jan 142021
 

Vi fikk ny nettforbindelse i vårt borettslag i går, og der skal hastigheten være 1000/1000 Mbps. Resultatet fra første test vises under.

Jeg får så raskt internett via en maskin med nettkabel (og har senere klart å komme litt over 900 Mbps), trådløst kan jeg komme så vidt over 400 Mbps med 5 Ghz og vel ikke mer en 75 Mbps med en 2,5 Ghz forbindelse.

jan 112021
 

Det var 75 påmeldte til utendørsmessen i går og jeg tror de fleste møtte opp. Været var fint, 3-4 minus, og jeg ble egentlig bare skikkelig kald på hendene (så hadde jeg også to gensere under alba og messehakel). Klikk på bildet for å se større utgave.

jan 062021
 

På Katarinahjemmet er søstrene ganske dristige og nytenkende, og har siden midten av desember invitert til utendørsmesser. Jeg feiret selv messen der kl. 09.30 juledag og søndag 27. desember, og er satt opp igjen 10. og 31. januar. Det er litt kaldt (kommende søndag er det visst meldt 2-3 minusgrader), så det blir ingen lang preken.

Se oversikten over og meld dere gjerne på ved å gå til https://billett.katolsk.no

des 282020
 

Det har vært surt i Oslo i hele desember, men værmeldingene for 23., 24. og 25. desember var svært gode. Vi planla derfor (og gjennomførte) en passe lang tur hver av disse dagene (fra ca. kl. 11 til 14) for å utnytte det lille som er av dagslys (vi skulle egentlig ha reist på en måneds opphold på Gran Canaria i dag, men turen er avlyst og vi strever med mangelen på sol og varme).

Første dagen var vi på Holmenkollen og Frognerseteren:

Andre dagen (julaften, etter messe på Lunden kloster kl. 10) en sykkeltur til Bygdøy (bildene er fra Huk):

Tredje dagen (juledag, etter messe på Katarinahjemmet kl. 09.30) flere runder rundt i Frognerparken og ned til Skøyen (bildene viser Monolitten):

des 222020
 

Menighetsfakultetets eget bla “MF” ga nylig ut et temanummer om “Etikk fra vugge til grav” som bl.a. hadde en artikkel om abort. Noen nåværende og tidligere studenter reagerte på artikkelen om abort (og et par ultralydbilder) – SE HER – og de reagerer på at “kristen etikk knyttes til et ensidig abortsyn”. Senere leser vi også at rektor Vidar Haanes tar selvkritikk (noe jeg nok syns er det mest sjokkerende, jeg kjenner ikke MF igjen, men det er jo også nesten 40 år siden jeg gikk der) og skriver ifølge Vårt Land:

Som ansvarlig redaktør for bladet tar han selvkritikk og ansvar for at de ikke fikk «godt nok fram at MF er og vil være et sted for mangfold». Haanes understreker at «MF som vitenskapelig høyskole ikke har et bestemt offisielt syn» i faglige spørsmål om drøftes ved skolen – inkludert etikk.

Sofie Braut skriver nå på Verdidebatt er passende svar på denne underlige reaksjonen, bl.a.:

34 tidlegare og noverande MF- studentar vart nyleg djupt provoserte av ultralydbileta som vart brukte som illustrasjon i samband med temaet «Etikk fra vugge til grav». I eit innlegg i her i avisa (16/12) hevder dei at bileta representerer eit «problematisk julebudskap». Innsendarane let i første rekke til å reagera på implikasjonane av bileta; det eine eit ordinært ultralydbilete, det andre eit kunstuttrykk frå ein britisk bussannonse-kampanje frå 2010. MF-studentane reagerer på at «spørsmålet om abort knyttes sammen med inkarnasjonen på en måte som kobler Kristi komme til verden sammen med tanken om at menneskelivet er hellig», og dei gjer biletbruken til døme på «polemikk» og «forenkling».

Dette er det verdt å stansa ved. Når berre det å visa bilete av den eine parten i ei sak vert ein provokasjon, seier det mykje om kor smal denne samtalen er. Det er heller ikkje lett å skjøna at det skulle vera ei forenkling å knyta saman inkarnasjonen, det at Gud vart menneske, med fosterets menneskeverd. Tvert om kan dette tolkast som vilje til å nærma seg ein kolossal kompleksitet.

Biletet som innsendarane først og fremst reagerer på, er eit ultralydbilete av eit foster med glorie og påskrifta «He’s on His way». Det figurerte for nokre år sidan i ein stor, tverrkyrkjeleg annonsekampanje i Storbritannia. Mannen bak kampanjen, Francis Goodwin, seier at han med biletet tek utgangspunkt i vår moderne måte å involvera andre i gleda over ein ny verdsborgar. «Posteren vår reflekterer denne nye måten å fortelja nyhenda om den som skal koma, og plasserer Kristi fødsel i ein ultramoderne kontekst», sa Goodwin då kampanjen vart lansert. Eit kunstuttrykk, altså, som utfordrar tanken og løftar fram andre perspektiv. Som uroar oss, slik god kunst skal. ….

Les gjerne alt hun skriver her.

des 182020
 

Jeg var en liten tur på Jæren 11. til 13. dsember; julebesøk hos min mor som ganske snart blir 90 år. En dag tok jeg en lang og rolig kjøretur på Jæren og Høgjæren og og gjorde bl.a. et lite stopp ved Knudaheiå (ved Undheim) og tok disse bildene.

des 172020
 

Jeg skrev for en måneds tid siden en bokanmeldelse av Harald Olsens HELLIG STED, som nå er blitt publisert i St Olav tidsskrift. Her er det jeg skrev:


Interessant, lærerik og krevende bok om det hellige

Da jeg begynte å lese Harald Olsens bok: HELLIG STED. Pilegrimsmål – Helligstedsopplevelse – Trosmøte, på Efrem forlag, tenkte jeg på mine møter med ham i Arendal, der jeg bodde fra 1988 til 1994 og han var Kultursjef fra 1990-92. Der møtte jeg ham først og fremst som medlem av Freedom Quartet, fire mannsstemmer og to dyktige musikere, bl.a. Geir Gundersen og Sigvald Tveit.

Harald Olsen har en spennende og variert utdannelse og bakgrunn; cand. real. fra Universitetet i Oslo, og deretter vitenskapelig arbeid, skolearbeid, kulturarbeid og som direktør ved Kunsthøyskolen i Oslo og til sist seniorrådgiver ved Høyskolen i Agder. I veldig mange år har han også vært engasjert i åndelige spørsmål og pilegrimsferder. Han har skrevet bøker om Den østlige pilegrimsvei 2000, Frodig fromhet i vest, keltiske helgenlegender 2000, Keltisk åndelighet 2002, Pusterom, fellesskap om stillhet og fordypelse 2004, Ørkenvind, arven fra ørkenens fedre og mødre 2008, Havets pilegrimer 2013, og enda noen flere bøker.

Boken starter med en svært lang, grundig og faktisk ganske krevende åpningsdel, der begreper som pilegrimsferd og hellig sted blir definert. Om pilegrimsferder kan vi lese (s 15):
Pilegrimsvandring kan karakteriseres gjennom følgende tre komponenter: veien, helligstedet og møtet med mysteriet. I den kristne pilegrimsbevegelsen har det til alle tider vært en spenning i hva som har vært den viktigste begrunnelsen for pilegrimsferden: valfartsmålet eller ferden i seg selv. Vektleggingen av disse to sidene ved pilegrimsferden har variert over tid, har vært forskjellig i ulike miljøer og har ikke minst vært bestemt av hva som har vært begrunnelse og motiv for pilegrimsferden. I de tilfellene der man søkte helbredelse eller åndelig inspirasjon og fornyelse, var valfartsmålet viktigst. Der hvor pilegrimsferden var en botshandling, kunne ferden i seg selv, med dens fysiske krav og ofte strabasiøse utfordringer, være hovedpoenget. …

I praksis handler ikke denne boken så mye om pilegrimsreiser som om hellige steder. Også i definisjonen av det begrepet åpner Olsen med en kristen forståelse (s 17):
I den bibelske virkelighetsforståelse er hellighet – både i Det gamle og Det nye testamentet – ensbetydende med guddommelig. Hellighet beskriver Guds unikhet, det som konstituerer Guds natur. Hellighet er ikke bare en egenskap ved Gud, men er selve Guds vesen. Siden Gud alene er hellig, kan ikke noe annet eller noen annen være hellig i seg selv. Hellighet og guddommelighet kan derfor bare benyttes om personer eller steder i en avledet eller sekundær betydning. Personer og steder er hellige kun i tilknytning til det guddommelige. Steder kan bare kalles hellige i kraft av deres relasjon til Gud.

Går vi ut i et større faglig landskap, kan noen av religionsvitenskapens klassikere fortsatt være til god hjelp, og et verdifullt utgangspunkt … …

Etter dette går Olsen over til å presentere synspunkter til kjente religionsvitere som Rudolf Otto, Mircea Eliade og flere andre. Han tar opp utviklingen av hellighetsbegrepet gjennom tidene, ser på forskjellen mellom katolsk/ortodoks og protestantisk forståelse av hellige steder, ser på den keltiske forståelsen av hellighet, på forholdet mellom sakramenter og det hellige, på hvilken betydning stillhet har i møte med det hellige, om at hellige steder kan kalles «tynne steder» og mange flere ting. Denne bokens første del – Hellig sted, identitet og betydning – er på 90 sider og er ganske kompakt lesning. Hans litteraturliste er på ca. 250 verker, de fleste ganske tykke og grundige bøker. Olsen har vært opptatt av hellige steder i mange tiår og satt seg grundig inn i stoffet.

Det fører etter min mening til at denne innledende delen nok kan bli for kompakt og krevende for mange lesere. Forfatteren ser her også på utviklingen av og historien til noen hellige steder, som Lourdes og Jerusalem. De 11 sidene han bruker til å gå gjennom Jerusalems historie er kanskje det jeg er minst fornøyd med i boken, siden jeg nok ser litt annerledes på historiske møter mellom kristne og muslimer enn det boken presenterer – og Olsen tar også opp møtet mellom disse religionene andre steder, som i Damaskus og Cordoba.

I bokens andre del (på ca. 150 sider) tar Olsen oss med til flere interessante hellige steder, 12-14 steder, og her synes jeg to kapitler er mest interessante. Det første av disse er om klosterøya Iona på den skotske vestkysten. Ionas viktigste historie begynte i 563 e.Kr. da den irske munken Columba sammen med tolv disipler slo seg ned der. Etter en tid utviklet klosteret på Iona seg til en stor klosterfamilie med kloster i Irland og Skottland (bl.a. Lindisfarne), senere utvidet til Shetland, Orknøyene og Island. Kanskje dette også var utgangspunktet for Sunniva og hennes ledsageres reise til Selja, skriver Olsen.

Det er også interessant å lese om det åndelige senteret og hellige stedet Tao Fong Sang i utkanten av Hong Kong. Dette arbeidet ble startet av sørlendingen Karl Ludvig Reichelt (1877-1952) som begynte som norsk misjonær i Kina i 1903. Olsen skriver slik om hva som skjedde med ham (s 204):
Sommeren 1905 hadde Reichelt en opplevelse som skulle få varige konsekvenser for hans virke i Kina. Han besøkte det berømte Weishan-klosteret, et av landets viktigste buddhistiske helligdommer, med over 400 munker. Han ble tatt vel imot i klosteret, og opplevde også åpenhet og mottakelighet hos munkene. Men han hadde en smertelig opplevelse av ikke å kommunisere, ikke finne klangbunn for sitt budskap, og at dette skyldtes hans egne begrensninger. Det utløste en krise hos den unge misjonæren, og opplevelsen ble starten på en livslang fordypning i taoistisk og buddhistisk religiøsitet og tradisjon, for å kunne gjøre sitt eget budskap sant og ekte kinesisk.

Reichelt startet etter dette gradvis opp med en ny type misjonsarbeid (og mine tanker gikk med en gang til jesuitt-misjonærers arbeid i Kina fra 1580), mer preget av dialog og i nokså stor grad preget av buddhistiske og konfusianske tradisjoner. I 1922 startet han et senter i Nanjing i Kina som i 1930 ble flyttet til Hong Kong og fikk navnet Tao Fong Sang, «Fjellet som Kristus-vinden blåser fra». Reichelts nye fokus i arbeidet førte til et brudd med Det norske misjonsselskap i 1925, og Buddhistmisjonen oppstod, fra år 2000 heter denne Areopagos. Olsen har mange ganger besøkt det åndelige senteret utenfor Hong Kong og skriver 25 sider om det.

Boken beskriver også Frans og Klaras Assisi og Hildegard av Bingens Disibodenberg ganske grundig, men her har jo vi katolikker også mange andre gode beskrivelser. Noen ganger synes jeg nok beskrivelsene av de hellige stedene fokuserer litt for mye på bakgrunnsinformasjon og historie, heller enn selve opplevelsen av stedene, men det er ikke noen alvorlig kritikk.

Harald Olsen er ikke selv katolikk, men beskriver oftest Den katolske med sympati og forståelse, selv om ikke beskrivelsen av vår Kirke alltid er helt presis. En viss manglende forståelse merker man f.eks. i bokens siste kapittel, et kloster, Deir Mar Musa («den hellige Moses Etioperens kloster»), som ligger litt nord for Damaskus i den syriske ørkenen. Dette gamle og forfalne klosteret ble på 1990-tallet gjenopplivet av Fader Paolo Dall’Oglio, en syrisk-katolsk prest. Han gjorde mye godt arbeid der og hadde også god og nær kontakt både med muslimene i området og med kristne pilegrimer, men i beskrivelsen av gudstjenesten i klosterkirken leser vi at «brød og vin blir gitt/sendt rundt til alle» (s 241, to sitater fra Peter Halldorf). Men her snakker vi ikke om den hellige kommunion, men om det de ortodokse og østlige katolske kaller Antidoron («i stedet for gaven»), brød og vin som er velsignet, men ikke konsekrert, og deles ut til alle vanligvis mot slutten av liturgien. Men Olsen ser ut til å antyde at man her har et åpent nattverdbord.

Alt i alt vurderer jeg Hellig sted som en interessant, lærerik om til tider krevende bok.

P. Oddvar Moi

nov 222020
 

Ingunn Økland skriver i Aftenposten om Sigrid Undset, bl.a.:

Undset sto lenge lavt i kurs. Pandemien og hennes politiske mot gir Nobelprisvinneren ny aktualitet.

… Hverken i akademia eller forfatterstanden har Undset stått høyt i kurs de siste 50 årene. Hun er blitt uglesett særlig for det som er hennes mest berømte sitat – «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Ordene står i en roman fra 1915, men tolkes gjerne som et bevis på forfatterens umoderne og pretensiøse idéverden. Tidlig på 2000-tallet kalte Dag Solstad dette for «den mest løgnaktige sentensen i norsk litteratur».

Stemningen er i ferd med å snu. De siste to-tre årene har det vokst frem en fornyet interesse for Undset. Suzanne Brøgger, Thorvald Steen og Vigdis Hjorth er blant dem som har nylest henne og latt seg begeistre. Til og med Solstad har i nyere tid måttet innrømme at Kristin Lavransdatter ikke er «så verst». …

okt 302020
 

Biskop Eidsvig og luthersk biskop emeritus Kvarme kom nylig med en god og viktig uttalelse noen få dager etter at dagens lutherske biskoper kom med en (for meg, i alle fall) underlig og overraskende uttalelse om “kristensionisme”. De skriver bl.a.:

Mange kirker har vært gjennom en nyorientering i sitt forhold til det jødiske folk og tatt et oppgjør med antijudaismen i den kristne kirkes historie. Men kursendring for kirker med århundrer bak seg kan ta tid, og antijødiske og antisemittiske holdninger er en vedvarende utfordring for kirke og samfunn.

I den katolske kirke ble erklæringen «I vår tid» (Nostra Aetate) fra Det andre Vatikankonsil i 1965 et vendepunkt i kirkens forhold til det jødiske folk. Her betones kirkens jødiske røtter og at den kristne kirke i sitt vesen er bundet til dette folket. I en omfattende betenkning fra 2015, «Guds Gaver og Kall er Ugjenkallelige», avvises erstatningsteologien, at kirken har tatt det jødiske folks plass i frelsens historie. De er fortsatt Guds folk og elsket av Gud. (Les “THE GIFTS AND THE CALLINGOF GOD ARE IRREVOCABLE” på engelsk her.)

I Den norske kirke tok Bispemøtet i 2016 et oppgjør med den antijødiske og antisemittiske arven etter Martin Luther i forbindelse med 500-års-markeringen av Reformasjonen. Jesus og disiplene identifiserte seg med sitt folks tradisjoner og så kontinuitet i Guds løfter for dette folk og alle folkeslag. Det «gir oss en særskilt tilknytning til det jødiske folk», og et oppgjør med arven fra Luther «gir oss en mulighet til å fornye den positive respekten og ærbødigheten for det jødiske folk og jødisk tradisjon».

I denne kontekst forundres vi over Bispemøtets uttalelse om kristensionismen 16. oktober 2020. Med variasjon og gjentagelser omtales dens misbruk av Bibelen. Denne beskrivelsen stemmer nok for flere amerikanske teologer, men ikke alle; for mange i USA, England og Israel så vel som her hjemme, stemmer det neppe at de tilkjenner «ulik grad av menneskeverd til ulike grupper mennesker». I et kort anhang føyes det til at «kirken har mye å svare for når det gjelder sin antijødiske historie». Mer sies ikke om det, og det forundrer oss. … …

Les hele denne uttalelsen her.

okt 232020
 

Vårt Land har i dag et langt og ganske fint intervju med biskop Bernt Eidsvig, som i går feiret 15-årsjubileum som biskop av Oslo. Det er likevel en underlig feil i overskriften: “har han vært (biskop) lenger enn noen andre”. 15 år er ikke lite, men i Oslo har flere katolske biskoper sittet lenger: Biskop Fallize, 35 år (1887-1922), biskop Mangers, 32 år (1932-1964), biskop Gran, 19 år (1964-1983), biskop Schwenzer, 22 år (1983-2005 + biskop i Trondheim og Oslo 1975-83, i alt 30 år). Fram til 29. juni 1953 hadde biskopene en annen tittel, siden Oslo ikke tidligere hadde vært et fullt, selvstendig bispedømme, men det er vel ikke så veldig viktig og gjelder ikke de siste biskopen før biskop Eidsvig.) Man finner en oversikt over denne historien HER.

Oppdatering kl 14: Vårl Land mente visst at Eidsvig er den av de nåværende biskopene (inkl. Den norske kirke) som har sittet lengst. De har oppdatert artikkelen (på nett) nå.

Vårt Land skriver bl.a. i intervjuet:

I 2005, da Eidsvig tiltrådte, var det 38.000 registrerte katolikker i Oslo bispedømme. I dag er det i overkant av 143.000.

– Det er en vekst ingen har godt av å gjennomgå på kort tid. Ingen organisasjon klarer å gjennomgå den typen vekst uten å bli satt alvorlig på prøve. Og uten, om jeg får tilføye, å gjøre visse feil.

Den største veksten har vært i den polske gruppen. I overkant av 40% er født i Polen. Det ble ikke tatt alvorlig i begynnelsen, mener Eidsvig.

– Man trodde de kom for å arbeide en stund, og så reise hjem igjen. Det var også det mange av dem sa. Men det store flertallet ble.

De bosatte seg også rundt omkring i landet, på steder der kirken ikke hadde noe fotfeste. Noe av det første Eidsvig gjorde var å reise til Polen for å få hjelp til å skaffe prester.

– Én ting var å få dem til Norge, lære dem elementær norsk og få dem til å skjønne hvordan vi arbeider her. Og så i tillegg få dem til å kjøre bil på vinterføre over fjelloverganger, leie bedehus og lokaler fra Den norske kirke, alt som måtte til for å få feiret messen. Det var litt av en jobb.

– Likevel er det mange kirker i Norge som vil misunne dere denne veksten?

– For noen år siden hadde jeg besøk av noen høyere geistlige fra Den norske kirke, som syntes så synd på meg fordi vi hadde så mange praktiske problemer med alle disse utlendingene som kom. Og så spurte jeg den eldste av dem, ville du ikke heller ha mine problemer enn dine egne. Så tenkte han seg om, og svarte, jo i grunn.

Heldigvis er det først og fremst positivt.

– Den katolske kirke har en forståelse av seg selv som universell. Hvis du går her en søndag er det 14 messer på ni eller ti språk.

– Det er som en pinsedag i Jerusalem, med folk fra kanskje 100 land. Jeg syns det er strålende bekreftelse på kirkens selvforståelse. Apostlene ble sendt ut med misjonsbefalingen til all verdens folk, og jeg har følelsen av og til av at de bestemte seg for å komme til Oslo alle sammen.

Flere katolske politikere

Mangfoldet gjør også at kirken har et særlig ansvar for integreringen av innvandrere, mener Eidsvig. En ting som forbauser ham, er hvor få katolikker som tar del i samfunnsdebatten og politikken. … …

sep 302020
 

Nrk skriver på sine nettsider:

Sensasjonelt funn av gudehus på Sunnmøre

Huset dei har funne spor etter i Ørsta, er eit såkalla gudehov. Eit hus der folk truleg dyrka og ofra til gudar som Odin og Tor.

Det er første gang det er funne konkrete spor etter eit hus som dette i Noreg, ifølgje Universitetsmuseet i Bergen, som driv utgravingsprosjektet.

Tidlegare er det andre stadar i landet funne gjenstandar som kan ha vore knytte til slike heidenske kulthus, men aldri spor av sjølve bygningane slik som no.

– Det er eit fantastisk funn, seier forskar og feltarkeolog Søren Diinhoff frå Universitetsmuseet. Han er ein av dei fremste ekspertane i Norden på bygningar frå norrøn tid, og står i spissen for utgravingane.

Les mer på nrk.no.

sep 112020
 

Jeg får nokså regelmessig tilsendt spørsmål fra Katolsk informasjonstjeneste (it@katolsk.no) som de ønsker at jeg skal svare på. Nylig fikk jeg et spørsmål om bruk av ordene prest, pastor, pater. Bruk av ordet “prest” har noe med generell språkfølelse å gjøre (man sier vel ikke “du prest” eller “prest NN”) mens bruken av “pater” eller “pastor” handler om katolsk bruk i Norge de siste 30 år. Jeg svarte slik:

Takk for ditt spørsmål.

Slik jeg ser det, avhenger det av konteksten om man skal si “prest” eller “pastor/pater”. Man sier vel aldri “prest Ola Nordmann”, men man kan si “sogneprest Ola Nordmann”, “kapellan Ola Nordmann” eller “pastor Ola Nordmann”. Her har det ikke skjedd noen forandring i Den katolske kirke – og vi gjør det vel på samme måte som Den norske kirke her. På den annen side syns jeg er mye bedre å si om en person at “han er katolsk prest” enn å si “han er katolsk pastor/pater” – noen ganger sier folk “han er pater”, men det syns jeg er dårlig språk og nesten uforståelig.

Men det har skjedd en forandring mht. bruk av “pastor” eller “pater” hos oss, som alltid brukes når man snakker til en prest og i noen sammenhenger også om en prest. Helt fra ca. 1850 (da Den katolske kirke kom tilbake til Norge) til ca. 1980 har vi skilt mellom “pastor” (som er sekularprest/ bispedømmeprest) og “pater” (som er ordensprest, eks. dominikaner, fransiskaner etc.). Dette er samme praksis som katolikker har i Tyskland og Danmark. (Mens her bruker de engelsktalende alltid “father” og også svenskene sier “fader”.)

På 1980-taller var det enkelte katolske prester som ikke likte å bli kalt “pastor” siden det virket for protestantisk; de ønsket å bli tiltalt “pater” og dette spredte seg deretter en del. Biskop Bernt Eidsvig presiserte så i år 2006 (tror jeg) at vi skal holde fast på den tradisjonelle bruken av “pater” og “pastor”, og det gjør vi nå i offisielle sammenhenger – men ikke alltid i det daglige menighetslivet.

I artikkelen du viser til ( https://www.katolsk.no/nyheter/2020/07/kunngjoringer-okb-juli-2020 ) brukes “pater” og “pastor” konsekvent på denne (offisielle) måten – men det ville vel ikke passet noen steder på den siden å bytte ut “pastor/pater” med “prest”.

Mvh
p. Oddvar Moi

sep 102020
 

I nr. 7/8 1999 trykte St Olav tidsskrift, i forbindelse med at det var 50 år siden Sigrid Undset døde, et utdrag av biskop Mangers preken ved begravelsen 15. juni 1949 i St. Torfinn kirke på Hamar. (De hadde tatt stoffet fra St. Olav 24-25, 1949.)

Den 14. juni 1949 ble Sigrid Undsets båre fraktet fra hennes hjem Bjerkebæk på Lillehammer til St. Torfinns kirke på Hamar, hennes sognekirke. Neste dag ble den høytidelige rekviemmmessen feiret; så ble Sigrid Undset stedt til hvile på Mesnali kirkegård: mellom jernkorsene for hennes to barn, Maren og Anders, var det en grav for henne selv. Vi gjengir noen avsnitt fra biskop Jac. Mangers’ preken under rekviemmessen, en preken som både formidler kirkens troende håp og dyp innsikt i Sigrid Undsets sinn og tro. Utgangspunktet for prekenen var følgende skriftsted: “Når vi øver sannheten i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse i ham som er hodet, Kristus ” (Efes. 4,15)

Det er ikke min oppgave å holde en lovtale over denne store kvinne. (-) Det blir gjort så vakkert og edelt av andre, og hennes livsverk taler for henne selv. Jeg vil peke på det som var hemmeligheten i hennes sterke, rike personlighet, det som gjør et liv rikt og skjønt, trass i sorg og motgang, trass i at døden nærmer seg. Eller rettere sagt på det som gjør at vi ikke har mistet henne, men at hun fortsetter å leve med oss og for oss. (-)

De kristne er i dypeste grunn håpets mennesker, mennesker med et håp som ingen kan ta fra dem, fordi de støtter seg til Guds eget ord: “Den som tror på meg, skal leve om han enn dør” (Joh. 11,25). Det store vi venter på kommer ikke her på jorden, men først når vi har lagt bort alt det trange og smålige som hemmer oss her nede, og er blitt fullt modne for den herlige arv med de hellige i fullendelsen hos Gud. Med andre ord: Når vi i alle måter har vokset i Ham som er hodet – Kristus.

Med rette kan man vel si at den kjære avdøde som vi nå viser den siste ære, har hatt som livsprogram å være himmelvendt, i alle jordiske gjøremål og i alle prøvelser å se opp til himlen, se alle ting i troens lys, i Gud. Få har som hun forstått å forene virkelighetssans og evighetshåp, ekte kultur og levende kristendom, skarp intelligens og barnlig, ydmyk fromhet. Hun hadde i sannhet den store nådegave å forstå livskunsten: Være sann, ekte til den siste konsekvens. Og hun var sann i kjærlighet. Slik har hun vokset i Ham som er hodet – Kristus.

Sigrid Undsets liv var et liv, ikke uten tragedie, fullt av prøvelser og motgang, men med sin dype tro og sin rike kjærlighet forstod hun å gjøre det lyst og skjønt. Det kom aldri noen klage fra hennes munn. Troen var sterkere enn hennes følsomme sinn.

Hjemmet var for henne det helligste og dyreste på jorden. Det som eide hennes sjel, hennes hjerteblod, det som menneskelig talt skapte “de lykkelige dager” i hennes liv. Men også til hjemmet kom prøvelsene, og hun tok i mot dem i ydmyk tro og hengivenhet. (-) Hun hadde et annet hjem her på jorden, og hun visste at ingen kunne ta det fra henne, men at det skulle lede henne til Evigheten. Det var Kirken – Kristi mystiske legeme, som hun var et levende lem på. Det ga henne kraft til å bære de savn og prøvelser hun møtte i sitt jordiske hjem.

Når vi søker nøkkelen til hennes store hjerte, som alltid var rede til å gi, da må vi igjen ty til apostelens ord: “Å vokse i Kristus ved å øve sannhet i kjærlighet.” Godgjørenheten er vel en av de skjønneste blomster som er sprunget ut av hennes harmoniske livssyn, av hennes ekte menneskelighet. Hun så på livet med åpne øyne og visste hvordan menn og kvinner lever og arbeider, strider og lider, men hun så i menneskene først og fremst sjelen, Gudsbildet. selv om dette bildet ofte kunne være nokså utvisket og skjemmet, fordi det kanskje var gått gjennom mange hender som ikke alltid var gode, rene, edle hender. Derav hennes store respekt for menneskeverdet, hennes kamp for menneskerettighetene. hennes yndest for barna med deres gudgitte skjønnhet.

Det var ikke lett for henne å være god mot alle. Hennes natur var tilbøyelig til store sympatier og antipatier. Men når det gjaldt å gi, vant hun over alle antipatier, så forståelige de enn kunne være for det naturlige menneske. Hun selv betraktet sine følelser til antipati som et tegn på hvor ufullkommen hun ennå var. For ikke lenger enn 14 dager siden, sa hun i en samtale her på Hamar: “Det er ingen sak å gi til dem man synes godt om, det er en glede som går over alle andre. Men det koster meg forferdelig å gi til dem jeg ikke synes om. Der kan De se hvor skrøpelig og ufullkommen jeg ennå er.” Men hun ga like fullt til alle som trengte hennes hjelp. Og det er nettopp et av de vakreste trekk i hennes ekte kristenliv. Troen vant her sin sier.

sep 102020
 

Siden jeg nå skal besøke St. Torfinn kirke på Hamar regelmessig, har jeg på nytt søkt etter informasjon om Sigid Undsets begravelse fra denne kirken 15. juni 1949 og funnet fire bilder – pluss et nyere bilde fra kirkegården på Mesnali.

Biskop Jac. Mangers feiret Requiemmessen og seks norske forfattere stod æresvakt og bar kisten ut av kirken (vi kan se dem i bilde 2 og 3). Det var forfatterforeningens formann Hans Heiberg, og Nils Johan Ruud, Tarjei Vesaas, Arne Skouen, Georg Brochmann, Claes Gill, Torolf Elster og Einar Skjæraasen. (Trykk på alle bildene for å se større utgaver.)

sep 102020
 

I St. Torfinns menighetsblad (Hamar) kan vi i juni 2019 (70 år etter Undsets død) lese:

På 90-årsdagen for Sigrid Undsets opptagelse i Den katolske kirke ble det 1. november 2014 avduket en minneplakett i bronse på plassen foran kirken, samtidig som plassen offisielt fikk navnet Sigrid Undsets plass.

Der leser vi også:

Etter krigen fikk Sigrid Undset bare fire år i Norge. Hun uttalte: “Jeg bor på Lillehammer, men det er på Hamar jeg føler meg hjemme. Her har jeg mitt åndelige hjem”, og hun ga uttrykk for at hun ønsket å flytte hit.

Hennes siste offentlige fremtreden var i forbindelse med det katolske jubileumsstevnet 29. mai 1949 – en omvisning i de påbegynte utgravningene pi bispeborgen på Domkirkeodden. Kort tid etter, på morgensiden 10. juni 1949, døde hun på Lillehammer sykehus 67 år gammel.

Hun hadde da vært en ivrig medlem av St. Torfinn menighet de siste 25 årene.

Jeg har skrevet om Sigrid Undset flere gangeer på denne bloggen – bl.a. her om et besøk på Bjerkebæk.

sep 092020
 

I dag leste (i First Things) et nytt og ganske kort dokument fra den amerikanske, økumeniske organisasjonen Evangelicals and Catholics Together, som nok kommer nå pga. presidentvalget om to måneder. De skriver

Evangelicals and Catholics Together (ECT) is a bilateral ecumenical initiative dedicated to discussing theological and cultural topics. We are Christian believers who hold diverse views on many issues. At the same time, we speak with one voice on matters of grave significance for contemporary society. We know that “righteousness exalts a nation” (Proverbs 14:34). We think, therefore, that our public life should be ordered by the great moral truths found in the Scriptures, in the traditions of our civilization and of our nation, as well as in reasonable thought.

To foster the proper ordering of life in the public square, Evangelicals and Catholics Together has issued statements on the crucial moral issues of our day. We continue to profess the truths found in these statements, truths which are more important than ever given the political and cultural confusion which exists in North America.

In our statement “That They May Have Life,” we call upon political leaders—and especially those who claim to be Christian—to overturn the abortion regime and to stand in defense of human life at every stage of development. We wrote at the time—and we reaffirm today: “As Christians, we are informed, inspired, and sustained by our faith in a commitment to a culture of life, which includes the protection and care of the unborn, the severely disabled, the dependent elderly, and the dying.” This is simply to acknowledge our responsibility to uphold the sanctity of human life, including life at its most vulnerable.

In our statement “In Defense of Religious Freedom,” we insist that the “free exercise” of religion enshrined in the Constitution of the United States cannot be abridged. We called on public officials then—and we reaffirm today: In every area of life, whether it is a matter of health care, employment, or any other aspect of our common life, public officials—especially those who claim to be Christian—must work vigilantly to ensure that freedom of conscience and belief are protected in speech and in the workplace.

In our statement “The Two Shall Become One Flesh,” we call upon public officials—and especially those who claim to be Christian—to resist the political and social coercion that seeks to erase the difference between men and women. We supported then, as we do today, the institution of marriage as a lifelong conjugal and covenantal union of one man and one woman for the flourishing of children and family life.

We entreat our nation’s public officials to respect the moral law both in their private lives and in their public offices. We entreat them to recognize that religiously informed moral convictions have every right to be heard in the public square. We entreat them to protect life in all its forms, including the elderly and the unborn. We entreat them to defend religious liberty, at a time when religious practice and belief are increasingly under attack. We entreat them to uphold the truth about marriage and human sexuality. And we entreat them to hold ever in mind the words of Jesus Christ who asked, “What does it profit a man if he gains the whole world, yet loses his soul?”

sep 072020
 

Jeg feiret i går messe i St. Torfinn kirke på Hamar og skal i høst gjøre det to ganger hver måned. Menigheten har en fin kirke som ble innviet 3. september 1939, men menigheten var opprettet allerede i 1924, samme år som Sigrid Undset ble katolikk. Undset kjøpte også ganske tidlig flere viktige ting til menighetens kapell (senere flyttet til kirken), bl.a. en kirkeklokke og et antemensale til et alter. Om dette antemensalet leste jeg i går:

“(Undset) fikk fra danske myndigheter tillatelse til å få laget an kopi av det Olavsantemensalet som danskene hadde ført fra Trøndelag til Danmark og som da hang i Nationalmuseet i København. Denne flotte kopien er utført av den kjente danske kirkekunstner og restauratør Eigil Rothe. Antemensalet pryder nå det nye alteret fra 1966 i St. Torfinn kirke.”

Vi ser kopien av antemensalet i øverste bilde (jeg skal ta bedre bilder neste gang jeg er på Hamar), og under ser man et bedre fotografi av det originale antemensalet (klikk på det for å se en større utgave). Antemensalet ble gitt tilbake til Norge i 1930 – les hos SNL her.

aug 022020
 

Ole Rikard Høisæther fikk tidligere i år utgitt på Orfeus forlag ei ny bok om St. Hallvard. Ei bok som noen steder beskrives slik:

Sankt Hallvard ble utpekt til Oslo bys skytshelgen i 1053 og med det også ledd i et maktspill hvor kong Harald Hardråde ønsket å styrke byen og egen posisjon mot dansk innflytelse. Samtidig markerer han egen kongemakt og Oslos økende betydning mot det maktsentrum som lå i Nidaros. De hadde sin Sankt Olav, nå hadde Oslo fått sin Sankt Hallvard. Dette er historien om en ung martyr som hjalp en kvinne i nød og om hvordan han ble til helgen og et symbol. Ole Rikard Høisæther har ført i pennen denne fantastiske fortellingen om et kjent helgenbilde.

Jeg leste selv nylig boka og fant den nyttig og interessant på mange måter; spesielt syntes jeg det rike billedmaterialet var interessant og også informasjon om kirker som var viet til St. Hallvard og bilder der han var avbildet. Den nye bruken av St. Hallvard i Oslo de siste ca. 150 år er også godt dokumentert. Bildet øverst i denne posten viser Kristianias (Oslos) byvåpen fra 1892, som i 1924 ble forandret til det byen har i dag. Bildene til høyre viser St. Hallvard i Ringsaker kirke og på vestfasaden til Nidarosdomen.

Her er starten av boka forord:

Hallvard Vebjørnsson ble født på gården Huseby i Lier utenfor Drammen i 1020. Han ble helgenkåret på grunn av undrene som fulgte etter hans død. Han ble drept på Lierstranda 23 år gammel av pilskudd under flukt med en gravid kvinne som han beskyttet mot forfølgere. Han etterfulgte Olav den Hellige og Sankta Sunniva som de første helgener i et Norge som ble kristnet på 1000-tallet. Alle var rangspersoner fra kongefamilier eller i nærmeste slekt. Sankt Hallvards helligkåring og tilknytning til Oslo hadde også en politisk motivering gjennom kong Haralds ønske om å styrke Oslo og Vikens selvstendighet i forhold til danskene.

Kildematerialet om Hallvards liv og helgendyrkelsen av ham gjennom fire hundre år før reformasjonen (og etter) er både billedlig og bokstavelig talt fragmentert. To av fire hovedkilder er skrevet på pergament som senere er blitt klippet opp til bokbind, såkalte permfyllinger. Det ene fragmentet befinner seg i det norske Riksarkivet, det andre i det svenske. I motsetning til Olav Haraldsson som ble helligkåret som den første i Norge, var det ingen skalder som fulgte i Hallvards følge og kunne levere beretninger for ettertiden. Snorre behandler Hallvard kun i kortversjon. På tross av dette kan man følge Hallvard gjennom hele middelalderen i spredte tekster og beskjedent, men viktig billedmateriale.

Sankt Hallvard ble etter århundrer i glemsel trukket frem igjen på 1800-tallet som symbol på det han hadde vært siden 1100-tallet, Oslos vernehelgen. De gamle, kjente versjoner av byens segl ble lagt til grunn for et nytt kjennemerke, eller byvåpen om man vil, for Norges nye hovedstad. På 1900-tallet ble Sankt Hallvard-navnet benyttet til en rekke nye formål som navn på tidsskrift, speidergrupper, skoler og virksomheter i Drammens-området og i religiøs sammenheng både i den katolske og ortodokse kirke.

Der hvor Sankt Hallvard i vår tid ikke er satt i direkte religiøs sammenheng som helgen, er det hans fromhet, barmhjertighet og rettferdighetssans som fremheves. Han er og blir den barmhjertige samaritan blant de norske helgenskikkelsene. …

Boka er på ca. 240 sider og har følgende kapitler:

I – NORGE BLIR NORGE – s 35
II – STORGÅRD I TUSEN ÅR – s 61
III HALLVARD VEBJØRNSSON – s 85
IV – LEGENDEN OG KILDENE – s 103
V – KORSET OG KORONEN – s 127
VI – HELGENFREMSTILLINGENE – s 159
VII – HELGEN SOM PROFANT SYMBOL – s 189

Bildene under viser St. Hallvard i Vang stavkirke, kummelokkene i Oslo (utformet av Thomas Thiss-Evensen i 2004) og teppet som henger bak ordføreren i bystyresalen i Oslo. (Klikk på bildene for å se større utgaver.)

jul 292020
 

Avisa Dagen skriver i dag på lederplass:

I dag er det olsok. Og denne 29. juli er det 990 år siden Olav Haraldson falt i slaget på Stiklestad. Stortinget har gitt tusenårsjubileet om ti år status som nasjonalt jubileum. En viktig årsak er at det etter dette slaget ikke lenger ble stilt spørsmål ved Norge som en enhetlig nasjon.

I årene fram mot 2030 er det også tusenårsjubileer for en rekke andre hendelser som var viktige i kristningen av Norge. I 2021 er det tusenårsmarkering for møtet mellom Olav Haraldsson og Gudbrand Dale og kristningen av Gudbrandsdalen. I 2022 markeres tusen år siden opprettelsen av Eidsivating. I 2024 er det 1000-årsjubileum for innføring av kristenretten på Moster og 750-årsjubileum for landsloven.

Den kristne tankesmien Skaperkraft har forbilledlig grepet fatt i anledningen dette gir til å belyse både nasjonens og kristendommens betydning. Både nasjon og kristendom er blitt omstridte begreper, ikke minst når de kombineres. Politiske ledere og grupperinger i land som Polen, Ungarn, Brasil og USA blir anklaget for å fremme en usunn nasjonalkonservatisme. Kritikere mener religiøse symboler og retorikk blir misbrukt til å styrke autoritære tendenser og sjåvinisme, samt undergrave demokratiske prosesser og nøre opp under motsetninger i samfunnet.

For mange moderne nordmenn fremstår kristningen som en brutal eller triviell affære – eller kanskje begge deler. Én type primitiv overtro ble erstattet av en annen. Vi gikk fra mørk vikingtid til en minst like mørk middelalder.

En slik historieoppfatning har nok mer rot i myter enn i faktiske forhold. «Kristningen startet en prosess der vi begynte vi å bevege oss bort fra det norrøne ættesamfunnet, fra en kollektiv æreskultur til individuelt ansvar. Vi fikk en skriftkultur takket være kirkens vekt på tekster, også fra antikken», skrev Skaperkrafts rådgiver Bjørn Are Davidsen i en kronikk i fjor. Den velinformerte og velformulerte Davidsen minner om at kirkens fokus på studier og kunnskap bidro på avgjørende måter til at universitetene ble etablert fra 1100-tallet.

«Nordmenn studerte teologi og juss. Europeisk statstenkning ble et ideal. Munkeordener spredde teknologi og lærdom», skriver Davidsen. Han understreker at alle historiske faser har mørke og lyse sider. …