jul 082018
 

Plutselig dukker det opp i horisonten: Klostertårnet, den eneste delen av benediktinerklosteret som står igjen i full høyde etter danskekongens plyndringer i 1643. De vakkert tilhugde klebersteinene og søylene utgjorde et praktisk «klar til bruk»-byggesett for kongen. Bare klokketårnet fikk stå urørt. Nå har det stått der i 900 år.

St. Albanus-klosteret ble etablert på Selja av engelske munker like før eller rundt år 1100, og var et av Norges aller første kloster. Trolig var det rundt 15 – 20 benediktinermunker her, og det var munker her helt frem til reformasjonen.

I dag er både katolske og lokale lutherske krefter engasjert i å få etablert et nytt benediktinerkloster på Selja. Mens vi går på den gamle pilegrimsstien, ber vi sammen for Vestlandet, for Norges omvendelse og for at det igjen skal bli et levende klosterliv på den hellige øyen.

Les mer om denne pilegrimsturen til Selja på katolsk.no.

jul 032018
 

(Jeg skrev teksten under for et par måneder siden, den skal oversettes til tysk og trykkes i St Ansgarsverks årbok for 2018 – så vidt jeg vet.)


Jeg ble født på Bryne i desember 1955, et sted på sør-vest kysten av Norge, litt sør Stavanger. Jeg ble døpt seks uker gammel – i den lutherske Time kirke på Jæren, et gammelt (katolsk) kirkested fra 1100-tallet. Norge hadde blitt kristnet mellom ca. 950 og 1030, hovedsakelig etter innflytelse fra katolske prester, biskoper ordensfolk og konger fra England og kystområdene i Nord Europa. Vår helgenkonge, Olav Haraldsson (konge 1015-1030), ble f.eks. døpt i Rouen i Frankrike vinteren 1013-14.

Og vår første tydelig kristne konge, Olav Tryggvason (konge 995-1000), hadde blitt døpt ca. 990 i England. Han kom fra England til den norske vestkysten i år 995, med en biskop og flere prester om bord, og sørget for at de første offisielle katolske messene ble feiret i Norge. Norge valgte derfor å feire 1000-årsjubileet for innføringen av kristendommen i 1995. I løpet av 1100-tallet fikk Kirken godt feste og det ble bygget mange hundre kirker over hele landet – også en kirke på stedet der jeg vokste opp.

Norge har altså vært katolsk lenger enn det har vært protestantisk, men de siste århundrene har folk i vårt land tenkt lite på det, siden vi aldri møtte noen katolikker. Det var nemlig forbudt å være katolikk i Norge i 300 år, fra 1537 til 1843. Selv møtte jeg bare én eneste katolikk før jeg 19 år gammel kom til Oslo for å starte universitetsstudier – det var en jente i min klasse på gymnaset, som var katolikk fordi hun hadde ungarske foreldre.

Jeg vokste opp i en troende familie, og bønn og bibelfortellinger, søndagsskole, kirkegang og kristent ungdomsarbeid var en svært naturlig del av mitt liv. Jeg opplevde som 17-åring å få et kall til kirkelig tjeneste, og det siste året på gymnaset ventet jeg utålmodig på å få begynne på teologistudiet, på Menighetsfakultetet i Oslo.

Typisk for mine år som teologistudent (1975-82) var at jeg dessverre hadde liten interesse for sakramentene og liturgien, jeg var mer opptatt av spørsmål som hadde med forholdet mellom tro og viten, og med bibelstudier å gjøre. Jeg stod alltid veldig tydelig på det lutherske dåpssynet samt på Kristi virkelige nærvær i nattverden, men i praksis betydde disse tingene lite for meg – det viktige var en mer direkte og eksistensiell relasjon til Gud.

Det var ikke før etter at jeg ble ordinert til luthersk prest i juni 1986, for å arbeide som feltprest i Nord-Norge, at jeg begynte å interessere meg mer for sakramentene og liturgien. Da jeg så ble prest i en vanlig luthersk menighet i Arendal i 1988, arbeidet jeg mer bevisst med liturgien og sørget for at det nokså sterke lutherske synet på sakramentet ble presentert tydelig.

Parallelt med en utvikling av større forståelse for den felleskristne liturgiske og sakramentale tradisjon, utviklet jeg en større sympati for andre kirker som hadde denne tradisjonen; først og fremst Den anglikanske og Den katolske kirke.

Da jeg etter hvert forstod at den katolske, den anglikanske og den lutherske kirke står sammen på så mange områder, var det også naturlig at min medfødte skepsis til “Romerkirken” gradvis forsvant. På et studiebesøk i USA i 1991 – for å studere luthersk kirkeliv – skjedde det to ting som jeg husker godt. 1) Jeg var svært interessert i å finne bøker og andre impulser som omtalte det liturgiske og sakramentale liv. Og 2) jeg oppdaget en høykirkelig, luthersk gruppe som kalte seg «evangelisk katolsk», som hadde en klar forståelse av at den lutherske kirke ikke var en (typisk) protestantisk kirke, men heller en renset katolsk kirke.

Jeg begynte etter hvert å få problemer med å forsvare hvorfor jeg ikke var katolsk (men det er det vel en hel del som gjør, uten at de dermed blir katolikker), siden Jesus ønsker at alle de kristne skal være ett, jf. Joh. 17. Men det var likevel to helt konkrete problemer som til slutt ledet meg ut av den lutherske kirke. De to problemene var i praksis to sakramenter; nattverden og ordinasjonen.

Siden jeg hadde blitt mer opptatt av sakramentsfeiring, ble selvsagt den konkrete nattverdfeiringen i min egen kirke viktig. Den lutherske kirke i Norge hadde i lang tid bare feiret nattverd én gang hver måned, og selv om dette forandret seg ut over 80- og 90-tallet, opplevde jeg at fokuset på nattverden ble altfor svakt. Men det siste og mest avgjørende problemet som gjorde seg gjeldende med styrke, og førte til at jeg ikke lenger kunne være lutheraner, var synet på hvem som har myndighet og autoritet i Kirken.

Jeg hadde på den tid allerede arbeidet en stund med spørsmålet om hvem som hadde avgjørende myndigheten mht. lærespørsmål i en luthersk kirke. På en eller annen måte burde det være de ordinerte (prester og biskoper), men hvordan de skulle utøve denne myndigheten var ganske uklart. Det er jo slik at for lutheranerne er det ingen vesensforskjell mellom prester og biskoper, biskopene ordineres ikke en ekstra gang, men får (bare) en ekstra myndighet i kirken. Det fører bl.a. til at deres autoritet, spesielt i lærespørsmål, er ganske svak.

Katolikker derimot ser på biskopene som apostlenes etterfølgere, de har samme myndighet og kall som apostlene, og det er også de som gir sine prester de nødvendige fullmakter. Og hvis en luthersk biskop ikke er biskop på denne måte, hva er han da, og hva er en luthersk prest, er han virkelig en prest? Anfektelsen og tvilen, som da kom, gikk på hele min identitet som prest, og det kunne jeg i praksis ikke leve med.
Derfor kom jeg til den konklusjonen, sent på høsten i 1993, at jeg måtte bli katolikk. Jeg traff rett etter dette presten i den katolske kirken i Arendal, som jeg hadde kjent flere år, og fortalte ham at jeg hadde bestemt meg for å bli katolikk. Da sa han med en gang at da burde jeg også prøve å bli katolsk prest.

Vinteren 1994 sa jeg opp min stilling i den lutherske kirke, i juni holdt jeg min siste lutherske gudstjeneste, og rett etterpå begynte jeg formelt på forberedelsen til å bli katolikk. Samme høst tok jeg pedagogisk seminar ved Lærerhøgskolen i Kristiansand, og senere tok jeg også universitetseksamen i engelsk og norsk. Jeg hadde begynt å forberede meg på å skifte jobb.

Jeg ble opptatt i Kirken i Arendal 28. desember 1994, (min kone tre måneder senere), og rett etterpå flyttet vi til Bergen – fordi min kone hadde kommet inn på Kunst- og Håndverksskolen der. Jeg hadde fått en stilling på St. Paul katolske skole i Bergen rett før vi flyttet, og til sammen arbeidet jeg 11 år på denne skolen, fem år mens jeg forberedte meg på å bli katolsk prest, og deretter seks år som både lærer, skoleprest og prest i St Paul menighet.

Det var fem krevende år med forberedelse og venting før jeg ble ordinert til katolsk prest 8. januar 2000, av biskop Gerhard Schwenzer. Det var ekstra krevende siden jeg er gift, og biskopen måtte få en dispensasjon fra paven før han kunne ordinere meg – og vi måtte vente lenge før denne dispensasjonen kom. Jeg ble da den første gifte katolske presten i Norge, og det gikk 14 år før det kom flere. Nå er vi fem gifte prester i Oslo katolske bispedømme, fire som tidligere var lutherske prester, og én i ukrainsk ritus.

Allerede før jeg ble katolikk sa den katolske presten jeg først ble kjent med, at jeg måtte være klar over at Den katolske kirke i Norge er svært internasjonal og ikke særlig norsk – men at det nok ikke ville være noe problem for meg, som helt fra 1985 har hatt en amerikansk kone.

Bakgrunnen for at Kirken i Norge er så internasjonal, er at da det etter litt over 300 år (1843) igjen ble lov å være katolikk i Norge, var de første (ganske få) katolikkene innvandrere fra katolske land i Europa, Tyskland, Frankrike og Nederland. Disse innvandrerne ble gradvis mer norske og det kom også og etter hvert noen norske konvertitter, Sigrid Undset er den mest kjente av disse, hun konverterte i 1924. Rundt 1970 hadde Den katolske kirke i Norge endelig blitt ganske norsk, siden de fleste katolikkene da hadde bodd i Norge i flere generasjoner, men det skulle ikke vare.

For da jeg selv ble katolikk i 1994, hadde kirken vokst en hel del, til litt over 30.000 medlemmer, mest pga. innvandring fra slutten av 1970-tallet av katolikker fra Vietnam, Filippinene, Sri Lanka, Latin-Amerika (mest Chile) og Polen. Det var altså en stor overgang for meg å komme fra en luthersk kirke som var helt norsk, til en katolsk kirke der mindre enn 10% hadde to norske foreldre.

Jeg tenkte da at vi ikke ville bli mer internasjonale, men der tok jeg grundig feil. For etter EU-utvidelsene litt etter år 2000, eksploderte antallet europeiske katolikker i Norge, og antallet katolikker fra Afrika og Asia fortsatte også å stige. Nå er det ca. 225.000 katolikker i Norge (ca. 160.000 som har blitt formelt registrert), den suverent størst grupper er fra Polen (nesten 100.000), dernest kommer Litauen, Filippinene, Sri Lanka, Latin-Amerika, og noen tusen katolikker fra flere andre europeiske og afrikanske land.

Det er flott å være med i en slik internasjonal kirke, og det er en luksus for oss prester å måtte feire mange messer og å nesten alltid ha fulle kirker. I Oslo er det hver søndag messer på mange språk, aller mest på norsk, polsk, engelsk, men også på fransk, filippinsk, tamilsk, vietnamesisk, spansk og kroatisk, og det er også regelmessige søndagsmesser på litauisk, ukrainsk, eritreisk og kaldeisk, og av og til messer på enda flere språk.

I alle mine år som katolsk menighetsprest – i St Paul i Bergen 2000-06, St Svithun i Stavanger 2006-09 og St Hallvard i Oslo 2009-2016 – har jeg kunnet glede meg over at kirkene er fulle av mennesker, og at de troende kommer fra et stort antall ulike land og kulturer. Det samme opplever jeg nå, som sykehusprest i Stor-Oslo (jeg er også sekretær for Norges katolske bisperåds liturgiske kommisjon, og søndagsvikar for Oslo katolske bispedømme) at de katolske pasientene som ber om Kirkens hjelp, kommer fra de fleste av verdens land.

P. Oddvar Moi

jun 132018
 

I dag skriver avisa Dagen på lederplass om den viktige katolikken og apologeten Gilbert Keith Chesterton:

I dag markerer den episkopale kirke den britiske forfatteren, samfunnskritikeren og sitatmaskinen Gilbert Keith Chestertons bortgang i 1936.

Da G. K. Chesterton døde, het det i gravferdstalen at «Denne generasjonen har vokst opp under en så altomfattende påvirkning fra Chesterton at vi ikke engang vet om at vi tenker Chestertonsk.»

G. K. Chesterton er fortsatt en viktig tenker og forfatter, ikke minst for den som vil tenke helhetlig om kristendom og samfunn. Chesterton, som først var anglikaner og siden ble katolikk, ble kalt «den beste folkelige apologeten jeg vet om» av C. S. Lewis; en mann som var noe av en apologet selv.

Lewis sa at Chesterton «døpte» sitt «intellekt» på veien fra ateisme til kristen tro. Samme Lewis bemerket med henvisning til Chestertons påvirkning på ham at «en ung mann som ønsker å forbli en sunn ateist kan aldri være forsiktig nok med hva han leser.» …

Dette er dagen før Chestertons dødsdag (14/6), men Wikipedia forklarer at denne dagen nylig ble valgt av den Amerikanske episkopale kirke: “He is remembered liturgically on 13 June by the Episcopal Church, with a provisional feast day as adopted at the 2009 General Convention.”

Det er også en del mennesker som i flere år har arbeidet for at Chesterton kan salig- og helligkåres. Les om det her.

Jeg har lest nesten alle av Chestertons bøker, og i fjor undersøkte jeg også og skrev litt om hans opptagelse i Den katolske Kirke ved skriftemål og kondisjonal dåp. Se denne tidligere artikkelen her.

mai 292018
 


For noen uker siden (jeg så det først i dag) kunne man lese i avisa Dagen om de to siste Franciskus-søstrene i Bergen:

På en solfylt vårdag kan man nesten bli blendet når solstrålene reflekteres i den hvite kampanilen på Vår Frues kirke i Marias Minde.

Tårnet er et blikkfang i Ytre Sandviken i Bergen. Innenfor dørene bor det åtte nonner, seks av Det hellige kors, og to av St. Franciskus Xaveriussøstrene. De to er de eneste igjen i kongregasjonen som ble etablert i 1901.

På sitt meste talte St. Franciskussøstrene hele 150 nonner, men for ti år siden var det bare elleve igjen. Den eldste var over 80 år og ingen nye hadde blitt rekruttert siden 60-tallet.


Jeg var mye hos søstrene på Marias Minde fra år 2000 til 2006, og er glad for å lese at Sr. Mary fortsatt er ved godt mot, og sier at hun har “hatt hatt et godt liv”. Les hele artikkelen her.

mai 092018
 

I dag var vi først i Caltagirone (kjente for sin keramikk) og i Agrigento (veldig kjent for Valle dei templi), og til vår overraskelse hadde gårsdagens tappe i Giro d’Italia endt i Caltagirone, og dagens etappe startett i Agrigento (rytterne syklet rett forbi templene). Vi hadde blitt advart mot å ankomme Agrigento før kl kl 15 i dag, og da vi kom (kl 15), måtte vi kjøre omveier for å komme fram til hotellet vårt – og mellom kl 16 og 19 i dag så vi de berømte templene.

mai 062018
 

Vi er i Cefalù, på nordkysten av Sicilia og besøkte i dag den berømte domkirken, men den enda mer berømte mosaikken av Kristus allherskeren. Wikipedia skriver bl.a. dette om kirken:

The cathedral was erected in 1131 in the Norman architectural style, the island of Sicily having been conquered by the Normans in 1091. According to tradition, the building was erected after a vow made to the Holy Saviour by the King of Sicily, Roger II, after he escaped from a storm to land on the city’s beach. The building has a fortress-like character and, seen from a distance, it dominates the skyline of the surrounding medieval town. It made a powerful statement of the Norman presence – the apse mosaics were begun in 1145.

De to bildene under viser domkirken utenfra, og også hvordan den dominerer bybildet. Det siste bildet viser også fjellet med den store borgen rett ved byen. Vi besøkte den i går.

mai 022018
 

På vei fra Cassino til Matera tirsdag kjørte vi gjennom Benevento og stoppet for å se på den berømte Trajanbuen (som vi vel ikke hadde hørt om før). Engelske Wikipedia skriver om buen (den norske utgaven har ikke noe om dette):

The Arch of Trajan is an ancient Roman triumphal arch in Benevento, southern Italy. It was erected in honour of the Emperor Trajan across the Via Appia, at the point where it enters the city.

The arch was built between 114 and 117.

In Lombard times, it was incorporated into the southern sector of the city walls and became known as Porta Aurea (“Golden Gate”). The church of Sant’Ilario, now housing the Videomuseum of the Arch, was built nearby. The arch was studied by Gianmarco Serlio in Renaissance times and drawn by Giovanni Battista Piranesi in the 18th century.

It was restored several times due to aging and earthquakes: under Pope Urban VIII, then in 1661, 1713 (after the marble architrave crumbled) and 1792. In 1850, on the occasion of Pope Pius IX’s visit to Benevento, it was isolated through demolition of the adjoining buildings.

Utsnittet under viser keiser Trajan, vel i samtale med senatorer, guddommer i bakgrunnen.

apr 302018
 

Vi skal ha to uker tidlig sommerferie fra 1. til 15. mai (derimot ingen ferie i juni, juli, august), og skal ha en ganske omfattende tur til det sørlige Italia. Reiseplanen ser slik ut:

Leonardo da Vinci-Fiumicino
Vi leier bil og kjører til Cassino (inkl. Montecassino)
Matera
Alberobello og Locorotondo der vi bor i et Trullo-hotell
På vei sørover stopper vi i Tropea
Cefalu (med stopp i Enna)
Piazza Armerina (dagstur til Morgantina)
Agrigento (med Valle dei Templi)
Ragusa (og noen timer i Noto)
Syracusa (litt usikkert om vi også stopper i Catania)
På vei nordover igjen stopper vi i Paola
Siste stopp før vi leverer fra oss bilen er i Sperlonga

De siste tre dagene skal vi være i Roma, og jeg skal feire den norske 17. mai-messen der – som jeg også gjorde i fjor.

apr 272018
 

“Alle vet at det kan være kjedelig å gå til messe. På mange måter er det som å være med i et spill der det kan ta veldig lang tid å forstå reglene og sammenhengene, og hvordan vi deltar på en meningsfull måte. Det kan være vanskelig å følge med. Og dette spillet er ikke engang laget for å være morsomt. Men sakte, men sikkert kan vi oppdage hvordan dette spillet har en dyp sammenheng med livet selv. Både når vi har det bra og når vi har det dårlig. Dette spillet hjelper oss på uante måter å leve livet vårt i alle dets fasetter, og vi kan alltid lære og oppdage nye ting om akkurat det.”

Vårt Land anmeldte høymessen i St Olav 15. april, og jeg leste anmeldelsen da det stod på trykk 23. april – og syntes ikke den var spesielt god eller interessant. I dag leser jeg at anmeldelsen er omtalt på katolsk.no og jeg leste også debatten om den på verdidebatt.no.

Vårt Lands anmelder hadde misforstått en hel del, men det viktigste jeg satt igjen med etter å ha lest disse artiklene, er sitatet fra Peder Solberg (øverst i mitt innlegg); at man må vite hva en gudstjeneste/messe/liturgi ønsker å gjøre før man kan si noe fornuftig om den.

apr 242018
 

Jeg stiller meg sammen med andre som gratulerer p. Paul Opata med prestevielsen sist lørdag; bildet øverst og nederst i denne artikkelen viser noe av det som skjedde – og man kan se mange flere bilder her. Jeg har hatt en diskusjon med redaktørene på katolsk.no, som (etter min mening nokså forvirrende) beskrev det som skjedde som “å avlegge presteløfter”. Jeg mente at katolikker alltid vil kalle handlingen prestevielse eller ordinasjon, og jeg ser nå at begrepsbruken er blitt korrigert.

Men det er også riktig at en kandidat avlegger løfter før biskopen gir ham ordinasjonens sakrament; sølibatsløftet ble avlagt allerede ved diakonvielsen, og sekulærprester avlegger ingen fattigdomsløfter, men et lydighetsløfte til biskopen avlegges, sam flere løfter om hvordan man skal te seg som prest. Slik lyder løftene:

Biskopen: Kjære sønn, før du kan vies til prest, må du i folkets nærvær erklære at du er villig til å påta deg denne tjeneste. Lover du i trofast samarbeid med dine foresatte i bispeembedet, og ledet av Den Hellige Ånd, oppfylle ditt prestelige kall ved å røkte Herrens hjord?
Ordinanden: Ja, det lover jeg.
Biskopen: Vil du i pakt med Kirkens hellige tradisjon fromt og trofast feire Kristi mysterier, til Guds ære og til helliggjørelse av det kristne folk?
Ordinanden: Ja, det vil jeg.
Biskopen: Vil du med verdighet og klokskap utøve ordets tjeneste ved å forkynne evangeliet og utlegge den katolske tro?
Ordinanden: Ja, det vil jeg.
Biskopen: Vil du stadig inderligere forenes med Kristus, vår yppersteprest, Han som gav seg selv for oss som et rent offer til Faderen, og sammen med Ham vie deg til Gud for menneskenes frelse?
Ordinanden: Ja, del vil jeg, så sant hjelpe meg Gud.
Biskopen: Lover du meg og mine rettmessige etterfølgere respekt og lydighet?
Ordinanden: Ja, det lover jeg.
Biskopen: Måtte Gud selv fullføre det gode verk Han har begynt i deg.

apr 012018
 

Siden det i dag er påskedag, passer det godt å presentere hvordan NT og Kirkens liturgi framstiller Maria Magdalenas vitnesbyrd om Jesu oppstandelse.

Utgangspunktet er det som står skrevet i Johannesevangeliet (20, 1-3,11-18)

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. … …

Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»

Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

Dernest nevnes Maria Magdalena også svært tydelig i den høytidelige Påskesekvensen som synges påskedag og gjerne hele påskeoktaven. Den lyder slik:

Kristenhet, la lovsang tone påskens lam til ære.

Lammet som for hjorden døde, Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone.

Død med liv en tvekamp stred som i under endte,
da vår konge døden led, død til liv seg vendte.

«Maria, tal for sant om tegnene du fant!»

«Jeg så den grav som nyss var hans, jeg så den oppstandne i strålekrans,
så engler stå vitner, så svetteduk og svøp.

Oppstanden er Kristus, mitt håp og min heder.
Til Galilea vandrer han forut for eder.»

Oppstanden er Herren, det vet vi for visst.
Skjenk oss din miskunn, du seirende Krist.
Amen. Halleluja.

Og da minnedagen for den hellige Maria Magdalena (22/7) i fjor ble opphøyet til fest, ble denne nye prefasjonen laget til messen, for Maria Magdalena, som nå kalles Apostlenes apostel:

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi i alle ting forkynner deg, allmektige Fader,
hvis miskunn ikke er ringere enn din makt,
ved Kristus, vår Herre.

Han åpenbarte seg i haven for Maria Magdalena,
hun som i livet hadde ham kjær, som så ham dø på korset,
og søkte ham da han lå i graven.

Hun var den første som tilba ham da han sto opp fra de døde.
For apostlenes åsyn æret han henne med apostolisk oppdrag,
slik at det gode budskap om nytt liv kunne nå til verdens ende.

Derfor, Herre, lovpriser vi deg, sammen med englene og alle de hellige,
idet vi jublende istemmer:

mar 272018
 

Jeg skrev nylig en anmeldelse av den nye filmen om Maria Magdalena for katolsk.no. Jeg så filmen på premieredagen 23/3, og skrev følgende:

Reiser man rundt i (det katolske) Europa og besøker kunstmuseer, ser man stadig bilder av den hellige Maria Magdalena; enten som en (ofte lettkledd) kvinne med langt utslått hår, med tittel «den angrende Magdalena», eller i hagen ved graven etter Jesu oppstandelse, der bildene har en latinsk tittel «Noli me tangere» (ikke rør meg).

Slike bilder viser hvor viktig Maria Magdalena har vært for kristne i svært lang tid; av kvinnene i Bibelen er det bare Maria, Jesu mor, som har en større plass i folks bevissthet. Det er derfor gledelig at det fredag før palmesøndag var norsk premiere for en film om henne, med tittel Den sanne historien om Maria Magdalena.

Men ordene «den sanne historien om» gir oss også et forvarsel på hva filmskaperne ønsker å gjøre, nemlig å fortelle en alternativ historie om Maria Magdalena. I praksis legger filmen stor vekt på fremveksten av Guds rike, den både begynner og slutter med lignelsen om at Guds rike kan sammenlignes med et lite frø som vokste opp og ble til et stort tre.

Men det er uklart for meg hva filmen mener innholdet i dette riket er, det nærmeste man kommer er at det har noe med ærlighet og barmhjertighet å gjøre. Det minner meg faktisk om elementer fra flere apokryfe evangelier, som verken Den katolske kirke eller andre kirkesamfunn godkjenner. Fokuset i disse evangeliene er i stor grad hvordan Jesu lære kunne «opplyse» hans etterfølgere, slik gnostiske religioner vektlegger dette.

Et slikt feilaktig fokus på Jesu oppdrag på jorden er mitt viktigste ankepunkt mot filmen, for det er ikke slik de aller fleste kristne oppfatter evangeliet. At Jesu død skulle ha noe med soning for synd å gjøre, er for eksempel helt borte fra filmen.

Vi gjenkjenner også andre elementer fra de apokryfe evangeliene når Maria Magdalena beskrives; hennes ekstra nære forhold til og dype samtaler med Jesus og at hun går blant de tolv apostlene som én av dem. Når Jesus sender ut mange disipler to og to for å forkynne om Guds rike, er det faktisk Magdalena og Peter som går sammen! Akkurat det blir litt for søkt, og er et eksempel på at filmen ikke på noen måte hensyn til hvordan kvinner kunne oppføre seg den gang.

NT beskriver tydelig at Maria Magdalena og noen andre kvinner var blant Jesus disipler, men samtidig skiller NT tydelig mellom disiplene og de tolv utvalgte apostlene – noe denne filmen ikke tar hensyn til.

To tekster avslutningsvis i filmen beskriver tydelig hva den ønsker å gjøre. Den første teksten sier at filmen vil stoppe den gamle tolkningen der Magdalena var identifisert som den prostituerte kvinnen som vasket Jesu føtter med sine tårer, og tørket den med sitt hår. Kirken regner stort sett ikke i dag med at Maria Magdalena var denne kvinnen, så på det punktet kan man si at filmens kritikk er berettiget – eller at den slår inn åpne dører.

Det andre filmen ønsker å gjøre, bommer den kraftig på. Den nevner at pave Frans i fjor opphøyet Maria Magdalenas minnedag (22/7) til fest, og ga henne navnet apostlenes apostel, og så påstår filmen at dette gjorde henne lik apostlene. Men da forstår man ikke hva det greske ordet apostel betyr. Det betyr utsending, og Maria Magdalena blir altså kalt den som er utsendt for å fortelle de tolv utsendte at Jesus hadde stått opp fra de døde.

Også i beskrivelsen av dette fantastiske, at Jesus stod opp fra de døde, bommer filmen alvorlig. Den beskriver riktignok at Magdalena hadde et møte med (eller syn av) den oppstandne Jesus (etter å ha sovet hele natten utenfor graven!), men da hun forteller dette til apostlene, tror de henne ikke – og slik slutter filmen.

Men dette aller viktigste som Maria Magdalena gjorde, beskrives slik i Johannes 20: Hun går til graven tidlig søndag morgen for å salve Jesu legeme, og da hun ser at graven er åpen og tom, løper hun og forteller dette til apostlene. Av disse løper Peter og Johannes til graven og ser også at den er tom. Magdalena løper også tilbake til graven, og etter at de to andre har gått derfra, møter hun Jesus, og han sier det berømte «rør meg ikke». Maria går da tilbake til de tolv, og sier til dem: «Jeg har sett Herren!»

Min anbefaling er at man bør se denne filmen hvis man ønsker å se en helt annen (og ganske sær og lite troverdig) fremstilling av den hellige Maria Magdalena enn den Kirken formidler. Ellers bør man la det være.

Mercatornet har også en anmeldelse av filmen om Maria Magdalena (som jeg har lest i ettertid), og de avslutter sin anmeldelse slik:

… perhaps there is a film to be made about Mary Magdalene. But it would need to be much more faithful to the scriptural sources than Davis’ effort, and much less influenced by tired feminist tropes about what constitutes women’s genius and leadership.

mar 092018
 

P. Richard Neuhaus var en av de som hadde påvirket med mest da jeg i 1994 valgte å bli katolikk – jeg hørte om ham da jeg vinteren 1991 var i USA noen uker for å studere luthersk kirkeliv “over there”. I dag leser jeg på Catholic Herald at det i forgårs ble arrangert en seminar om hans arbeid og innflytelse i Washington, D.C. Der leser vi bl.a.:

Friends, colleagues and intellectuals influenced by the late author, editor and public figure Fr Richard John Neuhaus gathered Wednesday to discuss his contribution to American Christianity and public society. …

… the March 7 symposium, “Catholic Witness in the Public Square: Celebrating the Life and Letters of Father Richard John Neuhaus,” held at the Catholic University of America in Washington, D.C. The event corresponded with the donation and cataloguing of Fr Neuhaus’ papers to the university’s American Catholic History Research Center. The donated papers include personal correspondence, photographs, articles, personal artefacts and writings by the priest and author.

Neuhaus wrote and spoke as an advocate for Christianity in the public square over the course of four decades, helping to reshape the conversation on Christianity and public life in America over the course of his lifetime. A convert from Evangelical Lutheranism to Catholicism, Neuhaus was a prolific author and editor, the founder of the ecumenical religious journal, First Things, and co-convener of “Catholics and Evangelicals Together.”

Les gjerne hele den interessante artikkelen.

feb 062018
 

I går ettermiddag ble det lagt ut et intervju på katolsk.no med biskop Eidsvig, med følgende innhold:

To ganger under medlemsregistersaken, i november 2014 og i februar 2015, ba biskop Bernt Eidsvig om å få lov til å tre tilbake. Roma svarte nei.

I dette intervjuet med katolsk.no beklager biskop Eidsvig den belastning medlemsregistersaken har vært for de troende, han oppsummerer og lukker kapitlet etter straffesaken og han sier det er viktig for ham fremover å bygge tillit gjennom sitt daglige virke.

Jeg må innrømme at jeg ble spesielt overrasket da intervjuet inneholdt følgende:

– Pater Oddvar Moi skrev nylig på sin blogg: «Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.» Er du enig med ham i dette?

– Jeg tror dette er en presis vurdering fra Oddvar Mois side.

Jeg skrev dette først til Vårt Land 29/12 (som forandret en del på ingresser o.l.), og hele mitt innlegg kan leses på Verdidebatt her, og på min blogg her.

feb 052018
 

I dag er det den hellige Agatas minnedag. Hun var fra Catania på Sicilia, og jeg skal i ettermiddag døpe et barn i en familie fra Catania – som spesielt ønsket dåp denne dagen.

Vårt Land viser i dag dette bildet (under) og skriver om Ågotsmessen:

Ågotsmesse er en av primstavens minst markerte dager. Men 5. februar er minnedagen for Den hellige Agata fra Sicilia, som led martyrdøden i 251. Hun avslo tilnærmelser fra en romersk prefekt, da hun avviste ham ble hun forfulgt som kristen. Legenden forteller at hun ble torturert, men i fengselet fkk hun besøk av St. Peter og en engel som helbredet henne.

Om bildet skriver Vårt Land: “St. Agatha pleid av St. Peter og engel i fengselet, malt av Alessandro Turchi, og fnnes i Walters Art Museum i Baltimore. Det er scenen i maleriet til Alessandro Turchi (1578-1649), som tidlig i barokken har tatt opp Caravaggios dramatiske lyssetting.”

På katolsk.no kan man lese mye mer om den hellige Agata.

jan 312018
 

I går kveld kom vi tilbake til Oslo etter en måned i varmen. En nokså ubehagelig overgang må jeg si; flere kuldegrader og is på alle fortauer – men gradvis venner vi oss vel til det, og det har allerede blitt en hel del lysere.

jan 202018
 

Katolsk orientering skriver (les siste side her) i sitt siste nummer om hvordan reformasjonen (med slu taktikk å rå makt) ble innført i Danmark i 1536. Der kan vi lese bl.a.:

… Hvad skete der egentlig, den gang Danmark så pludseligt kasserede 600 års historie som et katolsk land i Europa til fordel for Luthers nyfortolkning? Det er et spørgsmål, der også må rejses og belyses nu ved jubilæumsåret. Selvfølgelig har enhver af vore mange danmarkshistorier, der stadig udkommer, skildringer af de dramatiske politiske og kirkelige begivenheder, der fandt sted i disse år.

Om natten den 11.-12. august afholdt kong Christian et hemmeligt krigsråd. Deltagerne var to holstenere, feltherren Johan Rantzau og diplomaten Melchior Rantzau, samt netop Johan Pein selv og nogle officerer for lejetropperne, men ingen danskere!

Det var dette tyske ”krigsråd”, der besluttede straks at tage ”biskopperne ved vingebenet”. København blev sat i undtagelsestilstand, i tre dage lukkedes alle porte. Om morgenen kl. 4 blev de tre biskopper, der var kommet til byen for at deltage i herredagen, nemlig Torben Bille af Lund, Joachim Rønnov af Roskilde og Oluf Munk af Ribe arresterede af soldaterne og fængslet i Blåtårn på Københavns Slot. Derefter blev flere militærkolonner sendt ud i landet for også at pågribe de andre biskopper.

Først kl. 8 om morgenen blev de verdslige danske rigsråder sammenkaldt og orienteret. Kongen stillede dem et ultimatum. De skulle underskrive en samtykkeerklæring. For fremtiden skulle Danmark styres rent verdsligt, så ingen biskop mere måtte få noget gejstligt eller verdsligt embede her i landet. Bispernes gods skulle konfiskeres til fordel for kronens økonomi, og Luthers lære prædikes frit i Danmark. Kl. 6 om aftenen havde rigsråderne underskrevet, dog med et vigtigt forbehold: ”Dette skal kun gælde, indtil et almindeligt koncil, hvor Danmark deltog, havde bestemt noget andet”. På den måde markerede de katolske rigsråder dog deres mening. I breve dagen efter til sine evangeliske fyrstekolleger, Filip af Hessen og Ernst af Braunsweig, røbede kongen, at han havde truet rigsråderne med bispernes skæbne, hvis de ikke føjede sig.

De udsendte militærkolonner fik snart arresteret de øvrige biskopper rundt om i landet. Dog ikke uden modstand. Biskop Jørgen Friis forsvarede sig mod Johan Rantzau på Hald Slot, men blev narret ud til en forhandling og så pågrebet. Biskop Ove Bille af Århus var så anset, at selv kongen tøvede. Men da han nægtede at beordre sin høvedsmand på Silkeborg Slot til at overgive sig, blev også han taget i forvaring.

Dette var naturligvis et ”statskup”, der skaffede kong Christian III af med konkurrenter i Rigsrådet og tilmed forøgede krongodset med ca 1/4 af Danmark. Men i virkeligheden var det vigtigste resultat, at han dermed for altid fjernede selve Den katolske Kirkes ledelse, biskopperne. Som Danmarks officielle religion fandtes Den katolske Kirke ikke mere. Kongen havde fået helt frie hænder til at nå sit eget religiøse mål, nemlig at indføre Luthers tros- og kirkeforståelse i Danmark. …

jan 182018
 

Det var visst mye snø i Europa vinteren 1956; fra mitt eget liv er jeg blitt fortalt at det var uframkommelig på veiene både da jeg skulle hjem fra fødeklinikken rett før jul 1955 og ved min dåp i slutten av januar 1956, og fra mine år i Arendal husker jeg bilder fra mars 1956 da folk måtte lage tuneller i snøen for å komme seg ut av huset.

NLM-bloggen kan vi lese om Roma den samme vinteren, bl.a.:

… this marvelous photo of seminarians of the North American College having a snowball fight in St Peter’s Square. The exact provenance of the photo is unknown, but the date would be in February of 1956, when Rome experienced its heaviest snowfall since 1796. Many of the national colleges in Rome had a distinctive design for their cassock, the wearing of which was, of course, absolutely mandatory at all times; that of the North American had blue buttons and piping, and a red fascia, but was only used by students. … Even without the fascia, the fact that they are enjoying the snow, and not desperately huddled around a radiator somewhere inside, clearly marks them as Americans.

Fint å tenke på dette når vi har fin varme på Gran Canaria.

jan 172018
 

Nå har jeg lest ferdig Peter Marshalls bok Heretics and Believers: A History of the English Reformation. Det var interessant lesning, der rundt 70 år av engelsk kirkehistorie (ca 1520-1590) blir gjennomgått år for år, noen ganger uke for uke. Det viser hvordan de ulike monarkene, Henry, Edward, Mary og Elizabeth, bestemte hvordan mennesker i England og Wales (Irland og Skottland nevnes bare noe få ganger) skulle tro og oppføre seg i kirkene.

Så langt jeg kan se er dette en rettferdig framstilling av hva som skjedde, om hvor populær Den katolske kirke var i mesteparten av England (med noe få områder der en hel del mennesker hadde protestantiske sympatier) og hvor mye makt som ble brukt fra begge sider (flere ganger gis det presise tall over hvor mange som ble fengslet, flyktet fra landet eller ble drept).

Det har tatt en uke å lese disse 600 sidene, men det har vært interessant og nyttig.