apr 012018
 

Siden det i dag er påskedag, passer det godt å presentere hvordan NT og Kirkens liturgi framstiller Maria Magdalenas vitnesbyrd om Jesu oppstandelse.

Utgangspunktet er det som står skrevet i Johannesevangeliet (20, 1-3,11-18)

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. … …

Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»

Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

Dernest nevnes Maria Magdalena også svært tydelig i den høytidelige Påskesekvensen som synges påskedag og gjerne hele påskeoktaven. Den lyder slik:

Kristenhet, la lovsang tone påskens lam til ære.

Lammet som for hjorden døde, Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone.

Død med liv en tvekamp stred som i under endte,
da vår konge døden led, død til liv seg vendte.

«Maria, tal for sant om tegnene du fant!»

«Jeg så den grav som nyss var hans, jeg så den oppstandne i strålekrans,
så engler stå vitner, så svetteduk og svøp.

Oppstanden er Kristus, mitt håp og min heder.
Til Galilea vandrer han forut for eder.»

Oppstanden er Herren, det vet vi for visst.
Skjenk oss din miskunn, du seirende Krist.
Amen. Halleluja.

Og da minnedagen for den hellige Maria Magdalena (22/7) i fjor ble opphøyet til fest, ble denne nye prefasjonen laget til messen, for Maria Magdalena, som nå kalles Apostlenes apostel:

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi i alle ting forkynner deg, allmektige Fader,
hvis miskunn ikke er ringere enn din makt,
ved Kristus, vår Herre.

Han åpenbarte seg i haven for Maria Magdalena,
hun som i livet hadde ham kjær, som så ham dø på korset,
og søkte ham da han lå i graven.

Hun var den første som tilba ham da han sto opp fra de døde.
For apostlenes åsyn æret han henne med apostolisk oppdrag,
slik at det gode budskap om nytt liv kunne nå til verdens ende.

Derfor, Herre, lovpriser vi deg, sammen med englene og alle de hellige,
idet vi jublende istemmer:

mar 272018
 

Jeg skrev nylig en anmeldelse av den nye filmen om Maria Magdalena for katolsk.no. Jeg så filmen på premieredagen 23/3, og skrev følgende:

Reiser man rundt i (det katolske) Europa og besøker kunstmuseer, ser man stadig bilder av den hellige Maria Magdalena; enten som en (ofte lettkledd) kvinne med langt utslått hår, med tittel «den angrende Magdalena», eller i hagen ved graven etter Jesu oppstandelse, der bildene har en latinsk tittel «Noli me tangere» (ikke rør meg).

Slike bilder viser hvor viktig Maria Magdalena har vært for kristne i svært lang tid; av kvinnene i Bibelen er det bare Maria, Jesu mor, som har en større plass i folks bevissthet. Det er derfor gledelig at det fredag før palmesøndag var norsk premiere for en film om henne, med tittel Den sanne historien om Maria Magdalena.

Men ordene «den sanne historien om» gir oss også et forvarsel på hva filmskaperne ønsker å gjøre, nemlig å fortelle en alternativ historie om Maria Magdalena. I praksis legger filmen stor vekt på fremveksten av Guds rike, den både begynner og slutter med lignelsen om at Guds rike kan sammenlignes med et lite frø som vokste opp og ble til et stort tre.

Men det er uklart for meg hva filmen mener innholdet i dette riket er, det nærmeste man kommer er at det har noe med ærlighet og barmhjertighet å gjøre. Det minner meg faktisk om elementer fra flere apokryfe evangelier, som verken Den katolske kirke eller andre kirkesamfunn godkjenner. Fokuset i disse evangeliene er i stor grad hvordan Jesu lære kunne «opplyse» hans etterfølgere, slik gnostiske religioner vektlegger dette.

Et slikt feilaktig fokus på Jesu oppdrag på jorden er mitt viktigste ankepunkt mot filmen, for det er ikke slik de aller fleste kristne oppfatter evangeliet. At Jesu død skulle ha noe med soning for synd å gjøre, er for eksempel helt borte fra filmen.

Vi gjenkjenner også andre elementer fra de apokryfe evangeliene når Maria Magdalena beskrives; hennes ekstra nære forhold til og dype samtaler med Jesus og at hun går blant de tolv apostlene som én av dem. Når Jesus sender ut mange disipler to og to for å forkynne om Guds rike, er det faktisk Magdalena og Peter som går sammen! Akkurat det blir litt for søkt, og er et eksempel på at filmen ikke på noen måte hensyn til hvordan kvinner kunne oppføre seg den gang.

NT beskriver tydelig at Maria Magdalena og noen andre kvinner var blant Jesus disipler, men samtidig skiller NT tydelig mellom disiplene og de tolv utvalgte apostlene – noe denne filmen ikke tar hensyn til.

To tekster avslutningsvis i filmen beskriver tydelig hva den ønsker å gjøre. Den første teksten sier at filmen vil stoppe den gamle tolkningen der Magdalena var identifisert som den prostituerte kvinnen som vasket Jesu føtter med sine tårer, og tørket den med sitt hår. Kirken regner stort sett ikke i dag med at Maria Magdalena var denne kvinnen, så på det punktet kan man si at filmens kritikk er berettiget – eller at den slår inn åpne dører.

Det andre filmen ønsker å gjøre, bommer den kraftig på. Den nevner at pave Frans i fjor opphøyet Maria Magdalenas minnedag (22/7) til fest, og ga henne navnet apostlenes apostel, og så påstår filmen at dette gjorde henne lik apostlene. Men da forstår man ikke hva det greske ordet apostel betyr. Det betyr utsending, og Maria Magdalena blir altså kalt den som er utsendt for å fortelle de tolv utsendte at Jesus hadde stått opp fra de døde.

Også i beskrivelsen av dette fantastiske, at Jesus stod opp fra de døde, bommer filmen alvorlig. Den beskriver riktignok at Magdalena hadde et møte med (eller syn av) den oppstandne Jesus (etter å ha sovet hele natten utenfor graven!), men da hun forteller dette til apostlene, tror de henne ikke – og slik slutter filmen.

Men dette aller viktigste som Maria Magdalena gjorde, beskrives slik i Johannes 20: Hun går til graven tidlig søndag morgen for å salve Jesu legeme, og da hun ser at graven er åpen og tom, løper hun og forteller dette til apostlene. Av disse løper Peter og Johannes til graven og ser også at den er tom. Magdalena løper også tilbake til graven, og etter at de to andre har gått derfra, møter hun Jesus, og han sier det berømte «rør meg ikke». Maria går da tilbake til de tolv, og sier til dem: «Jeg har sett Herren!»

Min anbefaling er at man bør se denne filmen hvis man ønsker å se en helt annen (og ganske sær og lite troverdig) fremstilling av den hellige Maria Magdalena enn den Kirken formidler. Ellers bør man la det være.

Mercatornet har også en anmeldelse av filmen om Maria Magdalena (som jeg har lest i ettertid), og de avslutter sin anmeldelse slik:

… perhaps there is a film to be made about Mary Magdalene. But it would need to be much more faithful to the scriptural sources than Davis’ effort, and much less influenced by tired feminist tropes about what constitutes women’s genius and leadership.

mar 092018
 

P. Richard Neuhaus var en av de som hadde påvirket med mest da jeg i 1994 valgte å bli katolikk – jeg hørte om ham da jeg vinteren 1991 var i USA noen uker for å studere luthersk kirkeliv “over there”. I dag leser jeg på Catholic Herald at det i forgårs ble arrangert en seminar om hans arbeid og innflytelse i Washington, D.C. Der leser vi bl.a.:

Friends, colleagues and intellectuals influenced by the late author, editor and public figure Fr Richard John Neuhaus gathered Wednesday to discuss his contribution to American Christianity and public society. …

… the March 7 symposium, “Catholic Witness in the Public Square: Celebrating the Life and Letters of Father Richard John Neuhaus,” held at the Catholic University of America in Washington, D.C. The event corresponded with the donation and cataloguing of Fr Neuhaus’ papers to the university’s American Catholic History Research Center. The donated papers include personal correspondence, photographs, articles, personal artefacts and writings by the priest and author.

Neuhaus wrote and spoke as an advocate for Christianity in the public square over the course of four decades, helping to reshape the conversation on Christianity and public life in America over the course of his lifetime. A convert from Evangelical Lutheranism to Catholicism, Neuhaus was a prolific author and editor, the founder of the ecumenical religious journal, First Things, and co-convener of “Catholics and Evangelicals Together.”

Les gjerne hele den interessante artikkelen.

feb 062018
 

I går ettermiddag ble det lagt ut et intervju på katolsk.no med biskop Eidsvig, med følgende innhold:

To ganger under medlemsregistersaken, i november 2014 og i februar 2015, ba biskop Bernt Eidsvig om å få lov til å tre tilbake. Roma svarte nei.

I dette intervjuet med katolsk.no beklager biskop Eidsvig den belastning medlemsregistersaken har vært for de troende, han oppsummerer og lukker kapitlet etter straffesaken og han sier det er viktig for ham fremover å bygge tillit gjennom sitt daglige virke.

Jeg må innrømme at jeg ble spesielt overrasket da intervjuet inneholdt følgende:

– Pater Oddvar Moi skrev nylig på sin blogg: «Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.» Er du enig med ham i dette?

– Jeg tror dette er en presis vurdering fra Oddvar Mois side.

Jeg skrev dette først til Vårt Land 29/12 (som forandret en del på ingresser o.l.), og hele mitt innlegg kan leses på Verdidebatt her, og på min blogg her.

feb 052018
 

I dag er det den hellige Agatas minnedag. Hun var fra Catania på Sicilia, og jeg skal i ettermiddag døpe et barn i en familie fra Catania – som spesielt ønsket dåp denne dagen.

Vårt Land viser i dag dette bildet (under) og skriver om Ågotsmessen:

Ågotsmesse er en av primstavens minst markerte dager. Men 5. februar er minnedagen for Den hellige Agata fra Sicilia, som led martyrdøden i 251. Hun avslo tilnærmelser fra en romersk prefekt, da hun avviste ham ble hun forfulgt som kristen. Legenden forteller at hun ble torturert, men i fengselet fkk hun besøk av St. Peter og en engel som helbredet henne.

Om bildet skriver Vårt Land: “St. Agatha pleid av St. Peter og engel i fengselet, malt av Alessandro Turchi, og fnnes i Walters Art Museum i Baltimore. Det er scenen i maleriet til Alessandro Turchi (1578-1649), som tidlig i barokken har tatt opp Caravaggios dramatiske lyssetting.”

På katolsk.no kan man lese mye mer om den hellige Agata.

jan 312018
 

I går kveld kom vi tilbake til Oslo etter en måned i varmen. En nokså ubehagelig overgang må jeg si; flere kuldegrader og is på alle fortauer – men gradvis venner vi oss vel til det, og det har allerede blitt en hel del lysere.

jan 202018
 

Katolsk orientering skriver (les siste side her) i sitt siste nummer om hvordan reformasjonen (med slu taktikk å rå makt) ble innført i Danmark i 1536. Der kan vi lese bl.a.:

… Hvad skete der egentlig, den gang Danmark så pludseligt kasserede 600 års historie som et katolsk land i Europa til fordel for Luthers nyfortolkning? Det er et spørgsmål, der også må rejses og belyses nu ved jubilæumsåret. Selvfølgelig har enhver af vore mange danmarkshistorier, der stadig udkommer, skildringer af de dramatiske politiske og kirkelige begivenheder, der fandt sted i disse år.

Om natten den 11.-12. august afholdt kong Christian et hemmeligt krigsråd. Deltagerne var to holstenere, feltherren Johan Rantzau og diplomaten Melchior Rantzau, samt netop Johan Pein selv og nogle officerer for lejetropperne, men ingen danskere!

Det var dette tyske ”krigsråd”, der besluttede straks at tage ”biskopperne ved vingebenet”. København blev sat i undtagelsestilstand, i tre dage lukkedes alle porte. Om morgenen kl. 4 blev de tre biskopper, der var kommet til byen for at deltage i herredagen, nemlig Torben Bille af Lund, Joachim Rønnov af Roskilde og Oluf Munk af Ribe arresterede af soldaterne og fængslet i Blåtårn på Københavns Slot. Derefter blev flere militærkolonner sendt ud i landet for også at pågribe de andre biskopper.

Først kl. 8 om morgenen blev de verdslige danske rigsråder sammenkaldt og orienteret. Kongen stillede dem et ultimatum. De skulle underskrive en samtykkeerklæring. For fremtiden skulle Danmark styres rent verdsligt, så ingen biskop mere måtte få noget gejstligt eller verdsligt embede her i landet. Bispernes gods skulle konfiskeres til fordel for kronens økonomi, og Luthers lære prædikes frit i Danmark. Kl. 6 om aftenen havde rigsråderne underskrevet, dog med et vigtigt forbehold: ”Dette skal kun gælde, indtil et almindeligt koncil, hvor Danmark deltog, havde bestemt noget andet”. På den måde markerede de katolske rigsråder dog deres mening. I breve dagen efter til sine evangeliske fyrstekolleger, Filip af Hessen og Ernst af Braunsweig, røbede kongen, at han havde truet rigsråderne med bispernes skæbne, hvis de ikke føjede sig.

De udsendte militærkolonner fik snart arresteret de øvrige biskopper rundt om i landet. Dog ikke uden modstand. Biskop Jørgen Friis forsvarede sig mod Johan Rantzau på Hald Slot, men blev narret ud til en forhandling og så pågrebet. Biskop Ove Bille af Århus var så anset, at selv kongen tøvede. Men da han nægtede at beordre sin høvedsmand på Silkeborg Slot til at overgive sig, blev også han taget i forvaring.

Dette var naturligvis et ”statskup”, der skaffede kong Christian III af med konkurrenter i Rigsrådet og tilmed forøgede krongodset med ca 1/4 af Danmark. Men i virkeligheden var det vigtigste resultat, at han dermed for altid fjernede selve Den katolske Kirkes ledelse, biskopperne. Som Danmarks officielle religion fandtes Den katolske Kirke ikke mere. Kongen havde fået helt frie hænder til at nå sit eget religiøse mål, nemlig at indføre Luthers tros- og kirkeforståelse i Danmark. …

jan 182018
 

Det var visst mye snø i Europa vinteren 1956; fra mitt eget liv er jeg blitt fortalt at det var uframkommelig på veiene både da jeg skulle hjem fra fødeklinikken rett før jul 1955 og ved min dåp i slutten av januar 1956, og fra mine år i Arendal husker jeg bilder fra mars 1956 da folk måtte lage tuneller i snøen for å komme seg ut av huset.

NLM-bloggen kan vi lese om Roma den samme vinteren, bl.a.:

… this marvelous photo of seminarians of the North American College having a snowball fight in St Peter’s Square. The exact provenance of the photo is unknown, but the date would be in February of 1956, when Rome experienced its heaviest snowfall since 1796. Many of the national colleges in Rome had a distinctive design for their cassock, the wearing of which was, of course, absolutely mandatory at all times; that of the North American had blue buttons and piping, and a red fascia, but was only used by students. … Even without the fascia, the fact that they are enjoying the snow, and not desperately huddled around a radiator somewhere inside, clearly marks them as Americans.

Fint å tenke på dette når vi har fin varme på Gran Canaria.

jan 172018
 

Nå har jeg lest ferdig Peter Marshalls bok Heretics and Believers: A History of the English Reformation. Det var interessant lesning, der rundt 70 år av engelsk kirkehistorie (ca 1520-1590) blir gjennomgått år for år, noen ganger uke for uke. Det viser hvordan de ulike monarkene, Henry, Edward, Mary og Elizabeth, bestemte hvordan mennesker i England og Wales (Irland og Skottland nevnes bare noe få ganger) skulle tro og oppføre seg i kirkene.

Så langt jeg kan se er dette en rettferdig framstilling av hva som skjedde, om hvor populær Den katolske kirke var i mesteparten av England (med noe få områder der en hel del mennesker hadde protestantiske sympatier) og hvor mye makt som ble brukt fra begge sider (flere ganger gis det presise tall over hvor mange som ble fengslet, flyktet fra landet eller ble drept).

Det har tatt en uke å lese disse 600 sidene, men det har vært interessant og nyttig.

jan 032018
 

I januar skal jeg også lese The Theological Origins of Modernity av Michael Allen Gillespie. Amazon skriver om boka:

Exposing the religious roots of our ostensibly godless age, Michael Allen Gillespie reveals in this landmark study that modernity is much less secular than conventional wisdom suggests. Taking as his starting point the collapse of the medieval world, Gillespie argues that from the very beginning moderns sought not to eliminate religion but to support a new view of religion and its place in human life. He goes on to explore the ideas of such figures as William of Ockham, Petrarch, Erasmus, Luther, Descartes, and Hobbes, showing that modernity is best understood as a series of attempts to formulate a new and coherent metaphysics or theology.

Bringing the history of political thought up to date and situating it against the backdrop of contemporary events, Gillespie’s analyses provide us a way to begin to have conversations with the Islamic world about what is perhaps the central question within each of the three monotheistic religions: if God is omnipotent, then what is the place of human freedom?

jan 012018
 

Bildet over viser været vi kan regne med de neste dagene, her vi bor mellom Puerto Rico og Arguineguin på Gran Canaria. Jeg har i år begynt forsiktig på pensjonisttilværelsen, med å redusere mitt arbeid med ca. 10 %, nærmere bestemt ved i ta fri (uten lønn) hvert år i januar. Jeg leser da bl.a. de bøkene jeg har nevnt her på bloggen.

des 292017
 

Vårt Land trykker i dag mitt innlegg om avslutningen av Den katolske kirkes medlemsregistreringsproblemer – slik ser i alle fall jeg på det etter tingrettens dom.

Vårt Land laget et ganske overraskende og underlig oppslag om mitt innlegg på førstesiden, da de med mitt navn og bilde erklærer: Vi rotet det skikkelig til med medlemsregistreringen. Det sa jeg også, men mitt hovedpoeng var at vi er kommet langt med å bygge opp igjen tilliten. De skrev inn noen ingresser i teksten som jeg syns passet dårlig, men ellers trykket de jo det jeg skrev:


En passende straff

Nå som det er blitt kjent at statsadvokaten ikke anker tingrettens dom og strek (langt på vei) er satt for konsekvensene av Oslo katolske bispedømmes uakseptable medlemsregistrering, kan jeg selv si meg ganske godt fornøyd med resultatet. OKBs tidligere økonom ble i tingretten frikjent fra påstanden om bedrageri; ganske klart og tydelig frikjent ifølge dommen. Det er jeg glad for.

Dernest dømmes OKB til en foretaksstraff for uaktsomt bedrageri, og det syns jeg også er passende – for vi rotet medlemsregistreringen skikkelig til for oss selv noen år. Dommen sier: «Retten finner ikke bevismessig dekning for å konstatere forsett fra foretakets side. Det er systemsvikten som er kritikkverdig i denne saken, og retten er overbevist om at denne svikten må karakteriseres som grovt uaktsom. Det manglet rutiner og retningslinjer. Det manglet ikke på advarsler … uten at det ble fulgt opp på en forsvarlig måte. …»

Ellers legger jeg også merke til at dommen bare beskriver selve registreringsmetoden, som ble avsluttet i oktober 2014. Den antyder ikke med ett ord at ting som skjedde de månedene OKB arbeidet med å få tidligere registrerte personer til å bekrefte sitt medlemskap, skulle være lovstridig, men det var jo pga. mistanker om nettopp slikt at OKB ble politianmeldt.

Saken er ikke helt avsluttet, siden det er berammet en sivil sak om et års tid, der OKB sier seg villige til å betale tilbake støtte for alle som hadde blitt feilregistrert, men ikke for personer som virkelig var katolikker – selv om de ikke hadde blitt registrert på korrekt måte. Får OKB medhold i den saken, vil erstatningsbeløpet reduseres til ca. 25% av det stat og kommune krever. Men OKB har allerede inngått avtaler om tilbakebetaling både med staten og kommunene, så dramatikken rundt dette har blitt svært redusert.

Alle som følger med vet også nå (bl.a. fra tallene for 2016 og 2017) at Den katolske kirke i Norge har flere medlemmer enn noen gang før, og alle er nå korrekt registrert. Det er altså ingen grunn til å tro at vi noen gang fikk støtte for flere medlemmer enn det antallet katolikker som bodde og bor i Norge. Det faktumet bør også hjelpe til å redusere dramatikken.

Vårt Land skrev i en leder for noen uker siden (9. desember) at denne saken har ført til et «omdømmetap for Den katolske kirke» og at «det gjenstår å se om kirken er i stand til å bygge opp det som er ødelagt».

Her vil jeg svare: Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.

des 282017
 

Vi er akkurat kommet til Gran Canaria og har sett to flotte og omfattende julekrybber her i Las Palmas, der vi skal være de første dagene – før vi reiser ned til enda mer varme i en leilighet mellom Puerto Rico og Arguineguin. Begge julekrybbene – den første ved byens gamle sentrum, San Telmo-parken, og den andre (i sand) ved Canteras-straneden ved byens nye sentrum lenger nord – viser også en scene med de uskyldige barn i Betlehem.

I dag er det forøvrig akkurat 23 år siden min opptagelse i Den katolske kirke.

des 262017
 

Jeg interesserer meg også for overgangen mellom hedensk tro og kristen tro i Norden for litt over tusen år siden, og leser i disse dager boka: SKIFTET – VIKINGATIDA SED OCH KRISTEN TRO, Kyhlberg‚ Ola (Red.), Tesch‚ Sten (Red.), Weman‚ Gunnar (Red.)

Den er utgitt på det svenske Artos forlag, som skriver om den:

Den här boken handlar om det långa skiftet mellan vikingatida livstolkning och praktiserad kristen tro i främst Mälardalen. Genom olika utgrävningar har föremål, gravar, hus- och kyrko- grunder kommit att bli en inspirerande kunskapsbank, tillsammans med det som idag finns ovan jord i form av runstenar, kyrkoruiner och kyrkobyggnader. Flera av forskarna använder sig också av skriftliga källor, något som bidrar till att skapa en fruktbar spänning i förhållande till det arkeologiska materialet.

Sammantaget utgör detta underlaget för den här bokens samtal och reflektioner mellan arkeologer, religionsvetare och teologer. Skiftet mellan två dåtida tolkningsmodeller diskuteras framför allt såsom uttryck för en process – ungefär så som dagens svenska samhälle också lever under uppenbara förändringsvillkor för enskilda människor och grupper. Snarare än svar på hur skiftet fick sin religiöst organisatoriska form, söker den här boken med sina 13 enskilda bidrag problematisera och öppna för ett fortsatt fördjupat samtal.

des 222017
 

Oslo katolske bispedømme (OKB) fikk en ganske positiv domfellelse for to uker siden; vår tidligere økonom ble frikjent mens bispedømmet fikk en foretaksbot for sin uryddige medlemsregistrering. Katolsk.no skriver om denne saken i dag, bl.a.:

Statsadvokaten i Oslo anker ikke dommen i straffesaken mot OKB og bispedømmets tidligere økonom. … I Oslo tingretts dom av 8. desember 2017 ble bispedømmets tidligere økonom frifunnet for tiltalen om grovt bedrageri, mens bispedømmet ble ilagt en bot på 2 millioner kroner for grov uaktsomhet i forbindelse med medlemsregistreringen i perioden 2011-2014.

Jeg har selv sendt et leserinnlegg til Vårt Land om dette i dag, og håper å få det på trykk om ikke lenge – men julen gjør det jo litt vanskelig. Der skriver jeg som overskrift: “En passende straff“, og avslutningsvis: “Så når Vårt Land i en leder for et par uker siden skrev at denne saken har ført til et «omdømmetap for Den katolske kirke. Det gjenstår å se om kirken er i stand til å bygge opp det som er ødelagt», vil jeg svare: Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.”

Jeg er usikker på om Vårt Land vil trykke mitt innlegg, men i alle fall vil det kommer på Verdidebatt om ikke lenge. Jeg så nettopp gjennom mine innlegg på Verdidebatt (her kan man se dem alle), og ser at jeg der i stor grad har skrevet om medlemsregistreringssaken. Innlegget jeg husker best skrev jeg i en dal en times tid nord for Milano på sommerferie i juli 2015 – les det her. Der skrev jeg bl.a.:

Fylkesmannen får følgende tall, når de ikke tar med personer som har bekreftet at de er katolikker og ønsker å være registrert som medlemmer:

2011 mottatt støtte for for mange personer – 6.524 – à kr 412 = kr 2.687.888
2012 mottatt støtte for for mange personer – 18.143 – à kr 404 = kr 7.329.772
2013 mottatt støtte for for mange personer – 29.411 à kr 422 = kr 12.411.442
2014 mottatt støtte for for mange personer – 40.429 à kr 449 = kr 18.152.621
SUM kr 40.581.723

Selvsagt må Oslo katolske bispedømme tilbakebetale en hel del penger for sin feilaktige registreringspraksis de siste årene. Men når vi regner med (og altså godkjenner) de som har bekreftet sitt medlemskap, men trekker fra alle som er blitt feilregistrert (ikke er katolikker), de som er katolikker men ikke ønsker å være registrert, og alle de som vi ikke hadde klart å få noe svar fra innen midten av mars (og disse er det flest av), får vi følgende tall: (NB disse utregningene er mine private, og må regnes som ganske omtrentlige.)

2011 mottatt støtte for for mange personer – 0 à kr 412 = kr 0
2012 mottatt støtte for for mange personer – 2.330 à kr 404 = kr 941.320
2013 mottatt støtte for for mange personer – 7.320 à kr 422 = kr 3.089.040
2014 mottatt støtte for for mange personer – 12.621 à kr 449 = kr 5.666.829
SUM kr 9.697.189

Vi ser altså at en veldig stor del av summen (30 millioner av de 40 millionene) kommer av at Fylkesmannen har forkastet bekreftelsene for registrerte medlemmer – inntil den dagen bekreftelsen er mottatt. Men det er svært underlig at de vil legge så stor vekt på en definisjon som aldri hadde blitt kommunisert før i februar 2015. De nordiske folkekirkene visste ikke noe om dette, katolikkene visste ikke noe om dette, og flere personer (også fra departementet) uttrykker at disse reglene må klargjøres. …

des 212017
 

Dette er den andre av Peter Marshalls bøker jeg skal lese over nyttår: Heretics and Believers: A History of the English Reformation. Det er en stor bok, på 672 sider, utgitt av Yale University Press i mai 2017. Amazon beskriver den slik:

Centuries on, what the Reformation was and what it accomplished remain deeply contentious. Peter Marshall’s sweeping new history-the first major overview for general readers in a generation-argues that sixteenth-century England was a society neither desperate for nor allergic to change, but one open to ideas of “reform” in various competing guises. King Henry VIII wanted an orderly, uniform Reformation, but his actions opened a Pandora’s Box from which pluralism and diversity flowed and rooted themselves in English life. With sensitivity to individual experience as well as masterfully synthesizing historical and institutional developments, Marshall frames the perceptions and actions of people great and small, from monarchs and bishops to ordinary families and ecclesiastics, against a backdrop of profound change that altered the meanings of “religion” itself. This engaging history reveals what was really at stake in the overthrow of Catholic culture and the reshaping of the English Church.

des 202017
 

Jeg har kjøpt mine to første bøker av Peter Marshall, historieprofessor, som Amazon omtaler slik:

Peter Marshall, a native of the Orkney Islands, has since 2006 been Professor of History at the University of Warwick, and is a leading expert in the history of the Reformation and its impact in the British Isles and beyond. He is a winner of the Harold J. Grimm Prize for Reformation History …

Den første boka jeg skal lese av ham heter: Reformation England 1480-1642, og Amazon beskriver den slik:

Reformation England 1480-1642 provides a clear and accessible narrative account of the English Reformation, explaining how historical interpretations of its major themes have changed and developed over the past few decades, where they currently stand – and where they seem likely to go.

A great deal of interesting and important new work on the English Reformation has appeared recently, such as lively debates on Queen Mary’s role, work on the divisive character of Puritanism, and studies on music and its part in the Reformation. The spate of new material indicates the importance and vibrancy of the topic, and also of the continued need for students and lecturers to have some means of orientating themselves among its thickets and by-ways. This revised edition takes into account new contributions to the subject and offers the author’s expert judgment on their meaning and significance.

des 192017
 

Etter jul skal jeg også lese denne boka, som jeg har store forventninger til: DOFTEN AV RYKANDE VEKAR – REFORMATIONEN UR FOLKETS PERSPEKTIV
Heiding S.J.‚ Fredrik (Red.), Nyman‚ Magnus (Red.)

Det svenske forlaget, Artos, skriver slik om boka:

Reformationen i Sverige var en kulturrevolution som genomfördes gradvis och mot folkflertalets önskan, en kulturrevolution i bemärkelsen att många centrala aspekter i tidigare generationers liv förändrades i grunden.

Bokens titel – Doften av rykande vekar – antyder att det som tilldrog sig fick vittgående konsekvenser: gillenas, klostrens och den äldre vardagsfromhetens lågor släcktes. Det sinnliga och kroppsliga trängdes undan till förmån för en mer abstrakt religiös tro. Pilgrimsvandringar blev olagliga och utbildningsväsendet nedprioriterades. Hur upplevde folket i socknar och städer allt det nya?

Men lågan slocknade inte för alltid. Mycket av det som då förbjöds ses i dag som något självklart över hela kristenheten, varför det är motiverat att tala om en »katolsk återkomst« i vår tid.

des 132017
 

På St Lucias dag husker jeg alltid våren 2005, da min kone og jeg besøkte Syracusa (på sørøst-kysten av Siciia) og så den gamle domkirken (med et sidekapell for St Lucia) som ligger midt i gamlebyen, faktisk er kirken bygget inne i et gammelt gresk tempel, noe man kan se tydelig på bilde to under. Bilde tre viser St Lucias kapell.

Om denne kirken kan vi lese på wikipedia:

The Cathedral was built by bishop Zosimo in the 7th century over the great Temple of Athena (5th century BC), on the Ortygia island. This was a Doric edifice with six columns on the short sides and 14 on the long ones: these can still be seen incorporated in the walls of the current church. The base of the Greek edifice had three steps. The interior of the church has a nave and two aisles. The roof of the nave is from Norman times, as well as the mosaics in the apses. The façade was rebuilt by Andrea Palma in 1725–1753, with a double order of Corinthian columns, and statues by Ignazio Marabitti. The most interesting pieces of the interior are a font with marble basin (12th–13th century), a silver statue of St. Lucy by Pietro Rizzo (1599), a ciborium by Luigi Vanvitelli, and a statue of the Madonna della Neve (“Madonna of the Snow”, 1512) by Antonello Gagini.

Katolsk.no skriver en del om St Lucia, bl.a.: “I domkirken i Siracusa, en praktfull basilika som er bygd inn i et antikt tempel, er et kapell viet henne. Der står en kronet sølvstatue med palmegren og oljelampe. Ellers er hennes attributter to øyne på et fat eller et sverd.”