feb 132017
 

Olav Hovdelien har skrevet et innlegg på avisa Dagens debattsider om boka han var med og ga ut i fjor høst:

Den som har fulgt med på den offentlige debatten om flyktninger, migrasjon og innvandring, kan lett ha fått inntrykk av at dette handler først og fremst om folk med muslimsk bakgrunn. Slik er det ikke. Siden dette ikke gir et sant bilde av virkeligheten, er det på tide å nyansere inntrykket fra mediene. Faktum er at det handler mest om arbeidsmigranter der flertallet har kristen bakgrunn, i det minste i kulturell forstand. En oversikt fra 2010 viser for eksempel at blant landets 490.000 migranter, hadde 250.000 kristen kulturell bakgrunn, mens 130.000 hadde muslimsk bakgrunn. En oversikt over de største fødelandene for internasjonale migranter til Norge fra 2014/2015 viser at Polen (90962), Sveige (36887) og Litauen (35901) topper oversikten, med Somalia (27333) på fjerdeplass (T. Martikainen 2016 og SSB).

I en fersk bokutgivelse har en gruppe forskere forsøkt å bidra til ny kunnskap om kristne migranter i de nordiske landene. Vi er seksten forskere fra hele Norden som har bidratt med delstudier som samlet har satt seg fore å undersøke hva en kristen bakgrunn og deltagelse i forskjellige kristne forsamlinger kan ha å si både for migranter, som individ og som grupper, i og for samfunnet som tar imot dem. Deltakerne er med i et forskernettverk for studium av kristne migranter som ble dannet i København i 2014. Forskningen rundt kristen migrasjon er kommet lenger i Sverige og Danmark enn her til lands. Dette har vi som norske deltagere i nettverket kunnet trekke veksler på. Resultatet er blitt boken «Kristne migranter i Norden», redigert av religionsforskerne Anders Aschim, Olav Hovdelien og Helje Sødal (Kyrkjefag profil, Portal forlag, 2016). …

Det er flere som ikke vet at flertaller av immigranter til Norge er kristne, på den annen side er det også viktig å skille mellom arbeidsimmigranter og asylsøkere (og i den siste gruppen er det ikke så mange kristne). Forlaget selv skriver om boka:

Denne boka vil sette et underkommunisert tema på dagsorden. Seksten forskere fra Norge, Sverige, Danmark og Finland undersøker hva en slik religiøs bakgrunn og deltakelse i forskjellige kristne forsamlinger kan ha å si både for migranter, som individ og som grupper, og for samfunnet som tar imot dem.

Forfatterne representerer et mangfold av forskningsinstitusjoner og faglige tilnærminger. Artiklene behandler både tradisjonelle og etablerte kirkesamfunn og den nye floraen av selvstendige migrantmenigheter.

Boka er relevant for studenter og forskere innen religions- og samfunnsvitenskap, for kirkelig ansatte og tillitsvalgte, for profesjonsutøvere som arbeider med migranter innen undervisning, helse- og sosialvesen og andre tjenester, og for et allment samfunnsinteressert publikum. ….

feb 022017
 

Jeg må innrømme at jeg ikke visste at det fantes slike mynter, men avisa Dagen foreteller:

Euromyntene med Pave Frans’ (og andre pavers) portrett er et yndet samleobjekt, og nå blir de trolig enda mer verdt. Vatikanet har nemlig bestemt seg for å vrake paveportrettet på framtidige mynter.

Avtalen mellom EUs pengeunion og Italia, som preger Vatikanets mynter, innebærer at det skal lages en liten kvote med euromynter med Vatikanstatens motiver. Nyhetsbyrået I.media, som spesialiserer seg på nyheter fra Vatikanet, melder at de fremtidige myntene skal prydes med kirkestatens våpenskjold i stedet for paveportrettet. …


jan 302017
 

Sist uke tok Øivind Benestad ordet på Kirkemøtet (i Den norske kirke) og sa at han nå meldte seg ut av Den norske kirke, han forlot deretter møtet og lot sin plass stå tom resten av uka (litt dramatisk om ikke uventet). På Verdidebatt skriver han om sin begrunnelse:

Kirkemøtets flertall har i dag vedtatt en likekjønnet liturgi og lære for vigsel. Ekteskapet er blitt omdefinert i sin grunnstruktur. Den norske kirke har med dette endret sin skapelsesteologi om ekteskap, familie og barn. Det er nå blitt offisiell kirkelære at kjønn er irrelevant i det kristne ekteskapet.

I kirkens teologi om familien er ikke lenger mor og far Guds ordning for barns unnfangelse, fødsel og oppvekst. Også «medmor» og «medfar» vil bli en del av kirkens lære. Som en naturlig følge av dette vil Den norske kirke på sikt måtte godta at planlagt farløshet og morløshet er etisk høyverdig og i tråd med Jesu liv og budskap. …

På Facebook skrev Dag Øivind Østereng (som forlot Den norske kirke i fjor sommer, og siden er blitt katolikk) bl.a. dette om Benestad:

Jeg har et sterkt behov for å takke Øivind Benestad her i all offentlighet for hans innsats for vårt kristne samfunn. Først i hans mangeårige politiske innsats mot ekteskapsloven av 2009 og videre hans kirkepolitiske kamp mot kjønnsnøytral liturgi for inngåelse av kirkelig vigsel. Øivind har målbåret sitt anliggende med Kristi sinnelag. Alltid mild og myndig. Han har ført utallige gode argumenter til torgs for alvoret i det å samfunnsmessig, men også nå kirkelig å demontere ekteskapet som guddommelig skaperordning mellom mann og kvinne. I dette har barneperspektivet vært hans dypeste anliggende. Han er møtt av en øredøvende taushet fra biskoper og andre aktører i kirkekampen. …

Jeg har fulgt Øivind i hans kamp og sett hvordan han har opptrådt i debatter, i media og i Kirkemøtet. Når Øivind har talt er det som om en dør går opp og lys slipper inn. Han har etterlatt seg en etterklang i rommet, slik den som taler sannhet gjør, når sannheten er fremmet i kjærlighet. …

Jeg slutter meg gjerne til denne takken for kampen som Øivind har kjempet i over 10 år. Jeg har fulgt ganske godt med på det han har gjort, siden vi kjente hverandre godt i studieårene – og jeg gjorde også en liten innsats på et av folkemøtene han arrangerte i 2008 mot den nye ekteskapsloven (se her og her)

jan 192017
 

Jeg leste nettopp ferdig begge de to store bøkene om reformasjonen som jeg tok med meg på ferieturen, Reformations: The Early Modern World, 1450-1650, av Carlos Eire og Martin Luther – rebell i en brytningstid, av Heinz Schilling. Begge var interessante, og begge la vekt på bakgrunnen som hjelper oss til å forstå den kirkelige reformasjonen, og hvor radikal og dramatisk den var. Schilling bruker f.eks. Martin Luthers opprinnelige etternavn (Luder) helt fram til Luther skiftet navn i 1520. Da han hadde funnet fram til sin dramatiske frihet (og Schilling mener at all vesentlig forandring i Luthers teologi skjedde mellom 1515 og 1520, og selve gjennombruddet i frelsesforståelsen våren 1518) ville han markere dette ved å ta navnet «den frigjorte», Eleutherius på gresk. (Mange akademikere tok seg greske navn på den tiden; Melanchthon het f.eks. opprinnelig Schwartzerde.) Luther fant likevel fort ut at et gresk navn ikke fungerte så godt, det ble for fremmed for folk, men beholdt bokstavene -th- som et minne om sin nye frihet.

Begge disse to bøkene har likevel den svakheten at de er skrevet av historikere, ikke teologer, og de klarer faktisk ikke å forstå skikkelig at den katolske kirke på reformasjonens tid faktisk ikke lærte det man kan kalle «gjerningskristendom» – selv om Luther og flere andre oppfattet det slik.

jan 122017
 

Jeg begynte i går å lese boka Martin Luther – rebell i en brytningstid, som nylig ble utgitt på Vårt Land forlag Forlaget skriver om boka bl.a.:

Martin Luther (1483–1546) har spilt en avgjørende rolle i brytningen mellom middelalder og moderne tid i Europas historie. Som ung munk utfordret han keiseren, kirken og paven, fordi han ønsket en forandring av kristendommen. Til tross for en voldsom kamp lyktes han ikke å reformere katolisismen. Resultatet ble et nytt kirkesamfunn og et omtegnet Europakart.

Som prest, forfatter og reformator svingte han pisken over sin samtid med et voldsomt arbeidsraseri. Han var en dyktig nettverksbygger og hadde et polemisk talent verden sjelden har sett maken til. Han oversatte egenhendig Bibelen fra perm til perm og skapte med protestantismen ikke bare en ny forståelse av kirke og kristendom, samfunn og familieliv, men også et nytt syn på mennesket.

Med et bredt perspektiv på samtiden og med dyp innlevelse skriver historiker Heinz Schilling om rebellen Martin Luther som en aktør i et storslått drama om religionens rolle i verden.

Så langt har jeg lest litt over 200 av de 600 sidene, og må si at jeg er ganske skuffet over Luther. For hans opprør virker i vår tid (og fra mitt perspektiv) ganske så misforstått; hans store oppdagelse var at vi blir frelst av nåde (men det har vel Kirken alltid visst), og hans protest mot Kirken og paven var jo av en slik art at ingen diskusjon egentlig var mulig (for han forkastet jo pavens og konsilenes autoritet ganske tidlig, og ville at hans lærepunktet skulle vurderes bare ut fra Bibelen – skulle man uten videre forkaste alt Kirke og kirkefedrene har lært i 1500 år ?), og så tidlig som 1520 begynner han å kalle paven antikrist og regner med at det er djevelen som virker gjennom paven og biskopene. Forafteren er også ganske så positiv til Luther og hans revolusjon, det overrasker meg litt.

På den annen side er det mye å lære fra denne boka; bl.a. at reformatorens navn skiftet fra Martin Luder via Martinus Eleutherius (den frie på gresk) til Martin Luther ca 1520.

jan 102017
 

Avisa Dagen skriver om Kirkelig fornyelse bl.a.:

Helgens kirkestevne på Gran på Hadeland satte punktum for bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse (KF). …

Fellesskapet ble opprettet i 1967 som en prestegruppe under navnet Pro Ecclesia, og ble i 1976 konstituert på nytt som en sammenslutning for prester og lekfolk innenfor Den norske kirke.

Kirkelig Fornyelse har i løpet av sin 50 år lange virksomhet vært en omfavnet og omstridt aktør i norsk kirkeliv. Organisasjonen var blant annet en sentral aktør i lærestriden i Den norske kirke på 1990-tallet. …

Bernt T. Oftestad, som er professor emeritus i ved Menighetsfakultetet, var med fra starten av. Han gikk gjennom KFs 50 årige historie i sitt foredrag om «KF som nødhavn og provokasjon».

KF hadde sitt første stevne på Gran i 1967. To år senere ble basisdokumentet vedtatt, og Thelle ble valgt til talsmann utad.

Oftestad påpekte at KF startet som en høykirkelig bevegelse på norsk og luthersk grunn. Han kom inn på avskallinger i bevegelsen, etter at den uttalte at KF uttalte seg mot provosert abort og fastholdt sin motstand mot kvinnelig prestetjeneste.

KF hadde en stor vekst på 70-tallet og ble enda større på 80-tallet, med opptil 250 deltagere på Granstevnet, sa teologiprofessoren.

Selv var jeg aldri med i Kirkelig fornyelse, heller ikke på de årlige møtene på Gran. Jeg tenkte faktisk aldri på den muligheten, og jeg ble ikke katolikk pga en stor interesse for liturgi – selv om den liturgiske interessen har komet etter hvert.

Msgr Torbjørn Olsen skriver også om nedleggelsen av Kirkelig fornyelsen på katolsk.no

jan 032017
 

Vi er igjen på midtvinterferie på Gran Canaria, for å slippe bort fra de mørkeste og kaldeste ukene i Norge. Bildet over viser soloppgangen fra vår balkong (der vi har sol fra kl 08.00 til kl 16.15), og bildet under viser meg etter badet på den ganske kjente Amadores-stranda.

Som vanlig har jeg med en del bøker på ferien, den første jeg leste – om Carl Fr Wisløff – har jeg allerede skrevet om. Jeg har også med tre grundige bøker om reformasjonen og Martin Luther (siden det i år er 500 år siden 1517), og (selvsagt) et par bøker om den liturgiske utviklingen de siste tiårene.

des 312016
 

I dag – på Wisløffs fødselsdag – leste jeg ferdig Egil Sjaastads helt ferske og interessante biografi om Carl Fredrik Wisløff, en mann jeg kjente godt til og beundret i ungdommen, jeg var til og med til stede på hans avskjedsforellesning på MF i desember 1975.

Her kan vi lese litt om boka:

Dette er en biografi om Carl Fr. Wisløff (1908-2004). Vi følger ham fra barneårene via studietiden, gjennom 14 år som prest og 28 år som prestelærer og inn i en lang og aktiv pensjonisttilværelse. Wisløff ble en kjent og profilert kirkeleder, forkynner, fagmann og debattant. Han var presten som ble misjonsfolkets professor. 1900-tallets norske kirkehistorie ville ikke vært den samme uten ham. Han hadde en sentral rolle i mange av tidens teologiske og kirkelige stridsspørsmål. Selv om boken er en fagbok, et bidrag til nyere norsk kirkehistorie, er den skrevet på en folkelig måte. Vi ser konturene av en mann i kamp for sine overbevisninger. Det legges vekt på hva han kom til å stå for og bety innen norsk kirkeliv. Dermed kan vi utfordres til refleksjon over utviklingstrekk i dagens kirkeliv og misjonsarbeid. Wisløff fylte mange roller, men han var først og fremst en mann som trivdes på prekestolen. …

des 222016
 

I vår tid møter man ofte stor åpenhet for Den katolske kirke i Norge, ulikt den mistenksomheten som var vanlig tidligere. Likevel opplever protestanter iblant overraskelser når de hører om enkelte regler vi katolikker har. I dag opplever vi akkurat dette i en artikkel i Vårt Land; det oppleves som helt sjokkerende og upassende at man må være åpen for å motta barn om man ønsker å gifte seg katolsk. Men for oss katolikker er dette godt kjent, svært tydelig forklart og ganske selvsagt. I Vårt Land refereres det også til et hyrdebrev fra de nordiske katolske biskopene om ekteskapet, fra 2005, der de bl.a. skriver (i pkt 4.4.1):

Ekteskapet må være åpent for barn. Dette er så vesentlig at utelukkelsen av barn fra en eller begge ektefellenes side gjør ekteskapsinngåelsen ugyldig. Gud selv har jo allerede ved skapelsen av mann og kvinne sagt til dem: «Vær fruktbare og bli mange, og legg jorden under dere» (1 Mos 1, 28). Alle kulturer ser på barn som en velsignelse. Den som ikke lenger godtar dette, har misforstått kjærligheten og forsøker å nyte livet kun med tanke på seg selv, eventuelt i tosomhet. En slik holdning strider mot den ekteskapelige kjærlighet. Unnfangelsen av barn skal jo bekrefte og stadfeste den ekteskapelige kjærlighet. De er dens frukt.

I VLs referanse virker det nesten som om dette er noe de nordiske biskopene har funnet på, mens det i virkeligheten har vært klar og tydelig katolsk lære i langt over 1000 år. Vi lærer at et kristent ekteskap har to sentrale (og nødvendige) formål; 1) fellesskapet mellom ektefellene og 2) å få barn. (I tidligere tider ble det presentert som aller viktigst å få barn, nå er de to formålene likestilt i viktighet.)

Den universelle katolske katekismen skriver tydelig om dette, i sin beskrivelse av ekteskapet – se her:

I fruktbarhetens tjeneste

1652. «Ifølge sin natur har ekteskapet og kjærligheten mellom ektefellene forplantning og oppdragelse av avkommet som hensikt, og fullendes dermed»:

Barn er nemlig ekteskapets fremste gave, og er av stor betydning for foreldrene. Gud selv, som har sagt at «det er ikke godt for mennesket å være alene» (Gen 2, 18), og som «fra begynnelsen skapte mennesket til mann og kvinne» (Matt 19, 4), har villet gi mennesket en særegen del i sin skapergjerning, og derfor velsignet Han mannen og kvinnen og sa: «Vær fruktbare og bli mange» (Gen 1, 28). Uten å se bort fra ekteskapets andre formål går derfor den rette oppfatning ut på at ektefellenes innbyrdes kjærlighet og hele familielivet skal anspore ektefellene til med godt mot å samarbeide med Skaperens og Frelserens kjærlighet, Han som gjennom foreldre stadig utvider og beriker sin familie.

1653. Den ekteskapelige kjærlighets fruktbarhet omfatter også det moralske, åndelige og overnaturlige livs frukter som foreldrene overfører til barna ved oppdragelsen. Foreldrene er barnas fremste og første oppdragere. Slik sett er ekteskapets og familiens grunnleggende oppgave å stå i livets tjeneste.

1654. De ektefeller Gud ikke har gitt å få barn, kan allikevel føre et i menneskelig og kristen forstand meningsfylt samliv. Deres ekteskap kan utstråle fruktbarhet i nestekjærlighet, storsinn og offervilje.

Bestemmelsene for vår vigselsliturgi sier riktignok også at hvis paret som gifter seg er for gamle til å få barn, skal spørsmålet om de er villige til å motta barn hoppes over. Og når det i VLs artikkel virker som det er (alvorlige) medisinske grunner til at det aktuelle paret ikke ønsker barn, ville det ha vært naturlig at presten hadde rådført seg meg biskopen og kirkerettseksperter, før han ga paret et endelig svar om en katolsk vielse kunne være mulig – noe presten også innrømmer i sitt svar til Vårt Land.

des 212016
 

For to dager siden ble Trump formelt valgt til ny president i USA og den kjente forfatteren og kommentatoren F. H. Buckley skriver i denne artikkelen (les om ham HER og HER) at det i praksis var de katolske stemmene som gjorde at Trump ble valgt:

… Elections are won by the marginal voter, the swing voter, the guy right at 50 percent. And in American politics he’s generally a Catholic. That’s the story this time, too.

It wasn’t the white Evangelicals. They went overwhelmingly for Trump, but that was also true in 2012 when they weren’t even sure Romney was Christian. They aren’t the swing voters.

Catholics, on the other hand, were plus-2 for Obama in 2012 and plus-7 for Trump this year. Evangelicals helped Trump in states he was mostly going to win anyway. Catholics? Now we’re talking about Pennsylvania, Ohio, Michigan and Wisconsin. And that was the election. …

… But why (did the Catholics vote republican)? Because Trump’s Republican Party is culturally Catholic, in a way that today’s Democrats never could be, and that yesterday’s Republicans, even the Reaganauts, never quite were.

I’m not saying Trump Republicans are Catholic, of course. Many of them are, most aren’t. What I’m saying is that, apart from the dogmas, there’s a Catholic sensibility that lay Catholics get and that Trump supporters share.

It’s not sectarian. It’s about sensibilities.

First off, the church is catholic in the small-c sense, meaning universal and composed of just about every ethnic group. James Joyce saw this, and thought the church’s motto should be “Here comes everybody.” That was Trump’s motto, too.

Indeed, it was the Democrats who practiced the politics of division. In private comments, leading Democrats ridiculed Catholics, and in an exchange with Supreme Court Justice Samuel Alito, President Obama’s solicitor general suggested Catholic and religious colleges that are faithful to their beliefs might lose federal funds.

Hillary Clinton herself said our legal system must reform “deep-seated cultural codes, religious beliefs and structural biases” to ensure ready access to abortion. …

Second, like Trump supporters, Catholics are patriotic and strongly attracted to the call to “make America great again.” They don’t think they need apologize to anyone for their country, and they don’t like what’s happened to American history as it’s taught in our schools and universities.

Third, lay Catholics, at least the nonintellectuals, aren’t the prisoners of political ideology. They’re looking for policies that speak to the concerns of ordinary Americans, things that work, not abstract theories.

Did you ever hear Trump talk about John Locke? Neither did I. Instead, he talked about a corrupt elite, a middle class left behind, jobs lost. …

des 142016
 

Vårt Land skriver i dag om et møte med et ortodoks ektepar fra Syria; kanskje en debatt bør startes om ikke Norge (og andre vestlige land) børe vise større interesse for de kristne som flykter fra Midt-Østen. Disse vil jo også være mye lettere å få integrert i vårt land enn mange andre. Slik kan vi lese:

(Eit syrisk ektepar) tok ei vanskeleg avgjerd i fjor. Dei flykta frå heimbyen Homs. Dei reiste frå foreldra. Vi tok oss til Beirut i Libanon, så fly til Moskva. Herfrå reiste vi nordover, mot grensa til Norge. Det siste stykket sykla vi, fortel Abboud.

Hittil i år har 6.774 syrarar fått det svaret dei ønskte: Ja, til opphald i Norge. To av desse heiter Olaa Salloum og Michel Abboud. Vi venta spent i ti månader på svaret, seier Salloum. Med opphaldsløyve i lomma blei det oppbrot frå Vadsø. Oslo hadde sagt ja til å busetje paret.

Aust i Oslo opna Eva Gundersby dørene til bustaden ho leiger ut: I fjor, då vi sat og såg at det kom mange asylsøkjarar til Norge, spurte vi oss sjølve; kva kan vi gjere? Vi bestemte oss for at vårt bidrag er utleige av bustaden i kjellaren, til dei som skal busetjast, slik som Olaa og Michel. …

… Praten over bordet går om laust og fast; utdanning, jobbplanar, familie og vener. Og tru. Olaa Salloum og Michel Abboud tilhøyrer den syrisk-ortodokse kyrkja.

Vi har gått nokre gonger i Bøler kyrkje. Men det ville også vore fint om me kunne møtte andre ortodokse kristne i Oslo, seier paret. På norsk. Berre når dei er for seg sjølve snakkar dei arabisk. Elles må kvart høve nyttast til å perfeksjonere det nye språket.

Og det fins minst 10 ortodokse kirker i Oslo, så vidt jeg vet, men jeg er usikker på om noen av disse bruker arabisk (er det assyriske kirker her, som vel bruker båe assyrisk/arameisk og arabisk?). Kanskje noen lesere vet noe om dette.

des 082016
 

Jeg ble nesten slått ut da jeg leste Vårt Land i dag tidlig og så at en av avisas egne journalister (riktignok ikke en av de som de siste to årene ofte har skrevet om vår medlemsregistrering) i hovedsak støtter OKBs syn om kravet at tilbakebetaling av medlemsstøtte må reduseres kraftig. Han (Alf Gjøsund) skriver bl.a.:

… Det er vanskelig å si hvor sterk sak katolikkene har når de krever at tilbakebetalingskravet på 40 millioner fra Kulturdepartementet oppheves. Men deres tolkning av virkeligheten er i samsvar med allmenn rettsoppfatning. Vel å merke hvis allmennheten greier å holde tungen rett i munnen. Det har den ikke greid så langt. Og det er ikke rart. For bispedømmet har rotet det kraftig til for seg selv …

Det problematiske ved dette kravet er at Den katolske kirke faktisk har hatt svært mange av de medlemmene de har fått støtte for. Man har bare ikke registrert dem på en lovmessig måte. …

… Vi snakker om verdens største kirkesamfunn, lokalisert i land uten de gode registreringsrutinene vi har hatt i Norge. Den siste setningen var selvsagt en forsnakkelse. Er det noe vi ikke har hatt, selv i Norge, er det gode registreringsrutiner for medlemskap i landets folkekirke. Først nå, mot slutten av 2016, begynner vår folkekirkes medlemsregister å bli noenlunde riktig. Med andre ord er det grunnlag for en betydelig grad av forståelse for at Den katolske kirke har har hatt den desidert vanskeligste registreringsjobben i landet.

Det betyr ikke at medlemmene ikke har vært der. Tvert imot er Den katolske kirke en viktig sosial møteplass for innvandrere fra katolske land. Integreringseffekten sier seg selv.

Det skulle bare mangle at ikke Den katolske kirke fikk den støtten alle andre trossamfunn får for arbeidet sitt. Selv om de har den vanskeligste registreringsjobben av alle. Det er den overordnede problemstillingen. I retten dreier det seg – jeg hadde nær sagt dessverre – om finjuss.

Poenget er ikke at vi ikke skal ha lover og regler som garanterer mot juks og fanteri. Poenget er at når praksisen har vært så forskjellig, og regelverket så utydelig, har også staten et ansvar for å rydde opp.

Det er lett å forstå at Den katolske kirke ikke opplever krav om tilbakebetaling av støtte for mennesker som har vært medlemmer av Den katolske kirke hele tiden, som en god måte å rydde opp på. Tvert imot er det gode argumenter for at retten bør akseptere deres medlemskap, selv om bekreftelsen kom senere enn støtten.

Den katolske kirke erkjenner den ulovlige praksisen, og tilbyr seg å betale tilbake støtten for de medlemmene som ikke var medlemmer likevel. Men den knallharde jussen med tilbakevirkende kraft som kjøres fra Kulturdepartementet i denne saken, er ikke uproblematisk. Vårt tidligere kirkedepartement burde vite alt om hvor vanskelig dette med medlemsregistrering kan være.

Kommentaren er også lagt ut på Verdidebatt.

des 072016
 

Kjell Arild Pollestad skriver i Vårt Land i dag (ganske godt) både om medlemmer i Kirken i Norge – lagt ut på Verdidebatt her:

Den katolske kirke i Norge har et luksusproblem: Den vokser mens alle andre kirkesamfunn går tilbake. Det er selve farten som er problemet: Da jeg ble katolikk i 1975 hadde Kirken 18.000 medlemmer. 40 år senere er tallet minst tidoblet. Det skyldes selvsagt den enorme strømmen av katolske innvandrere, særlig fra Polen. Kirkens egentlige problem er ikke at den har registrert for mange, men for få. Stat og kommuner er blitt spart for millioner ved at bispedømmet ikke raskt nok har funnet et system for sikker registrering. Jeg forsvarer ikke dem som i forvirringen har søkt tilflukt i telefonkatalogen, men selv det må sees i sin sammenheng. …

Og om kjærlighet til Kirken – også i vanskelige tider:

Det undret meg da jeg stod midt i stormkastene at min kjærlighet til Kirken var den samme. Det er en kjærlighet vi katolikker har felles, og som kan virke uforståelig for andre. Kirken er ifølge vår tro «Kristi legeme» i verden, med alle de sår vi selv påfører det, vi som er «lemmer» på dette legemet. ,,,

des 012016
 

Til en artikkel på Verdidebatt, kom en humanetiker med følgende kommentar, bl.a.:
«Snodig den lovbestemmelsen om at trossamfunn selv definerer medlemskriteriene. … Hvis det er riktig som du sier, at loven sperrer for statsadvokatens påstand, så skal selvfølgelige ingen dømmes før lovgrunnlaget er på plass, og ingen lover skal ha tilbakevirkende kraft.»

Til dette svarte jeg, noe som jeg syns forklarer hvorfor denne saken har blitt så enormt betent:

Da det ble avslørt at vi katolikker hadde registrert noen mennesker som katolikker uten å vite sikkert om de var katolikker, begynte vi febrilsk å kontakte alle disse for å sjekke om de virkelig var katolikker – og det viste over 90% av dem seg å være. (Og vi var selvsagt villige til å betale tilbake penger for alle som var feilregistrert.)

Men da (sent i 2014, og det kom som forskrift i februar 2015) innførte myndighetene noe vi aldri hadde hørt om; at alle disse katolikkene måtte bekrefte at de ville være registrert som katolikker i Norge – og de ville bli underkjent inntil de hadde bekreftet et slikt ønske. Og det er disse underkjente katolikkene (som altså er katolikker og bor i Norge) som har gjort erstatningen de krever fra oss over 4 ganger så stor som den burde ha vært.

Med dette nye kravet snudde myndighetene en feil vi hadde gjort (og som vi gjerne ville betale tilbake penger for) til en opplevd urett; her bruker de en uklar lovtekst og en forskrift som gis tilbakevirkende kraft, til å kreve ca 85 millioner ekstra fra oss. Pga dette er mange katolikker svært opprørte.

nov 302016
 

Mens Vårt Land er stadig like bitende kritiske etter at statsadvokaten har konkludert ang siktelsen mot Oslo katolske bispedømme, og rett før bispedømmes sak mot staten ved Kulturdepartementet skal opp for retten, er det andre stemmer som er mye mer sympatiske til vår sak. Én av disse er Magne Lerø (som også tidligere har uttrykt lignende synspunkter HER og HER) og som nå skriver, bl.a.:

… Statsadvokaten hopper behendig bukk over det denne saken faktisk handler om slik katolikkene ser det. I følge loven som gir rett til støtte, er det kirkesamfunnet selv som avgjør kriterier for medlemskap. Den katolske kirke opererer ikke med nasjonale medlemskap. Er man katolikk, så er man katolikk med fulle rettigheter som kirkemedlem til å delta og bli betjent av den kirke en hører til der en oppholder seg. Det er først i ettertid staten har krevd dokumentasjon på innmelding for at en skal kunne motta støtte for et medlem. «En person blir først medlem av en forening eller liknende når vedkommende aktivt eller på annen måte uttrykkelig melder deg inn. Dette må også gjelde for religiøse foreninger og ideelle organisasjoner», skriver statsadvokaten.

Oslo katolske bispedømme har innrettet seg etter dette i ettertid, men de godtar ikke at staten bruker sin forståelse av loven med tilbakevirkende kraft. Da det strømmet tusenvis av katolikker inn over landet, tok de i bruk telefonkatalogen for å få oversikt over hvem en ville melde inn og seinere kontakte.

Når påtalemyndighetene ikke legger seg på samme linje som Fylkesmannen og Kulturdepartementet, skyldes det at de er i tvil om holdbarheten i argumentasjonen fra statens side. Vi har endt opp i en situasjon der påtalemakten mener det har skjedd et bedrageri som beløper seg til to millioner kroner, mens Fylkesmannen hevder bedrageriet utgjør 40,5 millioner. Det er greit nok. Myndighetens høyre hånd skal ikke vite hva den venstre gjør. Påtalemakten skal være uavhengig.

Det er langt fra sikkert at statsadvokaten vinner fram med sitt syn i retten. Tiltalen om bedrageri basere seg på at kirken har mottatt støtte en ikke har krav på. Dersom det viser seg at kirken i ettertid utvilsom har dokumentert at de minst har det antallet medlemmer de har mottatt støtte for, henger bedrageri-anklagen i en tynn tråd. …

Odd Sverre Hove (tidligere redaktør i Dagen) har også nettopp skrevet om dette på Verdidebatt, bl.a.:

… Med påholden penn fra visse miljøer på Stortinget politianmeldte Oslo Fylkesmannembete den katolske biskopen i Oslo for angivelig bedrageri av svimlende 40 millioner kroner. Det var gigantiske proporsjoner over den anmeldelsen. Til sammenligning er det noe direkte puslete over den tiltalebeslutningen som Oslo Statsadvokatembede denne uken sendte ut pressemelding om.

For: Påtalemyndigheten har «under tvil» bestemt seg for å begrense bedrageri-anklagen til «minst» to millioner kroner, heter det i pressemeldingen. Og tvilen begrunnes av statsadvokatens folk med at «det er krevende å fastslå med tilstrekkelig sikkerhet hvor mye statsstøtte OKB uriktig har mottatt».

Faktum er jo at katolikkene i årevis har fått mange millioner kroner for lite. …

Oppdatering kl 15.45: I denne debatten på Verdidebatt, har Hove kommet med flere interessante synspunkter, etter at jeg stilte ham noen spørsmål. Han skriver nå også:

… Etter mitt syn burde det, i saken om telefonkatalog-bruk i OKB, ha vært tilstrekkelig at departementet sendte alle registrerte trossamfunn et lite rundskriv som minnet om behovet for mer seriøs kontroll.

I stedet har myndighetene forfattet en ny departemental forskrift i 2015. Den er i strid med lovens faktiske ordlyd fra 1960-tallet av. Og den innfører et nytt juridisk kriterium som nettopp ikke står i loven: aktiv ny innmelding.

Et departement skal ikke skrive om norsk lov, bare håndheve norsk lov. Det er bare Stortinget som har rett til å vedta forandringer i Lov om trudomssamfunn. Snikinnføring av ny lovgivning via departementale rundskriv er ganske sikkert grunnlovsstridig, ja sannsynligvis en krenkelse av selve maktfordelingsprinsippet i Grunnloven.

På toppen av det hele prøver man å gi den nye departementale forskriften av 2015 tilbakevirkende kraft i spørsmålet om hvem som var statsstøtte-berettigede katolikker i Norge i årene 2010-2014. Det er maktmisbruk. Derfor gjørt Oslo Katolske Bispedømme alle oss andre en stor tjeneste ved å reise dette søksmålet, og med det kanskje få stanset denne typen vilkårlig og vinglete lovanvendelse vis-a-vis trossamfunnene i Norge. …

nov 262016
 

I siste nummer av Katolsk Orientering skrives det (på side 6) skrives det mye om den store veksten av katolikker i Norge, også om problemene rundt vår medlemsregistrering.

Medlemsregistreringssagen i Norge

De 40 millioner som staten ved Fylkesmannen i Oslo har krævet tilbagebetalt – hvilket for tiden sker under protest – skyldes ikke den uacceptable og stærkt beklagelige form for medlemsregistrering, som blev anvendt af nogle i perioden 2010-2014. Da blev nogle tusinde tilflyttere registreret som katolikker blot på formodning, uden at de var blevet informeret. (At 85 % af disse efterfølgende har bekræftet, at de er katolikker og vil være registeret som det, gør ikke metoden mere acceptabel.) Millionerne skyldes en stor uenighed mellem Kirken og myndighederne om hvornår og hvordan man er indmeldt i Kirken. Loven om trossamfund siger, at ”trossamfundet fastsætter selv hvorledes indmeldelse skal foretages”. En katolik døbt i fx Polen er i og med dåben indmeldt i Den katolske Kirke, og skal ikke nyindmeldes i den samme kirke ved flytning til Norge. Det siger Kirkens regler, kirkeretten. Man skal ganske vist registreres i Norge, men det er noget andet end en aktiv indmeldelse med underskrift på et dokument.

Men sådan tolker myndighederne ikke loven fra 1969, som tydeligvis ikke har tænkt på overnationale kirker. I statens fortolkning skelnes der ikke mellem indmeldelse og registrering. De kræver nu, at man skal ”indmeldes” hver gang man flytter til et andet bispedømme. Det har den absurde konsekvens, at en katolik der flytter fra Trondheim til Oslo skal udmeldes det ene sted og indmeldes det andet for at følge statens lovfortolkning, og gør man ikke det, nægtes man tilskud for vedkommende. Derfor er der i mange tilfælde gået flere år fra Kirken har indberettet en registrering, og til staten har accepteret, at der nu foreligger en ”indmeldelse”. Det er på denne måde de mange millioner i tilskud, der nu kræves tilbagebetalt, er opstået. Konsekvensen er blevet, at Kirken i maj 2016 stævnede staten for at få myndighedernes administrative praksis kendt lovstridig og dermed kravet om tilbagebetaling kendt ugyldig. Sagen kommer muligvis for retten i år. Stævningen på 56 sider + bilag kan findes på katolsk.no, og er interessant læsning. Der findes også mange andre relevante dokumenter. Specielt kan der peges på det responsum en af Norges fremmeste forvaltningseksperter, tidligere ombudsmand, advokat Arne Fliflet har skrevet. Det indeholder en kras kritik af myndighedernes ageren i sagen.

nov 242016
 

I dag er det Thanksgiving i USA og i går ettermiddag og kveld var trafikken i Los Angeles slik at mennesker i store deler av verden sperret øynene opp. Videoen under er visst sett av et stort antall millioner mennesker.

Jeg har kjørt bil én gang selv i Los Angeles, og vi bodde da i et hotell (i Culver City, rett nord for flyplassen LAX) bare 100 m fra denne motorveien, 405, som «bare» har 7 filer i hver retning. Den går gjennom den vestlige delen av Los Angeles, og siden vi skulle besøke to museer i den delen av byen, var det er greit sted å bo. Vi hadde ikke særlige trafikkproblemer, bortsett fra da vi skulle besøke min svigerinnes familie litt nord for San Diego, og opplevde at det var lang kø nordover på I-5 hele ettermiddagen og kvelden den søndagen – 8 filer i hver retning var ikke nok.

Egentlig er ikke 405 den mest kjente eller største veien på vestkysten av USA (den er visst bare en avlastningsvei gjennom/ fordi de største byene, også i Portland, OR, der min kone er fra), det er I-5 som er den viktigste veien helt fra Canada til Mexico – og så Highway 1/ U.S. Route 101 som også går langs det aller meste av Stillehavskysten. Se disse tre store veien gjennom Los Angeles i kartet under.

16nov_la_trafikk

I-10 (som man også ser på kartet) er også en viktig motorvei i USA – den går fra Los Angeles (Santa Monica) til Jacksonville, Florida (fra Stillehavet til Atlanterhavet) – vi hørte mye om den da vi var hos venner i Houston, Texas, i 2013. Den var nylig blitt oppgradert gjennom Houston, og hadde flere flerbruksfiler etc. som gjorde arbeidsreisen inn til sentrum behagelig om man var mange i hver bil, eller betalte en ekstra avgift.

nov 222016
 

Jeg har vært katolsk sykehusprest for Oslo-området noen måneder nå, og forstøkt å få i stand gode rutiner i forhold til sykehusene og (de protestantiske) sykehusprestene i området. Arbeidet går ganske godt, og i dag kl 06.30 ble jeg ringt opp fra barne-intensiv-avdelingen fra et av sykehusene i området; en jente (Hanna) som skulle bli tre år i januar 2017, hadde plutselig blitt syk i går, med alvorlige hjerneblødninger. I dag tidlig var alt håp ute, selv om kroppen fortsatt var varm ved hjelp av mange slanger og avansert utstyr.

Jeg var på plass på sykehuset i løpet av 50 min, og ga henne konfirmasjonens sakrament (som vi skal gjøre når et døpt barn ligger for døden), og snakket en del med foreldrene og pleierne på avdelingen. Men det var usigelig trist å se den lille, vakre jenta forlate dette livet.