke ved skriftemål og kondisjonal dåp. Se denne tidligere artikkelen her.

mai 292018
 


For noen uker siden (jeg så det først i dag) kunne man lese i avisa Dagen om de to siste Franciskus-søstrene i Bergen:

På en solfylt vårdag kan man nesten bli blendet når solstrålene reflekteres i den hvite kampanilen på Vår Frues kirke i Marias Minde.

Tårnet er et blikkfang i Ytre Sandviken i Bergen. Innenfor dørene bor det åtte nonner, seks av Det hellige kors, og to av St. Franciskus Xaveriussøstrene. De to er de eneste igjen i kongregasjonen som ble etablert i 1901.

På sitt meste talte St. Franciskussøstrene hele 150 nonner, men for ti år siden var det bare elleve igjen. Den eldste var over 80 år og ingen nye hadde blitt rekruttert siden 60-tallet.


Jeg var mye hos søstrene på Marias Minde fra år 2000 til 2006, og er glad for å lese at Sr. Mary fortsatt er ved godt mot, og sier at hun har “hatt hatt et godt liv”. Les hele artikkelen her.

mai 092018
 

I dag var vi først i Caltagirone (kjente for sin keramikk) og i Agrigento (veldig kjent for Valle dei templi), og til vår overraskelse hadde gårsdagens tappe i Giro d’Italia endt i Caltagirone, og dagens etappe startett i Agrigento (rytterne syklet rett forbi templene). Vi hadde blitt advart mot å ankomme Agrigento før kl kl 15 i dag, og da vi kom (kl 15), måtte vi kjøre omveier for å komme fram til hotellet vårt – og mellom kl 16 og 19 i dag så vi de berømte templene.

mai 062018
 

Vi er i Cefalù, på nordkysten av Sicilia og besøkte i dag den berømte domkirken, men den enda mer berømte mosaikken av Kristus allherskeren. Wikipedia skriver bl.a. dette om kirken:

The cathedral was erected in 1131 in the Norman architectural style, the island of Sicily having been conquered by the Normans in 1091. According to tradition, the building was erected after a vow made to the Holy Saviour by the King of Sicily, Roger II, after he escaped from a storm to land on the city’s beach. The building has a fortress-like character and, seen from a distance, it dominates the skyline of the surrounding medieval town. It made a powerful statement of the Norman presence – the apse mosaics were begun in 1145.

De to bildene under viser domkirken utenfra, og også hvordan den dominerer bybildet. Det siste bildet viser også fjellet med den store borgen rett ved byen. Vi besøkte den i går.

mai 022018
 

På vei fra Cassino til Matera tirsdag kjørte vi gjennom Benevento og stoppet for å se på den berømte Trajanbuen (som vi vel ikke hadde hørt om før). Engelske Wikipedia skriver om buen (den norske utgaven har ikke noe om dette):

The Arch of Trajan is an ancient Roman triumphal arch in Benevento, southern Italy. It was erected in honour of the Emperor Trajan across the Via Appia, at the point where it enters the city.

The arch was built between 114 and 117.

In Lombard times, it was incorporated into the southern sector of the city walls and became known as Porta Aurea (“Golden Gate”). The church of Sant’Ilario, now housing the Videomuseum of the Arch, was built nearby. The arch was studied by Gianmarco Serlio in Renaissance times and drawn by Giovanni Battista Piranesi in the 18th century.

It was restored several times due to aging and earthquakes: under Pope Urban VIII, then in 1661, 1713 (after the marble architrave crumbled) and 1792. In 1850, on the occasion of Pope Pius IX’s visit to Benevento, it was isolated through demolition of the adjoining buildings.

Utsnittet under viser keiser Trajan, vel i samtale med senatorer, guddommer i bakgrunnen.