Jeg må innrømme at jeg har blitt ganske engasjert i debatten rundt Jostein Gaarders innlegg i Aftenposten for noen dager siden, der han ser ut til å fradømme staten Israel enhver rett til å eksistere. De siste dagene har jeg derfor fulgt ekstra nøye med på den interessante bloggen dokument.no
Jeg har alltid har vurdert Israel som andre stater, dvs. rent politisk, men bl.a. siden jeg bodde i Jerusalem et halvt år i min ungdom, har jeg vel et litt nærmere forhold til landet enn mange andre. De siste årene har verdensopinionen (og enda mer opinionen i Norge) snudd kraftig i Israels disfavør, uten at jeg har gjort det samme. Jeg tror dessverre ikke at mange av palestinerne/araberne/muslimene ønsker å la Israel få leve, heller ikke innefor de opprinnelige grensene. Hvis ikke Israel klarer å forsvare seg, så blir landet utslettet, så alvorlig tror jeg det er. At Israel kan gjør enkelte feilvurderinger (genertelt, og spesielt nå i denne krigen) er opplagt, men at de kjemper desperat for å overleve som stat, kommer sjelden frem i norske medier.
Forøvrig er også den kristne avisen Dagen et meget sterkt unntak når det gjelder dekningen av Israel, ofte har de helt nye perspektiver på det som skjer der.
Ærlig talt, du kan ikke ha lest kronikken til Gaarder eller fulgt særlig med i debatten om du fremdeles mener at han fradømmer Israel enhver rett til å eksistere. Det skriver han ikke og det er ikke mulig å tolke det slik. Den eneste som gjør det (bortsett fra deg, da) er redaktøren av document.no. Hvis det er din kilde til balansert informasjon, så vel bekomme. Hvis du vil ha mer balansert informasjon om krigen og Israels rolle, kan jeg anbefale å lese den israelske Haaretz på http://www.haaretz.com. I følge Hans Rustad en ventrevridd israelsk avis, så da er den nok passe balansert.
Det er mange av oss som kritiserer Israel for deres overgrep, men som for det første skiller mellom staten Israel og jødene som bor der. Det Israel gjør nå, er ikke bare et forsvar , men ett angrep på naboen, der de bomber Libanon tilbake minst 30 år. 1000 sivile er drept i deres «forsvar». Hvordan du som katolsk prest kan forsvare dette har jeg problemer med å forstå. Jeg aksepterer Israels rett til å eksistere samtidig som jeg vil ha en palestinsk stat. Jeg forakter Hizbollahs terror, men det gir ikke Israel legitimitet til deres overgrep.
Men alle disse «samtidig’ene» du setter opp, viser bare at man ikke beholde kaka og i tillegg spise den. Hvis du forakter Hizbollahs terror, men mener at Israel ikke har rett til å gjøre slutt på den, er din forakt et tomt ord. Hvordan tror du Israel skal få slutt på Hizbollah, uten å bombe og invadere Libanon? Hadde Hizbollah hatt makt til det, ville de ha tilintetgjort Israel uten å blunke. Hvordan skal Israel reagere mot en slik fiende? Invitere terroristene på te og kjeks og diskutere «fredsløsninger»?
Jeg har bodd flere år i Libanon og i Syria, og er blitt mere og mere Israelvenn.
Gaarders artikkel viser ikke noen god akademisk analyse. I fylla virker mye genialt, men på trykk blir man ikke så imponert av stadige gjentagelser.
Jeg koser meg med gode analyser i Die Zeit.
Tidligere snakket jeg mye med den forrige presidenten i Libanon. Han ble sprengt i luften av Syrias folk. Den tidligere presdentens enke er idag sosialminister i Libanon. Hun er kristen, og forstår Israels reaksjon meget godt. Hisbollah setter barna i fronten av krigen. Utskytningsramper for raketter er plasert på toppen av höyhusene i Beirut. Maken til bandittisme som man ser i Libanon/Syria/Iran skal man lete lenge etter.
Israel, med sin avbalanserte intellektuelle kapasitet, vet til enhver tid hva som er nödvendig for å overleve som stat, og tar konsekvensene av dette.
STÖTT ISREAL fullt ut.
Det gjör heldigvis bl.a. Tysklands statsminister Merkel !
Til Knut Johannesen
Jeg har lest både den opprinnelige kronikken til Gaarder samt flere oppfølgende artikler i bl.a. Aftenposten og Dagbladet, og jeg skrev i mitt innlegg bare at Gaarder «ser ut til å fradømme staten Israel enhver rett til å eksistere». Jeg kan legge til at hans innblanding av religiøse og sterkt følelsesmessige bilder også (etter mitt syn) er svært uheldige.
Israel kan saktens kritiseres for mange ting, men utgangspunktet for konflikten er vel at Hizbollah over flere år har gjort klar tusenvis av raketter for å forsøke å ødelegge Israel. Dessverre har dette også fått svært store negative konsekvenser for Libanon. Jeg har ikke (i alle fall ikke som prest) noen helt konkrete kommentarer eller løsninger til detaljene i striden, men syns selvsagt at krigen er tragisk både for Libanon, Isael og hele Midtøsten.
Problemet er at Israel på død og liv skal drive og grafse til seg mer land enn de har folkerettslig krav på, og det går ut over palestinerne – som nå glemmes midt oppi dette her. Hizbollah har jeg ingenting til overs for, men jeg mener at Israels generelle adferd er med på å svekke deres krav på anerkjennelse for besittelse av land utenfor 1948-grensene. Les mer om hva jeg mener på min blog: http://home.online.no/~nikolay/2006/08/go-gaarder.html
I krig er det vanleg praksis at ein tar land frå andre, spesielt dersom det er ein sjølv som blir angripe. For å ta eit enkelte døme; Jemtland.