jul 182017
 

Også i dag, etter å ha publisert på Verdidebatt korrigeringer av Vårt Lands dekning, fikk jeg spørsmål om å skrive en kortere versjon som innlegg i papiravisa. Også denne gangen ønsket de å beskjære mitt korte innlegg, men denne gangen ga de beskjed om det på forhånd. De ønsket å beskjære en del viktige ting, og vi klarte ikke bli enige, så det endte med at mitt leserinnlegg ikke blir trykt. Mitt forkortede innlegg kan leses under, og det er markert hva VL ønsket å stryke.


Jeg ble sist uke spurt om å svare på spørsmål fra Vårt Land om et nytt kriterium for helgener som Vatikanet nylig hadde offentliggjort; at «man frivillig gir sitt liv for andre». Jeg sendte mine nokså fyldige svar og ble ganske overrasket da jeg tirsdag kunne lese på første side: «Det nye kriteriet (for helgenstatus) vil kunne passe godt for vanlige mennesker, sier pastor Oddvar Moi.»

En slik overskrift kjente jeg meg knapt igjen i, selv om jeg hadde svart at dette kanskje, muligens også kunne forstås slik. Poenget i mitt svar var noe helt annet, og jeg hadde skrevet slik til VL innledningsvis:

Det er av og til en tendens til at media tolker dokumenter og uttalelser fra Vatikanet alt for dramatisk, og finner forandring og nyheter der slike egentlig ikke fins. Et eksempel er «nyheten» for noen få dager siden om at Den katolske kirke ikke kan bruke glutenfrie hostier. Dette var jo ikke en nyhet i det hele tatt, siden akkurat de samme bestemmelsene hadde blitt sendt ut fra Vatikanet både i 2003 og i 1995.

Jeg tolker det nye kriteriet som nå er fastsatt for å kåre nye salige og hellige stort sett på samme måte, at det ikke er noe vesentlig nytt som er skjedd; det er en presisering og justering av to gamle kriterier; martyrer, mennesker som må dø fordi de bekjenner den kristne tro, og de som bli erklært som helgener pga sine «heroiske dyder». Det nye kriteriet – at man blir helgenkåret fordi man frivillig gir sitt liv for andre – syns jeg passer mellom de to tidligere kriteriene; man gir sitt liv for andre, men man er ikke martyr i tradisjonell forstand, for man mister ikke livet fordi man bekjenner troen.

Til spørsmål fra VL om hvorfor dette kommer nå, svarte jeg:

Det virker for meg som det over flere år har vært savnet et kriterium for salig- og helgenkåring som ligger mellom martyrene og mennesker som har vist «heroiske dyder», og i innledningen til pavens brev, der han fastsetter et nytt kriterium, viser han til et møte Kongregasjonen for Helligkåringer holdt i september 2016, der de anbefalte nettopp det pave Frans nå gjorde.

Til enda et spørsmål fra VL – Ønsker paven en annen type helgener i en mer diakonal vinkling enn dagens mirakelkriterium legger opp til? – svarte jeg:

Dette spørsmålet viser at man misforstår de nye bestemmelsene, for det står tydelig spesifisert i reglene for det nye helgenkriteriet at det (som alltid) kreves et mirakel etter forbønn til denne personen før saligkåring kan skje – og som vanlig et nytt mirakel før helligkåringen.

De nye bestemmelsene viser (som jeg har skrevet over) bare at man nå har fått inn et nytt kriterium for å begynne arbeidet med salig- og helligkåring, et kriterium som passer bedre til det livet disse hellige personene virkelig har levd.

jul 182017
 

Vårt Land skriver i dag om at Vatikanets nye regler for salig- og helligkåring, og jeg blir sitert på at dette kan føre til at flere vanlige mennesker kan bli helgener, og dette er gjentatt flere ganger i avisen, til og med på forsiden. Jeg skrev riktignok i en bisetning at dette kanskje, muligens kunne være konsekvensen, men mitt hovedpoeng var at forandringene var små. Her er teksten jeg sendte til VLs journalist:

Innledningsvis:

Det er av og til en tendens til at media tolker dokumenter og uttalelser fra Vatikanet alt for dramatisk, og finner forandring og nyheter der slike egentlig ikke fins. Et eksempel er «nyheten» for noen få dager siden om at Den katolske kirke ikke kan bruke glutenfrie hostier. Dette var jo ikke en nyhet i det hele tatt, siden akkurat de samme bestemmelsene hadde blitt sendt ut fra Vatikanet både i 2003 og i 1995.

Jeg tolker det nye kriteriet som nå er fastsatt for å kåre nye salige og hellige stort sett på samme måte, at det ikke er noe vesentlig nytt som er skjedd; det er en presisering og justering av to gamle kriterier; martyrer, mennesker som må dø fordi de bekjenner den kristne tro, og de som bli erklært som helgener pga sine «heroiske dyder». Det nye kriteriet – at man blir helgenkåret fordi man frivillig gir sitt liv for andre – syns jeg passer mellom de to tidligere kriteriene; man gir sitt liv for andre, men man er ikke martyr i tradisjonell forstand, for man mister ikke livet fordi man bekjenner troen.

Spørsmål fra VL: Paven lanserer nytt kriterium for å bli kåret til salig/helgen: Hvis du frivillig setter livet ditt på spill i tjenesten for andre. Hvorfor kommer dette nå?

Det virker for meg som det over flere år har vært savnet et kriterium for salig- og helgenkåring som ligger mellom martyrene og mennesker som har vist «heroiske dyder», og i innledningen til pavens brev, der han fastsetter et nytt kriterium, viser han til et møte Kongregasjonen for Helligkåringer holdt i september 2016, der de anbefalte nettopp det pave Frans nå gjorde.

For å illustrere dette, kan jeg nevne tre helgener som faller mellom de gamle kriteriene:

Den første en den hellige Damian de Veuster (1840-1889), som ble helligkåret i oktober 2009, for sine «heroiske dyder». Men det han spesielt gjorde var å leve sammen med spedalske på en stillehavsøy, han levde så tett sammen med dem at han selv ble spedalsk og døde av det.

Den andre er sen hellige Johanna Beretta Molla (1922-1962), som ble helligkåret i mai 2004, for sine «heroiske dyder». Det som skjedde med henne var at hun ble diagnostisert med livmorkreft mens hun var gravid med sitt fjerde barn, men likevel ikke ville begynne kreftbehandling (noe Kirkens regler sier at hun gjerne kunne) før barnet var født. Da hun endelig begynte på kreftbehandlingen, var det for sendt og hun døde.

Og mitt tredje eksempel passer aller dårligst inn i de gamle kriteriene. Det er Den hellige Maximilian Maria Kolbe (1894-1941), som ble helligkåret i oktober 1982. Han var katolsk prest som var fange i Auschwitz, og der ga han sitt liv i stedet for en annen fange som var dømt til døden. Han ble helligkåret «som martyr for kjærligheten», men han måtte jo ikke dø fordi han var en kristen.

Spørsmål fra VL: Ønsker paven en annen type helgener i en mer diakonal vinkling enn dagens mirakelkriterium legger opp til?

Dette spørsmålet viser at man misforstår de nye bestemmelsene, for det står tydelig spesifisert i reglene for det nye helgenkriteriet at det (som alltid) kreves et mirakel etter forbønn til denne personen før saligkåring kan skje – og som vanlig et nytt mirakel før helligkåringen.

De nye bestemmelsene viser (som jeg har skrevet over) bare at man nå har fått inn et nytt kriterium for å begynne arbeidet med salig- og helligkåring, et kriterium som passer bedre til det livet disse hellige personene virkelig har levd.

Spørsmål fra VL: Er dette et forsøk på å folkeliggjøre kirken, ved å legge til rette for at vanlige personer som viser ekstraordinær nestekjærlighet også kan oppnå helgenstatus?

Man kan delvis si at det har vært en veldig overvekt av prester, nonner og munker som er blitt helligkåret i Kirken historie, men spesielt de siste 50 år har også hundrevis, ja tusenvis av legfolk blitt helligkåret. Det nye kriteriet vil kunne passe godt for vanlige mennesker (legfolk), men det har jo også vært plass for dem tidligere.

Spørsmål fra VL: Fra et kristent perspektiv: Hvilke etiske begrunnelser ligger bak avgjørelsen?

Jeg kan ikke se at det er snakk om noen andre etiske begrunnelser for helligkåring enn det har vært tidligere. Som før vil nok en del protestanter forkaste det katolske synet på helgener, og vi katolikker vi fortsatt glede oss over helgenes gode eksempel og deres forbønn. Den eneste forskjeller er at det nå vil det være fire kriterier for å kunne starte en salig- og helliggjøringsprosess. Her er de nye kriteriene:

1) at man er en martyr (har blitt drept for sin tros skyld) – man må ha levd et (vanlig) hellig liv og fulgt den katolske tro, mirakel kreves ikke før saligkåring, bare før skritt to, helligkåring,

2) at man har gitt sitt liv for andre (og samtidig har vist (vanlige) kristne dyder) – et mirakel kreves før både saligkåring og helligkåring

3) at man har vist «heroiske dyder» (dvs levd et spesielt hellig liv) – et mirakel kreves før både saligkåring og helligkåring

4) at man over langt tid har vært regnet som en hellig person (at det har eksistert en kult for vedkommende «i uminnelige tider», dette kalles stadfestelse av kult).


(Innlegget fins også på verdidebatt.no.)

jul 142017
 

Denne forkortede utgaven av mitt tidligere innlegg om misforståelsen rundt Kirkens syn på glutenfrie hostier stod på trykk i Vårt Lands papirutgave 12/7. Men det irriterte meg at de hadde beskåret en setning i andre avsnitt – «Vårt Land skrev ganske fyldig om dette tirsdag, men de tar feil når de mener at dette er nye og strengere regler enn tidligere» – og dermed gjort teksten nokså uforståelig. Her er det jeg skrev:


Det ble for noen dager siden kjent at Vatikanets sakramentskongregasjon har sendt ut et brev som minner alle biskoper, prester og andre katolikker om de gjeldende reglene for hva slags brød og vin som kan brukes i katolsk eukaristi/ nattverd.

Vårt Land skrev ganske fyldig om dette tirsdag, men de tar feil når de mener at dette er nye og strengere regler enn tidligere. Troskongregasjonen tok opp spørsmålet om hvordan man skal løse problemet med personer som har problemer med gluten og alkohol i alle fall så tidlig som i 1980.

Grunnen til at brevet er kommet nå, ser vi i pkt. 2, nemlig at hvis man ikke kjøper hostier og vin fra katolske organisasjoner, må man være ekstra på vakt:

2. Inntil nylig var det noen ordenssamfunn som tok seg av å bake brød og lage vin til feiringen av Eukaristien. I dag selges imidlertid også disse nattverdbrød og -vin i supermarkeder og andre butikker, og til og med over internett. …

I Norge kjøper menighetene (så vidt jeg vet) alltid hostier fra katolske søsterkongregasjoner i utlandet, mest i Tyskland og Nederland. Men de fleste kjøper vanlig hvitvin på polet; bare noen få kjøper spesiell, katolsk nattverdvin.

For katolikker er det svært godt kjent informasjon at vi i eukaristien må bruke brød laget av hvete og vanlig druevin (ikke avalkoholisert), og bestemmelsene om dette står bl.a. i innledningen til Messeboken og i Kirkeretten.

Her er sitat fra Innledning til messeboken; der den norske utgaven ble utgitt i 1982:

282. I pakt med hele Kirkens tradisjon må brødet som brukes til Eukaristien, være av hvete; videre må det ifølge den latinske tradisjon være usyret. …

284. Vinen som brukes til Eukaristifeiringen, må være av vintreets frukt (jfr. Luk 22,18). Og den må være ekte og uforfalsket, hvilket vil si uten iblanding av andre stoffer.

I sitatet over står det ikke noe om personer som har problemer med gluten og alkohol, men Vatikanets troskongregasjon har tatt opp også det spørsmålet flere ganger (1980, 1982, 1994), og i 2003 skriver de det som siteres i sist ukes brev fra sakramentskongregasjonen:

Troskongregasjonen har i mange år studert hvordan man skal løse de vanskelighetene som noen av de troende møter når de skal motta den hellige kommunion, når de av ulike alvorlige grunner ikke klarer å konsumere vanlig brød eller vin. …

A1. Hostier som er helt glutenfrie er ugyldig materie for feiringen av eukaristien.

A2. Lavgluten hostier (delvis glutenfri) er gyldig materie, forutsatt at de inneholder tilstrekkelig mengde gluten for å oppnå brødets konsistens uten tilsetning av fremmede elementer og uten bruk av prosedyrer som ville forandre brødets natur. …

B1. En lek person som er rammet av cøliaki, og som ikke er i stand til å motta kommunion under brødets skikkelse, inkludert lavgluten-hostier, kan motta kommunion under kun vinens skikkelse. …..

Det kan være av interesse å nevne at Den norske nå visst har sluttet helt å bruke hvetemel i oblatene de bruker i nattverden. Sannsynligvis har dette vært tilfelle siden Kirkemøtet i Den norske kirke i april 2011 vedtok at alle kirkens oblater skulle være glutenfrie. Avisen Dagen skrev en om dette i mars 2014. Der går det frem at disse nye oblatene ser ut til å inneholde bare «rismel, maisstivelse og potetmel – men ikke hvete.» For oss katolikker ville noe slikt være helt utelukket.

At Den katolske kirke har tydelige regler om hva slags brød og vin som kan brukes når Eukaristien feires, bør ikke overraske noen. Og nå (14 år etter siste klargjøring) har Kirken altså minnet alle biskoper, prester og troende om de gjeldende reglene.

jun 302017
 

Det har blitt kjent over hele verden de siste dagene at den australske kardinalen, George Pell, er blitt anklaget for seksuelt misbruk (av ..? jeg vet ikke riktig hvem disse personene er, det blir nok kjent når rettsaken starter i midten av juli). Selv er jeg ganske usikker på om kardinal Pell virkelig har gjort noe galt, og har et åpent sinn så langt.

Noen mener ganske sikkert at dette er en svertekampanje mot ham, bl.a. Mercatornet skriver i dag:

… The national broadcaster, the ABC, and the flagship newspapers of the Fairfax press, the Sydney Morning Herald and The Age, have highlighted every rumour, no matter how implausible, and never wasted an opportunity to blacken Pell’s name.

To anyone who knows anything about Pell, the allegations are highly implausible. One of the first things that Pell did as Archbishop of Melbourne was to set up protocols for dealing with sex abuse. They were the first in the world. How likely is it that he would be an abuser himself? In 2001, Pell was transferred to Sydney as Archbishop. A few months later he was accused of abuse. He stepped down while his own protocols were applied to him. The case was not proven.

Pope Francis describes Pell as an honest and energetic man, and the Archbishop of Sydney, Anthony Fisher, has insisted strongly that he is “a man of integrity in his dealings with others, a man of faith and high ideals, a thoroughly decent man”. Despite the media’s campaign, many Australians regard the allegations as preposterous. Amongst his supporters there is no shame-faced sotto-voce mumbling that «he might have gone too far and after all these years he had it coming.»

George Pell’s problem is his strength of character. He was born two generations before Mark Zuckerberg, but the motto of Facebook, «move fast and break things», expresses something of his style. Even physically, at 6-foot-3-inches, he is an imposing figure. He is a blunt speaker, a tough and practical manager, a theological conservative, a supporter of the Pope, and an outspoken critic of contemporary social mores. He was the plumber of the Australian Catholic Church, the man who fearlessly waded into the sewer of its sex abuse scandal and cleared the blocked drains.

So Pell has no shortage of enemies. When Australia had a referendum on changing the head of state from the Queen of England, he was a leading supporter of Australia becoming a Republic. That was divisive. He opposes homosexual activism, which is divisive. He strongly opposes same-sex marriage, which is bitterly divisive.

He supported John Paul II to the hilt and amongst his clergy that was divisive. He set up his own sex-abuse protocol and amongst the Australian bishops that was divisive. He shook up the Melbourne seminary and that was divisive. In his role in the Vatican, he has worked hard to set finances right and root out corruption and that was divisive. …

Catholic Herald skriver også om dette, under overskriften: «Justice must be done in the Pell case – so please, stop the speculation.» De skriver også:

It is almost impossible to know what to think of the decision to charge Cardinal Pell. Victoria Police, who are bringing the charges, have not specified the number or nature of the accusations. It is not known who the accusers are, or when the alleged incidents are meant to have taken place. Consequently, snap reactions which jump to a conclusion of guilt, of the kind sadly experienced by many clerics and secular public figures, are beyond premature. As Victoria Police noted in their public announcement of the charges, they are as yet completely untested in any court.

Cardinal Pell made a statement to the press this morning in which he categorically denied any truth to any allegations of sexual abuse made against him. He also observed that the announcement has come at the end of years of investigation into him personally, and an ongoing series of “leaks and relentless character assassination” against him. Anyone familiar with the Australian press’s coverage of Cardinal Pell would find it difficult to dispute these observations. The level of speculation, commentary and prejudgment which descends upon any public figure linked to accusations of this kind can be overwhelming and can have an immediate impact upon integrity of the judicial process, civil or canonical. …

jun 262017
 

I disse dager er det akkurat 40 år siden jeg reiste til Jerusalem (med tog til Kristiansand, ferge til Hirtshals, haiketur til København og studentfly nattestid til Tel Aviv med mellomlanding i Aten, og sherut fra flyplassen til Jerusalem). Jeg hadde fått stipend fra den israelske stat (jeg søkte etter tips fra hebraisklærer Geir Sørebø) som ga studieplass og gratis opphold (måtte dekke reise og lommepenger selv) ved en av de eldste språkskolene i Israel, Ulpan Etzion, litt nord for sentrum av Jerusalem, på veien til Betlehem.

Jeg regner fortsatt denne turen og dette oppholdet som det mest «forandrende» i mitt liv; det ga meg nye perspektiver på mange ting. Senere hadde jeg et lignende opphold i Aten (vinteren 1980-81), og i 1985 giftet jeg meg i USA – og jeg ble aldri «skikkelig norsk» igjen, som før dette første, lange utenlandsoppholdet.

På bildet over kan jeg gjenkjennes som nr 3 fra høyre i bakerste rekke, jeg står ved siden av en danske jente (som skulle gifte seg med en israeler), og det var også en fransk, to amerikanske, en brasiliansk jente i klassen, men de fleste studentene kom fra Argentina. Den mest eksotiske var kanskje en katolsk prestestudent fra Malta; nr 3 fra venstre bak. Vår lærer, Edna, sitter i midten foran.

Jeg leser nå at skolen flyttet for ca 10 år siden. Jerusalem Post skriver:

As recently reported by The Jerusalem Post, the Carmelite Church – which is connected to the Vatican – will not renew its lease in June on the aging building that has served as the absorption center’s main dormitory and dining hall for more than half a century. The property, located on Rehov Gad in Baka, was recently sold to a private developer who plans to construct luxury housing on the site …

Founded in 1949 as the first language school in the newly established state, Ulpan Etzion currently is home to 102 new immigrants and 53 external students who live off-campus, says Anat Uzzan, the ulpan’s director since returning from Montreal in 2005 where she served a three-year stint as an aliya emissary. The cosmopolitan, polyglot student body ranges in age from 22 to 35. All are single academics and professionals, representing the 114th class at the school, says Uzzan, who lovingly nurtures her charges as a mother hen raises her chicks. The largest contingent hails from France. But Ulpan Etzion’s student body represents the ingathering of the exiles, with students coming from countries as diverse as Aruba, Turkey, Greece, Uruguay, Brazil, Mexico, South Africa and Britain. Some are the children of Israelis who settled abroad, including Soviet Jews who moved on to the West after a period in Israel. Students spend the mornings of the five-month program studying Hebrew. Four levels of Hebrew are taught, with eight classes and 11 teachers. …

Og på engelske Wikipedia kan man lese:

Ulpan Etzion, Israel’s first Hebrew-language school, was established in Baka in 1949. The ulpan, directed by Mordechai Kamerat, was used as a model for Hebrew language teaching all over Israel. In 2008, the school vacated its college-style dormitories, communal rooms and gardens after the lease expired with the Carmelite Church that owned the property.

Wikipedia skriver også generelt om disse språkskolene, bl.a. at man ikke lærer nok hebraisk til å kunne klare seg. Min erfaring fra den gangen var at man måtte ha to fem-måneders intensivkurs for å virkelig kunne forstå hebraisk, og f.eks. for å begynne på hebraiske universitetsstudier.

jun 232017
 

Jeg har lest hvert nummer (det er 10 nummer hvert år) av tidsskriftet First Things siden vinteren 1991; det er en nokså viktig grunn til at jeg ble katolikk i 1994 (tidligere luthersk, senere katolsk prest Richard John Neuhaus var redaktør fra starten i 1990 til sin død i 2009) og det har gitt meg svært mye nyttig informasjon om katolske, teologiske, politiske og kulturelle temaer i alle disse årene. I mange å fikk jeg det tilsendt i posten (fra USA), men de siste årene har jeg hatt et elektronisk abonnement.

De har de siste ukene hatt en innsamlingsaksjon blant leserne; noen ganger har jeg sendt penger, men denne gangen gjør jeg det de foreslår nederst i sitatet under:

As a reader of First Things, you know we’re a different kind of publication. Where else can you read a theological analysis of populism, listen to a podcast on faith and fatherhood as represented in the movie Logan, or discuss C.S. Lewis and Thomas Aquinas on marriage?

The range of topics is extraordinary, and reflects the range of interests among sophisticated readers like you. But, more profoundly, it reflects how faith animates all aspects of our existence. What unites our work at First Things is that we’re constantly looking out for the “first things” in life—the religious and moral truths that give meaning and depth to human experience.

This mission has attracted the attention of readers like you for more than 25 years. Your magazine subscriptions, website views, social media likes, podcast downloads, and attendance at events have made First Things the best source for reflection on religion, culture, and society in the West. Thank you for your dedication to First Things.

P.S. Don’t forget that you can also help our campaign by sharing our posts on social media. Spreading the word about First Things is a great way to grow our community of readers and friends!

PRØV GJERNE ET ABONNEMENT!

jun 182017
 


Sist fredag åpnet det en stor utstilling i Stavanger (der min kone har jobbet mye med den engelske teksten i katalogen) som vi kan lese om på NRKs nettsider, bl.a.:

Utstillingen som åpner ved Stavanger kunstmuseum fredag, er den største mønstringen av jærmaleren i Norge noensinne.

Forfatter Alexander Kiellands søster var en pioner, både som landskapsmaler og kvinnesakskvinne på slutten av 1800-tallet.

Utstillingen består av ca. 120 malerier, skissebøker, tegninger og akvareller hun laget, hvorav flere aldri er vist, samt 20 verk fra kunstnere hun var inspirert av, og arbeidet med. …

Stavanger kunstmuseums egne nettsider kan vi lese dette om utstillingen:

Kitty L. Kielland (1843—1914) var en pioner. Hun var først ute med å bringe inn Jæren som motiv i landskapskunsten, og hun var en av de første kunstnerne som malte i friluft. Utstillingstittelen fri luft henviser både til friluftsmaleriet og til ytringsfrihet – til en fri luft å debattere i. Som kunstner tok Kielland penselen fatt og malte på mennenes arena. Mens de fleste kvinnelige kunstnerne på den tiden malte interiører og portretter, spesialiserte Kielland seg på landskap. Kielland tok med seg skissekassen sin, utforsket forblåste landskaper på Jæren, skoger i Nord-Frankrike, stille tjern på Østlandet og norske høyfjell. Etter hvert tok hun med seg store lerreter og var en av de første kunstnerne som malte ferdige bilder foran motivet. Kielland skapte sin egen plass i fortellingen om det norske landskapet, en fortelling mennene inntil da hadde vært alene om å konstruere.

Wikipedia skriver en del om Kitty Kielland – og viser flere bilder.

jun 122017
 


Vi har nå vært en knapp uke i USA, familiebesøk hos min kones familie, bl.a. et bryllup i Fargo, North Dakota. Vi var først et par dager i Minneapolis, deretter fire dager i Fargo, og nå til slutt er vi et par dager på familiens farm i nordre del av North Dakota – nær Alsen og Munich.

Bildet viser familiens postkasse, og veien og landskapet er typisk for denne delen av USA.

jun 042017
 

The National Gallerys nettsider leser vi om dette bildet bl.a.:

Pentecost, probably about 1310-18, Giotto and Workshop.

‘Pentecost’ represents the twelve apostles gathered together after Christ’s Ascension into Heaven. The Holy Spirit is shown descending on them in the form of a dove and tongues of fire, granting them the power to speak in many languages (Acts 2: 3). In the foreground, men from different nations marvel at hearing the apostles’ words in their own language. …

mai 282017
 

Jeg har skrevet følgende leserbrev til Vårt land, som blir trykket i mandagsavisen:

Vårt Land trykket sist fredag et innlegg av Finn-Erik Vinje, professor emeritus i moderne nordiske språk (altså ikke i teologi eller religionshistorie), som er nokså skuffende lesning. Skuffende både fordi han ikke har gjort noen innsats for å forstå hvorfor katolske (og ortodokse) kristne verdsetter de avdøde kristne som regnes som helgener, og fordi hans innlegg er useriøst og fullt av upassende uttrykk som å «gjøre knefall for den autoritære, reaksjonære og forstokkede katolske kirke» og «besynderlige utslag av teologisk nonsens».

Når det gjelder synet på helgener virker det som Vinje ikke har forstått grunnleggende teologiske oppfatninger som deles av alle kristne, nemlig at liver her på jorden ikke er alt, for alle mennesker skal også leve videre etter at jordelivet er slutt. Det neste spørsmålet er så om vi kan vite noe om de avdødes tilstand, og om vi kan ha kontakt med dem på noen som helst måte.

Den katolske kirke lærer her at når mennesker dør, frigjøres deres sjel, mens deres kropp blir værende på jorden for å vente på dommens dag. For de fleste mennesker sier Kirken ikke noe om sjelen da går til himmelen, går fortapt eller venter på renselse i skjærsilden (før de kan komme frem for Guds åsyn i himmelen). Slik ting er i Guds hender, og Kirken vet ikke noe om den enkeltes skjebne.

For noen få mennesker uttaler likevel Kirken seg om at disse er kommet frem for Guds trone i himmelen og der bl.a. kan be for oss, disse menneskene kalles helgener. De første helgener var martyrene, den aller første var Johannes døperen, deretter Stefanus og flere andre som nevnes i Det nye testamente. De første århundrer fikk Kirken mange martyrer, og flere av disse ble regnet som helgener. Gradvis ble også noen døde som ikke var martyrer regnet som helgener pga sitt gode liv og sterke tro, jomfrua Maria var og er selvsagt den viktigste av disse.

Etter ca 1000 år – litt etter at Olav Haraldsson var blitt helligkåret av den lokale biskopen – ble det bestemt av bare paven kunne erklære mennesker som helgener, slik at en grundig og enhetlig undersøkelse av de aktuelle personenes liv kunne gjennomføres før de kunne saligkåres og senere helligkåres.

Det er bl.a. denne prosessen Vinje gjør narr av i sitt innlegg, men han forstår ikke riktig hvordan den foregår. Det er nemlig ikke stor forskjell på saligkåring og helligkåring, ikke annet enn at den første er lokal (for bispedømmet der den saligkårede bodde) og den andre er universell, for hele verden. Før både salig- og helligkåring kreves det et bekreftet mirakel, dvs at noen er blitt helbredet ved forbønn til den aktuelle personen.

I Vinjes innlegg, kalt «Teologisk nonsens», uttrykkes også forakt (jeg tror det er riktig å bruke et så sterkt ord) for Mariaåpenbaringen i Fatima i Portugal for akkurat 100 år siden, og lite respekt for flere andre uttrykk for katolsk tro. Jeg syns ikke innlegget er verdig en svært kjent professor emeritus.

Litt etter at jeg sendte dette, la jeg til et lite tillegg (til debatten om innlegget på Verdidebatt):

I dette innlegget tok jeg i stor grad utgangspunkt i vanlig norsk (kristen) forståelse av livet og døden. Men etter at jeg skrev det til Vårt Lands papirutgave for et par dager siden, har jeg tenkt at jeg nok burde startet med spørsmålet om Gud fins, og om under noen gang kan skje, for det er vel mest sannsynlig at Vinje ikke tror på det heller.

mai 222017
 

Jeg ble veldig overrasket da jeg søndag kveld hørte/leste at biskop Anders Arborelius i Sverige blir kardinal om en måneds tid, for det har tradisjonelt bare vært de viktigste erkebiskopene i verden som har fått en slik utnevnelse. Men jeg er også glad over utnevnelsen, fordi jeg oppfatter ham som en god biskop, og det er fint at også Norden får en så tydelig kirkeleder.

Katolsk.no har skrevet kort om utnevnelsen, og jeg kom i dag over et langt intervju som ble gjort med biskop Anders i år 2005. Det var nettstedet Coming Home Network i USA som intervjuet ham den gangen, og han forteller bl.a. ganske grundig om sin oppvekst, sin konversjon og sitt kall til å bli prest/karmelitt. Se gjerne intervjuet på Youtube under.

mai 152017
 

En del jærbuer «lengtar heim» når de kommer til en viss alder (er det ca 60 år?), p Pollestad har f.eks. flytta heim til Bryne. Selv har jeg vel ikke tenkt å flytte tilbake til Jæren (som jeg forlot i 1975), men jeg leser for tida en del om Arne (og Hulda) Garborg. Og om hvor viktig Arne Garborg var skriver Tor Guttu i Riksmålsforbundet bl.a.:

Under dansketiden mistet vi norsk som skriftspråk, og det var bare lov å skrive dansk i offisiell sammenheng. I redsel for at det norske språket skulle forsvinne, samlet Ivar Aasen norske dialektprøver, og landsmålet ble en realitet i løpet av 1850-årene ved Aasens grammatikk (1848), ordbok (1850) og «Prøver af Landsmaalet i Norge» (1853).

Noen bevegelse av betydning ble det imidlertid ikke før i 1877, da Arne Garborg gjorde seg til ideologisk leder for landsmålsflokken med skriftet «Den nynorske Sprog- og Nationalietsbevægelse». I 1880-årene satte Venstre målsaken på programmet. Deres politikk gikk ut på å erstatte landets skriftspråk med landsmålet. Bjørnson hadde selv bidratt til å lede skriftspråksutviklingen i norsk retning både stilmessig og ortografisk. Han var overbevist om at en fornorskning av dansknorsken var veien å gå, men at landsmålet var å gå for langt.

Landsmålet var i langsom, men jevn fremgang. Målet var at det en gang skulle bli Norges eneste skriftspråk.

I 1885 fattet Stortinget det såkalte likestillingsvedtaket, og landsmålet vant en rekke politiske seirer i 1890-årene. Det ble innført som fag i lærerskolen, Blix’ landsmålssalmer ble autorisert, skolestyrene fikk bestemme målformen i elevenes skriftlige arbeider, alle elever skulle lære å lese landsmål, den første lovteksten på landsmål så dagens lys osv.

Språksaken ble en av Bjørnsons viktigste kampsaker i 1890-årene. Han skrev artikler og holdt foredrag og innarbeidet riksmål som navn på språket; tidligere hadde man blant annet omtalt det som «det skrevne Sprog» og «det almindelige Bogmaal». Han fikk i stand et stort møte i Kristiania i 1899, hvor det ble fattet en resolusjon til Stortinget og dannet en forening, «Norsk rigsmaalsforening», med professor Hjalmar Falk som formann. Bjørnson deltok ikke i foreningsarbeidet, men fortsatte å skrive og tale. Foreningen var aktiv flere steder i landet, men oppnådde lite; lovene og bestemmelsene fra 1890-årene ble stående. I 1904 døde virksomheten ut, og i mars 1907 foreslo formannen å nedlegge foreningen.

Men, da Noregs Mållag (stiftet 1906) fikk Venstre til å gå inn for tvungen skriftlig prøve i landsmål til examen artium, en ordning Stortinget vedtok 24. mai 1907, kom Riksmålforbundet på banen igjen. …

mai 132017
 


13. mai 1917 er en viktig dag i Den katolske kirke, det var dagen Jomfru Maria viste seg for første gang for tre barn i Fatima, Portugal. Jeg var selv på besøk der for ca 20 år siden, og hos Catholic Herald skriver en prest om betyningen av disse Maria-åpenbaringene:

The eyes of the Catholic world are turned towards the Portuguese shrine, on the occasion of the 100th anniversary of the apparitions, which falls tomorrow, the feast of Our Lady of Fatima. And people are not just thinking of Fatima because the Pope is going there – he is the fourth Pontiff to visit – rather it is because Fatima is important, and, a hundred years on, more important than ever.

I used to think that Fatima was something of a sideshow, a specialist interest, which appealed to a niche market in the Church. I certainly do not think this now. There are several reasons for this.

First of all, at Fatima, Our Lady told it like it is. She is the one person who could never be guilty of what the world calls hate crime or hate speech, being a mother and the most loving mother of all. But at Fatima she made it clear to us all that sin has consequences, and that these consequences are not good. Professor Stephen Bullivant writes about this in the magazine this week and how right he is.

Hell has been a neglected theme in Catholic theology and discourse of late, and it needs to be given its rightful place in both. That we should neglect Hell is odd, because the 100 years since 1917 have seen the enormous growth in examples of the hell we create for ourselves. We should have no difficultly in believing in an otherworldly Hell – a place quite without the love of God – when we have seen pictures and heard descriptions of the hells on earth that human beings have made for their fellow creatures: the trenches of the First World War, the Gulag, the Nazi death camps, the killing fields of Cambodia.

These terrifying examples should convince us that we are capable of evil and that evil actions have dreadful consequences. Perhaps contemporary preachers and theologians (and I am one) steer away from Hell, not wanting to give offence. Well, insofar as we have failed, let us pass the microphone, so to speak, to Our Lady of Fatima. …

Jeg så på avslutningen av seremonien i dag (på en polsk fjernsynsstasjon), og katolsk.no skriver også om denne viktige begivenheten HER og HER.

mai 062017
 

Jeg leste en artikkel i går som viser hvor vanskelig det er å få orden på Vatikanets nyhetstjeneste, og der står det bl.a.:

The pope was speaking on Thursday to the first plenary assembly of the Secretariat for Communication, which was established two years ago.

The Secretariat is charged with bringing the disparate bits of the Vatican communications apparatus – outfits such as Vatican Radio, Vatican TV, the newspaper L’Osservatore Romano, the press office, the printing office, and the previous Council for Social Communications – under a single, unified office, and creating what Francis called “a truly ex novo institution.”

If the Vatican were starting from scratch today, year zero if you like, it is easy to tell what that ex novo institution would look like. The new office’s head, Monsignor Dario Edoardo Viganò, was previously in charge of the television center, and he has been clear he wants the Vatican’s communications to be centered on a web portal, available in five or six major languages, which will put out text, video, and audio content. …

….. The problem is compounded when one realizes that the new communications office does not have any horizontal reach, and has no power to compel other Vatican offices – such as the ones on Doctrine, Integral Human Development, and Culture – to share information, or have trained communications staff, especially ones able to work in languages other than Italian.

In the Byzantine world of Vatican politics, Viganò – the highest-ranking Vatican official to not be a bishop – will have a harder time getting the cardinals and archbishops that head the other offices to follow his lead. Many of the more embarrassing moments for the Vatican over the years have come from talkative cardinals, not mistakes from the Vatican communications apparatus.

In any case, pulling together those disparate bits has been more difficult than expected, and the promised new web portal is over a year late in making its debut.
In short: The communications problems of the Vatican will not be solved with a website.

mai 042017
 

Eivor Andersen Oftestad og Kristin Bliksrud Aavitsland har på Verdidebatt en nyttig presisering av hva spørsmålet om å abortere syke foster egentlig handler om:

(Man) avviser sammenligningen mellom dagens fostersortering og nasjonalsosialistenes eutanasi. … Alle er enige i at gassingen av psykisk utviklingshemmede var heslig. Poenget er imidlertid at det heslige og umenneskelige ikke kommer inn med nazistøvler. Det kommer inn gjennom et stuerent språk hvor det umenneskelige blir menneskeliggjort.

Spørsmålet er: Hva er det egentlig vi driver med i vårt samfunn når 90 % av fostre med påvist Downs syndrom, avlives?

(Man) hevder at det bare handler om kvinners selvbestemmelse. Det er derfor ikke et kollektivt program, men kvinners frihet som angripes hvis man er kritisk til sorteringspraksisen.

Hvis vi zoomer litt ut, kan vi si at denne friheten ikke er annet en vår tids løsning på et problem som er like gammelt som menneskehetens historie. Hva gjør vi med avkom som avviker fra normalen? I tidligere tider ble uønskede og misdannede spedbarn «satt ut» eller druknet. Eugenikk var en løsning lenge før nazistene kom på banen, men deres program gav metoden «bad reputation» …. Svake individers eksistensberettigelse har aldri vært selvsagt i noen kultur. Henvisning til kvinnens selvbestemmelse er å legge lokk på viktige diskusjoner om hva et menneske er, og hva som er menneskets verdi.

apr 292017
 

Jeg skrev litt om denne boka, Fra Asker til Eden, for noen dager siden (se her), mest da om boka omtale av katolikk-kritikeren Marta Steinsvik. Men boka handler tross alt mest om Arne og Hulda Garborg; hun som nesten egenhendig fikk på plass den norske folkedanstradisjonen, skapte den moderne bunaden, og startet nynorsk teatervirksomhet i Oslo, og han (Arne) den kjente og respekterte forfatteren med stor språk-/kunstnerlønn gitt av Stortinget i april 1898, tilbud om å bli kommandør av første klasse av St. Olavs orden på sin 60-årsdag 25. januar 1911 (men som republikaner var han på ingen måte interessert i noe slikt), og enda større feiring da han fylte 70 år i 1921 – tre år før han døde i januar 1924.

Jeg skal ta med noe Alfred Fidjestøl skriver om det begivenhetsrike året 1905, da Norge ble selvstendig og dette ble kunngjort høytidelig i alle kirker i landet pinsedag, 11. juni – samme dag som Arne Garborg også strevde med å finne sin fars grav utenfor Time kirke. Men her må jeg korrigere Fidjestøl litt; Eivind Garborg ble gravlagt i vigd jord, om enn i utkanten av kirkegården, for sognepresten hadde spurt biskopen om ekstra tillatelse, for en mann som hadde tatt sitt eget liv. (Jeg har i dag prøvd å finne referanser til denne informasjonen, men så langt uten å lykkes.) Det kan godt være at grava var umerkt, før Arne Garborg bestilte en stein i 1905 – nå står det et stort jernkors ved Eivind Garborgs grav.

Slik beskrives unionsoppløsningen og Garborg leiting etter farens grav:

Unionsstriden hadde prega Den 17de Mai sidan oppstarten i 1894. I løpet av denne perioden hadde kravet om oppløysing av unionen gått frå å vere eit perifert krav til å bli ei politisk hovudsak. … Det var striden om eit norsk konsulatvesen som hadde skjerpa frontane. Noreg hadde i mange år kravd dette, … Den 18. og den 23. mai 1905 vedtok det norske Odelstinget og Lagtinget eit eige norsk konsulatvesen. Fire dagar seinare hamna vedtaket til formell godkjenning hos Kong Oscar II, som sjokkerte det norske politiske miljøet ved å nekte sanksjon. Den 17de Mai oppfatta sanksjonsnekten som unionens endelege fall: «Me hev ingen konge. Forfatningi er broti,» fastslo avisa. Usemja om eige konsulatvesen var plutseleg blitt ein open svensk-norsk kamp om framtida til unionen.

Alle nordmenns blikk var retta mot Stortinget. Sett bort frå Arne Garborgs. Han var på Knudaheio og skulle ordne med gravstein til faren.

Den sjølvdrepne faren var gravlagd utanfor kyrkjegarden, i uvigd jord, og utan noka form for minnesmerke. No var dei døde, dei som ville reagere på at ein sjølvmordar fekk seg gravstein. Endeleg kunne Arne Garborg heidre farens minne med ein stein, men han var avhengig av å finne nokre kjentfolk som kunne hugse og spore opp den nøyaktige plassen.

Mora hans levde framleis, men hadde gifta seg på nytt og flytta frå Garborg for lenge sidan. Ni søsken hadde dei vore, tre av dei — Stine, Eivind og Ola — var døde. Fire var emigrerte, Inger Marie og Samuel til Canada, Abel til Washington og Ane Oline til St. Paul. Berre to var att i heimlandet, Jon i Porsgrunn, Arne i Asker. Med hytta si i Knudaheio var Arne Garborg den einaste som hadde «fotfeste (um berre so halvt) i Heimbygdi», skreiv han til broren Abel: «[E]lles hev det gjenge som han Far spaadde i sine tyngste Stunder: at heile Ætti hans er spreidt, rivi opp med rot og drivi ut til alle Verdas Kanter, sume hit, sume dit, — Alle i hop heimlause og umflakkande paa Jordi.»

400 år attende kunne Arne Garborg rekne slekta si på Garborg. I oppveksten hans var dei ni born på garden. No var det ingen spor etter dei. Snart skulle det i det minste ligge att ein stein.

Mens han leita etter nokon som kunne hjelpe han å peike ut gravstaden, kom det stadig politiske oppdateringar frå Asker. Garborg levde med i dei historiske hendingane, 2-3 dagar forseinka. «I dag er det saa spændende i Politiken, at jeg næsten ikke kan være i Ro her. Løland reiser til Byen, og saasnart her kommer nogen Meddelelse skal jeg sende dig et Telegram!» skreiv Hulda Garborg til han den 30. mai.

Det norske Stortinget oppfatta situasjonen identisk med Den 17de Mai. Kongens sanksjonsnekt var eit brot med forfatninga. Stortinget trekte konsekvensen av det og vedtok samrøystes, den 7. juni 1905, at unionen var oppløyst. Dei sa samrøystes ja til at Stortinget valde ministeriet Michelsen til lovleg riksstyre — i kongens stad. I ei setning og i ei enkelt stortingsrøysting var den snart hundre år gamle unionen oppløyst.
Det var ein revolusjonær augneblink. Konsekvensane av vedtaket var førebels heilt uføreseielege. Arne Garborg fekk dagsferske nyheiter denne dagen. Klokka 16.00 den 7. juni 1905 kom telegrammet: «Unionen uppløyst. Ministerie Michelsen valt fyribils Riksstyre. Alt samrøystes. Steinsvik.» Rasmus Steinsvik hadde sjølv vore til stades i Stortinget og presselosjen. «Det var ei stor stund; den største sidan 1814. Mange våte augo var å sjå,» skreiv han i avisa som gjekk i trykken denne kvelden.

.. Garborg sat høgtidsam og åleine på Knudaheio og noterte eit «Hurra» i dagboka: «Der er kje anna te segja. Kann no dette laga seg, og det paa fredeleg Maate, so vil der vera Von til, at me kann taka til aa byggje Lande att.» To dagar seinare fekk han brev frå Hulda Garborg med full utgreiing av det som hadde hendt. Han blei sitjande og gråte av glede: «Eg las og las; og Taarine rann. D’er mest so det er vondt aa gange her uppe aaleine i slike Tidr.»

Pinsesøndag den 11. juni gjekk det norske folket i kyrkje som borgarar av eit fritt land. Denne kyrkjesøndagen blei som ei slags spontan nasjonalmarkering av den fløyelsrevolusjonen landet hadde vore gjennom. I Asker kyrkje sat Hulda og Tuften Garborg og Rasmus Løland og høyrde prost Paul Theodor Kielland lese opp proklamasjonen til det norske folket. «Prostens korte Bøn efterpaa, hvori han ogsaa vakkert indbefattede `han som var Norges Konge’ var enkel og gribende. Forsamlingen var dybt bevæget og den gamle hvide Prost med det fine Hoved og det barnlige gode Udtryk i det blege Ansigt kjæmpede haardt med sin egen Bevægelse.» På slutten av gudstenesta foreslo han at ein for å lufte den kjensla «som sikkert i denne Stund rører seg i os alle», skulle synge to vers av fedrelandssongen. Men forsamlinga var så gråtkvelt at ein berre kunne høyre presten under allsongen.

Samstundes sat Arne Garborg i Time-kyrkja og høyrde presten Borchgrevink lese den same proklamasjonen og kjempe med dei same kjenslene. «Det var lydande stilt i Kyrkja daa; mangt eit Kvinnfolk og mang ein gamall Krok hev kjent det kulsa i seg, sjølve Presten totte eg bleikna. Men meir var det ikkje; stillare Revolution hev det aldri vore gjort i noko Land enn den me no gjeng igjenom,» skreiv Arne Garborg i dagboka.

Etter gudstenesta gjekk Garborg i lag med Sven Tønesson Garborg og Ola Larsson Mossige og leita opp gravstaden til faren. Utanfor kyrkjegarden var det to små tuer som såg ut til å ha vore graver ein gong, ingen var heilt sikre på kven av dei det var, men tuene låg så nære kvarandre at Arne Garborg meinte steinen kunne plasserast midt mellom dei, ved nokre bjørketre som voks der. Ein gravar kom til og merkte seg plassen. Så snart Arne Garborg hadde skaffa ein stein, kunne gravaren kome attende og grave ein plass til steinen. Om ikkje lenge ville det på kyrkjegarden på Time, om ikkje anna, vere eitt minne etter ei ætt som hadde sokna dit sidan 1623.

Bilder under viser Time kirke, og jeg har markert Eivind Garborgs grav med et kors. Jeg vokste forøvrig opp i huset til venstre i bildet.

apr 262017
 


I dag leser jeg at Sr Mary i Bergen nettopp fylte 80 år og feiret dette sist søndag – les mer om det her. Jeg gratulerer henne gjerne her litt på etterskudd, for sr Mary og hennes medsøstre var viktige for meg mange år i Bergen. Sist gang jeg så dem var riktignok vår 2007, da jeg holdt fasteretrett for dem i på Marias Minde.

Til høyre for henne kjenner jeg igjen Sr Astrid, og til venstre for henne er det nok Sr Sylvia (selv om hun er vanskelig å kjenne igjen) – og Sr Angelina skal visst også fortsatt være i live. Les mer om St. Franciskus Xaveriussøstrene her.

Bildet under viser noen av søstrene i 1951; bare de som arbeidet på Florida sykehus, for det var i alt 150 av dem den gang.

apr 252017
 

Katolikker kjenner til Marta Steinsvik mest som den innbitte motstanderen av Den katolske kirke på 1920-tallet, men da jeg nylig leste boka «Fra Asker til Eden», som omtaler Arne og Hulda Garborg og kretsen som bodde nær dem på Labråten/Hvalstad i Asker, lærte jeg mye mer om henne og mannen Rasmus Steinsvik. Rasmus var i flere år redaktør for bladet Den 17de Mai, og om den kan vi lese: «I 1910 ble avisen regnet blant de med mest betydningsfulle i hele landet. Fra 1914 kom bladet ut daglig, for første gang fikk man et daglig nynorsk riksorgan. Da Rasmus Steinsvik døde i 1913, hadde avisen et opplag på 15 000 – like mye som Arbeiderbladet og fire ganger Dagbladets opplagstall.» Til dette bladet oversatte Marta Steinsvik titalls bøker fra flere ulike språk, og gjorde dem slik tilgjengelige i Norge.

Men Wikipedia skriver også om henne: «I 1920-årene ga hun ut boka St. Peters himmelnøkler, som var et rabiat angrep på den katolske kirke. Boka vakte stor debatt, og hun reiste land og strand rundt og holdt foredrag basert på boka. … Steinsvik reiste landet rundt med foredraget «I moderkirkens favn» og agiterte gjennom en artikkelserie i Aftenposten i 1925 kraftig mot den katolske kirke og opphevelse av Jesuittparagrafen.»

Marta Steinsvik var en uvanlig person, med store evner, bl.a. studerte hun flere språk fra Midt-Østen, studerte teologi – og var visst den første kvinnen som holdt en høymessepreken i Den norske kirke. Men hun hadde også en hel del problemer, og boka skriver bl.a.:

… Marta Steinsvik hadde meldt seg inn i Norsk Teosofisk Samfunn og fått møtte Rudolf Steiner personleg. Han var i 1902 blitt generalsekretær for den tyske seksjonen av Teosofisk Samfunn og to år seinare leiar for den tyske delen av Esoterisk Seksjon. Frontfiguren i det norske teosofiske miljøet Richard Eriksen hadde fått Steiner til Noreg våren 1908. Han hadde snakka internt for dei norske teosofane «Om Johannesevangeliet i teosofisk lys» og halde eit offentleg foredrag i Turnhallen om «Kosmosutviklingen og menneskehets-utviklingen». Marta Steinsvik hadde vore til stades på begge, referert det siste i Den 17de Mai og skrive eit personleg brev til Steiner etterpå der ho fortalde at ein merkeleg varme hadde stige opp i henne mens han snakka.

Då Steiner seinare same år hadde kome attende til Noreg, blitt i to veker og halde foredrag for medlemmene i Det Teosofiske Samfunn, hadde ho igjen vore til stades, stadig meir fascinert av både læra og mannen. Ho hadde sendt små brev til han mens dei var samla, og fortalt at heile hennar «hjerte lengter etter å bli deres elev». Året etter hadde Marta Steinsvik vore mellom dei ti utvalde som Steiner hadde undervist personleg. Han hadde gjeve dei meditativ rettleiing og oppretta ein særskilt norsk losje for desse ti, som han kalla St. Olav.

Marta Steinsvik var nyfrelst og lukkeleg. Og forelska. Venene var urolege for henne. «Fru Steinsvik har i 14 dage vært paa Jahn hos en tysk Kristus, men han er ikke rigtig lik den jødiske, for han tar 2 kr. timen,» harselerte Tilla Valstad og fortalde at Rasmus Steinsvik var ute av seg og søkte trøyst hos Lars Utne.5° Arne Garborg var djupt skeptisk til den framveksande teosofien: «At Teosofi (og Buddhisme?) rykkjer fram er eit Tidvarsl; Europa tek til aa eldast,» sukka han i dagboka. «I Norig med vil det vera ymis Ungdom no, som heller slær seg paa Nirvana-Drøyming enn paa Samfundsspursmaal».

Marta Steinsvik skulle til Berlin for å arbeide vidare i lag med Steiner, trudde ho. Ho hadde for så vidt større planar og skreiv heim til Richard Eriksen at ho og Steiner planla å gifte seg. Då blei òg Eriksen uroleg for henne og skreiv til Steiner at han var redd for den psykiske helsa hennar. Han spurde om ikkje nokon kunne sende henne heim til Rasmus Steinsvik. Og då Marta Steinsvik i Berlin begynte å få telepatiske beskjedar frå Rudolf Steiner personleg og handla ut frå desse, sende nokon eit telegram til Rasmus Steinsvik om at han straks måtte kome til Berlin og hente heim den sjuka kona.

Rasmus Steinsvik og ein hjelpesmann drog til Berlin. Han fann henne og frakta henne med seg. … Den 24. oktober 1910 kom toget inn på Østbanestasjonen i Kristiania, der ei sjukevogn venta og køyrde ekteparet Steinsvik heim til Hvalstad. Det måtte haldast vakt over henne dei komande dagane, mens Rasmus Steinsvik venta på medisinsk hjelp.

I mellomtida skreiv ho brev til «Rudolf, lieber Rudolf, an mein geliebter?» og signerte brevet med «Marta Steiner». Distriktslege Hjalmar Kjærulf undersøkte henne først og konkluderte med at ho var «sindssyk og bør indlægges på asyl». Nokre dagar seinare blei ho undersøkt av den kjende psykiateren Johan Scharffenberg, som etter ein rask konsultasjon diagnostiserte henne med «paranoisk sindsykdom». Den 2. november 1910 blei «Marta Steiner» tvangsinnlagd på Gaustad Asyl. …

apr 212017
 

På Facebook, i Vårt Land og på Verdidebatt (se her) er det blitt skrevet en del om at Oslo katolske bispedømme (OKB) har ansatt ny redaksjonssjef i kommunikasjonsavdelingen (se info her).

Det virker ikke klart for meg at denne personer nå er det man kan kalle en homoaktivist, selv om han var involvert i Skeive dager, Gaysir og Pride for en del år tilbake. Jeg syns vi skal la denne personen vise at han i dag ikke er en slik aktivist – noe som selvsagt ikke er forenlig med å være informasjonsarbeider i OKB.

Samtidig syns jeg det er unaturlig og uheldig at OKB nå i noen få år har lyst ut stillinger uten å nevnte tydelig at det er ønskelig at den som ansettes er medlem i Den katolske kirke. Men å sette dette som et absolutt krav, vil vel knapt kunne være mulig for alle stillinger.