jun 022019
 

Catholic Herald skriver bl.a. dette om pave Frans’ besøk i Romania:

In a meeting with Patriarch Daniel and the Synod of the Romanian Orthodox Church in Bucharest, Pope Francis highlighted how Catholics and Orthodox suffered together under Romania’s former Communist regime.

During his three-day trip to Romania, Pope Francis will beatify seven Greek-Catholic bishops of Romania who were killed by the Communists between 1950 and 1970.

“The bonds of faith that unite us go back to the Apostles, the witnesses of the risen Jesus, and in particular to the bond between Peter and Andrew, who according to tradition brought the faith to these lands. Blood brothers, they were also in an exceptional way brothers in shedding their blood for the Lord,” Francis said in the Palace of the Patriarchate.

“They remind us that there exists a fraternity of blood that precedes us and that, as a silent and life-giving stream flowing down the centuries, has never ceased to nourish and sustain us on our journey,” he said.

Pope Francis’ trip to Romania marks the 20th anniversary of the first papal trip to Romania by St. John Paul II in 1999. …

mai 302019
 

På Kristi himmelfartsdag tenker jeg ofte på dagen jeg ankom det hellige land (30. juni 1977). Jeg var svært ung (21 år) og det var min første utenlandstur. Studentflyet landa midt på natta og jeg kom meg til Jerusalem med en ‘sherut’ (fellestaxi). Der gikk jeg første formiddag opp til Oljeberget og ble der oppe aller først vist inn til Himmelfartskapellet, og så bl.a. Jesu fotavtrykk – se bilde nr. 2 under.

NLM-bloggen har et innlegg om dette kapellet i dag, SE HER. Father Z skriver om mange bilder som er malt for å illustrere det som skjedde denne dagen – se ett eksempel under. Wikipedia skriver også ganske grundig om kapellet.

mai 292019
 

På katolsk.no kan vi lese en interessant artikkel om Det pavelige akademi for samfunnsvitenskaps plenumsmøte i mai. Janne Haaland Matlary er med der, og hun holdt et av foredragene på møtet, som artikkelen referer en del ting fra:

Du holdt selv innlegg med tittelen: «The Nation-State between the Scylla of Populism and the Charybdis of Identity Politics», altså: Nasjonalstaten mellom sjømonstrene Skyllas populisme og Kharybdis’ identitetspolitikk. Hvorfor bruker du dette bildet?

Det er fordi begge ødelegger demokratiet: populisme definert som demagogisk metode forenkler politikkens innhold og gjør den til et spørsmål om såkalt folk versus såkalt elite, og eliten antas å være korrupt og maktglad, mens folket alltid vet best. Slik er det ikke. Populisme finnes på både venstre og høyresiden, tenk på Hugo Chavez og Donald Trump som eksempler. Folk blir forført, kan man si, men de sakene som opptar folk, er reelle nok: arbeidsplasser under globalisering, nasjonalt fellesskap som trues av globalisering og av ukontrollert migrasjon. Den andre problematikken er det typisk vestlige: Gruppene erstatter likheten blant borgerne, og gruppene krever rettigheter og egen status – bare kvinner kan delta i abortdebatten, fordi den presumptivt bare angår kvinner; kun svarte kan mene noe om svarte, etc., sier professor Matlary og legger til:

Menneskets felles natur er ikke lenger basisen for borgerskap og stemmerett – altså demokratiets likhetsideal – men det motsatte. Dette fører til minoritetstyranni, enhver gruppe er krenket ut fra subjektive premisser og ingen utenfor gruppen tør ytre seg kritisk om den.

Matlary er uroet over at det nasjonale fellesskap erstattes av grupper ….

Les videre her.

mai 282019
 

Catholic Herald leste jeg i dag:

Pope Francis said Saturday that abortion is never the answer to difficult prenatal diagnoses, calling selective abortion of the disabled the “expression of an inhuman eugenics mentality.”

“Fear and hostility towards disability often lead to the choice of abortion, configuring it as a practice of ‘prevention,’” Pope Francis said May 25.

“But the Church’s teaching on this point is clear: human life is sacred and inviolable and the use of prenatal diagnosis for selective purposes must be strongly discouraged because it is the expression of an inhuman eugenics mentality, which removes the possibility for families to accept, embrace and love their weakest children,” he said.

The pope addressed a Vatican conference on perinatal hospice highlighting medical care and ministries that support families who have received a prenatal diagnosis indicating that their baby will likely die before or just after birth.

Pave Frans bruker ofte et svært direkte språk, både når han støtter radikale og nye synspunkter og når han oppfattes som konservativ som her, slik at folk ofte blir støtt. I denne artikkelen fra Dagbladet støtes mange over at de som utfører abort sammenlignes med leiemordere:

Er det lovlig å eliminere en menneskeliv for å løse et problem? Er det lovlig å leie en betalt morder for å løse et problem, sa den katolske kirkens overhode på en antiabort-konferanse sponset av Vatikanet.

Pave Frans mener abort aldri kan godtas, selv ikke når fosteret er alvorlig sykt eller sannsynligvis kommer til å dø. Et menneske er «aldri uforenlig med livet», sa han.

Alle barn er en gave som endrer en familiehistorie. Og dette barnet må ønskes velkommen, elskes og tas hånd om, sier paven.

Frans har tidligere uttrykt sympati med kvinner som har tatt abort og gjort det enklere for dem å få syndsforlatelse. Paven brukte lignende sammenligninger med betalingsdrap da han snakket om abort i oktober 2018. Det vakte kraftige reaksjoner fra legemiljøer.

Her er en lenke til oppslaget i 2018.

mai 222019
 

Vårt Land hadde i dag en lang og interessant artikkel om Sigrid Undset, skrevet av Kristin Brandtsegg Johansen. Jeg tar med noen utdrag derfra:

Når Sigrid Undset flytter inn på Bjerkebæk Lillehammer i 1919, skriver hun om hvordan litteraturen de seneste årene speiler «et omslag i det alminnelige på tenkesett». For første gang er hun i ferd med å bevege seg over blant de troende. Hun har virkelig «været skraasikker paa at vi mennesker hadde æren av å ha skapt Gud som et idealbilde», men det er hun ikke så sikker på lenger.

I lengre tid har det nærmest vært upassende å snakke om menneskets sjel, som en form for bluferdighet. Nå ser hun en «trang» til å snakke om sjelen og at «mennesker har en fundamental trang til religion i bredeste forstand».

Den høsten og vinteren setter hun seg ned og skriver på det store middelalderverket om Kristin Lavransdatter og hun sender Kristin i forveien, inn i den katolske troen hun selv er i ferd med å nærme seg. … Med fortellingen om Kristin Lavransdatters liv på 1300-tallet hadde hun satt seg fore å si noe vesentlig om menneskenes hjerter i middelalderens Norge, og hvilken betydning de kristne idealene hadde i menneskenes liv. Som en del av nasjonsbyggingen var interessen stor for både sagaene og høymiddelalderen, ikke minst overgangen fra hedensk til kristen tid. Hvilken innflytelse hadde kulturstrømninger fra Europa og fra pavekirken i Roma på Norge i denne perioden?

… Samtidig var pavekirken i ferd med å få en helt spesiell betydning i hennes eget liv. Mens hun saumfarer kristningen av Norge, kristner hun også seg selv. … … På Allehelgensdag 1. november 1924 knelte Sigrid Undset foran alteret i St. Torfinns kapell. Hun bekjente seg til helgendyrkelsen og ærefrykt for de helliges bilder, at hun trodde på skjærsilden, de dødes oppstandelse og det evige liv. Tre og et halvt år senere, på festdagen for den hellige Thomas Aquinas, 7. mars, trådte hun inn i Dominikanerordenen. Nøyaktig ett år senere avla hun løfte om å leve etter tredjeordenens regel resten av sitt liv. Da var Sigrid Undset 46 år.

Innerst i det som var soverommet til Sigrid Undset i Dalsegstua på Bjerkebæk står Thomas Aquinas, Summa Theologica, i engelsk oversettelse. De tykke røde bindene fyller til sammen en hel hyllemeter i bokhyllene hennes. Hun har ikke bare skaffet seg hans hovedverk for å ha det i bokhylla, hun har studert bøkene nøye, streket under tekstpassasjer med gråblyant, gjort notater i bøkene og lagt inn bokmerker med kommentarer.

I Kristin Lavransdatter er det mange spor etter hennes studier både i Augustins og Thomas Aquinas’ verker. Hos disse to fant Sigrid Undset teologis forankring for de innsiktene hun selv hadde funnet i sagaene, folkevisene og middelalderballadene. …

… Selv om Undset ikke døde før 1949, overlevde ikke den skjønnlitterære forfatteren krigen. På litt over et år hadde hun mistet moren, datteren Maren Charlotte og den eldste sønnen Anders, som falt ved Segalstad bru en av krigens første dager. Tyskerne inntok Bjerkebæk.

… Den siste boka Sigrid Undset skrev var en studie av Caterina av Siena, om den visjonære farverdatteren som på 1300¬tallet gikk sterkt i rette med kirkens og pavens verdsliggjøring og arbeide for viktige kirkelige reformer. Boken utkom første i 1951 – to år etter Undsets død.

apr 162019
 

Da jeg i går kveld så nyheten om kirkebrannen i Paris, fryktet jeg at Notre-Dame kunne bli helt ødelagt, men nå viser det seg heldigvis at begge tårnene ble stående og at også det innvendige hvelvet i stor grad holdt stand. Se bildet under.

Nå leser jeg også at en prest, P. Jean-Marc Fournier, gikk inn i kirken så snart brannen hadde startet, og fikk med seg mange mennesker og reddet ut mange kunstskatter, rellikvier og også det hellige sakrament: “the chaplain went into the burning cathedral to retrieve relics and art before they could be damaged by fire and falling debris. Reports state the priest formed a human chain to carry the items away from danger.”

“Among the relics saved in the effort was Notre-Dame’s most famous and revered and holy relic, the gold-encrusted Crown of Thorns, believed to be the wreath of thorns that was placed on the head of Jesus Christ at his crucifixion. That the relic was saved flashed around the world on Monday evening, but news of further items saved emerged Tuesday morning. Many of the objects removed from the Cathedral were bundled up in packaging and placed in Paris’s city hall.”

apr 102019
 

I St Paul’s Bay på Malta er det et kapell (se over) på det stedet der man regner at Paulus og de andre på skipet kom inn etter skipsforliset, kapellet heter St. Paul’s Shipwreck Church (litt forvirrende er det en kirke med samme navn i Valletta). Sannsynligvis kom skipet først til et par øyer utenfor bukta først.

Vi besøkte denne kirka for noen dager siden, som bildet under viser.

Ved inngangen er også den aktuelle teksten fra Apostlenes gjerninger hengt opp på mange språk; under kan man se den på engelsk, latin og gresk.

mar 312019
 

I dag var vi i høymessen (på latin) i Vallettas domkirke (eller mer presis co-cathedral, siden domkirken er i den gamle hovedstaden Mdina). Vi besøkte også kirken for to dager siden, som turister – med audioguide og det hele. Om denne kirken kan vi lese på Wikipedia:

The church is dedicated to Saint John the Baptist. It was built by the Order of St. John between 1572 and 1577. … In the 17th century, its interior was redecorated in the Baroque style by Mattia Preti and other artists. The interior of the church is considered to be one of the finest examples of high Baroque architecture in Europe.

mar 282019
 

Vi kom til Malta i går og skal se både hovedøya med hovedstaden Valletta, og senere også den nest største øya Gozo. I dag så vi bl.a. Krigsmuseet, og om dette kan vi lese på Wikipedia: The National War Museum is a museum located in Fort Saint Elmo in the city of Valletta, Malta. From 1975 to 2014, its collection mainly focused on World War I and World War II. It was refurbished in 2015, and its collections now include exhibits ranging from the Bronze Age to 2004.

Bildet under viser meg ved inngangen til museet.

mar 082019
 

Litt før fasten begynte i år, ble jeg bedt om å skrive en kort fastebetraktning til St. Olav tidsskrift nr. 1 2019. Her er det jeg skrev.


«Gjør døren gjør porten vid, den ærens konge kommer hit», «Se, vi går opp til Jerusalem, i hellige fastetider» og «Deg være ære, Herre over dødens makt» er nok de mest kjente salmene (eller hymnene, som vi katolikker ofte sier) i Norge for advent, faste og påske, og deres innhold beskriver veldig godt det viktigste som skjer i disse kirke-årstidene.

Hver gang jeg synger eller hører eller synger ordene «Se, vi går opp til Jerusalem» (og også ofte når jeg tenker generelt på fastetiden), husker jeg de tre gangene Jesus fortalte disiplene at de sammen skulle gå opp til Jerusalem og at han der «skulle lide mye, skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han stå opp».

Jeg tar med disse hendelsene slik de er gjengitt i Markusevangeliet (men Matteus og Lukas nevner også de samme episodene), der den første teksten er hentet fra Mark 8,31-33: Jesus begynte å lære disiplene: «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og tre dager etter skal han stå opp.» Dette sa han i åpenhet. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham. Men Jesus snudde seg, så på disiplene og sa strengt til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Her ser vi at disiplene ikke forstår noe av det Jesus sier; skulle han lide, skulle han dø? Det var ikke noe de klarte å ta inn over seg. Og Peter dummer seg også grundig ut når han prøver å få Jesus fra å gjøre nettopp dette, og får en kraftig reprimande.

Markus nevner hendelsene for andre gang i kapittel 9,31-32, og her viser disiplene på nytt at de egentlig ikke begriper hva som var Jesu hovedoppdrag da han kom til jorden og ble som en av oss: Jesus var opptatt med å undervise disiplene sine. Og han sa til dem: «Menneskesønnen blir overgitt i menneskers hender, og de skal slå ham i hjel, og tre dager etter sin død skal han stå opp.» Men de skjønte ikke hva han sa, og de våget ikke å spørre ham.

Når Markus for tredje gang, i kapittel 10,32-34, referer hva Jesus sa til disiplene, ser vi også samme ordlyd som i denne betraktningens overskrift: Jesus og disiplene var på vei opp til Jerusalem, og Jesus tok han på ny de tolv til side og begynte å tale om det som skulle hende ham: «Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene, og de skal håne ham og spytte på ham, piske ham og slå ham i hjel. Og tre dager etter skal han stå opp.»

Vi katolikker vet at påskens hellige triduum er kirkeårets viktigste dager; skjærtorsdag, langfredag og påskenatt/-morgen. Da gjør Jesus akkurat det han her prøver å forberede disiplene på; at han hadde kommet til jorden nettopp for å dø for våre synders skyld, og oppstå igjen fra de døde for å gi også oss et håp om oppstandelse og evig liv.

Og i fasten, som er påskens forberedelsestid, er dette ekstra tydelig. Men egentlig er det like tydelig hver gang vi feirer messen; slik det beskrives i Den katolske kirkes katekisme, nr. 1364: «Når Kirken feirer eukaristien, minnes den Kristi påske, og da er Hans påske til stede: det offer Kristus frembar én gang for alle på korset, er fremdeles levende og nærværende. Hver gang korsofferet, i hvilket vårt påskelam Kristus ble slaktet, feires på alteret, finner vår frelse sted.»

mar 022019
 

Jeg ble spurt av katolsk.no om å skrive noe om mine inntrykk fra den siste bispesynoden (se her), og her er mine svar

1. Hva er ditt generelle inntrykk av møtet?

Møtet så ut til å være godt organisert, og man fikk presentert hvor alvorlig Kirken tar seksuelt misbruk av mindreårige. Samtidig ble jeg overrasket over hvor kort møtet var, slik at men vel ikke fikk høre annet enn noen få talere og paven selv si noen tydelige, men likevel nokså generelle, ting om hvor alvorlig denne saken er.

2. Hva er det mest positive med møtet?

Det som katolikker i flere land allerede har tatt svært alvorlig, får nå en push som kan få iverksatt et seriøst arbeid med å få slutt på seksuelt misbruk av mindreårige i Kirken over hele verden.

I USA har man helt siden 2002 hatt ekstremt strenge regler mot prester som har misbrukt mindreårige, og de har blitt etterfulgt nøye. I Norge er det også en klar Beredskapsplan for hva man skal gjøre «når kirkelig medarbeider er mistenkt for eller har gjort seg skyldig i seksuelle overgrep eller grenseoverskridende seksuell adferd», og for OKB trådte denne planen i kraft allerede i 2003.

3. Hva savner du / skulle du gjerne sett mer av?

I land som allerede i flere år har hatt gode beredskapsplaner, har man behov for å gå videre, og der fikk man lite hjelpe av denne bispekonferansen. Nyhetene fra USA sist sommer, som nok er hovedgrunnen til at konferansen ble arrangert, handlet først og fremst om kirkelige lederes misbruk av unge menn (jf. tidligere kardinal McCarrick), og at det må stiller strengere krav til biskopens reaksjon og oppfølging når de får vite om presters handlinger (jf. rapporten fra en storjury i staten Pennsylvania). Flere oppfordret også Vatikanet til å ta opp også problemet med en homofil subkultur i Kirken, men de nådde ikke fram.

4. Hva er dine forhåpninger til det som nå skjer, etter møtet?

Nå håper jeg at alle bispedømmer over hele verden virkelig tar tak i problemet med seksuelt misbruk i Kirken, for i flere deler av verden har men ikke en gang begynt på denne prosessen.

Jeg håper også biskopene i USA kan få arbeide videre med forlengelsen av sine regler fra 2002, til også å gjøre forpliktelsene overfor biskopenes oppfølging av slike saker tydeligere, og også begynne å se grundigere på seksuelt misbruk av unge menn (over 18 år), mest seminarister og unge prester. Pave Frans stoppet de amerikanske biskopene i dette arbeidet i fjor høst, og ba dem om å vente til denne konferansen var avholdt.

5. Alle de midler som finnes på internasjonalt og kirkelig nivå, må tas i bruk for å bli kvitt overgrep mot barn, sa paven i sin avslutningstale søndag 24. februar. Hva er det viktigste Kirken kan gjøre, mener du, for å forebygge overgrep mot mindreårige i fremtiden?

Man må få på plass beredskapsplaner i alle land, og disse må følges nøye. Jeg syns også at Kirken må fokusere enda grundigere på rett tro og moral – definere læren klart og forkynne til omvendelse – slik at færrest mulig katolikker viker fra den rette vei i tanker ord eller gjerning.

feb 252019
 

Jeg nevnte de første to brevene skrevet av Xavier Rynne II for noen dager siden (se her) om bispesynoden “FOR THE PROTECTION OF MINORS”, og her tar jeg meg de viktigste delene av hans brev nr. 6 (se også brev 3, brev 4 og brev 5):

1. Did the summit recognize that sexual abuse is a global plague?

Even prior to the summit, Father Federico Lombardi, S.J., made this point and suggested that the Church ought to make combatting sexual abuse a pastoral priority. There seemed to be a tacit recognition of this among many of the participants. And the pope laid out the available facts in a lucid and concise way in his discorso concluding the meeting. ….

2. Did the summit recognize that, in a Catholic context, this is a crisis of fidelity that cannot be resolved by “best practices” alone?

Yes and no. …

3. Did the summit avoid using “clericalism” as an all-purpose explanatory factor in the sexual abuse crisis?

There were numerous references to the abuse of sacerdotal and episcopal power during the meeting, including a lengthy section of the pope’s final statement. And no one should doubt that “clericalism” in this sense of the term—taking advantage of the reverence for the priesthood and episcopate that is deep in Catholic DNA—was and is a factor in sexually abusive behavior by clergy. What was not said, or at least not said often enough and crisply enough, is that “clericalism” in this sense is a facilitator of sexual abuse, not its cause. ….

4. Did the meeting recognize that optional celibacy is not the answer to the abuse crisis?

Few participants in the summit seem to have bought the line being peddled by some in the meeting’s Off-Broadway dimension, that a married clergy would mitigate the crisis of clerical sexual abuse. …..

5. Did the meeting underscore the importance of a deep reform of seminaries?

This theme came up frequently, and it was good that it did. What is now necessary is another “exchange of gifts”: namely, those seminary programs that are models of reform (many of which are in the Anglosphere) helping other seminary programs (in old and new Europe, Latin America, Africa, and Asia) …

6. Did the meeting recognize that the abuse crisis is also a crisis of episcopal credibility?

If there was an “American issue” at the summit, this was it, and in many respects the meeting vindicated the approach that the American bishops have been trying to take (impeded on occasion by the Vatican) since the 2018 Summer of Shame. At least half of the twenty-one points for reflection proposed by the pope reflected American experience and American practice since 2002. …..

7. Did the meeting encourage bishops to treat their priests as sons and fellow-workers in a unified diocesan presbyterate?

This may have come up in the meeting’s small-group discussions, but it did not figure prominently in the summit’s public sessions. ….

8. Did the meeting recognize that episcopal authority is strengthened, not weakened, by drawing on the expertise of dedicated laity in the governance of the Church?

As suggested in #6 above, the door now seems open, across the world Church, to serious collaboration between bishops and laity in addressing the sexual abuse crisis and in addressing issues of episcopal accountability. This is a very tough idea for the standard Curial mentality to grasp, but ….

9. Did the meeting grapple with the need for reformed criteria by which bishops are selected?

In a word, no. But the critiques of episcopal misgovernance that were heard for four days surely point toward the necessity of such a reform. …

10. Did the meeting grasp that deep and authentic Catholic reform is every Catholic’s responsibility?

There was insufficient discussion of this, as there was insufficient discussion of the more comprehensive crisis of chastity in the Church. The Holy Father’s closing statement, however, pointed in this direction, and it is surely a theme to be stressed in the months and years ahead. ….

There was even modest progress on another issue that went largely, and unfortunately, unremarked during the meeting: the relationship of doctrinal dissent to the abuse crisis. ….

….. Perhaps (this is) the end of the beginning, in the struggle to get “Rome” to understand that the Americans were not exaggerating the gravity of the situation and its impact on the Church’s evangelical mission. Perhaps the end of the beginning of the struggle to get hidebound or fearful bishops to understand that engaging the collaboration of knowledgeable lay people does not diminish their authority but enhances it. Perhaps.

For the moment, no further damage was done. And a door that was closed this past November seems now to have been opened. So full marks to those who made some modest but real accomplishments possible—and who gave the people they serve grounds for hope.

feb 232019
 

En kjent amerikansk journalist og redaktør, Peter Steinfels, har skrevet en svært lang artikkel der han kritiserer The Pennsylvania Grand-Jury Report (som kom i august 2018, er på 800-1300 sider, og går gjennom alle kjente tilfeller av seksuelt misbruk av katolske prester i seks bispedømmer i Pennsylvania de siste 70 år), og kaller den “Inaccurate, Unfair & Misleading”. Han skriver bl.a.:

In fact, the report makes not one but two distinct charges. The first one concerns predator priests, their many victims, and their unspeakable acts. That charge is, as far as can be determined, dreadfully true. Appalling as is this first charge, it is in fact the second one that has had the greatest reverberations. “All” of these victims, the report declares, “were brushed aside, in every part of the state, by church leaders who preferred to protect the abusers and their institutions above all.” Or as the introduction to the report sums it up, “Priests were raping little boys and girls, and the men of God who were responsible for them not only did nothing; they hid it all.”

Is that true?

Almost every media story of the grand-jury report that I eventually read or viewed was based on its twelve-page introduction and a dozen or so sickening examples.
On the basis of reading the report’s vast bulk, on the basis of reviewing one by one the handling of hundreds of cases, on the basis of trying to match diocesan replies with the grand jury’s charges, and on the basis of examining other court documents and speaking with people familiar with the grand jury’s work, including the attorney general’s office, my conclusion is that this second charge is in fact grossly misleading, irresponsible, inaccurate, and unjust. It is contradicted by material found in the report itself—if one actually reads it carefully. It is contradicted by testimony submitted to the grand jury but ignored—and, I believe, by evidence that the grand jury never pursued.

Hele artikkelen kan leses her.

feb 202019
 

Tidsskriftet First Things publiserte under bispesynodene i 2015 og i 2018 mange artikler skrevet av den anonyme forfatteren “Xavier Rynne II”, og de fortsetter med denne praksisen under bispekonferansen som begynner i morgen. Første artikkel (fra i går) begynner slik:

The whole course of Christianity from the first … is but one series of troubles and disorders. Every century is like every other, and to those who live in it seems worse than all times before it. The Church is ever ailing … Religion seems ever expiring, schisms dominant, the light of truth dim, its adherents scattered. The cause of Christ is ever in its last agony.

-Blessed John Henry Newman, Via Media (1834)

John Henry Newman’s tart view of the ongoing mess that is the history of the Church was written when he was still an Anglican, but it seems unlikely that his sense of things changed materially after he entered the Catholic Church—indeed, it probably intensified. Nonetheless, Newman’s panoramic, if mordant, overview of Christian history can be consoling whenever Catholicism finds itself in crisis, as it surely does now. Things have undoubtedly been worse than they are today. And for all the muck, pain, and anger of today’s Catholic crisis of sexually abusive clergy and failed ecclesiastical leadership, the Church has not been abandoned by its Lord or by the Holy Spirit. Many good and life-giving things happen throughout the world Church every day: the sacraments are celebrated and grace is bestowed; sins are forgiven and wounded souls healed; those with nowhere to go find a home. And in its social doctrine the Church continues to bear a message that an increasingly incoherent postmodern world badly needs to hear. …

Dagens artikkel (nr. 2) kan leses her.

Vatikanet har egne nettsider for denne konferansen for å samtale om overgrep og beskyttelse av barn (fra torsdag 21/2 til søndag 24/2).

feb 022019
 


Bildet viser oss sist kveld på Gran Canaria; vi sitter ute på terrassen og spiser vårt kveldsmåltid, når dette skriver er vi tilbake i Oslo. Turen hjem gikk veldig fint, men flyet måtte utsette landingen på Gardermoen i 10-15 minutter for at brøytebilene skulle kunne gjøre seg ferdige med flystripa. Nokså stort væromslag med andre ord.

jan 272019
 

Dette er årets siste søndag på Gran Canaria og vi var på en flott fjelltur i solskinet; opp til Norskeplassen, nedover ulike dalfører til vi kom til Korset over Patalavaca/ Anfi del Mar/ Arguineguin, der vi hadde en fin lunch nede ved sjøen.

jan 262019
 

Jeg er nå nesten ferdig med andre gangs gjennomlesning av boka The Western Church in the Middle Ages av John A. F. Thomson (jeg leste den sist for tre år siden). Det er heller ikke den eneste boka jeg har lest om Kirkens utvikling i middelalderen, men jeg har fått gjenoppfrisket en del viktig informasjon. Amazon skriver om den:

From its origins in the ancient world as a rival to traditional paganism, Christianity has become one of the great world religions. How the Church took over spiritual control of Western Europe to become the foundation of medieval life, setting the moral agenda of society and dominating its intellectual world, is the guiding enquiry at the heart of this book. Covering the period between the fall of the Roman Empire and the Reformation, the account is structured in three chronological blocks, starting with the gradual development of unity within the Western Church up to the 11th century, followed by the period of centralization between the 11th and 13th centuries, and concluding with the break-up of this centralization in the later Middle Ages. Organizational developments and changes in spirituality and doctrine are examined, and the history of the papacy is situated in the wider context of both ecclesiastical and lay society. Intellectual developments and the rise of heresy, at both elite and popular levels, are the focus of an exploration of the mental world of medieval Christendom.