feb 202019
 

Tidsskriftet First Things publiserte under bispesynodene i 2015 og i 2018 mange artikler skrevet av den anonyme forfatteren “Xavier Rynne II”, og de fortsetter med denne praksisen under bispekonferansen som begynner i morgen. Første artikkel (fra i går) begynner slik:

The whole course of Christianity from the first … is but one series of troubles and disorders. Every century is like every other, and to those who live in it seems worse than all times before it. The Church is ever ailing … Religion seems ever expiring, schisms dominant, the light of truth dim, its adherents scattered. The cause of Christ is ever in its last agony.

-Blessed John Henry Newman, Via Media (1834)

John Henry Newman’s tart view of the ongoing mess that is the history of the Church was written when he was still an Anglican, but it seems unlikely that his sense of things changed materially after he entered the Catholic Church—indeed, it probably intensified. Nonetheless, Newman’s panoramic, if mordant, overview of Christian history can be consoling whenever Catholicism finds itself in crisis, as it surely does now. Things have undoubtedly been worse than they are today. And for all the muck, pain, and anger of today’s Catholic crisis of sexually abusive clergy and failed ecclesiastical leadership, the Church has not been abandoned by its Lord or by the Holy Spirit. Many good and life-giving things happen throughout the world Church every day: the sacraments are celebrated and grace is bestowed; sins are forgiven and wounded souls healed; those with nowhere to go find a home. And in its social doctrine the Church continues to bear a message that an increasingly incoherent postmodern world badly needs to hear. …

Dagens artikkel (nr. 2) kan leses her.

Vatikanet har egne nettsider for denne konferansen for å samtale om overgrep og beskyttelse av barn (fra torsdag 21/2 til søndag 24/2).

feb 022019
 


Bildet viser oss sist kveld på Gran Canaria; vi sitter ute på terrassen og spiser vårt kveldsmåltid, når dette skriver er vi tilbake i Oslo. Turen hjem gikk veldig fint, men flyet måtte utsette landingen på Gardermoen i 10-15 minutter for at brøytebilene skulle kunne gjøre seg ferdige med flystripa. Nokså stort væromslag med andre ord.

jan 272019
 

Dette er årets siste søndag på Gran Canaria og vi var på en flott fjelltur i solskinet; opp til Norskeplassen, nedover ulike dalfører til vi kom til Korset over Patalavaca/ Anfi del Mar/ Arguineguin, der vi hadde en fin lunch nede ved sjøen.

jan 262019
 

Jeg er nå nesten ferdig med andre gangs gjennomlesning av boka The Western Church in the Middle Ages av John A. F. Thomson (jeg leste den sist for tre år siden). Det er heller ikke den eneste boka jeg har lest om Kirkens utvikling i middelalderen, men jeg har fått gjenoppfrisket en del viktig informasjon. Amazon skriver om den:

From its origins in the ancient world as a rival to traditional paganism, Christianity has become one of the great world religions. How the Church took over spiritual control of Western Europe to become the foundation of medieval life, setting the moral agenda of society and dominating its intellectual world, is the guiding enquiry at the heart of this book. Covering the period between the fall of the Roman Empire and the Reformation, the account is structured in three chronological blocks, starting with the gradual development of unity within the Western Church up to the 11th century, followed by the period of centralization between the 11th and 13th centuries, and concluding with the break-up of this centralization in the later Middle Ages. Organizational developments and changes in spirituality and doctrine are examined, and the history of the papacy is situated in the wider context of both ecclesiastical and lay society. Intellectual developments and the rise of heresy, at both elite and popular levels, are the focus of an exploration of the mental world of medieval Christendom.

jan 232019
 

Jeg har for noen dager siden lest ferdig The Theological Origins of Modernity av Michael Allen Gillespie. I stor grad handler den om hvordan den nye filosofien nominalismen ble populær litt før Martin Luthers tid og førte til (det er kanskje litt sterkt sagt) både reformasjonen og etter hvert moderne filosof og vårt moderne samfunn. Amazon skriver om boka:

Exposing the religious roots of our ostensibly godless age, Michael Allen Gillespie reveals in this landmark study that modernity is much less secular than conventional wisdom suggests. Taking as his starting point the collapse of the medieval world, Gillespie argues that from the very beginning, moderns sought not to eliminate religion but to support a new view of religion and its place in human life. He goes on to explore the ideas of such figures as William of Ockham, Petrarch, Erasmus, Luther, Descartes, and Hobbes, showing that modernity is best understood as a series of attempts to formulate a new and coherent metaphysics or theology.

jan 192019
 

Nå har jeg lest ferdig en interessant bok som jeg kjøpte (på salg) i St Olav bokhandel for et par år siden. Det er The Conversion of Scandinavia av den svenske historikeren Anders Winroth – som underviser ved Yale (les om ham HER og HER). Amazon skriver om boka:

In this book the author argues for a radically new interpretation of the conversion of Scandinavia from paganism to Christianity in the early Middle Ages. Overturning the received narrative of Europe’s military and religious conquest and colonization of the region, Anders Winroth contends that rather than acting as passive recipients, Scandinavians converted to Christianity because it was in individual chieftains’ political, economic, and cultural interests to do so. Through a painstaking analysis and historical reconstruction of both archeological and literary sources, and drawing on scholarly work that has been unavailable in English, Winroth opens up new avenues for studying European ascendency and the expansion of Christianity in the medieval period.

jan 172019
 

Vårt Land skriver i dag på lederplass at (i sin ingress): At OKB har brukt ulovlige metoder er kritikkverdig, men kirken bør få beholde støtten for dem som faktisk var medlemmer. Les hele lederen på Verdidebatt.

Med en slik støtte vil OKB faktisk i praksis slippe å betale noe som helst tilbake til stat og kommune, siden myndighetene i 2015 allerede har tatt fra oss minst 25 millioner i samlet statlig og kommunal støtte for medlemmer som alle var bekreftet (siden de hadde bekreftet noen få uker etter nyttår 2015).

Det er selvsagt usikkert hva lagmannsretten vil ende opp med, men her er i alle fall det meste av Vårt Lands lederartikkel:

Vi har tidligere kritisert kirkesamfunnet for registreringsmetoden man benyttet for å lage medlemslister. Den kritikken fastholder vi. Det er ikke dermed sagt at det er riktig av staten å kreve alle disse pengene tilbake. Et av de viktigste argumentene fra OKB er listene senere ble kvalitetssikret. Det viste seg at 85 prosent av de registrerte personene faktisk var katolikker.

Vi mener at det er urimelig at staten krever hele summen tilbakebetalt. Staten legger til grunn at Grunnlovens paragraf 16 fastslår at «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje» (med folkekirken). Hvis man først skal ri prinsipper gjør folkekirkens egen noe lemfeldige praksis med medlemsregistrering det naturlig med en viss ydmykhet fra statens side.

I et rundskriv fra 2015 går Kulturdepartementet langt i å hevde at intensjonen bak trossamfunnsloven minst siden 1976 har vært at medlemmer som har kommet til Norge fra andre land «selv aktivt og uttrykkelig gir melding om eller bekrefter til trossamfunnet at han/hun ønsker å være medlem her i Norge». Samtidig vet vi at trossamfunn som prinsipielt har vært imot medlemsregistre i mange år mottok støtte basert på lister de selv satte opp. Denne tradisjonen for å akseptere tilpasninger har vært nødvendig av hensyn til nettopp religionsfriheten.

Vi har forståelse for at staten trenger gode og etterprøvbare retningslinjer for støtteberettiget medlemskap i et trossamfunn. På den annen side ville det kledd det norske samfunnet å ta hensyn til det enkelte trossamfunnets særpreg. Den katolske kirke er en verdensvid kirke, og det oppleves som unaturlig for mange av dens medlemmer at de skal melde seg inn i den samme kirken de har vært medlemmer av hele livet. At OKB har brukt ulovlige metoder er kritikkverdig, men kirken bør få beholde støtten for dem som faktisk var medlemmer.

jan 112019
 


Jeg har fått tak i Tore Skeies nye bok Hvitekrist som lydbok, og har nå nettopp hørt gjennom den. Den var interessant og ga mye ny informasjon (for meg) om årene 990-1030). Gyldendal skriver om boka:

På begynnelsen av 1000-tallet raste maktkampen om herredømmet i landene rundt Nordsjøen. Angelsaksernes konge, Æthelred, var herre over et England som var rikt på gull og sølv, men også ustabilt og fullt av egenrådige stormenn. Fra Danmark forsøkte den unge danekongen Knut å erobre hans land. Midt mellom dem sto den ambisiøse norske vikingkongen Olav Haraldsson, en mystisk skikkelse som etter sin død skulle bli til Olav den hellige. Han hadde sin egen agenda.

Tore Skeie spenner opp det store lerretet og tar leseren med på en forrykende ferd gjennom den turbulente perioden da vikingtiden var på hell og kongeriket Norge var i støpeskjeen. Mens krigsherrer manøvrerte, allierte byttet side og store sølvskatter skiftet hender, rådet vold, brutalitet og ødeleggelser. Samtidig spredte kristendommen seg og skapte langsomt en ny samfunnsorden. Hvitekrist gir et friskt blikk på norgeshistorien, hvor vikingtidens mennesker og begivenheter løftes opp og ut av sagaene og inn i en større europeiske sammenheng.

jan 102019
 

Før jul kjøpte vi Pollestads oversettelse av Heimskringla/Norske kongesagaer. Gyldendal har utgitt bøkene og skriver om dem:

De norske kongesagaer av Snorre er ikke bare det fremste historiske referanseverk vi har i Norden, det er også et grunnleggende verk i nordisk litteratur. Et vell av dramatiske fortellinger taler rett til den moderne leser over et hav av tid – lykkelig er det folk som har en så enestående kunstnerisk fremstilling av sin egen tilblivelse.

Kjell Arild Pollestad har gitt Snorre en helt ny litterær språkdrakt. Sagaens særegne stil er beholdt, men den er ikledd et mer moderne uttrykk som gjør den lettere tilgjengelig for dagens lesere. Med denne oversettelsen kan Snorre igjen bli en grunnpilar for norsk selvforståelse og historie for nye generasjoner.

Vi tok med bind to til “syden”, Olav den helliges saga, og nå har jeg nettopp lest den ferdig (bedre sent enn aldri, et slikt verk burde man jo ha lest i ungdomsårene, og den var ganske interessant). Wikipedia skriver om den:

Olav den helliges saga består av 251 kapitler, og er med det den mest omfattende sagaen i Heimskringla. Da Snorre skrev sagasamlingen, skrev han Olav den helliges saga først, for så å utvide sagaverket med sagaene til kongene før og etter Olav.[1] Olav den helliges saga starter med noen korte opplysninger om Olav og hans ætt og barndom, og slutter med at Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson drar for å hente Olavs sønn Magnus den gode i Gardarike i 1035, fem år etter Olavs død.

jan 082019
 

Før jul kjøpte jeg denne boka (Reformasjon uten folk) i St. Olav bokhandel og nå (som den første av bøkene jeg skal lese i januar) har jeg lest den ferdig. En del av innholdet kjente jeg selvsagt til fra før, men jeg fikk også med meg mye ny informasjon om reformasjonen i Norge St. Olav forlag beskriver boka slik:

Reformasjonen ble i Norge gjennomført som et kongelig dansk pålegg i 1536/-37. Fra da av skulle staten og dens borgere i det dansk-norske dobbeltmonarki bekjenne seg til den evangelisk-lutherske tro. Trosskiftet hang sammen med tap av nasjonal selvstendighet og kom som en omveltning uten forankring hverken i det folkelige eller i det nasjonale. Det var først fra 1537 at reformasjonsarbeidet startet, og dette var en lang prosess som kanskje ikke ble avsluttet før på 1800-tallet.

Religionsskiftet dikterte et brudd med de religiøse og kultu­relle praksiser og forestillinger som gjennom mer enn fem århundrer var blitt en innleiret del av folkets virkelighetsforståelse. Disse lot seg ikke uten videre utrydde. De hadde et langt etterliv hos befolkningen, men ble av den nye kulturelle og religiøse eliten omfortolket og utdefinert som overtro og trolldom.

Motstanden mot reformasjonens innføring var både et grasrot­fenomen og et nasjonalt og kirkelig prosjekt ledet av Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson. Senere ble Norge en del av Romas motreformatoriske strategi, alt mens befolkningen i mangt og meget fortsatte å praktisere sin tro på «gamle­måten».

I denne boken presenteres den lange historien om tros­skiftet i Norge i hele sin bredde. Her skildres det religiøse og politiske spillet rundt reformasjonens innførelse, fromhets­livet i norsk sen­middelalder, katolske martyrer, hemmelige jesuittmisjonærer og vitale katolske tradisjoner i etterreformatorisk tid. Forfatteren presen­terer hittil ukjent materiale så vel som kjent stoff i et nytt perspektiv. Denne historien har aldri tidligere vært samlet mellom to permer.

jan 042019
 

Det første bildet under viser vår reiserute 2. januar.

Det neste bildet viser meg på den berømte Canteras-stranda i Las Palmas 3. januar – et par timer før årets første bad. I dag reiser vi med buss ned til en leilighet ikke langt fra Puerto Rico, der vi skal være resten av januar.

jan 012019
 

Detter velsignelsen jeg lyste ved slutten av messen i dag (i Lunden kloster):

VELSIGNELSE VED ÅRSSKIFTET

Gud, all velsignelses kilde og utspring, skjenke dere sin nåde,
fylle dere med sin velsignelse, og bevare dere sunne
og uten skade hele året igjennom.

R: Amen.

Han verne i dere troens renhet, skjenke dere håpets tålmodighet,
og en kjærlighet som holder stand inntil enden.

R: Amen.

Han styre deres dager og deres gjerninger i sin fred,
høre deres bønner her og alle steder
og føre dere frelst til det evige liv.

R: Amen.

Den allmektige Gud, Faderen og Sønnen + og Den Hellige Ånd,
velsigne dere alle.

R: Amen.


Og her kan man lese hva jeg skrev for 11 år siden på denne dagen:

 

Flott nyttårsfeiring i Vatikanet


For første gang på mange år var pavens trone løftet opp fem trappetrinn.


Sammen med to diakoner går paven fram til alteret for å begynne tilbedelsen av alterets hellige sakrament.


Etter liturgien i kirken, der også Te Deum ble sunget, stopper paven for tilbedelse ute ved stallen på Petersplassen.

des 252018
 

Første lesning i juledagsmessen er fra Jesaja 52,7-10, og får meg alltid til å tenke på ariaen “O thou that tellest good tidings to Zion” fra Händels Messias, der (den nokså like) teksten riktignok er tatt fra Jesaja 40,9-11. Slik var første lesning i dagens messe – Händels aria og tekst kommer etterpå:

Lesning fra profeten Jesajas bok

Hvor vakre de er
der de løper over fjellene,
føttene til den som bringer bud,
forkynner fred,
bringer godt budskap,
forkynner frelse
og sier til Sion:
«Din Gud er konge!»
Hør, vaktmennene dine roper høyt,
de jubler alle sammen.
For med egne øyne ser de
at Herren vender tilbake til Sion.
Bryt ut i jubel sammen,
dere Jerusalems ruiner!
For Herren trøster sitt folk,
han løser Jerusalem ut.
Herren viser sin hellige arm
for øynene på alle folkeslag.
Hele jorden får se
frelsen fra vår Gud.

Slik lyder Herrens ord.

O thou that tellest good tidings to Zion,
get thee up into the high mountain.

O thou that tellest good tidings to Zion,
Get thee up into the high mountain.
Get thee up into the high mountain.

O thou that tellest good tidings to Jerusalem,
Lift up thy voice with strength, lift it up, be not afraid,
Say unto the cities of Judah,
Say unto the cities of Judah:
Behold your God, behold your God!
Say unto the cities of Judah:
Behold your God, behold your God, behold your God!

O thou that tellest good tidings to Zion,
Arise, shine, for thy light is come.
Arise, arise, arise, shine, for thy light is come.
And the glory of the Lord,
The glory of the Lord is risen, is risen upon thee, is risen, is risen upon thee.
The glory, the glory, the glory of the Lord is risen upon thee.

nov 152018
 

Vårt Land melder at:

Sivilombudsmannen kom i slutten av september med en uttalelse angående forvirringen rundt medlemskap og statsstøtte til de nordiske (svenske, finske og islandske) folkekirkene i Norge.

Etter medlemsregistersaken i Oslo katolske bispedømme i 2015, kom det nemlig frem at heller ikke de nordiske kirkene hadde spurt sine norske medlemmer om samtykke til medlemskap.

Denne informasjonen førte til at Kulturdepartementet i 2016 vedtok at de nordiske kirkene må spørre sine medlemmer om de fortsatt vil være medlem av kirkesamfunnene når de flytter til Norge. Kirkene sendte da ut forespørsler til sine medlemmer om hvorvidt medlemmene ville fortsette å være registrert i kirken. Noen svarte nei, andre svarte ja, og mange svarte ikke.

Dette førte til betydelig mindre statsstøtte til folkekirkene i 2017 og 2018. … (ned fra 22 000 til 13 000 medlemmer for svenskene).

… De nordiske folkekirkene klaget departementets vedtak fra 2016 inn for Sivilombudsmannen, og fikk tidligere i høst medhold i at dåp i Sverige, Finland og Island skal regnes som tilstrekkelig grunnlag for medlemskap også når medlemmene flytter til Norge.

Men Sivilombudsmannen sier imidlertid også at kirkene fra og med 2019 må kontakte nyinnflyttede medlemmer for å spørre om de vil fortsette å være medlemmer, og om de er medlemmer i andre kirkesamfunn fra før av.

I praksis vil Sivilombudsmannens vedtak si at det anbefales at de nordiske folkekirkene får tilbakebetalt de midlene de ikke fikk i 2017 og 2018. …

… Kulturdepartementet har fått frist til 24. november om de vil revurdere vedtaket slik Sivilombudsmannen anbefaler.

Jeg tar det nesten for gitt at departementet vil rette seg etter dette, sier advokat Rognlien.

Denne optimismen må jeg innrømme at jeg ikke deler, for departementet har vist seg å være helt umulige i denne medlemsregistreringssaken så langt. Men får de nordiske folkekirkene medhold, vil det selvsagt også få betydning for katolikkene, og for oss er det snakk om ca 75 millioner kroner vi er fratatt i støtte for personer som har bekreftet at de er katolikker og har bodd i Norge i mange år.

nov 122018
 

Picpuspatrene skriver i dag minneord om p. Olav Müller – jeg feiret selv messen for ham i St Olav domkirke i Oslo på hans dødsdag 6. november. De skriver bl.a.:

P. Olav var prest med hele sitt hjerte. Han var glad i kontakt, hadde god humor og vant lett tilgang til menneskene. Hans omfattende kunnskap og hans brede livserfaring gjorde ham til en ønsket samtalepartner. Både skriftlig og muntlig var han en ordets mester.

Mange konvertitter fant veien til Den katolske kirken med p. Olavs hjelp. I Midt-Norge ledsaget han generasjoner av ungdom og åpnet troen for dem. Legendarisk var hans helgeturer til Dolmøya utenfor Hitra, der han hadde fått bygget en hytte. Han hadde tjent penger til hytten ved å arbeide på et stenbrudd og i et fiskerøkeri.

Han har bidratt til at Den katolske kirke i Norge ikke lenger ble sett på som en fremmed utenlandsk kirke, men at den slo nye røtter igjen etter reformasjonen. Han var den første fra Trondheim som ble viet til prest i denne byen etter reformasjonen. Nesten ingen har gjort så meget for å gjøre den hellige Olavs liv kjent i en vid katolsk og ikke-katolsk offentlighet. Listen over hans foredrag og artikler er imponerende. Han pleiet videre gode økumeniske kontakter til dem med annen tro.

nov 032018
 

Har de to elementene i overskriften noe med hverandre å gjøre? En artikkel i National Catholic Register tar opp det spørsmålet, i et “interview with sociologist Father Paul Sullins, whose new study documents a strong linkage between the incidence of abuse and homosexuality in the priesthood and in seminaries”.

En organisasjon som kalles The Ruth Institute har nettopp publisert en ny rapport (LES DEN HER) “that dares to ask a question many researchers — and Catholics — have been afraid to ask: What has been the role of active homosexuality and homosexual subcultures in the priesthood and in seminaries on the sex-abuse crisis?” Artikkelen sier videre:

The report — which indicates a very strong correlation between homosexual priests and homosexual subcultures and the incidence of clergy sexual abuse — is in part a response to the two important studies commissioned by the U.S. Bishops in the face of the sex-abuse crisis that were conducted by the John Jay College of Criminal Justice. The 2004 study was entitled, “The Nature and Scope of the Problem of Sexual Abuse of Minors by Catholic Priests and Deacons in the United States,” and the 2011 report was called, “The Causes and Context of Sexual Abuse of Minors by Catholic Priests in the United States, 1950-2010.”

The 2011 report was heavily criticized at the time of its release for its assertion that it found no evidence that homosexual priests were to blame for the abuse crisis, despite the fact that more than 80% of the victims were male and that 78% were postpubescent. Critics claimed that the report bowed to political correctness and fear of a backlash in academia.

Her er hans hovedargument for at den tidligere rapporten fra the John Jay College tok feil mht. korrelasjonen mellom seksuelt misbruk i Kirken og antallet homofile prester:

The John Jay Report in 2011 denied that that was the case because they said that the trend of abuse did not correspond with the trend of homosexual men in the priesthood. So that abuse was highest in the mid-1970s. But the reports of homosexual activity in the seminaries did not increase until the 1980s. So they argued that since by the time we were aware that they had these kinds of lurid homosexual cultures and homosocial activities in the Catholic seminaries, the abuse was already declining so it couldn’t have had anything to do with that activity or with the presence of homosexuals. And so I critically examine that thesis. I really don’t have a general criticism of the John Jay study at all. In fact, I have a lot of appreciation and admiration for that study.

But for that particular point, I point out that the percent of homosexual men who are ordained in any year or the presence of homosexual activity in seminaries can’t relate very strongly to the percent of homosexual priest in priesthood. Because each year we ordain a relatively small proportion of new priests. It’s about 1%. So even if all of that 1% were homosexual, it doesn’t affect the percent of homosexual men and the priesthood very much at all. What we have to do is to look at what percentage of men were of a homosexual orientation in the entire presbyterate in any given year in order to see if that is correlated with the incidents of abuse — and even more importantly to see if that’s correlated with the percent of victims who were male in any year. And so that’s what I do in this report.

I use data from a survey that was done in 2002 that measured the sexual orientation of Catholic priests and used a modified Kinsey scale, which in this case was a five-point scale, measuring from a completely homosexual orientation to completely heterosexual orientation and then categories in between; and also ask about year of ordination and the year of birth. And so from that, I’m able to compute what percentage of priests reported a homosexual orientation in any given year, going back to the 1950s. And when I overlay that trend with the trend and abuse, it’s almost a perfect correlation. The correlation is 0.98. A perfect correlation is 1.0. So it’s as close an association as you can get.

Fr. Sullins er som meg en gift katolsk prest (tidligere episkopal prest) og skrev for noen få år siden en bok om gifte prester i den latinske ritus i USA (i alt 125 stykker) – som jeg nå har bestilt og ser fram til å lese. (Bestill den gjerne fra Amazon.)

okt 232018
 

I dag var vi nesten tre timer inne i domkirken i Sevilla (og i tårnet). Kirken har 80 sidealter og de fleste ble beskrevet i audioguiden. Wikipedia sier bl.a. dette om kirken:

After its completion in the early 16th century, Seville Cathedral supplanted Hagia Sophia as the largest cathedral in the world, a title the Byzantine church had held for nearly a thousand years. The total area occupied by the building is 23,500 square meters. The Gothic section alone has a length of 126 meters, a width of 83 meters and its maximum height in the center of the transept is 37 meters. The total height of the Giralda tower from the ground to the weather vane is 96 meters. Since the world’s two largest churches (the Basilica of the National Shrine of Our Lady of Aparecida and St. Peter’s Basilica) are not the seats of bishops, Seville Cathedral is still the largest cathedral in the world.

Audioguiden sa at hovedalterbildet (under) er det største som noen gang er laget, og at det tok 82 år å gjøre det ferdig (fra 1482 til 1564).

okt 172018
 

I dag var vi i Capilla Real i Granada og så det store kapellet, gravmonumentene til Isabella og Ferdinand, kapellets enorme alterbilde og dronning Isabellas samling av religiøs kunst – som man kan se i bildene under. (Om Isabella og Ferdinands spesiell tittel kan vi lese: “The title of “Catholic King and Queen” was bestowed on Ferdinand and Isabella by Pope Alexander VI in 1494, in recognition of their defense of the Catholic faith within their realms.”