sep 142019
 

Jeg hadde faktisk ikke hørt om dette tidligere; at man i domkirken i Milano en nagle fra Jesu kors, som erkebiskopen selv henter ned fra det faste tilholdsstedet 40 meter oppe på apsisveggen hvert år 14. september. Men i år leste jeg om det hos New Liturgical Movement, bl.a.:

As one might imagine, the cathedral of Milan, the largest cathedral in Italy and the mother church of one of the largest dioceses in the world, boasts a very impressive collection of relics. Chief among these is the Holy Nail, one of the nails of Our Lord’s Crucifixion, found by St Helena when she discovered the relics of the True Cross in Jerusalem. According to an old tradition, attested by St Ambrose in his funeral oration for the Emperor Theodosius, the holy empress sent one of the nails to her son Constantine, who had it bent into a bridle for his horse. This was then passed on to his son Constantius, who made his capital at Milan, and by him to his successors, until Theodosius consigned it to St Ambrose at the very end of the fourth century.

The reliquary containing the Holy Nail is normally kept in a tabernacle at the very back of the Duomo’s apse, and almost at the ceiling, forty meters above the floor. Its place is marked with a red light which burns before it continually, but the tabernacle itself is often difficult to see when the church is dark. However, each year the reliquary is brought down on Sept. 14, at Vespers of the Exaltation of the Cross, and left for a week in the main sanctuary of the cathedral for the veneration of the faithful. …

aug 042019
 


Nå er det akkurat 10 år siden vi flytta til Oslo. Vi bor på Nedre Kampen (ikke langt fra Galgeberg) og trives ganske godt, i en liten, fin leilighet – som spesielt på sommeren har mye sol, frisk luft og flott utsikt. Bildet over meg på den vestvendte terrassen.

Jeg flytta tilbake til Oslo etter 25 års fravær, mens min kone aldri hadde bodd her før. Jeg var student i Oslo 1975-80, 81-82, 83-84, så bodde jeg i Sverige 1984-86, Setermoen 1986-88, Arendal 1988-95, Bergen 1995-2006, Stavanger 2006-09.

aug 022019
 

Jeg vikarierte selv i Ålesund under årets Olsok-helg – det var nokså stille der da, for sognepresten og mange i menigheten hatt reist til feiringen i Trondheim. Jeg leste en interessant artikkel om hellig Olav, skrevet av Eirik A. Steenhoff og publisert på Skaperkrafts sider 29/7.

Artikkelen åpner slik:

Få skikkelser i norsk historie evner å engasjere oss i samme grad som Olav den hellige. Men det er høyst uklart hva han har å si oss.

Det er bare elleve år til tusenårsjubileet for Olav Haraldssons død på Stiklestad den 29. juli 1030. Men hva er det vi dermed kommer til å markere: Er det hans betydning for vår politiske utvikling gjennom implementeringen av kristne lover? Er det rikssamlingen, og hvordan Norge gikk fra å være et land med mange høvdinger og småpotentater til å samles under én hersker? Eller har Olav den helliges betydning først og fremst med det faktum at han var hellig å gjøre? Det var jo som hellig forbeder hos Gud at nordmenn æret ham gjennom 500 år, like fra hans død til reformasjonens innføring i 1536/37.

Hva har de siste 500 årene gitt oss? Den utbredte oppfatning anno 2019 er, om vi skal tro avisoverskriftene, at Olav ikke var noen helgen, men en røver og en voldsmann. …

Og den avsluttes på denne måten:

… I en etterkristen kultur står ikke valget simpelthen mellom å bekjenne troen og å ikke bekjenne den, eller mellom å gjeninnføre den kristne monokulturen eller ikke. Et slikt valg er i vår kontekst helt illusorisk. Valget står mellom å vite hva vi avviser, og å ikke vite det. Det dreier seg om tilegne en kunnskap om hvilken Gud våre forfedre trodde på og som Olav den hellige døde for, og hvilken kirke de tilhørte. En slik kunnskap synes vi sørgelig lite interessert i å tilegne oss. Men om vi gjør det––om vi går til kildene og forsøker å lære om vår egen kristne fortid med det rette perspektiv, vil vi oppdage at vi kan lære noe, og at vi til og med kan gjenkjenne oss selv underveis. Det fører oss også til et behov for en dypere avklaring. Dersom vi forutsetter at menneskenes hjerter forblir de samme, må vi spørre oss selv om i hvilken grad våre forfedres kristendom er i stand til å besvare menneskets universelle lengsler. Var det noen dypere eksistensielle grunner—som altså går langt utover forklaringer ut fra kirkelig maktpolitikk og dominans—til at kristendommen fikk fotfeste i dette landet for tusen år siden, og er disse grunnene fortsatt av betydning for oss?

Vår moderne gjenfortelling om Olav Haraldsson slutter kanskje på Stiklestad. For middelalderens kristne er det der den begynte––i kirkens kalender er den 29. juli notert som hans dies natalicium, hans (himmelske) fødselsdag. Etter verdslig målestokk var Olav en taper, og det er han saktens fremdeles. Han tapte slaget ved Stiklestad. Men den kristne målestokk er motsatt: i nederlaget vant han seier. Det var slik hans liv og død ble tolket hele middelalderen gjennom.

Vi har endret på målestokken igjen. Vi forstår ikke lenger hvem Olav den hellige var, ei heller dem som dyrket ham. Derfor må vi fortsatt begynne med Stiklestad.

Les gjerne hele artikkelen her.

jul 252019
 

Jeg undret meg ganske mye da vi etter 29. juni i år hørte at pave Frans (uten videre, uten konsultasjoner e.l.) hadde gitt viktige relikvier av apostelen Peter til kirken i Konstantinopel, og i dag skriver Fr. Raymond de Souza om dette i Catholic Herald, bl.a.:

The decision to send the relics of St Peter from the private chapel of the papal apartment to the Ecumenical Patriarchate of Constantinople is still in need of explanation. The manner in which it was done remains inexplicable.

On June 29, the feast of Ss Peter and Paul, Pope Francis gave to the delegation representing Bartholomew, the primus inter pares of the Orthodox Church, a reliquary containing nine bone fragments of Peter the Apostle. While the majority of Peter’s relics are under the high altar of St Peter’s Basilica, St Paul VI had taken the fragments to be kept in the private chapel of the papal apartment, a source of comfort, strength and intercession for Peter’s successors. Upon consigning the relics to the Orthodox delegation for conveyance to Constantinople, Pope Francis told the archbishops that the idea had occurred to him the previous evening.

“I no longer live in the Apostolic Palace, I never use this chapel, I never serve the Holy Mass here, and we have St Peter’s relics in the basilica itself, so it will be better if they will be kept in Constantinople,” Pope Francis said. “This is my gift to the Church of Constantinople. Please take this reliquary and give it to my brother Patriarch Bartholomew.”

A month later, and still there has been no full explanation for the decision. Peter’s relics have no connection whatsoever to Constantinople. Indeed, when the Roman emperor moved the capital eastward, Peter’s successors stubbornly refused to decamp from the city of Peter’s martyrdom.

The rationale that the relics were languishing in the unused papal apartment is not sufficient to transfer them to Constantinople. They could have been moved to the chapel of the Domus Sanctae Marthae, where the Holy Father does pray. …

jul 202019
 

Flere har i sommer kritisert arbeidsdokumentet for høstens Amazonas-synode, og kardinal Müller er vel den som har kommet med den mest solide og kritiske vurderingen. Slik skriver The Catholic Register:

Cardinal Müller releases statement criticizing Amazon synod document

If in the Instrumentum laboris of the Amazon synod, “a certain territory is being declared to be a ‘particular source of God’s Revelation,’ then one has to state that this is a false teaching,” the German cardinal said.

“For 2,000 years, the Catholic Church has infallibly taught that Holy Scripture and Apostolic Tradition are the only sources of Revelation and that no further Revelation can be added in the course of history,” he clarified.

Müller’s analysis was simultaneously provided to CNA’s sister agency CNA Deutsch and several other news outlets, July 16. The working document for the special assembly of the Synod of Bishops for the Pan-Amazonian region, which will take place in October, was published June 17.

In his seven-page response, Müller said he believes in the goodwill and intention to promote the Catholic faith of those who prepared the Instrumentum laboris, but underlined what he sees as weaknesses in both form and content. ….

Hele teksten til kardinal Müller kan leses her.

jul 092019
 

Jeg blei intervjua av NRK for noen uker siden om den kommende Synoden i Roma om Kirkens arbeid i Amazonas. Jeg var ikke veldig fornøyd med det som ble skrevet – og jeg valgte å tone ned at synoden kan bli nokså kontroversiell – men her er noe av det.

Biskopar i Amazonas-området skal møtast i oktober for å diskutere behova dei har, melder nyheitsbyrået AP.

Eit av temaa dei vil sjå nærmare på, er om den katolske kyrkja skal tillate å ordinere menn som allereie er gifte til å bli prestar.

– Diskusjonen gjeld berre for gifte menn over 35 år og som bur i avsidesliggande deler av Amazonas. Dette diskuterest ikkje på brei front i den katolske kyrkja, seier Oddvar Moi, som er katolsk sjukehusprest i Oslo. …

Moi var opphavleg luthersk prest, men konverterte i 1994 til den katolske kyrkja. Han var første person i landet som fekk tillating til å bli ordinert, sjølv om han allereie var gift.

– Eg måtte søke paven om dispensasjon, seier han.

– Kva synest du om at Vatikanet nå opnar opp for ein debatt rundt sølibatkravet?

– Då eg blei katolsk prest og var gift, var det eit klart unntak. Det same er det for prestane i Amazonas. Eg er ganske nøytral til det.

– Kva trur du verknaden av ei oppmjuking vil vere?

– Om dette blir vedtatt om få år, må vi sjå om det faktisk er mange som ønsker å bli ordinert som gifte prestar i desse områda. Så må vi sjå om det funkar.

jun 022019
 

Catholic Herald skriver bl.a. dette om pave Frans’ besøk i Romania:

In a meeting with Patriarch Daniel and the Synod of the Romanian Orthodox Church in Bucharest, Pope Francis highlighted how Catholics and Orthodox suffered together under Romania’s former Communist regime.

During his three-day trip to Romania, Pope Francis will beatify seven Greek-Catholic bishops of Romania who were killed by the Communists between 1950 and 1970.

“The bonds of faith that unite us go back to the Apostles, the witnesses of the risen Jesus, and in particular to the bond between Peter and Andrew, who according to tradition brought the faith to these lands. Blood brothers, they were also in an exceptional way brothers in shedding their blood for the Lord,” Francis said in the Palace of the Patriarchate.

“They remind us that there exists a fraternity of blood that precedes us and that, as a silent and life-giving stream flowing down the centuries, has never ceased to nourish and sustain us on our journey,” he said.

Pope Francis’ trip to Romania marks the 20th anniversary of the first papal trip to Romania by St. John Paul II in 1999. …

mai 302019
 

På Kristi himmelfartsdag tenker jeg ofte på dagen jeg ankom det hellige land (30. juni 1977). Jeg var svært ung (21 år) og det var min første utenlandstur. Studentflyet landa midt på natta og jeg kom meg til Jerusalem med en ‘sherut’ (fellestaxi). Der gikk jeg første formiddag opp til Oljeberget og ble der oppe aller først vist inn til Himmelfartskapellet, og så bl.a. Jesu fotavtrykk – se bilde nr. 2 under.

NLM-bloggen har et innlegg om dette kapellet i dag, SE HER. Father Z skriver om mange bilder som er malt for å illustrere det som skjedde denne dagen – se ett eksempel under. Wikipedia skriver også ganske grundig om kapellet.

mai 292019
 

På katolsk.no kan vi lese en interessant artikkel om Det pavelige akademi for samfunnsvitenskaps plenumsmøte i mai. Janne Haaland Matlary er med der, og hun holdt et av foredragene på møtet, som artikkelen referer en del ting fra:

Du holdt selv innlegg med tittelen: «The Nation-State between the Scylla of Populism and the Charybdis of Identity Politics», altså: Nasjonalstaten mellom sjømonstrene Skyllas populisme og Kharybdis’ identitetspolitikk. Hvorfor bruker du dette bildet?

Det er fordi begge ødelegger demokratiet: populisme definert som demagogisk metode forenkler politikkens innhold og gjør den til et spørsmål om såkalt folk versus såkalt elite, og eliten antas å være korrupt og maktglad, mens folket alltid vet best. Slik er det ikke. Populisme finnes på både venstre og høyresiden, tenk på Hugo Chavez og Donald Trump som eksempler. Folk blir forført, kan man si, men de sakene som opptar folk, er reelle nok: arbeidsplasser under globalisering, nasjonalt fellesskap som trues av globalisering og av ukontrollert migrasjon. Den andre problematikken er det typisk vestlige: Gruppene erstatter likheten blant borgerne, og gruppene krever rettigheter og egen status – bare kvinner kan delta i abortdebatten, fordi den presumptivt bare angår kvinner; kun svarte kan mene noe om svarte, etc., sier professor Matlary og legger til:

Menneskets felles natur er ikke lenger basisen for borgerskap og stemmerett – altså demokratiets likhetsideal – men det motsatte. Dette fører til minoritetstyranni, enhver gruppe er krenket ut fra subjektive premisser og ingen utenfor gruppen tør ytre seg kritisk om den.

Matlary er uroet over at det nasjonale fellesskap erstattes av grupper ….

Les videre her.

mai 282019
 

Catholic Herald leste jeg i dag:

Pope Francis said Saturday that abortion is never the answer to difficult prenatal diagnoses, calling selective abortion of the disabled the “expression of an inhuman eugenics mentality.”

“Fear and hostility towards disability often lead to the choice of abortion, configuring it as a practice of ‘prevention,’” Pope Francis said May 25.

“But the Church’s teaching on this point is clear: human life is sacred and inviolable and the use of prenatal diagnosis for selective purposes must be strongly discouraged because it is the expression of an inhuman eugenics mentality, which removes the possibility for families to accept, embrace and love their weakest children,” he said.

The pope addressed a Vatican conference on perinatal hospice highlighting medical care and ministries that support families who have received a prenatal diagnosis indicating that their baby will likely die before or just after birth.

Pave Frans bruker ofte et svært direkte språk, både når han støtter radikale og nye synspunkter og når han oppfattes som konservativ som her, slik at folk ofte blir støtt. I denne artikkelen fra Dagbladet støtes mange over at de som utfører abort sammenlignes med leiemordere:

Er det lovlig å eliminere en menneskeliv for å løse et problem? Er det lovlig å leie en betalt morder for å løse et problem, sa den katolske kirkens overhode på en antiabort-konferanse sponset av Vatikanet.

Pave Frans mener abort aldri kan godtas, selv ikke når fosteret er alvorlig sykt eller sannsynligvis kommer til å dø. Et menneske er «aldri uforenlig med livet», sa han.

Alle barn er en gave som endrer en familiehistorie. Og dette barnet må ønskes velkommen, elskes og tas hånd om, sier paven.

Frans har tidligere uttrykt sympati med kvinner som har tatt abort og gjort det enklere for dem å få syndsforlatelse. Paven brukte lignende sammenligninger med betalingsdrap da han snakket om abort i oktober 2018. Det vakte kraftige reaksjoner fra legemiljøer.

Her er en lenke til oppslaget i 2018.

mai 222019
 

Vårt Land hadde i dag en lang og interessant artikkel om Sigrid Undset, skrevet av Kristin Brandtsegg Johansen. Jeg tar med noen utdrag derfra:

Når Sigrid Undset flytter inn på Bjerkebæk Lillehammer i 1919, skriver hun om hvordan litteraturen de seneste årene speiler «et omslag i det alminnelige på tenkesett». For første gang er hun i ferd med å bevege seg over blant de troende. Hun har virkelig «været skraasikker paa at vi mennesker hadde æren av å ha skapt Gud som et idealbilde», men det er hun ikke så sikker på lenger.

I lengre tid har det nærmest vært upassende å snakke om menneskets sjel, som en form for bluferdighet. Nå ser hun en «trang» til å snakke om sjelen og at «mennesker har en fundamental trang til religion i bredeste forstand».

Den høsten og vinteren setter hun seg ned og skriver på det store middelalderverket om Kristin Lavransdatter og hun sender Kristin i forveien, inn i den katolske troen hun selv er i ferd med å nærme seg. … Med fortellingen om Kristin Lavransdatters liv på 1300-tallet hadde hun satt seg fore å si noe vesentlig om menneskenes hjerter i middelalderens Norge, og hvilken betydning de kristne idealene hadde i menneskenes liv. Som en del av nasjonsbyggingen var interessen stor for både sagaene og høymiddelalderen, ikke minst overgangen fra hedensk til kristen tid. Hvilken innflytelse hadde kulturstrømninger fra Europa og fra pavekirken i Roma på Norge i denne perioden?

… Samtidig var pavekirken i ferd med å få en helt spesiell betydning i hennes eget liv. Mens hun saumfarer kristningen av Norge, kristner hun også seg selv. … … På Allehelgensdag 1. november 1924 knelte Sigrid Undset foran alteret i St. Torfinns kapell. Hun bekjente seg til helgendyrkelsen og ærefrykt for de helliges bilder, at hun trodde på skjærsilden, de dødes oppstandelse og det evige liv. Tre og et halvt år senere, på festdagen for den hellige Thomas Aquinas, 7. mars, trådte hun inn i Dominikanerordenen. Nøyaktig ett år senere avla hun løfte om å leve etter tredjeordenens regel resten av sitt liv. Da var Sigrid Undset 46 år.

Innerst i det som var soverommet til Sigrid Undset i Dalsegstua på Bjerkebæk står Thomas Aquinas, Summa Theologica, i engelsk oversettelse. De tykke røde bindene fyller til sammen en hel hyllemeter i bokhyllene hennes. Hun har ikke bare skaffet seg hans hovedverk for å ha det i bokhylla, hun har studert bøkene nøye, streket under tekstpassasjer med gråblyant, gjort notater i bøkene og lagt inn bokmerker med kommentarer.

I Kristin Lavransdatter er det mange spor etter hennes studier både i Augustins og Thomas Aquinas’ verker. Hos disse to fant Sigrid Undset teologis forankring for de innsiktene hun selv hadde funnet i sagaene, folkevisene og middelalderballadene. …

… Selv om Undset ikke døde før 1949, overlevde ikke den skjønnlitterære forfatteren krigen. På litt over et år hadde hun mistet moren, datteren Maren Charlotte og den eldste sønnen Anders, som falt ved Segalstad bru en av krigens første dager. Tyskerne inntok Bjerkebæk.

… Den siste boka Sigrid Undset skrev var en studie av Caterina av Siena, om den visjonære farverdatteren som på 1300¬tallet gikk sterkt i rette med kirkens og pavens verdsliggjøring og arbeide for viktige kirkelige reformer. Boken utkom første i 1951 – to år etter Undsets død.

apr 162019
 

Da jeg i går kveld så nyheten om kirkebrannen i Paris, fryktet jeg at Notre-Dame kunne bli helt ødelagt, men nå viser det seg heldigvis at begge tårnene ble stående og at også det innvendige hvelvet i stor grad holdt stand. Se bildet under.

Nå leser jeg også at en prest, P. Jean-Marc Fournier, gikk inn i kirken så snart brannen hadde startet, og fikk med seg mange mennesker og reddet ut mange kunstskatter, rellikvier og også det hellige sakrament: “the chaplain went into the burning cathedral to retrieve relics and art before they could be damaged by fire and falling debris. Reports state the priest formed a human chain to carry the items away from danger.”

“Among the relics saved in the effort was Notre-Dame’s most famous and revered and holy relic, the gold-encrusted Crown of Thorns, believed to be the wreath of thorns that was placed on the head of Jesus Christ at his crucifixion. That the relic was saved flashed around the world on Monday evening, but news of further items saved emerged Tuesday morning. Many of the objects removed from the Cathedral were bundled up in packaging and placed in Paris’s city hall.”

apr 102019
 

I St Paul’s Bay på Malta er det et kapell (se over) på det stedet der man regner at Paulus og de andre på skipet kom inn etter skipsforliset, kapellet heter St. Paul’s Shipwreck Church (litt forvirrende er det en kirke med samme navn i Valletta). Sannsynligvis kom skipet først til et par øyer utenfor bukta først.

Vi besøkte denne kirka for noen dager siden, som bildet under viser.

Ved inngangen er også den aktuelle teksten fra Apostlenes gjerninger hengt opp på mange språk; under kan man se den på engelsk, latin og gresk.

mar 312019
 

I dag var vi i høymessen (på latin) i Vallettas domkirke (eller mer presis co-cathedral, siden domkirken er i den gamle hovedstaden Mdina). Vi besøkte også kirken for to dager siden, som turister – med audioguide og det hele. Om denne kirken kan vi lese på Wikipedia:

The church is dedicated to Saint John the Baptist. It was built by the Order of St. John between 1572 and 1577. … In the 17th century, its interior was redecorated in the Baroque style by Mattia Preti and other artists. The interior of the church is considered to be one of the finest examples of high Baroque architecture in Europe.

mar 282019
 

Vi kom til Malta i går og skal se både hovedøya med hovedstaden Valletta, og senere også den nest største øya Gozo. I dag så vi bl.a. Krigsmuseet, og om dette kan vi lese på Wikipedia: The National War Museum is a museum located in Fort Saint Elmo in the city of Valletta, Malta. From 1975 to 2014, its collection mainly focused on World War I and World War II. It was refurbished in 2015, and its collections now include exhibits ranging from the Bronze Age to 2004.

Bildet under viser meg ved inngangen til museet.

mar 082019
 

Litt før fasten begynte i år, ble jeg bedt om å skrive en kort fastebetraktning til St. Olav tidsskrift nr. 1 2019. Her er det jeg skrev.


«Gjør døren gjør porten vid, den ærens konge kommer hit», «Se, vi går opp til Jerusalem, i hellige fastetider» og «Deg være ære, Herre over dødens makt» er nok de mest kjente salmene (eller hymnene, som vi katolikker ofte sier) i Norge for advent, faste og påske, og deres innhold beskriver veldig godt det viktigste som skjer i disse kirke-årstidene.

Hver gang jeg synger eller hører eller synger ordene «Se, vi går opp til Jerusalem» (og også ofte når jeg tenker generelt på fastetiden), husker jeg de tre gangene Jesus fortalte disiplene at de sammen skulle gå opp til Jerusalem og at han der «skulle lide mye, skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han stå opp».

Jeg tar med disse hendelsene slik de er gjengitt i Markusevangeliet (men Matteus og Lukas nevner også de samme episodene), der den første teksten er hentet fra Mark 8,31-33: Jesus begynte å lære disiplene: «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og tre dager etter skal han stå opp.» Dette sa han i åpenhet. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham. Men Jesus snudde seg, så på disiplene og sa strengt til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Her ser vi at disiplene ikke forstår noe av det Jesus sier; skulle han lide, skulle han dø? Det var ikke noe de klarte å ta inn over seg. Og Peter dummer seg også grundig ut når han prøver å få Jesus fra å gjøre nettopp dette, og får en kraftig reprimande.

Markus nevner hendelsene for andre gang i kapittel 9,31-32, og her viser disiplene på nytt at de egentlig ikke begriper hva som var Jesu hovedoppdrag da han kom til jorden og ble som en av oss: Jesus var opptatt med å undervise disiplene sine. Og han sa til dem: «Menneskesønnen blir overgitt i menneskers hender, og de skal slå ham i hjel, og tre dager etter sin død skal han stå opp.» Men de skjønte ikke hva han sa, og de våget ikke å spørre ham.

Når Markus for tredje gang, i kapittel 10,32-34, referer hva Jesus sa til disiplene, ser vi også samme ordlyd som i denne betraktningens overskrift: Jesus og disiplene var på vei opp til Jerusalem, og Jesus tok han på ny de tolv til side og begynte å tale om det som skulle hende ham: «Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene, og de skal håne ham og spytte på ham, piske ham og slå ham i hjel. Og tre dager etter skal han stå opp.»

Vi katolikker vet at påskens hellige triduum er kirkeårets viktigste dager; skjærtorsdag, langfredag og påskenatt/-morgen. Da gjør Jesus akkurat det han her prøver å forberede disiplene på; at han hadde kommet til jorden nettopp for å dø for våre synders skyld, og oppstå igjen fra de døde for å gi også oss et håp om oppstandelse og evig liv.

Og i fasten, som er påskens forberedelsestid, er dette ekstra tydelig. Men egentlig er det like tydelig hver gang vi feirer messen; slik det beskrives i Den katolske kirkes katekisme, nr. 1364: «Når Kirken feirer eukaristien, minnes den Kristi påske, og da er Hans påske til stede: det offer Kristus frembar én gang for alle på korset, er fremdeles levende og nærværende. Hver gang korsofferet, i hvilket vårt påskelam Kristus ble slaktet, feires på alteret, finner vår frelse sted.»

mar 022019
 

Jeg ble spurt av katolsk.no om å skrive noe om mine inntrykk fra den siste bispesynoden (se her), og her er mine svar

1. Hva er ditt generelle inntrykk av møtet?

Møtet så ut til å være godt organisert, og man fikk presentert hvor alvorlig Kirken tar seksuelt misbruk av mindreårige. Samtidig ble jeg overrasket over hvor kort møtet var, slik at men vel ikke fikk høre annet enn noen få talere og paven selv si noen tydelige, men likevel nokså generelle, ting om hvor alvorlig denne saken er.

2. Hva er det mest positive med møtet?

Det som katolikker i flere land allerede har tatt svært alvorlig, får nå en push som kan få iverksatt et seriøst arbeid med å få slutt på seksuelt misbruk av mindreårige i Kirken over hele verden.

I USA har man helt siden 2002 hatt ekstremt strenge regler mot prester som har misbrukt mindreårige, og de har blitt etterfulgt nøye. I Norge er det også en klar Beredskapsplan for hva man skal gjøre «når kirkelig medarbeider er mistenkt for eller har gjort seg skyldig i seksuelle overgrep eller grenseoverskridende seksuell adferd», og for OKB trådte denne planen i kraft allerede i 2003.

3. Hva savner du / skulle du gjerne sett mer av?

I land som allerede i flere år har hatt gode beredskapsplaner, har man behov for å gå videre, og der fikk man lite hjelpe av denne bispekonferansen. Nyhetene fra USA sist sommer, som nok er hovedgrunnen til at konferansen ble arrangert, handlet først og fremst om kirkelige lederes misbruk av unge menn (jf. tidligere kardinal McCarrick), og at det må stiller strengere krav til biskopens reaksjon og oppfølging når de får vite om presters handlinger (jf. rapporten fra en storjury i staten Pennsylvania). Flere oppfordret også Vatikanet til å ta opp også problemet med en homofil subkultur i Kirken, men de nådde ikke fram.

4. Hva er dine forhåpninger til det som nå skjer, etter møtet?

Nå håper jeg at alle bispedømmer over hele verden virkelig tar tak i problemet med seksuelt misbruk i Kirken, for i flere deler av verden har men ikke en gang begynt på denne prosessen.

Jeg håper også biskopene i USA kan få arbeide videre med forlengelsen av sine regler fra 2002, til også å gjøre forpliktelsene overfor biskopenes oppfølging av slike saker tydeligere, og også begynne å se grundigere på seksuelt misbruk av unge menn (over 18 år), mest seminarister og unge prester. Pave Frans stoppet de amerikanske biskopene i dette arbeidet i fjor høst, og ba dem om å vente til denne konferansen var avholdt.

5. Alle de midler som finnes på internasjonalt og kirkelig nivå, må tas i bruk for å bli kvitt overgrep mot barn, sa paven i sin avslutningstale søndag 24. februar. Hva er det viktigste Kirken kan gjøre, mener du, for å forebygge overgrep mot mindreårige i fremtiden?

Man må få på plass beredskapsplaner i alle land, og disse må følges nøye. Jeg syns også at Kirken må fokusere enda grundigere på rett tro og moral – definere læren klart og forkynne til omvendelse – slik at færrest mulig katolikker viker fra den rette vei i tanker ord eller gjerning.